Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

Jeg er alt, men jeg er ingenting. Jeg er snill, men jeg er ond. Jeg er glad, men jeg er sur. Jeg er empatisk, men jeg gir faen. Jeg er apatisk, men jeg sprudler av følelser. Jeg er sjalu, men jeg er ikke sjalu. Jeg er tilgivende, men jeg er òg bitter. Jeg er inadvendt, men jeg er sosial. Jeg er redd for nye mennesker, men jeg elsker å prate med nye mennesker.

 

Men. Hvem er jeg?

 

Du er deg på godt og vondt;)

[Gjest Slettet+5132]

Jeg hater meg selv for at jeg aldri klarer å nyte livet. Bare stresse stresse stresse, når ting endelig "roer" seg litt så føles det alltid som det er noe som ikke stemmer. Og den følelsen pleier alltid å stemme.

Det er sommer, ferie, og jeg burde kose meg med kjæresten og nyte livet nå mens jeg kan. Men jeg klarer bare ikke, er vel bekymringene for om jeg får meg læreplass eller ei, og hva faen jeg gjør om jeg ikke får det, og håpløheten som kommer tilbake, og bekymringene for om jeg klarer å få meg et skikkelig sted å bo, som kverner bakhodet hele tiden.

[Erik den Raude]

Jeg liker å tenke på at alt i utgangspunktet er meningsløst, for da virker det ikke så farlig om man kommer inn på studiumet man vil eller ei. Men det er jo likevel kjipt

[Jann - Ove]

Leste nylig Zen and the Art of Motorcycle Maintenance. En filosofisk bok med mye visdom. Den minte meg på noe som gjelder akkurat det at ting kan føles meningsløst.

 

Ikke la målet være alt, husk også å nyte veien dit. Første steg i denne retningen er å klare å slappe av og nyte tilværelsen, om det så er bare for et par minutter.

 

For min del ser det ut som om det var dyrt lesestoff siden jeg av en eller annen grunn plutselig har fått lyst til å kjøre opp til tung mc. Å være på veien er en av mine avslappningsmetoder.

 

Husker forrige sommer, stress og bekymringer rundt om jeg kom inn på studiet jeg ville. Først i slutten av august lettet det stresset, siden jeg ikke kom inn dit jeg ville, og ikke visste nok om studiet jeg endte opp med. Ikke glem plan b, jeg gjorde det, og om jeg hadde visst bedre hadde jeg gjort plan b om til plan a.

[Kokobananas]

Et lett valg vil jeg ikke akkuratt si det er, men om jeg har så mye valg vet jeg ikke, går med henne i tankene hele tiden.

Fyren trodde selv han hadde kommet over henne, men fant ut det ikke var helt slik alikevell, jeg har hvertfall valgt henne nå, og håper på vi blir kamerater igjen med tiden.

Jeg var nede hos han og pratet om det i går, og fant ut vi skulle prøve å kun være venner alle 3, men det fant jeg fort ut at ikke fungerte i det heletatt.

Jeg ville prøve å finne en løsning, men jo mer jeg prøvde jo værre ble det egentlig...

Vel, glad jeg er selektiv på mine venner. Ettersom du sitter her og maser om at livet ditt er så slitsomt, så kan du vel bare vente til kompisen din kommer og skriver her pga DEG?

 

Jeg blir trist bare av å lese hvor tragisk du egentlig er.

 

 

Tja..har virkelig kompisen hans førsterett på å ikke ha kjærlighetssorg?

[J@cob]

Vinneren får premien. Enkelt, greit, brutalt.

 

Firesky tok det rette valget, imo. Er kompissen en god venn, bør vennskapet falle på plass igjen etter litt uansett. Kompissen har brukt sinn sjanse på damen. Desuten: Hva med hennes følelser?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om det er abstinenser eller hva det er, men jeg blir så jævlig agressiv for den minste ting, slik som jeg var de første dagene uten SSRI (anti-depressiver). Er bare redd det skal gå utover de rundt meg nå. Har klart meg uten i nærmere to mnd.

Jeg kan ha det helt greit i korte perioder, og så daler humøret så langt ned at jeg bare vil skade meg og dø igjen. Begynner å vurdere selvmord igjen, selv om en del av meg fortsatt tenker på de rundt meg. Tenker på å bare ta alt av piller som er tilgjengelig og gjemme meg bort et sted for å dø.

Er så lei av å være ustabil, og det igjen fører til mer bekymring for om jeg kan takle å begynne å jobbe når jeg er sånn. Akkurat nå føler jeg for å ødelegge noe, knuse dataen eller helst skade meg selv. Men det er ikke et alternativ da det blir sår/arr som igjen skaper spørsmål dersom noen ser det.

Skulle så gjerne ønske jeg var en bedre person. Sterkere, mer livmotivert. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, hjelper meg ikke å site og mase med en psykolog, har prøvd det flere ganger, og jeg kener å gå tilbake til SSRI. Jeg er håpløs. Skjønner ikke at folk gidder å bry seg. Det finnes ikke håp for meg, hvorfor kan ingen skjønne det.

[Dunsay]

Vinneren får premien. Enkelt, greit, brutalt.

 

Firesky tok det rette valget, imo. Er kompissen en god venn, bør vennskapet falle på plass igjen etter litt uansett. Kompissen har brukt sinn sjanse på damen. Desuten: Hva med hennes følelser?

Dette er overhodet ikke ment som noe angrep hverken på Firesky eller dama, de har nok helt sikkert begge tatt rett valg ovenfor seg selv, men:

 

IMO, Firesky har ikke tatt noe rett valg ovenfor kameraten sin, og han kan ikke forvente å skulle klare å redde noe som helst mellom dem nå, dama til Firesky (og eksen til kameraten hans) vil alltid komme imellom. Jeg var selv denne "gode kompisen" i en motsatt stilt situasjon, og kan fortelle at nå, selv snart et år etter og med ny dame selv, som jeg forøvrig har sterkere følelser til enn jeg noensinne hadde til eksen, føles det fremdeles nesten umulig å skulle oppholde seg i samme rom/innenfor et samme område som eks-dama og -kompisen. Det er bare ikke mulig å skulle innhente et godt vennskap når det ligger så mye sjalusi mellom dem (dvs. fra kompisen og til Firesky). Over tid vil sjalusien slippe, men bitterheten over å ha blitt svikta så grovt av to av sine aller nærmeste vil sitte i mye, mye lenger.

 

Bottom line: ikke forvent noe, men lykke til uansett!

[Niqābninja]

Takk for svar. Har tenkt å være ærlig om det, så får jeg bare hvordan de "takler" det og håpe at de ikke stiller for mange spørsmål.

Ingen av de jeg har vært borti har gravd mer enn nødvendig. Folk flest synes vel fremmede menneskers følelser og psykiske problemer er et for ubehagelig tema. Stort sett fikk jeg spørsmål som var relevant mtp hva de kunne forvente av meg i jobbsammenheng.

 

Bottom line: ikke forvent noe, men lykke til uansett!

Det er fullstendig individuelt. Svikta grovt synes jeg er å overdrive. Når et forhold mellom to mennesker tar slutt, er det faktisk fritt frem. Alt er lov i krig og kjærlighet.

 

 

-----

 

Også til meg; Jeg sliter litt mer enn det som er passende for tiden, og jeg er fryktelig lei av trygghetsproblemene mine.

[Dunsay]

Bottom line: ikke forvent noe, men lykke til uansett!

Det er fullstendig individuelt. Svikta grovt synes jeg er å overdrive. Når et forhold mellom to mennesker tar slutt, er det faktisk fritt frem. Alt er lov i krig og kjærlighet.

Sant, det er veldig individuelt hvordan folk reagerer og takler sånt, men det er også visse fellesnevnere. Derfor sier jeg: ikke forvent noe, istedenfor: bare gi opp. Helgardering, veit...

 

Nytt her i dag:

Tikka inn noen meldinger fra eksen mens jeg satt på jobb, hun er og besøker noen hun kjenner som bor her jeg bor og jobber om dagen. Sitti med "pulserende" angst (dvs. som kommer og går med 10-15 minutters mellomrom) i stort sett hele dag. Relativt slitsomt, men ikke mer enn jeg skal klare å holde ut, angsten er ikke farlig.

 

Vil sikkert hilse på og kanskje prate litt, men får se om jeg orker (og gidder)... Sliten alt nå, og skal inn til Oslo og pusse opp/male noen rom i leiligheten der senere i kveld. Gah, det skjer alltid mye på én gang når det først skjer noe, det slår aldri feil!

Endret 17. juli 2009 av Dunsay

[Kverulantus]

Jeg tror jeg er på god vei til å bli totalt følelsesløs.

Er ingenting som gleder meg lenger. Eneste som faktisk holder meg nogenlunde gående er alkohol. Jeg er i tillegg bare 20 og det høres sikkert ut som jeg er på god vei til å bli alkoholiker. Vel, ja. Mer eller mindre. men det er allikevel det eneste som får meg til å føle at jeg er meg =(

[InToRv]

Jeg tror jeg er på god vei til å bli totalt følelsesløs.

Er ingenting som gleder meg lenger. Eneste som faktisk holder meg nogenlunde gående er alkohol. Jeg er i tillegg bare 20 og det høres sikkert ut som jeg er på god vei til å bli alkoholiker. Vel, ja. Mer eller mindre. men det er allikevel det eneste som får meg til å føle at jeg er meg =(

 

Vil du fortelle hvorfor du har det slik?

 

Til å starte med; Ikke start med å drukne sorgene dine i alkohol, etter å ha bodd på Schous plass i 2 måneder har jeg sett litt for mange alkiser som sikkert startet med det samme som deg, du vil ikke ende opp slik, tro meg.

[Kverulantus]

Det startet med mitt første seriøse forhold da jeg var 15. Så mye glede i 3 år og plutselig en dag får jeg vite at det er slutt. Grunn: Utroskap fra hennes side.

Jeg går inn i en fase der jeg blir innesluttet i tillegg til at jeg klarer ikke å fungere blant folk.

Dette pågår i en 6 måneders tid, før jeg omtrent blir tvangssendt til psykolog av skolen.

 

De snakker og snakker, til jeg etterhvert får diagnosen bipolar lidelse.

Så kommer resten av dritten kjapt de neste 2 årene.

Jeg blir mobbet kraftig, prøver å ta livet av meg selv flere ganger uten å lykkes.

Blir dermed diagnosert suicidal. Jeg prøver å ta livet av meg nok en gang. Da, på en plass jeg var bortgjemt, men som en person fant meg. Hun reddet livet mitt. Endte opp med å bli sammen med henne. I et år var jeg lykkelig, til jeg fant ut at hun også var utro mot meg. Og før jeg rekker å konfrontere henne med dette, gjør hun det slutt.

 

Så har vi påfølgende 3 forhold. Alle endt på samme måte.

Skuffelse på skuffelse. Eneste jeg savner i livet mitt er den følelsen av nærhet.

Jeg savner det å ha noen ved min side i tykt og tynt. En person jeg kan stole på.

Min selvtillit er tilnærmet null og jeg har et forskrudd selvbilde. Jeg klarer ikke se normalt på meg selv, uten å se en person som sliter.

 

Nå er jeg så drittlei og fullstendig utbrent etter mas fra alle kanter, at jeg ikke engang har noen vilje til å ville fortsette. Jeg ser absolutt ingen grunn til at folk fortjener å ha meg i nærheten. Psykologen min ga meg opp da hun mente jeg var et umulig tilfelle. jeg var for negativ for henne å takle. Mulig jeg er veldig negativ, men jeg ser ingenting som gir meg en grunn til å være positiv lenger.

[Niqābninja]

Bortevekk. Noen burde tenke seg om to ganger før de poster.

Endret 17. juli 2009 av bazukh

[Shikaru]

kom ikke inn på skolen jeg ville, så den svei litt

[L4r5]

Bortevekk. Noen burde tenke seg om to ganger før de poster.

Tullpreik! Jeg syntes det du skrev var utrolig bra. Jeg var bare for feig til å kommentere det.

[Galexon]

Har nevnt tidligere at jeg sliter i forhold til førerprøve. Det er en bagatell i det store bildet, men for meg har det skapt indre uro og depresjon i lenger tid nå. Hvorfor? Stryker jeg, blir det usedvanlig vanskelig å få tatt på nytt i og med at ejg skal reise i militæret om 4 uker, samt at jeg føler at jeg svikter mine foreldre som har finansiert sertifikatet. Dessuten er ikke dette bare en vanlig førerprøve for meg, men også en sjanse til å bevise for meg selv at jeg klarer å utrette noe. Stryker jeg, synker selvtilliten min til bunns, og jeg vil da trolig slite i miitæret. Består jeg, har jeg bevist for meg selv at jeg utretter noe, og vil i tillegg til å ha en fantastisk sommerferie videre, også ha flere muligheter i militæret. Så, slaget faller på mandag. Jeg er dritnervøs, og livredd for at det ikke skal gå min veg. Jeg fortjener virkelig litt lykke nå. Depresjoner og tidligere forekomster av panikkangst har satt sitt preg, og jeg har blitt en svært innesluttet person. Jeg fortjener å få litt personlig fremgang, og et bevis på at jeg får ting til jeg også. Det vil selvsagt styrke selvbildet mitt i stor grad. Jeg er også redd for at nervøsiteten skal ødelegge i forhold til førerprøven, i form av at jeg glemmer vesentlige ting. Har ikke sovet omtrent denne uken. Har møtt opp på jobb med 2,5 timers søvn, og vært en "zombie". Gud som jeg håper at det går min vei denne gangen! Er rett før jeg tyr til høyere makter for å be om assistanse

Endret 18. juli 2009 av Galexon

[Gjest Slettet+5132]

Lykke til

[Galexon]

Lykke til

 

Takk for det

[dysfunctional]

Lykke til Galexon! Du har min støtte. Jeg vedder på at du klarer det!