Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Pixl.]

Fight Club

Så denne filmen i stad (igjen)

og det er fortsatt en av mine favorittfilmer, hvordan det bygger oppover hele veien og gir deg små hint om hva som egentlig fåregår.det er også en del sannhet om vår tids levemåte i ordene til (tyler). det er også en meget utført slutt hvor alle bitene faller sammen.

 

om du ikke har sett denne er det en film jeg anbefaler på det sterkeste.

ps: er en del vold i denne filmen så om du er under 18 eller ikke like voldsfilmer er dette en film jeg ikke anbefaler deg og se.(den har 18 års grense,)

 

10/10

[Infenso]

Requiem For a Dream [gjensyn]

Det er kun to dager siden jeg så denne, men jeg har tenkt på den konstant siden. I kveld måtte jeg bare ta et gjensyn. Jeg skrev hva jeg mente om filmen i min forrige anmeldelse, og jeg holder fast på det enda. Også denne gangen renner tårene og frysningene vil ingen ende ta. Sterkere filmopplevelse skal man lete lenge etter!

 

Et mesterverk!

10/10

Endret 12. desember 2008 av Infenso

[CypheroN]

Hahaha..Når så du den a, i går?

[Infenso]

Et par timer siden...

[CypheroN]

Ja, men sist gang.. Mener å huske du så den for første gang i forigårs eller noe ^^ Bra du liker den såpass

[Infenso]

Første gang var onsdag formiddag. Jeg har tenkt ustoppelig på filmen siden den gang, så jeg måtte bare se den igjen.

[CypheroN]

Thats what I call real love

[Infenso]

Gled deg! Badlands er Malicks svakeste, så du har masse å se frem til.

 

Deilig å høre! Blir nok til at jeg sjekker ut Days of Heaven i løpet av helgen.

[Speik]

Fight Club

 

FC er en utrolig intelligent film med fantastisk skuespill og bergtakende foto/klipp/musikk. Glatt top 20-materiale og helt klart en fantastisk opplevelse. Den fortjener alle 10-erne den får.

[Bear^]

Max Payne

 

Som det er mange kjent er spill->film en veldig dårlig kombinasjon, noe både Doom og Hitman har fått lide under. Men Max Payne derimot har faktisk en god historie i tilegg til heftig action.

 

Så kommer spørsmålet, hvordan i Hvette klarte John Moore å kludre det til?

 

Først og fremst er logikken i filmen totalt kludret til. Om du skal forsøke å lage en dyster og mørk film som de forsøkte med Max Payne synes jeg det blir veldig urealistisk og ødeleggende for denne realismen når det står et skilt klistret på bygningen som tilsier at noe foregår 1 uke før. Hva skjedde med noe så enkelt som en liten tekst på skjermen?

 

En annen ting er at været i filmen er jo værre enn i Bergen, Trondheim, Tromsø, Bodø og Oslo satt til sammen. I en scene sner det tett med store feite flak. I neste scene, som skal forestille seg å være rett etterpå, striregner det som bare fy. Så er det sne igjen, så regn, så sne, så regn. Enten har de gjort alle outdoor scener faktisk outdoor eller så har de vært ufattelig uheldig med været under innspillingen. Dette er igjen med på å dra filmen ned.

 

Historiemessig er dette bare kludder fra start til slutt. Det hopper veldig mye frem og tilbake uten noe sammenheng og du får en følelse av å ikke henge med i svingene. Det er og totalt forvirring rundt dette med bevingete engler, du vet ikke at andre ikke kan se dette for et godt stykke ut i filmen og da er det for sent for da har mange poeng allerede forsvunnet. Filmens historie er og tidvis vanskelig å fatte og du får en følelse av at det er alt for mange tilfeldigheter som fører til målet. Og som været ikke var galt nok så bestemmer solen å titte frem helt plutselig i slutten av filmen, etter at byen har vært under angrep av regn og sne i over 1 uke, om en an.

 

Skuespillermessig er det tidvis tragisk. Mark Wahlberg klarer ikke å fylle rollen som Max payne og rollen hans virker platt og kjedelig, det virker for meg som Mark er kjed på sette under enkelte innspillinger for dialoene ser ut til å komme sent der de ikke skulle kommet sent. Mila Kunis som Mona Sax faller heller ikke inn i rollen og feiler miserabelt å få frem karakteren Mona på noe god måte. Fra å være en person som er likegyldig om Max lever eller ikke til å være hans redder, du vet ikke hvor endringen skjer men den skjer og føles totalt ulogisk.

 

Alt i alt er dette ikke noe å skryte av og synd er det. Av alle spill de kunne lage film av var Max Payne en av dem som kunne blitt bra. Men når man lider av regisører og manusforfattere som får all informasjonen fra Wikipedia når de skal gjøre adapsjon så ender man opp med enda et makkverk.

 

Karakter 1/10

Endret 13. desember 2008 av Bear^

[Awesome X]

Fight Club

 

FC er en utrolig intelligent film med fantastisk skuespill og bergtakende foto/klipp/musikk. Glatt top 20-materiale og helt klart en fantastisk opplevelse. Den fortjener alle 10-erne den får.

 

En av grunnene til at Fight Club utmerker seg på den måten den gjør er at den er en av forholdsvis få filmer som i sin helhelt tar for seg den desillusjonerte mann. Dog vi er vant til å se den desillusjonerte mann som en bikarakter, ala Lord Henry Wotton i The Picture of Dorian Grey, er ham nesten aldri hovedfokuset selv.

 

Selv om temaet er lite represenetert innen filmens verden, er det forholdsvis godt representert i literaturen. Bare for å nevne noen norske, kan flere av Erlend Loes verk nevnes samt Abo Rasuls serie om Skandinavisk misantropi.

 

 

 

Innen populærkulturen generelt sett er vel Tommy og Tigern det verket som har hatt størst gjennomslagskraft. Noe som ikke er å legge skjul på i denne artikkelen.

[Kontorstol]

Requiem for a dream

 

Veldig bra film.

Drugs are bad.

 

9/10

[Bytex]

Men Tommy har aldri utgitt seg for å være Tigern. Det gjør Jack/Tyler.

[Awesome X]

Men Tommy har aldri utgitt seg for å være Tigern. Det gjør Jack/Tyler.

 

Jeg ser ikke poenget ditt.

[Bytex]

Vel,

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Tommy leker og snakker og gjør ting sammen med Tigern (som bare er i hodet hans). Det samme gjør Jack og Tyler, bortsett fra en ting. Jack presenterer seg som Tyler Durden når han starter Fight Clubs rundt i landet. Tommy har aldri presentert seg som Tigern eller latet som han var Tigern.

[Awesome X]

Tror ikke helt du forstår symbolikken i Jack/Tyler forbindelsen.

 

 

 

I det overordnede individet Jack/Tyler representerer personligheten Jack den konforme (til samfunnets krav), mens Tyler den frie, rebelle, den idelle. Mao. de to motpolene som kjemper mot hverandre hos den desillusjonerte. De ser nyttesløsheten av deres rolle i dagens samfunn samtidig som de ser deres uungåelige nødvendighet til å konformere seg til dette samfunn.

 

I likhet med hvordan det som oftest er i livet, ender filmen med at den konforme delen til slutt vinner.

 

Den samme symbolikken kan dog ikke direkte overføres til tilfellet Calvin and Hobbs, siden serien finner sted langt før valget mellom konformitet og rebelion tar sted. (Overført til Fight Club, før Jack begynner å tvile på Tylers intensjoner).

 

[Stoop kid]

Tror ikke helt du forstår symbolikken i Jack/Tyler forbindelsen.

 

Jeg tror Bytex forstår Jack/Tyler-forbindelsen rimelig greit, men det er heller Tommy og Tigern-symbolikken han ikke ser på samme måte som deg (oss).

 

 

Tigern og Tyler er to litt forskjellige virkemidler. Tyler er personifisering av tankesettet til Jack og blir bekreftet som en del av han, mens Tigern er besjeling av tøydukka til Tommy.

 

Det er vel ingen steder vi får vite at Tigern er Tommys undertrykkede "jeg", det kan også være en bestevenn med "egne" meninger og tankesett, selv om det er et produkt av hans fantasi?

 

Kan ikke nok om psykologi til å vite om det er 2 alternativer.

 

Når Tigern knuser noe eller får skylden for noe kan det dermed være at Tommy er så inne i leken at Tigerns handlinger (som tøydukke) er separert fra hans, og Tommy derfor gir Tigern skylda, uten at de nødvendigvis er samme person.

 

Er man enig i denne påstanden blir filmen og tegneserien mer ulike.

 

 

Artikkelen var interessant lesning, selv om jeg synes en del av poengene var litt søkte.

Vi må huske på at Tommy er et barn. Hva gjør barn? Jo, de kaster snøballer på jenter mens de snakker om jentelus, hater skolen, lever i fantasiverdener og gjør etterhvert opprør mot foreldrene. Ved å nevne disse poengene blir ikke jeg overrasket og tenker "WHOA", for alt dette er jo vanlig atferd hos barn.

 

Det er heller det at når disse karaktertrekkene fortsetter like sterkt i voksenlivet at det oppstår problemer.

 

Jeg husker ikke altfor mange detaljer av Tommy og Tigern, men Tommy er vel pådriver i nesten like stor grad som Tigern? Vi ser med andre ord ikke de samme sterke kontrastene som mellom Tyler/Jack. Og det er disse kontrastene som gjør Fight Club interessant, sammen med den sterke twisten.

 

Fight Club er heller voksenutgaven av et barns kreativitet og tankegang, enn voksenutgaven av spesifikt Tommy og Tigern, selv om ikke alle barn er like sterk i trua om "lekekameratene" deres som Tommy.

 

 

Endret 13. desember 2008 av Quicko

[Thantophobia]

Gummo

 

Jeg følte jeg måtte se den etter all hypet den får på disse kanter. I de første 45 minuttene av filmen, var det eneste som drev meg, som den etnosentriske personen jeg er, til å se filmen videre, var at jeg håpet på flere latterlige rednecks jeg kunne le av, samt. og høre "cockadoooodle"-sangen igjen.

 

Heldigvis ble jeg litt mer engasjert etterhvert, men likevel synes jeg dette var en døll affære. Høydepunktene i filmen var definitivt kanin-gutten og Harmony Korine beføle brystene til den mørke dvergen.

 

5/10

[Awesome X]

Det er helt korrekt at det ikke er en direkte sammenheng/likhet mellom Tyler og Hobbs sin symbolske verdi. Det er dog flere likheter. T.eks. i stripen hvor Calvin blir satt på Rhitalin og Hobb til slutt ender opp som kun et kosedyr. Det var heller ikke her jeg skrev likhetene var, men i serien og filmens tema.

 

Calvin er langt fra hva man kan kalle et normalt barn. Det er også hans oppførsel. Calvin fremstilles i serien som et barn som besitter voksne kvaliteter. Her kan t.eks. hans ordforråd og evne til å argumentere for seg nevnes. Dette er kvaliteter vi ikke finner i de andre barne i serien, eller for den saks skyld barn generelt.

 

Argumentet at Calvin gjør som alle andre barn, eller at de desillusjonerte bare er store barn, holder ikke. I motsettning til normale barns opprør er Calvins gjort med overlegg ogbevisthet, samt at det er rotet i en grunnleggende filosofi av anti-autoritet og individualitet. Hans opprør er ikke bare trass, men en symbolhandling mot autoritet og konformitet.

[Hvitmink]

House Bunny

 

Tja, hva skulle man kunne forvente fra noe som dette... Eneste grunnen til at jeg så dette makkverket var Anna Faris på rollelisten som jeg er hemmelig forelsket i. Etter 20 minutter med denne parodien på seg selv viste jeg ikke om jeg kom til å klare å fullføre filmen. Dette løste jeg elegant ved å skru av lyden og heller fokusere på den visuelle delen av filmen som til tider var meget, meget tilfredsstillende.

Ellers har dette blitt gjort mange ganger før og bidrar ikke til noe som helst til sjangeren, om man skal plassere den i "fjortiss-college humor-søppel-dagen derpå-underholdning". Den minnet til tider mistenkelig mye om "Sorority Boys" som faktisk ikke var så aller verst. Denne filmen får eksklusivt to karakterer.

Med lyd: 1,4

Uten lyd: 8,2

Endret 13. desember 2008 av Hvitmink