Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Hei!

 

Det er hardt å føle seg mislikt av de du trodde var venner, spesielt når du vet at du fortjener det. Jeg er veldig selvopptatt og oppmerksomhetskrevende. Det er derfor i dag at jeg ikke føler at jeg har noen særlig gode venner. Jeg har mange "venner" hvis noen kan skjønne, men de betyr ikke noe for meg, og jeg betyr ingenting for dem. Alt er overfladisk. Jeg er stemplet som et stort ego i vennekrets og i familie. Jeg føler meg uønsket. Samtidig som jeg vet at dette er pågrunn av min oppførsel, prøver jeg å fornekte det. Jeg sperrer tankene mine inni meg selv. Jeg føler at selvopptattheten min er som tvangstanker. Jeg må alltid fremheve meg selv. Jeg må alltid rakke ner på andre. Da føler jeg meg bedre. Innerst inne vet jeg at jeg er et gode menneske, men hva jeg utstråler er det motsatte. Jeg er ensom, misforstått og sårbar. Selv om jeg utad fremstår jeg ofte som tøff og hard(følelsesmessig). Jeg har store humørsvingninger, er paranoid og er svært hårsår. Jeg vet ikke om mangel på selvtilitt er problemet, fordi jeg føler at jeg er bedre enn de fleste mennesker. Det er sikkert sykt av meg å tenke dette, men jeg føler faktisk dette ofte.

Når dette skal sies får jeg svært ofte dårlig samvittighet for det jeg sier og gjør. Jeg er ikke en voldelig person(aldri vært i en slåsskamp), men veldig stor i kjeften. Jeg handler før jeg tenker. Jeg har vokst opp i en veldig konkurrerende familie og har vært utsatt for mye ydmykelse og press både innefor skole og idrett. Dette er nok en årsak til at jeg har blitt den jeg er. Jeg føler at livet mitt er tomt og har vært konstant deprimert i de siste årene. Jeg er forsiktig med å utdype noe mer pga. anonymiteten. Trenger jeg professjonell hjelp for å endre meg? Kanskje noen ville snakke med meg på PM, så kan jeg i så fall kontakte dere med min forumbruker.

Lenke til kommentar
Hei!

 

Det er hardt å føle seg mislikt av de du trodde var venner, spesielt når du vet at du fortjener det. Jeg er veldig selvopptatt og oppmerksomhetskrevende. Det er derfor i dag at jeg ikke føler at jeg har noen særlig gode venner. Jeg har mange "venner" hvis noen kan skjønne, men de betyr ikke noe for meg, og jeg betyr ingenting for dem. Alt er overfladisk. Jeg er stemplet som et stort ego i vennekrets og i familie. Jeg føler meg uønsket. Samtidig som jeg vet at dette er pågrunn av min oppførsel, prøver jeg å fornekte det. Jeg sperrer tankene mine inni meg selv. Jeg føler at selvopptattheten min er som tvangstanker. Jeg må alltid fremheve meg selv. Jeg må alltid rakke ner på andre. Da føler jeg meg bedre. Innerst inne vet jeg at jeg er et gode menneske, men hva jeg utstråler er det motsatte. Jeg er ensom, misforstått og sårbar. Selv om jeg utad fremstår jeg ofte som tøff og hard(følelsesmessig). Jeg har store humørsvingninger, er paranoid og er svært hårsår. Jeg vet ikke om mangel på selvtilitt er problemet, fordi jeg føler at jeg er bedre enn de fleste mennesker. Det er sikkert sykt av meg å tenke dette, men jeg føler faktisk dette ofte.

Når dette skal sies får jeg svært ofte dårlig samvittighet for det jeg sier og gjør. Jeg er ikke en voldelig person(aldri vært i en slåsskamp), men veldig stor i kjeften. Jeg handler før jeg tenker. Jeg har vokst opp i en veldig konkurrerende familie og har vært utsatt for mye ydmykelse og press både innefor skole og idrett. Dette er nok en årsak til at jeg har blitt den jeg er. Jeg føler at livet mitt er tomt og har vært konstant deprimert i de siste årene. Jeg er forsiktig med å utdype noe mer pga. anonymiteten. Trenger jeg professjonell hjelp for å endre meg? Kanskje noen ville snakke med meg på PM, så kan jeg i så fall kontakte dere med min forumbruker.

 

Du trenger sikker litt profesjonell, men aller mest en oppstrammer. Spesielt det at du rakker ned på andre. Jeg skjønner deg litt, samtidig som man mister det meste av sympati for deg. Feiginger som rakker ned på andre vil nok før eller siden få smake sin egen medisin, enten fysisk eller psykisk, så det er der du bør forbedre deg mest. Alle liker å føle seg bedre enn andre, men dette er bare en barnslig ilusjon du har tatt med deg fra barneskolen og aldri blitt kvitt.

 

Men helt ærlig høres du veldig psykopatisk/sosiopatisk ut, uten at jeg skal være påståelig eller frekk, og du er nok en av de som har ødelagt for mange andre (meg inkludert) som skriver her. Ikke forvent sympati eller råd fra noen, men heller forvent deg en strak høyre fra dine tidligere offer.

Lenke til kommentar

Jeg grubler og tenker i sakte film,

å ikke få sove er en ensom ting,

når du sover

 

I natt SKAL jeg sove. Kjørt i meg trippel dose av sovepiller pluss et par beroligende for sikkerhets skyld. Kommer sikkert til å være tungt som faen å komme seg opp i morgen, men det får jeg bare tåle. Orker ikke ligge våken så lenge tredje natta på rad.

Jeg har lært meg gjennom erfaring at hvis man er tung i hodet e.l. på morraen (les: Bakskjeiv) etter sovepiller så er det bare en ting som hjelper. Det er å stå opp og komme seg i aktivitet og få i seg sukkerholdig mat/drikke. Når skal jeg nerde rundt til jeg kjenner funken kommer og så skal jeg prøve å legge meg igjen. Funka ikke i stad så da tar jeg det på denne måten.

Lenke til kommentar

Ikke misforstå. Jeg har aldri vært noen systematisk mobber, selv om jeg tror at noen kan ha følt seg tråkket på. Jeg vil karakterisere meg som en overlegen "vinner", men som innerst inne ikke ønsker å være den han er. Jeg føler meg fanget i min egen personlighet der jeg ikke klarer å bryte ut i fra mitt mønster. Jeg føler gjerne at jeg dømmer meg selv litt for hardt her. Jeg prøver bare å være ærlig. Jeg er ikke ute etter bevisst å rakke ned på andre. Jeg holder som regel de negative tankene ovenfor andre inn i meg. Disse tankene plager meg rett og slett og har betydning for den jeg er i dag. Jeg både elsker og hater meg selv. Jeg er en overlegen løgner.

 

Jeg ber ikke om sympati. Tro meg.

Lenke til kommentar
Ikke misforstå. Jeg har aldri vært noen systematisk mobber, selv om jeg tror at noen kan ha følt seg tråkket på. Jeg vil karakterisere meg som en overlegen "vinner", men som innerst inne ikke ønsker å være den han er. Jeg føler meg fanget i min egen personlighet der jeg ikke klarer å bryte ut i fra mitt mønster. Jeg føler gjerne at jeg dømmer meg selv litt for hardt her. Jeg prøver bare å være ærlig. Jeg er ikke ute etter bevisst å rakke ned på andre. Jeg holder som regel de negative tankene ovenfor andre inn i meg. Disse tankene plager meg rett og slett og har betydning for den jeg er i dag. Jeg både elsker og hater meg selv. Jeg er en overlegen løgner.

 

Jeg ber ikke om sympati. Tro meg.

 

bare viktig at du kommer deg til psykiater, det er best for deg selv og samfunnet, silk at du får dianose og slikt.

hvis du har trang til å rakke ned på andre feks på skolen / jobb for å heve deg selv, er det svært destruktivt for personene som utsettes, de kan utvikle alvorlige problemer,

du kan ikke vente noe sympati fra folk, ivertfall ikke meg, hvis du ødelegger andre liv.

derfor er det beste for deg å oppsøke lege og gå derfra

Lenke til kommentar
Gjest voldelig

Jeg har voldelige tendenser, og ble lagt inn på psyiaktrisk på Lier i sommer etter en hendelse. Jeg har også enkelte ganger hatt voldstanker, men har ikke hatt noen siden sommer helt til dem begynte å komme tilbake denne uka, jeg har rett og slett lyst til å skade folk som irriterer meg, men jeg tør ikke. Jeg har alt som folk sier til meg negativt og personlig, hvis folk sier noe positivt til meg, så tar jeg det også som negativt. Til uka så skal jeg i avhør til politiet ångående hendelsen i sommer, for å se om jeg får innreise til USA eller ikke, foreløpelig så står jeg oppført som mistenkt, og må få saken ferdig, jeg gruer meg veldig, og veit ikke hva jeg kommer til å bli spørt om. Jeg tenker på det avhøret hele tiden, og tenker at alt kommer til å gå til helvete, jeg har ikke fortalt dette til noen andre en læreren min og psykiateren (oppfølging), jeg har også problemer med å stole på folk og at det de sier er faktisk det de mener, hvis de sier noe positvt om meg.

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Mislykket_*

Jeg er så sliten av å være bekymret og nervøs hele tiden. Jeg er så redd for å ikke mestre jobben min. Redd for å gjøre ting feil og mislykkes. Føler meg presset opp i et hjørne. Jeg er jo ikke like flink som de andre her på jobben. Hva skal de med meg? Jeg kommer til å få sparken om jeg ikke slutter selv.

Lenke til kommentar
Ikke misforstå. Jeg har aldri vært noen systematisk mobber, selv om jeg tror at noen kan ha følt seg tråkket på. Jeg vil karakterisere meg som en overlegen "vinner", men som innerst inne ikke ønsker å være den han er. Jeg føler meg fanget i min egen personlighet der jeg ikke klarer å bryte ut i fra mitt mønster. Jeg føler gjerne at jeg dømmer meg selv litt for hardt her. Jeg prøver bare å være ærlig. Jeg er ikke ute etter bevisst å rakke ned på andre. Jeg holder som regel de negative tankene ovenfor andre inn i meg. Disse tankene plager meg rett og slett og har betydning for den jeg er i dag. Jeg både elsker og hater meg selv. Jeg er en overlegen løgner.

 

Jeg ber ikke om sympati. Tro meg.

 

bare viktig at du kommer deg til psykiater, det er best for deg selv og samfunnet, silk at du får dianose og slikt.

hvis du har trang til å rakke ned på andre feks på skolen / jobb for å heve deg selv, er det svært destruktivt for personene som utsettes, de kan utvikle alvorlige problemer,

du kan ikke vente noe sympati fra folk, ivertfall ikke meg, hvis du ødelegger andre liv.

derfor er det beste for deg å oppsøke lege og gå derfra

 

Jeg har aldri gjort noe vondt mot andre. Jeg liker ikke å se andres personlige lidelse. Jeg har aldri vært noe mobber. Jeg har samvittighet. Hele problemet mitt er at jeg blir mislikt. Jeg ødelegger ikke mennesker. Pga. min selvopptatthet og oppmerksomhetskravet blir jeg fort mislikt. Tydeligvis er det ikke lett å forstå for noen...Når jeg rakker ned på mennesker er det som regel i tankesettet mitt. Jeg holder det for meg selv. Jeg ødelegger ikke andres liv.. Problemet mitt går ikke ut over andre i noen grad, men mest ut over meg. Det er jeg som mister venner. Jeg som står alene. Jeg er generelt kritisk og dømmende ovenfor andre mennesker.. og jeg vet at jeg trenger hjelp.

Lenke til kommentar

BLÆÆÆÆÆRGH! Jævla NAV, DPS og faenskap som aldri kan gjøre noen ting riktig!

Sendte søknad om rehabiliteringspenger i juni og den er enda ikke behandlet. Har ringt og maset med jevne mellomrom. Nå fikk jeg beskjed om å ringe igjen et par uker for å høre om søknaden er behandlet. For den må være ferdig behandlet innen den 19. eller noe sånt om jeg skal få penger denne måneden. Det betyr nye fjorten dager uten i det hele tatt å kunne vite om jeg kommer til å ha råd til noen ting som helst. Den var sendt NAV Forvaltning da. MEn de hadde bare en innstilling om rehabilitering ut året. Det vil si at jeg må gjennom enda en mølje med søknader før jul en gang.

 

Og så snakka jeg med DPS der jeg har flytta fra for å høre om de hadde sendt henvinsning til DPS her i Bergen for meg som de lovte å gjøre i august. Neida. Den var ikke gjort noe med. Maste på de i forrige uke også. Telefondama huska meg tilogmed.

 

Vet ikke en gang om jeg kommer til å ha råd til å dra til nye fastlegen min her å be om henvisning fordi jeg aldri vet om jeg får penger. Og uten å være under behandling eller i påvente av behandling så får jeg jo hvertfall ikke penger.

 

Det verste er at jeg kjenner det er på tide å komme meg på DPS igjen.

Lenke til kommentar
Gå deg en tur. Pleier å hjelpe for meg. Eller gjør noe som interesserer deg ute. Jeg pleier for eksempel rense kaninbur og bare være ute med kaninene. Kanskje det er noe du pleier å gjøre ute og? Eller du kan spørre noen venner om de blir med å finne på noe.

Kom inn nå. Var en tur på butikken og gikk også en tur med hunden min. Deilig og friskt. Møtte også på moren til en bestekamerat og vi snakket i et par min, hyggelig.

 

PS, er dette som preger meg.. jeg er ikke slik til "vanlig".. eller hva jeg skal si.

Lenke til kommentar

Kjip og bortkasted dag i dag også. Forsov meg som vanlig, klarte ikke å ligge unna morgenrøyken, gadd heller ikke jobbe med studiene eller møte opp på forelesningene. Men i morgen skal bli en bra dag. Da skal jeg stå opp tidlig, starte dagen med en treningsøkt, ligge unna røyken, og samtidg starte på studiene. Skal ha én dag der jeg faktisk kan legge meg med et smil og vite at jeg har gjort noe produktivt.

Lenke til kommentar
Gjest boring guy

er så jævla redd hvær dag, redd for at det ringer på blir skremt når det ringer på store problemer med å åpne, redd hvis det kommer slekt på besøk(folk jeg ikke kjenner godt), redd for å ta kontakt med venner og redd for å ta telefonen; pågrunn av det er jeg redd for å virke avvisende, redd for å gjøre noe dumt; redd for å bli kritisert, redd for å ikke kunne være en god venn pga redselen, redd for å skuffe familien, redd for framtiden.

familien krever at jeg jobber, men tør ikke dra på jobbintervju fordi jeg er redd for å dumme meg ut, redd for å gå tur med hunden alene fordi jeg er redd for å møte naboen elr noen.

er redd for å snakke om følelser; redd for å si hvor redd jeg er.

skjønner ikke at det går an å bli slik.. skulle ønske jeg kunne flytta på en øde øy og gravd meg ned i et hull, bare slippe alle kravene..

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...