Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[SpecialForce]

Vel, hadde jeg selv måttet være på et sykehus for en utredning hadde jeg følt akkurat det samme om det kan være en trøst.

Har mer enn nok med å stikke innom psykologen.

Lykke til Lars

Endret 20. juli 2009 av SpecialForce

[L4r5]

TAkk. Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg kommer ut derfra med en diagnose da. Begynner å bli lei av at det bare står at "pasienten klager på smerter i ledd". Hadde jeg fått vite hva som var galt med meg så hadde om ikke annet kunnet finne ut om det var noe å gjøre med det.

[Skjelvgråt]

Lykke til der da! Håper de finner ut hva som er galt.

[sheherezade]

Lykke til, Lars.

Jeg har selv vært ut og inn av sykehus og legekontor pga. ledda, og det er noe dritt når leger enten tror du faker, eller bare kaster smertestillende etter deg.

[Alastor]

Det var nok av følelser som ble aktivert ja. Jeg følte veldig på nærheten og kjemien mellom karakterene.

Jeg ønsker å kunne tilbringe noen lykkelige stunder med noen som setter pris på meg som person. Jeg ble bare så overrasket over at de følelsene dukket så kraftig opp under filmen. Jeg fikk hjertebank der jeg satt i salen og det skremte meg litt.

 

Filmer kan føles rimelig tunge. Jeg sliter rimelig enormt med å se begravelser på film feks. Det gjør rett og slett vondt. Når Uno kom ut feks så var de delene av filmen som omhandlet faren til hovedpersonen så jævli å se på at jeg bare såvidt klarte det.

 

Men det er fortsatt bare film. Og jeg tror at det er en sunn måte å få ut følelsene sine på! Det er iallefall min konklusjon når det gjelder meg selv..

[Cortinarius rubellus]

UNO er en vond film og se

Altfor mye minner igjennom mye av filmen ja..........

Men Force, husk det er ikke farlig. høres kanskje klisje-aktig ut, men det er bare ubehaglig.

[carmelita]

TAkk. Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg kommer ut derfra med en diagnose da. Begynner å bli lei av at det bare står at "pasienten klager på smerter i ledd". Hadde jeg fått vite hva som var galt med meg så hadde om ikke annet kunnet finne ut om det var noe å gjøre med det.

 

Reumatisme? Skjønner godt at du begynner å bli lei. Det er ikke noe moro når man har vondt og ingen skjønner hvorfor. Lykke til i morra (i dag)!

[Angua]

Gud....

Jeg sitter i en kinosal og ser en film jeg har gledet meg til. Jeg er omkranset av min søster og far, alt er bra inntil to av karakterene i filmen begynner å innlede et forhold...

Jeg ble så grepet av følelsene der og da på en måte som er vanskelig å beskrive og etter filmen var jeg helt utkjørt. Jeg ønsket så inderlig å oppleve noe av det samme..

Gud vet hva som skjer. Hvordan klarer jeg å få et veldig mildt angstanfall av to mennesker på en skjerm? Jeg føler meg rett og slett dum.

 

jeg må innrømme at jeg egentlig misunner deg litt. jeg har ikke hatt noen ekte følelser på det jeg kan huske. har vært inn og ut av mitt første seriøse forhold uten så mye som en sommerfugl i magen, og det bekymrer meg litt at jeg kan være skikkelig drittsekk uten at det påvirker meg det minste. det hele ender vel med at jeg kaster meg etter den første og beste personen som faktisk klarer å få meg til å føle noe. ikke at jeg ser for meg at det kommer til å skje med det første.

[Dunsay]

jeg må innrømme at jeg egentlig misunner deg litt. jeg har ikke hatt noen ekte følelser på det jeg kan huske. har vært inn og ut av mitt første seriøse forhold uten så mye som en sommerfugl i magen, og det bekymrer meg litt at jeg kan være skikkelig drittsekk uten at det påvirker meg det minste. det hele ender vel med at jeg kaster meg etter den første og beste personen som faktisk klarer å få meg til å føle noe. ikke at jeg ser for meg at det kommer til å skje med det første.

Hvor åpen tør du å la deg selv være rundt andre mennesker?

 

Jeg sleit med det samme selv en stund, men det hjalp å gi slipp på tvilen til alle rundt meg og tørre å stole på andre. Nå er jeg nesten bevisst naiv, men på godt og vondt føler jeg mye mer.

 

EDIT:

Jeg sier ikke man skal stole 100% blindt på vilt fremmede, men jeg opplever, og lever etter, at ordtaket "den eneste du kan stole på er deg selv" ikke har helt feste i virkeligheten. Kan ikke huske å ha brent meg på den innstillingen til andre mennesker, så det ligger kanskje noe i det.

Endret 21. juli 2009 av Dunsay

[Angua]

du har rett. det er ikke det at jeg skjuler noe for menneskene rundt meg, men jeg deler heller ikke mye. jeg kan ikke egentlig si at jeg stoler på noen andre enn meg selv, jeg er alt for kynisk til det.

 

spørsmålet er hvordan ga du slipp på tvilen til alle rundt deg? vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å åpne meg mer rundt andre. hva er det som gjør en til en åpen person? hva er det som er forventet at man deler? jeg er redd for sårbarheten man skaper ved å åpne seg for andre.

[Cortinarius rubellus]

Jeg blir mer nyskjerrig på hva du konkret mener at du ikke klarer og føle noe, klarer du og forklare den?

Siden hvis man ikke har følelser så kan det være snakk om psykopatiske tedenser( nå må ikke folk tro at det og være psykopat er det samme som at man er ond).

Eller føler du bare at du ikke klarer og føle det samfunnet legger opp til at vi skal under de og de settingene?

Og ikke stole på noen er ikke kynisk, det er et forsvar.

"bedre før enn etter"

Så man har heller muren oppe hele tiden for da vet man at man ikke blir såret, hvis man havner i en setting der det kan skje så gjør personen det den kan for at man ikke skal bli såret.

 

 

Dunsay: Da har du vært ekstremt heldig og godt o høre:), gud hvor mange jeg kjenner som mener at eneste personen man kan stole fullt ut på er seg selv.

Jeg mener det selv også, mennesker generelt er noen egoistiske drittsekker.

Jeg stoler på mennesker, men bare til en viss grad.

Endret 21. juli 2009 av Amanita Muscaria

[Dunsay]

spørsmålet er hvordan ga du slipp på tvilen til alle rundt deg? vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å åpne meg mer rundt andre. hva er det som gjør en til en åpen person? hva er det som er forventet at man deler? jeg er redd for sårbarheten man skaper ved å åpne seg for andre.

Jeg gikk vel egentlig litt i meg selv, og prøvde å se for meg om jeg følte andre burde kunne stole på meg. Etter at det gikk opp for meg at jeg selv er til å stole på minst 90% av tiden, og aldri kunne tenke meg å gå bak ryggen på noen, selv ikke de jeg egentlig ikke var/er spesielt glad i, har jeg nærmest tatt det for gitt at jeg kan stole på de aller fleste rundt meg.

 

Jeg er fullt klar over at jeg faktisk ikke kan stole på absolutt alle, men velger likevel å ha full tillit til folk som utgangspunkt. Det er hva jeg mener med bevisst naiv, hehe.

 

Det som gjør en person åpen i dette tilfellet, tror jeg har veldig mye med hvor mye man er i stand til, og tillater seg, å stole på folk rundt seg. Dog er vi alle mer eller mindre åpne avhengig av hvem vi er med: jeg stoler fullt på og føler jeg kan dele alle mine tanker med kjæresten min. Psykologen jeg gikk til hadde jeg også full åpenhet til. Dernest kommer nære familie og nære venner, som jeg også forteller nesten alt i praksis, men jeg unnlater å prate med dem om visse temaer.

 

Hva som forventes at man deler kan være veldig individuelt, fra person til person. Kjæresten min sier f.eks. at hun ikke forventer noe som helst ang. hva jeg ønsker og kan prate med henne om, men sier også at hun syns det er veldig godt å vite at jeg er trygg nok på henne til å kunne prate om alt. Jeg forventer heller ingenting av henne, men håper selvsagt at hun føler seg trygg nok på meg til å gjengjelde tilliten min til henne. Andre igjen kan forvente at du forteller dem alt de kan fordøye av sladder om alt du tenker og føler osv, selv om de knapt kjenner deg...

 

Til slutt: selvsagt gjør man seg litt sårbar ved å åpne seg, men jeg personlig mener og føler at gevinsten ved å være i stand til det er så enormt mye større enn risikoen, derfor velger jeg å utsette meg for den. Dessuten vurderer jeg, som alle andre, mennesker etter førsteinntrykk og gjør meg aldri overdrevent sårbar ovenfor folk jeg tror vil komme til å misbruke tilliten min, men jeg lukker meg aldri helt heller.

 

Sorry om innlegget ble litt rot, begynner å bli seint for en som står opp 6 på arbeidsdager.

 

Amanita Muscaria:

At mennesker generelt er egoistiske drittsekker må jeg nesten si meg enig i, men de fleste kan i større eller mindre grad stoles på likevel, etter min erfaring. De fleste vil svike/glippe (avhengig av om det er et bevisst svik eller en uaktsom glipp) en eller flere ganger. Jeg føler selv jeg glipper litt for ofte, da gjerne av egen latskap, men det er aldri gjort med den hensikt å såre folk. Dvs.: jeg vet jeg sårer folk en sjelden gang imellom, men jeg hater som pesten å såre andre så det er aldri med overlegg.

 

Igjen, sorry om det ble litt uoversiktlig.

 

EDIT:

Det stemmer: psykopat er ikke ensbetydende med ond eller slem, men "psykopat" er vel ikke noen gyldig diagnose lenger? Veldig usikker på akkurat dette området, jeg kan ikke nok om det...

Endret 21. juli 2009 av Dunsay

[Angua]

Jeg blir mer nyskjerrig på hva du konkret mener at du ikke klarer og føle noe, klarer du og forklare den?

Siden hvis man ikke har følelser så kan det være snakk om psykopatiske tedenser( nå må ikke folk tro at det og være psykopat er det samme som at man er ond).

Eller føler du bare at du ikke klarer og føle det samfunnet legger opp til at vi skal under de og de settingene?

Og ikke stole på noen er ikke kynisk, det er et forsvar.

"bedre før enn etter"

Så man har heller muren oppe hele tiden for da vet man at man ikke blir såret, hvis man havner i en setting der det kan skje så gjør personen det den kan for at man ikke skal bli såret.

 

 

Dunsay: Da har du vært ekstremt heldig og godt o høre:), gud hvor mange jeg kjenner som mener at eneste personen man kan stole fullt ut på er seg selv.

Jeg mener det selv også, mennesker generelt er noen egoistiske drittsekker.

Jeg stoler på mennesker, men bare til en viss grad.

 

jeg kan si meg enig i at jeg nok ikke føler noe særlig av det samfunnet forventer av meg. ikke ble jeg forelsket i ekskjæresten min, jeg hadde ingen følelse av tristhet over å skilles fra familien min over lengre tid, jeg ble ikke lei meg over å si hade til vennene mine og vite at jeg ikke kom til å se dem igjen på to måneder. jeg begynner ikke å gråte når det er forventet, slik som under begravelser osv.

 

det jeg mener med at jeg ikke klarer å føle noe er: når jeg tenker tilbake på nær fortid kan jeg ikke komme på noe tilfelle hvor jeg hadde en klar følelse av glede, sorg eller sinne. den eneste følelsen jeg regelmessig kjenner på er irritasjon. det jeg ønsker er å finne ut av hvorfor jeg ikke føler mer, jeg vil også oppleve forelskelse og hjertesorg foreksempel. jeg føler at jeg går glipp av en viktig del av livet når jeg ikke føler noe særlig. men kanskje er det bare jeg som har fått en feil oppfattning av følelser generelt.

 

når det kommer til å stole på mennesker har jeg ikke opplevd noe annet en bekreftelser på at mennesker generelt ikke er til å stole på. det vil ikke si at jeg nærer en mistro til alle rundt meg, jeg føler bare ikke at jeg har grunnlaget som skal til for å åpne meg helt for noen.

 

Til Dunsay: jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg antar at jeg ikke er helt istand til å gjennomføre det å åpne meg helt for noen ennda. kanskje er det noe som kommer med tiden, forhåpentligvis vil jeg være istand til å åpne meg den dagen jeg treffer noen jeg ønsker å inngå et forhold med. jeg må alikevel si at jeg er imponert over at du har greid å aktivt gå inn for å forandre holdning til det å åpne seg for folk.

[L4r5]

Den innleggelsen min var et complete jævla waste of time.

Selvsagt så var jeg nesten helt fin når jeg ble lagt inn. Ikke særlig med hevelser eller smerter i det hele tatt.

Det har blitt tappet 12 flasker med blod av meg og tatt to urinprøver og jeg har blitt bøyd, tøyd og poket på av leger, sykepleiere, ergoterapaut, fysioterapaut og Gud vet hva uten at de finner noe som helst galt med meg. Før jeg ble skrevet ut i dag så sa legen rett ut at jeg måtte finne meg noe å jobbe med fordi de kunne ikke støtte noe som helst av trygdesaker ut fra det de hadde funnet om de fikk en henvendelse. Jeg måtte bare finne noe jeg klarer å gjøre. Problemet er bare det at jeg ikke aner hva jeg klarer å gjøre. For når jeg har vondt så har jeg virkelig vondt. Det er ikke hver eneste dag jeg er så ille, men jeg aner jo aldri hvilke dager jeg har vondt og ikke. Det betyr null forutsigbarhet. Ingen er interresert i en som kanskje kan jobbe nå og da, men ikke kan si når på fohånd. Får bare lyst til å gi opp egentlig. Hva kan jeg? Ingenting... Eller... Jeg kan deale da. Det er noe jeg faktisk kan. Men det har jeg ikke tenkt å gå tilbake til.

 

Jeg vil faktisk gå lenger enn å si at det var complete waste of time. Jeg står enda svakere i forhold til NAV og all faenskap nå enn jeg gjorde før jeg ble lagt inn til utredning.

[isaac elric]

hva sliter du med, lars? dersom du har leddsmerter/muskelsmerter uten at de finner noen synlige tegn på hva som kan være årsaken så er det godt mulig at det kan være fibromyalgia.... men det er et wild guess. vet ikke spesifikt hva du sliter med heller utifra innlegget ditt

[L4r5]

Fibromyalgi mente de det ikke var, for jeg var ikke øm nok på de rette plassene mente de. Men som sagt så var jeg ganske bra i går selvsagt da.

Jeg har tenkt samme tanken da. Spesielt siden mora mi har det.

[Jann - Ove]

Lars: halvbroren min opplevde omtrent det samme. Leddproblemer og hevelser, og legene slet med å finne ut hva som var galt, NAV var selvsagt ikke sammarbeidsvillig. Utredninger fungerte dårlig når de skjedde på dager uten større problemer.

 

Løsningen ble til slutt å ordne avtale med spesialist om å få mulighet til å møte opp på kort varsel når problemene er ille, og nå ser det endelig ut til at de klarer å finne ut hva det er, og NAV fikser nå etterhvert omskolering med det mål å få til en jobb han kan fungere i.

 

Lykke til. Når legene ikke vet hva som er galt er det frustrenende.

[Snublefot]

Sånn er det noen ganger. De kan ikke akkurat finne på noe for deg når de ikke ser noen tegn på at du er dårlig. Er det ikke mulig å finne deg en jobb hvor du kan jobbe deltid da?

 

Du er vel knapt 30. Kan ikke gå livet ut uten å jobbe fordi du har leddsmerter en gang i blant. Nå vet jeg ikke hvor syk du er osv. Men folk som har vært uten jobb lenge, eller kanskje aldri jobbet fast er aldri fantastisk glad i å komme tilbake i arbeidslivet. Ingen som elsker å jobbe når man tidligere bare har fått penger for å sitte hjemme. Ingen som aldri føler seg helt fanatisk frisk hele tiden heller. Det er ganske så normalt.

[Cortinarius rubellus]

Snublefot: Der vil jeg si meg uenig, er mange som går på ufør eller rehabiliteringspenger som skulle ønske de fikk jobbe. Er faen meg ikke noe kult og sitte hjemme og få penger.( vet det er mange som syns det, men de går glipp av det meste )

Selv med grunn.

[jaxawier]

er mange som går på ufør eller rehabiliteringspenger som skulle ønske de fikk jobbe. Er faen meg ikke noe kult og sitte hjemme og få penger.( vet det er mange som syns det, men de går glipp av det meste )

Selv med grunn.

jupp,enig i den gitt.

...og det hjelper ju skikkelig mye når kreti og pleti har synspunkter/misstenkliggjør det hele,når man(jeg) egentlig kunne vært ufør for lenge siden,men man vill ju prøve uansett,på noe samme f hva egentlig uten at man må gå på piller for å klare å jobbe,den blir litt dum.

NAV har det ikke så enkelt heller da.