Vil vestlig demokrati overleve?

[baldviking]

Bør det overleve...?

 

Det angripes fra grupper utenfra, som fra ulikt ståsted kritiserer den overdrevne materialismen og mangelen på ideologisk innhold:

 

* religiøse fundamentalister

 

* kommunister

 

* nasjonalister/regionalister/fascister

 

og innenfra av folk som bekjenner seg til vestlige verdier, i prinsippet de samme som vestlig demokrati bygger på, men som vil ha mye mindre stat, med individet helt i fokus, frigjort fra grenser og begrensninger.

[alexf]

Eneste trusselen jeg ser som reell er religiøse fundamentalister (terrorister), og terrorstater.

[Olethros]

Vil påstå at den reelle trusselen faktisk kommer fra den helt andre kanten. Fundamentalister og terrorister som foruroligende mange har begynt å se under hver busk og bak hvert tre i det siste vil i seg selv aldri kunne utgjøre mer enn forbigående distraksjoner for "vesten."

 

De største farene mot våre idealer om frihet og likeverd er delvis vår egen paranoia som grunner i overdreven frykt for slike terrorister. Bare se hvordan visse, navn skal vel ikke nevnes - ennå, forummedlemmer her tydeligvis lever i en verden der skjeggete mørkemenn med koranen og en AKM lurer rundt hvert hjørne klare for å storme frem og halal-slakte alt som kan minne om lusekofte og spekesild. Dermed vil folk gi slipp på borgerrettigheter og frihet for å få en falsk trygghetsfølelse igjen. Utviklingen går da imot et orwelliansk storebrorsamfunn som knappest er noe bedre enn det religiøse diktaturet vi i utgangspunktet var redde for.

 

En annen overhengende fare for friheten kan vel best summeres opp med to fraser: "Copyright" og "Family values." Syndikalisert undertrykking av det frie ord som ikke nødvendigvis blir utført av noen stat, men av multinasjonale selskaper i pengeinntjeningens interesse.

 

Den største trusselen vår vestlige sivilisasjon og økonomiske modell står overfor i dag er likevel en eneste ting: Olje. Eller, mer spesifikt, mangel derav. Den markedsstyrte kapitalismen er ikke et statisk system, men et dynamisk. For å fungere som den gjør i dag må den hele tiden være i vekst. Større "cash-flow," større inntjening, større avansemarginer og - ikke minst - større forbruk!

 

Hva skjer når verdens oljeproduksjon ikke lenger kan øke i takt med forbruket? Merk her at det langt ifra er snakk om at verden går tom for olje. Det vil ikke skje på lenge ennå. Problemet er rett og slett at vi kommer til å bruke olje fortere enn vi klarer å pumpe den opp. Hva kommer til å skje den dagen vi nordmenn reduserer vår oljeeksport for å dekke eget forbruk? Mon tro hvilken "ondskapen akse" vi kommer til å bli beskyldt for å være en del av...

 

Litt bakgrunnstoff, for den som måtte interessere seg: http://www.hubbertpeak.com

Endret 21. august 2004 av Olethros

[Bach]

Så lenge det viktigste for folk flest ser ut til å være bensinpriser og grandiosasmak vil jeg påstå den største trusselen kommer "hjemmefra" i form av total verdiforvitring og fullstendig bortfall av retning eller mål.

[bkak]

Folk blir ignorante. Før eller siden blir de lykkelige av det. Problem solved.

[baldviking]

Olethros skrev:

De største farene mot våre idealer om frihet og likeverd er delvis vår egen paranoia som grunner i overdreven frykt for slike terrorister.

 

Dette er en betydelig fare. Enig. Vi kan bare se på "Patriot Act" eller hvordan mektige militær/sikkerhetsapparat undertrykker frihet for å forsvare frihet i land som Tyrkia og Algerie eller se tilbake på våre egne erfaringer fra Den kalde krigen.

 

Olethros skrev:

Syndikalisert undertrykking av det frie ord som ikke nødvendigvis blir utført av noen stat, men av multinasjonale selskaper i pengeinntjeningens interesse.

 

Dette er også en betydelig fare. Enig. Flere store selskaper besitter i dag langt større økonomisk makt enn mange små stater.

 

Olethros skrev:

Den største trusselen vår vestlige sivilisasjon og økonomiske modell står overfor i dag er likevel en eneste ting: Olje. Eller, mer spesifikt, mangel derav.

 

Skulle Hubberts kurver for oljeutvinning slå til (å anvende dem for jordkloden sett under ett er omstridt, men de anvendes faktisk for oljefelt...) vil demokratiet stå overfor sin største utfordring noensinne. Innvendingene er mange, som at ny teknologi skifter avhengigheten over fra olje som energibærer til elektrisitet som energibærer. Noe som gjør oss mindre avhengige av olje som energikilde. Elektrisistet kan vi som kjent få fra flere energikilder. Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke om jeg tror nok på vestlig demokrati til å tro det vil være i stand til å iverksette en styrt reduksjon i folks forbruk av energi på flere titalls prosent over få år. Da blir alternativene anarki eller diktatur. Som jeg har hevdet i tråder tidligere håper jeg demokratiet vil være sterkt nok til å iverksette korte perioder av "styrt demokrati" for å takle en slik krise. Det har fungert før, som i forbindelse med andre verdenskrig. Jeg velger å være optimist (men hamstrer hermetikk...).

[panzerwolf]

Vil også si meg enig med poengene til Olethros. Men når det gjelder olje, er oljeselskapene fullt klar over at dette tar slutt og også på enkelte felt i Norge begynner det å bli tomt nå. For å overleve, må de finne alternative metoder å levere energi på. Og de jobber med det. De er nødt til å bruke ressursene de sitter på i dag for å klare seg i framtida også. Olje blir derfor heller et politisk spørsmål i større og større grad fram til det blir tomt. Vi ser allerede nå kriger der olje er en viktigere og viktigere del fordi den som kontrollerer olja kontrollerer markedet. Derfor vil olja selv være et onde som verden trenger og som verden higer etter i overskuelig framtid. La oss håpe at "oljekrigene" ikke ødelegger verden for mye for framtida...

 

Olethros ser på olja og stadig vekst av forbruket som en stor trussel. Jeg er delvis enig. Økonomien slik den er i dag (basert på stadig vekst for å være "sunn"), er en trussel i det hele tatt uansett om vi har olje eller ikke. Et system som er basert på vekst og forbruk for å overleve kan ikke fungere i det lange løp. Det beste eksemplet på det i historisk sammenheng er romerriket. For å stagge folket hjemme, måtte romerne stadig okkupere nytt land. Til slutt falt det sammen...

 

I nyere sammenheng kan man se på IT-bobla som sprakk. Forventningene var høye og "alle" firmaene trodde de skulle vokse. Så sprakk det og alle falt ned, mange overlevde ikke fallet heller. Spørsmålet er da når vårt økonomiske system også når denne toppen og hvor langt ned i gjørma verden er dratt. Har vi brukt opp alle ressursene? Har vi hogget ned alle skogene men sitter med 3 hus og 8 biler hver? Har menneskene i denne delen av verden rett og slett fått nok og ønsker ikke å kjøpe mer og mer?

 

Bondevik sa en gang at han hadde som mål å doble det norske forbruket innen 20xx (husker ikke årstallet, kanskje 15-20 år fram i tid, mao ikke lenge). Dette er helt bak mål. Hva mer skal jeg forbruke i forhold til det jeg gjør i dag? Skal jeg jobbe meg halvt i hjel for å få råd til gjenstander jeg ikke trenger og i allefall ikke får brukt fordi jeg ikke har tida til det? Kommer jeg til å kjøpe såpass stort hus at pengene til vedlikehold og hushold gjør hele greie bortkasta? Trenger vi egentlig så mye mer vi som har jobb og et godt tak over hodet?

 

Økt forbruk gjør at viktigere saker igjen blir overskygga av akkurat forbruket. Vi har det bra som vi har det og synes nettopp bensinpriser og grandiosasmaker er viktigst. Det finnes lite langsiktig tenking blant våre politikere nå sammenligna med etter krigen hvor landet skulle bygges opp igjen. Noen går så langt og sier at Norge trenger en ny krise (krig?). Det er et godt poeng. Det finnes lite felles mål blant vestlige demokratier i dag, men vi fokuserer mer og mer på det individuelle framfor samfunnet som en helhelt. Kanskje det fungerer, men er vi klare for å bevege oss ut av flokkdyrmentaliteten? Mange sliter psykisk, kanskje går vi altfor fort fram?

 

Klarer vi så å stoppe oss selv før samfunnet vårt evt. blir ødelagt innenfra og imploderer?

 

Jeg selv har egen leilighet i sentrum av Stavanger, fast jobb og tjener greit nok. Jeg bodde billig før og har fått kjøpt meg ganske mye rart etterhvert som kamera m/ utstyr til flere titalls tusen, mye huslige ting jeg trenger før eller siden og sitter på 3-4 PC'er. Mao, jeg har mange ting. Allikevel kjeder jeg meg relativt ofte... Kanskje er det fordi jeg ennå ikke har det samme nettverket her som hjemme på Østlandet, men det føles heller som at det mangler noe, en lengsel (synes det tyske ordet sehnsucht passer bra) etter noe jeg ikke helt veit hva er.

 

Denne lengselen blir ikke dekket av stadig å kjøpe meg nye ting, selv om tingene bringer meg litt (falsk?) glede for en kort stund....