Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Nie]

Hvem er det man må ta kontakt med for å bli undersøkt om man har noen psykiske sykdommer? Fastlegen eller noen andre? Har alltid slitt med humørsvingninger, men det siste halvåret har jeg hatt veldig mye deppa. Vet ikke om det er bare vanlig melankoli eller noe mer alvorlig. Noen dager er jeg så langt nede at jeg bare har lyst å forlate hele planeten, men heldigvis er jeg for feig til å gjennomføre det. For ikke å snakke om at det er en "risiko" for å mislykkes med de fleste metodene (90% ?).

Snakk med fastlegen din, du. H*n kan sende deg videre til for eksempel psykolog. =)

 

Så var det min tur. Klarer ikke gråte, klarer ikke le. Jeg vil få det ut, men klarer ikke. Det er pillene. Det føles ut som om noe er revet ut av meg. Noe jeg aldri får tilbake. Og det har ikke pillene skylda for.

Hva har jeg blitt? Hvem er jeg?

 

Jeg føler meg tom. Ingenting ser ut til å hjelpe. Jeg ga alt og fikk et helvete tilbake. Og se hva jeg er nå? Jeg fortjente vel dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet jo ikke historien bak. Men, "jeg ga alt og fikk et helvete tilbake", det passer absolutt ikke sammen med "jeg fortjente vel dette". Ingen fortjener å ha det jævlig, uansett hva de har gjort, omtrent. Og selv om det ser mørkt ut, og du ikke ser lyset i enden av tunellen, ikke gi opp, er kanskje bare en sving igjen. =)

 

Edit: Jeg bare glemte å ta med poenget i ene setningen. x)

Endret 5. februar 2008 av Nie

[Gjest Gjest/gutt]

Jeg vil anbefalt deg å oppsøke en psykolog. Du kan evt. få en time hos fastlegen din og la ham vurdere situasjonen din. Mange leger jobber i nært samarbeid med psykologer og kan nok anbefale/ sende deg videre til en kvalifisert psykolog.

 

Snakk med fastlegen din, du. H*n kan sende deg videre til for eksempel psykolog. =)

 

Okay... Må få skiftet fastlege først da. Han som jeg står oppført hos har aldri hatt mulighet til å være tilstede de gangene jeg har hatt time, så istedet har jeg hatt en annen lege som har vært svært lite hjelpsom

Har vært litt skeptisk til psykolog/psykiater fordi jeg føler at det ikke akkurat er en positiv ting å føre opp "terapitimer" på livets CV. Men jeg har inntrykk av at det ikke er så stigmatiserinende lenger (kombinert med at jeg ikke har så mange mange andre alternativer), så jeg har tenkt å gjøre et forsøk. Kan jo ikke komme lenger ned nå

[Nie]

Psykologer er mennesker med peiling som snakker med deg. Det er jo bare en slags lege, å skrive opp timer hos psykologen er ikke noe verre enn timene med en lege. H*n er bare spesialisert på helt andre steder enn allmennlegen. =)

[Gjest Ice Queen]

Takk.

 

Det er bare så jævlig å gi alt du har til et menneske. Gi alt og ende opp med...dette. Jeg gjorde ting jeg vanligvis aldri ville gjort, men det ble ikke satt pris på. Jeg klarte ikke mer. Jeg fikk skylda for alt og jeg kunne aldri føle meg trygg. Følte meg kontrollert.

 

Meh. Jeg skal bli peppermø, bo i en hytte i skogen og ha tretten katter. Kanskje en sopelime også?

[Nie]

Om jeg leser det du skriver rett, Ice Queen, føler jeg mest for å spørre om en adresse og finne frem ett balltre. Høres virkelig ut som om det er noen helt andre enn deg som har skylden for ting, og det er aldri bra. Men, livet går videre. Peppermø er kanskje ikke veien å gå, men hvem vet, veien kan svinge på de merkeligste vis. ^^

 

(Håper dette gav samme mening som det hadde i hodet mit...)

[Gjest Ice Queen]

Nie: Du har rett, ja. Man kan si at jeg gikk skikkelig på trynet for en. Og det har jeg måttet svi for. Ikke mange jeg legger meg så flat for, men det skjedde.

[Nie]

Er det ikke det de sier livet er? Å falle, for så å reise seg, enda litt sterkere enn før? Det svir, det gjør det, men svien avtar. Ting går bedre, lettere, med tiden og seg selv til hjelp. =)

[Gjest Ice Queen]

Takk, Nie. Du har rett. Det vet jeg. Men han dukker opp hver gang jeg føler meg bedre. Hver gang det går oppover og motvinden blir svakere. Men jeg har heldigvis en som støtter meg. Jeg vet at han er der for meg unasett hvilket klokkeslett, uansett hvor osv. Så det finnes faktisk noe positivt. Selv nå ser jeg det.

[Nie]

Der kjente jeg meg igjen. Hver gang noe forsvinner litt, så ser man det igjen, og det dukker opp. Men, sakte men sikkert blir det svakere og svakere, selv når det/den dukker opp igjen. Høres ut som om du er på god vei i alle fall. Og du er heldig som har en som er der, uansett når og hvor. ^^

[Suburbian Hero]

Da har SasaB virkelig greid det denne gangen:

 

Jeg ødela en forelskele, og et vennskap med samme person. Sånn går det når man ikke klarer å holde kjeft, og sier ting en virkelig ikke vil si slik at de betyr noe helt annet. Jeg skadet den jenta som betydde mest for meg, ja jeg vet at det er flere fisk i hagen men dette er en forelskelse som har vart siden oktober i fjor. Og nå skadet jeg henne, uten å ville det. Unnskyldninger hjelper ikke, det er vi vel enige om. Jeg må skjerpe meg, og holde kjeft resten av livet. Jeg sier alltid feil ting. At jeg såret henne, det tærer helt på meg. Plutselig føles alt meningsløst, og tårene venter på å falle ned mitt syndige fjes. Jeg får sende henne en blomsterbukett, eller et kort. Jeg skulle bare ønske at jeg holdt kjeft.

 

Gud så vondt dette her er. Skulket en time for å ikke møte henne, det var vel det eneste riktige for oss begge. Alt føles som et tomt skall. Åh, bare den som ikke var forelsket... Faen ta meg, faen ta meg og min idioti. Jeg vil ikke miste henne, men nå er vel alt tapt... Faen...

 

Herregud så vondt dette er, selv å skrive her hjalp meg ikke. At jeg mistet henne, en gang for alle... Flott gjort av meg...

[Gjest Gjest]

Litt sucky når det skjer, føler med deg. Men alt går nu over ettervært faktisk..

 

Vil si det er værre å ha 0 penger å skal leve en uke til uten mat i boksen... Må bynne å stjele på butikken snart faktisk, hvis ikke så dør jeg av hungers nød.

[Mirann]

Litt sucky når det skjer, føler med deg. Men alt går nu over ettervært faktisk..

 

Vil si det er værre å ha 0 penger å skal leve en uke til uten mat i boksen... Må bynne å stjele på butikken snart faktisk, hvis ikke så dør jeg av hungers nød.

Har du ikke noen venner/familie du kan låne litt penger av?

[kanonkent]

Hei igjen

 

Jeg postet litt her en periode hvor jeg var nede... Virkelig nede...

Vil først si at jeg føler med alle som har problemer her inne, både små og store. Jeg har vært der, Har hatt tanker i hodet som aldri burde vært der. Jeg har hatt sammenbrudd av stress, jeg har blitt såret, knust, mobbet osv.

 

Det hele toppet seg da madammen slo opp den 18. januar. Hun hadde visst ikke de samme følelsene for meg lenger. Lang historie... Det var helt grusomt. Trodde aldri jeg skulle reise meg etter det.

 

Men, grunnen til at jeg poster nå, er at jeg vil si til alle, ting ordner seg! Jeg snakket ikke med madammen på en uke eller 2 etter at hun slo opp, men så tok hun kontakt igjen. Vi fikk snakket ut, og det viste seg at hun savnet meg noe helt sinnsykt. Jeg tilbragte hele helgen med henne, og det var helt fantastisk. Det endte også med at vi "tok steget fullt ut" for første gang Så nå er vi sammen igjen, forelsket som aldri før.

 

Det må ha vært den største oppturen i hele mitt liv. Jeg har ikke ord som kan beskrive den følelsen det er å få tilbake den du elsker mest på hele jord!

 

Så til alle som har problemer, store eller små, hold ut! Ting ordner seg =)

Og trenger dere noen å snakke med, eller bare en som vil lytte til dere, så er jeg en kar som liker å snake/lytte

 

Lykke til!

[Skumtroll]

Flott å høre kanonkent ;D

[Gjest gutt21]

heisann.

Min tur å skrive her.

 

Sitter her og tenker over alt det som har skjedd i det siste, alt som jeg har vært gjennom.

Alle de tingene som har gjort livet mitt så jævlig som det er nå.

Mistet den personen jeg elsker til en annen mann.

 

Ofret alt jeg hadde for å kunne være sammen med denne personen, mistet utdannelsen min, vennene mine, familien min, og nå sitter jeg her uten noen å være med, eller som bryr seg. Jobber på et sted der jeg ikke trives, prøver å komme meg på skolen igjen, men vet ikke om jeg klarer det.

 

Går selv rundt med selvmordstanker, men tror jeg ikke kommer til å gjøre noe så alvorlig.

Tenker på å skaffe meg hjelp, men er redd for å prate med noen lege.

 

Startet livet som 17 åring med forpliktelser, regninger, egen leilighet, og jobb, var overhode ikke klar for det.

Så nå sitter jeg her alene, med alle forpliktelsene alene, uten noen.

Står opp alene, kommer hjem alene, og legger meg alene.

 

Kjæresten min var den eneste personen jeg hadde i livet mitt som jeg brydde meg om, hun gjorde livet mitt verdt å leve, så dro hun uten grunn, jeg hadde gitt alt, og hun tok alt.

 

Så nå sitter jeg her som en 21 åring, uten noen drømmer, ingen utdannelse, og ingen venner.

Tenker at det kan være greit å være alene, som mange over meg gjør, det å bli glad i sitt eget selskap.

Men jeg klarer det ikke, jeg er avhengig av å være en sosial person, være med venner, ha det morro.

 

Tenker på å avslutte alt, for jeg er så utrolig sliten, eneste jeg gjør er å sove, spiser nesten ingenting lenger.

Men eneste som holder meg oppe er det lille håpet om at alt kommer til å ordne seg i livet mitt.

Jeg har brukt mesteparten av skoleårene mine å hjelpe de som ikke hadde det bra, og jeg ser på meg selv som en ganske så grei kar, men nå som jeg sitter her så er det ingen som hjelper meg.

 

Prøver å holde motet oppe, og det burde alle dere som også har det vanskelig, lev i håpet om at livet blir bedre, og det er jeg ganske så sikker på at det gjør.

 

jaja, fikk hvertfall mesteparten av det jeg hadde på hjertet ut.

heh

[Honey Badger]

Gutt 21: Det er bra at du klarer å holde motet oppe, fortsett slik. Du virker som en sterk person, og jeg er sikker på at om du holder motet oppe og er like grei som før, så vil ting ordne seg for deg til slutt. Hvis det er noe jeg tror kan hjelpe deg, er det å treffe nye folk, bli kjent med dem. "Det som ikke tar livet av deg, gjør deg bare sterkere". Du har det forferdelig akkurat nå, men etterhvert som ting går bedre har du med deg en erfaring.

 

Så var det meg:

Jeg er veldig deppa for tiden. Kan ikke huske å ha vært så deprimert på veldig lenge. Jeg føler det at alle her jeg bor bare ser på meg som en eller annen psycho. Raring.

 

Jeg har tre venner. Men alle de vennene går på andre skoler enn meg, og er to år eldre enn meg.

 

På skolen min derimot, har jeg ingen skikkelige venner. Jeg føler at mange ser litt ned på meg. Tror jeg er lettlurt. Jeg kan trygt si at jeg ikke er lettlurt. Alle de gangene folk sier at de har lurt meg, og blablabla, har jeg gjennomskuet det. Vel, men siden jeg er skoleflink er jeg jo "nerd" og har derfor lav sosial intelligens.

 

Jeg bruker veldig mye av fritiden min til å tenke, og gjøre ting for å utvikle meg selv som person.

 

Jeg blir hver dag kalt hippie, mange sier at jeg røyker meg fjern og kødder med det. Jeg kan godt synes at det er litt morsomt, jeg har selvironi, men når alle i klassen din har sagt det til deg hver dag i 3-4 måneder begynner spøken å gå litt ut på dato.

 

Jeg har heldigvis klart til å komme til et punkt hvor jeg ikke tar meg nær av hva folk synes om meg lengre. Jeg har klart, til tross for at mye går mot meg, å øke selvtilliten min noe ekstremt i løpet av det siste halvåret-året.

 

For litt over tre uker siden slo kjæresten min, som betydde veldig mye for meg, opp med meg som en stor, feit drittsekk tatt omstendighetene i betraktning.

 

Nå ser jeg framover. Jeg skal vekk fra det hølet her. Jeg skal langt faen vekk til en plass hvor folk skal få kjenne meg som den jeg er, og ikke den andre gjør meg til. Men det er lenge til. Alle som har blitt kjent med meg på andre måter enn i det miljøet hvor jeg er sett på som en tulling, har jeg et helt annet forhold til. De ser meg på en helt annen måte, ikke bare som en "nerd".

 

Jeg skal vekk, ja, og jeg gleder meg. Men det er lenge til.

[Gjest Tankeman1]

Står opp alene, kommer hjem alene, og legger meg alene.

Den tanken høres så kjent ut faktisk.. har den sånn den dag idag.

Leve dagen rundt som en hjernedød zombie. Stå opp, jobb, butikken, hjem, lage mat, sove. Så påann gjenn.

Virkelig spennende liv, uten datamaskin hadde jeg tatt kvelden i dusjen faktisk.. ja faktisk, er jordingsfeil der.

[Gjest Gjest]

Litt sucky når det skjer, føler med deg. Men alt går nu over ettervært faktisk..

 

Vil si det er værre å ha 0 penger å skal leve en uke til uten mat i boksen... Må bynne å stjele på butikken snart faktisk, hvis ikke så dør jeg av hungers nød.

Har du ikke noen venner/familie du kan låne litt penger av?

Stjelte faktisk et brød å en pakke salami idag. 2 dager uten mat er litt tungt.

[Gjest gutt21]

Står opp alene, kommer hjem alene, og legger meg alene.

Den tanken høres så kjent ut faktisk.. har den sånn den dag idag.

Leve dagen rundt som en hjernedød zombie. Stå opp, jobb, butikken, hjem, lage mat, sove. Så påann gjenn.

Virkelig spennende liv, uten datamaskin hadde jeg tatt kvelden i dusjen faktisk.. ja faktisk, er jordingsfeil der.

 

Ja, den følelsen der er noe jævlige greier.

Værste A4 livet som eksisterer.

Alt går på auto vøtt..

[Suburbian Hero]

Jeg savner A4-livet. Alltid er det noe nytt som skjer, og det er ikke bra som oftest. Jeg tabber meg ut hele tiden...