Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Reg2000]

On 5/5/2023 at 10:22 PM, Gouldfan said:

Men det er også en ubåt film der de Allierte kaprer en av Enigmas maskinskriver, den er basert på virkelige hendelser. Og at den hjalp han smarte "Sherlock" fyren i imitation game å løse koden.

Du tenker nok på U-571 som engelskmennene ble så sure på fordi de skrev om historien med amerikanere i hovedrollene.

https://www.imdb.com/title/tt0141926/?ref_=nv_sr_srsg_6_tt_8_nm_0_q_u-

[Gouldfan]

Vi så War of the Worlds-When world's collide 1953

På UHD bluray.

Aspect er smalere enn 16:9 men bildet og lyden er meget bra, var også morsomt å sammenligne denne med Tom Cruise filmen.

Veldig bra effekter for å være en gammel film. Skuespillere er jo typisk teatralske som vanlig i oldtiden....

Var kult å se og hele familien så den.

[PaladinNO]

Super Mario Bros. 2023
https://www.imdb.com/title/tt6718170/

TL;DR:
Definitivt en film jeg kommer til å se om igjen.

Jeg har (som vanlig) med hensikt ikke sett noen trailere eller spoilere eller lest noe som helst om filmen. Var desverre ikke mulig å unngå å se en eller annen diskusjon om Chris Pratt som Mario-stemmen. Men helt ærlig, hadde jeg ikke visst det var ham så hadde jeg ikke kjent igjen stemmen. Dessuten, min eneste referanse til en Mario stemme var Bob Hoskins i spillefilmen fra 1993.

Generelt var animasjonskvaliteten upåklagelig, og rollene til både Mario, Peach og Bowser var helt greie synes jeg. Men det var overraskende mange sanginnslag - dog med Jack Black som stemmen til Bowser var det vel ikke annet å forvente. Yoshi, desverre, utover en flokk i forskjellige farger i bakgrunnen av en scene, glimret med sitt fravær.

Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det var en setning som oppsummerte filmen veldig godt:
"Yes, Chris Pratt is Mario. But you will like the movie, and you will watch it again."

Cranky Kongs gokart garasje var i beste Fast & Furious-stil. Etterfulgt av en større scene med kjøring på ikoniske Rainbow Road.

 8 / 10!
Trekker 1 ned fordi ingenting er perfekt, og 1 til fordi filmen kunne gjerne vært ~40 minutter lenger for å få med referanser til enda flere Mario-spill. Og gokart-sekvensen kunne vært lenger. ❤️

[Delvis]

Er på Olsenbanden-filmer igjen. 
Olsenbanden møter kongen og knekten (1974)

En av de bedre. 7/10

Olsenbandens siste bedrifter ( 1975)

Ikke fullt så bra, men nesten. 6/10

Fellesnevner er humor med legendariske Norske skuesplillere. Vurderer dem som klassikere, som ikke har tapt seg med tiden.
Ekteparet Valborg og Kjell er de beste etter min mening, spilt av Aud Schønemann og Carsten Byhring.
De andre er også gode, spesielt Hermansen spilt av Sverre Wilberg.
Anbefales for de som liker klassisk Norsk humor. Det fins en Dansk orginalversjon, men de har jeg aldri sett.
 

[Gunfreak]

Avatar Way of the Water

 

Sikkert noe lette spoilers.

Likte filmen bedre enn den første som jeg fant totalt uinteressant. 

Jeg missliker når sci fi bare tar noe rett fra vår tid/jorda og limer på noen ekstra biter og kaller det et romvesen. Det er det de har gjort her. Den romhvalen er bare en knølhval med noen ekstra biter og noen farger. Likevel ble hvalen det eneste jeg brydde meg om. Og var fornøyd når den overlevde. 

Ellers var den siste timen med nesten non stop action ganske bra, bedre action enn den første. Men om filmen er verdt alle penga, all tiden vet jeg ikke. Den er ikke noe mer minneverdig enn hvilken som helst annen effekt heavy action film.

6/10 

[Yunalesca]

The Hollars (Netflix) - rating 6/10.

Imdb 6.6.

Artig liten hjertevarm film, som er litt quirky til tider. John Krasinski bak regien og med som skuespiller.

Four good days (Netflix) - rating 6/10.

Imdb 6.5

Syntes Mila Kunis og Glenn Close gjør gode roller i denne filmen om en mor som hjelper en datter gjennom heroinabstinenser, inspirerert av en virkelig histore.

 

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Så nettopp the Hollars selv. Fin kveldsfilm, John Krasinski har hentet mange kjendisvenner inn i filmen sin. 

Margo Martindale er som alltid en juvel  

[X19x11]

Still: a Michael J. Fox movie

 

 

Super film/selvbiografi/dokumentar om livet til Fox og Parkinson sykdommen hans. Litt av et liv han har levd å masse "behind the camera" info rett fra mannen selv, anbefales på det sterkeste!

 

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (På 20.5.2023 den 20.06):

Er på Olsenbanden-filmer igjen. 
Olsenbanden møter kongen og knekten (1974)

En av de bedre. 7/10

Olsenbandens siste bedrifter ( 1975)

Ikke fullt så bra, men nesten. 6/10

Fellesnevner er humor med legendariske Norske skuesplillere. Vurderer dem som klassikere, som ikke har tapt seg med tiden.
Ekteparet Valborg og Kjell er de beste etter min mening, spilt av Aud Schønemann og Carsten Byhring.
De andre er også gode, spesielt Hermansen spilt av Sverre Wilberg.
Anbefales for de som liker klassisk Norsk humor. Det fins en Dansk orginalversjon, men de har jeg aldri sett.
 

Hadde en lengre gjensyn med alle filmene i sommer 2017, men de kom kanskje litt vel og ofte, så etter en stund ble det nesten litt vanskelig å skille dem fra hverandre. Tror jeg holdt Operasjon Egon, For Full Musikk og Tar Gull som de 3 beste, men får vel vurdere å se igjen samtlige utover året. 

Har du forresten sett noen av de danske filmene? Hørt at de norske visstnok følger disse veldig tett, mens de svenske seiler vel mer sin egen sjø.

[Frank.N.Steen]

X19x11 skrev (1 time siden):

Still: a Michael J. Fox movie

Denne må jeg nok se, da Michael var en av mine store barndomshelter, og hatt en del fine gjensyn i nyere tid med Doc Hollywood, The Secret of My Success og Peter Jacksons The Frighteners, som jeg tror var hans aller siste film, eller hovedrolle.

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (På 2.5.2023 den 12.35):

Vi så Backdraft på 4k Blu-ray.

En stjernespekket og undervurdert brannmann thriller… kule flammer i 4k og masse action og bra laget.

Bra surroundlyd også.

Usikker på om jeg har den i Blu-ray, men hvert fall på DVD. En av de filmene der jeg synes norske tittelen: "Flammehav" er ganske så passende og tøff, fremfor Backdraft. En av få storfilmer med brannmenn i fokus, hvert fall fra 90-tallet.

Ei slags blanding av katastrofefilm og krim-thriller, mulig en viss innflytelse fra Silence of the Lambs og Hannibal Lecter med Donald Sutherland karakteren. 

Enda ikke brydd meg med den såkalte oppfølgeren, selv om jeg tror både William Baldwin og Sutherland har små bidrag, men stinker DTV lang vei.

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (På 7.4.2023 den 16.58):

Shoot to Kill (1988)

Ikke dårlig dette. Sidney Poitier var 61 år gammel dengang, men virket ikke mer enn 40. Var en spreking det.
Grei action der han og Tom Berenger jakter på en tyv og morder spilt av Clancy Brown til langt ut i fjellheimen. Grei underholdning altså, men fikk ikke den helt store opplevelsen. Den var temmelig standard/forutsigbar for å si det sånn. Er en slags Cliffhanger light.

Som jeg har sagt en gang, så forvekslet jeg av og til Tom Hanks og Bill Murray i sin tid.
Her var Kirstie Alley med, som jeg lenge forvirret med Meg Foster. Ikke før seint jeg har lært meg helt forskjellen.

6/10

Du er ikke alene om å forveksle disse to damene, hvert fall med tanke på film de gjorde i 80 og tidlig 90-tallet. 

Begge var innom mye action, skrekkfilm og en dose sci-fi, men Foster ble kanskje ikke like stort navn som Alley utover i karrieren.

Shoot to Kill er en ganske så artig og spennende blanding av buddy-cop action og overlevelses thriller. Er nok også kjemien mellom Poitier og Berenger som løfter den litt ekstra, hvert fall hos meg. Tror jeg landa på ei snill 7,5/10 ved forrige besøk.

[Frank.N.Steen]

En stund siden man har lagt inn noen omtaler her, så skal ikke drukne tråden med lengre anmeldelser, heller legge de under "spoiler".

Litt forskjellig man har sett siste tid, og starter opp med western og "hesteopera":

Bad Girls (1994) av Jonathan Kaplan
En gruppe med tidligere gledespiker har som mål om å søke lykken i bedre trakter. Men fortidens gamle synder skal bli vanskelig å riste av seg, spesielt når dem har en mindre hær bestående av fordrukne og skyteglade mannesvin rett i hæla.

Spoiler

Sett før, og hadde vel ørlite håp om en liten forbedring siden forrige besøk. Dessverre innså man tidlig at det var ei grunn til den svake ratingen.
Kom vel på en tid der noen tenkte at denne kunne være ei fortsettelse av de populære og mer ungdommelige Young Guns filmene, bare med noen smellvakre kvinner i hovedrollene. Og joda, det kunne ha vært interessant med ei Western med kvinner i fokus, men de man møter i Bad Girls ser mest ut som noen der kommer rett fra Catwalken, og ikke fra et skittent bordell hvor de har blitt utnyttet og mishandlet i årevis av alt som kan røre på seg.

Oppsummeres vel greit når følget sitter rundt et leirbål, og det ser ut som noen har forsøkt å smøre inn noe skokrem i ansiktene deres, kanskje i håp om at de skal se noe mer slitne og værbitte ut, men det gjør dem i grunn nesten bare mer sexy enn tidligere.

Klart, nå var nok dette tiltenkt et mye yngre publikum, og klager jo ikke på at en får 4 vakre damer å nyte her, men ingen av karakterene er særlig interessante eller sjarmerende, og skurkene er enda mer forglemmelig, selv Robert Loggia virker å bare sove seg gjennom rollen sin.

Tempoet derimot, det flyr av sted og kanskje like greit, med tanke på hva en fikk igjen her for ente gang.

Nei, neste film får bli noe eldre enn dette, selv om det kom jo et par bedre MTV westerns på samme tid, der Sam Raimis The Quick and the Dead huskes som en langt bedre film.

4,5/10

The Great Silence (1968) av Sergio Corbucci

"Once, my husband told me of this man. He avenges our wrongs. And the bounty killers sure do tremble when he appears. They call him "Silence." Because wherever he goes, the silence of death follows."

For de uheldige beboerne som er fanget i den nedsnødde og avsidesliggende fjellbyen Snow Hill, er det kun en ting en ting som virker å gjelde, og det er lovløshet. Dette har igjen medført i at området har blitt ei uhyre populær jaktmark for blodtørstige dusørjegere, på utkikk etter raske penger.
Men ikke alle har gitt etter for de hensynsløse inntrengerne, og der en nylig gjort enke bestemmer seg for å hyre inn hjelp fra en notorisk hevner ved navn Silence (Jean-Louis Trintignant), da for å ta seg av hennes tidligere ektemanns sadistiske morder (Klaus Kinski).

Spoiler

Måtte nesten se igjen denne spaghetti western filmen, da det er nesten 10 år siden første gange man så den, og definitivt ei som stiger 2 svære hakk fremad på ratingstigen.

I motsetning til de mer typiske western utgivelsene fra 60-tallet, foregår handlingen i et snødekt og meget ugjestmildt landskap, der selv hestene har store problemer med å komme seg frem i uværet. Og vi er vel helt på tampen av 1800-tallet, der det snakkes om at landet og dets beboere går gjennom en større forandring med fokus på lover og skikk, men at i enkelte områder så er den slags modernisering fortsatt satt på vent, grunnet hvor utilnærmelig og farlig det er å ta seg frem.

The Great Silence byr opp til en interessant og intens besetning, der spesielt Klaus Kinski og hans iskalde blå øyne dominerer en hver scene. Og har vel stort sett kun sett ham i lignende filmer et par ganger tidligere, da ofte via ei langt mer klovnete og humoristisk sidekick rolle, noe han så absolutt ikke er her.
Likevel, hans skurkekarakter Loco er nesten på nippet til å være en "likandes" kar, vanskelig å hate men det gjør han bare desto mer spesiell, og sterk kontrast til de mer typiske dusinvare western bad guysa.

I andre enden finner man den mystiske hevneren Jean-Louis Trintignant, som ikke akkurat er den munnrappe typen, men her har jo faktisk "helten" en meget god unnskyldning å komme med.
Tror jeg leste noe om at Jean-Luis ikke snakket engelsk og i stedet for å hyre inn en annen skuespiller i hovedrollen, så valgte Sergio Corbucci å skrive om karakteren til å være stum.

Den vakre Vonetta McGee er den hevnlystne enken som søker hjelp mens Frank Wolff spiller den nyansatte Sheriffen som forsøker å oppdatere byens innbyggere samt dets kriminelle om at det er nye tider på vei, og at vold ikke alltids er løsningen på problemene.

Filmen innehar ei meget rå og spennende stemning, der fint oppsummeres i en uforglemmelig avslutning og SoulMedia DVDen en eier, kommer også med ei alternativ slutt, eller en såkalt: Happy Ending

som jeg har ingen planer om å se, og mulig noe som ble gjort for å tilfredsstille det amerikanske publikummet.

Musikken i filmen er av legenden Ennio Morricone, og passer utmerket inn som den oftest gjør, uansett film eller sjanger, men tror hans bidrag her må være blant de en er mest glad i.

Alt i alt, storfornøyd med gjensynet og vurderer å oppgradere nevnte DVD til ei nyere Blu-ray, for har sett en fra Eureka liggende på Platekompaniet ved et par anledninger, og den danske man besitter komme er med noen scener der det ser ut som noe har lagt ei halvveis gjennomsiktig duk over skjermen, og vel, lyden er derimot kvalitet hele veien, men kunne nok godt tenkt meg litt bonus materiale også. Sikkert mye interessante historier rundt typer som Klaus Kinksi på filmsettet vil jeg tro.

9/10

Keoma (1976) av Enzo G. Castellari

"The price of four bullets. One, two, three, and four. Take it. It has your name on it."

Etter å ha tjenestegjort i krigen, returnerer Keoma (Franco Nero) tilbake til gamle trakter. Men det som møter ham der er nesten verre enn helvete han nylig forlot, da pest og korrupsjon har forkrøplet byen og dens innbyggere.
Med frykt og uvitenhet har en utspekulert businessmann ved navn Caldwell overtatt makten, alt mens Keomas "kjærlige" halvbrødre fortsatt bærer nag til at deres far (William Berger) alltids har elsket en halvblodsindianer like mye som sine egne sønner.

Spoiler

Denne kom i hop med 3-4 andre italienske Spaghetti westerns på DVD i 2007, utgitt av danske AWE (Anotherworldentertainment), og i likhet med deres Giallo, Kannibal og Post-apokalyptiske filmserier, kom de i nummererte utgaver, og synd de ikke lenger har kult-film som hovedfokus, da en oppdaget ufattelig mye god underholdning i perioden 2006-2010.

Keoma ankom med ei stilig booklet, full av info og savner den slags, for åpenbart at folka bakom har stor kjærlighet for denne type film og lagt ned litt arbeid i alt sammen.

Filmen ble sluppet nesten et tiår etter at Franco Nero for alvor slo seg opp innen western med Django av Sergio Corbucci, og på midten av 70-tallet var vel den europeiske western mer eller mindre lagt død og begravet.
Men Enzo G. Castellari har likevel maktet å få skvisa ut de siste kreative dråpene av ei meget hardfør b-film genre, og gjort det med stil.

Nero leverer en heftig innsats som ei mystisk hevner, der forsøker å forsones med sin gamle far og tidligere venner, som det ikke er for mange av, men innser at forholdet med sine halvbrødre vil aldri leges.
I mellomtiden rår det pest og desperasjon, som har gjort byen om til et lett bytte for veltalende og onde skurker.

I motsetning til de fleste av denne type film, er musikken ikke gjort av Ennio Morricone eller en annen komponist med ei lignende stil. I stedet er det mer ei gjentagende visesang med ei klagende og jamrende kvinnestemme, før en meget dyp mannerøst ankommer og resten av tiden er det stillheten som rår. Dette funker faktisk meget bra, og legger man til følelsen av at byen er en eneste stor spøkelsesby med halvdøde beboere, har man ei slettes ikke gæren italiensk western på vent.

Det spares ikke på action, og høydepunktet må være når Nero, Berger og Woody Strode går sammen for å hamle opp med en mindre hær med skyteglade bad guys, og bruken av slow-motion benyttes flittig utover.
Likevel, er det en ting som savnes, må det være en verdig hovedskurk, og det er dessverre ikke å finne her, da Keoma blir litt for overlegen til tider og klart ikke uvanlig for disse tøffe og barske anti-heltene, men det er mest småpirking fra min side.

Ellers mye interessante "look-alikes" her, der man har en italiensk lignende Christian Bale, ei italiensk Donald Sutherland (høres faktisk ut som han også) samt Franco Nero, der med halvlangt hår, lyseblå øyne og mørkt skjegg i enkelte scener minner jo veldig om Kurt Russell.

Nei, blir nok ikke til at en ser western hver dag ut sommeren, men moro å ha et lite filmprosjekt på gang, og at en kanskje ikke er helt alene om det heller denne varme og solfylte junimåneden.

7,5/10

A Man Called Blade (1977) av Sergio Martino

"Those who know me call me Blade. Because I've got a habit of letting this do my talking for me."

En mystisk fremmed ankommer ei småby som er under kontroll av en gammel "kjenning", og det tar ikke lange tiden før de to fortsetter den personlige feiden. Men når småkongens vaktbikkje blir involvert i et mulig mytteri, og et der inkluderer kidnappingen av hans kjære datter, så gjøres det et forsøk i å begrave stridsøksa og gå sammen for å stoppe galskapen en gang for alle.

Spoiler

Ny runde med italiensk western, fullt mulig en av de siste av den mer brutale sorten, for i følge bookleten hadde den mer komiske type Terrence Hill og Bud Spencer varianten blitt langt mer innbringende, men også den over tid endte med at folk gikk rimelig lei av alt som hadde med den slags film.

A Man Called Blade aka Mannaja makter ikke å være like underholdende som Keoma (1976), da hovedrolleinnehaveren Maurizio Merli er slettes ingen Franco Nero, til det er han altfor glætt og mangler karismaen og autoriteten til den slags barsk hevnerfigur. Men øksa hans den er tøff, ingen tvil om det.
Det som løfter filmen noe opp fra tidligere besøk, er nettopp hva Keoma manglet, nemlig ei minneverdig skurk, som vi får gjennom den sleazy John Steiner og hans Voller, der tidlig ut fremstår som tysk, men så er det rett over i tjukk irsk for store deler av filmen, så tja, det tar nå hvert fall ikke noe bort fra innsatsen.

Filmen åpnes og avsluttes bra, men midtpartiet blir småkjedelig og denne gang så benyttes også ei tung og dyster visesang med en meget mørk mannlig røst, på nippet til å bli parodisk:

"Yooooooou, alooooooone, a soooooolitaaaary maaaan"

Alt i alt, ingen stor film, men et snilt hakk opp siden sist, og tja, tror man skal forsøke seg på noe Clintern om ikke lenge, for greit med litt variasjon.

6/10

Open Range (2003) av Kevin Costner

"Beautiful country. A man can get lost out here, forget there's people and things that ain't so simple as this."

To aldrende cowboyer og deres yngre følgesvenner, havner i en brutal konfrontasjon for deretter å bli forsøkt presset vekk fra åpent land av ei stormannsgal Sheriff og hans utemma håndlangere.

Spoiler

Satt tidlig ut med ei lite håp om at en kanskje hadde oversett ei liten moderne western perle fra forrige besøk, og første halvtimen til og fra, virket det nettopp slik. Dessverre sa det så stopp, og en begynte å innse hvorfor filmen gikk ut av heimen første gangen, og at en aldri fikk helt det store igjen.

For Open Range er visuelt ei nydelig film, der tar godt i bruk natur og landskap og selvsagt løftes frem av likandes navn som Kevin Costner og Robert Duvall i hovedrollene, men 2 timer og 20 minutter, det var minst en 15-20 minutter for lenge. Enkelte scener bare varer og varer og nei, veldig frista til å spole fremover på fult tempo, og slenger en på noen meget kleine og cheesy dialoger, ikke minst den romantiske biten, så er det mye unødig dautid liggende mellom.

Soundtracket er også ei liten nedtur, fullstendig overstappa med emosjonelt og følelseslada feel-good stemning, og det kan fort bli for mye av den slags også, særlig med en slik spilletid.
Mangelen på ei verdig skurk er det også, selv om Michael Gambon prøver med sin snøftende irsk å live opp, men får fint lite å jobbe uti fra.

Heldigvis er selve dødsduellen mot slutten verdt å vente på, men også her går Costner i fella med å dra frem litt vel mye triumferende og laaange øyeblikk, gjerne med slow-motion kamera og det hele. Hadde foretrukket en mer brutal endelikt, raskt og nådeløst fremfor å hale ting ut, hele tiden. Og det er vel egentlig mitt problem, det blir i det hele og fulle for polert og trygt, dermed også kjedelig i det lengste.

Alt i alt, greit, man har sett den nå 2 ganger og mest sannsynlig vil den også gå ut av samlingen nok en gang.
Denne føles mest ut som noe der kunne ha vært ei utmerket pilot for en miniserie, men ja, noen stor film synes jeg det ikke var.

6,5/10

High Plains Drifter (1973) av Clint Eastwood

"Forgive and forget, that's our motto."

En mystisk pistolmann (Clintern) med et dødelig talent, ankommer ei mindre gruveby som tynges av å ha ei stor urett liggende bakom seg.
Og en spesielt vond hendelse som ikke vil forsvinne av seg selv. Da er det jo greit at deres nye gjest bistår i å hjelpe dem på veien med å friske opp hukommelsen.

Spoiler

Gjensyn med denne nokså mørke og brutale western-hevneren, hvor Clint Eastwood står for hovedrollen samt regien, og allerede her var jo Eastwood blitt ei veteran å regne innafor filmbransjen, eller kanskje mer western.
Stemningen settes tidlig, med nesten 10 minutter uten et ord, lite musikk og melodi, der gir et guffent og urovekkende preg, ikke ulikt ei skrekkfilm.

Dessverre er enkelte karakterer litt for humoristiske, skurkene for lite onde, alt mens den fremmede uten navn tja, han er jo ikke den mest sympatiske, mer en solid drittsekk som tar godt for seg.
Men så har han jo ikke akkurat med mors beste barn å gjøre, og nei, ikke på samme høyde som hans Leone klassikere, men definitivt en av de bedre han gjorde på 70-tallet.

Og blir så med ei godkjent:

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Varmen tar fullstendig knekken på nattesøvnen, så avslutter med 1 par andre filmer en har vært innom siste ukene/måneden, da med fokus på et par meget gode og noen ikke så langt unna, fremfor det stikk motsatte:

The Border (1982) av Tony Richardson

"You see this fuckin' line? This line right here I don't cross! This fuckin' line right here!"

I søket etter ei mer lønnsom stilling, velger Charlie Smith (Jack Nicholson) og hans kjøpelystne kone å prøve lykken med å flytte inn i deres nye "drømmehjem", ikke langt unna grensen mot Mexico. Men det skal snart vise seg å være mer som et klaustrofobisk fengsel, ikke spesielt godt hjulpet ut av gjennomkorrupte kollegaer. Og der ender opp med å kvele Charlie og hans dype savn om å kanskje finne noe godt å holde fast ved, i det som virker å være ei ellers dødfødt kombinasjon med å holde kunstig liv i et ellers skrantende ekteskap samt ei stadig mer giftig arbeidsplass.

Spoiler

Glemte nesten bort denne lille filmperlen, der Jack Nicholson briljerer med en av de beste og ganske så "utypiske" rollene en kan huske å ha sett av ham, særlig på 70 og 80-tallet.
Ei tidvis spennende og velspilt "slow burner", der tar for seg den ubarmhjertige måten korrupsjon og menneskesmugling foregår rett under nesa på myndighetene, og der litt ekstra økning i lønna, kan gjøre at folk flest velger å overse de mest grusomme hendelser, og avfeier det som kun ei "normal" dag på jobb.

Heldigvis er ikke alle like kaldhjerta og onde, selv om lønna er all så fristende, og Jack greier ikke å ignorere det hans nye "venner" har null problemer med å gjøre til daglig, spesielt når han knytter et ekstra bånd med to unge og desperate mennesker, på søken etter et bedre liv over grensa, men der kan fort bli enda et helvete på jord, om en støter på feil type mennesker.

Filmen minner litt om enkelte britiske krim-gangster filmer fra 70 årene, i det at de ikke akkurat pumper på med action og vold, men når det virkelig smeller til, fy faen, da får en servert noen forjævlige scener, men heldigvis oftest i retning av noen som virkelig fortjener slikt, og en av disse makter å snuble med ei pumpehagle og deretter blåse av seg hele skallen, og lurer på om David Lynch og scenen med Willem Dafoe i Wild at Heart (1990) kan ha vært inspirert av den scenen.

Alt i alt, glad man omsider tok sjansen på den, og ikke umulig at den kan stige noe ved et senere besøk.

8,5/10

The Long Goodbye (1973) av Robert Altman

"Fifty grand. You must run into a lot of luck, Mr. Wade. Most guys lose their undies when they play for those kind of stakes."

Etter å ha blitt brutalt vekket midt på natten av sin utakknemlige hårete romkamerat, forsøker privatdetektiven Philip Marlowe (Elliot Gould) å spore opp litt kvalitetsmat. Men i det han returnerer hjem igjen, så er både katta borte og på døra står det plutselig en gammel og tilsynelatende forslått kjenning, som ønsker å komme seg fortest mulig ut av landet. Og før Marlowe rekker å tenke seg om, så har han både politiet, den lokale mafiaen og ei fordrukken forfatter med ei vakker ung kone på nakken, og alt virker å lede tilbake til sin reiselystne kamerats permanente forsvinning.

Spoiler

Bra gjensyn det her. Så filmen for en del år tilbake og må ha vært en dårlig DVD, for denne nyere Blu-ray utgaven var ei solid oppgradering i lyd og bilde, men godt mulig en ble litt "lurt" av den eldre utgaven, som virket å forkle filmen som ei typisk 70-talls action-thriller, noe som ikke helt stemte.

Elliot Gould briljerer i rollen som den sjarmerende, kjederøykende og katteelskende Marlowe, som har et unikt talent i å komme overens med sine medmennesker, enten det er frisinnede hippier eller brutale gangstere, en mann det er vanskelig å mislike.
Problemet er at noen vet å utnytte dette, kanskje litt for godt og inn dukker det opp stadig mye rare karakterer.

Dette var jo ei utmerket nattfilm, og en som ville nok ha vært god match med Gene Hackmans Night Moves (1975).

Den godeste Arnold Schwarzenegger stikker innom i ei liten scene, men vanskelig å ikke legge merke til ham, selv om dette var fortsatt en god del år før hans tid som leading man.

Ble kun ei 5/10 ved forrige besøk, men langt mer vellykket i kveld, så da må det nesten bli:

8/10

Mr. Klein (1976) av Joseph Losey

"I refuse to pay for another man! This has nothing to do with me!"

Det er 1942 og det franske politiet har opprettet en egen spesialavdeling der jobber på spreng for å plukke ut de uekte franskmennene og sende dem videre. Det er her den bekymringsløse playboyen og kunsthandleren Robert Klein (Alain Delon) kommer inn, da han en dag blir forvekslet med en ukjent navnebror, som visstnok er av jødisk opphav. Og med ett så blir hele hans virksomhet med å gjøre stor profitt ved å kjøpe inn kunst fra desperate mennesker, om til å bli ei intens klappjakt på å spore opp sin tilsynelatende dobbeltgjenger. Ettersom den ekte Robert Klein har absolutt ingen ønske om å betale regningen for en annen mann, en som kan komme til å koste ham meget dyrt.
 

Spoiler

Denne ble raska med her forleden fra Platekompen, og må si det er hyggelig at en sjelden gang så blir det ikke bare bomkjøp, der Mr. Klein åpnes på en guffen måte der setter øyeblikkelig standarden for det som skal følge. Da ei godt voksen dame blir grundig og nøye sjekket for hvor jødisk hun ser ut, og deretter starter ei tidvis meget spennende og kjølig thriller av første klasse.

Michael Lonsdale har også ei rolle her, og ikke umulig at denne franske filmen vil bli en som bykser opp enda et hakk på ratingen fremover, og ender så med ei solid:

8,5/10

Ondt Blod (1996) av Carsten Fromberg

"Du får aldri meg til å tale ditt språk."

En avtroppende politibetjent (Jens Okking) forsøker å nå ut til en mindre gruppe med hardkokte kriminelle. Metoden hans går så ut på å ta dem med på et sosialt eksperiment, eller rettere sagt ei liten utflukt, da langt bortenfor fengselets murer.
Målet med turen er å kanskje lære dem en ting eller to, som at det finnes andre muligheter her i livet enn kun å gjenta gamle synder.
Problemet er bare det at ikke alle er helt motivert for den slags eventyr, deriblant Dan (Thomas Bo Larsen) som har egne planer for hvordan reisen skal ende.
 

Spoiler

En meget velspilt og spennende film, der blander psykologisk drama med overlevelses thriller.
Fant den liggende til en 30 kroner her forleden, og må si at det er sjeldent disse danske impulskjøpene skuffer, så håper å finne mer av de Nordiske Klassikere som DVD serien går under.

8/10

 

The Wages of Fear (1953) av Henri-Georges Clouzot

"You just plunge in recklessly. You lack imagination. I see every pebble and hole. I've died 50 times since last night."

Dypt inni Sør-Amerikas jungel har et større oljeselskap tatt rikelig for seg av hva naturen har å by på. Men jakten etter mer av det sorte gull, er dyr, spesielt for de som utsettes for det livsfarlige arbeidet med å grave det frem.
Likevel, det er ingenting mot hva som venter ei gruppe med "heldige" utplukkede, og som er villige til å ta på seg jobben med å kjøre hundrevis av ugjestmilde mil i to lastebiler, fylt til randen med flytende eksplosiver.

Spoiler

Ei meget spennende film som en jo på sett og vis var innom for 2-3 år tilbake, da gjennom William Friedkins oppdaterte versjon med Sorcerer (1977).
Her foretrakk jeg faktisk originalen, der tross av en litt overlang begynnelse, likevel finner seg godt til rette etter at den har bikka timen, og derfra og ut blir den en solid og intens mann mot natur og litt ekstra neste 90 minuttene.

Dessverre nok ei film som må nok vurderes til oppgradering, da det snakkes i spansk, engelsk, veldig brautende amerikansk og selvsagt fransk, og teksten virker å hoppe over en del, så ikke alt man får med seg, men selvsagt ikke til at man faller fullstendig av, for de beste scenene er jo de hvor det snakkes fint lite.

8/10

The Little Girl Who Lives Down the Lane (1976) av Nicolas Gessner

"How old do you have to be before people start treating you like a person?"

I et eldre hus like ved utkanten av en mindre småby, holder den handlekraftige og skarpe unge jenta Rynn Jacobs (Jodie Foster) seg for det meste helt på egenhånd.
Men i det lille samfunnet så skaper slike ting ei viss interesse, særlig hos noen av de litt mer pågående og heller tvilsomme naboene.

Spoiler

En meget vellagd og ikke minst velspilt thriller, der byr på ei "Hjemme alene møter Psycho", eller føles nå slik i enkelte scener.
Kanskje ei film som ble litt overskygget av en annen som Foster spilte i det samme året, med Taxi Driver, men rollen som Rynn Jacobs er lett noe av det beste en har sett fra henne på film.

Martin Sheen gjør seg heller ikke bort som den gjennomført ekle og meget nærgående "bekymrende" nabosønnen Frank, der lusker rundt og har skumle hensikter. Men det han ikke vet, er at han er ikke alene om å pønske på den slags.

Masser av god høststemning er det jo også, og definitivt en man vil se igjen i forbindelse med sene og regntunge høstkvelder, og nei, glad man plukka den opp på Blu-ray, for jaggu meg på tide å se den.

8,5/10

The Public Eye (1992) av Howard Franklin

"Everybody loves to have their picture took. Everybody."

Når det kommer til å være på rett sted til rett tid, er det ingen som kan måle seg med Leon Bernstein (Joe Pesci), der han alltids virker å få nyss om siste nytt og er villig til å ofre liv og lem for å skaffe seg drømmebildene til sitt private bokprosjekt. Men når ei vakker kvinnelig klubbeier (Barbara Hershey) havner i trøbbel med en brutal gangster, må Leon bestemme seg for hva som er viktigst, hans arbeid eller samvittigheten.

Spoiler

Aldri sett før, men virker å være ei av disse bortgjemte tidlig 90-talls filmene med mange kjentfolk og gikk inn med kanskje troa at dette ville være enda et humoristisk forsøk på å selge Pesci som en komiker, grunnet hits i Hjemme Alene filmene, Lethal Weapon 2 og 3 samt My Cousin Vinny, men The Public Eye er på nippet til å være ei meget god film. En som er langt mer innafor drama-krim enn komedie, og hvor Pesci leverer en solid jobb som ei ensom og sårbar liten mann, der livnærer seg på livets mange tragedier, men som alle andre ønsker han å en dag få muligheten til å skaffe seg et mer respektabelt navn, og bli ansett som noe mer enn kun ei blodigle på samfunnets rumpe.

The Public Eye har masser av stemning og eleganse, mye grunnet det flotte soundtracket til Mark Isham og hjelper selvsagt godt på med vakre Barbara Hershey som forførisk klubbeier.

Goodfellas kollegaen Robert De Niro hadde jo også ei lignende rolle/film i Mad Dog and Glory (1993), med ei ensom kriminalfotograf som tok bilder av døde skurker og får livet snudd opp ned når han kommer mellom ei vakker kvinne og en brutal gangster.
Men ingen av filmene ble særlig vellykkede, og virket som mange kanskje slet litt med å se for seg disse brautende macho-gangster skuespillerne i roller som "små" menn der er totale motparter til de man ofte forbinder dem mest med, hvert fall på den tid.

En annen ting er jo at begge slet litt med promoteringen, og nei, likte denne med Pesci, kanskje en som vil stige et hakk ved et senere besøk, og ender så med:

6,5/10

White Heat (1949) av Raoul Walsh

"Come out with your hands up," the man says. How do you like that Ma? Here's my answer."

Den brutale og meget ustabile gjenglederen Cody Jarrett (James Cagney), har nylig gjennomført det "perfekte" kupp, men et som medfører i at han og følget må forsøke å ligge lavt for en periode. Men det er lettere sagt enn gjort, og som et resultat av å ha politiet snart tett oppom seg, inkludert flere drap på samvittigheten, så velger Cody å ta bort noe av fokuset ved å påta skylden for et helt annet brekk, et der gir en mye lavere straff men betyr likevel tid bakom fengselsmurene. Men han har ingen planer om å bli værende der for lenge, spesielt i det nyheten om at tidligere medsammensvorne har rotta seg sammen, og bedre blir det ikke med et tragisk dødsfall som gjør at det koker fullstendig over for den hevnlystne gangsteren.

Spoiler

Mulig en trenger et senere gjensyn, for synes faktisk The Public Enemy var hakket vassere, selv om White Heat bød opp på en eldre og enda mer intens James Cagney, med et noe spesielt forhold til sin kjære mor.
Den klassiske sluttscenen på fabrikken regner jeg med har vært til stor inspirasjon for Tim Burton og Batman (1989) i åpningen hvor Jack Nicholson blir lurt i ei felle innafor ei giftfabrikk med masse damp, skyting og løping i trapper.

Får prøve å finne frem litt mer gangster underholdning med Cagney, har sansen for disse rollene og mye vittige replikker og scener:

8/10

Mad Max 2: The Road Warrior (1981) av George Miller

"You want to get out of here? You talk to me."

I en nær fremtid rår det total lovløshet uti ødemarka, og hvor to ulike grupper med overlevende utkjemper en desperat kamp for å få tilgang på noe av det mest verdifulle som er å oppdrive, nemlig drivstoff. Tross av at den ene siden har kommet den andre i forkjøpet, så er det likevel 2000 mil med ørken og hete, samt en mindre hær med morderiske gærninger som står i veien for friheten. Da kommer uventet hjelp fra en mystisk fremmed ved navn Max (Mel Gibson) godt med.

Spoiler

Lite å si på denne, da Mad Max 2 eller The Road Warrior står lett igjen som en av tidenes beste oppfølgere, og bidro i å sette ei helt ny standard for post-apokalyptisk action i hop med John Carpenters Escape from New York, begge utgitt i 1981 og der kommer med to "pratsomme" antihelter med et helt spesielt talent i å skaffe seg nye venner, men der Snake Plissken og Escape filmene foregår i det mer urbane miljøet, er Mad Max fanget i endeløs ørken.

Dessverre var kvaliteten så høy over disse to kult-klassikerne, at det meste som forsøkte å gjenskape eller kopiere deres suksess slo fullstendig feil, eller besto mest av cheesy italienske b-filmer, og hvor selv oppfølgerne til Mad Max 2 og Escape from New York var milevis unna forgjengerne.

The Road Warrior er kanskje mer ikonisk grunnet dens uforglemmelige stil og stemning, der det sies at en av de som sto for jobben med å få tak i filmens minneverdige klær og kostymer, hadde såpass dårlig med tid at det ble raska med i siste liten fra noen tilfeldige sportsbutikker og ei sexsjappe med fokus på lær og skinn. Som et resultat fikk man noen meget fargerike innslag med hockeymasker, fotballutstyr og ja, heller tvilsomme Village People lignende saker.

Men dette ble jo ei egen stil for nevnte sjanger og fullt mulig også at Friday the 13th 3 (1982) rappa ideen om hockeymaska fra Lord Humungus over til Jason Vorhees, som også så langt mer muskuløs og pumpa ut i film nummer 3 og utover, til forskjell fra den mer hengslete utgaven med potetsekken.

The Road Warrior skuffer så absolutt ikke med kveldens gjensyn, den er like underholdende som alltids og humoren, action og de elleville stunta holder seg imponerende bra, særlig stuntbiten, hvor en undrer seg stadig over hvordan i huleste de greide å gjennomføre den slags, og om folka involvert kom derfra i live.

Siste 20-25 minuttene er fortsatt noe av det råere innafor bil-action man har sett, og nei, en av 80-tallets aller beste eventyrfilmer for voksne, og ingen forandring siden forrige besøk:

10/10

[Frank.N.Steen]

Vel, for all godfilmen så kommer det alltids noe grums innimellom (kanskje litt oftere hos meg, eller slik virker det som), da varmen i natt satte meg fullstendig ut, og fikk ikke sove. Da ble ikke humøret noe bedre av å se rett på video oppfølgeren av Tom Bergengers The Substitute (1996) i nylig avdøde Treat Williams The Substitute II: Schools Out (1998), der startet okei, men så dabba det fullstendig av, og utrolig nok kom det 2 til i denne serien.

4,5/10

Men den virkelig "godbiten" kom med Mel Gibson som radiovert i On the Line (2022), fullt mulig den verste filmen jeg har sett på veldig lenge. Går det an å bomme så mye i impulskjøpet, for har ikke kjøpt ei nyere Gibson film siden Bloodfather (2016), som ikke var så gæren, men den man led seg gjennom i natt var på et nytt bunn nivå, og åpenbart at karrieren hans har havna ned i samme gate som så mange andre tidligere 80 og 90-talls actionhelter. 

Mer underholdende å lese de "ekte" omtalene som hyller filmen for å være et moderne mesterverk, men hadde det ikke vært for spolefunksjonen på full guffe, hadde nok denne havna i en ytterst sjelden 1/10. 

Kun for de som må se absolutt alt Gibson har gjort, og blir så med ei:

2/10

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (10 timer siden):

Har du forresten sett noen av de danske filmene? Hørt at de norske visstnok følger disse veldig tett, mens de svenske seiler vel mer sin egen sjø.

Har ikke sett noen av de Danske, men har forstått som at de kopierte en del fra dem. 

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (1 minutt siden):

Har ikke sett noen av de Danske, men har forstått som at de kopierte en del fra dem. 

Ble liksom litt nedtur når en ble eldre, og fant ut at både The Julekalender og Olsenbanden var opprinnelig dansk, men aldri sett noen av originalene, annet enn kanskje noen få klipp og snutter.

Holdt på å kjøpe feil Olsenbande filmboks for en del år tilbake, men viste seg å være den danske. Finner jeg den på tilbud kan det hende jeg vil vurdere den til innkjøp, for har blitt mer og mer glad i dansk film med årene.

[Yunalesca]

Frank.N.Steen skrev (12 timer siden):

Denne må jeg nok se, da Michael var en av mine store barndomshelter, og hatt en del fine gjensyn i nyere tid med Doc Hollywood, The Secret of My Success og Peter Jacksons The Frighteners, som jeg tror var hans aller siste film, eller hovedrolle.

Ja, jeg også må få sett denne. Har bare gode "minner" om alt den karen har vært i.

[svenka]

PaladinNO skrev (På 20.5.2023 den 19.46):

Super Mario Bros. 2023
https://www.imdb.com/title/tt6718170/

TL;DR:
Definitivt en film jeg kommer til å se om igjen.

Jeg har (som vanlig) med hensikt ikke sett noen trailere eller spoilere eller lest noe som helst om filmen. Var desverre ikke mulig å unngå å se en eller annen diskusjon om Chris Pratt som Mario-stemmen. Men helt ærlig, hadde jeg ikke visst det var ham så hadde jeg ikke kjent igjen stemmen. Dessuten, min eneste referanse til en Mario stemme var Bob Hoskins i spillefilmen fra 1993.

Generelt var animasjonskvaliteten upåklagelig, og rollene til både Mario, Peach og Bowser var helt greie synes jeg. Men det var overraskende mange sanginnslag - dog med Jack Black som stemmen til Bowser var det vel ikke annet å forvente. Yoshi, desverre, utover en flokk i forskjellige farger i bakgrunnen av en scene, glimret med sitt fravær.

Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det var en setning som oppsummerte filmen veldig godt:
"Yes, Chris Pratt is Mario. But you will like the movie, and you will watch it again."

Cranky Kongs gokart garasje var i beste Fast & Furious-stil. Etterfulgt av en større scene med kjøring på ikoniske Rainbow Road.

 8 / 10!
Trekker 1 ned fordi ingenting er perfekt, og 1 til fordi filmen kunne gjerne vært ~40 minutter lenger for å få med referanser til enda flere Mario-spill. Og gokart-sekvensen kunne vært lenger. ❤️

Apropo Yoshi, neste gang du ser den, legg merke til lille snutten etter rulleteksten   Liten fun fact angående den scena, liten referanse til Godzilla 98' filmen 

[Woff]

Da ankom omsider John Wick 4, noe som umiddelbart førte til at jeg bestilte den gode gamle "The Warriors" på blu-ray.. Sikkert NOEN som aner hvorfor?  (Jepp, HAR The Warriors i samlinga men kun på DVD som så mye annet.. Og hvor den er har jeg ikke HELT oversikten over lenger..)
John Wick 4 blir den siste filmen fra 'serien' her, nesten tre timer med skyting og slåssing blir for mye av det gode! Riktignok er filmen i 4K med Dolby Vision ganske så bra for øyet, og Dolby Atmos sporet er en fryd for ørene, men når de fleste overlever selv heftige skuddsalver uten å bry seg så blir det dumt! FOR dumt.
(Bare send en av de hit, jeg har lyst til å teste en 9mm kule på de selv..)  

Endret 21. juni 2023 av Woff