Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[PaladinNO]

Top Gun: Maverick
https://www.imdb.com/title/tt1745960/

Tom Cruise er tilbake i rollen som Top Gun piloten Pete 'Maverick' Mitchell etter 36 år (!). Og selv om originalen fra 1986 er kanskje mer en kult klassiker så vil jeg si den nye føles som en bedre film.

Det er mye av det samme, men...bedre. Kan egentlig ikke forklare det. Og jeg må si jeg begynner å slite med å se forskjellen på ekte, CGI og "mekanisk assistert" (taljer og snorer for å redusere fare for skade etc.) innhold i filmer.

Men som andre har sagt ellers på nettet, det er utrolig hvor bra Tom Cruise har holdt seg siden forrige film. Litt mørkere i håret, men det er omtrent det hele.

På den negative / mer nøytrale siden av filmen vil jeg si jeg synes det var dårlig med informasjon på hvem eller hva fienden var. I første film var det mer eller mindre hintet mot Kina og MiG-28, mens i Top Gun: Maverick er det hele kun beskrevet som "enemy country" og fiendens fly bare "fifth-generation fighter" uten noen som helst klarifisering på hva slags fly de er opp imot eller hva de kan gjøre.

Dette får for meg oppdraget i filmen til å føles som bare et fiktivt prøveoppdrag fra en Pentagon think-tank for å se om det faktisk kan gjøres. Det kan føles som Russland er fienden i disse tider, men jeg håper virkelig ikke de har blandet inn slik politikk i filmen.

Skal jeg se bort i fra den syltynne historien i filmen og bedømme etter innholdet og det visuelle så vil jeg si Top Gun: Maverick fortjener
8,5 / 10

Skal jeg bedømme med inkludert historie og personlige mistanker om inkludert politikk vil jeg si 7 / 10. Fortsatt en film det er vel verdt å se.

Endret 26. august 2022 av PaladinNO

[Woff]

Så denne filmen for MINST 10ende gang.
Tror mange i nabolaget  fint kunne høre slutten av filmen..

eller denne:

https://www.imdb.com/title/tt2179136/?ref_=ttsnd_snd_tt burde absolutt etter min mening fått et par Oscars TIL.
Av mine nå 7710 filmer er det faktisk ganske få som scorer 10/10 på IMDb, dette er en av de!

[Woff]

Og da ble det gjensyn med en av de andre jeg har gitt 10/10 på IMDb:
https://www.imdb.com/title/tt3970482/?ref_=rt_li_tt
Denne fordi jeg nok er fan av Pink Floyd samt at denne filmen har et herlig lyd-spor i Atmos!
Bør først og fremst HØRES, men gjerne også sees!

[Frank.N.Steen]

Diverse film:

Can’t Hardly Wait (1998) av Deborah Kaplan og Harry Elfont

"Just so you know, judging from my little experience, I kind of believe in fate. It just works in really fucked up ways sometimes."

Det er duket for en alle tiders avslutningsfest for elevene ved Huntington Hills High, og hvor alle hemninger skal få slippes løs, før alvoret setter inn, og voksenlivet står for dør. Men de neste timene, handler det først og fremst om å bare nyte ungdommens siste storhetstid, samt skape noen uforglemmelige minner.

Et vanvittig festlig og meget underholdende nytt besøk, da med det som må være blant de aller beste og mest komiske tenåringsfilmene fra tampen av nittitallet, og en som virkelig skriker nettopp sen-90åra, på godt og vondt.
Smått utrolig, så ga man denne kun ei 6/10 ved forrige besøk, og det kan jo ikke stemme? For digga den jo når en så den tilbake for evigheter siden, men ja, av en eller annen grunn ble altså en nyere visitt i 2014, mulig en liten skuffelse, eller bare det at en kan ha rota litt til med ratingene, som ikke er helt uvanlig når en i perioder ser såpass mye film, på kort tid.

Men utrolig glad en tok sjansen på dra denne frem igjen, for snakk om ei herlig kjærlighetsbrev i retning alt fra John Hughes tenåringsfilmer, til de utallige tenåringskomediene fra andre halvdel av 90-tallet.
Hjelper godt på også, det at en kan så smertefullt kjenne seg igjen i mye av det som foregår, fra festen, enkelte av de latterlige karakterene og stereotypiene, kombinasjonen av Seth Greens hysteriske innsats som wannabe-gangstah (fløy jo selv rundt i slike overdimensjonale sæggebukser, til nedpå knærne og vel, kom vel aldri helt til gangstah-slængen, men joa, det var tider) men kanskje desto mer i Ethan Embrys kjærlighetssyke karakter, der det å være avstandsforelska i ei jente, over mange år, huff, det vekker både gode og ikke fullt så hyggelige minner, men nei, en føler virkelig at man har vært med på ei heidundrende fest i det filmen tar slutt, og nesten så man vil bare starte den på ny i det The Replacements ankommer med tittelkuttet.

Joda, de to hovedkarakterene spilt av Embry og flotte Jennifer Love Hewitt, er vel kanskje de minst interessante å følge med på, og der det er særlig Seth Green (som overkåt gangstah som skal få seg et ligg denne kvelden, uansett hva), Charlie Korsmo (som hevngjerrig nerd), samt den erke typiske skolebølla Mike Dexter (Peter Facinelli), som ikke innser at hans storhetstid er snart forbi, og ja, denne gjengen av en trio, som løfter hver bidige scene de er med i, og nei, legger en ved en imponerende mengde med fremadstormende navn, der flere var ikke langt unna å slå gjennom i lignende filmer og tv-serier, så ja, kanskje ikke like vulgær og frekk som American Pie (1999), men tar så absolutt igjen, da ved å inneha så ufattelige mye komiske karakterer, scener og tempoet og stemningen er i taket, hele veien ut.
Masser av kul musikk, og nei, å være ungdom igjen i 1998-99, det er få filmer som oppsummerer den tiden såpass bra, som det Can’t Hardly Wait enda er i stand til å gjøre.

8,5/10

Hunter’s Blood (1986) av Robert C. Hughes

En av utallige Deliverance rip-offs, hvor en gruppe med storbykarer, skal ferdes ut i den virkelige jungelen, for å finne tilbake til sine mer primitive røtter, og vel, før de aner ordet av det, står de ovenfor en mindre hær av skyteglade, kåte og rimelig utemma innavla bondetamper, og kampen for overlevelse vekker frem uante "talenter" hos flere av bygutta.

Slettes ingen fæl film, der kommer med flere velkjente karakterskuespillere, og hvor særlig Glu Gulagher sparker bondetampræv (særlig Billy Drago) så busta fyker, og Joey Travolta gjør en overraskende god jobb som gjengens åpenbart svakeste kort, der også virker å skaffe seg mange nye "venner", eller rettere sagt beundrere, der må virkelig være desperate, eller kanskje bare at damene deres er så lite attraktive, at en skjelvende Travolta blir nå ansett som et realt varp, for en brunstig og nøden skogens kar.

Spilletiden kunne nok ha vært redusert noe, da oppunder 1 time og 50 minutter føltes i overkant mye, men lokalene, skuespillerne og stemningen er "klassisk" backwood hillbilly-slasher-thriller for sin tid, og filmen innehar noen overraskende nasty scener, der i blant en fyr som bokstavelig talt "mister" hodet sitt, og ja, tror jeg lander på en i overkant snill:

6/10

Murder by Phone aka Bells (1982) av Michael Anderson

Ei slettes ikke fæl Canadisk tv-film, der tar for seg en morderisk telefonoperatør, der dreper sine uheldige ofre, ved å ringe dem opp, og avlevere ei real "samtale" av den eksplosive typen. Richard Chamberlain og John Houseman må ha vært i pengemangel eller bare tatt på seg jobben som ei vennetjeneste, for deres talent føltes litt bortkasta i en slik b-film, men er kanskje også mye av hovedgrunnen til at en greide å holde ut, da selve ideen om en morderisk telefonsamtale var jo ikke så gæren, og har vel blitt brukt både før og senere, litt Stephen King og David Cronenberg stemning, er det jo også her, samt at John Barry tror jeg sto for soundtracket.

Alt i alt, den åpner ganske så lovende, men piffen går ut jo lenger man kommer, og avsluttes på nærmest komisk vis, og ja, tror denne har forblitt værende uutgitt på DVD og Blu-ray, og VHS kvaliteten ga den jo en viss sjarm, men holder kun til en:

5/10

Grave Secrets (1989) av Donald P. Borchers

Enda et random Youtube "funn", der tidlig ut, fremsto slettes ikke så gæren, men hvor siste akt, dessverre ødela mye for helheten.
Synd, for navn som Pau Le Mat, Renée Soutendijk og David Warner fortjente bedre å jobbe uti fra.
Alt i alt, typisk sen 80-talls b-film, med tanke på overnaturlig skrekk-thriller å regne, der ei dame med en noe spesiell fortid, driver et motell utpå landet, men søker hjelp av en professor innen overnaturlige fenomener, og de to forsøker så å avsløre en godt skjult hemmelighet.

Nei, dette lukta mer billig tv-film av, men antar en kunne bomma på noe langt verre, og ender så med en "snill":

4/10

The House of the Laughing Windows (1976) av Pupi Avati

En ung maler får i oppgave å restaurere et eldre og grufullt bilde i en kirke, og hvor det snart kommer frem noen mildt sagt uhyggelige detaljer om kring den antatt avdøde kunstneren og hans eksentriske livstil, der skal medføre i at maleren blir fullstendig besatt av mysteriet bakom maleriet og dets mørke hemmeligheter.

Smått frustrerende film, der bare ikke ville sitte slik en håpet på. Ikke helt ulikt samtlige italienske giallo-titler fra 70-tallet. Men positive er nok at ved et senere gjensyn, ligger det an til en mulig mer givende opplevelse, som heller ikke er uvanlig for denne type film.
Mulig en bare ikke var i rett humør og stemning, men nei, ble litt for langtekkelig og først mot siste akt at det begynte å stemme med ens forventninger.

6,5/10

Ticks (1993) av Tony Randel

"When in doubt, squish!"

Et par overentusiastiske sosialarbeidere, håper at en tur ut på landet vil være til god nytte og forandring, da for ei gruppe med tenåringer, som av ulike grunner har havnet litt utenfor i samfunnet. Dessverre skal campingfølget snart lære seg at livet utenfor storbyen, kan ofte være langt mer faretruende og uberegnelig enn det virker som.

Gjensyn med en liten videofilm favoritt, der ofte ble leid med fra lokale utleiesjappa, og har ei klassisk rett på video stemning over seg.
Tross av et ikke altfor svært budsjett å rutte med, innehar Ticks masser av b-film sjarm, ikke helt ulikt de mange naturen slår tilbake filmene fra andre halvdel av 70-tallet, og hvor mye av samme oppskrift går ut på at noen opportunistiske bondetamper har funnet ut at et tvilsomt vekstmiddel fra Vietnamkrigen, kan bety en liten gullgruve, da ved å blande det inn med litt marijuana. Minuset er bare det, at svineriet kommer i kontakt med noen små blodsugende jævler, der etter hvert blir meget svære, og enda mer blodtørstige jævler.

Og vel, inn kommer by "bermen", med Seth Green, Ami Dolenz og Alfonso Ribeiro (Carlton) som kjører gangstah stilen fullt ut, og nei, legger en til Clint Howard og mengder med nasty og ekle slimete kryp, så har man oppunder 85 minutter med herlig tidlig 90-talls skrekkfilm i vente.

6,5/10

[Reg2000]

Samaritan (2022)

Stallone kaster seg på superhelt bølgen som supersterk søppelmann i en film han nok kanskje burde kastet i søpla. 

Stallone i en alder av 76 år har fortsatt sin karisma og er det eneste som er verdt å se filmen for sammen med et par klassiske stallone "one liners". Manuset er en eneste stor klisje uten en eneste overraskelse. Skurkene er totalt uinteressante. Kampscenene er kjedelige og blodløse. Birollene er todimensjonale og totalt uten betydning for historien. 

Filmen gjør et spedt forsøk på å dra inn fattigdomsproblematikk for å gjøre skurken mer interessant, men det hele koker ut i kålen med en komplett meningsløs "ond plan" som alle glemmer til fordel for et siste oppgjør mellom skurkene og helten. 

Javon Walton som jeg likte som Ashtray i Euphoria blir den svært så generiske gutten som gjør dumme ting og må reddes av Stallones farsfigur. Det er nok ikke skuespillerens feil, men han gis veldig lite å jobbe med.

Filmen skriker etter en R rating som ihvertfall kunne gjort kampscenene litt mer spennende,  selv om det største problemet nok fortsatt er et dårlig manus. Det er bare å se Rambo gå bananas med en hammer i den siste rambofilmen og sammenlikne det med de tannløse actionscenene her. 

 

4/10 (Pga Stallone).

Endret 30. august 2022 av Reg2000

[Frank.N.Steen]

Braindead (1992) av Peter Jackson

"No-one will ever love you like your mother!"

Den til vanlig ensomme mammadalten Lionel (Timothy Balme), har ved et lite mirakel greid å fange oppmerksomheten til ei lokal skjønnhet ved navn Paquita (Diana Peñalver). Og hun har nylig blitt fortalt av "høyere makter", at denne merkverdige mannen kommer til å bli hennes livs store kjærlighet. Men deres første date skal vise seg å bli alt annet enn av det romantisk slaget. Ettersom hans dominerende mor, lusker rundt i buskene for å spionere på sitt avkom, og ved et uhell blir hun bitt av den fryktinngytende rotte-apen fra Sumatra.
Dette skal snart vise seg å bli opptakten til et vaskeekte og meget blodig mareritt, for den stakkars Lionel, som snart får hendene fulle med alt fra "døde" mennesker, monstrøse skapninger, ubedte gjester, ei pågående kjæreste og ikke minst griske slektninger, og hvor alle virker å ønske seg en saftig bit av kveldens festvert.

Måtte nesten få meg et nytt besøk, med denne blodige kult-splætteren, da en fikk jo ei grei påminnelse om det, et par sider bakover i denne tråden.
Kunne banne på at en var innom filmen for knappe 2 år tilbake, men var altså 3, og fant omtalen fra gamle forumet, så orker ikke skrive ned (blir sikkert mye av de samme tankene) alt på ny, og tja, bare kopier og trykker lim inn:

Ja, hvor skal man starte? Braindead aka Dead Alive (i Amerika visstnok, grunnet at en annen film med navn Braindead kom ut et par år tidligere) er jo en av de mest minneverdige filmene jeg kan huske å ha sett fra ungdomstia, og hadde alltid lyst til å se den fra aller første stund av, særlig grunnet den elleville filmplakaten i den lokale videosjappa og som lovet blod, gørr og oppkast i de neste 100 minuttene (til og fra).

Usikker på hvor og når den først ble sett, men den ble jo vist ofte gjennom venner og forskjellige filmkvelder, og en av de beste stundene kom nok under en fest der gutta lo til de nærmest kastet opp, mens jentene, vel de holdt på å få middagen langt opp i halsen av helt andre grunner. Suksess! med andre ord, og en perfekt partyfilm for de med "sterke" mager og da sans for denne type underholdning.

Har alltid elsket de tidligere splatter-komediene til Peter Jackson, der blander inn litervis av gørr og blod med minst like mange vanvittige karakterer og minneverdige one-liners, og hvor Meet the Feebles (1989) og Braindead er nok de jeg rangerer som hans aller morsomste og mest underholdende filmer (inkludert foran Ringenes Herre trilogien).

Det som øyeblikkelig slår meg er hvor gjennomført og imponerende skuespillet (særlig slapstick delen) er i disse filmene, og hvor hovedrolleinnehaveren Timothy Balme i rollen som den smått patetiske Lionel gjør en fenomenal innsats og byr opp til humor på høyt nivå. Umulig å kun velge ut en enkelt scene men en av de som alltid får latteren til å sitte løst er når han går litt små nervøst baklengs ut av butikken til Paquita og før man vet ordet av det har han greid å "hekte" seg på i fart via en trikk og vips så er han borte vekk.

Men han takler også de mindre morsomme og da litt mer små triste stundene, som da han er et fullstendig nervevrak (etter den berømte fighten med zombieungen i barneparken) og som dagen ikke kan bli noe "bedre" så må ha se at hans utkårede er ute på byen med den lokale drittsekken og måten han så nærmest krymper seg på er jo skuespill man vanligvis ikke ville forbundet med blodige b-filmer.

Jeg liker at Jackson ikke bare går all in for over-the-top skuespill hele veien, da det er også en mørk og sorgfull historie om hvordan Lionel har endt opp i sin nokså ensomme tilværelse og hvorfor hans mor har holdt ham nede gjennom store deler av livet, og vi får jo glimtvis hint av dette gjennom filmen om hva som egentlig var grunnen til at det ble som det ble.

Angående skuespill og komedie må jo det ekstreme og talentfulle persongalleriet av medskuespillere nevnes. Tenker spesielt på den herlig sleske og vulgære Uncle Les (Ian Watkin), der stjeler showet fra første scene han dukker opp i, og bare jeg tenker på scenene med han og den lille jævelbabyen som har et talent for å sparke Les i bjellene, får latteren til å sitte ekstra løst. Scenen med en rabiat Les, løpende etter den lille zombieungen med ei gedigen kjøtt øks og med parykken hengende langt nedpå nesetippen, er komedie gull, og må vel være en av tidenes tøffeste birolle karakterer i en skrekkfilm.

Kunne sikkert pratet om filmen i evigheter og for meg er den helt der oppe med andre splatter-klassikere som Basket Case (1982), The Toxic Avenger (1984), Re-Animator (1985) og Evil Dead II (1987). Alle er selvsagt toppscore i underholdning og galskap og kan nytes igjen og igjen uten å gå lei.

Spesialeffektene og skuespillet er som sagt helt perfekt for en slik film, og har i årevis håpet at Jackson en gang vil droppe disse søvndyssende (tenker da på Hobbiten filmene) "episke" CGI eventyrfilmene på 4-5 timer, og heller gå tilbake til å lage en real blodig og heftig b-film av god gammeldags kvalitet.

Uansett, Braindead er og blir hans aller fineste stund og vil tvilsomt aldri bli toppet:

10/10

Tja, ikke så mye å legge til. Klart, lydeffektene, musikken og nei, selv om skjermen hadde gått i svart, og bare hatt lyden på, så ville det fremkalt mye god latter. Og var kanskje ikke så lurt å fyre i gang noen pizzaer til kveldens mandagsfilm. Ikke på grunn alt det motbydelige som skjer, men grunnet alt det komiske, og at en sjeldent har ledd så mye, og går aldri lei, selv om en har sett den gang etter gang.

Likte også å benytte fest som tema, der gårsdagens tenåringskomedie i Can't Hardly Wait var en fin oppladning til det virkelige partyet, men nå får det holde inntil videre, og med det sier jeg:

Steel Dawn (1987)

Ikke så mye å si om denne Patrick Swayze "perlen", hvor han i western stil, ankommer ei ødemark med sterkt behov for vann, og med slemme karer luskende rundt, og nei, legger man på ei billig Mad Max aktig preg, typisk 80-talls puddelrock frisyrer og cheesy replikker, så har man oppunder 100 minutter med lett b-film underholdning.

Et lite pluss for overraskende fin musikk av australske komponisten Brian May, samt at Brion James får levert noe så sjeldent som ei mer heroisk innsats, enn de utallige sleske og ufyselige drittsekkene, han vanligvis stiller opp i.

6/10

Denne hadde man i ei tid på VHS og nå en DVD, men ingen sjanse for at en vil lokkes til å kaste bort mer penger, på ei overprisa Vestron Collectors Classic Blu-ray, som ble utgitt tidligere i år. Så bra er nå ikke filmen. Men er man fan av Swayze og 80-talls post-apokalyptiske utgivelser, så kan det jo være av interesse.

Swayze spilte jo også her mot sin kommende kone, Lisa Niemi, og tror jeg foretrekker denne, fremfor dansefilmen de også gjorde ikke lenge etterpå.

[Stimann]

Pulp Fiction (1994)

Jules Winnfield og Vincent Vega er to leiemordere som er ute for å hente en koffert stjålet fra arbeidsgiveren deres, mobb-sjef Marsellus Wallace. Wallace har også bedt Vincent om å ta med kona Mia ut noen dager senere når Wallace selv skal være ute av byen. Butch Coolidg er en aldrende bokser som blir betalt av Wallace for å tape kampen. Livene til disse tilsynelatende ubeslektede menneskene er vevd sammen og består av en rekke morsomme, bisarre og uønskede hendelser.

Klassiker. Trenger ikke å si mer. 9/10

https://www.imdb.com/title/tt0110912/

[Serpentbane]

Cosmic Sin

Så den for noen dager siden, og jeg har fortrengt det meste skjønner jeg nå som jeg skal skrive her, og jeg sovnet helt på slutten... 

Men, menneskene ekspanderer til andre planeter, det blir krig, romvesen som for å spare penger på spesialeffekter ser ut som mennesker dukker opp på en gruveplanet, ting skjer, men storyen som for å spare penger er helt meningsløs gjør hele greia totalt meningsløs, alt backet av skuespillere hvis prestasjoner for å spare penger tilsvarer min datters prestasjoner som Santa Lucia i 4. klasse. 

Så skjedde det ting, og jeg sovnet, men våknet til rulleteksten, og den var en skikkelig høydare. 

Og, ja, pengene de sparte brukte de på Bruce Willis og han fyren som var badguy i Shield i Avengers. Og, det er klart, med skuespillere av et slikt kaliber er det interessant å se hvordan de leverer det som trolig er sine mest tafatte prestasjoner i karrieren.

Jeg tror det var på den første visningen av denne filmen Bruce bestemte seg for å legge opp. 

Så, terningkast... det må bli en en solid 6'er på en What Rolls terning... 

Endret 1. september 2022 av Serpentbane

[Woff]

Velger, som sikkert mange her, å se opp igjen gamle og BRA filmer.
Valget i dag, på en regntung ettermiddag falt på denne 'perla' som jeg husker å ha sett slutten av live på NRK med deres to ekspertkommentatorer..
Har du ikke sett den så anbefales den absolutt!
https://www.imdb.com/title/tt1213641/?ref_=nv_sr_srsg_0
Filmen jeg så er en 4k kopi, Dolby Atmos, Dolby Vision. Utrolig bra kvalitet på spesielt lyden! 

Endret 4. september 2022 av Woff

[Frank.N.Steen]

Ble en åttitalls trio i går kveld, og ja, to gjensyn og en man fint kunne ha vært foruten:

Vel, typisk. Vet at man la inn ei lengre omtalte av denne filmen i tampen av 2017, men eneste som dukket opp var "slettet", og ja, da har vel auto-bot vært i full gang, mulig "H.O.R.E." som i Thoresen, eller noe annet fælt fyord kan ha vært grunn til årsaken, for flere steder ut i den gamle "Sist sette film tråden" på VGD, ser man jo at hele innlegg er fjerna, og nei har ikke tid eller interesse til å kaste bort mer denne morgenen, så får bare kjapt oppsummere:

Cutter’s Way (1981) av Ivan Passer

"I don't drink. You know, the routine grind drives me to drink. Tragedy, I take straight."

Når liket av ei ung kvinne blir funnet i et smug, ikke langt unna stambaren til to kompiser. Innser den tørsteste av dem (John Heard), at her er det muligheter for å gjøre store penger ut av tragedien, da ved å utpresse deres eneste mistenkte, der tilfeldigvis viser seg å være byens rikeste og mest velkjente businessmann. Minuset derimot, er at utpresserne består av ei meget ustabil trio, og der den avdødes eldre søster slår seg sammen med en fordrukken og handikappet krigsveteran og hans "moralske" kompass og støttespiller (Bridges). Dessverre for dem, skal hevnplanen vise seg å slå brutalt tilbake, og gir dem snart kun to valg, flykt for livet, eller slå tilbake med samme metoder.

En tidvis interessant og velspilt krim-drama thriller, der byr på en fantastisk prestasjon av John Heard som deformert fysisk og ikke minst psykisk, krigsveteran, der har levd i årevis på å drikke seg stadig lenger vekk fra sine nærmeste, men hvor han likevel har et nært vennskap til sin mer stabile men litt for dameglade kompis spilt av Jeff Bridges, og ei flott samboer i Lisa Eichorn, men også de disse lider under omstendighetene og når ja, muligheten for litt "spenning" og forandring ankommer livene deres, ser Cutter (Heard) det som sin jobb å stå frem som en av sin tids sjeldne ekte helter, da ved å få byens mektigste til å skjelve, grunnet et grufullt mord.

Ville jo gjerne få litt mer igjen, enn sist besøk. Som sagt, Heard og Lisa Eichorn er filmens åpenbart sterkeste kort, mens Jeff Bridges tja, havner litt i mellom, og plottet i perioder minner litt (mulig en viss innflytelse) om Bridges mye senere kult-komedie The Big Lebowski, der en trio med utpressere, med en pådrivende og ustabil krigsveteran, forsøker å utpresse en rik gubbe.

Nei, ingen forandring i ratingen siden sist. Et eller annet mangler, for at det skal bykse litt opp, men slettes ingen dårlig film, og ender så med ei:

7,5/10


Memorial Valley Massacre (1989) av Robert C. Hughes

"Just When You Thought It Was Safe To Go Back In The Tent..."

Sommeren er endelig her, og alt ligger til rette for at den populære naturparken Memorial Valley, skal nok en gang bli om til et idyllisk og godt betalt destinasjon for de reisende storbyturistene. Men noe eller noen har bestemt seg for å være en real festbrems, og hvor utallige sabotasjer har funnet sted i tiden før åpningen. Likevel, pengene rår og hendelsene blir forsøkt feid under teppet, så lenge det lar seg gjøre. Men når flere grufulle drap ankommer, litt for ofte, så må selv eierne innse at de har med en potensiell morderisk gærning, og en der kjenner terrenget som om det var sin egen bukselomme.

Nok ei "klassisk" 80-talls slasher, også en man først så, via ulike deler (10 minutter per video) rundt vår sommer 2007 på Youtube, og et eller annet med den vanvittig cheesy og lystige stemningen, ga mersmak. For knapt et par sekunder ut, og musikken hinter om nærmest en artig barnefilm, og ikke en skrekkfilm.

Uansett, denne type underholdning, hinter vel greit til om hvor hardfør slasherfilmene var, og selv om det mest sannsynlig aldri var tiltenkt det store lerretet, hadde jo videoformatet forandret mye av folks oppfatning, da en kunne lage ei real b-film, mekke i stand en tøff og catchy tittel/tagline, inkludert en meget kreativ og tja, ikke alltids helt sann mot det en fikk igjen filmposter, og vips, en svær videohit, som kunne da bli like givende økonomisk som det en kino hit var i stand til, hvert fall for slike trashy filmer.

Memorial Valley Massacre (i følge IMDb), gikk også under alternative titler som Son of Sleepaway Camp, og slikt var jo ikke uvanlig, at filmer forsøkte å tjene på langt mer velkjente og bedre, men ja, denne utgaven skal visstnok inkludere "hardcore" scener, og antar det menes som i pornoscener, og vel, nærmeste man kom i går, var jo en del flotte damer, og gjennomsiktige t-skjorter, som ikke lot mye være igjen til fantasien.

Alt i alt, selvsagt ingen "stor" film, men så cheesy og komisk, at en greier ikke bli for streng. Morderen er jo en av de minst fryktinngytende skapningene fra denne genren, og ser ut som noen der har raida Tarzans garderobe, noe overdimensjonerte løs tenner fra lek og moro butikk, samt rappa ei bestemorsparykk, og vips, slengt seg på 80-talls trenden om huleboere, og nei, tidlig ut fremstår denne fyren nesten som filmens antihelt, men utover, tja, da forsvinner vel den biten.

Karakterene ellers, er jo meget klisjefylte. De fargerike (hvor kom egentlig alle disse fargerike 80-talls gjenge fra?) motorsykkelgjengene, festglade og kåte tenåringene, bortskjemte og feite drittunger og nei, mye å velge blant, men den komiske musikken og stemningen, latterlig lite skremmende skurken og det går kjapt unna, så blir med en veldig snill, men ja, godkjent rating av:

6/10

Going Undercover (1988) av James Kenelm Clarke

Så tja, er det noe vits i å skrive ei lengre omtale av denne skitfilmen? Antageligvis ikke. Men noen ganger føles det litt "bedre" å få lufta fra seg, for ja, all mimringen rundt flotte Lea Thompson, og hender jo flotte damer gjør at en gjør ikke fullt så smarte valg, og hadde et slikt i natt, der en endte opp å finne Going Undercover, som ja, tar for seg en klumsete privatdetektiv spilt av Chris Lemmon (sønn av legenden Jack), og han må hjelpe ut ei bortskjemt rikmannsdatter (Thompson), og de to kommer selvsagt på kant, tidlig ut. Deretter og utover, så ja, greide så vidt å komme meg til 40-45 minutter ut, med noe av de minst "morsomme" og langsomme forsøket på å gjøre en komisk detektiv historie, og nei, så var det rett i drømmeland, og mulig det var kroppens naturlig forsvarsmekanisme (eller bare at en var utkjørt) i å si at nok, er nok.

Alt i alt, Lemmon Jr. har tross mye likheter med sin far, dessverre fint lite av Jacks sjarm og talent, hvert fall i denne miserable drittfilmen, og selv ikke Lea kan gjøre mye her, og fremstår mest som ei sur og gretten utgave, og fint lite av den mer søte, sexy og likandes som en helst ønsket mer av.
Kom jo frem at filmen ble gjort i 1984, og lagt på vent til 1988, og ja, den kunne vel fint ha forblitt liggende på vent, for en sånn film man må være die hard fan av de involverte, for å ønske å lide seg gjennom.

Ettersom en søvna, og "mista" de siste 40-45 minuttene, så blir det litt feil å gi den 1/10, men Lea var rimelig heit i de få man fikk med seg, så det er da noe positiv en fikk med seg, så en bikker den opp til en:

2/10

Ble kun 3 filmer i natt, en politisk møkkafilm med Richard Gere i et eller annet to timers helvete-på-jord fengsel i Kina, og nei, led meg gjennom de timene det varte, og ikke verdt å kaste bort mer tid på. Heldigvis langt mer hyggelige gjensyn med disse to filmene, der ene kom på tidlig 90-tallet, men klesmoten, musikken og mye av scenene fortsatt er noe man forbinder med 80-talls komedier:


Streets of Fire (1984) av Walter Hill

"You smart guys. You always think you can hire a bum like me to do your dirty work. Well not this time!"

Når ei kjent sangerinne (Diane Lane) blir plutselig offer for ei dramatisk kidnapping under en fullpakket konsert, da etter å ha fanget oppmerksomheten til en brutal motorsykkelgjeng. Velger hennes sleske manager (Rick Moranis) å etterlyse noen som er tøff nok til å risikere liv og lem, for å få henne tilbake. Og denne tilsynelatende umulige oppgaven, faller så i fanget hos en tidligere hjemmevendt ekskjæreste (Michael Paré), som tar på seg jobben, dersom det medfører at han får selv velge ut sine medhjelpere, da inkludert en noe motvillig manager, samt ei langt mer villig og munnrapp soldat (Amy Madigan).

Nok et nytt besøk, meget vellykket sådan, med ei Walter Hill 80-talls kultperle, der definitivt var utmerket lørdagskveld underholdning, og ga bedre utslag enn ved forrige gjensyn.

Streets of Fire fortsetter på mange måter der The Warriors (1979) slapp, bare kanskje enda mer i en slags tegneserie møter musikkvideo format aktig format, og der øyeblikkelig tar deg med inn i en helt annen verden. Fra neonopplyste og regntunge mørke gater, til dampfylte smug og rett over i tettpakka og intense konsertklipp, til heidundrende action, Hill makter å holde deg på tå hev, fra start til slutt, og fyller så på med ei spennende og artig historie, hvor en rekke dyktige karakterskuespillere får slippe til, noen som antageligvis burde (hvert fall den gang) ha blitt langt større og mer profilerte navn innad filmbransjen, mens andre igjen ville jo snart bryte frem, å for alvor bli store aktører.

Kanskje aller mest frustrerende må det har vært for hovedduoen Michael Paré og flotte Diane Lane, der virket å forbli to som aldri helt fikk det til å stemme, tross å dukke opp i mange herlige 80 og 90-talls filmer.
Men det var nok trioen Rick Moranis, Willem Dafoe og Bill Paxton som kom til å virkelig ta av, fremover, mens den gatesmarte og tøffe Amy Madigan holdt god stand mot sine kolleger, og hyggelig å se igjen søte Deborah Van Valkenburgh.

Musikken skriker jo brautende og pompøs Meat Loaf møter Bonnie Tyler, og var vel ingen sjokk at Jim Steinman var involvert i flere av filmens låter.
Alt i alt, hadde et meget hyggelig nytt besøk med Streets of Fire, og der bidro i at det gikk opp et stort hakk, siden forrige gang, og virker å være ei positiv greie med Walter Hills, ikke fullt så ofte sette 80-talls utgivelser, og der man tidligere i sommer, hadde jo en meget god påminnelse om dette, via den enda bedre Southern Comfort (1981).

8/10


Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991) av Stephen Herek

"I'm right on top of that Rose."

Sommeren er rett rundt hjørnet, og desto bedre er jo vissheten om at mor endelig skal forlate sitt avkom, i opptil flere uker. Hvilket betyr fest og moro, i uker fremover. Dessverre blir gleden heller kortvarig, når ei grinete gammal kjerring, plutselig står på dørmatta og ankommer som barnevakt, og det blir klart at her blir det andre boller. Vel, skjebnen vil ting annerledes, for gamla tar plutselig kvelden, permanent. Så hvorfor bekymre moderen med slike uheldige detaljer? Så nei, like greit å la livet gå sin gang, og vel, det viser seg snart at den nye hverdagen blir slettes ikke like moro, for uten verken en voksen og ansvarsfull person i deres liv, og enda mindre i det tilgangen til penger har tørket ut. Dermed må storesøster (Christina Applegate) ta på seg den utakknemlige rollen som både forsørgende mor og fremadstormende karrierekvinne, noe som skal få interessante følger for både henne og søskenflokken.

Joda, enda ei film der ga noe mer igjen ved en ny visitt. Og denne tidlig 90-talls filmen, tja, valgte å inkludere her, ettersom den stadig skriker sen 80-talls (vel, om en ignorer David Duchovnys overdimensjonerte jappe-dress, der ser ut som han er i ferd med å gjøre seg klar for en gjesteinntreden i en episode av Miami Vice, anno 1986) mote, musikk og trender, og kom nok akkurat i tide, før hele grunge-fenomenet tok av som et skudd, så ja, ikke noe minus i grunn.

Ikke sett på årevis, men fikk litt lyst til å dra frem igjen, mye grunnet flotte Applegate, men også ei slettes ikke gæren komedie, muligens ikke like sterk som Adventures in Babysitting (1987), men flust av artige scener og karakterer, og tror disse to ville vært god match, om en skulle sett begge ei filmkveld.

Om det er noe å si på filmen, må det være at enkelte mindre sympatiske karakterer, godt kunne fått ei litt tøffere behandling, og tja, kanskje ikke den mest originale filmen, men funket som lett og komisk nattfilm. Så da går også den opp et hakk i pluss, siden forrige besøk:

6/10

Night Shift (1982) av Ron Howard

Når den til daglig konfliktsky vakten Chuck Lumley (Henry Winkler) får beskjed om å bli overflyttet til nattevakta på likhuset, skal det vise seg å bli opptakten til noen interessante og uvanlige arbeidsrutiner, og hvor dødsfallet til en lokal hallik, samt ei ny partner (Michael Keaton), skal få duoen inn på ideen om å kanskje benytte nettene til å fylle opp den ellers tomme arbeidsplassen, da med alt annet enn døde kropper, samt tjene en solid slant på å gjøre god business ut av alt sammen.

Gjensyn med en tidlig Ron Howard film, langt mer rølpete i tone og karakterer, enn hans eller mer typiske Hollywood blockbusters. New York er sleazy som bare det, og Michael Keaton leverer en sterk innsats i hans filmdebut, dessverre får man ikke like mye igjen fra kollegaene Henry Winkler og Shelley Long, der den helt store kjemien uteblir, to tv-stjerner som tja, ikke helt livet opp scenene slik Keaton gjør, og kjøper ikke den at Long får menn nærmest til å nærmest bli helt tullerusk, bare fordi hun viser seg frem i trusene sine, da dama er jo søt, men altfor mager i en slik rolle, men ja, smak og behag.

Filmen innehar en del små artige stunder, New York by på sitt mest sleske og neonopplyste, samt Keaton i toppform, men likevel milevis unna å være noen svær kult-klassiker, mener nå jeg.
Et ørlite hakk opp, siden forrige besøk, men tviler på at en vil gidde å beholde den videre.

6/10

Silver Bullet (1985) av Daniel Attias

"Piss on the yankees, piss on the indians and piss on the philies."

Den en gang så fredfulle lille byen Tarkers Mill, blir plutselig forvandlet om til et kaotisk og livsfarlig sted å oppholde seg utover de sene netter. Spesielt når nyhetene om en rekke grufulle mord ankommer, da med stadig jevnere mellomrom.
Men ikke alle av byens beboere er like sikre på at det dreier seg om arbeidet til en sinnssvak gærning på rømmen, og hvor to unge og bekymrede søsken, velger å spekulere i om det ikke kan være noe langt mer farlig og umenneskelig, som herjer rundt i skogene når mørket senker seg og månen står for fullt.

Fint gjensyn med denne slettes ikke gærne varulvfilmen, basert på ei kortere Stephen King historie med tittelen: Cycle of the Werewolf.
I motsetning til de mer kjente 80-talls varulv-monster filmene, består størsteparten av hovedrolleinnehaverne, av langt yngre navn, der særlig søskenduoen spilt av Corey Haim og Megan Follows, gjør en meget god innsats og hvor deres rike fantasiliv blir oftest ignorert av de voksne. Vel, minus da den tørste men likefult støttende onkel Red (Gary Busey), der bistår litt ekstra.

Busey er virkelig i form her, og skulle så gjerne hatt langt flere scener med han og ungene, da kjemien er solid og fin blanding av humor, drama og noen overraskende rørende stunder attpåtil. Haim var virkelig i form på denne tid, med Lucas (1986) ikke langt unna, men gjør seg ekstra sårbar i rollen som fastlåst i en rullestol, men der hans kreative onkel, stadig mekker i hop interessante oppgraderinger, der virkelig går unna.
Storesøster får jobben med å hold sin bror under konstant oppsyn, og sliter selv med en blanding av dårlig samvittig men også frustrasjon over at hun selv ikke får levd sitt eget liv, men nei, godt skuespill fra alle sammen.

Hele mysteriet rundt varulven er kanskje ikke spesielt vanskelig, og fans av denne type skrekk-monster genre, vil kanskje være litt skuffa over hvordan beistet ser ut, sammenlignet med Howling, An American Werewolf osv, men liker det at man ser mye av scenene gjennom øynene til ulven/offeret, litt slasher aktig, og selv om transformasjonen blekner mot de to nevnte 80-talls titlene, synes jeg selve varulven når den først blir sluppet løs, er ganske så kul, særlig fokuset mot de onde og ekle øynene i mørket, eller lydene og nei, en kunne kommet med noe langt verre enn hva Silver Bullet har å by opp til.

Ellers en del andre scener som virkelig er god gjennomført, der en skrekkslagen far, ankommer en bar hvor beboerne har fått nok av drepingen, og vil ta saken i egne hender. Politiet forsøker å holde de tilbake, og nei, hele: "MY SON WAS TORN TO PIECES!" er en klassisk filmscene, samt en der kanskje blir litt glemt bort, hvor unge Corey Haim sitter fastlenka til rullestolen, og følger med å sine jevnaldrende, der spiller og leker utpå ei gresslette, og hvor særlig musikken til Jay Chattaway bikker det hele opp litt ekstra.

Everett McGill gjør seg heller ikke bort, da som en heller tvilsom pastor, der bærer rundt på ei mørk hemmelighet, og angående klassiske skrekkscener, så må jo marerittsekvensen nevnes. Kanskje ikke like ikonisk som den fra An American Werewolf in London, men overraskende godt utført og ikke minst creepy.

Alt i alt, ei sånn 80-talls skrekkfilm, der funket utmerket utpå sene netter, nå som sommeren er i ferd med å bikke over i tidlig høst, og nei, fin blanding av feel-good småby stemning, med litt tja, tidvis gufne slasher vibber, og solid skuespill, så ender opp med en velfortjent:

7,5/10

Endret 7. september 2022 av Frank.N.Steen

[PaladinNO]

Ikke så mye til anmeldelse, men "Thor: Love and Thunder" gav null mening for meg. Det er bare klisje etter klisje etter klisje, og de drar ut det hele langt over det som er morsomt.

Thor 2011 var en god film.
Thor 2013 var grei nok.
Thor 2017 var morsom.
Thor 2022 var bare dum.

Nå har de blandet inn omtrent alle gudene fra samtlige mytologier pluss noen fiktive mytologier (...?).

I denne filmen har den siste følgeren av en gud blitt sviktet når han trengte hjelp. Og som følge av det fått et sverd han bruker til å drepe alle guder. I kampen mot dette må Thor & Co søke hjelp hos Zeus. Men Zeus nekter, og Thor dreper ham for å få Zeus' lyn.

Filmen har, om mulig, enda mer fancy effekter enn de tidligere filmene, men historien er den tynneste jeg har sett.
Hadde dette vært en Mel Brooks parodi (for Thor: Love and Thunder minte meg mye om Spaceballs) så hadde den fått 8 / 10.
Men som noe som liksom skal passe inn Marvel Universet, sammen med Captain America og Iron Man... 4 / 10.

[Mala]

Er det kommet så mange Thor filmer altså? 😛 Tror jeg har sett 2 stk, eller 3 kanskje? Er bare ei salig smørje alt det der Marvel styret for min del. Lett å blande. 

Endret 9. september 2022 av Mala

[PaladinNO]

Mala skrev (6 minutter siden):

Er det kommet så mange Thor filmer altså? 😛 Tror jeg har sett 2 stk, eller 3 kanskje? Er bare ei salig smørje alt det der Marvel styret for min del. Lett å blande. 

Desverre, ja.

Thor (2011)
Thor: The Dark World (2013)
Thor: Ragnarok (2017)
Thor: Love andThunder (2022)

Mest morsomme scenen i Love and Thunder var faktisk introduksjonen av Zeus, spillt av Russell Crowe, hvor han omtrent går full "are you not entertained!"-Gladiator. ^^

[Dragonlove]

Virker som Marvel prøver å appellere mer til den vanlige mann i gata enn vi som har vokst opp med Tegneserien, nå skal plutselig alle Marvel aktørene være Spiderman, Spiderman kledde å være klovn, men synes det burde være mer alvor rundt Thor og blant annet She-Hulk som jeg ser på Disney nå.

[Tomeito]

Samtidig ble Thor: The Dark World vel mørk, dyster og melodramatisk (og kjedelig). Thor: Ragnarok, som var mye morsommere og fargerik, gjorde jo Thor til en mye artigere karakter og var den beste Thor-filmen. 

 

Når det er sagt, så jeg Thor: Love and Thunder i går og vel..... Noe skuffet ble jeg jo. Det ble egentlig for mye tull og tøys, og det gikk på bekostning av filmens helhet. Den klarte IKKE å finne balansen mellom tull og fjas og en underholdende historie som Ragnarok klarte. 

Endret 11. september 2022 av Tomeito

[Reg2000]

Elvis (2022)

Sitter igjen med delte meninger etter å ha sett denne. Jeg er ingen stor Elvis-fan men han har hatt enorm påvirkning på musikken og historien hans er full av interessante episoder. Man skulle tro at man kunne få frem mye mer av dette i en film på 2,5 timer, men filmen handler nesten utelukkende om forholdet mellom Elvis og hans kontroversielle manager Tom Parker. Austin Butler gjør en kjemperolle som Elvis og bør være en klar oscar favoritt. Tom Hanks som manageren derimot er mer ødeleggende i alle scener han er med i. Jeg kjenner ikke personen Tom Parker godt nok til å vite hvordan han snakket, men aksenten og måten Tom Hanks spiller ham i filmen virker direkte falsk. Jeg liker normalt Tom Hanks veldig godt men dette virket veldig rart.

Ingen andre karakterer får spilletid nok til å komme inn i historien. Deres betydning for Elvis kommer bare frem av hva man vet om ham fra før. Bl.a er medlemmene i bandet hans som var viktige for å skape soundet han er kjent bare synlige i bakgrunnen på scenen men ikke ellers med i filmen. 

Baz Luhrmann har sin egen stil, men det virker litt respektløst at rap og annen moderne musikk får så stor plass i spesielt den første delen av filmen. I det hele tatt får musikken til Elvis overraskende lite plass, spesielt i den første delen av filmen. Er du fan av Baz Luhrmanns måte å modernisere gamle historier med musikk, og raske klipp inspirert av musikkvideoer reagerer du kanskje ikke like mye som meg på dette. Selv synes jeg stilen hans bare har fungert i Romeo og Julie.

Historien og myten om Elvis, samt Austin Butler i hovedrollen gjør allikevel filmen interessant nok, selv om jeg håper at det ikke tar for lang tid før en annen regissør prøver seg på en film som handler mer om musikeren Elvis.

6/10

 

 

[Gouldfan]

Serpentbane skrev (På 1.9.2022 den 21.20):

Cosmic Sin

Så den for noen dager siden, og jeg har fortrengt det meste skjønner jeg nå som jeg skal skrive her, og jeg sovnet helt på slutten... 

Men, menneskene ekspanderer til andre planeter, det blir krig, romvesen som for å spare penger på spesialeffekter ser ut som mennesker dukker opp på en gruveplanet, ting skjer, men storyen som for å spare penger er helt meningsløs gjør hele greia totalt meningsløs, alt backet av skuespillere hvis prestasjoner for å spare penger tilsvarer min datters prestasjoner som Santa Lucia i 4. klasse. 

Så skjedde det ting, og jeg sovnet, men våknet til rulleteksten, og den var en skikkelig høydare. 

Og, ja, pengene de sparte brukte de på Bruce Willis og han fyren som var badguy i Shield i Avengers. Og, det er klart, med skuespillere av et slikt kaliber er det interessant å se hvordan de leverer det som trolig er sine mest tafatte prestasjoner i karrieren.

Jeg tror det var på den første visningen av denne filmen Bruce bestemte seg for å legge opp. 

Så, terningkast... det må bli en en solid 6'er på en What Rolls terning... 

Startet denne igår, og hadde håp om noe alla Riddick. Men B skuespillere i starten og rævva effekter fra begynnelsen stinket B film og ikke på en bra måte. Skrudde av.

Vi så heller litt The Gray Man, mye bedre..

[Frank.N.Steen]

They Live (1988) av John Carpenter

"Put the glasses on! Put 'em on!"

En hjemløs sliter (Roddy Piper) ankommer nok en storby, da i håp om å finne ei måte å tjene til livets opphold på. Men etter avslag på avslag, og med få jobbutsikter i vente, vil plutselig skjebnen spille ham et pek. For i det han snubler over et par splitter nye solbriller, blir en litt for uvirkelig og skremmende verden avdekket. En som har fått holde det gående i det skjulte, altfor lenge. Og nå er det på høy tid at noen med de rette holdninger og nok tæl, er mer enn villig til å ta på seg stillingen som budbringer for de undertrykte og uvitende.

Herlig gjensyn med nok ei 80-talls kult-film, denne gang fra John Carpenter, hvor han byr opp til en fantastisk blanding av sci-fi, action og komedie, der wrestlingstjerna Roddy Piper leverer sin beste filmrolle, som tøffingen Nada, der ved en ren tilfeldighet, havner midt opp i det totale kaos og skal få store problemer med å forklare og ikke minst forsøke å overbevise sine medmennesker om hva han nettopp har blitt vitne til. En av disse som ikke er så lette å hanskes med, er makkeren Keith David, der sørger for ei utrolig morsom og underholdende kjemi ikke ulikt da tidens buddy-cop filmer. Og få scener er like artige og legendariske, som den "never-ending" fighten i smuget halvveis ut i filmen.

En sloss kamp har sjeldent sett så komisk men likefult hardtslående ut, og når gutta endelig finner an tonen, så starter jo det virkelige problemet, for hvordan skal de to hardhausene makte å overbevise millioner av uvitende mennesker, om den utenomjordiske trusselen, der gir kun et fåtall, veldig mye makt, mens et større antall forblir værende igjen på bunnen av samfunnet.

Så da det er på høy tid at noen handlekraftige karer, kan se å vekke dem opp fra deres "trygge" og "søvnige" hverdag.



8/10

The People Across the Lake (1988) av Arthur Allan Seidelman

En familie der har sett seg lei av storbyens stadig økende og nærtagende kriminalitet, bestemmer seg for å komme bort fra alt sammen, og heller sette kursen for mer naturlige og idylliske landskap og omgivelser. Dessverre viser det nye "drømmehuset" seg å komme med en mørk hemmelighet, samt at rundt omkring eiendommen, så popper det støtt og stadig opp alt fra gærne og skyteglade krigsveteraner, til innavla bondetamper og et og annet lik.

Slettes ingen gæren tv-film, der særlig de mange eksentriske bondetampene og gærningene bidrar i å holde interessen i gang, samt at innsjøen og skogsområdene rundt huset, er jo meget flotte og stemningsfulle.
Selvsagt stappet inn i en del velkjente klisjeer, og der siste akten dessverre blir en real nedtur, og trekker ned hva som kunne ha vært ei noe mer velgjort avslutning.

Alt i alt, en grei måte å slå i hjel rundt 1 time og 40 minutter med Youtube impulsiv underholdning på.

5,5/10

The Accused (1988) av Jonathan Kaplan

Når ei tilsynelatende liten og uskyldig flørt, raskt vendes om til en brutal gjengvoldtekt. Blir det opptakten til en lang og vond rettsak for offeret (Jodie Foster), og hvor hennes forsvarer (Kelly McGillis) ikke kun retter fokus mot overgriperne, men desto mer tilskuerne, som skal etter hvert vise seg å ha en langt mer delaktig opptreden, enn først antatt.

En av de mer notoriske rettsaksdramaene fra tampen av 80-tallet, da mye grunnet den fæle og stadig urovekkende voldtektsscenen av ei ung kvinne, der foregår foran et overentusiastisk publikum, som bidrar til å egge hverandre opp, og nei, får fortsatt den ekle og uvel følelsen i magen av å se igjen scenen.

Jodie Foster leverer en av sine beste roller, som ei ung og skjør men likevel livlig og pågående kvinne, som ja, en kveld utpå byen, får livet sitt fullstendig snudd på hodet, og verre når få eller ingen vil tro hennes forklaring på hva som har egentlig funnet sted ved stambaren The Mill, tross av en større menneskemengde, som alle er fullt klar over hva som skjedde, og at det som foregikk var meget galt, så hvorfor ble ingenting gjort?

Inn kommer Kelly McGillis, som forsvarer, en som muligens ikke er helt "motivert" til å gå grundigere til verks, men blir utover mer og mer sikker i sin klients forklaring, og hvor de to må forsøke å få rettet søkelyset, ikke bare mot et knippe ulike menn, men de mange tyste som bevitnet alt, men aldri gjorde noe for å forhindre det som skjedde, og hvor flere attpåtil bidro å i gjøre vondt, mye verre.

Den scenen som kanskje gjorde mest inntrykk, foruten overgrepet, var nok hvor Fosters karakter må gjenoppsøke baren og peke ut sine overgrepsmenn, der flere befinner seg på stedet, som om ingenting har skjedd, og utover blir det jo en slags tilfredstillelse å se disse arrogante klysene bli mer stramme i maska, inkluderte "fansen" når de skjønner at det blir lange fengselsopphold på dem fremover.

Ikke alt er like godt gjennomført, og få rettsaksthrillere man har sett, går helt til topps. Enkelte klisjeer og litt vel overbrukte sådan, går igjen tungt, også musikken til Brad Fiedel fremstår i enkelte perioder, som litt for "lystig" av "nå skal det føles her, FØL FOR HELVETE", og kunne fint vært nedjustert mange hakk.

Av typen film man så en eller annen gang på 90-tallet, og hvor en selvsagt husket voldtekten, umulig å glemme, men resten av handlingen gikk kjapt i glemmeboka. Fikk nok litt mer igjen denne gang, men foruten Jodie Fosters sterke innsats, så ville nok denne filmen ha gått minst ett hakk bakover på ratingen.

Ellers litt rart å se navnet til McGillis før Fosters, men dette var jo i en tid der Kelly hadde hits som Witness (1985) og Top Gun (1986) rett bakom seg, mens Jodie var vel i ferd med å ta overgangen fra barne-ungdomsstjerne til å gå over i langt mer modne og voksne filmroller, og ville jo fortsette denne trenden ikke lenge etter, da med Silence of the Lambs (1990).

7/10


Teen Wolf (1985) av Rod Daniel

Alt Scott Howard (Michael J. Fox) ønsker seg her i livet, er å være litt mindre som alle andre og i stedet ende opp som noe mer unikt.
Vel, hans ønske skal snart bli om til en hårete realitet, i det genene til sine foreldre viser seg å komme med litt ekstra, og vips, så forvandles Scott om til å bli byens store snakkis, der makter å være en skikkelig partyulv på kveldstid, men lykkes like bra i hverdagen, både på basketballbanen samt at han får et ekstra godt og dyrisk drag på damene. Problemet er bare det at alle virker å ville ha mye mer av den festglade varulven, men er på langt nær like opprømt, når den vanlige Scott entrer scenen. Og snart vet ikke han selv hvem som er å foretrekke, noe der vil gi ham et stort problem, både på hjemmefronten, men desto mer utenfor.

Tja, milevis unna å være noen stor 80-talls film, men Michael J. Fox var jo virkelig i form dette året. Først med Back to the Future og så tja, han bidrar i å løfte en ganske svak tenåringskomedie om til å bli noe mer underholdende, men selv da skulle en ønske at man hadde gått litt mer mørkere til verks. For det blir jo hintet om en slik fortid via far og rektor, som virker å ha en fortid seg i mellom, samt skolebølla der nevner noe om moren til Scott, mulig kun ment som en vond spøk, men på den annen side så nei, litt for mye rølpe-tull og når Scott blir om til varulven, foran en svær menneskemengde og alle bare går med på det, nei, målet var vel i grunn å gå litt i motsatt vei, enn datidens varulv-monster filmer, som fremstilte det å bli om til et hårete beist, med en smertefull og jævlig skjebne, mens ja, Teen Wolf er mer fest og moro, og oppsummeres vel greit i det J. Fox står på toppen av et biltak og surfer til Beach Boys midt på lyse dagen.

Det å være ulv, viser seg også å ha andre fordeler, særlig i retning det motsatte kjønn, og nei, Scott kan bli noe vel smug og selvgod utover, og skulle ønske han ble jekka ned noen hakk, men tja, alt i alt en helt okei 80-talls komedie, med muligens en av de mer "legendariske" avslutningene, der en ikke var klar over, før noen på gamle IMDb forumet nevnte noe om at en fyr i bakgrunnen (når alle omfavner hverandre og vi får ei typisk feel-good freeze-frame bilde) på basketballbanen, og det blir antydning til at noen i bakgrunnen har dratt ned buksa og mer til, og viser frem familieutstyret, og ja, når en først så det, satt latteren løst, og undret jo på hvordan i huleste en slik tabbe, ikke ble fanget opp.

Men i ettertid tror jeg det faktisk dreide seg om en eldre kvinne, som hadde fått hodet/overdelen "kuttet vekk" fra samtlige DVD versjoner, og den såkalte "pølsa" som blir viftet med utenfor buksa, er godt mulig en bit av en t-skjorte, som havner i klem, og ja, nesten litt synd, for mye mer komisk å tenke på at en eller annen tilfeldig kar fikk sine 5 sekunders fame, i flere tiår som blotteren i Teen Wolf, men ja, Youtube har vel sikkert ei drøss av ulike forklaringer i bedre bildekvalitet enn de snart 20 år gamle DVD versjonene.

Filmen fikk jo ei oppfølger, et par år senere. Men den var rimelig ræv, og knapt mer enn et par av originalbesetningen som gjentok rollene sine.

6/10

Sea of Love (1989) av Harold Becker

"Fuckin' WOMEN!"

Etter ha tilbragt nærmere 20 år i tjeneste som politimann i New York, blir det fint liten tid til "feiring" for den livstrøtte Frank Keller (Al Pacino). Ettersom han er midt opp i ei midtlivskrise. Men når nyheten om en rekke brutale mord, da i retning enslige og eventyrlystne menn ute på damejakt, ankommer Kellers bord, så blir det plutselig litt mer liv i veteranen. Og desto mer, når han selv står midt opp i det travle kjøttmarkedet som levende agn, i et håp om å få has på en slu og iskald seriemorder.

Gjensyn med denne meget underholdende og velspilte erotiske thrilleren, der visstnok ble Pacinos comeback, etter 4 års time-out, etter gigantfloppen Revolution (1985), som en forresten så i forbindelse med "100 filmer på en måned" tilbake i 2017, og ja, det var virkelig en real møkkafilm, så ikke rart det gikk som det gikk.

Sea of Love derimot, er muligens ingen banebrytende sjangerfilm, for her treffer vi på en haug av klisjeer, den aldrende, ensomme og meget tørste politidetektiven, der like å ringe i fylla til eks-kona, roter seg bort i en mystisk og forførende kvinne (Ellen Barkin) og som etter hvert blir hovedmistenkt, til dampende scener, slesk og meget pågående saksofon, der lusker konstant i bakgrunnen, og ja, lista bare føyer til med detaljer, men det fungerer, og fungerer meget bra. Mye selvsagt takket være en meget motivert Al Pacino, som leverer en herlig rolleprestasjon, samt kjemi med både Barkin og ikke minst John Goodman, som i perioder nærmest stjeler hele showet.

Men kveldens største komiske øyeblikk, skjer ikke når Goodman setter i gang med synging og litt "stripping", men i det den norske oversetteren har seg friheten og greid å få "FUCKFACE" om til å bli "HUMLEPUNG". Og endte nesten med på å falle ut av sofaen, så nei, her klinte de virkelig til med noen reale tøffe gloser på norsk.

Kunne heller ikke unngå å legge merke til at enkelte av replikkene, virket meget kjent, deriblant den om alt en politimann ser i hverdagen, og hvordan han skal så dele dette med sin utkårede, samt "What? Are You an Owl?" der begge ble jo benyttet ikke mange årene senere, i Heat (1995).

Nei, vel verdt et nytt besøk, og helt klart blant de bedre av disse sexy natt thrillerne, så går opp et halvt hakk siden forrige gang, og blir med en:

8/10

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (16 minutter siden):

gigantfloppen Revolution (1985), som en forresten så i forbindelse med "100 filmer på en måned" tilbake i 2017, og ja, det var virkelig en real møkkafilm, så ikke rart det gikk som det gikk.

Sier du det? Jo mange ser ut til å være enige om det. Smaken er som baken som det heter, jeg syns det er en undervurdert genial film på flere måter. Spesielt hvordan de har klart å få fram en bisarr stemning som rådet på den tiden. Litt sånn som i Fellini's Casanova.
Mulig skuespillet vurderes som labert, det kan jeg forstå. Tolket det som man la mest vekt på å få fram noe realistisk/tidsekte i hele framstillingen, som jeg syns de lyktes bra med.
En av de filmene jeg ser oftest på nytt faktisk, og blir dratt like mye med hver gang. Har den på 8/10 scala.

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (32 minutter siden):

Sier du det? Jo mange ser ut til å være enige om det. Smaken er som baken som det heter, jeg syns det er en undervurdert genial film på flere måter. Spesielt hvordan de har klart å få fram en bisarr stemning som rådet på den tiden. Litt sånn som i Fellini's Casanova.
Mulig skuespillet vurderes som labert, det kan jeg forstå. Tolket det som man la mest vekt på å få fram noe realistisk/tidsekte i hele framstillingen, som jeg syns de lyktes bra med.
En av de filmene jeg ser oftest på nytt faktisk, og blir dratt like mye med hver gang. Har den på 8/10 scala.

Tviler på at denne vil noen gang bli sett igjen. Men kommer nok ikke unna med at det å begi seg ut på 100 filmer, på røflig underkant av ei måned. Det tok på utover, særlig med tanke på all middelmådigheten og skit filmen man stadig støtte på, og Revolution fremsto lovende, men jeg falt av tidlig ut, og huskes mest for den i overkant skurkete rollefiguren til Donald Sutherland, selvsagt med ei påklistra og gedigen hårete føflekk i ansiktet, da for å pushe på litt enda mer, at han er skurken. 

Satt også med  en følelse, av at denne kunne muligens ha gitt noe mer, om den var omgjort til en miniserie enn film, men tja, 5 år og en god porsjon filmer siden, så nei, endte vel opp med ei 3/10 eller 4/10, og heldigvis har nå Sea of Love gått kun en vei, og det er oppover siden forrige besøk.