Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Dotten]

På den annen side sliter jeg med å finne et budskap og samfunnskritikk i Monthy Python, så jeg har vel ikke rett til å uttale meg. Har helleri kke sett noen særlig komedier av de andre, men er en stor fan av Benny Hill, Abbot & Costello og Laurel & Hardy (Helan og Halvan på godt norsk). Budskap? Samfunnskrititt? Neida, bare tull og tøys hele veien, akkurat som det skal være.

 

Det er ikke uten grunn Life of Brian ble forbudt i en god del land. Harseleringen med religion ble for tøft for mange. Også Norge i en periode.

 

Det er ikke nødvendigvis at skaperne av filmene har et politisk/samfunnsrelatert budskap. Men de spiller på faktorer i samfunnet og setter det i humoristisk perspektiv. Men noen ble tatt mer seriøst av statsledere. Chaplin eksempelvis var med ett ikke velkommen i statene lenger. Og Monty Python fikk som nevnt en film på svartelisten i noen land.

 

Dr. Strangelove tar jo veldig mye av den kalde krigen på kornet. Uten den så ville ikke filmen vært like morsom.

[vikingkylling]

Skjønner at du bringer frem Life of Brian, men den er ikke samfunnskritisk eller har et budskap. Det er en ren parodi på Jesus og kristendommen, og det er nok derfor den ble forbudt. Det er en stor forskjell der. Det er på samme måte som Frankenstein ble for sterk kost for mange siden de gravde opp lik og sydde dem sammen til et "nytt" menneske. I våre dager er det vanlig med slikt, men dette var på 1930-tallet da folk ikke hadde sett slikt før. Det gjør den ikke samfunnskritisk eller gir det et budskap.

 

Dr. Strangelove? Genial film, men også den uten et budskap. De tuller med den kalde krigen og alt det der, men hva så? Et budskap betyr at den prøver å fortelle oss noe om verden vi bor i og alt sånt tull. Alt Dr. Strangelove sa meg er at jeg ikke bør stole for mye på sprø folk i rullestol.

[Awesome X]

...Life of Brian....

 

...Dr. Strangelove....

 

Jeg får inntrykk at du her definerer budskap som direkte moralisering, ala Full House stil. Det er nok ikke så lett. Det hander i hovedsak å formidle noe bestemt. Dette gjorde begge disse filmene. De abstrakterte en situasjon for å gjøre den lett forståelig, for deretter å vise hvor dumt dette var.

 

Du skal få rett angående de resterende Monty filmene og Benny Hill, Abbot & Costello og Laurel & Hardy.

[athorb]

Skjønner at du bringer frem Life of Brian, men den er ikke samfunnskritisk eller har et budskap. Det er en ren parodi på Jesus og kristendommen, og det er nok derfor den ble forbudt. Det er en stor forskjell der. Det er på samme måte som Frankenstein ble for sterk kost for mange siden de gravde opp lik og sydde dem sammen til et "nytt" menneske. I våre dager er det vanlig med slikt, men dette var på 1930-tallet da folk ikke hadde sett slikt før. Det gjør den ikke samfunnskritisk eller gir det et budskap.

 

Dr. Strangelove? Genial film, men også den uten et budskap.

 

Jeg mener at begge filmer absolutt har et klart budskap. Både form og humor i Dr. Strangelove latterliggjør omstendighetene og viser hvor tåpelige og absurde de er. Og på denne tiden var kjernevåpen og frykt for den slags høyst aktuelt.

Life of Brian har mye på hjertet. Lenge siden jeg så den nå, men hele forfølgelsen og tilbedingen av Brian er jo en kritikk av blindt troende, bl.a.

[Dotten]

Skjønner at du bringer frem Life of Brian, men den er ikke samfunnskritisk eller har et budskap. Det er en ren parodi på Jesus og kristendommen, og det er nok derfor den ble forbudt. Det er en stor forskjell der.

 

For veldig mange seere så illustrerte den det man anser som tåpeligheter med religion. Det var også derfor den fikk kultstatus og anses som så bra. Den kan absolutt ses på som en samfunnskritisk film. Om det var formålet med den får man nesten spørre gjengen om, men det er ikke rart den tolkes slik av veldig mange

 

Dr. Strangelove? Genial film, men også den uten et budskap. De tuller med den kalde krigen og alt det der, men hva så? Et budskap betyr at den prøver å fortelle oss noe om verden vi bor i og alt sånt tull. Alt Dr. Strangelove sa meg er at jeg ikke bør stole for mye på sprø folk i rullestol.

 

Jeg har sjeldent sett et klarere budskap. En av få filmer jeg har opplevd foreleser på universitet har anbefalt når det kommer til problemstillinger og samfunnsmessige konsekvenser når det kommer til den kalde krigen og hva den førte med seg.

 

Den fortalte så absolutt noe om verden man bodde i. Den parodiserte det og gjorde satire ut av det for å vise seeren mye av det absurde som politikerne drev med. Derfor den også traff så på kornet.

[Programvare]

 

There Will Be Greed. There Will Be Vengeance.

 

Endelig tok jeg meg tid til å se denne 2 timer og 40 minutter lange filmen om grådighet, familie, religion og olje. Historien handler om Daniel Plainview, en vis far og en ypperlig forretningsmann. Han arbeider i oljebransjen, og blir en dag kontaktet av en ung mann som forteller om et sted med mye olje og muligheter for fortjeneste. Jeg skal ikke røpe noe særlig mer enn dette.

 

Skuespillet er fantastisk, og Danny Day Lewis' rolletolkning er en av tidenes beste. Man kan tydelig se hvordan han forander seg utover i filmen, og blir ondere og grådigere etter hvert som livet går videre. Det visuelle i filmen er også helt enormt bra, ofte bilder av store fjell og noen ganger åkere i flott kvalitet. Det er en veldig dialogbasert film, og det er bra, for dialogen er helt enorm. Lange diskusjoner og taler mellom de forskjellige karakterene i filmen gjort på ypperste vis. Det finnes ikke noe negativt med denne filmen, den tar nye former og retninger hele tiden, karakterene er aldri ensporede og den presterer på alle nivå. Når den attpåtil har et svært godt og variert soundtrack kan man ikke si noe annet enn at dette er en av tidenes beste filmer.

 

10/10, definitvt.

Endret 23. juli 2008 av Vintermåne

[magnusbe]

Dette er kanskje off-topic, men diskusjonen er alt i gang. Eg trur det er vanskeleg for oss i dag å forstå kva samfunskritikken til Monty Python hadde å seia på sekstitalet.

 

Eg trur vi "ser" Monty Python på ein heilt annan måte i dag. Det å harselera med opensjonerte oberstar som skriv sinte lesarinnlegg er ikkje like oppsiktsvekkjande no. Det å laga eit skjetsjeshow som er heilt anarkisk og ikkje fylgjer nokon plan er ikkje det same som den gong TV var avbalansert og etter reglane og anstendig. Menn som kler seg ut som damer, vitsar om seksualopplæring etc etc.

 

Og Life of Brian innheldt mykje meir enn berre religionskritikk. Den vart også laga i eit postkolonialt Storbritannia, og i filmen får både imperie-tilhengjarar og antiimperialistar sitt.

[embark]

Wrong Turn 2: Dead End

 

Reality-showet 'Ultimate Survivor' skal spilles inn i de dype skoger i West Virginia. Men som vi så i forgjengeren fra 2003 er dette en veldig dårlig plass å oppholde seg. Her bor nemlig en familie med innavlede kjemikalie-mutanter som lever av å drepe og spise de gjennomreisende. Og våre heldige reality-deltakere får fort oppleve deres råskap.

 

Grunnen til at jeg så denne var at forgjengeren var creepy som faen. Den var klaustrofobisk og man fikk bare små glimt av de heslige hillbilly-ene. Der den første filmen klarte å skape en guffen stemning, prøver denne å kjøre safe med et standard plot der ungdommer i skauen blir drept en etter en på bestialsk vis. Og med så mye blod, gørr og innvoller som bare mulig. Og det blir det jo skrekk og gufs av? Nei...

 

2/10

[CypheroN]

Skjønner problemet. Er akkurat som Saw-serien. 1 er bra, 2 er ok og resten er dårlig.

[vikingkylling]

Huff, nå begynte jeg å tenke på oppfølgeren til remaken av The Hills Have Eyes... Maken til elendig film skal man lete lenge etter.

[Dotten]

Batman Gotham Knight (2008): Ventetiden for en av de mest etterlengtede oppfølgere i nyere tid - The Dark Knight - går mot slutten i det mørkets ridder snart inntar kinolerretet igjen. Tiden kan trygt brukes til å fortære en forrett, som både vil gjøre deg mett, men fortsatt sulten på mer.

 

På 90-tallet satte Batman en ny standard innen tegneserer. Tv-serien, som vi her i Norge først og fremst ble introdusert til via TV1000, var noe av det mest banebrytende og fenomenale jeg har opplevd. Når det kommer til Batman så imponerte den mer enn både Burtons Batman (1989) og den ypperlige re-booten Batman Begins (2005). Det var tiden hvor min Batman-interesse var på det desiderte høydepunktet. Med Batman: Gotham Knight så vil Warner Brothers følge opp og de vet like godt som meg at de ikke kan levere noe rullebåndprosjekt. Batmans verdighet er blitt ødelagt en gang for mye allerede med batnipples og alt det der.

 

Jeg ble overrasket over den visuelle stilen. Her har man gitt artistene mye spillerom til å eksperimentere. Filmen er egentlig en samling av seks kortfilmer, eller kapitler kan man si, som er bundet sammen av en ikke fullt så synlig rød tråd. Det som er virkelig spennende og gir det hele en ekstra dimensjon er at hver kortfilm har en ny visuell stil. Det er som når man leser bladene, det er forskjellige tegnere involvert og således varierer stilen med forskjellige fingeravtrykk. Tenk deg de spennende kontrastene det ga å lese et halvt Spider-Man blad med Todd McFarlanes pennestrøk, mens andre halvdel var Stuart Immonen sitt håndverk. Det gir en nødvendig dynamikk. Spørsmålet er jo om det hele fungerer i en animasjonsfilm. Svaret er et et definitivt ja. Jeg har sjeldent funnet meg så opptatt av animasjonene, de store variasjonene av eksempelvis Batman fra kapittel til kapittel, menneskene, detaljene, byen. De store variasjonene gjør selvfølgelig at noen varianter ikke faller helt i smak, mens andre er helt ûber alles. Fellestrekk for alle er at de er tydelig japansk-inspirert i stil, i stor eller mindre grad.

 

Historiene varier i både utførelse og handling. Noen er heller uinteressante, mens andre er godt gjennomtenkt. Det hele starter med en Rashomon-inspirert mini-historie hvor en ungdomsgjeng forteller hver og en om sitt møte med Batman. Deres opplevelse av Batman varierer og dette er blitt utnyttet til det fulle rent visuelt, på en måte man ikke kan få til i ekte film. Batman er alt fra en skygge, til en robot eller gigantisk flaggermus. Der hvor Rashomon var en film hvor de forskjellige variantene av samme historie ble fremstilt i tråd med vitnets sprikende gjenfortelling, så gjenforteller hver ungdom en bit av en samlet historie. Herlig. Det setter standarden og det blir bare bedre og bedre. Crossfire og spesielt Deadshot er de mest fengende og imponerende kortfilmene, men alle kan trygt sies å være bunnsolide. Dette er noe helt nytt for Batman-fans (eller DC-fans generelt). Mørkets ridder overrasker i så måte nok en gang med fornying. Det går litt på bekostning av å få en helhetlig fortelling, da man etter hver bit føles som om man starter litt på nytt. Men en rød tråd er der, om enn litt lite synlig til tider.

 

Batman: Gotham Night er som et fat med partyplatter. En herlig blanding av diverse forretter som summa sumarum gir en av de mest givende visuelle opplevelsene på lenge innen sjangeren. Felles for hver bit er en bittersøt og mørk smak som gir en intens følelse. Det er smakfullt og det er en variert nytelse, om enn veldig annerledes enn fiskepudding og poteter. Dette er mat fra litt uvante strøk. Du vil sjeldent oppleve noe varte opp med en lignende tallerken, det er smak fra østen og vesten kombinert. Forretten er servert, kos deg. Den skulle gjerne bestått i et par munnfuller til da man blir sulten på mer. Men det er vel også deler av poenget med denne produksjonen her og fungerer også bedre slik. Gjør som Ratatouille og bruk litt tid på å kjenne på smakene, ikke spytt det ut med en gang.

 

7/10

[CypheroN]

Tsubaki Sanjûrô (1962)

Så denne for første gang, min 3. Kurosawa film (Har sett Yojimbo og Seven Samurai)

Følte dette var litt "Yojimbo 2" (Er vel meninga det?), men fortsatt, bra. Synes Yojimbo er bedre dog(som jeg ga 9/10).

 

Men, nok om det. Filmen handler om Sanjuro, en samurai som må hjelpe en klan å befri det ene medlemmets onkel som er fanget. Filmen byr på bra dialog, action, humor, og det du forventer av Kurosawa, om jeg kan si det slik.

 

7.5/10

 

Rashômon (1950)

 

Også første gang jeg ser denne. En merkelig historie om 3 personer som søker ly under et gammelt tempel pga voldsomt regn. To av dem har hvert vitne til noe fryktelig og de har hver sin forklaring om saken. Denne filmen er ikke bare ren action, men også litt tenking. Jeg sier ikke mer.

 

8.5/10

 

Deilig å få sett to Kurosawa-filmer til. Tror jeg fikk fordøyd dem ordentlig.

 

Edit: tips til neste Kurosawa-film jeg bør/kan se? Sugen på Ikiru.

Endret 25. juli 2008 av CypheroN

[vikingkylling]

Amityville 2: The Possession (1982)

 

Dette er en prequel til den første Amityville-filmen og handler som vanlig om en familie som flytter inn i "drømmehuset" i Amityville. Problemet er selvsagt at mareritt også er drømmer...

 

Historien er det bare å glemme da vi har sett det før mange ganger. Familie flytter inn, merkelige ting begynner å skje, prest tilkalles og så videre. Selvsagt var jeg skeptisk til denne, spesielt siden feil film (den første) er oppsummert bakpå coveret og det "bare" er en film om et hjemsøkt hus.

 

Men helvete så overrasket jeg ble, mildt sagt! Etter noen få minutter skrur en dame på vannkranen og blod renner ut. Deretter går det stort sett i ett hele veien, og da mener jeg helt til rullesteksten. Et kvarter, tyve minutter inn i filmen begynte jeg nesten å lure på om noen hadde spolt frem til slutten... Noen få trege scener er det selvsagt for å bygge opp spenning, og undertittelen "The Possession" sier litt mer enn hva historien har gått av og blir litt forutsigbar. Men likevel, dette er helt klart verdt å få med seg om man ikke har tenkt å sove på en stund. Selv om denne er litt gammel er effektene svært bra, og skuespillerne ser ut til å storkose seg. Vel, når de ikke hyler av redsel, så klart.

 

Denne er for øvrig ikke en egentlig oppfølger/forgjenger i rett forstand, men er basert på boken "Murders in Amityville" og frittstående.

 

Vurdering: 8.5/10 De aller fleste oppfølgere stinker balle. Dette er heldigvis en prequel.

[co2]

Wall-E

 

Visste igrunn ikke hva jeg hadde i vente for denne filmen, men hadde mine bange anelser da imdb scoren ble så latterlig høy. Da jeg har reist hele døgnet nå og er døden nær av søvnmangel, så skal jeg gjøre det kort og enkelt:

 

Filmen er enda mer underholdende, spennende og givende enn det Finding Nemo var. Ikke bare er konseptet et reelt, morsomt scenario, men det fungerer så bra sammen med karakterene og moralen at Pixar nok en gang har utmerket seg med animasjon, som gjør kino verdt pengene(selv om jeg bare betalte 10,50$ kremt.)

 

En klassiker, 10/10.

[vikingkylling]

Airplane 2: The Sequel

 

Tja, hva skal man si? I den første filmen er de ombord i et fly. Denne gangen flyttes handlingen en del år frem i tiden og lar handlingen foregå på den første romfergen for turister til månen. Likevel er det stort sett samme folk med denne gangen (men savnet Leslie Nielsen), og handlingen er mer eller mindre en kopi av den første filmen. Mange av vitsene brukes gjentatte ganger gjennom hele filmen, og når de ikke engang er morsomme hjelper det lite. En helt grei film, men ikke noe mer.

 

Vurdering: 5/10

[Kjeven]

Hancock (2008)

 

Så denne på kino for noen dager siden, hadde passe høye forventninger etter å ha sett traileren. Filmen begynner bra, mye bra humor med Will Smith som avdanka superhelt, men blir litt lol mot slutten. Prøver vel litt for mye, men får det ikke helt til. Noe tåpelig plot mot slutten, men siden resten av filmen gjorde en såpass bra jobb, ble jeg allikevel underholdt.

 

Terningkast 4+.

[CCola]

Batman: The Dark Knight

 

Aldri før har en film fått meg til å måpe så mye som TDK. Fra første minutt var jeg trollbundet av Nolans mesterverk, og det varer gjennom hele filmen. At Ledger fortjener en Oskar (og dette sier jeg utenom å tenke engang at han ikke er i blant oss lengre) skal jeg si meg 3000% enig i. Han passer perfekt som en følesesløs motherfucker for å si det mildt. Jack Nicholson burde være redd for å ikke ha rollen som "den perfekte Joker" lengre. Heath Ledger er langt opp på min liste iallfall. Men som sant skal sies. Det er ikke bare Ledger som gjør en perfekt rolle i filmen. Min favorittskuespiller, Christian Bale, gjør også en helt perfekt rolle som Batman/Bruce Wayne, akkurat som han gjorde i Batman Begins, og forsåvidt alle (nesten) de andre filmene han har spilt i. Aaron Eckhart blir nok også nominert for sin rolle som Two Face. Hele castet, filmen, glansen og Nolans magi er ett mesterverk uten like, og The Dark Knight er aboslutt nå en av mine beste filmopplevelser på mine 19 år. Helt perfekt fra start til slutt.

 

10/10

[blured]

The Dark Knight

 

The Dark Knight var en fantastisk bra film ja. Men den fortjener absolutt ikke 1# plass på IMDb. Den er heller ikke inne på min top. 20 liste over beste filmer jeg har sett. Jeg vurderer ikke engang å gi den, den plassen.

 

Mange av action scenene tok rett og slett pusten fra meg, og jeg har nok aldri sett en film som imponerer seg så mye når det kommer til enkeltscener. Heath Legder sin rolle som Joker var også helt perfekt: Så perfekt at jeg til slutt ikke visste helt hvilken side jeg skulle holde med. Dette ble for meg et lite problem med filmen, da Batman som helt bleknet litt. En annen svakhet med filmen spør du meg er at den var litt for ensformig. Den manglet litt de pustepausene jeg mener en film trenger. Så jeg sitter igjen med litt den samme følelsen jeg hadde ovenfor Atter en Konge; som jo var en fantastisk film, men som likevel ikke hadde helt det magiske som Ringenes brorskap hadde. Denne filmen prøver litt for hardt å spenningsmessig ligge på topp hele tiden. Det fungerte ikke på meg. Jeg mister tålmodigheten og interessen, når filmer ikke lar meg stoppe opp og tenkte over hva som faktisk skjer underveis.

 

Så slik det ser ut nå så vil jeg rangere BB foran tDK. Jeg kommer nok til å se denne på kino en gang til i løpet av sommeren eller høsten, før jeg virkelig kan si hva jeg syntes om filmen. For kanskje har jeg klart å fordøye såpass mye ved andre visning at jeg klarer å svelge The Dark Knight ordentlig...

 

8/10 (under tvil)

Endret 25. juli 2008 av manamind

[CCola]

Enig i at det ikke var mange pustepause, men det blir som det ble med United 93. En intens kamp for å i det hele tatt greie å puste gjennom hele filmen. Tenkingen gjør du etter filmen. Det samme gjelder pustingen, selvom hvilepulsen enda ikke er kommet helt tilbake.

 

Atter en Konge? Der var det nok av pustepauser? Frodo og Sam sekvensene er da ikke altfor tung å få med seg.

 

EDIT: Om du vurderte å "holde med" Joker sin side, burde du ta deg enn tur til lege. Mannen er jo syk i hodet, og ser jo aldeles ikke flott ut.

Endret 25. juli 2008 av CCola

[Bob_3 The Builder]

Jeg gikk til The Dark Knight med et lite sykt håp inni meg om at den IKKE skulle leve opp til hypen, at Joker IKKE skulle være så syk som alle sa, så jeg kunne sitte og argumentere mot alle som rater 10/10. Det var faktisk en tank jeg hadde, fordi jeg trodde ingen film i verden kunne leve opp til hypen.

Men fy satan, The Dark Knight lever opp til hypen! Det er en så dyster, mørk og tidvis skremmende opplevelse. På Colosseum satt alle og lo når Joker lirte av seg en morsom kommentar, noe som virker helt utenkelig for meg. Jeg var nærmest livredd hver gang Joker var på skjermen, makan til psykotisk karakter skal du lete lenge etter.

Etter å ha latt filmen synke inn over natta er jeg klar til å stemme på IMDB, og jeg er ikke i tvil:

 

The Dark Knight er en 10/10