Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[HeHauken]

Haha, morsomt... så nettopp WALL-E selv her på BD. Et herlig gjensyn!

[Dorian Gray]

Seven Samurai (1953)

The Wrestler (2008)

Grave of Fireflies (1988)

Meh til alle tre. Alle tre vakler mellom 5 og 7, ingen av dem engasjerte noe særlig og jeg tror ikke jeg forstod poenget med noen av dem. Kanskje jeg har mistet troen på "god" film, jeg klarer ikke engasjere meg lenger. Jeg så Ocean's Eleven for noen dager siden og setter den opplevelsen over alle disse tre filmene.

[blured]

Ønsker man at det å se film skal fortsette å være like fornøyelig som når man var liten, nytter det ikke å ha den innstillingen at "gode" filmer, er de som inspirer og visualiserer, fremfor de som rett og slett underholder. Konseptet, eller tanken at man skal måtte se en film flere ganger før den blir god er på en måte litt absurd. Man gjør det hele til en anstrengelse å se på film, slutter man å tillate seg selv å nyte enkle og underholdene filmer.

[Speik]

Kanskje jeg har mistet troen på "god" film, jeg klarer ikke engasjere meg lenger.

 

Jeg skjønner litt hva du mener. Hadde et gjensyn med The Rock tidligere denne uken og ble fort klar over at man her måtte ta i bruk 11/10 for å rettferdiggjøre opplevelsen.

 

Grave of The Fireflies var meget god, den traff meg midt i hjertet. The Wrestler skal sees asap.

[Dorian Gray]

Det er nok der jeg har endt opp. Jeg har sluttet å bedømme en film etter hvor god den er og begynt å se på hvor mye jeg likte den, og da er det store forskjeller. Hvorfor skal jeg bry meg om en film er godt laget? Jeg ser ikke film for å kunne fortelle regissøren og de andre involverte hvorvidt de gjør en god jobb, jeg slo på filmen for å bli underholdt.

 

Kanskje det bare har blitt sånn etter å ha lest så mange anmeldelser her inne av folk som ser knallgode filmer som de egentlig ikke likte og ikke forstod, men som de gir høy karakter fordi de så (eller ble fortalt om) de gode filmatiske kvalitetene til filmene. Seven Samurai handlet om 1500-tallet i Japan, samuraier og bønder, og tok opp temaer som ære og rettferdighet. Selvsagt er den godt laget og basisen for alle moderne actionfilmer, noen måtte jo være først og han var jo utrolig dyktig, men det var jo utrolig kjedelig og uengasjerende å se på. Japansk skuespill på 50-tallet er også i min bok på barneskolenivå, hvordan man kan se James Dean, Marlon Brando, Audrey Hepburn og Cary Grant en dag og neste dag slå på denne filmen, hvor samtlige karakterer skriker, gråter og furter som småbarn, uten å reagere på det er for meg uforståelig.

[Speik]

Det er nok der jeg har endt opp. Jeg har sluttet å bedømme en film etter hvor god den er og begynt å se på hvor mye jeg likte den, og da er det store forskjeller. Hvorfor skal jeg bry meg om en film er godt laget? Jeg ser ikke film for å kunne fortelle regissøren og de andre involverte hvorvidt de gjør en god jobb, jeg slo på filmen for å bli underholdt.

 

Slik har jeg alltid bedømt filmer. Og det tror jeg de fleste gjør, egentlig, det er bare så uhyre subjektivt hva som faktisk underholder. Det er jo f.eks. mange som blir underholdt av å sitte å granske Kurosawas filmatiske grep i Seven Samurai.

[Dotten]

"Fall from grace" er et tema jeg syntes er flott og et viktig poeng med The Wrestler. Jeg tok filmen veldig bra, for jeg lever et liv jeg er utrolig fornøyd med, flotte unger, uber madam, jeg har kontoret i stuen og gode venner. Men jeg er også såpass gammal at jeg vet at (med mindre jeg snart dauer) så vil det komme en tid hvor jeg vil se tilbake til i dag og oppleve min egen form for "fall from grace". Spør John Travolta om det, han har opplevd det både karrieremessig og nå med den personlige tragedien.

 

Jeg vet ikke om du noensinne har opplevd å ha så mye at du begynner å engste deg for å miste det, eller tenker over fremtiden og hvordan ting fort kan snu. Her kommer vel livserfaring inn (ikke nødvendigvis alder, men hva man har opplevd i livet). Mange er så opptatt av å oppfylle livets drøm at de aldri helt stopper og tenker over at det vil være på lånt tid. The Wrestler er en type film som minner en på nettopp dette. Carpe diem før fall from grace inntreffer.

 

Gjennomføringen og dette budskapet som så effektivt illustrert med The Wrestler gjorde filmen for meg til en flott opplevelse. Men jeg tror det er helt og holdent opp til egen livserfaring og refleksjon uten at jeg kan vite det sikkert. Den viser hva som kan vente de som lever drømmen. Hva sier du Dorian, tror du dette er en film som kan vokse på deg etter hvert som livet går videre?

[Lawliet]

Det er nok der jeg har endt opp. Jeg har sluttet å bedømme en film etter hvor god den er og begynt å se på hvor mye jeg likte den, og da er det store forskjeller. Hvorfor skal jeg bry meg om en film er godt laget? Jeg ser ikke film for å kunne fortelle regissøren og de andre involverte hvorvidt de gjør en god jobb, jeg slo på filmen for å bli underholdt.

Det hjelper ikke hvor mye man liker en sang, bare kvaliteten på mp3 filen suger. Slik er det hvertfall for meg. Om jeg skal like en film er det et must at de filmatiske kvalitetene ikke ødelegger for underholdningen. Hvorvidt de gjør den bedre eller ikke spiller ingen rolle.

Endret 10. januar 2009 av Lawliet

[Dorian Gray]

Gjennomføringen og dette budskapet som så effektivt illustrert med The Wrestler gjorde filmen for meg til en flott opplevelse. Men jeg tror det er helt og holdent opp til egen livserfaring og refleksjon uten at jeg kan vite det sikkert. Den viser hva som kan vente de som lever drømmen. Hva sier du Dorian, tror du dette er en film som kan vokse på deg etter hvert som livet går videre?

Jeg tror det spørsmålet jeg egentlig burde stille meg er hvorvidt filmen blir bedre av at jeg kjenner meg mer igjen i den. Hvis den virkelig tar det du forteller om på kornet, vil det gjøre filmen mer underholdende? Eller vil jeg bare trekke opp en karakter fordi jeg forstår historien bedre og forstår hva filmen prøver å si? Jeg likte de delene av filmen som var underholdende, og historien med datteren og stripperen var gode nok til at jeg brydde meg litt, men ellers var det ikke noe som trakk meg til filmen.

 

Kanskje jeg vil se tilbake på den om noen år og tenke på den som du gjør, at den beskriver fenomenet på en solid måte. Vil dette gjøre opplevelsen bedre? Jeg sier ikke at filmen ikke er knallgod, bare at min opplevelse av den ikke var noe særlig. Jeg satt ikke der og koste meg, og det er jo det jeg er ute etter.

[CypheroN]

Død Snø

 

 

So bad its good?

 

Næææh, vet ikke jeg. Nazi-zombier våkner til live og det er den gode gamle "venner-på-fjelltur". Starten av filmen er litt kul egentlig, man hører Dovregubbens Hall mens en dame blir jaktet. Så begynner filmen. Men hadde det ikke vært for sangen hadde det blitt helt dødt. Musikk er et bra middel.

 

Men joda, starten er skrekk-ish, nesten Fritt Vilt III. Kjipt. ... Mens den siste halvdelen av filmen derimot, er splatter-chainsaw-gut-lol-humor. Jenny Skavland er btw dødsfin.

 

5/10 - Jeg kjedet meg ikke, men det er en del teite ting som overhodet ikke passer inn. Kult å høre nordnorsk musikk mens man ser zombier få motorsagen i seg da.

[Juleniss1]

The Wrestler var brabra. Rørte meg, og Marisa Tomei var milf.

 

Seven Samurai er en av tidenes filmopplevelser her i huset. Og det er ikke fordi jeg digger svart/hvitt og skrikende japanere.

 

Grave of the Firefly er derimot traurige greier. Hvem bryr seg om disse kjipe drittungene?

[blured]

Grave of the Firefly er derimot traurige greier. Hvem bryr seg om disse kjipe drittungene?

Jeg

[Dorian Gray]

Ungene i Grave var utrolig bortskjemte og tok noen utrolig dårlige avgjørelser, men etter å ha lest litt på forumene til IMDb forstår jeg at det er et håpløst synspunkt å ha. The Wrestler kom best ut av de tre, men verken kjærlighetshistorien eller far/datter-historien ble fremstilt på en ny eller interessant måte, og det var veldig utypisk Aronofsky å følge formelen på den måten. Jeg opplevde det samme under Million Dollar Baby, Eastwood og Haggis klarer bedre enn som så.

 

Jeg hører gjerne litt mer om hva du likte med Seven Samurai.

[Awesome X]

The Wrestler var brabra. Rørte meg, og Marisa Tomei var milf.

 

Sistnevnte der, er for meg, en av de første tingenen som popper inn i hodet når jeg skal beskrive filmen, dog skjeldent det første ut av munnen.

 

Filmen var i alle høyeste klasse, men det at jeg ikke liker eller er interessert i Wrestling, hverken ellers eller i filmen, gjør at den til tider er totalt uinteressant.

 

Grave of the Firefly er derimot traurige greier. Hvem bryr seg om disse kjipe drittungene?

 

Historien er har mange gode kvaliteter, men karakterens usympatiske værende gjorde den svært traurigt.

Endret 10. januar 2009 av Awesome X

[Dorian Gray]

Et problem jeg hadde med Grave of the Fireflies er at den er så utrolig lite kontroversiell. Det er verdens enkleste film å lage, i forhold til å hente ut sympati. Man har tatt en gitt situasjon og spurt "What's the worst that can happen?", "Hvor vondt kan disse to ha det og hva er den kjipeste måten å avslutte filmen på?". Er poenget at krig er kjipt fordi uskyldige lider? Jeg fikk samme følelse etter The Life and Death of David Gale, en film som er like enkel og tåpelig.

[Awesome X]

Den feiler også på sympatisiden. Jeg har i alle fall problemer med å gi sympati til de som konsekvent fatter feil valg når de burde vite at konsekvensene av valgene er dårlig. Noen ganger er disses rasjonaliseringen forståelig, men i GotF hva det stolthet og hovmod som var basis i rasjonaliseringene.

[Dorian Gray]

Det var uten tvil stolthet som tok knekken på dem, noe som sikkert er akseptabelt i Japan men som jeg ikke har særlig respekt for. Jeg merker jeg blir irritert når man ser på tv-serier fra USA og det er snakk om nylig hjemløse og "They're too proud to go to soup kitchens".

 

Selvmord kalles det.

[Cpt. Abusive]

siste filmen jeg så var nok Disaster movie

 

veldig morsom film, husker egentlig ikke mye fra den, men jeg digger alltid de filmene, scary movie, epic movie, superhero movie osv

[Hr. Jenssen]

Død Snø

 

 

So bad its good?

 

Næææh, vet ikke jeg. Nazi-zombier våkner til live og det er den gode gamle "venner-på-fjelltur". Starten av filmen er litt kul egentlig, man hører Dovregubbens Hall mens en dame blir jaktet. Så begynner filmen. Men hadde det ikke vært for sangen hadde det blitt helt dødt. Musikk er et bra middel.

 

Men joda, starten er skrekk-ish, nesten Fritt Vilt III. Kjipt. ... Mens den siste halvdelen av filmen derimot, er splatter-chainsaw-gut-lol-humor. Jenny Skavland er btw dødsfin.

 

5/10 - Jeg kjedet meg ikke, men det er en del teite ting som overhodet ikke passer inn. Kult å høre nordnorsk musikk mens man ser zombier få motorsagen i seg da.

 

Nordnorsk? Du mener Åge Aleksandersen?

[co2]

Grave of the fireflies får mye mer til seg om man ser på historien bak filmen, noe de kanskje burde lagt til i filmen.