Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Geir M]

I'm Not There

 

Som stor Dylan fan hadde jeg sett frem til denne filmen i lange tider. Mannen har skrevet så mye god musikk, med så mange flotte tekster, og han er slik en interessant personlighet at dette bare måtte blir bra - trodde jeg.

 

Jeg var på forhånd positiv til at filmen skulle ha flere forskjellige skuespillere til å spille noen av de forskjellige personlighetene til filmen, men jeg måten det ble gjennomført på har jeg ingen sans for. For det første synes jeg det var en tabbe å ha med Cate Blanchett som androgyn Bob Dylan. Man ser bare så alt for godt at det er Cate Blanchett, og det er egentlig litt distraherende å vite at Bob Dylan spilles av en kvinne. Dette på tross av det faktum at Blanchet gjør en ganske god jobb som Bob Dylan. Men dette skulle jeg forsåvidt overlevd. Mitt store ankepunkt er imidlertid måten de forskjellige utgavene av Bob Dylan blir blandet sammen på. Istedenfor å ha en kronologisk oppbygging av filmen der f.eks. først Cate Blanchett spiller Dylan og så går man over til Heath Ledger etc. så mikses det med de forskjellige rollene på kaotisk vis gjennom hele filmen. Dessuten er det slitsomt at Bob Dylan bytter navn hver gang han bytter personlighet i filmen. Hvorfor i helvette skal man lage en film om Bob Dylan med tillatelse fra mannen selv, uten å bruke navnet hans, men istedenfor refere til han som Jude Quinn, eller Jack Rollins? Det er idioti.

 

Dette kaoset er forøvrig symptomatisk for hele filmen. Det fører til at man sitter igjen med en film som totalt mangler mål og mening. Dette er surt nå som det endelig skulle lages spillefilm om selveste Bob Dylan. Men filmen er ikke bare dårlig, mange av filmens enkeltsekvenser er veldig gode, og bruken av Bob Dylans musikk gjennom filmen er gjort på eksemplarisk vis, men det skulle strengt tatt bare mangle.

 

Konklusjon:

Ekstremt skuffet/10

Endret 15. desember 2007 av Geir M

[TomJ]

American Gangster

 

Dette var vel en av de filmene jeg hadde størst forventninger til i hele høst. Vet ikke helt hvorfor, jeg er vel bare en sucker for gangster filmer.

 

Filmen er meget underholdene og godt gjennomført. Dette er ingen tvil en av årets mest underholdene filmer, å se Denzel Washington og Russel Crowe i en og samme film er vel nok for seg. Skuespillet er effektivt gjennomført, Washington er like intressant å se på som han var tidligere. Crowe er litt svakere i rollen, han får ikke helt frem den menneskelige følelsen. Jeg syntes han ikke fikk frem helt den en mot alle følelsen, alla Serpico viben. Jeg setter dog pris på Josh Brolin, som virkelig har bevist seg som en god skuespiller de siste årene, i en tradisjonell drittsekk-rolle som han kler virkelig.

 

Filmens beste kvaliteter spinner seg rundt foto, klipp, regi og soundtrack. Mange herlige musikk-montager blir presentert og man får en veldig Scorsese følelse ut av det. Det er få action-scener men allikevel de som er tilstede gir full støtte.

 

American Gangster er ikke en av de beste gangster filmene jeg har sett. Tvert i mot er den langt under. Men ikke mye. Filmen har sine svakheter men løftes opp mye av det tekniske. Det forbauser meg ikke om Ridley Scott vinner Oscar for beste regissør neste år, noe jeg håper fordi han har gjort en fenomenal jobb.

 

Jeg syntes slutten (den siste scenen) var utrolig kul, av en eller annen grunn får den godkjent i min bok, noe med atmosfæren kanskje?

 

Alt i alt, en godkjent gangster film men ikke forvent deg en ny Gudfaren.

8,5/10

[athorb]

Alien (1979)

 

Jeg har også sett en Ridley Scott-film, og er utrolig imponert. Jeg er alltid glad i (spennings)filmer som utspiller seg på et lite (evt. isolert) område, og jeg føler at det konseptet virkelig blir godt utnyttet her. Dessuten er scenografien den mest gjennomførte jeg har sett i en skrekkfilm.

Uten at jeg orker å utdype det så mye mer; skjønner godt at dette er en klassiker innen sjangeren. Høyt underholdningsnivå, og kule skuespillere som Ian Holm og spesielt John Hurt. Det eneste jeg vil utsette på er

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

tvisten med at Ian Holm egentlig er en robot. Den har noe betydning for historien og fremdriften, men for en såpass stor (og kanskje litt lite troverdig (selv om det tross alt er snakk om en sci-fi-film) tvist påvirker den filmen i så liten grad at jeg mener det kunne vært løst på en annen måte. En så stor avsløring trekker oppmerksomheten veldig fra hovedplotet, og virker derfor bare forstyrrende når den har så lite å si. (Jeg har riktignok hørt snakk om at det er en del "mann vs. maskin"-symbolikk her, og sånn sett passer det jo ypperlig, i alle fall etter min tolkning. Men det passer ikke like bra inn i filmen som helhet.

Men uansett en knallfilm, se den på et godt anlegg, lyd og bilde er fantastisk.

 

8.5/10

 

 

Death Race 2000 (1975)

 

Hadde gledet meg til denne; en 70talls-b-film om bilrace hvor man får poeng for å kjøre ned fotgjengere! Kudos for plottet, tenkte jeg og forventet billig og politisk ukorrekt gladvold. Det jeg fikk var riktignok politikkrelatert, samfunnskritikk ispedd disse elementene. Disse blodige billøpene arrangeres av myndighetene, og framtidsvisjonen (filmen foregår i år 2000) som skildres her var nok en kommentar til datidens USA. Det gjelder garantert boken filmen tydeligvis er basert på også.

Vi kan ta satiren først; den er som oftest litt tam og mange punchlines lider som følge av dårlig skuespill. Litt morsomt er det å se Sylvester Stallone i en tidlig rolle, som en underholdende, men fort veldig slitsom karakter.

De forskjellige førerne er alle helt forskjellige og tegneserieaktige typer, hvis biler har forskjellig tema (en blond og blåøyd fører med med nazi-tema, en Calamaty Jane med cowboy-tema, dere skjønner tegninga. Jeg mener å huske en eller annen Hanna/Barbera-tegnefilm som minnet veldig om denne (minus volden, såklart), det er sikkert flere her som husker den). Hovedpersonen er den fryktede og meritterte Frankenstein, som har nære bånd til presidenten og har deltatt i (og overlevd) så mange løp at halve kroppen hans er byttet ut med proteser og mekanikk. Denne karakteren byr på noen artige tvister i ny og ne.

Men bortsett fra det var det mye mindre å hente her enn jeg håpet. Det er mye færre påkjørsler her enn forventet, så noen voldsorgie er det altså ikke. Det kombinert med at historien bare er sånn passe interessant, gjør filmen ganske enkelt litt kjedelig. Og når det filmatiske er rimelig på trynet er det ikke så mye som hever denne filmen på skalaen.

Men jeg har kanskje virket litt mer negativ enn planlagt hittil, fordi dette tross alt var en helt grei og småunderholdende tidstrøyte, som ikke varte lenger enn at jeg akkurat fikk nok (1t20min). Så vi ender vel på en

 

4/10

[Movieheart]

München (2005)

 

Anmeldelse

Endret 16. desember 2007 av Movieheart

[athorb]

Jeg har for første gang siden sommeren helga helt fri, og får tid til masse film:

 

Lost in Translation (2003)

 

Jeg har hørt denne bli både hyllet og slaktet, og visste derfor ikke helt hva jeg kunne forvente. Nå har riktignok hovedargumentet for slakting i de aller fleste tilfeller vært at filmen går for sakte, men jeg synes tempoet passer filmens stemning (evt. skaper stemningen) ypperlig, og derfor skal jeg hylle den litt i stedet.

Hovedtemaet er ensomhet, og derfor kunne det nesten ikke bli valgt et bedre sted å sette historien til en storby (hvor man bare er en minimal del av den store mengden) i Japan (som er en slags forvridd versjon av den vestlige verden, i tillegg til at hovedpersonene ikke forstår et ord japansk, selvfølgelig).

Fremmedfølelsen er fanget perfekt (jeg har ikke vært i samme situasjon som i filmen, men jeg tror de fleste kan relatere til den på en eller annen måte), og Bill og Scarlett bidrar veldig til det.

Fin og aldri kjedelig film om kjedsomhet (blant annet).

 

8/10

 

Brazil (1985)

 

Enda en film om det å føle seg fremmedgjort, men i en noe annen setting.

Sam Lowry føler seg ikke helt hjemme i en slags supereffektiv framtidsverden av 1984-typen, og kjemper mot seg selv og overmaktene både fysisk og i drømmene sine.

En dyster og surrealistisk, og veldig effektiv svart komedie.

 

8/10

 

Og så en liten advarsel:

Date Movie (2006)

 

Jeg hadde hørt hvor fantastisk dårlig denne filmen var, og da jeg så at den var på tv her om dagen tenkte at jeg like gjerne kunne sjekke den ut og se hvor elendig den faktisk er. Det er jeg glad jeg gjorde. Nå vet jeg nøyaktig hvor dårlig en film kan bli.

Dette skal jo være en parodifilm, men det ser ut til at noen har glemt å fortelle manusforfatterne at en parodi ikke er å rekonstruere kjente filmscener, det må faktisk inkluderes en vits eller punchline et sted. Noen steder klarer de riktignok å gjøre dette, men da gjerne på denne måten:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Oppfinnsomt. Dette er faktisk representativt for hele filmen.

Den er, som sagt, totalt umorsom, egentlig ganske støtende, og generelt helt elendig gjennomført. Tidenes verste sløsing av filmruller og ressurser, et makkverk av proporsjoner ord ikke kan beskrive. Eneste filmen jeg har ratet

 

1/10

 

på imdb. Det skremmende er at bare 44, 7% av voterne har gjort det samme.

[The Stig]

Shoot 'Em Up

 

Var nydelig å så førpremière av "Shoot 'Em Up". Hadde nokså høye forventninger til filmen, etter å ha pløyd meg gjennom traileren flere ganger. Jeg ble definitivt ikke skuffet, Clive Owen leverer som mystisk, men beintøff uteligger. Vår mystiske helt kan mer om våpen en hva som kan anses og være normalt, noe som kan være kjekt når man skal redde verden og kransekaka. Filmen leverer pistoler, maskingevær, kuler og krutt, hagler og ... gulerøtter. Her skal du glemme alt hva du kan om fysikk og anatomi, filmen sikter kun på å underholde - noe den gjør særdeles bra. Det hele er pakket inn i masse god musikk, som setter stemningen perfekt.

 

En absolutt "må-se" om du liker våpen, blod, galgenhumor og anti-helter.

 

9/10

[Tomtruck]

The Bourne Ultimatum

 

Har endelig fått sett denne 3dje filmen i serien om Jason Bourne. Og du verden hvilken film. Synes de har laget en briliant film som startet like etter oppgjøret i Moskva. Akkurat det synes jeg var litt overraskende, men veldig bra. Og i vanlig stil er actionsekvensene utrolig tøffe og stilige og slåsskampene er herlig fri for "kul" musikk og slow motions aka MI filmene. Alt ser veldig realistisk ut. Matt Damon leverer en troverdig forestilling, og det er ingenting å utsette på resten av skuespillerne. Om dette var siste filmen vet jeg ikke, men jeg tar gjerne imot flere.

 

9/10

[athorb]

The Graduate (1967)

 

Veldig hyggelig film i grunn, som glir sakte fra å være en komedie til å bli (i større grad) et drama i andre del. Første del er riktignok hakket bedre, men ikke mye.

Velskrevet dialog med mye mellom linjene, veldig gode skuespillerprestasjoner av karakterer som er mer enn fasaden viser. Mye effektiv og spenstig bildebruk. Musikken til Simon og Garfunkel akkompagnerer det hele veldig bra, interessant bruk av popmusikk.

Som sagt taper filmen seg en smule i siste halvdel, men er jevnt over veldig god. Jeg vil trekke fra Anne Bancroft som Mrs. Robinson. For en karakter.

 

8/10

[Gjest Slettet+9817324]

Burt Ward ble tilbydd rollen i The Graduate men Batman producern ga han ikke lov , kanskje kunne han blitt en stor stjerne gjennom filmen (næh....sikkert ikke men litt morsomt å spekulere

[athorb]

Man kan da også tenke på at karrieren til Dustin Hoffmann jo først tok av etter Graduate, så hvis noen andre hadde fått rollen kunne vi vært en stjerneskuespiller fattigere.

[modin]

Man kan da også tenke på at karrieren til Dustin Hoffmann jo først tok av etter Graduate, så hvis noen andre hadde fått rollen kunne vi vært en stjerneskuespiller fattigere.

 

Hvis man skal bruke slik logikk, så er Al Pacino egenhendig ansvarlig for å skapt gode karier til en 4-5 skuespillere i sin generasjon gjennom det han har takket nei til av roller, fra wikipedia:

 

"Pacino has turned down several key roles in his career, including that of Han Solo in Star Wars, Jimmy Conway in Goodfellas, Travis Bickle in Taxi Driver, Ted Kramer in Kramer Vs. Kramer, Paul Sheldon in Misery, Captain Willard in Apocalypse Now , Richard Sherman in a never-filmed remake of The Seven Year Itch, and Edward Lewis in Pretty Woman."

 

Harrison Ford ville neppe slått igjenom uten Star Wars, Robert De Niro hadde neppe blitt så stor (Pacino har gitt han flere gode roller), Richard Gere hadde nok blitt glemt hvis Al Pacino takket ja til Pretty woman, same gjelder Dustin Hoffman som enten med en Oscar for rollen hvor Pacino var førstevalget. Personlig har jeg aldri skjønt hvorfor mannen konsekvent har valgt politimann eller gangster/mafiøs som roller gjennom hele karieren, når hans evner som skuespiller gjør at han kunne spillt en lang rekke andre rolller.

 

Som skuespiller er Pacino sansynligvis den dyktigste i sin generasjon, en genrasjon (new-hollywood genrasjonen) som etter min mening er den største med manlige skuespillere Hollywood noensinne har sett så det sier ikke så rent lite. Jack Nicholson, Dustin Hofman, Robert De Niro, Christopher Walken, Dennis Hopper, Peter Fonda, Robert Duvall, Morgan Freeman (sistnevnte gjorde forøvrig sin store kariere som Hollywood skuespiller som godt voksen på slutten av 80, 90- og 2000 tallet, og drev med politisk korekt lek og lær barne tv ala Sesam Stasjon på 70-tallet under new-hollywood eraen) er alle rundt 70 +/- 5 år, noen bedre genrasjon med skuespillere finner vi neppe igjen noengang.

 

Men av disse er Al Pacino den med evne til å fremstille troverdige personer av svært ulik karakter, slik som den godtroende idealisten Frank Serpico, ondskapsfulle Mafiafolk, rettferdige politimenn, ensomme raringer, ærverdige patriarker osv, den eneste skuespilleren i verden med roller som er på topp 30 skurker og topp 30 helter. Jack Nicholson kan feks ikke spille en gjennomført sympatisk og god person, han kan ha gode hensikter og gode verdier men er alltid røff i kantene. Det motstatte er tilfelle med Morgan Freeman, han kan ikke troverdig ondskapsfull person.

 

Utrolig nok har en lang rekke av hans jevnaldrende mannlige kolegaer vunnet to Oscars, Pacino har bare vunnet en, men andre har vunnet for de rollene han takket nei til

 

PS. Måtte Bare:

 

Endret 18. desember 2007 av modin

[Hr. Jenssen]

Nå ser du vel LITT trangt på det hele? Det var ikke Pacino som GA dem rollene. Han sa nei, så noen andre sa naturligvis ja. Det er jo rimelig logisk. At de har vunnet Oscar har ingen ting med han å gjøre. De hadde ikke vunnet den om de ikke var gode skuespillere.

 

Harrison Ford, forresten, tror jeg nok hadde blitt stor uansett. Han ble ved en tilfeldighet valgt både til å spille Han Solo og Indiana Jones. Han skulle egentlig bare lese linjer til skuespillere på audition, men ble etter hvert plukket ut til å spille begge disse to heltene, da han passet veldig bra. George Lucas visste om Ford lenge før Pacino kom på audition.

[modin]

Harrison Ford, forresten, tror jeg nok hadde blitt stor uansett. Han ble ved en tilfeldighet valgt både til å spille Han Solo og Indiana Jones. Han skulle egentlig bare lese linjer til skuespillere på audition, men ble etter hvert plukket ut til å spille begge disse to heltene, da han passet veldig bra. George Lucas visste om Ford lenge før Pacino kom på audition.

 

Selvsagt er det ikke så enkelt, men Pacino har hvert dum i valg av rollene sine, hvorfor han ikke har brukt talentet sitt i andre type roller enn de typiske krimdramaene han har spillt så mange av er for meg litt uforståelig.

 

PS. Jeg ville kanskje heller si at Ford ikke ville blitt stor uansett enn at han ville blitt stor uansett. Med jevnaldrende som Robert DeNiro, Jack Nicholson, Al Pacino, Al Pacino, mfl. så havner Harrison Ford ganske langt ned på listen over gode skuespillere, han er vel snarer en komersiel skuespiller som har spillt kassesukseer, og ikke de store kritiker sukseen. En Oscarnomaninasjon er litt i svakeste laget til at han skal bli husket som en stor skuespiller i ettertiden. Hollywood deler sine filmer opp i to kategorier de som blir lansert på høsten og i Desember som sees på som Oscar kandidater ofte mer høyverdige filmer med mer voksen og velutdannet målgruppe, og de som blir lansert om sommeren beregnet på et tenåringpublikum (og de lavutdannede) og det er vel først og fremst de sist nevnte som Harrison Ford har spillt i.

 

Mønsteret er veldig klart bare ta en titt på denne http://en.wikipedia.org/wiki/2007_in_film industrien vet når Oscar juryen gjør sitt arbeid, og lanserer derfor sin kandidater på den tiden. En raskt titt på høsten og særlig desember viser at alle de potensielle Oscar kandidatene er samlet der, mens om sommeren finner man alle blockbusterne som Simpson,sequals som Oceans thirteen og Pirates, Transformers etc.

Endret 18. desember 2007 av modin

[athorb]

Trois couleurs: Bleu (1993)

 

Jeg var litt bekymret for at jeg hadde for store forventninger før jeg så denne, men de ble absolutt innfridd uansett. Utrolig gjennomført, dypt og vakkert. Gleder meg til å se resten av triologien.

Bare en hårsbredd fra å være en 10er:

 

9.5+/10

 

edit: Etter en liten tenkepause har jeg kommet fram til at dette uten tvil er en 10er. Ikke se sånne filmer rett etter at du har stått opp, du kan overse noen essensielle ting. Jeg gjør rett for min urett:

 

10/10

Endret 18. desember 2007 av athorb

[Dotten]

PS. Jeg ville kanskje heller si at Ford ikke ville blitt stor uansett enn at han ville blitt stor uansett. Med jevnaldrende som Robert DeNiro, Jack Nicholson, Al Pacino, Al Pacino, mfl. så havner Harrison Ford ganske langt ned på listen over gode skuespillere, han er vel snarer en komersiel skuespiller som har spillt kassesukseer, og ikke de store kritiker sukseen. En Oscarnomaninasjon er litt i svakeste laget til at han skal bli husket som en stor skuespiller i ettertiden. Hollywood deler sine filmer opp i to kategorier de som blir lansert på høsten og i Desember som sees på som Oscar kandidater ofte mer høyverdige filmer med mer voksen og velutdannet målgruppe, og de som blir lansert om sommeren beregnet på et tenåringpublikum (og de lavutdannede) og det er vel først og fremst de sist nevnte som Harrison Ford har spillt i.

 

Harrison Ford vil bli bedre husket enn stort sett samtlige, med unntak av Nicholson og Pacino. Rollene i gigantsuksessene Indiana Jones og Star Wars vil sørge for det. Flere vet hvem Ford er kontra Hoffman, Duvall go Freeman. Slik vil det også bli i fremtiden. Jeg vil tørre å påstå at selv Mark Hamill er bedre kjent hos folk flest enn hva de fleste oscar-vinnere er.

 

Mønsteret er veldig klart bare ta en titt på denne http://en.wikipedia.org/wiki/2007_in_film industrien vet når Oscar juryen gjør sitt arbeid, og lanserer derfor sin kandidater på den tiden. En raskt titt på høsten og særlig desember viser at alle de potensielle Oscar kandidatene er samlet der, mens om sommeren finner man alle blockbusterne som Simpson,sequals som Oceans thirteen og Pirates, Transformers etc.

 

Skal du se mønster bør du se lenger tilbake i tid også, så vil du se at ikke alle blockbustere er samlet på sommeren. Titanic og LOTR er de mest fremtredende eksemplene. Vinterfilmer (og oscarvinnere). Man finner også blockbustere på våren (Spider-Man og Independence Day eksempelvis, som begge er mars-filmer). Det var i gamle dager at man stort sett samlet blockbustere på sommertidene (var vel en betegnelse som ble allmenn etter Jaws?). Dette har endret seg og man finner blockbustere til alle årets tider, men de er spesielt sentrert rundt sommer og vinter.

 

Fjorårets oscarvinner for beste film kom i juni (The Departed), det samme gjorde Crash (vant i 2005). Gladiator (vant i 2000) kom mai. De eneste tendensene jeg kan se er at ønsker man å vinne oscar, så er det best å slippe filmen etter april.

[Tomtruck]

Shooter

 

Så denne på HD DVD i dag, og dette er guttefilm deluxe, og med det mener jeg i positiv forstand. En meget vellaget action thriller med høy intensitet og mengder med tøffe action sekvenser. Liker spesielt sniper scenene. Mark Wahlberg er som vanlig stødig i rollen som hardbarket snikskytter, og det er også moro å se gode gamle Murtaugh(Danny Glover) igjen.

 

8/10

[Flexi]

Requiem for a Dream

 

Ass to ass!

 

10/10

[Dimitrij]

The Man From Earth

 

Handler om:

En mann ved navn John Oldman er på flyttefot og noen av hans lærerkolleger og venner bestemmer seg for å holde en liten ha-det-bra-avslutning for han. Det de ikke er forberedt på er at han bestemmer seg for å fortelle dem om hans største hemmelighet, som innebærer at han er en mann som har levd i mange tusen år.

 

Dom:

Ord er egentlig ganske overflødige når det gjelder denne filmen, man må bare se den. Jeg har ikke fått den samme følelsen siden Donnie Darko slo meg i hodet med en slegge for noen år tilbake. Filmen var rett og slett utrolig engasjerende og underholdende, selv om hele handlingen egentlig bare er John som forteller om seg selv. Det er nesten så jeg sitter og tror at alt han sier egentlig er sannheten, selv om det bare er en film. Jeg klarer ikke å gi noen karakter, siden jeg ikke klarer å sammenlikne denne filmen med noe annet jeg kan huske å ha sett. Det eneste jeg kan klare å sette fingeren på var rent produksjonsmessig:

 

- Jeg reagerer alltid på dårlig gjennomført ADR, altså når stemmene er lagt på i etterkant. Dette var noen steder veldig distraherende, ihvertfall på starten. Men det ga seg etterhvert i filmen. Det sees ganske godt at det er en lavbudsjettsfilm, ikke at det vanligvis er noe negativt, men det var litt distraherende noen få ganger.

 

Alt i alt var det en genistrek av en film, mest av alt på grunn av idé som må sies å være ganske original, ihvertfall sammenliknet med de fleste filmer som i dag lages. Anbefales!

[RAD1V]

28 weeks later

 

28 uker etter at nesten hele Storbritannia er blitt utryddet av et virus som gjør mennesker til krakilske zombier(eller hva man enn skal kalle det), var temmelig sikker på at dette var en film jeg ikke kom til å like, men den var så utrolig spennende nær sakkt hele filmen. så bra som en slik film kan bli ifølge min smak.

 

9/10

 

 

28 days later

 

forgjengeren til 28 weeks later, også veldig bra.

 

8,5/10

[Bakke]

Har blitt mye film i dag

 

Hotel Rwanda

 

Uten å helt vite hvorfor har jeg en stund utsatt å se denne filmen. Men foreslo nå for læreren min at vi skulle se den i samfunnsfag, ettersom vi har jobbet med det som faktisk skjedde der nede.

 

Filmen er vanskelig å beskrive med ord, du må nesten bare se den. Den beste beskrivelsen jeg kan gi er vel "sterk og gripende". Filmen har et veldig alvorlig tema og er basert på en sann historie. Mens folkemordet (les: nedslaktingen) i Rwanda pågikk sto resten av verden og så på. Noe en kar i filmen forklarer på en god måte: Vi ser det på TV, tenker "uff, så grusomt" og fortsetter middagen.

 

Under de sterkeste scenene har de noen ganger blandet inn litt humor og håp, noe som gjør det litt lettere å se på. Men de har likevel gjort det på en slik måte at du sitter igjen med et sterkt inntrykk.

 

Dette er en film jeg ikke tror du kommer til å glemme, den setter sine spor. En gripende historie, flott regi og fantastisk skuespill gjør denne filmen til et mesterverk.

 

 

12 Angry Men

 

Denne filmen er et skinnende bevis på at du ikke trenger dyre spesialeffekter eller kulisser for å lage en god film. Alt du trenger er bare gode skuespillere og et solid manus. Denne filmen tar omtrent bare plass i et rom og er dialogbasert. Det å se på 1 og 1/2 time med snakking var jeg noe skeptisk til, men denne filmen viste meg at jeg tok feil. Det er faktisk ganske fengende å se på saken som utvikler seg, flere ting som kommer frem i lyset og stemningen som spenner seg.

 

 

Et jurymedlem klarer å overbevise resten av gjengen om at saken er ikke så opplagt som alle tror. Ettersom han overbeviser den ene etter den andre, blir du selv mer og mer overbevist. Det hele er gjort på en ganske genial måte. Du må nesten bare se denne filmen for å forstå det.

 

 

 

Aliens

 

Det å lage en oppfølger til en klassiker er ikke lett, men James Cameron har taklet det veldig bra.

 

Filmen er vel og merke noe mer intens enn den forrige. I stedet for scener som skremmer deg ved hjelp av stillhet, får du servert action i høyt tempo. Cameron har tatt et skritt i en annen retning, men absolutt ikke et skritt tilbake. 1'ern spilte mye på mystikken rundt vår ukjente kamerat fra verdensrommet, "den perfekte organismen". Dette er vel vanskelig å gjenskape i oppfølgeren, men jeg syns de har klart det på en fin måte. De stiller litt nye spørsmål samtidig som de besvarer noen gamle.

 

 

 

Jeg la inn en spoiler.

Endret 18. desember 2007 av wh1te