Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Woff]

Frank.N.Steen skrev (På 23.11.2022 den 18.01):

Så igjen The Edge (1997) 

Husker den ikke akkurat nå, men likte den da den kom.. Ser jeg har gitt den hele 8/10 på IMDb, sjeldent jeg gir SÅ bra karakterer..  🙂

[Frank.N.Steen]

Woff skrev (1 time siden):

Iallefall IKKE importert fra USA, Platekompaniet er alt for dyre på sånne.

Får virkelig håpe at de setter ned prisene på de importerte filmene, hvert fall en del. For måtte jo nesten gni meg i øya, når en så noen av de spinnville summene de skulle ha, for ellers helt middels-til-ræva 80-talls b-film grøssere, utgitt på DVD/Blu-ray fra utlandet. 

Enkelte går for oppunder 500-600 kroner stykket, mens andre ligger til den "gavmilde" prisen av 389 kroner, og du sparer hele 10 kroner på å slå til mens "dealen" er varm. 

Vil nok forsøke å se an litt i morgen, men tvilsomt noe særlig til bedring, og mye av det man er ute etter, er da enten overprisa deluxe (hos Platekompen) eller så er ikke produktet tilgjengelig hos leverandør, samt at nærmeste nettbutikk rival, CDON knapt har noen av de samme titlene hos seg de heller, og søkefunksjonen deres er meget frustrerende om dagen, får knapt opp noen ting av det man leter etter, men alt annet som en har null interesse av ankommer gjerne.

Endret 24. november 2022 av Frank.N.Steen

[Woff]

Frank.N.Steen skrev (3 minutter siden):

søkefunksjonen deres er meget frustrerende

Helt elendig! Har nok ødelagt mange salg til meg den søkefunksjonen de (ikke) har.. Når jeg leter etter titler så ønsker jeg å få opp riktige alternativer etter søket. 
Må for øvrig innrømme at jeg har kjøpt endel dyre sone 1 filmer da de IKKE er tilgjengelige i vår del av verden. Men det skyldes latskap, et raskt Amazon / Ebay søk gir jo alternativer til langt under Platekompaniets priser!

[Frank.N.Steen]

Woff skrev (1 time siden):

Husker den ikke akkurat nå, men likte den da den kom.. Ser jeg har gitt den hele 8/10 på IMDb, sjeldent jeg gir SÅ bra karakterer..  🙂

Tror Sean Connery var tiltenkt rollen som endte hos Anthony Hopkins, og ikke så vanskelig å se for seg utover, men sistnevnte gjorde ingen dårlig jobb, og glad man ga den ei ny runde. 

8/10 ligger oppom en sterk terningkast fem hos meg, og skulle gjerne likt å vært mer gavmild fra det holdet, og oppover i ratingsystemet. Men blir mest til at en havner så oftest et sted mellom 4/10 og 6/10, veldig sjeldent høyere enn 8/10. Trøsten får vel være at det er enda lenger fra hverandre, at man havner helt nedi bunnsiktet med 1/10 og 2/10, så det har jevna seg sånn noenlunde greit ut (hvert fall på Letterboxd) og grafen minner litt om hvordan disse treningsprogrammene på tredemølla ser ut, med ei rolig og fin begynnelse, så over i litt mer alvor, og så videre oppover før det blir makspuls, og så roer ned og ferdig med treningen for i dag.

Endret 24. november 2022 av Frank.N.Steen

[Woff]

Frank.N.Steen skrev (Akkurat nå):

8/10 ligger oppom en sterk terningkast fem hos meg

Det som KAN være en forklaring var nok at jeg var i skikkelig film-modus når jeg så denne. Siden jeg ikke husker den veldig godt skal jeg ikke se bort fra at karakteren er et mulig resultat av for mye inntak av brunt fest-drikke med 40% innhold av Skotske tønnevarer..  🙂 

[Frank.N.Steen]

Woff skrev (11 minutter siden):

Har nok ødelagt mange salg til meg den søkefunksjonen de (ikke) har.. Når jeg leter etter titler så ønsker jeg å få opp riktige alternativer etter søket. 
Må for øvrig innrømme at jeg har kjøpt endel dyre sone 1 filmer da de IKKE er tilgjengelige i vår del av verden. Men det skyldes latskap, et raskt Amazon / Ebay søk gir jo alternativer til langt under Platekompaniets priser!

Kvarn.se sin nettbutikk har ei fin måte hvor en kan søke opp skuespiller, regissør, produsent eller selskap, og oftest får jeg opp det man er ute etter, og Platekompaniet har vel også en grei søkefunksjon, men CDON har dessverre ofte jobbet fullstendig mot sine kunder, hvert fall meg, som gjentatte ganger klikker på selve søkeknappen, og er man for kjapp på avtrekkeren, havner man automatisk på noe helt annet, og som kommer opp i "Populære søk" kategorien. 

Prøver man på noen som Peter Gabriel, dukker det opp flere linjer med alt annet enn artisten Peter Gabriel, og når en så omsider finner det man er ute etter, går det ikke an å bare klikke på artist/skuespiller og bli ført til en egen side for nevnte musiker, og i stedet må en fortsette å lete gjennom en mindre haug av uinteressante ting og tang, som sikkert er ondskapsfullt planlagt, for at en skal gi opp, og kjøpe/se på andre ting enn hva man var ute etter.

Angående det å kjøpte rådyre sone 1 utgaver, så har jeg nok brent meg mange ganger på Platekompaniet, men i det minste vet jeg at de har vært inne, og ofte grei leveringstid. Men litt surt å vite i etterkant, at en kunne spart flere hundre kroner, om en var litt mer tålmodig. Men noen vil en jo helst ha, der og da. 

Skjønner jo også at mange av import utgavene, er kanskje ikke akkurat hva det går mest i, blant norske film og musikk fans, men skulle ønske de hadde oftere og bedre salg av importfilmene, for så ufattelig mye fristende å finne.

Endret 24. november 2022 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Woff skrev (8 minutter siden):

Det som KAN være en forklaring var nok at jeg var i skikkelig film-modus når jeg så denne. Siden jeg ikke husker den veldig godt skal jeg ikke se bort fra at karakteren er et mulig resultat av for mye inntak av brunt fest-drikke med 40% innhold av Skotske tønnevarer..  🙂 

Det hender at godt humør og rett stemning, raskt kan bidra i å dytte ratingen og underholdningsbiten opp, flere hakk. Men for min del må jeg nok ha vært i rimelig dårlig humør, for ga filmen kun ei 4/10 ved forrige visitt, så 6,5/10 var jo ikke langt unna ei svak terningkast fem.

Hadde ikke Hopkins fått rollen, kunne jeg fint sett for meg noen som Tommy Lee Jones, men da hadde nok ikke Baldwin hengt med såpass lenge, det er sikkert og visst. Mulig bjørnen også ville ligget dårlig an.

[Frank.N.Steen]

Escape Plan 2: Hades (2018) av Steven C. Miller

2017 og 2018 var ingen spesielt bra år for de to actionlegendene Sly og Arnie, der maktet å forsøke å toppe hverandre nok en gang, men ikke i det å jobbe mot å levere beste actionfilm, men "beste" cameo i hver sin bedritne møkkafilm, og kan knapt huske noe av Killing Gunther (2017), men tror faktisk den var hakket verre enn Escaple Plan 2, uten at det sier for mye.

"Handlingen" Åpnes med "spesial effekter" der minner om hva som foregikk i Steven Seagals DTV/Made in Romania utgivelser for nesten 20 år siden, men de inneholdt nå en viss dose med ufrivillig komedie, noe dessverre svært få av dagen rett på video, eller streaming sjeldent makter å komme med, og blir mest generisk og utvannet action, der ser mest ut som noe en gjeng amatører har mekka i hop, på en helg med mye drikking innabords.
Uansett, vi blir så kasta inn i et toppsikkert high-tech futuristisk fengsel, og hvor en etter en av Breslins (Stallone) teammedlemmer havner bakom lås og slå, og må finne ut hvordan de kan komme seg ut igjen, som ikke blir for lett, da fengselet virker å forandre på rutinene og omgivelsene, hver bidige dag.

Førstefilmen var kanskje ingen klassiker, men gjensynet med de to actionheltene jobbe sammen i litt mer enn kun noen få sekunder (som i Expendables serien), bidro nok i at man var godt fornøyd i 2013, men denne fullstendig unødvendige fortsettelsen, som Arnie tidlig ut backet vekk fra, burde jo være nok til å hinte om at dette kanskje ikke var en film som man burde forvente for mye av, og ja, sjefen sjøl gikk vel ikke lenge etter ut, og omtalte den som en av hans verste. Senere når tredjefilmen ankom, sa han vel også rett ut, at 3ern egentlig var film nummer 2, så ingen god promotering.

Stallone er knapt nok med, selv om alle DVD og Blu-ray har hans navn og ansikt tungt prydet i hop med Dave Bautista, men til sammen er de begge kanskje med, totalt oppunder 10-12 minutter, og selv da føler en at tung kutting og redigering lurer deg til å tro at de med såpass lenge.
Bautista er den som kommer "best" ut, og viser seg som en mann med mange talenter, og viser mer følelser og innsats, enn samtlige av hans medskuespillere, eller "roboter", som kun har stilt opp for 1 dags arbeid, og innsett at de måtte henge med i noen dager til, og det synes godt, for nei, kun for die hard fansen av Stallone.

Måtte ha to kvelder på meg, for å fullføre, så mer kjedelig og søvndyssende, enn "tidenes verste", men kjedelig og dårlig er ei giftig kombinasjon, og kollapsa fredagskvelden, etter ca: halvtimen, og fikk fullført siste timen i natt, og ja, og fullt mulig den aller verste filmen man har sett fra Sylvester Stallone, hver fall til nå.

3/10

[Frank.N.Steen]

Blitt litt tidlig sett julefilm, nyere sådan, men ikke helt uten sine positive og hyggelige nostalgiske doser:

Home Sweet Alone (2021) av Dan Mazer

Gikk ikke inn med akkurat for store forventninger, men ble mer positivt overrasket enn til det motsatte. Og vil si at den sjette filmen i rekken med Hjemme Alene utgivelser, fullt mulig er den "beste" av de altfor mange senere rett på video titlene.
Klart, lista lå vel ikke akkurat for høyt, der en aldri har vært spesielt glad i tredjefilmen, og som var vel den siste som slapp til på kino, mens film nummer 5 på ingen måte var så horribel som man skulle tro, men ja, den fjerde filmen, nå der snakker vi ren tortur, og en som ikke inneholdt et gram med "julestemning".

Klart, ungen i denne nyere filmen er vel ikke noen direkte sjarmtroll han heller, men "skurkene" er definitivt mer likandes enn på lenge, og såpass spekket med referanser og musikalske innslag i retning av originalfilmene, samt ei artig cameo av selveste storebror Buzz, og noen scener man endte med å le av, noe jeg kan ikke huske forgjengerne (DTV filmene) maktet å by på, selv om type fjærte scener var smertefullt umorsomt, men ja, den beste av DTV oppfølgerne, selv om den er mer ei oppdatert versjon av førstefilmen.

5/10

 

A Christmas Story Christmas (2022) av Clay Kaytis

Årets "høydepunkt" nærmer seg med stormskritt, men alt den nå godt voksne Ralphie Parker (Peter Billingsley) har i tankene, er å kunne finne ei forelegger som vil gi boka hans en sjanse, slik at familien kan se frem mot lystigere tider, spesielt grunnet den økonomiske biten.
Dessverre blir det kun avslag etter avslag, og der ting går kjapt fra vondt til verre, spesielt når en lei telefonsamtale vedrørende nyheten om at den gamle (The Old Man) er død. Og i et håp om at familiegjenforening og litt nostalgi kan bedre stemningen og humøret, samt sørge for at de like vel skal kunne få ei så fin jul som mulig sammen, velger da Ralphie å bringe med seg kone og barn, tilbake til barndomsbyen, hvor enkelte ting og ikke minst mennesker, fortsatt ikke har forandret seg så mye siden sist.

Må si jeg var spent på nyheten om denne offisielle fortsettelsen av Bob Clarks klassiske 1983 film, A Christmas Story, og joa, det kom jo en slags oppfølger for ti år siden, A Christmas Story 2, der var bare fæl og meget unødvendig melking av nevnte julefilmklassiker.
Så når det kom frem at Peter Billingsley ville returnere som Ralphie, da håpet en jo at de hvert fall skulle unngå å gjenta tabben med å forkludre til gode minner og en av de beste julefilmene, noensinne.

Heldigvis er A Christmas Story Christmas, ei meget verdig, overraskende artig og koselig julefilm, en som mulig klemmer til litt vel mye av nostalgidelen, men akkurat den varianten gjorde meg ingenting i går kveld. Hovedkarakteren har nå sin egen familie, og innser at med tapet av sin kjære far, samt tøffe tider med familieøkonomien, viser det seg at en tur til hjemlige trakter, kan få litt oppsving på skrivingen samt humør.
Likevel, presset om å leve opp til The Old Man og de mange legendariske julefeiringene, skal by på en del utfordringer, samt gjensyn med gamle venner og ikke minst fiender.

Traileren fremhever vel ikke akkurat mye av det man faktisk får igjen, og må si det var en sjelden positiv opplevelse, og gjerne mer av dårlige/skuffende trailer, der i stedet ender med hyggelig filmbesøk, fremfor det motsatte.

Håper virkelig filmen en dag slippes i fysisk format, for denne skulle en gjerne hatt i samlingen, stående ved siden av originalen. Er så få nyere julefilmer som er verdt å se igjen, eller beholde, så denne skal man følge nøye med på, selv om det kan ta sin tid før noe slikt eventuelt skjer.
Nostalgi og godstemning er det masser av, og klart, det har nok litt i at man er kanskje litt vel gavmild i omtalen, men ser jo at regissøren her, også står bakom Kurt Russell filmen The Christmas Chronicles (2018), som også er blant de bedre av nye julefilmene, og skulle så gjerne hatt også på DVD/Blu-ray. Så tydelig en fyr som har talent for å lage gode filmer om julen og dens gleder og skuffelser.

7/10

[Frank.N.Steen]

Diverse film sett siste uka:

Escape Plan: The Extractors (2019)

Tross av at en sovna seg gjennom de siste 20-25 minuttene, og kommer ikke til å kaste bort et sekund mer av denne unødige fortsettelsen fra film nummer 1, men joa, "bedre" enn sin forgjenger er den nå klart, uten at det sier for mye.
Også den mest voldelige av de 3 filmene, men tja, glad man hvert fall ikke kasta bort penger på disse erke typiske DTV utgivelsene, og kommer sikkert flere, fremover, uten Stallone og med total ukjente folk.

4/10

No Contest II (1996)

En av utallige rett på video Die Hard b-film kloner, hvor deilige Shannon Tweed gjentar bragden fra forgjengeren, med sparke terroristræv og se ut som hun skal på fest i samme slengen.
Lance Henriksen i typisk lettglemt bad guy rolle, i hop med enda mer forglemmelige undersåtter.

En viss sjarm er det jo over disse, men den avtar lenge før man kommer halvveis, og noe spesielt over å se Bruce Payne i en av good guy rollene.

4,5/10

Pretty Boy (2021) - Marcel Walz

Må være en av de mest generiske og langtekkelige retro-slasherne man har maktet å lide seg gjennom, og faen heller, nå må vel folk begynne å bli rimelig lei av denne ihjelbrukte 80-talls nostalgi greia. Hva med heller å fokusere på å komme opp med noe nytt for en gangs skyld?
Nei, her får man nok ei dose med en maskert (ligner skremmende nok på Clint Howard) morder, der ankommer en bedriten hjemmefest, hos en eller annen rik douchebag og hans enda mindre "sjarmerende" venner, og ja, så går tiden, og den går, og den går, og den faen meg går, men skitstemningen den består. Kunne vært over og ut på 5 minutter, slakt alle da, du er i huset med rasshøla, neida, han gynger i en stol i en mindre evighet, vi får masse eviggående pjatt, og personlige samtaler, og når en til slutt får se disse livløse "karakterene" bli slakta, er man bare så utrolig lei, og nei, fullt mulig en av de aller verste filmene man har sett dette året, og tiden sto stille den siste halvtimen, så måtte bare trykke fast forward til en nærmest moste den knappen langt ned i Kina, for skal ikke være mulig å gjøre en slasherfilm så ulidelig tam og jævlig, men disse folka har visstnok (i følge andre rasende anmeldere) lagd ei forgjenger til denne, som da visstnok er ei oppfølger, men nei, eneste som løfter den opp fra totale bunnen er det solide puppestellet til hun brunettebimboen, og det bittelille andre må jeg vel kanskje grave litt ekstra dypt etter, for å hente frem, men ender så med ei velfortjent:

2/10

Freaky (2020)

Nok et skuffende bomkjøp, ikke direkte fæl, bare forglemmelig og forventet kanskje noe med litt mer trøkk i, for satt og ventet på punchlinen tidlig ut, der den åpenbart deiligste baben på skolen, blir nærmest behandlet som om hun var ei blanding av spedalsk og elefantmannens datter, og vel, Vince Vaughn gjorde vel ei grei komisk rolle, men nei, rett ut igjen går denne også, og bedre ble det ikke med den enda kjipere kristen-metal parodien Electric Jesus (2020), der virker å forsøke å være ei slags "vittig" og knusktørr hipster rocke-drama komedie, men fylt opp med karakterer en ikke bryr seg døyten om, og hvor tiden står nærmest bom stille fra første sekund av, så nei, ingen spesielt god start på lørdagskvelden eller humøret.

Freaky (2020) - 5/10

Electric Jesus (2020) - 4/10

Alt for Norge (2022) av Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund

Nok et mesterskap uten Norge er for lengst godt i gang, men har vel ikke vært spesielt motivert eller interessert i å se på det til nå, så nei, kunne jo like greit fyre løs med litt trøstende søndagsfilm, via denne feel-good nostalgiske tilbakeblikket, på den gang Drillos gutta herja som verst, og prikken over ien,
Miraklet i Marseille, Sankt Hans aften 1998 og 2-1 over Brasil.

Alt i alt, en små rørende, underholdende og vellagd dokumentar, der unngår å gå for de irriterende snakkende "hodene", som ankommer i skyhøy hastighet, i hop med "vittige" one-liners, før neste runde med kjempehuer skal lire av seg noen replikker.
Likte også de private hjemmevideoopptakene, samt at de greide å bygge opp og holde flyten store deler av tiden, selv om en jo på forhånd visste utmerke hvor det kom til å ende opp til slutt.

Mulig søtladen nostalgi og ungdomsminner gjør at ratingen går litt ekstra opp, men ja, vanskelig å ikke bli litt rørt av alt som skjedde helt på tampen av den sommerkvelden, som var nok spesiell for veldig mange, og husker at etter kampen, når alt av følelser og kaos hadde fått roet seg litt, klemmer fra helt ukjente, var utdelt og utallige "FY FAEN! FYFAEN!" blant de litt eldre, så bar det for oss yngre, rett tilbake på gress sletta for å gjenoppta fotballen til langt ut i natt, og sjeldent har så mange ukjente mennesker bare blitt med på moroa, både gamle og små, og tror ikke en knapt sov et eneste sekund, når en omsider kom seg hjem, da en var altfor gira og oppstemt til noe slikt.

8/10

 

Haunted Honeymoon (1986) av Gene Wilder

Det smerter meg, ikke bare at en kasta bort masse penger og tid, men at en gjeng med så likandes og dyktige folk, kunne være i stand til å lage en så gjennomført smertefullt umorsom "komedie".
For det er tydelig at Gene Wilder ønsket å ta skrekk komedie suksessen med Young Frankenstein (1974) og Mel Brook, over i egne hender, men noe har under veis gått fullstendig galt, for det er absolutt ingenting morsomt å se Dom DeLuise utkledd som ei gammal tante (i grunn er menn utkledd som eldre damer, sjeldent moro til å begynne med) eller Wilder som forsøker å improvisere med skriking og diverse irriterende slapstick rutiner, der man har sett så mange ganger før, og langt mer artige sådan.

Gilda Radner derimot, er søt og sjarmerende, faktisk en av de få, som makter å få meg til å små flire ved et par anledninger, men nei, orker ikke kaste bort mer tid på en veldig skuffende film, og en man lenge har ønsket å se, og når en så omsider sto med den i nevene, da til ei rimelig overprisa DVD utgave (ville vært enda kjipere om en gikk for Blu-rayen, da den var dyrere), måtte en liksom slå til der og da.

Nei, fullt mulig en av de mest skuffende filmene fra 80-tallet, hvert fall med tanke det å misbruke talent og penger, innen skrekk komedier, og innser at de fleste av filmene med Gene og kona Gilda Radner, fungerer bare ikke for meg, de er bare ikke spesielt morsomme, og har vel heller hatt for mye suksess med Wilders egne solofilmer fra det tiåret, men sett ham opp sammen med kompisen Richard Pryor, og da blir det med ett, helt andre boller.

Her er lignende filmer som Clue (1985) og selv den utskjelte Transylvania 6-5000 (1985) overlegent bedre og mer underholdende, ikke minst mer morsomme attpåtil. Synd, for en håpet med et såpass sterkt galleri av kjentfolk, at en ville få noe hyggelig i retur, men nei, mulig en også er litt ekstra kritisk, grunnet den forjævelige drittfilmen man led seg gjennom i forkant, og da hjalp dessverre ikke denne på å "bedre" humøret i ettertid.

3,5/10

 

Zone Troopers (1985) av Danny Bilson

"Did I just KO Hitler?"

Det er 1944, og ei mindre gruppe overlevende amerikanske soldater, forsøker mot alle odds å holde skansen mot overlegen motstand, omringet i ukjent terreng. Men i det alt håp virker å svinne hen, ankommer så uventet hjelp fra oven, da en utenomjordisk skapning bistår med teknologiske dippedutter, som kan i de rette hender, snu fullstendig opp ned på den tilsynelatende håpløse situasjonen. Men de kommer også med ei lei bakside, for dersom feil hender får klørne i dem, vil det kunne medføre i total ødeleggelse.

Wow, akkurat hva topplokket virkelig trengte, etter den ene generiske og forglemmelige filmen, etter den andre, så måtte altså en artig b-film fra Charles Band og Full Moon Features til, for å lette på humøret, og ja, fylt opp med slemme nazier, Hitler, romvesen, laserstråler og et herlig karaktergalleri bestående av Tim Thomerson, Art LaFleur, Timothy Van Patten og Biff Manard, får en så ei sjarmerende, morsom, overraskende velspilt og actionfylt sci-fi/krigsfilm, der innehar en vittig og skarp dialog, kule og latterlige spesial effekter og nei, denne skal så absolutt beholdes, og 88 Films nylig utgitte Blu-ray utgave, har virkelig gått fullt inn for å gjøre ei solid innsats, der bilde, lyd og alt er topp kvalitet.

Så er man glad i Trancers filmene, eller 80-talls sci-fi utgivelsene til Full Moon Features, er denne absolutt verdt å sjekke ut.

Skulle likt å sett denne ende opp som ei potensiell filmserie, ikke ulikt Trancers, Dollman, osv fra nevnte hold, da flere av skuespillerne var jo gjengangere i dem.

6,5/10

 

Edge of Sanity (1989) av Gérard Kikoïne

"There might be some side effects"

Den til vanlig høyt respekterte og stødige doktoren Jekyll (Anthony Perkins), har i en lengre tid forsøkt å komme opp med et nytt og banebrytende bedøvelsesmiddel, men et som innehar noen meget forstyrrende bivirkninger. Og før det kan slippes ut på det store markedet, ønsker han å gjennomføre flere tester, hvor Jekyll selv tar på seg rollen som forsøkskanin, noe som under et uhell, medfører i at hans totale motpart, den sadistiske og morderiske Mr. Hyde blir født.

Anthony Perkins er tilbake i storform, og dette var jo ei meget severdig og underholdende slasher-thriller, hvor en slår følge med Jekylls reise fra å være en til vanlig kontrollert og behersket lydig borger, til å ende opp med å slippe ut alle sine mørkeste og voldeligste fantasier fra underbevisheten, over på sine intetanende offer i Whitechapels sleazy og tåkefylte gater i de sene nattetimer.

7,5/10

 

[Frank.N.Steen]

Orgazmo (1997) av Trey Parker

"Bring me my stunt cock!"

Joe Young er en naiv mormoner (Parker) som ankommer syndenes by Los Angeles, med et stort ønske om å kunne spre guds ord og dele det med sine medmennesker, samt kanskje få solgt nok bibler, slik at han kan omsider få giftet seg med sin kjære forlovede.
Men det eneste han får igjen, er stengte dører, vel, helt til han ved en ren tilfeldighet, snubler over dørstokken til den notoriske pornoregissøren Maxxx Orbison (Michael Dean Jacobs), der ser øyeblikkelig et stort potensiale i Youngs talent for kampsport, og plutselig åpnes et jobbtilbud innafor voksenfilmindustrien, der byr på fristelser og ei lønn som Joe bare ikke makter å takke nei til.

Ei tidvis meget artig komedie, der en lo godt og høylytt, flere steder ut. Digget videofilmsjappe opplegget, med å ha Dolph Lundgren og Troma sine titler, kategorisert som klassikere og viktige utgivelser, og hadde en eid ei filmsjappe innafor VHS eraen, så ville man nok også passet på å fremheve de litt ekstra viktige kunstfilmene, og latt resten ligge igjen på bakrommet.

En sånn film som fort kan krype opp og bli ei liten kult-favoritt ved senere besøk, men da må jeg nok oppgradere DVDen, for den man så i går, kom selvsagt uten tekst, og så som så lydkvalitet, men sikkert mulig å spore opp i Blu-ray, for må være potensiale for masse bonus snacks og nei, definitivt en som bød på mye elleville og komiske stunder.

6,5/10

[Gouldfan]

 

Så Capone på Amazon Prime, har snust lenge på denne..
Capone er en ok dramatisk film om en mann med demens som følge av Syfilis i hjernen.

Men ikke vent dere noe mer enn dette, altså liten informasjon om livet til Al Capone, jeg forventet meg å få litt info om minner fra fortiden som er vanlig i slike filmer. Men dette er bare en slørete rørete historie der man ikke vet hva som hender, skjedde eller hva som er vrangforestillinger etc.

Jeg vet hvem film den minner om, Last Days som er løst basert på Kurt Cobain.

Last Days handler ingenting om Kurt, den er bare basert på enkelte ting i Kurts liv feks drugs, damekjole, Macaroni and cheese som er typisk amerikansk fattigmannskost.

Sånn er Capone også, feks Sigaren, familen, sykdommen.

Altså fri fantasi kunstnerisk film om rus eller sykdom, med kun detaljer som alle vet om personene som kjøtt på benet.
Og hva er bedre å lure folk til å se kunstneriske tunge filmer? Bare bruk en kjendis..,..

 

En film som virkelig fikk til dette om en kjent fiktiv person og tilogmed vant Oscar var The Joker, den er dyp og handler mer om psykisk sykdom enn en super-skurk/Villain.

Endret 5. desember 2022 av Gouldfan

[Wheeljack]

 

Violent Night (2022)

Gla'vold med Juletema. Det her er Bad Santa, Die Hard 1+2 og Home Alone i ett digert måltid regissert av Tommy Wirkola. 

Det er villt useriøst og dersom man ser filmen med akkurat det i bakhodet så kan det bli riktig så fornøyelig. Det er akkurat så overdrevent, teit og cheezy som man forventer av en sånn film etter å ha sett traileren. 

[scuderia]

On 11/15/2022 at 5:44 PM, Reg2000 said:

Hard Boiled er ihvertfall et must. Bare se åpningscenen på en restaurant der omtrent halve Hong Kong stryker med.

Og "Bullet in the head"

[Frank.N.Steen]

Diverse film setter over helgen:

The Beastmaster (1982) av Don Coscarelli

Ble kun en film i går, grunnet litt for tettpakka fotballskjema og andre ting, så endte med å zappe frem og tilbake mellom 2 spennende kamper, og denne altfor lange eventyrfilmer, der varte i oppunder 2 timer, men kunne godt ha vært nedjustert med minst 30-40 minutter.

Lenge hatt lyst til å se, men dessverre en som verken imponerte eller underholdt like mye som en hadde håpet på, tross at flotte Tanya Roberts viste seg godt frem, og vi fikk mange "er det der hva jeg tror det er?" type øyeblikk, mulig det kun var naturtro undertøy og ei litt for "kort" klesdrakt, men kan banne på at man fikk ei Sharon Stone aktig frekkas, men sikkert mer spennende å se når den kom ut på grumsete VHS kvalitet, og ikke få ødelagt en av de få gledene denne filmen har å by opp til, og lar fantasien få leve videre.

Marc Singer spiller ei litt Conan/Tarzan aktig karakter, som har en nær telepatisk evne med å kommunisere gjennom dyrenes øyne og vice versa, dette gir ham gode venner og støttespillere, i kampen om hevn mot en ond fyr (Rip Torn) som ja, kommer med noe så "skummelt" som en real krok nese og tja, ei nasty sidekick trollkvinne. Filmen tross nevnte frekke Tanya Roberts scener, mangler Conan the Barbarians langt overlegne og mer brutale action og kampscener, der flere steder ut, spesielt mot slutten, skriker The Beastmaster etter å levere mer hardtslående sekvenser, og en scene der de to nevnte kamphanene går til fight mot hverandre, hintes det jo ørten ganger om at helten skal kunne slenge skurken ned i flammehavet, og gå en jævlig smertefull død i vente, men ja, det skjer liksom aldri (som er smått irriterende, da skurken tidligere slang ei unge på bålet, uten problem), og så har man disse ekle svære flaggermusskapningene, som virker å ha et meget brutalt talent i å gjøre av med sine fiender, men nei, det blir mest liggende mellom en små frekk voksenfilm, og til noe som kunne vært ei barnefilm.

Legger en til fint lite kjemi mellom Singer og Roberts, og en ellers tam skurk, så må en jo hvert fall kunne hylle de nydelige talentene fra dyreriket, som har langt mer å komme med, inkludert skuespillerprestasjoner.

Musikken er så som så, og nei, mulig en bare ikke greide å finne rette balanse mellom å vippe mellom 2 fotballkamper på rekke og rad, samt den tja, okei men ikke så mye mer Sword and Sorcery film, der måtte settes på vent, flere steder ut, og til slutt vant fotballen og når en til slutt så den siste 20-30 minuttene, var en blitt bare lei og trøtt, så nei, mulig en drar den frem senere, men inntil da, maks ei veldig snill:

5/10

The Norseman (1978) av Charles B. Pierce

"Tonight the sea carry danger"

En gruppe hardføre vikinger er på vei til ukjent farvann, da i søket etter deres mektige høvding, som forsvant under forrige tur i retning Vinland.

Denne "episke" vikingfilmen, med Lee Majors i hovedrollen, ble fordøyd i nærmest halvveis koma i går ettermiddag, og ja, introteksten om horder av lystne, blonde kjempenordmenn på tokt, og ja, hva følger så videre?, jo en svær afrikaner i hop med en rødhåra tjukkas, og det virker som at regissøren har like greit henta inn et lokalt amerikansk fotball lag, til å leke vikinger på stranda.

For kostymene minner mest som om noen har bare snubla innom ulike turistsjapper og teatergarderober, for å raske med seg alt som kan minne om vikingrustninger, der nevnte Majors, ser ut som en blanding av Zorro og en Romersk hærfører, mens røkla flyr rundt i de latterlige ku-hjelmene man får sikkert kjøpt i utallige leketøysbutikker.

Det tar ikke lange tiden før gjengen ankommer Vinland, at en gruppe slemme indianere angriper følget, og ja, det viser seg at de har fanget vikinghøvdingen og hans menn, da for å være lydige slaver og lage indiansk junk-food, og vel, dette var mer kjedelig og langsomt enn elendig.
Kampscenen foregår mest i slow-motion, sikkert for å overdramatisere lekekrigen, men nei, enda en veldig lite imponerende amerikansk eventyrfilm om vikingene, og kun sett da den kom i hop med The Barbarians (1987).

3,5/10

The Barbarians (1987) av Ruggero Deodato

"FATTY! Who you calling fatty, moosehead?"

To forlatte tvillingbrødre, vokser opp under harde kår, men skal til slutt vokse seg til å bli noen legendariske krigere og der søker hevn mot en ond mann der stjal deres barndom og mor.

Huff, dette var en fint lite imponerende 2 drittfilmer til altfor høy pris DVD utgave, der byr opp til The Barbarians sammen med The Norseman (1978), og ja, har null kjenning til Barbarian brødrene, annet enn at de kom visstnok fra Wrestling verden og forsøkte å slå seg opp i en del rett på video filmer utover 80 og tidlig 90-tallet, men er de på samme nivå som denne "solide" filmen fra 87, så tviler jeg på at det blir noe særlig mer vits i å kaste bort tid og penger, for denne Golan & Globus produksjonen hadde jo faktisk en del talenter involvert, bare så synd det blir kastet bort på to stykk usjarmerende muskelbunter, der ikke var det minste morsomme eller likandes.
Humorforsøkene består mest i å lage apebrøllyder, der gjentas til man sitter nærmest og holder seg for øra, og nei, heldigvis får man den deilige og søte Eva La Rue samt herlige skurke typer som Richard Lynch med latterlig hårfrisyre, Michael Berryman med et horn, og da ikke i siden til noen av sine kolleger, men plassert midt i panna, og til slutt den alltids høyreiste George Eastman.

Det virker som filmen forsøker å være både eventyr for voksne, men også veldig barnslig rølpe og idiot komedie, der dessverre aldri finner balansen, men settene og en del av stemningen var faktisk ikke så gæren, men nei, definitivt ikke blant "høydarene" innen Sword and Sorcery genren på 80-tallet, og skulle en fått noe mer igjen, måtte en nok ha vært i langt bedre humør, kanskje hjulpet på at en var alt annet enn edru.

Klarer ikke gå noe lenger enn maks ei:

4/10

Nei, skal man ta sjansen på noe mer barbarisk eventyrfilm med det aller første, så tror jeg heller man skal vurdere denne potensielle "perlen":



The Malibu Bikini Shop (1986) David Wechter

"I think I've found my calling in life."

To meget ulike brødre arver ei bikinisjappe fra deres nylig avdøde tante, og det tar ikke lange tiden før gutta innser at de sitter på en potensiell gullgruve, noe som også en slesk businessmann er meget klar over, og er villig til å gi duoen et tilbud de ikke kan si nei til.

Vel, ferden mot tidligere usette 80-talls "kremfilmer" fortsetter, og denne tidligere utleie VHS kassetten fra IN-VIDEO Norge, bedre ikke på humøret, tvert i mot. Joda, den innehar et tonn av dissende og fyldige rumper og pupper i hopetalls, men i likhet med sikkert tusenvis på tusenvis av lignende rævdårlige 80-talls teen sex "komedier", er mesteparten av budsjettet brukt på å hyre inn deilige bimboer som viser frem sine spretne talenter, og resten har gått med i å leie lokaler like ved stranda.
For det man sitter igjen med da, er to meget lite sjarmerende hovedrolleinnehavere, ene ei wannabe jappe der er i ferd med å gifte seg med ei irriterende pappajente, den andre, er en sleazy douchebag som installerer toveis speil i butikkens skifteværelse, og ja, der ligger nivået på humorbiten.

Ellers er det masse tid på intetsigende musikkinnslag, generisk 80-talls pop og rock, elendige drømme og fantasi scener, som aldri tar slutt, og nei, den scorer lett 8 av 10 på tits and ass ratingen, men alt det andre er så gjennomført lavpanna og dårlig utført, at denne går rett i søpla.

3/10

Besökarna (1988) av Jack Ersgard og Patrik Ersgård

"Det är nåt skit her i huset, och jag tenkar ta reda på va det är"

Frank (Kjell Bergqvist) og familien har nylig flyttet inn i drømmehuset, langt utpå landet. Dessverre kommer det med ei lei bakside, for det gamle hjemmet er nemlig besatt av en ukjent ondskap, og legger man til en snart hardt presset økonomisk familiefar, der ser spøkelser i dagslys, ja da er det på høyd tid å ta kontakt med nærmeste spøkelsesjeger.

Joda, det er vel ikke så mye overnaturlige skrekkfilmer å velge blant fra Skandinavia, og må si at denne svenske 80-talls grøsseren, var både underholdende og meget vellagd, der holder ingen ting igjen på samtlige av de større Hollywood produksjonene, og mye skyldes stemning, huset selv og bruken av komedie og ikke minst Kjell Bergvist.

Den ligger og vipper litt, mellom en sterk terningkast 4 og en svak femmer, men er nok ikke umulig den vil gå litt oppover ved senere besøk, og glad man fikk tak i den nyutgitte og restaurerte Blu-ray versjonen, der visstnok inneholder enda flere scener.
Lena Endre var også et skikkelig høydepunkt her, i meget ung og flott utgave, så nei, fullt mulig en av de beste nordiske skrekkfilmene, og skulle likt å funnet flere av disse fra 80 og tidlig 90-tallet.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

In the Court of the Crimson King: King Crimson at 50 (2022) av Toby Amies

"Your body doesn’t want to go in a cold shower so you’re saying to your body, ‘Do as you are told...’ in a word, discipline.”

Tar for seg det britiske prog rock bandet King Crimson og deres lange og trøblete vei fra den legendariske debutskiva In the Court of the Crimson King (1969), og gjennom utallige besetninger, til den aller siste reisen (dessverre også for enkelte av bandmedlemmene) for gruppa, med ei unik innblikk i hverdagen til bandet og de ulike menneskene innad.

En meget vellagd, underholdende, rørende og tidvis morsom musikkdokumentar, der bandleder Robert Fripp virkelig lever opp til ryet som en meget intens og disiplinert gentleman, og starter visstnok hver dag med ei iskald dusj, for å gjøre kroppen fysisk og psykisk klar for det som måtte komme, der videre inkluderer minst 4-5 timer med gitarøvelser, og hvor han sammenligner seg med en toppatlet, for ville en slik droppa ei dag eller to, før kommende opptredener, vel, ikke i følge Robert.

De mange ulike skikkelsene innad i bandet, blir fremstilt som kanskje mer sympatiske og likandes enn deres enevervende leder og sjef, men åpenbart at respekten er gjensidig, og lo godt av vokalist og gitarist Jakko Jakszyk, der må jo ha opplevd alle fans største drøm, å gå fra å oppkalle bikkja si Fripp, deretter være med i ei tribute band 21st Century Schizoid Band (som inkluderte flere tidligere original medlemmer av King Crimson) til å ende opp med å fronte favorittgruppa si, etter ei telefon fra ingen ringere enn Robert Fripp.

Man innser jo tidlig ut, at en har mye å gå på, med tanke på den musikalske reisen fra 60-70 og deretter 80-talls utgavene av bandet, for mye av det de utga i etterkant, har en aldri hørt, men håper jo at denne dokumentaren vil bidra i å rette fokus dit hen, når man omsider kommer seg fremover.

Klart, en skulle jo gjerne ønske seg mer innslag fra de periodene og bandutgavene man er mest kjent med, kanskje aller mest Red-eraen, med trioen Fripp, Wetton og Bruford, men likevel, ikke så lett kanskje, da Wetton er jo dessverre borte, og slik har det også gått med tidligere medlemmer fra In the Court of the Crimson King tiden. Likevel, Bill Bruford kommer med flere interessante innspill, hvor han sammneligner Fripp litt med hvordan Miles Davis visstnok jobbet, da med å plukke ut 4-5 interessante, unge, talentfulle og sultne musikere, sette dem alle inn i et studio samtidig, med ingen viten om hvor det ville bære hen, og deretter kaste nøkkelen, for så vente til enten alle hadde drept hverandre, eller skapt noe unikt musikalsk sett.

Heldigvis, tross sikkert mye krangler og uenigheter, kom det jo noen fantastiske album ut av alt kaoset og de personlige ulikhetene, selv om enkelte tidligere medlemmer, ikke hadde vært på talefot med Fripp på nærmere 4 tiår.

I en tid hvor alle har med seg mobilen og filmer under konserter og show, må det være rimelig spesielt å se at Fripps fokus på disiplin og tålmodighet, har etter årevis med krav om at ingen av de besøkende, skal under noen som helst omstendighet, få filme under selve opptredenen, for gjør du det, blir du kastet ut. Det artige er jo da at det er mer kamerabruk blant musikerne på scenen, enn blant publikum, så tydelig at fans og tilhengere har forstått greia, uten at Fripp trenger å ta ei Axl Rose villmann opplegg, og kaste seg ned til publikum for deretter å banke løs på en eller annen stakkar.

En av dokumentarens mer triste men likevel rørende stunder, er når en får mer greie på utviklingen i Bill Rieflins sviktende helse, og en han dessverre ikke kom til å overleve før dokumentarfilmen ble ferdiggjort. Men tydelig at dette var en mann som var med i å holde sine tidvis mer strenge og seriøse kolleger og venner, i godt humør, tross sin egen situasjon, og hvordan han forklarer at for ham var musikken og det å ha fokus på å gi noe igjen mot slutten, veldig viktig drivkraft å ha med seg videre.

Alt i alt, meget fornøyd med å endelig få sett den og kjøpt innpå DVD/Blu-ray, som bonus får man bandets aller siste live opptreden fra Desember 2021 i Japan, og passende nok gjennom Starless.

Burde nok ha gått gjennom radiointervjuet med regissør Toby Amies på forhånd, der ligger ute i sin helhet på Youtube, og nei, kan trygt anbefales til både fans av bandet, eller de som er ute etter ei meget god musikkdokumentar, om et veldig spesielt band og dets mange medlemmer.

8,5/10

Endret 14. desember 2022 av Frank.N.Steen

[ClarkGable]

Fanny og Alexander. 

 Blitt noen gjensyn med denne filmen. Denne er også dagens film.

 

Personlig liker jeg at filmen beveger seg inn mot det okkulte. Siden jeg vokste opp med en bestemor som leste Margit Sandemo bøker i tjukke lass,  setter jeg pris på sånne ting.

[ClarkGable]

Harakiri (1962)

Sniker seg inn blant samurai favorittene. 

 

[ClarkGable]

 

En oppsumering av siste sette:

Kajilionaire

Roger Ebert ratet Me and you and Everyone We Know som en favoritt fra 2000 tallet. Jeg slår meg enig. 

Men Kajilionaire når ikke helt opp.

[ClarkGable]

Ms. 45. Lever  opp til kultryktet. Bådet stilig og kul.

Endret 14. desember 2022 av ClarkGable