Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Hamsterino]

Har ikke noen kilder å henvise til, men de eneste landene jeg hører om når det blir snakk om problemer med despresjon (altså, problemer med depresjon generelt i landene) er de vestlige, rike landene. Desto mer velstående, desto mer depresjon. Mye kunst osv. har blitt laget på emnet, og personlig tror jeg det kan være noe sannhet i det.

 

Men kilder har jeg ikke.

[L4r5]

Jeg trot (merk: TROR) depresjon er et like stort problem i alle land. Eneste fosrkjellen er at i enklete land så har man andre problemer som overskygger dette totalt

[Nie]

Jeg kan forestille meg det er litt vanskelig å finne kilde på det, med tanke på at undersøkelsene på dette i de litt fattigere landene sikkert er mangelvare. Men slik det blir fremstilt er det de rike vestelige landene, de har andre problemer i u-land.

 

 

Sippestart:

Jeg siper over ingenting for tida. Og det plager meg. Jeg er såpass merkelig at jeg fører samtaler med meg selv inni hodet mitt, og for tiden bare sipper jeg, eller psyker meg selv nedenomoghjem. Jeg har vært på skolen bare en halv dag denne uka. Jeg har bare ikke orket. Å komme seg opp fra senga går greit, faktisk. Men når jeg tenker på hvorfor jeg er oppe fra senga, bare går jeg å legger meg igjen.

 

Og det har ingenting med at jeg ikke trives på skolen eller noe. Den er grei nok. Ikke slik at man gleder seg og danser av gårde til bussen, men ikke slik at man gråter på vei til skolen heller. Ingen mobber meg eller noe, høyt i alle fall. Det er bare så stress.

 

Jeg har ingen venner på skolen, jeg er jo ny. Og den eneste nye i klassen, kjenner ingen. Kjenner noen slik at jeg snakker med dem i friminuttet, men da er det snakk om å stå å glise eller noe. Og det har jeg bare ikke klart i det siste. Eller, det vil si, jeg klarer det når jeg er med venner, kinda. Når jeg har låst meg inne på rommet en hel dag, for så endelig å se ett kjent og kjært fjes, så gliser jeg. Så dabber gleden av, og jeg bare beholder gliset. Jeg er sinnsykt glad i dem, men jeg orker ikke snakke med noen om alle de tingene som skjer inni hodet mitt for tida.

 

Jeg mister snart kontroll over det som skjer i hodet mitt, men det er PMS sin skyld. Vanligvis har jeg kontroll over både hodet mitt og maska mi. Men PMS gjør ting verre enn de er. Og jeg orker ikke snakke om det, for da mister jeg kontrollen helt, til og med etter at PMS er borte.

 

Og jeg håper det går bra i morgen. Jentekveld med alkohol, og jeg skal absolutt -ikke- begynne å sippe da.

 

Sorry, siping over. Jeg måtte bare få ut det verste.

[Gjest Guest]

Frister å ta livet av meg selv. Jeg tiltrekkes av det tabubelagte og jeg vil gjøre det mest destruktive som finnes, som da er å ta livet av seg, men da får man ikke nyte det siden man er dau. Jævlig vanskelig å finne noe som er like jævlig, men som man får oppleve.

[Honey Badger]

Frister å ta livet av meg selv. Jeg tiltrekkes av det tabubelagte og jeg vil gjøre det mest destruktive som finnes, som da er å ta livet av seg, men da får man ikke nyte det siden man er dau. Jævlig vanskelig å finne noe som er like jævlig, men som man får oppleve.

9552172[/snapback]

Uansett hva du tror, vil det alltid det da være folk som sitter igjen med sorg. Det vil være folk som savner deg, og som skulle ønske at du fortsatt eksisterte - uansett hvordan du skulle ha det nå.

 

Hvis du fortsetter å jobbe mot noe bedre, kan jeg garantere deg at du en gang om mange år vil se tilbake på livet ditt og tenke at du er veldig glad for at du ikke tok livet ditt.

 

Siterer noe Eplefe sa tidligere i tråden:

Ved å ta selvmord så gir du opp et helt liv, som kanskje ikke er så bra nå, men som kunne blitt bra. Og du legger igjen et spor med spørreord etter liket ditt. "Hvorfor?" er det vanligste. Jeg unner INGEN den smerten det er å sitte igjen etter en som har tatt selvmord, for jeg har opplevd det selv, og jeg unner ikke familien din og de som bryr seg om deg den smerten. Ikke gjør det...

9451015[/snapback]

Jeg vil også sitere Dotten (moderator):

Vi har, etter rådføring med SSFF (Seksjon for selvmords -forskning og forebygging), kommet frem til at Diskusjon.no ikke er stedet å diskutere sine selvmordstanker.

 

Går man med tanker om å ta selvmord så er ikke forumet rette stedet å ta opp dette. Ta kontakt med ekspertene på området, jeg vil anbefale legevakten i første omgang. Ellers kan man finne mer informasjon når det kommer til krisehjelp på denne linken:

http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelpmeny.html

 

Har man slike tanker så vil jeg innstendig be deg om å søke hjelp. Det skader ikke å høre på hva de som virkelig kan om dette har å si, de vil kunne gi deg den hjelpen og støtten du trenger.

[L4r5]

skjønner gjesten godt forresten. Den følelsen når man tror man skal dø er veldig befriende. Har et par forsøk bak meg. Men om man ikke gjennomfører det så kan ting fremdeles bli så utrolig mye bedre

[Bruktbilen]

Du har vel også en unge L4r5? Da har du dessverre ikke muligheten til å begå selvmord, uansett hvor ille du har det.

[L4r5]

Han er en av grunnene til at jeg glad jeg ikke lyktes da jeg prøvde

 

Hadde aldri fått oppleve han om jeg gjorde det.

Endret 22. september 2007 av L4r5

[Runar]

Nå mener jeg ikke å spore av her, men er dere som har forsøkt selvmord like åpne om det i real life også? Jeg mener, det virker jo ikke som om dere har store problemer med å meddele oss andre her på forumet at dere prøvde å ta livet deres tidligere. Er det like lett å snakke om det med folk dere står ansikt til ansikt med?

[L4r5]

Nå mener jeg ikke å spore av her, men er dere som har forsøkt selvmord like åpne om det i real life også? Jeg mener, det virker jo ikke som om dere har store problemer med å meddele oss andre her på forumet at dere prøvde å ta livet deres tidligere. Er det like lett å snakke om det med folk dere står ansikt til ansikt med?

9552770[/snapback]

Jeg legger ikke skjul på det. Om samtaleemnet kommer opp så kan det godt hende at jeg forteller det. Men det er ikke det første jeg buser ut med ut av det blå liksom.

 

Kan jo hende at jeg hjelper noen med å fortelle mine erfaringer

Endret 22. september 2007 av L4r5

[Nie]

Jeg kan bare svare på mine egne vegne, men det er lettere å snakke om den slags online, enn face2face. oO

[Runar]

Takk for de raske svarene

 

Jeg kan bare svare på mine egne vegne, men det er lettere å snakke om den slags online, enn face2face. oO

9552777[/snapback]

Jeg føler det samme som deg der, men om langt mindre alvorligere ting enn selvmord. Men nå er det en del som kjenner brukeren min så jeg føler meg ikke akkurat anonym her (aldri brukt gjestefunksjonen).

[Honey Badger]

Nå mener jeg ikke å spore av her, men er dere som har forsøkt selvmord like åpne om det i real life også? Jeg mener, det virker jo ikke som om dere har store problemer med å meddele oss andre her på forumet at dere prøvde å ta livet deres tidligere. Er det like lett å snakke om det med folk dere står ansikt til ansikt med?

9552770[/snapback]

Min teori er at de som har forsøkt selvmord og slitt med selvmordstanker IRL snakker om det til dem de føler at de kan snakke om det med.

 

Altså på samme måte som at du snakker om forskjellige ting med forskjellige personer. De personene du tror har forståelse og/eller sympati for tankene og meningene dine

[Nie]

Runar: Gjestefunksjonen er elsk. Jeg har brukt dem. Men stort sett gidder jeg ikke. Jeg føler at det som skjer her, det skjer her. Det forlater ikke her liksom. Kan godt være jeg tar feil, men føler folk her faktisk er nok til å stole på, enten man kjenner dem IRL eller ei. =)

[Runar]

Skulle nesten ønske jeg kunne si det samme. Skulle gjerne hatt noen jeg stolte 100% på

 

Uansett, jeg føler meg litt nedfor. Men så tenker jeg på hvor bra jeg egentlig har det (skole, bil, jobb, sted å bo, mat hver dag) så blir jeg sur på meg selv fordi jeg depper. Hadde jeg begynt å klage her hadde dere sikkert fortalt meg hvor "heldig" jeg er, og at jeg skulle slutte med klagingen.

[Korpmettaren]

Nå mener jeg ikke å spore av her, men er dere som har forsøkt selvmord like åpne om det i real life også? Jeg mener, det virker jo ikke som om dere har store problemer med å meddele oss andre her på forumet at dere prøvde å ta livet deres tidligere. Er det like lett å snakke om det med folk dere står ansikt til ansikt med?

9552770[/snapback]

Det er ikke like lett. Er vel forskjellig fra person til person, men jeg har i alle år bare sagt 'joda, det går fint', smiler og sporer rett inn på noe annet. Er bare en jeg kjemmer som jeg klarer å prate med om dette. Og det fordi jeg vet hun forstår. Jeg hater å bry andre jeg kjenner med mine problemer.

Hva godt gjør det at de får vite det. Da blir det bare mer prat om det. Flere samtaler. Jeg hater samtaler om det. Det er mitt problem. Ikke ditt. Du trenger ikke vite mine problemer.

 

Men så over til depping da. Så nettopp et par innlegg som minner meg om den dag jeg var for svak. Kan ikke fatte det. Jeg vil bare bort herfra. Mest av alt vil jeg vel bare bygge meg en hytte i skogen og leve av det vårt fedreland gir oss. Vet at dette så og si ikke er mulig. Jeg passer rett og slett ikke inn i denne verden. Jeg er bare en feiltagelse.

[Nie]

Skulle nesten ønske jeg kunne si det samme. Skulle gjerne hatt noen jeg stolte 100% på

 

Uansett, jeg føler meg litt nedfor. Men så tenker jeg på hvor bra jeg egentlig har det (skole, bil, jobb, sted å bo, mat hver dag) så blir jeg sur på meg selv fordi jeg depper. Hadde jeg begynt å klage her hadde dere sikkert fortalt meg hvor "heldig" jeg er, og at jeg skulle slutte med klagingen.

9552904[/snapback]

 

 

Skole, bil, jobb, sted å bo, mat på bordet hver dag, det er fysisk velvære, for å si det pent. Ikke psykisk. Greit, vær takknemlig for det du har. Det burde vi alle være. Men det betyr langt i fra at vi ikke har lov å deppe om vi føler oss jævlige.

 

Og om du begynte å klage her inne, så tviler jeg på at noen her bare hadde sagt hvor heldig du er. Joda, alle vil at alle skal fokusere på det gode, det gjør at vi føler oss bedre. Men jeg tror egentlig du ville fått trøst og forståelse også. Det har jeg fått, enda jeg ikke føler jeg egentlig har noe å klage over, i forhold til mange.

 

Her har man lov å deppe, uansett hvor bra man har det. Om du ikke stoler 100% på noen, og dermed ikke vil bable ut, bruk gjestefunksjonen. Den funker fett. =)

 

Men, om du noensinne skulle trenge å prate, og ikke vil mase ut her inne, så er det fint mulig å sende meg en PM. =)

[Runar]

Men, om du noensinne skulle trenge å prate, og ikke vil mase ut her inne, så er det fint mulig å sende meg en PM. =)

9553071[/snapback]

Takk =) Vet ikke om jeg kan være til noe hjelp, men det samme gjelder deg.

 

Det du sa om fysisk og psykisk velvære fikk meg til å tenke, og du har jo rett: Man kan ha det beste av alt og enda litt til, men samtidig føle seg nedfor. Jeg trodde lenge (helt til nå, faktisk) man kunne kjøpe seg lykkelig, men nå fant jeg ut at det ikke stemmer.

[Honey Badger]

Jeg tror at en fattig bonde i Afrika kan være minst like lykkelig som som en amerikansk mangemilliardær.

 

Hvis den afrikanske bonden har en familie der alle bryr seg om hverandre og er glade i hverandre, og den amerikanske mangemilliardæren har en kone, privatsjåfør og kokk som kun er ute etter pengene hans, tror jeg at den afrikanske bonden vil ha en mye vanskeligere, men lykkelig tilværelse.

 

Nå er det kanskje litt ekstremt å si at fattige afrikanske bønder er lykkeligere enn amerikanske mangemilliardærer, men tanken min er at de kan være det.

 

Rikdom og materielle goder er ting som gir oss komfort.

 

Men komfort har ingen betydning om vi ikke har kjærlighet.

 

For uansett hvor klisjé det høres ut, er kjærlighet det aller viktigste vi har.

[Eplefe]

Dagene etter at jeg slo opp med exen min. Nei vent, ukene etter at jeg slo opp med exen min var helt jævlige. Jeg lå og klorte kroppen min og klynket at jeg var så stygg, at jeg måtte klore vekk det overflødige, alt det stygge. Jeg lå og skalv og sa jeg var et jævlig menneske. Jeg hadde så fæl angst. Skikkelig, skikkelig fæl angst. Det var umenneskelig. Hadde jeg ikke hatt L4r5 der hadde jeg nok hatt evig mange flere arr på armene enn jeg allerede har. Og jeg føler meg så jævlig stygg fremdeles. Ikke bare på utsiden. Jeg føler meg som et motbydelig menneske. Jeg har det egentlig kjempekoselig nå, er i godt lag og you name it, men jeg bare føler meg helt ufattelig stygg.

 

Vurderer å bare holde meg unna mennesker som virker fysisk tiltrekkende på meg, så slipper jeg sånne teite mennesker. Det betyr at jeg må låse meg inne på rommet. Noe som da igjen fører til at jeg begynner å tenke ufattelig mye mer enn jeg burde gjøre. Og det er så fælt når det skjer. Når jeg faktisk går igjennom ungdomstiden min i hodet... Uff. Jeg føler meg så ufattelig stygg. Så ufattelig, ufattelig stygg. Og ubrukelig. Og som et dårlig menneske. Og denne følelsen har jeg dyttet unna så godt jeg har klart i flere uker nå, og jeg vet ikke hvor lenge den vil vedvare. Men jeg vet at den ufattelig sterke lysten jeg har til å kjøre noe skarpt i meg selv ikke kommer til å forsvinne før den følelsen forsvinner. Og jeg er skikkelig lei av den. Hvis den ikke forsvinner, så vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer å holde porselensmasken min mer. Jeg vil egentlig begynne å skrive dikt igjen. Men det krever alenetid, og da ender det alltid med at poesien blir dyttet til side. Dette blir bare rot, men det kjennes så rotete ut.

 

Jeg føler meg stygg og ubrukelig og som et fælt menneske, og jeg vet ikke om den følelsen noensinne vil forsvinne, for det kjennes faen ikke sånn ut. Det er så jævlig.