Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

"Flags of Our Fathers" og "Letters from Iwo Jima"

 

Det er noe med krigsfilmer i fra 2 verdenskrig og kriger generelt. Selv om en har sett enormt mange av dem, blir en liksom ikke lei. Jeg blir ikke det. Ikke fordi jeg synes det er så underholdene å se blodtørstige, slitne, redde og hylende menn, eller enorme eksplosjoner med grusomme bilder av avrevne lemmer og desperate soldater som helst vil hjem til kjæreste og barn, men fordi det er fortellinger om historier som faktisk har skjedd. Det er så utrolig at det er skjedd og jeg slutter liksom aldri å unders over hva det var slags tanker som lå bak, hvordan folk tenkte, hvordan de opplevet det og hvordan det utartet seg. Igjen og igjen. Merkelig det der. Kanskje det er for å finne forståelse, kjenne på sinnet ovenfor fienden og på den måten i sitt sinn rettferdiggjøre grusomhetene?

 

Disse to filmene er unike på sitt vis. Regissør Clint Eastwood ønsket å fortelle historien om kampen som skjedde mellom USA og Japan på øya i 1945, og fra begges side. Han laget derfor filmen Flags of Our Fathers som gir oss den Amerikanske versjonen og Letters from Iwo Jima fra den Japanske siden.

 

Ellers synes jeg det er typiske krigsfilmer som inneholder alle elementene vi stort sett er vante til. Blod, gørr, avrevne lemmer, soldater som lengter hjem, er redde, bombinger fra fly, avfyring av kanoner og selvfølgelig mann mot mann kamper.

 

Verdien i filmene er selve historien. De er laget helt i tråd med det vi vet om hva som virkelig skjedde og ganske detaljert etter brevene som ble funnet nedgravd i de Japanske hulene i fjellet. Noen ganger følte jeg at filmen var som å se et dikt fordi musikk og stemning, korte bilder og tankespinn ble brukt som virkemidler samtidig.

 

Dessverre ble de også kjedelige i flekkene, jeg sjekket e-poster som kom inn og litt nyheter inn i mellom og da har filmene ikke klart å fenge meg fullstendig. Til sammenligning klarte jeg nesten ikke å sove i mellom alle 11 Band of Brothers filmene.

 

De får derfor bare 5/10 og er egentlig bare mest severdig hvis du er spesielt interessert i historie.

 

Edit: en haug av skrivefeil

Endret av Snuppsi
Lenke til kommentar

The New World

 

Engelske John Smith annkommer nord amerika som nybygger på 1600-taller i en av de første forsøkene på å opprette en koloni. Ikke uventet havner de i konflikt med de lokale, og mitt oppi det hele forelsker han seg i den vakre indianeren Pocahontas. Det blir mye frem og tilbake og det hele ender i en semihappy ending.

 

En skikkelig snoozefest av en film. Handlingen går for sakte framover og man får generelt rimelig lite innlevelse i filmen. Colin Farrel er flink nok, og Q'Orianka Kilcher er nydelig. Men ikke nydelig nok til å redde denne filmen.

 

 

4/10

Lenke til kommentar

300

Jeg så denne på flyet til USA, og fordi jeg hadde egen TV med fjernkontroll kunne jeg spole over dialogen. Det var kun action, action, THIS IS SPARTA, action og mer action. Det var ganske kult, til tross for at skjermen var så liten.

9/10 (for versjonen jeg så, altså med spoling - dialog trekker den vanlige cut-en ned)

 

Blades of Glory

Ingen Anchorman eller Napoleon Dynamite, men de er gode sammen og filmen er morsom. Mange sære sitater verdt å pugge, for å si det sånn.

7/10

Lenke til kommentar

The Fountain

 

Jeg på den for andre gang nå nettopp, og jeg er fremdeles satt ut. Effekten var like sterk nå som den var første gang. Clint Mansells musikk er nydeli, Hugh Jackman gjør en bedre jobb enn Brad Pitt noengang kunne gjort, og Aronofsky overbeviser til de grader.

 

Sprenger skalaen.

Lenke til kommentar

Harry Potter and The Order of The Phoenix

 

Denne filmen hadde jeg gledet meg til å se lenge. Den skuffet litt, men det kan ha noe med at jeg hadde problemer med linsene og ikke var hundre prosent oppvakt hele tiden. Likevel imponerte denne filmen og jeg storkoste meg, spesielt på slutten. Dette er trossalt en Harry Potter film.

 

Nykommeren Evanna Lynch storimponerer som den morsomme karakteren Luna Lovegood. Dette var den skuespilleren som imponerte meg mest i filmen og all honnør til denne knalldebuten. Søt liten jente.

 

Handlingen kan kanskje bare føles som et bindeledd, men etter du har sett slutten kan du sette dette i tvil da det skjer nye dramatiske hendelser for hovedpersonen. Trekløveret er veldig bra, som de har blitt i de siste filmene.

 

7,5/10

Endret av Mr.SS
Lenke til kommentar

The Apple (1980)

 

The Apple er en av de filmene man viser små barn for å forsikre seg at de oppfører seg bra. Er du ikke en snill gutt så kommer nissen til å gi deg The Apple i julegave!

 

Filmen utspiller seg i det gudsforlatte året 1994, og ikke ulikt Johan Olav Koss så er samtlige ikledd tettsittende trikoter. Verden synes å bli styrt av et globalt plateselskap med navn Boogalow International Music (heretter referert til som BIM), styrt av den infamøse Mr. Boogalow.

 

Under den internasjonale sangkonkurransen Worldvision Music Contest møter vi Alphie og Bibi, to unge kanadiske musikanter som håper å slå gjennom med sine mildt sagt klamme kjærlighetssanger. Men, det viser seg å være vanskelig da BIM stiller med sine to superstjerner Pandi & Dandi som kan best beskrives som Donny og Marie Osmond, bare at de er ikledd Flash Gordon-esque kostymer og fremfører sanger a lá The Rocky Horror Picture Show i seriøs syrerus.

 

apple4.jpg

Forvirret? Det er jeg også

 

Og som om ikke dette skulle være nok så viser konkurransen seg å være gjennomført via måling av puls og ikke via konvensjonelle midler som f.eks telefonstemming. Hadde jeg vært manageren til en av artistene så ville jeg spilt en softcore pornofilm på et lerret i bakgrunnen. Det kan umulig være noen regler mot dårlig smak i denne konkurransen (jmfr: Pandi & Dandi sine fryktelige kostymer og tilhørende hoftebevegelser).

 

I mot all forventning foretrekker publikum Alphie og Bibis rolige ballade fremfor BIMs over-the-top synthpop onani. Dette setter selvsagt sinnene i kok hos her Bugalow som får sin trofaste lakei "Shake" til å spille en rød kasset som inneholder en høy ulelyd som blir distribuert ut til publikum såvel som TV-seerne. Her må jeg innrømme at jeg datt litt ut. Hvorfor tror publikum og TV-seerne at det er Alphie og Bibi sin skyld når det er åpenbart at lyden er et resultat av sabotasje? Jaja, kanskje like greit å ikke tenke mens man ser filmer som The Apple.

 

Etter fiaskoen i Worldvision Music Contest blir Alphie og Bibi forsøkt signert av BIM. Nå skal jeg ikke spoile noe særlig mer da det som skjer videre er ganske så legendarisk.

 

apple1.jpg

Nå ser jeg hvor Netcom har hentet inspirasjon fra. Ugh!

 

The Apple er med andre ord en musikal fra Helvete. Her har vi 80-tallsmennesker som prøver å emulere 1994 så godt de kan, men feiler miserabelt i forsøket. Klisjéene er mange, alt fra Roadwarrior-biler til latexklær og glassinstrumenter, noe som gjør det hele ekstremt komisk i lengden. Skuespillerne overspiller av typen John Steiner anno 1989 og det hjelper heller ikke at samtlige har fått tildelt navn som kunne gjort selv den mest garvede pornoregissør misunnelig.

 

Men, det skal nevnes at filmen har en stor styrke; sangene. Musikken og dansenumrene er så fengende at det nesten gjør vondt (annulér siste, det gjør vondt). Kall det gjerne en oppvisning i smakløshet. Det er i allefall utrolig vanskelig å ikke trekke på smilebåndet og trampe takten når BIM setter i gang med numrene sine som egentlig burde vært forbeholdt Limbo (både helvete OG dansen).

 

Dette er en ekstrem kultfilm som er forbeholdt de med sterk mage for denslags. Anbefales ikke for Hvermannsen.

 

Avslutter denne anmeldelsen med et lite filmklipp som burde si det meste om denne filmen:

 

The Apple

Endret av LarsP
Lenke til kommentar
The Apple (1980)

 

Men, det skal nevnes at filmen har en stor styrke; sangene. Musikken og dansenumrene er så fengende at det nesten gjør vondt (annulér siste, det gjør vondt). Kall det gjerne en oppvisning i smakløshet. Det er i allefall utrolig vanskelig å ikke trekke på smilebåndet og trampe takten når BIM setter i gang med numrene sine som egentlig burde vært forbeholdt Limbo (både helvete OG dansen).

 

Dette er en ekstrem kultfilm som er forbeholdt de med sterk mage for denslags. Anbefales ikke for Hvermannsen.

 

Avslutter denne anmeldelsen med et lite filmklipp som burde si det meste om denne filmen:

 

The Apple

9065188[/snapback]

 

Hehe, denne filmen må jeg bare se nå :thumbup:

Lenke til kommentar

Apocalypse Now

 

Lyd, lys og skuespill er av førsteklasse i denne filmen. Filmen er både voldelig, mørk, syk og humoristisk, alt blandet sammen perfekt. Det som er virkelig flott med denne filmen, er at den ikke handler om Vietnam-krigen, men rett og slett om galskapen. filmen forteller deg heller ikke hva du skal tro og mene, den gir deg heller nye ting å undre på, og lar deg selv tenke og bestemme.

 

10/10

Lenke til kommentar

Clerks II

 

Igjen møter vi Randal og Dante osm fremdeles serverer kunder, men denne gangen fra fast food-resturanten "Moobys". Filmen er mer eller mindre uten plot (omentrent som den første), men humor og sterke karakterer som filosoferer rundt livet gjør dette til en skambra komedie. Det som gjør filmen til en virkelig bra komedie, er at den handler om realistiske liv og realistiske situasjoner (pluss litt esel-sex), istedenfor OTT påfunn og utrolige hendelser (tror ikke jeg kommer til å le så mye av Evan Almighty). De forskjellige hintene til diverse filmer er fantastiske. Kevin Smiths humor er innertier hva meg angår, han har ikke funnet opp krutett på nytt, men har smelt av en kraftig salve med "Clerks II"

 

8,5/10

Lenke til kommentar

The Number 23

 

Jim Carrey i en ganske mørk og dyster rolle her, og han gjør en god jobb. Filmens konsept var ålreit nok, men likevel tok det liksom aldri helt av. Vanskelig å sette fingeren på noe spesielt, men filmen var uansett underholdende nok for min del.

 

7/10

 

 

The Hills Have Eyes 2

 

Oppfølger, og nok et gjensyn med gærningene i fjellene. Denne gangen følger vi en militærtropp som får et ublidt møte med terroren inne i fjellhulene. Ganske standard affære dette her, men liker man slike filmer er denne absolutt å anbefale. Masse blod, gørr og innvoller, akkurat slik det skal være...

 

7/10

Lenke til kommentar

Crash (2004)

 

En historie om fordommer, rasisme og rasekonfliktene i Los Angeles. Filmen følger en rekke forskjellige mennekser i LA og deres problemene, og hvordan de henger sammen.

 

En flott film dette som er veldig tankevekkende, og mange aktuelle problemer tas opp her. Sjerner som Sandra Bullock og Matt Dillon er med på å skape en stor innlevelse i filmen hele veien. Kanskje er noen av historiene en smule overdrevent men det er vell bare med på å lage en god film.

 

Alt i alt en vakker og provoserende film. A must see i min bok.

 

9 av 10

 

(tips, den går iblant på tv1000 for tiden)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...