Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Bob_3 The Builder]

Never Back Down

 

"High School Fight Club" reklamerer coveret med. Okei, hvis du fjerner den gode historien, substansen og de fantastiske karakterene, så sitter vi igjen med at slåssing er likheten. Og at hovedpersonen heter Tyler. Det her er en standard fortelling. Gutt kommer til nytt sted(ufrivillig), sliter med å tilpasse seg, forelsker seg i en dame som viser seg å være kjæresten til badboyen, og må mestre badboyens idrett for å vinne kampen om dama og "sin indre kamp". Det tilføres ikke noe nytt til denne fortellingen, her har vi Mr. Myiagi, vi har den obligatoriske skaden på kroppen som motstanderen vet å utnytte, vi har problemer på hjemmebane(fraværende far).

 

Allikevel er det greit gjennomført. Slåsscene er fete, damene er grisedeilige og Djimon Honsou spiller bra(ikke Blood Diamond-bra, men bra). Det blir litt påtatt når soundtracket har med låter som heter Never Back Down, som på mange måter blir banka inn i hodet ditt gjennom hele filmen. Så du Fight Club på grunn av slåssinga, og liker deilige damer og lett underholdning er dette et greit valg.

 

5/10

[Hr. Jenssen]

Tropic Thunder var ganske morsom den da. Herlig parodi egentlig.

 

Parodi av hva da? Hollywood? Krigsfilmer? Oscar-kåte skuespillere? Njæææææææææ.

[KKake]

Parodi på krigsfilmer vil jeg nå si.

[JimRamse]

Parodi av hva da? Hollywood? Krigsfilmer? Oscar-kåte skuespillere?

 

Ja jeg vil si det er akkurat dette den faktisk er parodi på.

[Geir M]

Righteos Kill

 

Forventningene mine til denne var skyhøye etter å ha sett at både Pacino og De Niro skulle være med. Men disse forventningene sank betraktelig etter jeg så hvordan filmen ble mottatt av kritikere og fans. På en måte er jeg glad for alle de negative anmeldelsene, for jeg hadde vel egentlig så godt som ingen forventninger igjen da jeg skulle se den. Derfor ble jeg faktisk litt positivt overrasket. Filmen er på ingen måte noen klassiker, og "twisten" i filmen er veldig døv og forutsigbar, men den er grei skuring. Man skal ikke legge skjul på at både De Niro og Pacino har vært med i mange filmer som er bedre enn denne, men det burde vel ikke komme som en overraskelse. Ganske så grei underholdning med andre ord, men på ingen måte noe mer enn det.

 

6/10

Endret 6. januar 2009 av Geir M

[mOkk]

Punch-Drunk Love (2002)

 

 

Barry Egan, en mann med store sosiale problemer, finner kjærligheten gjennom en mystisk kvinne.

 

Etter å ha beskuet storverkene Magnolia og There Will Be Blood, var det med sånn smått undring og en udefinerbar forventning at jeg satt meg ned med Punch-Drunk Love. Komedie med Adam Sandler skriker skjelden kvalitet i mine ører, men nå er jo ikke dette en komedie av den helt vanlige sorten. Klart, latterfremkallende scener finnes det mange av, men jeg vil ikke si at hovedfokuset ligger der. Det første man umiddelbart legger merke til er den klare definerte visuelle stilen som hersker. Interiør, farger og måten omgivelsene er utformet på blir brukt på en nydelig måte. Spesielt sekvensen(e) på butikken stikker seg ut her. Det neste som må nevnes er Adam Sandler. Fyren klarte altså å få meg til å føle noe. Uten tvil hans beste rolle, mer er det egenlig ikke å si om det.

 

Punch-Drunk Love er en film med mange lag, og jeg er sikker på at man kunne analysert den i fillebiter. Alle telefonene som figurerer i filmen, måten lyden og farger er brukt m.m, finner jeg veldig interessant. Nå er jeg nokså håpløs til å analysere en film på denne måten, så jeg skal ikke skrive noe særlig om det (ikke ser jeg noe poeng i det heller).

 

Paul Thomas Anderson er en uhyre habil regissør, og det jeg har sett av fyren til nå har håndtverksmessig vært nær perfekt. Likevel sliter jeg litt med å virkelig bli "swept away" av filmene hans. Nå har jeg begynt å bli litt strengere i karaktersettingen, derfor får den den karakteren jeg har gitt den, men den er farlig nær en nier. Farlig nær.

 

8/10

 

 

Ellers tok jeg en liten rewatch av to av mine favoritt-krigsfilmer for noen dager siden:

 

Saving Private Ryan (1998)

 

 

I etterdønningene etter D-dagen, får 8 menn i oppdrag å finne og redde menig Ryan.

 

Steven Speilbergs Saving Private Ryan burde være kjent for de fleste. Det begynner å bli noen år siden jeg så den for første gang, men du for et inntrykk den gjorde da. Fra åpningen av filmen hvor man blir kastet rett inn i invasjonen av Omaha Beach, finnes det nesten ikke dødpunkter i dette utrolig medrivende krigs-action-dramaet. 2 timer og 43 minutter går sjeldent så raskt som det gjør her.

 

SPR er utrolig god sammensatt og teknisk godt laget. Utsøkt kamerarbeid; Håndholdt kamera intensiverer alt som foregår under krigshandlingene uten at alt blir uoversiktlig, mens rolige deilige kamerabevegelser imellom all kjempingen understreker hvor kaotisk og ufint krig egentlig er. Fargepaletten som er brukt i filmen synes jeg gjør seg svært godt, og gjør at alt føles mer som 1944.

 

Må si filmens svakheter kom tydeligere frem denne gangen, innimellom klarer ikke Speilberg å unngå kjøre på med noen innslag som jeg ønsker de kunne kuttet. Klisjéaktig i all sin prakt innimellom, med tilhørende svulstig musikk. Jeg har litt lyst å sette karakteren ned til 8, men på den andre siden føles de negative sidene ved filmen som bagateller i den store sammenhengen. En mer intens, skremmende og imponerende krigsfilm er sjelden å se. En vel fortjent:

 

9/10

 

Forøvrig synes jeg det er gøy å studere hvor mange forskjellige mannlige skuespiller som blir hentet inn til krigsfilmer. Først denne gangen spottet jeg Paul Giamatti og han kjæresten til hun jenta i Pizzagjengen.

 

 

The Thin Red Line (1998)

 

 

Vi følger en tropp gjennom kampen om Guadalcanal i Stillehavet.

 

Terrence Malicks store krigsdrama er noe helt annet en Saving Private Ryan. Det er definitivt to helt forskjellige filmer. The Thin Red Line tar for seg hele konseptet med krig på en helt annen måte, og i og med at det er en Malick-film er det jo ikke til å unngå at estetikken er på plass. Penere krigsfilm er vel ikke å oppdrive, det er nesten som man får lyst til å bare dra dit å ligge i sivet mens vinden blåser rolig over deg (kuleregnet er en liten drawback though).

 

TTRL toucher innom mange temaer og er filosoferende og ettertenksom. Den prøver å sette krig i større sammenheng enn bare noe som foregår mellom oss mennesker. Innimellom rettes kameralinsen inn mot pene landskaper, forskjellige dyr og opp mot tretoppene mens solstrålene kjemper seg gjennom bladverket. Utrolig pent samtidig som det forhåpentligvis får seeren til å tenke.

 

Ellers er jo skuespillerprestasjonene ikke å kimse av. Nykommere (iaf. på det tidspunktet) sammen med etablerte stjerner danner et solid ensemble, med mange forskjellige nyanserte karakterer. Synd at TTRL kom sånn i skyggen av SPR rett etter utgivelsen, men den har fått sitt publikum etterhvert. Og det fortjener den virkelig, for den er et lite hestehode eller to foran Spielbergs krigsdrama.

 

9/10

Endret 6. januar 2009 av mOkk

[CypheroN]

Gleder meg voldsomt til TTRL, står uåpnet og rister i hylla.

[mOkk]

Er bare å glede seg. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til første gangen, så den ble nok litt langdryg da. Men etter to gjensyn har den virkelig fått vise seg fra sin beste side.

[Infenso]

Hvordan er den i forhold til Malicks andre filmer? Har sett Badlands og Days of Heaven. Førstnevnte var en smule skuffende, men DoH var fabelaktig.

[mOkk]

Har desverre bare sett Days of Heaven . Skrev en liten anmeldelse av den i denne tråden for en stund siden. Uansett så setter jeg mer pris på denne enn DoH etter å ha sett begge flere ganger, men det er bare en personlig preferanse. Begge er knallgode filmer.

Endret 6. januar 2009 av mOkk

[Hr. Jenssen]

What the hell, CypheroN. Hva venter du på? Kjempeflott film. Blir litt vemodig når man ser den da.

 

Gode anmeldelser forresten, mOkk.

 

På mange måter "fullfører" disse to filmene hverandre for min del. De har begge noe den andre mangler, men er smått perfekte på hvert sitt vis. Den ene filmen kunne ikke inkludert det den andre har, uten at den hadde blitt ødelagt. Vanskelig å forklare.

 

SPR synes jeg skildrer kamphandlingene på en bedre, mer realistisk måte (selv om at TTRL er hakk i hel), men TTRL har igjen en mye mer poetisk 'feel'. Den skildrer på en måte moraliteten bak en krig på en bedre måte. En av de få filmene som faktisk tjener bra på å ha en fortellerstemme, spør du meg. Jeg har også mer medfølelse for karakterene i TTRL. Blir rørt til tårer flere ganger hver gang jeg ser filmen. Slutten er bare ikke morsom å se.

[CypheroN]

What the hell, CypheroN. Hva venter du på? Kjempeflott film. Blir litt vemodig når man ser den da.

Det som gjør at jeg venter er...

 

"Spilletid: 2t 44min"

 

Jepp. Har uansett mye usett så priorterer ditten og datten.

[mOkk]

På mange måter "fullfører" disse to filmene hverandre for min del. De har begge noe den andre mangler, men er smått perfekte på hvert sitt vis. Den ene filmen kunne ikke inkludert det den andre har, uten at den hadde blitt ødelagt. Vanskelig å forklare.

 

Er egentlig veldig enig i det utsagnet der. To vidt forskjellige filmer, men utrolig bra på hver sin måte. Jeg hadde en fin kveld for å si det sånn.

 

Det som gjør at jeg venter er...

 

"Spilletid: 2t 44min"

 

Er bare å slenge den inn. De timene går så fort atte...

Endret 6. januar 2009 av mOkk

[Infenso]

Saving Private Ryan er svært overrated i mine øyne. Syns den var ganske ordinær og patriotisk. 7/10, men ikke noen enorm opplevelse.

[CypheroN]

Det som gjør at jeg venter er...

"Spilletid: 2t 44min"

Er bare å slenge den inn. De timene går så fort atte...

Yepp, soon, my friend. soon.

[Merk.]

There Will be Blood

 

Denne filmen tok meg litt på sengen. Her forventet jeg et dørgende kjedelig familiedrama, men fikk en fascinerende skildring av menneskers grådighet og egoisme. Daniel Day-Lewis er virkelig fantastisk, og Paul Dano er absolutt ikke så verst heller. Når rulleteksten kom satt jeg med hakeslepp. Overraskene bra

 

Midlertidig karakter: 6-

 

EDIT: There Will be Pokemon

 

Fnis

Endret 6. januar 2009 av Merkwürdichliebe

[kakesjef]

The green mile

 

Utrolig film egentlig. Mange forskjellige og interessange mennesker, mye psykologi. Godt skuespill, spesiell og god historie. Tårene var også på plass, virkelig følelsesladet til tider. Kjedet meg ikke et sekund gjennom de nesten 3 timene.

 

8/10

[Hr. Jenssen]

Saving Private Ryan er svært overrated i mine øyne. Syns den var ganske ordinær og patriotisk. 7/10, men ikke noen enorm opplevelse.

 

Hvis du ser den nå, så er den kanskje ikke helt det store lenger. Siden den kom, så har mange filmer, TV-serier og spill kopiert og "forbedret" krigsscenarioene som filmen viser.

... Men da den kom, var det ingen krigsfilmer helt lik den. 1998, ti år siden. Se på krigsfilmer fra omtrent samme tid. Selv The Thin Red Line er ikke lik når det kommer til kamphandlingene, og sistnevnte er mer lik de eldre filmene, mens SPR er mer "hypermoderne" for sin tid å være. Siden den kom, har flere krigsfilmer fått en mer blass farge, mer blod og gørr, skriking, eksplodering, kameraføring ut av en annen verden, og generelt sett bare kaos. Men da den kom, så var den ganske så forut sin sjanger og tid.

[DoktorBacon]

Enig. Omaha Beach-scenen satte et realt støkk i folk tilbake i 1998. Så rått og brutalt tror jeg ikke krigen hadde blitt skildret for menigmann før, og det ga filmen en umiddelbar legendestatus. Dessuten er ikke Saving Private Ryan bare en krigsfilm som skildrer slag etter slag, men den serverer et skikkelig plot som faktisk går ut på noe mer enn å erobre en bakketopp.

 

Men jeg skjønner godt de som finner filmen svulstig og pompøs. Det er tross alt Steven Spielberg som står bak det hele og den fyren er forelsket i slike scener.

[Onyx]

Enig om Omaha Beach-scenen. Kameraet som nesten er trøkka oppi trynet til soldatene er en virkelig god element som fremhever realismen til de grader. Nå fikk jeg lyst til å hive inn Private Ryan og Red Line i spillern.

 

Herre jemeni hvor grusomt krig er. =/