Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Delvis]

Clearcut (1991)

Canadisk film om innfødtes kamp mot hensynsløs nedkutting av skog i sine områder. Bedrifts-lederen blir kidnappet av en hevngjerrig indianer, og advokaten følger med.
Det største problemet mitt med denne, er at Graham Greene, den godlynte indianeren med de snille øynene, virket veldig malplassert i rollen som en sånn hensynsløs "stygging" som torturerer og skyter folk i vilden sky. Kjenner jo han fra en rekke andre roller, så dette ble helt feil. Kunne blitt mye bedre med en mer passende type i den rollen. Raoul Trujillo feks ( er også med her i en mindre rolle).

Men det ble aldri noen spenning heller, det var nokså trøytig og flere som var dårlige i sine roller.

5/10

[Frank.N.Steen]

Diverse film sett siste tid:

Scooby-Doo! in Arabian Nights (1994) av Jun Falkenstein, Joanna Romersa

Scooby og Shaggy ender opp langt uti ørkenen og til slutt i riket av ei styrtrik hersker, hvor duoen får seg "drømmejobben" som prøvesmakere for uendelige mengder med mat og drikke, men hvor baksiden er at det er ment å sikre deres arbeidsgivers helse, fra å bli forgiftet av sine mange fiender.

Ja, er det en ting man har smertefullt lært, av utallige Scooby-Doo eventyr/filmer, er at de med kun Scooby og Shaggy, er oftest ikke verdt å se, ettersom den eneste der har vært sånn noenlunde "givende", kom vel gjennom 80-talls filmen, The Reluctant Werewolf, men også der føltes en halvveis gjennomført 15-20 minutters episode, altfor langt dratt ut, i nesten 90 minutter med den samme sketsjen, igjen og igjen og igjen.

Men når de to hovedkarakterene knapt er med, i mer enn maks 5 minutter, til og fra, og en i stedet bys opp til meget irriterende og kjipe "gjestekarakterer", burde en nok ha skjønt hvor det ville bære hen.

Kun for de som må se alt med Scooby-Doo logoen inkludert.

3/10

The Thing About My Folks (2005) av Raymond De Felitta

Far-sønn roadtrip komedie, der Paul Reiser og Peter Falk ender opp på en liten men minnerik biltur utpå landet, etter at sistnevntes kone, etter flere tiår, plutselig sier takk for seg og forlater gubben.

Sett før, men var liksom skråsikker på at det var langt flere år siden, og nei, gjensynet i går påminnet meg om at det holdt nok med et besøk.
Reiser har jeg aldri likt, vel, minus rollen som en slesk og slu jappe-businessmann i Aliens (1986), men ja, der stopper det. Falk derimot, vel, han får dessverre ikke mye å jobbe med her. Mye gjentagende prompehumor, der ikke var morsomt første gangen, så kjører vi på ørten runder til, og nei, for en nostalgisk far-sønn biltur, er det nok langt bedre lignende filmer å se på sene søndagskvelder, da enn denne middelmådige komedien.

5/10

Beck 43 - Ett nytt liv (2021) av Pontus Klänge

Avslutningen på de første fire nye Beckfilmene (nr. 42) var noe så sjeldent som en der bikka akkurat opp i en meget snill 6/10, men tross gjensyn av Steinar og at Beck virker å ha kommet seg litt til hektene igjen, blir denne filmen litt for klisjespekka, og innehar for mange karakterer i "hvem gjorde det, og hvem er hvem" blant skurkene.

Fint å se Martin tilbake på jobb, men tja, kun 3 filmer igjen (håper jeg) og nei, da får det holde, og så vil en nok omsider dra frem sesong 1 (1997-98), sesong 2 (2001-02) og sesong 3 (2006-07), til senere høstkvelder.

5/10

Beck 44: Rage Room (2022) av Pontus Klänge

Kun 2 filmer igjen, men tja, sitter med en lei følelse av at noen vil forsøke å tvinge ut enda 4-8 filmer med "cameo" Beck og grannen i et par småscener, og skulle ikke overraske om de vil forsøke å presse ut ei spin-off med barnebarnet til Martin, som virker å ha plutselig "sprudlet til" og er nesten litt for festlig i de små scenene han har medvirket i, men også da spilt av en helt annen skuespiller, enn de tidligere filmene.
Nei, humordelene er oftest småtørre, og stadig fokus i retning Oskar og hans lite vellykkede dating liv, der han taster i vei med ulike damer på Tinder, og det var ikke særlig morsomt første gangen, og nei, dette er nok en av de svakere filmene, men greier ikke å bli særlig mer streng, så lenge Beck og Grannen stadig er med, tross ørlite scenetid til sammen.

5/10

Scooby-Doo and the Ghoul School (1988) av Charles A. Nichols

Enda ei impulsiv, drevet av ren nostalgi DVD innkjøp, og ikke like fæl som Arabian Nights, men dæven, de overmelka Scoob-Doo og Shaggy hardt på 80-tallet, og igjen en "historie" der innehar såpass syltynt plot/karakterer og fint lite spenning eller mysterier, at det skulle foregå over pluss 90 minutter, er litt vel i det lengste.

Uansett, Scoob, Shaggy og den alltids irriterende Scrappy-Doo er utpå tur langt uti huttiheita og ender opp som gymlærere for en jenteskole, men der alle er ulike spøkelser, monstre og forheksede elever. Naboskolen er en ren militærskole for gutter, og en kommende volleyballturnering, og der gutta har vunnet samtlige år på rad, og jentenes foreldre ønsker at nok er nok, og setter sin lit til at de nye gymlærerne vil forandre på tingenes tilværelse.

Kjipe skurker, og stort sett småirriterende karakterer, men noe med 80-talls animasjonen som gjør at en ikke går et hakk lenger ned og blir så med en ny skuffende Scooby-Doo film utpå de sene netter:

4/10

Beck: 58 Minutter (2022) av Lisa Ohlin

Kanskje på tide å omdøpe serien til "The Alex Beijer Show", ettersom tidligere hovedkarakter, er knapt mer med, da som nostalgisk "statist" i hop med Grannen, og nei, håper på en litt mer verdig avslutning for de to sistnevnte, da man nå har kun en film igjen, og nei, 58 Minutter er vel ikke en som henger for lenge igjen i minnet, men blir akkurat helt okei kveldsunderholdning.

5/10

Scooby-Doo and the Cyber Chase (2001) av Jim Stenstrum

Blir nok den siste Scooby filmen man begir seg inn på, hvert fall for denne gang. Mye gode minner om den gamle tv-serien fra mang en tidlig lørdagsmorgen på 90-tallet, men hvor filmene makter sjeldent å holde samme sjarm, humor og spenning, utover 70-90 minutter av gangen, og tar en med slett og generisk animasjon, tamme skurker og nei, da blir dessverre filmens lille nostalgiske høydepunkt, hvor gjengen treffer sine gamle versjoner i et tv-spill, ikke nok til å løfte på hva man får igjen, og blir nok en småkjip rating av:

4,5/10

Tenebre (1982) av Dario Argento

En amerikansk forfatter får så vidt kommet seg ut av flyet fra New York, i det han blir innhentet av sine egne verker, da nyheten om at ei morderisk gærning flyr rundt i Roma by om nettene, og slakter folk i hopetalls, og der forer sine ofre med sider fra sitt idols siste bok.

Tredje forsøket, og det vil seg bare ikke. Hjalp vel ikke noe at man ikke var i særlig filmhumør i natt heller, og nei, denne forblir en liten nedtur til sammenligning med Inferno (1980) og Phenomena (1985) fra samme periode, og lander liksom alltid på samme ratingen, og selv om det åpner lovende, og en føler at denne gang, så vil ting sitte litt bedre, så stopper ting opp halvveis, og derfra venter en kun på at det skal bli ferdig.

Likevel, en får jo John Saxon med hatt, vakre damer, mye visuelle og groteske scener, og ikke minst stilig kameraføring, samt utrolig fengende og småfunky synth musikk, men dessverre så funka ikke filmen nå heller, tross nesten ti år på vent, og ender dermed kun opp i ei sum av:

6,5/10

Deep Red (1975) av Dario Argento

En britisk musiker (David Hemmings), blir ei sen kveld ufrivillig vitne til et brutalt mord, og hvor det snart vil lede ham ut i en dyp og etter hvert livsfarlig besettelse, etter å komme til bunns i hvem som står bakom, og hvorfor.

Joda, dette var andre boller, og et langt mer fornøyelig gjensyn med en Dario Argento klassiker, der en må ha kun vært innom den over 20 minutter kortere International Version (1 time og 45 minutter), og ikke gårsdagens Directors Cut på oppunder 2 timer og 6 minutter.
Uansett, den nordiske AWE DVDen for en tid tilbake, kom jo med begge, og fra før var det nok ei sliten og lite imponerende kutta versjon man eide, og sikkert da så, for samtlige scener fra i natt, hadde en aldri tidligere kjennskap til.

Likevel, over 2 timer ble kanskje litt i det "lengste" laget, men aldri kjedelig, og med langt mer interessante karakterer og handling, enn Tenebre (1982).
Goblin er også i storform her, og kombinasjonen av det barnslige, men creepy gjengående melodien, samt nevnte bands hypnotiske score, er med å sørge for ei helt spesiell stemning, tidlig ut.
Sett før, men ja, her er det ingen tvil om at originalen til Argento der virker å komme med litt mer humor, sjarm og ikke minst en god del ekstra tidligere utelatte scener, er helt klart den utgaven man foretrekker.

Ikke umulig den kan stige ved et nytt besøk (Directors Cut altså), men går så et stort hakk og litt til, opp fra ei tidligere små skuffende 7/10 og til en mer verdig:

8,5/10

The Bounty (1984) av Roger Donaldson

En gruppe med misfornøyde ansatte og ikke minst store deler av besetningen, da ledet under streng ledelse av Løytnant Bligh (Anthony Hopkins), bestemmer seg for å gjøre mytteri, og hvor det vil til slutt lede til at skipets mannskap blir splittet i to ulike grupper, der må forsøke å overleve i ugjestmilde omgivelser og hverandres selskap.

En av sikkert utallige filmatiseringer om mytteriet på Bounty, men der denne 1984 versjonen virker å gi filmens "skurk" en litt mer sympatisk historie, og på sett og vis funket jo dette vel og bra, selv om filmen føles ut som en der kunne godt ha vært tjent med å bli omgjort til ei miniserie, ettersom en skulle så gjerne fått litt mer ut av de mange interessante karakterene, og ikke minst når en har et såpass imponerende skuespillergalleri av talenter.

Ellers må det flotte og stemningsfulle soundtracket til Vangelis dras frem. Ei blanding av farefull men nydelig musikk, som i perioder høres ut som litt "left overs" fra Blade Runner, og skulle gjerne likt å fått tak i ei CD av det, men virker å være et av disse, som kanskje aldri fikk en offisiell utgave, synd for dette var jo langt mer givende, enn Chariots of Fire og lignende, som var egentlig ganske så kjedelig, men smak og behag.

Alt i alt, liker kombinasjonen av nevnte komponist sitt flotte bidrag, og de mange visuelt vakre og storslåtte bildene fra havet, særlig på kveldstid, litt "stille før stormen" type scener.

Den nordiske Jupiter DVD utgaven, virker å fremheve filmen som et produkt av 90-tallet, og har helt feil spilletid, og ja, dette er jo ei 80-talls film, men kunne lurt meg litt, da Hopkins og Gibson så faktisk ut som de var på midten av 90-tallet i perioder, men ja, ender til slutt opp med en:

6,5/10

[Reg2000]

Everything everywhere all at once (2022)

Dette er nok årets mest orginale film. En merkelig syretripp av et sci-fi, actionkomedie multiverse familiedrama. Tittelen er veldig beskrivende, for en film som bombarderer deg med så mange inntrykk at den nesten blir utmattende, men den klarer akkurat å holde balansen. Skuespillerne er veldig gode, spesielt Michelle Yeoh i hovedrollen. Hun har alltid vært en favoritt, men her får hun nok vist mer av seg som skuespiller enn det hun kanskje har fått gjort i mange andre av filmene hun har vært med i. I tillegg må jeg nevne James Hong (kjent fra klassikeren Big trouble in little china) som fortatt klarer å være kul i en alder av 93 år og Jamie Lee Curtis som jeg ikke kjente igjen før jeg så navnet på rulleteksten. Den mannlige hovedrollen spilt av Ke Huy Quan trodde jeg ikke jeg hadde sett før jeg oppdaget at han var den asiatiske gutten i Indiana Jones and the Temple of doom. 

Hjertet i filmen er et familiedrama der Michelle Yeoh tar et slags oppgjør med egne valg i livet og sitt forhold til mannen, datteren og faren hennes midt i kaoset av alt annet som skjer.

Det er nok ikke en film som alle vil like, men er du interessert i noe som skiller seg ut i mengden er denne absolutt verdt å se.

9/10

Endret 26. mai 2022 av Reg2000

[Frank.N.Steen]

Diverse film sett siste tid:

Hatt liten filmappetitt den siste tiden, men prøvde meg på 3 stykk i går kveld, og ble heller skuffende opplevelse. Ingen tid til noe lengre omtaler, og ettersom få av filmene ga meg noe særlig skrivelyst, blir det bare deretter.

Nobody (2021) av En eller annen

Av en eller annen grunn, ble man tidlig med på "hypetoget", og første halvtimen (til og fra), hvert fall frem mot buss scenen, så lå det an til en snill 7/10, men deretter og ut, mista jeg fullstendig interessen og ratingen datt raskt nedover i samme takt.
Det som virket som utmerket fredagskveld moro, med pizza og god drikke, sklei rett inn i enda en ny generisk og døll actionfilm, der hovedkarakteren blir om til en smug og selvgod supermann, og hvor det bygges opp mot en verdig superskurk i andre enden, som egentlig bare var rimelig kjip og forglemmelig.
Burde skjønt hintet med John Wick (referansen på DVD coveret), også en filmserie man ikke ble spesielt imponert over, tross av at førstefilmen var godkjent, så satt en å smågjespa seg gjennom 2ern, og ingen interesse av å se noe mer fra den kanten.
Nei, denne går rett ut igjen, og trøsten er at man bare brukte 20-25 kroner på den, og for lignende og langt mer givende action underholdning om en helt "vanlig" sliter, som egentlig er en drapsmaskin, så blir det nok til at man drar frem True Lies (1994) og A History of Violence (2005) når den slags er aktuelt og havner til slutt på en:

5/10

Cruel Jaws (1995) av Bruno Mattei

Visstnok et skikkelig oppkok av alt mulig slags b-film klipp, arkiv opptak, Star Wars soundtrack og selvsagt overdose med gjenbruk fra regissørens mye tidligere "klassiker" The Last Shark (1981), der hvert fall kunne skryte på seg en viss kult-komedie stil, med mye latterlige hendelser og nei, selv om denne kom i 1995, høres det ut som mye av filmmusikken er fra 80-tallet.
Alt i alt, en ganske tam Jaws rip-off, der det er ikke så mye mer å skrive om, og slutter med en:

4/10

Turbulence (1997) av Robert Butler

Måtte se igjen en Ray Liotta film, og denne har man jo vært innom tidligere. Uansett, et par kriminelle blir beordret om bord et svært fly, i retning Los Angeles, og vel, en av dem må på do, og da vet man at noe fælt snart vil skje. Liotta prøver å sjarmere flyvertinnene før psyko-killeren stormer løs og begynner å strangulere og slakte for fote, alt mens søte Lauren Holly (rødtoppen med sprettrumpa fra Dum og Dummere) må forsøke å balansere mellom å være den kvinnelige "John McClane" og en førsteklasses flykaptein, og nei, en festlig og tempofylt action-thriller med julestemning og kanskje ikke blant Liottas beste, men absolutt en film som man nøt på en sen fredagskveld.

Den ble kanskje ingen stor kinosuksess, men fikk nå hvert fall 2 oppfølgere, og virker som en der mange har et godt øye til.

6/10

Unhinged (2020) av Derrick Borte

En godt overfødd Russell Crowe, har en meget dårlig dag, og bestemmer seg for å overføre litt av "moroa" i retning en ung mor, som er litt for aggressiv med bilhornet. Og vips så er vi midt opp i en ellevill biljakt.

Så litt frem til denne, mye grunnet at folk virket å hinte om en slags moderne The Hitcher (1986), men føltes kanskje litt mer som en Falling Down (1993) light utgave, bare med Walter Sobchak (John Goodman) i total oppløsning som D-Fens, og skulle så gjerne hatt Crowe forbli værende mest mulig i bilen, og ikke så mye til fots.
Nei, ikke i nærheten av å matche nevnte kult-klassikere, men likevel forfriskende å se Russell levere varene, tross av at han ikke får så mye igjen fra sine mindre imponerende motspillere.

6/10

The Triangle (2005) av Craig R. Baxley

En miniserie fordelt på 3 episoder og oppunder 4-5 timer i total.
Fokus på båter som forsvinner langt ut i havet, og mystiske oppdagelser av gamle skip og fly, som forsvinner igjen, samt en rekke dødsfall, hvor noen få overlevende og ei gruppe med spesielt utvalgte, blir bragt inn av en rik businessmogul, i håp om å løse gåten om hva som egentlig foregår.

Slettes ingen dårlig tv-underholdning, men siste timen ble kanskje noe vel overlang, men er man fan av tidsreisefilmer til havs og båt, ala The Philadelphia Experiment (1984) og The Final Countdown (1980), så kan denne være verdt å sjekke ut.

6/10

Arne Dahl: Misterioso (2011) av Harald Hamrell

Første episode av sesong 1, og spredd utover 2 deler på ca: 90 minutter hver, og ja, typisk svensk krim, med klisjeer på rekke og rad, fra den dødstrøtte og overarbeidete hovedrolleinnehaveren, som virker å være på kant med familie/kone, og søker trøst i muligheten om å bidra i en helt nyopprettet spesialenhet som skal ta for seg flere brutale drap, på ulike svenske businessmenn.

Kunne godt ha trengt litt nedjustering i tid, for over 3 timer, ble altfor mye. Likevel, tar ikke lange tiden før man får sansen for gruppas medlemmer, særlig den litt småklønete veteranen Viggo, der alene flyr til Talin for å kicke ass, Dirty Harry style, og blir spikra levende til en murvegg, eller den snille kjempen Nyberg, samt finske snobben og bedreviteren Søderstedt, men er allerede halvveis i gang med episode 2, og virker som ting blir litt mer sammensveisa fremover, så ikke umulig at ratingen også vil bedre seg med tid.

Men første episode ble en heller ujamn affære, og litt for "safe", så blir kun med en:

5,5/10

Farlig Farvann (1995) av Lars Berg

"Ikke FAEN! Jeg blir med deg!"

Under et mislykket ransforsøk, ender den mye omtalte "mesterkriminelle" Falken (Nils Ole Oftebro) plutselig opp i ei vill flukt med en kvinnelig bankansatt samt en munnrapp småkjeltring, og hvor følget snart søker ly ved en liten værbitt øy, der det til slutt eskaleres med en psykologisk kamp mellom kjeltringene og gislene.

Norsk "filmklassiker" det her ja, nesten på vippet til kultkomedie, ettersom de første 15-20 minuttene var så ufattelig komisk og fartsfylt, med noen hysteriske replikker på rekke og rad, oftest ut av Morten Faldaas latterlige bondetamp karakter, der ser ut som han har sovna under en Wam og Vennerød produksjon anno 1985, og våkna opp i 1995, klar for ny dyst:


"Skal'n drite i bilen da eller?"

"WOOØØØIH, detta gikk jo jævlig bra!"

Men lite slår Nils Ole Oftebro, da som bad ass hardkokt mester raner, der flyr rundt i sorte klær, solbriller og kunne ha vært Rhinos (fra Nissene på Låven) slemme storebror.

Hadde filmen fortsatt i samme tempo og amatøraktige ufrivillig komiske stil, kunne dette vært en liten godbit, men dessverre så forsøkes det å gjøre en liten og brå helomvending, i det trioen forlater fastlandet og ender opp på en liten øy, langt uti havet, med en tøffelhelt av en fyrvokter, og nei, da ble det bare langtekkig og kjedelig, selv om vi får noen småartige fighter, særlig mellom Oftebro og en tøff og innpåsliten politimann med hestehale.

Anette Hoff i parykk, må jo også nevnes, der hun tidlig ut, sparker skiten ut av en politibetjent, og ja, en sånn film man bare tilfeldigvis "snublet" over på Youtube en kveld, men liten sannsynlighet for at denne vil slippes på noen fremtidig DVD.

4,5/10

[Kjøleskap]

Farlig Farvann er selvsagt helt konge!

[Delvis]

Kjøleskap skrev (56 minutter siden):

Farlig Farvann er selvsagt helt konge!

Liker den jeg også. Har et VHS opptak av den, og skulle gjerne sett den i en bedre utgave.
 

[Woff]

Hadde gjensyn med Sully i dag på 4k..  https://www.imdb.com/title/tt3263904/?ref_=nv_sr_srsg_0
Den fikk fram tårene i øya flere steder. Utrolig at Tom Hanks ikke henta Oscar for sin tolkning her.
Forøvrig så er Atmos-sporet enormt bra!

[Outlier616]

On 5/26/2022 at 10:40 PM, Reg2000 said:

Everything everywhere all at once (2022)

Det er nok ikke en film som alle vil like, men er du interessert i noe som skiller seg ut i mengden er denne absolutt verdt å se.

9/10

Elsker Michelle Yeoh og var skikkelig hyped for denne, så jeg hadde kanskje for høye forventninger. Jeg holdt på å kjede meg ihjel og hadde også en bestemt følelse av å ha sett den før. Føltes mest som en parodi ala Scary Movie osv. hvor man lager et parodisk sammensurium på populære filmer i en sjanger. I dette tilfellet The Matrix, Inception og kanskje Into the Spider-verse eller Multiverse of Madness eller lignende multiverse-filmer. Tror jeg begynner å bli gammel

[Frank.N.Steen]

Et knippe ulik film/kvalitet sett unna siste tiden:

Baby’s Day Out (1994) av Patrick Read Johnson

Gjensyn med denne 90-talls "klassikeren", kanskje for første gang, siden nettopp nevnte tiår, og joda, en viss eim av feel-good nostalgi la seg tidlig ut, men dette var vel i grunn syltynne greier, og ikke sjokkerende at John Hughes var involvert som manusforfatter.
Likevel, nevnte nostalgi (mye hyggelige minner fra tiden man tok opp søndagsfilmen på VHS og så dem etter skoletid) og ikke minst det at skurkene (denne gang en trio) er definitivt de mest likandes av dem alle, gjør at det blir aldri kjedelig, men dæven så Joe Mantegna får kjørt seg her, ikke minst familiejuvelene hans, der filmens lille "sjarmør" ender opp med å sette fyr på understellet til hovedskurken, hvor deretter en av "medhjelperne" prøver å trampe vekk flammene, kun for å mose i stykker noe helt annet i samme sleng:

Selvsagt ingen stor opplevelse, men det gikk unna, og ja, "The Three Stooges" redder det hele fra å gå i minus, og gir den så en veldig snill:

5/10

Dances with Wolves (1990) av Kevin Costner

En høyt dekorert men likefult sliten og livstrøtt krigsveteran (Costner), setter ut i et dristig men mislykket selvmordsforsøk. Et der vil sørge for en viktig seier for nordstatene, da under den blodige borgerkrigen. Og som takk for innsatsen, blir Løytnant John Dunbar snart gitt langt mer fredeligere forhold å jobbe uti fra, og hvor den mystiske og ville naturen ved siste utpost, lokker frem uante følelser, og ikke minst skal medføre i et dypt og nært vennskap med en større gruppe vennligsinnede prærieindianere.

Aldri sett den oppunder 4 timers forlengende utgaven, men ettersom man først nylig fant ut at DVD boksen man plukka opp for en evighet siden, inneholdt to versjoner, så hadde en egentlig planer om å dele filmen i to, og se resten i morgen. Vel, timene fløy av sted og hjalp nok på, at man har hatt et godt forhold til den originale 3 timers versjonen fra før, men litt spent på hvorvidt denne nyere ville forbedre ting, eller motsatt.

Heldigvis gikk det rette veien, og fint lite å utsette, selv om enkelte scener kanskje ble litt i overkant mye, men ja, John Barry hjemsøkende soundtrack i hop med spektakulære naturscener og omgivelser, er jo definitivt viktige grunner til at enkelte stunder gir deg gåsehud, og skulle gjerne hatt enda mer bilder av præriesletter, fjell og daler, med Barrys musikk i bakgrunnen.

Mye gode minner dukket også opp, da man som guttunge så flere western filmer i hop med farmor og farfar, og ville sitte med hue dypt nedi utallige bøker og tegneserier om indianere og den ville vesten, da med et romantisk og kanskje noe naivt savn, av det å kunne oppleve eller forestille seg slik vakker og ubesudlet natur.

Ga originalen ei 8/10 og denne nær 45-50 minutter forlengende ender så opp i en:

8,5/10

Last of the Dogmen (1995) av Tab Murphy

En tidligere dusørjeger (Tom Berenger), blir på ny hyret inn, i det 3 etterlyste fanger har satt på rømmen, langt uti ødemarka, og sammen med en ekspert innen amerikansk indiansk historie (Barbara Hershey), ender duoen opp med å finne noe langt mer interessant enn ei gruppe med desperate rømlinger, for plutselig står de ansikt til ansikt med gjenlevningene av et mystisk folk, der har overlevd i det ukjente, gjennom flere livsaldre.

En tidvis godt utført spennings-thriller, der byr på gode roller fra Tom Berenger, Barbara Hershey og Kurtwood Smith, samt mye nydelig og flott natur.
Dessverre en film som faller litt for mye i fella av å gjøre indianerne om til noen overmagiske skapninger, litt for mye og det, samt et klissete oppkok av overemosjonell "nå skal du føle, enten vil eller ei" type såpe-opera stemningsmusikk, som dessverre får gå igjen, litt vel mye.

Likevel, Berenger er i form, men oppunder 2 timer blir dessverre altfor langt tid, og kunne fint ha vært nedjustert med minst en 15-20 minutter, eller mer.

6/10

Missing in Action (1984) av Joseph Zito

Vietnamveteranen Braddock (Chuck Norris) er tilbake ved gamle jaktmarker, da i håpet om å kunne motbevise både sin egen regjering, samt tidligere fiender, i at det stadig befinner seg tusenvis av amerikanske soldater som fortsatt sitter fanget i ulike leire, godt gjemt bort fra sivilisasjonen, i de dype og ugjestmilde jungler.

Gjensyn med denne "klassiske" Cannon action b-filmen, der sørget for å gi Chuck Norris en viktig suksess, samt fornye hans image som mer tidsriktig 80-talls actionhelt, og der var en av to uhyre populære filmserier for nevnte tøffing, da i hop med en annen eksplosiv Cannon utgivelse i Delta Force filmene.
Usikker på hvem som sto bakom trenden med såkalte POW eller Prison of War actionfilmer på 80-tallet, men husker jo at Gene Hackmans Uncommon Valor (1983) hadde et lignende plot, men også at den var en langt overlegen utført krigs-action film, og selvsagt inneholdt en mindre gruppe med elitesoldater i ulike aldre, mens Missing in Action er jo mer i den velkjente 80-talls "enmannshær" genren, der en Rambo lignende barsk jævel, sendes ut i jungelen, og slakter hundretalls bad guys, og det hele avsluttes med overpatriotisk musikk og helten redder dagen.

Uansett, Missing in Action ankom ikke så lenge før First Blood Part: 2 (1985), og ryktet skal ha det til at Cannon var interessert i manuset til James Cameron (First Blood 2) men ja, mulig de ikke strakk til i budkrigen, og gikk for billigere bidrag, samt at de forsøkte å "kuppe" kinopublikummet ved å utgi sin versjon, en stund før originalen slapp til.

Missing in Action og oppfølgere ble også spilt inn samtidig, og tror jeg leste noe om at oppfølgeren, egentlig var ment å bli utgitt først, men at Golan og Globus fant ut at den var ikke like god som den tiltenkte film nummer 2, og ikke så lurt å åpne med den dårligste først, og gå på en kjip smell, så like greit å slå på stortromma og se hvordan folk reagerte. Vel, planen lyktes, ettersom de fikk en stor overraskelses hit og en som regnes av mange, blant Norris mest populære utgivelser.

Regissør Joseph Zito ville jo lage mer film med actionhelten, og året etter fulgte den mye bedre Invasion U.S.A. (1985), også ei Cannon produksjon, og virket som Chuck Norris var for ei tid deres største filmstjerne, ikke at de hadde for mange å velge blant, men på actionfronten gikk det unna og fansen fikk det de ville ha, kritikerne derimot, vel som Charles Bronson sa det så fint, ettersom de ikke betaler for kinobillettene sine, så lager vi nå heller ikke film for dem.

Alt i alt, Missing in Action fikk ei skuffende 5/10 tilbake i våren 2012, men fikk litt mer i utbytte i går kveld, og synes fortsatt første del, hvor Braddock sniker seg rundt om natten, i en sleazy og oppdatert 80-talls versjon og tidligere Saigon, er langt mer underholdende, enn de litt for random actionscenene på dagtid, uti jungelen. Mulig det var mer billig og mindre tidkrevende å skyte midt på lyse dagen, men skulle så gjerne sett at actionscenen ble satt til nattetid, da slikt ser så mye tøffere og har en ekstra stemning over seg, men ja, M. Emmet Walsh dukker jo opp som en komisk sidekick, og må ha gjort en såpass godkjent innsats, at regissør Zito like greit ba ham returnere, et par år senere, i en lignende actionfilm (også fra Cannon), i Dolp Lundgrens Red Scorpion (1988).

James Hong fremsto tidlig ut, som en verdig skurk, bare så synd han blir "skrevet ut", etter knapt en halvtime, og derfra og ut, får vi en standard sadistisk bad guy, man har møtt på litt for mange ganger, i lignende film.

Nei, fikk så nevnt litt mer igjen i går, og ender så med en veldig snill:

6/10


Timerider: The Adventure of Lyle Swann (1982) av William Dear

"Who are these assholes?"

En dyktig terrengsyklist ved navn Lyle Swann (Fred Ward) blir ved et "uhell" sendt tilbake over 100 år i tid, og havner midt oppi den ville vesten, der han ikke akkurat blir særlig varmt mottatt, men finner snart ut at hans talent samt kjøretøy, vil komme godt med, i å skaffe seg både nye venner, og ikke minst fiender i hopetalls.

En av disse 80-talls tidsreise filmene, man lenge har hatt liggende på vent, men med den kjipe nyheten om Ward for ikke langt tilbake, følte jeg at man kunne like greit gi den en sjanse i går, og tja, tross et potensielt interessant plot, og mange likandes folk, så føles det hele rimelig billig levert.
Jeg mener til tidsreise film å være, så har man Fred Ward kjørende rundt på sykkelen sin, langt uti å ørkenen i 1/3 av filmen, og fortidsscenene består stort sett av småkomiske scener der redneck skurker til hest, forsøker å skyte "maskinen" i fillebiter, eller stjele den.

Så har man den alltids sjarmerende Ed Lauter som prest, og den flotte Belinda Bauer som skyteglad Cowgirl.

Ward gjør så godt han kan, med det lille han få å jobbe ut i fra, og handlingen blir kun halvveis, og synd, for i de rette hender, kunne dette kanskje vært litt mer imponerende.

5/10

Rambo: First Blood Part II (1985) av George P. Cosmatos

"To survive a war, you gotta become war."

John Rambo (Stallone) får ei unik mulighet til å bli benådet fra sin lengre fengselsstraff, men da må han først lære seg å spille på lag med en gruppe spesial soldater, der vil gi den tidligere høyt dekorerte krigsmaskinen et topphemmelig oppdrag, i å gå dypt inn i fiendeland og sørge for å returnere med potensielle fotobevis, om at amerikanske fanger fra Vietnamkrigen, fortsatt holdes til fange.
Men Rambo har ingen planer om å spille snill og lydig gutt, for noen tvilsomme byråkrater i dress og slips. I stedet bestemmer han seg for å ta saken i egne hender, og redde ut så mange av sine gamle kompiser og kolleger, som det er mulig å gjøre, samt lage et realt helvete på jord, for de som er ansvarlig for ugjerningen, og det gjelder på begge sider.

Tok meg nesten et år, men nå kunne en jo nærmest (i likhet med Missing in Action), "feire" 10 år siden forrige gang man så Rambo 2, og håpet vel at der Missing in Action steg et ørlite hakk på rating stigen, ville det samme smitte over til First Blood Part II. Slik gikk det dessverre ikke, denne gang heller. Man vil liksom så gjerne få mer ut av den, men fallhøyden fra den fantastiske og intense originalen, og ned til mer erke typisk 80-talls jungel-krig action, er altfor stor, og forblir en av de som ikke lar seg imponere eller underholde for mye av Stallones forsøk på å gire opp filmserien med ekstreme menger av action og en massiv dose med killcount på menyen.

Tror noe av hovedgrunnen til at verken del 2 eller 3 har funka, er ikke bare hvor gjennomført god og velspilt originalen var, men det at man endte med å se ufattelig mange filmer, der var bokstavelig talt enten parodier eller rip-offs av Rambo 2, og hvor flere fremsto som langt mer givende (for min del), og ble i ettertid litt "vanskelig" å ta den mer grovalvorlige og patriotiske delen i Rambo oppfølgerne, for seriøst, når en stadig ville se for seg Weird Al Yankovic eller Charlie Sheen, ja til og med søte Mowgli i Gremlins 2: The New Batch (1990), lage komiske grimaser og lage gryntelyder og Rambo aktige one-liners, og ja, selvsagt ikke Stallones "feil", men film 2 nummer ble langt mer ikonisk i stil, utseende og hvordan den type film skulle gjøres fremover.

For her får man jo nærmest en eneste stor reklame innslag for typiske Rambo "gadgets", alt fra nærbilder av blodsprengte biceps, til Rambo-kniven, Rambo-buen, Rambo-svettebåndet, Rambo-sveisen osv, osv. Alt dette, gikk igjen i utallige komedier og parodier, så når Sly forsøker å være grovalvorlig blir det vanskelig å holde seg stram i maska, for enkelte scener er så ufattelig komiske at de lett overgår de man ser igjen i UHF eller Hot Shots! Part Deux.

Vel, en ting som alltid skuffer eller irriterer meg, er jo det at en ung James Cameron (mulig før Terminator) bidro med manuset, og som igjen mest sannsynlig ble tungt omgjort av Stallone selv, og det å lure på hvordan ting kunne ha blitt, dersom Camerons utkast forble mer gjeldende.
Ellers føles det totalt bortkasta og ha tøffinger som Martin Kove involvert, mest i bakgrunnen da det ville jo ha vært interessant om han og et par av de andre innleide soldatene til (Charles Napier) hadde blitt med uti jungelen, fremfor ei fotomodell som selvsagt bedyrer sin store kjærlighet for Amerika og Sly, og ja, det endte jo "lykkelig", not. For potensialet med disse innleide og tvilsomme soldatene i hop med Rambo og sett hvordan de ville gå seg til under kamp, hadde nok bikka ratingen betraktelig, eller så vil man gjerne tro det.

Richard Crenna får ikke mye å jobbe med han heller, og nei, så har man skurkene i fangeleiren, Stephen Berkoff er en fryktinngytende type i kald og sadistisk nazi-lignende bad guy roller, men ja, vi får den typiske torturscenen, helten selvsagt tåler alt og så har man den random sovjetiske muskelbunten som ja, glemt helt navnet på han, men gikk rett ut igjen av filmminnet, og nei, action delen er selvsagt massiv og meget godt utført, skulle vel bare mangle, med tanke på hvor mye penger filmen kosta i sin tid. Så for de som kun vil ha mer action og høyest killcount på menyen, så ja, da er vel denne en innertier. Men er man ute etter en virkelig god og velskreven/spennende og intens actionfilm, ala forgjengeren, så kan det bli en solid nedtur, og slik forblir det nok for meg.

Alt i alt, det beste med Rambo 2, er at man fikk lignende og langt mer givende utgivelser, ala Commando (1985), der sistnevnte heldigvis ikke går i samme fella, og tar seg selv blodalvorlig, men har sjarm og glimtet i øyet, og klart, mye skyldes jo Arnold Schwarzeneggers tilstedeværelse, men manuset og tempoet er jo som natt og dag, til forskjell fra Rambo 2 og Missing in Action. Men smak og behag, og nei, tror jeg lar Rambo 3 ligge på vent, for den huskes som den soleklart svakeste, og mulig en heller vil gi Rambo (2008) en ny runde, selvsagt den ukutta versjonen, for den var langt mer givende, og huskes som en av de bedre actionfilmene fra 00-tallet.

6/10

Python (2000) av Richard Clabaugh

"Somehow, I thought it would be bigger."

I det ei kløne åpner (på kapteinens ordre) en svær kasse med noe stort og farlig, langt oppi lufta, blir det opptakten til et vaskeekte mareritt for de uheldige beboerne ved Sleepy New Haven, der får seg en real nasty overraskelse, i det en gigantisk monsterslange, starter en privat krig mot alle som kommer i dens vei.

En av sikkert utallige slange, krokodille, alligator, Komodo osv monster-skrekk filmer der ble til i kjølvannet av suksessen til Anaconda (1997), og her er vel også Sy-Fy Channel i bakgrunnen, i kjent stil med et knippe velkjente 80-talls navn/fjes, litt tits and ass og latterlige spesialeffekter, og vips så har man oppunder 1 time og 40 minutter med b-film moro.

Navn som Robert Englund, Casper van Dien, William Zabka, Wil Wheaton (med lilla hår), Dana Barron, Jenny McCarthy og Ed Lauter i et veldig kort innhopp. Blunker du, så er han borte vekk, og hadde vært interessant å fått vite hva han fikk ut av en såpass gjennomført bortkasta rolle, men godt mulig lønna var god for 5-10 sekunder, til og fra.

Van Dien og Englund virka som en duo der gikk godt i hop, så jo en annen latterlig b-film med de to, også der hadde Englund en tropisk hatt på hue, store deler av tiden.

Tross såpass mange likandes og noenlunde kjente folk (hvert fall om en er glad 80 og 90-talls b-film), så er dessverre hovedrollen gått til en rimelig kjip og lite likandes fyr, der tar opp altfor mye tid.
Kjøpte ikke den "uavgjort" fighten mellom han og Zabka, nesten synd Ralph Macchio ikke hadde landa hovedrollen i stedet, kunne vært moro.

Til b-film med monsterslanger og en haug av klisjeer, funka det overraskende greit, størsteparten av tiden. Dessverre faller det litt i gjennom siste akt, hvor de gjenværende 10-15 minuttene, føles mer ut som en halvtime, og det gikk meget sakte av sted.

Slikt kan ikke ignoreres, og blir så med en:

4,5/10

[Gunfreak]

TOP GUN: Mavrick

Det er ikke ofte jeg får karra meg på kino. Sist var Bohemian Rhapsody I 2018. 

Men måtte jo se denne, dette er kanskje beste ekte oppfølger jeg har sett siden Terminator 2, da tenker jeg ekte oppfølger, ikke film 2 i en planlagt serie på en drøss med filmer.

Her gjør de alt riktig,  venter nesten 40 år på å lage den, gjør mye av den analogt og lar digitale effekter forsterke de praktiske. Spiller på helt riktig mengde nostalgi, men legger til mye freshed også. På mange måte nøyaktig riktig formel som Ducktales 2019 serien gjorde. Gir noe til oss gamlinger, men gjør det nytt og freshed.

På det tekniske bedre enn originalen,  selv om dette er action først og fremst er detaljene i flyene mer riktige. 

Og vi gamle gubber feller en tåre når vi får F-14 som er et mye kulere flyv en F-18 med sine øko motorer. Regner med F-14 er model/digitale da usa dreper sine F-14 pga frykt for Iran.  

Rett og slett den perfekte oppfølger, kanskje ikke perfekt film. Men den overgår originalen på mange måter.

Kunne bare ønske det var bedre kino alternativer her i bygda. Denne burde jo bli sett på Imax eller stor salen på Colosseum. 

10/10

Nå må jeg lagde meg et oppdrag i DCS der jeg kjemper mot en "5th generation" fighter i min F-14 

F-14 tribute. 

 

 

Endret 11. juni 2022 av Gunfreak

[Wheeljack]

Jurassic World: Dominion

Meh... helt grei.

Klarer ikke helt å fange steminga fra den orignale Jurassic Park fra 1993 den her heller, men det forventa jeg ikke at den skulle. Det er igjen Dinosaurer med gode visuelle effekter, og ikkenoe fokus på hybrider sånn som dem to første Jurassic World. Gåsehuden meldte seg dog når Sam Neil gjør sin entre som Alan Grant igjen, akkompagnert av John Williams sitt ikoniske Jurassic Park tema.

[Frank.N.Steen]

Ikke mange filmene en så forrige uke, og over helgen. Godt mulig en heller treg/svak start på fredagen gjorde sitt, men som heldigvis ble avløst senere, da med ei fantastisk gjensyn av en litt oversett Walter Hill perle:

Us (2019) og Crimson Peak (2015), huff, 4 timer (til og fra) man aldri vil få tilbake. Første av de to skrekkfilm nedturene, åpnet vel noenlunde "lovende", men så begynte tiden å stå bomstille, og nei, sjeldent en må ty til fast forward knappen, og såpass ofte. Men uten dens "hjelp", ville nok ratingen falt desto lenger nedover, og Crimson Peak bedret ikke humøret så altfor mye, men takk og lov for at man valgte å bryne seg på den mesterlige og barske Southern Comfort (1981) av Walter Hill, for ja, en trengte virkelig litt "trøst" etter to så lite "imponerende" skrekkfilmer.

Gidder ikke kaste bort et sekund mer på de to skrekkfilmene, og bare slenger ut hva en fikk igjen, sånn til og fra nedenunder:

Us (2019) - 3/10
Crimson Peak (2015) - 4/10

New Alcatraz (2002) av Phillip J. Roth

Et toppmoderne høysikkerhetsfengsel, satt langt uti det kalde Antarktis, blir omtalt som det nye Alacatraz grunnet ryet som nærmest umulig å rømme vekk fra. Vel, ting forandres rimelig kjapt, i det beboerne finner ut at en gedigen monsterslange har ankommet bygningen, da vekket til live grunnet en naiv avgjørelse, og er plutselig veldig klar for å meske seg i flest mulig mennesker som mulig.

Nok ei b-film med monsterslange og avdanka film og tv-stjerne fra 80 og 90-tallet, ledet da, av tidligere Louis and Clark stjerna Dean Cain, som en har blitt vant med å se i slik "kvalitetsfilm". Noe mer skuffende var det å se igjen Craig Wasson, som på 80-tallet medvirket i en rekke solide og underholdende skrekk-thrillere, deriblant Ghost Story (1981), Body Double (1984) og Nightmare on Elm Street 3 (1987). Men her sitter han mest i en "gamingstol" og lager grimaser, mens han ser på utallige tv-skjermer og banner og er frustrert over denne kjipe slangen, som farer rundt i mørke og gassfylte korridorer og fyller seg opp med kropper og lik.

Nei, definitivt en svakere og mer kjedelig affære, enn Python (2000), og mest sannsynlig også en mye mer lavbudsjetts produksjon, så nei, dette var ei døll nattfilm, og ender med en:

3/10

Southern Comfort (1981) av Walter Hill

"It real simple... we live back in here... dis is our home, and nobody don't fuck with us."

Det som kun var ment å være nok ei letthjerta militærøvelse, lagt uti de dype Louisianasumpene. Ender i stedet opp som et altfor virkelig mareritt, når en mindre gruppe soldater fra heimevernet, bestemmer seg for å tjuvlåne to båter. Og denne tilsynelatende lille misforståelsen, blir ikke særlig godt mottatt hos de rette eierne, der består av en gjeng ihuga Cajunjegere, som kjenner til sumpområdene som om der var deres egen lomme.
Dette fører til slutt det desperate soldatfølget uti i en privat og meget ondskapsfull kamp for overlevelse, fanget uti ugjestmilde og ukjente forhold, og satt opp mot både skyteglade og hensynsløse jegere, men desto mer, hverandre.

Nå dette var jaggu meg en utmerket lørdagsfilm. En man ikke har sett siden, vel, altfor lenge, og tror ikke man ble for imponert første besøket, men ny runde, og en helt ny film var det man fikk igjen. Slikt skjer ikke for ofte, men dæven så deilig følelse når det hender.

Uansett, Southern Comfort er en gjennomført spennende, velspilt og utrolig tøff overlevelsesthriller, med mulig litt krigs-drama på overflaten, og der vi følger en spøkefull gruppe med soldater, der flesteparten virker mer opptatt av å få full score med noen innleide damer, som de skal treffe på senere. Vel, moroa tar brått slutt, i det følget stikker av med to båter, og havner midt opp i en brutal kamp for tilværelsen, og der de går fra å være øverst på næringskjeden, til å bli sett på som fritt vilt.

Her hjelper det ikke på med løsskudd og fancy planer, ettersom fienden er stort sett usynlig, og stiller med skarpladet ammunisjon i hopetalls, samt kjenner territoriet inn og ut. Noe som blir etter hvert benyttet om til en ond og utspekulert "kattens lek med musa", når alt fra hjemmesnekra feller, psykologisk krigføring, og splittelse av motstanderens egne, blir satt ut til verks, av typen splitt og hersk, som råder høyt i alt kaoset.

Man føler virkelig med gutta som da ender med å bli fremmede i sitt eget land, og snart får lære, at man trenger ikke dra til Vietnam for å oppleve helvete på jord, da er det bare å kødde med feil type bondetamper uti de dype og ubarmhjertige sumper, så kan det bli raskt meget interessant.

Walter Hill makter å holde på intensiteten og spenningen fra første skudd, og helt til slutten, der attpåtil kan vel beskrives som en mulig "åpen" avslutning, i det at ja, skal ikke avsløre for mye, men jeg likte den langt mer i kveld, enn for flere år tilbake.

Hjelper selvsagt på, at man har et likandes og barskt blanding av tøffinger og gærninger, men hvor særlig Powers Boothe og Keith Carradine, samt Fred Ward er virkelig i slaget her. Samme må sies om den ikke fullt så munnrappe Brion James, som deres "fange", og tror det var et stort pluss, å gå for såpass mange karakterskuespillere, fremfor å ha en eller to svære navn, som tar opp for mye plass, og slikt gjør at man får mer tid og interesse for resten av følget.

Alt i alt, storkoste meg, og kan trygt anbefales til fans av lignende film, ala Deliverance (1971), Aguirre, The Wrath of God (1972), The Creeper aka Rituals (1977) og ikke minst Predator (1987). Rett og slett barsk og meget god lørdagsunderholdning, og denne må jeg nok oppgradere, for min eldgamle SME nordiske DVD, kom med et bilde som tja, ikke var helt verdig en slik godfilm.

Må til slutt nevne at musikken og omgivelsene er virkelig med på å sette stemningen, og føler at man blir dratt med på den aller verst tenkelige våte, klamme og jævlige "speiderturen" man kan forestille seg.

Må nok snart dra frem et par andre klassiske bad ass Walter Hill filmer, Hard Times (1975), The Warriors (1979) og Streets of Fire (1984) er alle på vent, og ingen tvil om at Southern Comfort har lagt et fint grunnlag for langt mer moro og hyggelige gjensyn med Hills filmer, fremover denne sommeren.

9/10

[Frank.N.Steen]

Death Hunt (1981) av Peter R. Hunt

"We've been hunting a man who knows how to live off the land and use it to reign."

Når den hardføre einstøingen Albert Johnson (Charles Bronson) brått avslutter en stygg hundekamp, havner han så raskt i klammeri med hundeieren. Dette blir så opptakten til ei voldsom og blodig menneskejakt, der skal føre ei gruppe med skyteglade jegere ut i en bask og nådeløs vinter, da i håp om å få has på deres bytte. Men problemet er bare det at de er ikke klar over hvem de virkelig har med å gjøre, og vil snart prise seg lykkelige om de kommer med livet i behold, ut av den intense krigen.

Gjensyn med denne tidvis så solide og velspilte action-thrilleren, der benytter seg godt av Canadas vakre men slu villmark, og ikke minst to av filmverdens tøffeste karer, der Lee Marvin og Charles Bronson holder spenningen i gang, med en følelse av at filmen og karakterene nærmest kunne vært ei slags 30-talls Rambo: First Blood (1982), med en hardfør outsider (Bronson) som havner på kant med loven, og inn kommer all slags uvesen med våpen og likevel ledes denne triggerhappy gruppa med bondetamper, veteraner og ridende politi av en annen aldrende grinebiter (Marvin), der minner litt om Richard Crennas rolle i nevnte Rambo film, der det er en gjensidig respekt mellom de to hardhausene, men også vissheten om at noen må vike, ettersom det er nye tider på gang, og deres type er ikke spesielt ettertraktet i det "moderne" samfunnet lenger.

Filmen er spennende og innehar noen heftige og ganske så nasty actionscener, der hoder, hjerner og annet blir skutt/blåst bort med rå kraft, og filmen både ser og føles mer ut som en fra 70-talls eraen, og er vel kanskje en av de aller siste, virkelig kvalitetsfilmene til Bronson, før det ble mer "rett på video" type b-film ala Cannon Pictures, for mesteparten av hans resterende karriere som filmstjerne utover 80 og tidlig 90-tallet.

I andre roller (av ei rekke velkjente navn og fjes) finner vi vakre Angie Dickinson, der i grunn føles litt "bortkastet", og kunne vel også vært foruten hennes innsats, da det kun er med på å nedjustere et eller godt tempo, men fortsatt ei flott dame, og så har man jo Andrew Stevens som en noe snobbete politimann, der snart lærer seg å bli "sivilisert" som resten av følget, og Ed Lauter (en herlig Bronson kjenning), Carl Weathers, William Sanderson og nei, Death Hunt er definitivt verdt å se, om en er glad i denne type action.

7/10

[Frank.N.Steen]

Noe film sett over helgen:

Invasion U.S.A. (1985) av Joseph Zito

"It's time."

Det utenkelige er i ferd med å skje, når en større gruppe med hensynsløse terrorister og lystmordere, går sammen om å angripe Amerika på deres egen hjemmebane, og skaper total panikk ved å gjennomføre ei rekke grusomme og stadig hyppigere massemord på ulike travle møtesteder og alt virker å lede tilbake til en beryktet gærning ved navn Mikhail Rostov (Richard Lynch), og hvor landets siste håp om å kunne slå tilbake med samme kraft, ligger i hendende til den enda mer dødelige Matt Hunter (Chuck Norris).

Joda, ny runde med Norris/Cannon Pictures 80-talls action, og dæven, dette må jo være en av de mest eksplosive og over the top action filmene fra nevnte tiår. For her går det jommen unna, og Cannon har åpenbart ikke holdt igjen når det gjelder actionbiten, ettersom en føler vel at nesten oppunder 70-75 prosent av budsjettet, er gått direkte til å inkludere mest mulig eksplosjoner og elleville stunts og skytescener, som en selvsagt ikke klager på, for det er gjennomført tøft og underholdende, på en latterlig og så erketypisk 80-talls macho-bullshit måte.
Men så blir det jo til at det lille av "handling" og "skuespill", havner for ofte i bakgrunn, og litt leit, for det er stunder her, hvor en kunne tenkt at ikke vis alt på en gang, og spar noe til litt senere, men okei, det blir flisespikkeri og nei, slike filmer lages definitivt ikke lenger, det er sikkert og visst.

For Cannon og Zito har virkelig tæl, og det hele åpnes med noen meget brutale scener, der Richard Lynch i total sadist mode, leder an ei hensynsløs massakre "WELCOME TO AMERICA!", mot ei rekke desperate båtflyktninger fanget langt utpå havet, eller senere kjører rundt i idylliske forsteder som gjør seg klar for julefeiring, og plutselig drar Lynch og gjengen frem bazookaene sine, og ja, her spares ingen, og nei, vi får også et større angrep midt innpå et stappfullt kjøpesenter, og noen utrolig komiske scener, hvor en bad guy skal forsøke å plassere ut en bombe i en shoppingpose, og i det samme fyr forsøker å forlate åstedet usett, blir han kjapt innhentet av en ivrig "hjelper", som vil returnere bagen med den tikkende fysaken, og skurken prøver desperat å komme seg unna, og så i neste scene plutselig braser Chuck Norris gjennom vinduene, i en svær pick-up, og helvete er i gang.

Norris fortsetter litt i samme stil som Missing In Action enmannshær karakteren, og det er lite martial arts/karate å finne her, men han har jo knapt med tid, for her skytes det fra alle vinkler, og det tar jo helt av mot slutten, der ene lastebilen, fullstappet med bad guys, ankommer med alle slags våpen, og det plaffes løs i alle retninger, og nei, er man glad i denne type b-film action, er jo filmen er must, men foretrekker nå den litt mer "seriøse" og karakterdrevne Chuck Norris filmen Code of Silence, der kom ut samme året.

Uansett, der handlingen bikker litt, er det ingen tvil om at Richard Lynch står igjen som en av de ondeste og mest uforglemmelige skurkene fra Cannon-Norris eraen. Tross av hans sadistiske handlinger, er han likevel ikke immun mot frykt, og har gjentagende mareritt om nettene, der Chuck Norris stadig hjemsøker Rostov, og sistnevnte får ikke ro og fred, før han kan gjøre seg av med sin bitre nemesis.

I en mindre rolle, tidligere ut, treffer vi på den herlig sleske skurkeskuespilleren Billy Drago, som jo ville ende opp som hoved bad guy i en annen Chuck Norris film, via Delta Force 2: The Columbian Connection (1990), men han har det med å bli slått, sparker og skutt i familiejuvelene, og skuffer selvsagt ikke her heller, da Rostov markerer sitt revir, bad ass style, ved å konfrontere Drago, og smelle huet til dophuekjerringa hans i kokainfatet, så snifferøret havner opp i hjernen hennes, deretter skyter han bjellene av sin rival, og avslutter med å slenge dopingdama ut av vinduet og bare forlater lokalet, som om det er business as usual.


Filmen forsøker også inkludere ei litt for nyfiken kvinnelige tv-journalist, som ja, jeg er glad ikke fikk for mye tid, for makan til irriterende kjerring, og nei, hakket over Missing In Action (1984), men makter ikke å matche kvaliteten til Code Of Silence, tross ekstreme mengder med action og galskap.

Likevel, av og til er det helt okei å bare ta seg en rykende varm pizza og kald drikke, og lene seg tilbake å skru av topplokket og nyte litt overdose av 80-talls cheese, og lander på samme rating som ved tidligere besøk:

7/10

Eve of Destruction (1991) av Duncan Gibbins

"Well this is quite some toy you have yourselves here gentlemen. I suppose you want me to put it back in its box."

Eve VIII er det aller siste innen menneskelignende roboter, der har som funksjon å bidra til at militæret står foran en mulig revolusjon innen fremtidig krigføring, og hvor skaperen Dr. Simmons (Renée Soutendijk) har laget en komplett nøyaktig kopi av seg selv i Eve VIII, inkludert minner og det hele.
Problemet oppstår derimot, når Eve VIII blir satt ut i den virkelige verden, og havner kjapt i trøbbel når hun motsetter seg en gruppe ranere, og blir ved et uhell skadet i samme situasjon, der forårsaker en øyeblikkelig kortslutning i hennes minnebank, og snart har militæret et tilsynelatende ustoppelig mekanisk problem å ta seg av, før omverden får snusen på hva som faktisk har skjedd, og ikke minst unngå at flere blir skadet i alt kaoset.

Gregory Hines spiller mannen som skal forsøke å stoppe den sexy og skyteglade kvinnelige roboten Eve VIII, men det blir letter enn sagt, for hun er like slu og utspekulert som sin skaper, og er alltid et steg foran sine fiender.

Ville så gjerne like denne, men innså tidlig ut at den virker mest som ei tv-film i produksjon og stil, mens Hines virker mer mekanisk i innsatsen enn roboten, og har null kjemi i hop med sin kollega i Renée Soutendijk, der heldigvis gir litt ekstra, da i to ulike roller på en og samme tid.

Joda, det er jo noen mildt sagt ville scener her, der flotte og morderiske Eve VIII biter snurrebassen av en kåt stakkar, innpå et sleazy motell, eller en vill biljakt der ender med at en jappe-kødd får så hatten passer, men håpet om ei Terminator møter Species endte opp i en ganske så middelmådig og forglemmelig sci-fi/action thriller, der man tvilsomt vil se igjen med det første.

5/10

’Gator Bait (1974) av Beverly Sebastian og Ferd Sebastian

Når to kåte bondetamper, langt uti de dype Cajunsumpene, bestemmer seg for å "sjekke" ut den lokale rødhåra villkatten Desiree (Claudia Jennings), ender det i total fiasko, spesielt for en av gutta, som blir ved et "uhell", skutt i hodet og hvem får så skylden? Jo, Desiree og snart er hun fritt vilt, for både ei innavla gjeng med skyteglade hillbillies samt noe udugelige politifolk.

Vel, gikk inn med lite håp om en lovende rape and revenge kult-perle, ala Thriller: A Cruel Picture (1973), og den første halvtimen åpnet lovende og fartsfylt, men så ble det en meget lang og seig siste time, der føltes ut som en mindre evighet av gjentagende og umorsomme forsøk på sleazy sex-humor, eviglange båtjakter, og masse unødig pjatt samt en halvveis gjennomført fight, som også varer altfor lenge.

Likevel, overraskende flott (visuelt) filmet, der sumpen virkelig gir det en ekstra stemning, og hvor deilige Claudia Jennings fremstår som en sjarmerende, sexy men også litt uskyldig "sumphulder", som skal forsøkes å "temmes" for noen kåte svin, og vel, det blir ikke så lett nei, men kunne fint vært foruten scenene der hennes yngre (så mistenkelig ung ut) søster blir forsøkt voldtatt og overfalt, og helst hatt litt mer Cajun-action, for fokuset på humor og slapstick klisjeer ble for tyngende, og etter hvert repeterende.

Alt i alt, tar man bort flotte Jennings, sitter man ikke igjen med stort mye til underholdning, men musikken, stemningen og hovedrolleinnehaveren bidrar til at den unngår lavere rating, og blir så med en skuffende:

4/10

 

Batman: The Long Halloween Part 2 (2021)

Overmelking deluxe, og knapt 15-20 minutter ut, og man hang med hodet og vurderte å gi opp, og sette på noe annet, ettersom lysten til å avslutte natta med nok ei skuffende film, var ikke så fristende.
Hvordan disse to middels-svake animerte filmene har fått så skyhøye ratings/skryt, er vanskelig å forstå, men ja, dette var meget ujamn og til tider elendig animert arbeid, der det i perioder varierte fra absolutt flott, til gjennomført elendig og lat innsats, og hvor mange ganger dro man frem den ihjelbrukte og fæle superhero poseringen til Catwoman? Selv skurkene virket å forsøke på superhero posering, i det de fikk juling og gikk ned for telling, og nei, kunne blitt en interessant drikkelek, hver gang superhelt posen blir benyttet, mista raskt tellingen.

Husker fint lite fra del 1, som en så i fjor sommer, men del 2 var en eneste lang røre, og gikk rett i søpla i morgentimene. Leit å se hvordan animasjonen har falt så til de grader, sammenlignet med de mesterlige filmene og tv-serien fra 90 og tidlig 00-tallet.

Hadde det ikke vært for fast forward, ville raten mest sannsynlig gått enda lenger bakover.

4/10

[Frank.N.Steen]

Et knippe med tja, nylig sett forskjellige filmer, og da meget ulik underholdningsverdi:

The Wraith (1986) av Mike Marvin

"I don't know, but whoever he was, he's weird and pissed off!"

Over en lengre tid, har en gjeng med landeveisrøvere ledet an av den brutale Packard (Nick Cassavetes), terrorisert en mindre by og dens innbyggere, da med lite eller ingen tegn til særlig motstand. Men når en uredd og mystisk fremmed (Charlie Sheen) plutselig ankommer i en futuristisk sportsbil, så blir det klart for litt oppfriskning av gamle og vonde minner, der blant en fæl hendelse som fant sted flere år i forkant, blir benyttet som drivkraft mot gjerningsmennene, og der vil så igjen bli utfordret til en rekke livsfarlige billøp på motorveien, og hvor mer enn kun bilen eller dama står på spill.

Et hyggelig gjensyn med denne fartsfylte action-sci-fi bilfilmen, der virker å være litt Mad Max, litt Knight Rider og mye 80-talls tenåringsfilm.
Klart, noen stor film er det selvsagt ikke. Men kul stemning, mye bra og fengende musikk, flotte lokaler og bilscener, samt ei meget snasen og ung Sherilyn Fenn, så har man ei 90 minutter til og fra med erke typisk 80-talls sen sommerunderholdning.

Kom jo en del lignende bilfilmer fra samme periode, også da med slike mørke og spennende futuristiske kjøretøy, og denne filmen hadde nok vært ei ideell kompanjong i hop med Black Moon Rising, også utgitt i 1986, og da med en svart og mystisk racerbil.

Sett før, og ingen forandring i hvordan oppfatter den. Meget lett underholdning, men ja, ypperlig på en sen fredagskveld i hop med pizza og iskald drikke.

7/10

Stick (1985) av Burt Reynolds

En tidligere småkjeltring ved navn Stick (Reynolds), har nylig blitt sluppet ut av fengselet, som har vært hans hjem de siste 7 årene. Men forsøket i å søke lykken over i Miami by, går øyeblikkelig i vasken, når Stick havner midt opp i en brutal skuddveksling, der resulterer i at en god venn blir skutt og drept, samt at han selv får en rekke skyteglade gangstere etter seg.

Filmatiseringene av Elmore Leonards bøker, spesielt på 70 og 80-tallet, ble ofte litt blanda drops. Og for hver Mr. Majestyk (1974) eller 52 Pick-Up (1986), fikk man altså type b-film ala Cat Chaser (1989) eller The Ambassador (1984), og dessverre havner altså Stick litt i mellom, som en der åpner meget lovende, men det blir for tydelig at studioinvolvering i andre halvdel, ødelegger tempoet og handlingen, såpass at man undrer på om de virkelig ønsket å sabotere hele prosjektet for filmstjerna si.

Synd, for har litt sans for Burts 80-talls action thrillere, ala Sharky's Machine (1981), Heat (1986) og Malone (1987), der sistnevnte helt klart var den beste, eller mest givende av forsøkene på mer hardkokt action, enn de endeløse og langt mer letthjerta Smokey and the Bandit/Cannonball Run actionkomediene.

Men ja, i Stick blir det altså rota til ved å tillegge handlingen/karakteren en unødig romantisk historie, pluss en forhasta gjenforing mellom far og datter, og det hele sørger for at tempo og setting lider, og nei, skulle gjerne likt ei Directors Cut utgave her, men sannsynlig liten sjanse for noe slik.

Men positive var jo at her får man likevel en del herlig action, vanvittig tøffe stunt, latterlige bad guys og mye kule scener fra Miami by, så alt var ikke helt nedtur.
Ler ekstra godt av Charles Durning som den sleske og mildt sagt fargerike skurken Chunky, som ser ut som en der har vandret rett inn i Inspektør Clouseaus (Peter Sellers) favoritt kostymeforretning i Rosa Panteren filmene, og bare raska med seg alt fra overdimensjonerte klær, potetneser, komiske parykker og til gigantiske øyebryn, og bare sagt "Kjør på, MER, MER!" og vips får man altså en herlig og gjennomført slesk pilleknaskende bad guy, der Burt omtaler så "fint" som: "A big fat tub of shit!", som er glad i en god fest, samt katter, i hopetalls.

I andre skurkeroller, finner man den langt mindre fargerike, men desto minneverdige skurken Moke, spilt av stuntmann Dar Robinson, som gjennomførte noen halsbrekkende og banebrytende stunts i filmverdenen, og skuffer ikke her heller. Hans bidrag som skyteglad albino-cowboy er definitivt i hop med nevnte Durning, et av filmens klare høydepunkt, bare så synd de to ikke får mer tid, ettersom hovedskurken føles ut som en random Miami Vice baddie, der er verken særlig truende eller underholdende, bare glemt på en, to og tre.

Candice Bergen blir altså dytta inn som ei romantisk forsøk i retning hovedkarakteren, men det hele oppsummeres vel greit nok, i sluttscenen/end credits, og nei, synd Reynolds ikke fikk mer frihet til å gjøre sin greie her, da filmen som sagt, åpner lovende, men blir trukket ned av unødig forsøk i å gjøre den om til noe som åpenbart ikke var i planene til regissøren, og det som kunne ha vært en bedre film, ender i stedet opp som en ujamn affære, kun reddet av enkeltkarakterer og scener.

6/10

Armed Response (1986) av Fred Olen Ray

Ja, dette ble jo en sånn ikke altfor imponerende b-film ala Olen Ray, og var vel noenlunde klar på det, til å begynne med. Likevel, tøffinger som David Carradine, Lee Van Cleef og Dick Miller, samt deilige Laurene Landon fristet jo til å gi den en sjanse, samt at Michael Berryman som "asiatisk" skurk, i hop med Mako virket jo rimelig lovende som cheesy lørdagsfilm, uti de sene timer.

Olen Ray har faktisk denne gang, fått ikke bare en solid gjeng med dyktige folk å jobbe med, men virker som et tyngre beløp med penger har godt med i forsøket, bare så synd han nok en gang greier å rote ting til for seg, da etter en slettes ikke gæren innledning, men som med så altfor mange av møkkafilmene hans, så stopper ting gjerne opp etter en 15-20 minutter, og så blir det meget laaaange scener, og mye dødtid går med, og nei, denne går dessverre kjapt i glemmeboka, tross noen fine stunder mellom far og sønn (Van Cleef og Carradine).

4/10


Relentless (1989) av William Lustig

"I called to see if you were home, I have to kill you tonight."

Når Los Angeles by blir utsatt for arbeidet til en potensiell ny seriemorder (Judd Nelson), der velger ut sine offer gjennom telefonkatalogen, bryter det ut tilløp til det totale kaos og panikk. Men to drevne politidetektiver (Loggia og Rossi), finner snart ut at det kan være noe mer enn kun tilfeldigheter som spiller inn, og at morderens gjerninger, faktisk ligger smertefullt nærmere dem, enn de helst skulle ønske.

Lenge hatt lyst til å se, ettersom en er stor fan av Lustigs tidligere filmer fra 80-tallet, og selv om Brat-Pack stjerna Judd Nelson ikke er noen Joe Spinnell eller Robert Z'Dar, leverer han nå likevel ei gjennomført guffen og imponerende innsats, da som en ung og meget forstyrret mann, der så absolutt har noen stor problemer å hanskes med, og hvor to ulike detektiver i veteran Robert Loggia og hans mye yngre og nyansatte kollega (Rossi), har hendene fulle med å finne ut hvordan de skal sette en permanent stopper for den nådeløse morderen.

De to sistnevnte, er kanskje mye av grunnen til at filmen flyter så godt, der kjemien og de kjappe og vittige replikkene, er meget givende, og så har man flotte Meg Foster som bidrar litt i det familiære, og nei, kanskje ikke like gritty og sleazy som Lustigs tidligere New York filmer, men overgangen til Los Angeles by var kanskje det han trengte, for å ikke sette seg litt fast, og følte vel han gjorde sine beste filmer, i krim-skrekk genren, og Relentless er absolutt en film jeg godt kunne tenkt å sett igjen, og ikke umulig ratingen kan stige litt til

7,5/10

Into the Sun (1992) av Fritz Kiersch

Må ikke forveksles med den fæle Seagal "klassikeren" fra 2005, men dette rimelig bedritne forsøket i å kopiere/henge seg på et lignende plot, ala The Hard Way (1991), der sistnevnte tok for seg en populær filmstjerne, som søker ei ny utfordring i sin "tøffe" hverdag, og da ender opp med å plage livet av en hardkokt politimann, alt for å gjøre seg klar for en ny filmrolle.

Men der James Woods og Michael J. Fox leverte varene, fremstår forsøket i å lage like mye "moro" ut av den samme type handling/karakterer, da med Michael Pare og Anthony Michael Hall, kun i å ende opp som vann og olje, med null av Hard Ways kjemi, sjarm og komedie. Bare et syltynt og tidlig ut, altfor tafatt plot, med karakterer en kunne ikke gitt mer faen i, og nei, eneste som faktisk kom noe okei ut av denne dårlige filmen, var Terry Kiser som en slesk agent, men ja, ikke så mye mer å si, enn at en heller kjip måte å starte fredagskvelden opp med.

3/10


All-American Murder (1991) av Anson Williams

"The only way to prove that I am not guilty, is to end up getting killed"

Artie Logan (Charlie Schlatter) er ei beryktet urokråke, der stadig virker å komme på kant med alt og alle. Som et siste ultimatum, av typen nå eller aldri, blir den rastløse tenåringer sendt til en av de bedre skolene i landet, i et forsøk på å gi ham litt disiplin og moral i en ellers kaotisk hverdag. Men det eneste han får igjen, da etter å ha falt pladask for skolens mest populære skjønnhet, er en brutal mordetterforskning og med ham selv som hovedmistenkt, og hvor klokka tikker av sted, med kun 24 timer igjen å forsøke å oppklare mordet på egen hånd, eller ende opp som uskyldig dømt, alt mens den virkelige morderen vil gå fri.

Har hatt denne liggende litt på vent, hvert fall siden en først så ei noe overprisa Blu-ray utgave for en tid tilbake. Men endte nå i stedet opp med ei norsk Big Box VHS utgave, til kun 30 spenn og ja, slettes ingen dum deal det.
Filmen åpnes ganske ujamnt, der det spenner rett inn i en blanding av teen-sex komedie og klisjefylte scener, og tenkte jo etter de første 15-20 minuttene, at dette ble nok ei bomtur. Heldigvis tok ting seg opp, øyeblikkelig i det Christopher Walken ankommer scenen, ingen sjokk der altså, men filmen kommer virkelig i gang, og plutselig er man inni en blanding av krim-thriller og 80-talls slasher underholdning, og nei, langt fra noen stor film, men absolutt verdt å se, om en er glad i Walken eller krim-slashere satt til skoler og universiteter.

6/10

Vampires: Los Muertos (2002) av Tommy Lee Wallace

Tja, kun handla inn, i et svakt øyeblikk og mulig ørlite håp om en noenlunde okei fortsettelse fra John Carpenters tøffe og noe undervurderte vampyr-western fra 1998, men hvor det blir altfor tydelig, tidlig ut, at rockeren Jon Bon Jovi er forferdelig dårlig "skuespiller", og definitivt ingen James Woods. Han har jo null og niks sjarm eller bad ass nykker å stille opp med, og fremstår som vampyrjegergjengens, aller svakeste kort. Totalt uten personlighet, og virker som han nærmest går i søvne, store deler av filmen.

Ellers ble man kanskje litt lurt av nostalgi og DVD coveret med "John Carpenter Presents", men ja, denne går rett i søpla. Ikke elendig, men i samme nivå som rett på video "oppfølgerne" til en annen 90-talls vampyr-skrekk thriller i From Dusk Till Dawn (1996).
Sjokkerende elendige spesial effekter, CGI bruken ser ut som noe fra et uferdig PS1 spill og nei, heldigvis gikk det kjapt unna, men ser nå at det faktisk kom ut ei tredje film, og den vil en nok holde seg langt unna.

4/10

Mindhorn (2016) av Sean Foley

"But maybe going backwards is the new going forwards."

Ei avdanka tv-stjerne fra åttitallet, blir plutselig gitt en unik mulighet til å gjøre comeback, i det en sinnssvak seriemorder forlanger å få et nært møte med sitt store idol, og hvor det lokale politiet innser at her kan de benytte seg av sjansen i å få has på gærningen, da ved litt ekstra drahjelp fra en skikkelig "profesjonell" artist.

En overraskende komisk og underholdende britisk komedie, der øyeblikkelig sender tankene i retning Bruce Campbell og filmen My Name Is Bruce (2007), bare at Mindhorn faktisk var enda mer suksessfull i å dra komistrikken lenger og oftere.
Glad jeg tok sjansen på denne, ettersom en ikke har hatt for mye å juble over, av lignende impulskjøp, siste ukene. Denne derimot, kan fort stige et hakk ved nytt besøk, og nei, utmerket søndagsfilm på kveldstid.

7,5/10

[Gunfreak]

The Sea Beast 2022

Dukket tilfeldig opp på PS4 saken min som tok meg til Netflix. 

En veldig vellaget animasjons film. En mer seriøs og "autentisk" tone i forhold til mye annen animasjon. Mer dette er en ekte action adventure film. Men dette er Frozen på båt.

Karakter ser mer realistiske ut, skipene er flotte. Jeg la merke til at kanoner, sverd,  kniver og musketter så ekte ut og var helt innefor ekte proporsjoner. 

En flott overtakelse av en film,  passe humor,  passe søt, flott action. Gode effekter og grafikk. Ja en dønn solid animasjons film. Som kanskje ikke appeller til de aller minste.  Den har liksom ikke helt den super søte humoren/stilen og slikt som du finner i disse Disney pixar eller universal filmene. Men for oss eldre barn på nesten 40 var den flott. Noen har virkelig tatt seg flid med stilen og art direction i filmen.

8/10

[Kjøleskap]

Ja, den var gøy. Alt fra Disney og Pixar i det siste har vært skuffende, så det er fint at det er andre der ute som leverer kvalitet på animasjonsfronten. Likte også The Bad Guys godt.

[:utakt]

Fikk endelig somlet meg til å se Top Gun 2. Levde kanskje ikke helt opp til forventningene, men så var det også store sko å fylle etter den første filmen. 

Spanderer en 6/10. 

Endret 15. juli 2022 av :utakt

[Outlier616]

Jeg kom akkurat tilbake fra Top Gun Maverick også (var du på Symra tilfeldigvis?) 😛

Filmen har vært hyped, men jeg synes den levde opp og leverte akkurat det man kan forvente av en god oppfølger. Om noe var den kanskje FOR nær originalen?

Knallfilm for min del. Masse action. Fantastisk produksjonsverdi. Var faktisk ikke mulig for meg å få øye på at noe var CGI, slik flere av flyene selvfølgelig var.

Jeg triller terningkast 5!

 

Endret 14. juli 2022 av Outlier616

[Delvis]

Forbidden Planet ( 1956)

Hørt ofte om den, og har merket at artister o.l. jeg er fen av har den som en favoritt-film, så det ble til at jeg måtte se denne.

Ja jøss, dette virket forut for sin tid til å være 1956. Vet jo de laget en del forseggjorte saker på 50 tallet, men dette var spesielt.
Har ikke sett særlig med sci-fi fra den tiden. Men det var pussig å se hvordan de fleste sci-fi slagerne i nyere tid, synes å ha hentet veldig mye inspiriasjon fra denne? Scener dukker opp på rekke og rad, der jeg tenkte: Å javel, er det der Star wars/Alien/IPD/Star trek har hentet den og den og den ideen fra. Artig å se.  
Er ikke sikker hvor legendarisk den er regne. Kan ikke annet enn anbefales hvertfall.
Hvis man skal trekke fram noe minus, kan det være at den var nokså stasjonær. Og kanskje noe forutsigbar i handlingen

8/10