Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Woff skrev (19 minutter siden):

ørte til at jeg bestilte den gode gamle "The Warriors" på blu-ray.. Sikkert NOEN som aner hvorfor?  (Jepp, HAR The Warriors i samlinga men kun på DVD som så mye annet.. Og hvor den er har jeg ikke HELT oversikten over lenger..)

Sto faktisk med ei nyere Blu-ray utgave av The Warriors når en var sist innom Platekompaniet i Oslo, Men så var det noe med Directors Cut (eller kanskje jeg bare så feil?), og gikk jo på blemma med å gå for Directors Cut (2005) på DVD, og for meg er den eneste versjonen den originale eller Theatrical Cut. Så mulig både den og Directors Cut er inkludert på Blu-rayen?

Har jo 3 DVD utgaver av Warriors, så rimelig glad i den, men kunne også tenkt å oppgradere Hard Times (1975), 48 Hrs. (1982) samt Southern Comfort (1981) over i Blu-ray omsider. Mye gull er det nå hvert fall i Walter Hills katalog ja.

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (2 timer siden):

Sto faktisk med ei nyere Blu-ray utgave av The Warriors når en var sist innom Platekompaniet i Oslo, Men så var det noe med Directors Cut (eller kanskje jeg bare så feil?), og gikk jo på blemma med å gå for Directors Cut (2005) på DVD, og for meg er den eneste versjonen den originale eller Theatrical Cut. Så mulig både den og Directors Cut er inkludert på Blu-rayen?

Har jo 3 DVD utgaver av Warriors, så rimelig glad i den, men kunne også tenkt å oppgradere Hard Times (1975), 48 Hrs. (1982) samt Southern Comfort (1981) over i Blu-ray omsider. Mye gull er det nå hvert fall i Walter Hills katalog ja.

Den har vel jeg på bluray eller dvd også... Burde virkelig restaurert den til 4k en skikkelig kul klassiker fra NY.. tiden før alle begynte å skyte på hverandre og gjorde opp med knyttneve, knuste flasker, balltre og kniver.

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (1 time siden):

tiden før alle begynte å skyte på hverandre og gjorde opp med knyttneve, knuste flasker, balltre og kniver.

Gikk en del rykter om at Tony eller Ridley Scott ville produsere eller regissere en moderne remake satt til Los Angeles, men der ville mest sannsynlig ha blitt seende veldig annerledes ut enn originalen. Men dette ble aldri noe av.

Videospillet fra 2005 var jo veldig bra, og likte hvordan man fikk ei solid forhistorie til tiden før det store og fatale gjengmøtet som til slutt ender opp med at Warriors havner på alles dødsliste, grunnet feilaktig info fra en rivaliserende gjeng.

Fullt mulig et av de beste videospillene fra 00-tallet, basert på ei eldre film.

[Frank.N.Steen]

Mad Max Beyond Thunderdome (1985) av George Miller og George Ogilvie

"Two men enter. One man leaves."

Alle gode ting er 3, eller så det sies. Dessverre gjelder ikke det nødvendigvis alle filmtrilogier eller serier, for etter forrige helgs heftige gjensyn med det post-apokalyptiske mesterverket The Road Warrior (1981), gikk en som tidligere inn med lite håp om bedring med en ny visitt i retning Beyond Thunderdome, og det gikk som det gikk.

Det åpnes ganske lovende, hele Thunderdome fighten og oppbygningen er gjennomført og tøft, men i det fighten avsluttes går nesten all luft ut av filmen. Før man vet ordet av det, har en forlatt ei voksenfilm og havna inn i en fordømt barnefilm, noe som minner om hva George Lucas eller Steven Spielberg kunne kommet opp med, om de hadde regien. I en scene får Mad Max ei hårklipp, mens han senere sitter med ei apekatt i fanget. Rundt ham er det en haug av barn og unge, som tja, forventet nesten Robin Williams fra Hook (1991) flyvende rundt å lire av seg "vittigheter", og nei, en kjip påminnelse om hvorfor denne aldri bikka høyere på ratingen, og mer på nippet til å havne i minus.

Heldigvis, forsøket på ei gjentagelse av den rå biljakten fra 2ern tar tempoet noenlunde tilbake igjen, men så er det over igjen til de fæle barnefilmklisjeene der Gibson og ungene banker opp skurkene med stekepanner og nei, angående skurker føltes de stort sett ut som nedvanna utgaver av forgjengeren, hvor sjefsundersåtten var alt annet enn skummel, mer en liten lubben og skalla klovn som konstant fikk juling og blir også sparka opp i ei tønne med grisemøkk, så dette var en deprimerende avslutning på originaltrilogien.

Men klart, det var jo to regissører involvert, og da er det ikke rart det føltes også ut som to ulike filmer dytta inn i hop. Slikt funker veldig sjeldent, og nei, Tina Turner som skurk er ikke så dårlig som mange vil ha det til, men så virket ikke Gibson så veldig motivert heller.

5/10

Purple Rain (1984) av Albert Magnoli

Aldri sett før, men det pøsregner utendørs, så kanskje greit å ta frem ei regntung 80-talls film i den anledning.
Blir nok aldri noen storfan av Prince, men denne konsertfilmen/rockeoperaen innehar såpass med god musikk og latterlige øyeblikk, samt ei grisedeilig Apollonia Kotero (that ain't Lake Minnetonka). Og vel, fullt mulig en av de mest åttitallsaktige 80-talls filmene en har sett, og ville nok vært utmerket som to filmer for en kveld, da i hop med dens mer actionpregede rival i Walter Hills Streets of Fire fra samme året.

Uansett, handlingen tar for seg Prince som The Kid, der kommer fra et bråkete hjem, bor nedi kjelleren til foreldrene som konstant krangler så busta og knyttnevene sitter løst, og for å unnslippe den slags er den lokale nattklubben lokkende, men ei kjip og veldig flashy halliklignende rival gjør det ikke så lett der heller.

Alt i alt, det hele bygges tidlig opp til at det flotte tittelkuttet skal bli filmens store musikkøyeblikk, og definitivt ei gåsehudfremkallende stund.
Så nei, det blir med ei godkjent score, og ender med ei:

7/10

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (11 minutter siden):

Gikk en del rykter om at Tony eller Ridley Scott ville produsere eller regissere en moderne remake satt til Los Angeles, men der ville mest sannsynlig ha blitt seende veldig annerledes ut enn originalen. Men dette ble aldri noe av.

Videospillet fra 2005 var jo veldig bra, og likte hvordan man fikk ei solid forhistorie til tiden før det store og fatale gjengmøtet som til slutt ender opp med at Warriors havner på alles dødsliste, grunnet feilaktig info fra en rivaliserende gjeng.

Fullt mulig et av de beste videospillene fra 00-tallet, basert på ei eldre film.

Det spilte jeg og fetteren min mye i 2player, var det PS2? Husker ikke.

[Atib Azzad]

At the Warriors er en knallkul film tilstedes!
Streets of Fire fra 1984 også av Walter Hill, er også kul på mange av de samme måtene, var egentlig planlagt som en triologi, men ble desverre aldri noe av.

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (4 minutter siden):

Det spilte jeg og fetteren min mye i 2player, var det PS2? Husker ikke.

Tror det ble utgitt også på Xbox, men ikke for mange videospill basert på filmer der blir en såpass god match, dessverre. 

Ja, beat em up 2 players var fornøyelige saker, fant kjapt ut at Ajax (James Remar) som spillbar karakter, var nok den som gjorde mest skade på motstanderne, og ble mange timer på disse litt retro fightene hvor man kunne dælje løs på hverandre til kul filmmusikk i bakgrunn.

[Frank.N.Steen]

Atib Azzad skrev (1 minutt siden):

At the Warriors er en knallkul film tilstedes!
Streets of Fire fra 1984 også av Walter Hill, er også kul på mange av de samme måtene, var egentlig planlagt som en triologi, men ble desverre aldri noe av.

Var faktisk ikke klar over det om ei mulig trilogi, men Warriors og Streets of Fire var uansett to visuelt flotte filmer, med mye kul musikk, og Willem Dafoe føles ut som en der hadde vært utmerket i hop med Luther (David Patrick Kelly) som Warriors rivalgjeng, mens Michael Paré har ofte minnet litt i både stemmen og utseende om James Remar.

Kom en annen gjeng film rundt samme tid som The Warriors, The  Wanderers, kanskje ikke like kjent men definitivt ei som er verdt å sjekke opp om en liker den slags underholdning. Der er vel fokuset satt tilbake til 50-tallet og greaser/biker gjengene, fremfor et blekt og dystert New York.

[Frank.N.Steen]

Regner med at den nye Blu-rayen av The Warriors kanskje har noe bonus snacks inkludert?

Ser at det ligger en del intervjuer, bakom kamera features og lignende utpå Youtube, men noen er jo et par år game, andre ganske nye. Nesten slik at en må revurdere å se litt nærmere på den Blu-ray utgaven, om det er en masse spennende ekstra materiale, for sikkert mye interessante historier bakom den filmen.

Uansett, kanalen Blu-ray Extras virker å ha masse bonus snacks med skuespillerne David P. Kelly, James Remar og Dorsey Wright, samt komponist Barry De Vorzon osv fra nevnte kultklassiker liggende utpå Youtube:

[Frank.N.Steen]

Cannibal Holocaust (1980) av Ruggero Deodato

"Maybe in their eyes, we are the savages."

Når et filmteam på mystisk vis forsvinner dypt inni den sør-amerikanske jungel, hyres en professor fra Universitetet i New York inn for å sette i stand et søkningsmannskap som kan finne ut hva som egentlig har skjedd.
Tross ei anelse om at det er meget lite sannsynlig for overlevende, er det nå likevel ingenting mot hvilke grusomme detaljer som har utspilt seg, og som vil omsider bli gradvis avdekket, ettersom alt har blitt fanget opp på kamera, og hvor filmrullene blir bragt tilbake til sivilisasjonen for å granskes nøye av et større tv-selskap.

Joda, dette er vel et passende sted å poste gjensynet av "kosefilmen" Cannibal Holocaust, som en ikke har sett siden sommer 2007, da den ble for første gang utgitt i en fullstendig ukuttet DVD versjon fra danske AWE (Another World Entertainment). De slapp også flere senere kannibal titler fra 70 og tidlig 80-tallet, og like greit å starte opp igjen med den kanskje mest beryktede og onde.

Likevel, filmen starter opp på ei meget effektiv måte, tar seg god tid på å spare de fæle filmrullene fra den grufulle skjebnen til kamerateamet, men hvor det etter hvert blir tydelig og klart at de muligens ikke var så uskyldige som en skulle tro, og at de har tatt i bruk fra tidligere noen meget "kreative" løsninger på å live opp sine dokumentarer.

Første 40-45 minuttene består av professoren med et mindre jungelfølge, som blir bedre kjent med de ulike indianerstammene og deres liv, men har også ei konstant ekkel følelse av hva som kan ha foregått og ikke minst hvor det egentlig ble av kamerateamet.

Jungelfølelsen er uhyre effektiv, og helt der oppe med de beste i å fremheve de enorme tropiske skogsområdene som et grønt helvete, hvor du definitivt ikke vil rote deg bort på egenhånd.

Kunne nok fint vært foruten en del av dyredrapene og overgrepsscenene, men mulig at den store sjokkeffekten man satt igjen med under første besøk, har ikke helt den samme ekle stemningen over seg nå, selv om skilpaddescenen den er stadig like nasty.

Musikken til Riz Ortolani, blander ei varm og uskyldig melodi i hop med minimalistiske og urovekkende lyder, som passer utmerket med hva som utspiller seg.

Alt i alt, en av de bedre jungelfilmene med tanke på stemning og uhygge, men også ei som var nok viktig i det med lost footage type skrekkfilm, og satte nok ei helt ny standard for brutalitet og vold på det store lerretet, men hadde nå også ei veldig bra historie, og kanskje derfor den av mange regnes som den beste av denne type utgivelser.

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Deathdream (1974) av Bob Clark

"Now, that was quite a war, that World War II. We lost a lot of good boys in that war, and we kept some we should've lost."

Knapt timer etter at familien Brooks får den sorgfulle beskjeden om at deres kjære sønn har blitt enda et offer for Vietnamkrigen, så står plutselig deres avkom Andy på dørstokken, tilsynelatende helt frisk og vel. Men gleden går kjapt over i tvil, ettersom det blir altfor tydelig at den unge mannen som en gang forlot hjemlandet og sine nærmeste, han kom aldri tilbake igjen i live.

En meget interessant og vellagd skrekk-thriller, der muligens ble litt overskygget av Bob Clarks klassiske jule-slasher Black Christmas fra samme året, men mye av den samme gjennomgående ekle og urovekkende stemningen rår også i Deathdream aka Dead of Night.

Den ble kanskje forsøkt solgt som ei "zombie" grøsser, men i likhet med Martin (1977) er dette slettes ingen ordinær skrekkfilm.
Clark hinter om hvordan mange unge menn fra krigen og som kommer hjem igjen, er forandret for alltid. Ødelagt og der verken de nærmeste eller samfunnet helt vet hvordan de skal ta i mot disse "overlevende" skjebnene. Legger man til at mange endte opp som offer for narkotikamisbruk grunnet post traumatiske lidelser, og at far og sønn har begge opplevd krigens grusomheter, men i to veldig ulike versjoner, og hvor senior har tydd til flaska, så har sønnen tydd til sprøyta.

Vel, det er nå noe annet enn heroin som blir pumpa inn i systemet hos Andy, da han er mer som en vampyr enn zombie, og nei, mulig en som vil bykse opp litt til ved et senere besøk.

7,5/10

[KalleKanin]

Don't look up (2021)

Det som filmen ønsker å ha som budskapet er selvsagt viktig, men det tok nesten 1,5 time før jeg ble fenget av filmen. Vanligvis hadde jeg nok stoppet å se innen da.

Jeg tror kanskje starten blir litt FOR tullete for min smak.
Og selve plottet og persongalleriet blir også litt for karikert uten at jeg blir fenget/tror helt på det. Vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det.

Konkret til handlingen ville jo resten av verden gjøre noe. 
En ting er at mange folk ikke ønsker å ta inn over seg en evt. ELE, men de andre landene ville jo i så fall gjøre noe. 
Og i den virkelige verden ville jo en politisk opposisjon vært ganske krass. De kunne kanskje spilt mer på dette?
Greit at det finnes mange idioter med tilhørende idiotmeninger i sosiale medier etc der ute, men det hele blir litt FOR idiotisk for meg, og litt for mye fokus på at så og si INGEN tar det seriøst før helt mot slutten av filmen.

Og noe som kanskje var med på å gjøre filmen litt for merkelig for min del og fikk handlingen i filmen til å skurre, er at man blander flere konspirasjonsteorier som jeg ellers ser på som "motstridende".
På den ene siden prøver man altså å gjøre narr av at nesten ingen tar vitenskaplige fakta seriøst, men samtidig drar de frem konspirasjonsteorier om at Staten (med stor S) er ute etter alle som motarbeider den, og i tillegg er i lomma på de store firmaene. Et stort slemt firma som styrer alt. Dette skulle nok på en måte være morsomt, men for meg ble det ikke det. Kanskje dette hadde fungert om de dro det enda lengre.

Og hvis poenget er å sette fokus på utfordringene rundt klima, covid etc blir vinklingen av plottet nok litt for overdrevet for min smak. Det er ganske stor forskjell mellom en tilnærmet 100% ELE og disse andre krisene vi har/har hatt. 
Da blir det kanskje ikke NOK tullete. Den havner litt i en mellomting for min del.

Jeg tror filmen hadde vært bedre hvis man prøvde å gjøre det mer seriøst, for det er først mot slutten av filmen når handlingen ikke var SÅ tullete, at jeg likte filmen bedre.

Tror kanskje det at Dr Mindy var veldig "tusseladd" også gjorde noe med meg, og som jeg ikke fikk helt til å passe inn. Så det var nok når han fikk utblåsningen sin i studioet at jeg "våknet" litt, og at det var derfra jeg likte filmen bedre.

Gir den 4/10 fordi slutten egentlig var ganske bra og tankevekkende, men jeg synes starten ble litt for rotete for min del.

Endret 26. juni 2023 av KalleKanin

[Woff]

Woff skrev (På 21.6.2023 den 16.51):

noe som umiddelbart førte til at jeg bestilte den gode gamle "The Warriors" på blu-ray..

Og da ankom filmen fra Platekompaniet... Gledelig gjensyn med 'gutta' dette! Absolutt verdt pengene og greit å se filmen nå som jeg både er mer 'bereist' og kjenner litt mer til bakenforliggende data om musikken og filmen generelt! 
Kan gjerne anbefale filmen til dere som IKKE hadde gleden av å se denne på kino i 1980... 

[Frank.N.Steen]

Woff skrev (15 timer siden):

Og da ankom filmen fra Platekompaniet... Gledelig gjensyn med 'gutta' dette! Absolutt verdt pengene og greit å se filmen nå som jeg både er mer 'bereist' og kjenner litt mer til bakenforliggende data om musikken og filmen generelt! 
Kan gjerne anbefale filmen til dere som IKKE hadde gleden av å se denne på kino i 1980... 

Flott at det ble suksess med gjensynet.

Ble Warriors sendt på norske kinoer når den kom ut? Har sett gjennom en del Warriors gjenforeninger på Youtube, der deler av original besetningen besvarer spørsmål fra fansen og leverer mye interessante historier og tilbakeblikk til filmingen, og ikke minst hvordan den ble mottatt.

James Remar nevner at den ble ei øyeblikkelig hit blant seerne, men at den også ble raskt fjerna fra flere kinosaler, grunnet frykt for at den medvirket i å "glorifisere" vold, og igjen mulig det ble noe bråk på enkelte kinoer, men dette var jo over i Amerika.

Remar og et par andre, drar også opp noen småkomiske historier om hvordan ulike gjenger på den tiden, ville dukke opp på filmsettene og kreve penger for at det ble filmet på deres "eiendom", og hvor andre trodde muligens mistok The Warriors for å være en ekte gjeng. Bedre ble det ikke av at noen i film crewet hadde tagga Warriors logoen over signaturen til en beryktet gategjeng, og plutselig sto en grinete flokk med gjengmedlemmer utafor traileren til Walter Hill og co.

Tror Hells Angels også klarte å få dytta inn et av sine medlemmer i filmen, kanskje mindre scene, men som mulig ei pris for beskyttelse mot rivaliserende gjenger som ønsket en del av kaka.

Endret 30. juni 2023 av Frank.N.Steen

[Woff]

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Ble Warriors sendt på norske kinoer når den kom ut?

Var ikke mye andre muligheter til å få sett den den gangen! 🙂 Den hadde så vidt jeg husker fått 18 års grense, sikkert grunnet det du nevner. Forøvrig var det den tiden der jeg var på absolutt alle oppsetningene her i byen i løpet av et helt år! Var til og med på flere oppsetninger samme kveld, maks var selvsagt tre filmer! 🙂 (Hadde avtale med billetkontrolløren at jeg 'satt over' mellom filmene..)

[Frank.N.Steen]

Litt diverse film sett siste dagene:

End of the Line (2007)

Ei lavbudsjetts skrekkfilm hvor et knippe mennesker blir fanget nedi de mørke og klaustrofobiske t-bane tunnelene, alt mens det totale helvete virker å ta sted ovenpå.

Sett tidligere, og huskes for det tøffe DVD coveret, som fikk meg til å håpe på ei C.H.U.D. (1984) møter Demons (1985), men i stedet får man ei irriterende religiøs sekt og en litt i overkant kåt drittsekk som ser ut som Randy Quaids og Matthew Lilards kjærlighetsbarn i retur, mens hovedkarakterene er stort sett kun i veien.

Alt i alt, tiden går kjapt av sted, men skulle ønske de fokuserte mer på stemning og oppbygning, fremfor billige jump-scare klisjeer.

Ingen forandring siden sist, og blir så med ei:

5/10

Bloodsucking Pharaohs in Pittsburgh (1991) av Alan Smithee og Dean Tschetter

"You got to be fucking kidding me!"

To ustabile detektiver og ei parkeringsvakt blir involvert i en rekke bisarre og mystiske mord, der til slutt leder trioen på sporet av en mystisk og blodtørstig sekt.

Vel, nattens mest positive opplevelse kom gjennom denne elleville og tidvis morsomme skrekk-komedien, som virker å være ei hyllest til en rekke kult-splættere og skuffer så absolutt ikke, og har Tom Savinis blodige spesialeffekter på lager, men hvor det er den gode kjemien mellom hovedrolleinnehaverne som utgjør kjernen av alt, samt ei meget røykeavhengig kone som forsøkes avvendes fra sin dårlige uvane.

Mye interessante mordteknikker går igjen her, favoritten må være når ei dame får sugd ut alt av innvoller via ei meget effektiv støvsuger:

Alt i alt, fremstår som ei Frank Henenlotters Frankenhooker (1990) møter Hollywood Chainsaw Hookers (1988), og 88 Films har gjort en kjempejobb med å gjenutgi den i Blu-ray format, så definitivt ei man vil få mer utbytte av fremover.

6,5/10

Sunes sommar (1993) av Stephan Apelgren

"Nei nu, jävlar!"

De store sommerferieplanene om ei tur til Hellas, ryker grunnet skyhøye priser. Og som et lite plaster på såret, velger familiens overhode (Peter Haber) å gå for en noe mindre kostbar reise, og legger så destinasjonen i retning campinglivets mange gleder og skuffelser, da til sine nærmeste store fortvilelse.

Dette var jo herlig gjensyn med en real svensk komedieklassiker, en som bare blir mer og mer morsom og sjarmerende med årene.
Umulig å ikke gjenkjenne seg i noen av de mange latterlige og flaue scenene som oppstår hele veien gjennom, hvor Peter Haber er i toppform som den konstant klønete Rudolf, som er ei vandrende ulykke på 1 bein, og scenen der han blant annet forsøker å forklare for et helt høyreist amerikansk basketlag, om hva negerboller er for noe.

Den er like gjennomført som for 30 år siden.

Basketspiller: "What do you call those?"

Rudolf: "Neg-i uhm meanööööh Wienerbro!"

Basketspiller: "Oh, no you don't."

Foruten familien Andersson, er det spekket med komiske figurer i alle kanter, den uheldige syklisten som blir utsatt for Rudolfs talent for å gjøre maksimalt kroppslig skade, til raggaren Leffy som farter rundt i all slags fartøy og blæster i i vei med rockabilly hiten "ASS TO THE GAS", og ikke minst de nye snobbete og fisefine campingnaboene, der viser seg å ha en liten hemmelighet rundt deres "luksusliv".

Så har man jo hovedkarakteren Sune da, som er en dagdrømmer og har blitt oppslukt av den søte nabojenta som han forsøker å imponere, men ingenting virker å fungere. Så kanskje noe glitter fra den lokale campingkioskens automat kan være verdt noen timer med blodslit, for å få nok til å handle inn to øredobber. Dessverre har ikke Sune hellet med seg denne gang ei, og alt han ender opp med er en endeløs rekke med ubrukelige Fantomet ringer.

Ga den ei 7,5/10 for 6 år tilbake, men denne må helt klart opp enda mer, for dette var virkelig ei storartet nostalgibombe, og kanskje en av de beste å se på sene sommerkvelder, og mimre seg tilbake til når en selv var på campingferie, og ønsket å være alle andre steder enn der. I ettertid innser en at man hadde jo mye moro likevel, og nei, blir så med en knallsterk:

8,5/10

Baywatch: Panic at Malibu Pier (1989) av Richard Compton

"A new kind of crime wave!"

Ei oppunder 90 minutter lang tv-film eller pilotepisode av det som kom til å bli et av 90-tallets største kulturfenomener, og allerede tidlig ut settes standarden for mye av det som skal komme, med attraktive mennesker i attraktive omgivelser, drama, sjalusi, spenning, action og et godt glimt i øyet.
Nå har jeg ikke sett ei hel episode av serien siden kanskje 1997-98, og da hadde vel showet gått sitt gang på norske tv-kanaler, men tror Carmen Electra blant annet, stadig hang med.

Vanskelig å ikke bli underholdt, da det åpnes med solfylte strender, barmfagre babes i trange badedrakter, feel-good musikk og nostalgien er tung, men så dukker plutselig flotte Mädchen Amick opp, og virker som ei der åpenbart ikke har det helt okei med seg selv, som fører til en dramatisk redningsaksjon, og hvor hennes karakterer blir fullstendig opphengt i sin redningsmann, dette skal det bli mer trøbbel ut av senere.

Så har man veteranen spilt av David Hasselhoff som sliter med dårlig samvittig når han må forsøke å forklare for sin farsfigur og gode venn Al, om at han kanskje burde vurdere å legge badevakt karrieren på hylla for godt.
Hans unge sønn slites mellom mor og far, og som ikke det er nok, har han dametrøbbel og vet ikke helt hvordan man skal smøre dem inn med solkrem på ryggen, eller knyte opp behåstroppen på.

Ny ankommende vakter kommer gjennom barmfagre Erika Eleniak og hennes fremtidige kollega Billy Warlock, samt ei Australsk cowboyklyse som er mer opptatt av å være jomfrudreper enn livredder.

Og ja, legger man på en real 80-talls party innendørs i en svømmehall med neonlys og synthpop, så ja, ei fin måte å avslutte tiåret.

Selv om seriens ikoniske kjenningsmelodi ikke er tilstede her, så hintes det om ting som skal komme via det mer stemningsfylte og pianodrevne låtene til Bruce Hornsby & The Range, samt at Bryan Ferry også bidrar med musikk.

Alt i alt, mulig en får bryne seg på litt Baywatch utover kveldene, hvert fall av det man har å stille opp med, som er sesong 1 og 2 på DVD.

Hasselhoff sa jo noe om at serien ble ikke ei øyeblikkelig hit over natten, tror faktisk den holdt på å bli kansellert etter kun 1 eller 2 omganger, og var først uti 1991-92 at ting virkelig begynte å ta av, og deretter holdt den det gående helt inntil tidlig 00-tallet.

Dit vil jeg nok ikke komme med det første, for ja, så interessant var jo ikke showet, men inntil videre ender man så med ei meget godkjent:

6,5/10
 

[Frank.N.Steen]

Killer Condom (1996) av Martin Walz

"What can a man do in New York if he's lonely and hasn't got a dick?"

Etter at ei rekke brutale og blodige overfall mot mannlige kunders private eiendeler, skjer på det sleazy bordellet Hotell Quickie. Hyres den eksentriske detektiven Luigi Macaroni inn for å komme til bunns i mysteriet. Og hvor alt virker å lede mot en invasjon av morderiske drapskondomer, og hvor spørsmålet blir så hvem står bakom galskapen, og hvorfor har ikke myndighetene gjort noe som helst for å forhindre beboerne mot den gummiaktige trusselen fra nedunder.

Sett for evigheter siden via ei nedlastet utgave på Emule i sommer 2006, men da med engelsk tale og mye kortere spilletid.
Den man så i natt var originalutgaven, med tysk tale og dessverre lenger spilletid, som kanskje gjorde at en ikke kunne gå høyere på ratingen, da nesten 2 timer ble litt i overkant mye.

Likevel, Killer Condom eller Kondom des Grauens er visstnok basert på ei tegneserie, og følger den homofile detektiven Luigi Macaroni og hans 32 cm lange "våpen", i kampen mot morderiske og veldig penissultne drapskondomer som stiger opp fra kloakken på nattetid.
Dette er dårlig nytt for alle menn, spesielt de mannlig prostituerte på hotell Quickie, som mister sitt livsbrød og mer til, dersom de benytter feil kondommerke.

Men ting begynner først å skje oppover i samfunnets, når også den kåte presidenten (mulig ei parodi på Bill Clinton), dytter snurrebassen borti ei kondom som rir på en badeand, og vips så blir president Dick McGouvern om til Dick Dickless, og slikt er meget dårlig nytt midt oppi en hektisk valgkamp. For hvem vil vel stemme på en president som ikke kan harve over minst et dusin kvinnfolk på si, og likevel fremstå som en sjarmerende og likandes kar.

Mannen bakom det legendariske filmmonsteret Alien, H.R. Giger er visstnok også involvert i disse morderkondomene, mulig han ble spart til slutten og de litt mer utvikla variantene.

Stemningen og de mange komiske scenene, karakterene og replikkene er det fint lite å si på, men som nevnt, spilletiden trekker noe fra, og kunne fint ha vært avsluttet rundt 85-90 minutter, frem for nesten en halvtime til.

6,5/10

Night and the City (1992) av Irwin Winkler

"Harry, you ever hear of Murphy's Law? Anything that can go wrong WILL go wrong. That law was dedicated to guys like you."

Etter nok et "vellykket" forsøk i å melke på andres misære, innser den alltids overentusiastiske advokat og småkjeltringen Harry Fabian (Rober De Niro), at det er innafor boksingen hvor de raske pengene ligger. Dermed slår han seg opp som selvutnevnt promotør og ved hjelp av en tidligere eksbokser (Jack Warden) gjøres det klart for en større idrettsbegivenhet. Men for å komme seg dit, må Harry først låne en større sum med penger fra noen meget tvilsomme typer, samt holde sin nye og hjertesyke partner unna trøbbel, for hvis noe skulle skje, så er han en død mann.

Vel, noen ganger vinner man, andre ganger bommer man, og denne ga man ei noe bedre omtale for en 10-11 år tilbake, og fikk litt lyst til å se den igjen, men dessverre en der man tidlig ut skjønte at ikke var helt der man håpet det skulle gå.
Mulig ei av de litt glemte De Niro filmene, som er forståelig, da budsjettet og kvaliteten hinter om mer b-film enn storfilm, men er man glad i hovedrolleinnehaveren, er det ikke så dumt å gi den en sjanse, ettersom han byr opp til en meget god innsats.

Kjemien med Jessica Lange er også fin, mens veteranen Jack Warden skuffer ikke som den tøffe og grinete eks-bokseren Al, som har trøbbel med både helsa og det å holde temperamentet i sjakk utpå byen.

Enda ikke sett originalen, så usikker på hvor tett denne nyversjonen er på det området, men må nesten trekke fra 1 hakk siden forrige besøk, der sluttscenen kanskje blir litt vel, tja, utrolig og bruken av den fæle Freddy Mercury coveren av The Great Pretender trengte virkelig ikke å bli spilt mer enn 1 gang, og ender så med en likevel godkjent:

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Subspecies V: Blood Rise (2023) av Ted Nicolaou

"Death is never painless."

Det har gått hele 25 år siden forrige Subspecies kapittel, og husker det var noe rykter om ei ny film i serien for et par år tilbake, men at grunnet pandemien så ble de planene skrinlagt. Legger en til at de senere tids Full Moon Features utgivelser, spesielt de som har forsøkt seg på å melke selskapets tidligere kult-filmer, har ikke akkurat gjort at man forventet all verden når traileren til den femte Subspecies filmen ankom tidligere i år.

Da er det jo hyggelig at under nattens besøk med Blood Rise og hvor historien bakom Radu kanskje er den beste oppfølgeren i filmserien, og en som fremstår nesten som ei kunstfilm kontra de grufulle, vulgære og trashy makkverkene Full Moon har spydd ut siste årene.

Mye av grunnen er jo selvsagt Anders Hove, som Radu. En god del år eldre siden sist, men stemmen og tilstedeværelsen er stadig i takt med den monstrøse skikkelsen. Savner virkelig mer av denne type vampyrer, som er milevis unna å være noen tenåringsidol eller fløtepuser, men fremstår som blodtørstige monstre, både på innsiden og utsiden. Hove viser likevel tidlig ut, en langt mer menneskelig side av seg selv, før han gradvis blir fortært av sin skjebne.

Vakre Denice Duff, ser knapt en dag eldre ut enn der man slapp opp for et par tiår siden, og så har man Kevin Spirtas i rollen som den godt maskerte Vladislav, der nevnte mann tidligere spilte en helt annen karakter i filmserien.

Knapt kommet i gang, og kjente en fikk litt småfrysninger av å høre igjen theme musikken, logoen, Full Moon Features også, med lyden av flaggermusene, fullmånen og deretter se navnene til Charles Band og Ted Nicolau.

Som med samtlige av filmene, er det ei blanding av såpe-opera, skrekk, romantikk og tragedie, legger en til ei effektiv gotisk stemning, så har man oppunder en 80 minutter med godkjent vampyrunderholdning i vente.

5,5/10

[Yunalesca]

The Finest Hours (Disney+) - rating 7/10.

En sann historie fra 1952 om en gjeng menn fra kystvakten som dro ut i en vanvittig storm på havet for å redde crewet fra et tankskip som ble splittet tvers i to av havets krefter.

Satt neglet til tven, spennende som fy. Chris Pine og Casey Affleck gjør gode roller. 

[Frank.N.Steen]

Bad Channels (1992) av Ted Nicolaou

Nytt Full Moon Features forsøk i natt, og en man lenge har hatt på vent men grunnet det positive besøket med regissør Ted Nicolaous siste Subspecies film, tenkte en jo at man kunne sjekke ut en av hans eldre "klassikere".
Bad Channels åpner lovende, ei radio DJ og hans stasjon får uventet besøk fra utenomjordiske gjester, men som snart bestemmer seg for å ta over kanalen og krympe heite damer ned til mikroskopiske størrelser og plassere dem i glassmonter.

Sånt kan det jo ikke gå, så da må DJen og ei kvinnelig tv-programleder forsøke å sette en stopper for alt.

Vel, filmen faller kjapt nedenom, ikke helt hjem, men skuffende saker, tross av at legender som Blue Öyster Cult sto for større deler av musikken, men så har man også flere unødvendige innhopp fra generiske metal og grunge band, som tvilsomt gikk inn i historien som noe annet enn ei dråpe i havet av lignende wannabe Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains kloner.

4,5/10