Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Tomeito]

Nightmare Alley (2001). Tilgjengelig på Disney+

Kul setting og Del Toro som regissør og massevis av talent foran kamera - allikevel skuffende. Uten å avsløre for mye, skifter filmen lokasjon for historien et stykke ut i filmen,  noe som for min del svekker den. Første del, med fokus på omreisende tivoli med freakshows og den slags (hør gjerne på podcasten "Rekommandert" sine episoder om Freaks og freakshows!) er utrolig stilig, men det blir ikke like stilig når filmen skifter til LA. Filmen blir nok også hakket for lang og kunne vært strammet inn - 2 timer i stedet for 2,5 timer! Men det er kult filmet, mange kule karakterer og mye annet her som uten tvil er verdt tiden!

7/10

[Frank.N.Steen]

Death Wish V: The Face of Death (1994) av Allan A. Goldstein

"Hey Lieutenant, if you need any help, give me a call."

Når forloveden (Lesley-Anne Down) til Paul Kersey (Charles Bronson), velger å vitne mot hennes tidligere og meget brutale eksmann. Resulterer det i at hun blir så vansiret, og senere drept. Og med et ubrukelig sikkerhetsvern, og et minst like hjelpeløst politi, så ser ikke den pensjonerte hevneren, noe annet valg enn å ta frem en gammel "venn" fra safen, og fortsette opp igjen, der han slapp sist, en kule av gangen.

Vel, her burde man nok ha starta fra begynnelsen. Men kanskje like greit, å bare gjøre seg ferdig, da med den siste og helt klart svakeste av de mange Death Wish filmene. For her ble det litt for tydelig, at 7 lange år siden film nummer 4, samt tapet av sin kjære Jill Ireland, og det at Bronson nå var i 70 årene, ja, det tynget nok veldig på. Men mulig tilbudet om en aller siste Death Wish film, var såpass lønnsom, at den aldrende actionhelten, bare ikke kunne si nei. For han hadde vel kanskje ikke så mye annet å velge blant, av filmtilbud heller.

Arkitekten og den skyteglade hevneren Paul Kersey, er en man aldri går lei av å se blåse bort menneskelig kloakk, fra gatene, og da med over-the-top brutalitet og en solid dose ufrivillig svart komedie.
Men det femte kapitlet, var mer ei noe små trist og kjedelig affære, der virker alt annet enn "inspirert", og Bronson selv, ser ut som han bare kjeder seg, og selv ikke skurkene er mye å juble over. Alt fremstår som en desperat og tam tv-film, og nei, en uverdig måte å avslutte Kersey sagaen på.

Likevel, Saul Rubinek, dukker opp igjen, da alle disse årene etter hans tidlige innhopp i den første og beste filmen, Death Wish (1974), hvor han ble kreditert som: "Mugger on train", og vel, her spiller han en langt mer likandes og sympatisk fyr.
Nesten litt skuffa, at ikke Jeffrey Goldblum, også dukka opp igjen, ettersom han var jo med som "Young Thug" fra første filmen.

Synd å se skjønne Lesley-Anne Down, bli mest (som de aller fleste kvinnelige og romantisk involverte karakterer i Death Wish serien), fullstendig kasta bort.

Av de mer komiske stundene, er det lite som slår scenen hvor den fargerike baddien Freddie Flakes (Flakes, grunnet sitt problem med flass og tørr hodebunn) løper ut i slåbroken, og plukker opp en fotball (full av dynamitt), og hvor Bronson med et sadistisk lurt smil, sier:

"Hey, Freddie! I'm gonna cure your dandruff problem for you!"

Mens skurkens hode står i flammer og han skriker ut i smerte. Brutalt, men komisk.
Kanskje ikke helt på høyde (av de mer eksplosive paybackene) som i Death Wish 3 eller 4, men ja, umulig å glemme.

Ellers er jo Canoli scenen, hvor han sitter lurt og sipper i seg en kopp kaffe, alt mens en av skurkene blir kvalt av rottegift, som er strødd rikelig utover maten offeret nettopp har gafla i seg, og igjen, du kødder ikke med Paul Kersey og går ustraffet.

Vel, en raskt kikk fra tidligere besøk, og så man hadde gitt den en 4/10 tilbake i vår 2012, men ti år senere, og tja, er jo veldig glad i Bronson og Cannon filmene, selv om det nå var kun Menahem Golan igjen, og Cannon oppløst, så ja, den bikker et meget snilt hakk opp, men definitivt den svakeste, og mest sjeldent sett i hele Death Wish filmserien.

5/10

[Roger Gunvaldsen]

Tomeito skrev (På 27.3.2022 den 16.43):

Nightmare Alley (2001). Tilgjengelig på Disney+

Kul setting og Del Toro som regissør og massevis av talent foran kamera - allikevel skuffende. Uten å avsløre for mye, skifter filmen lokasjon for historien et stykke ut i filmen,  noe som for min del svekker den. Første del, med fokus på omreisende tivoli med freakshows og den slags (hør gjerne på podcasten "Rekommandert" sine episoder om Freaks og freakshows!) er utrolig stilig, men det blir ikke like stilig når filmen skifter til LA. Filmen blir nok også hakket for lang og kunne vært strammet inn - 2 timer i stedet for 2,5 timer! Men det er kult filmet, mange kule karakterer og mye annet her som uten tvil er verdt tiden!

7/10

Har ikke Disney, så får se om den dukker opp på en annen kanal, men 1947 versjonen er på you tube for den som ikke har sett.
Veldig bra film i mine beskjedne øyne.

[Frank.N.Steen]

Death Wish 4: The Crackdown (1987) av J. Lee Thompson

"I was making a sandwich."

I det den tragiske nyheten om at datteren til sin kjæreste dør som følge av ei overdose. Bestemmer Paul Kersey seg for å gå til full krig, mot alt som har med dopselging å gjøre. Og med litt ekstra "hjelp" fra en mystisk rik fremmed, får han akkurat tak i den type arsenal og informasjon, som skal til for utrydde byens narkobaroner med. Problemet derimot, er at hans emosjonelle reaksjon, gjør Kersey om til et lett bytte, der ikke vet at hans effektive skadedyrvirksomhet, er i ferd med å gjøre rent bord, for en langt større og mektigere kjeltring, som bruker den gamle hevneren, som en perfekt brikke, i spillet om å kvitte seg med alle sine konkurrenter, uten selv å være involvert.

Etter å ha lagd 3 Death Wish filmer med Charles Winner, tok vennskapet og samarbeidet fullstendig slutt, i Death Wish 3 (1985), og visstnok under innspillingen, der de to kom i klinsj, og hvor Bronson skal ha mislikt retningen filmserien og karakteren Paul Kersey gikk mot, men tja, 2 år senere, og lite hadde vel egentlig blitt forandret siden sist. Kanskje det som lokka ham tilbake, var ei fet lønning, for det spares så absolutt ikke på sleazen og cheesen, det, eller over-the-top volden i The Crackdown.

Filmen åpner med en badass drømmesekvens (kanskje mest som en slags brutal voldsfantasi for mange), og hvor ei ung blondine er i ferd å bli voldtatt i et parkeringsanlegg av en gruppe hettekledde drittsekker, og vips, ut av det store intet ankommer Paul Kersey, og hvor en av overgriperne spør så:

"Who fuck the FUCK are you?

hvor så Kersey raskt svarer:

"DEATH!"

Og vips, 3 stykk avskum, blåst til himmels, og ja, klassisk 80-talls action måte å deale med kriminaliteten på, skyt først, så skyt igjen, og igjen og igjen.

Death Wish 4 tross sine mange latterlige og actionfylte øyeblikk, makter aldri helt å følge opp den tidvis parodiske og over-the-top tredjefilmen, og hvor Kersey nærmest konstant "snubler" ut i den ene scenen etter den andre, hvor skurker skal drepes i hopetalls, men det er stor mangel på interessante eller særlig underholdende sidekarakterer. Kay Lenz, forsøkes å få noe bakgrunn, som en mor der nylig har mistet sin unge datter, og prøver å gjøre et dypdykk som journalist, i det å ta for seg den økende dopinghandelen, men ja, ender til slutt opp, som kun nok ei forglemmelig romantisk og mye yngre kjæreste, der blir ofret så Kersey skal bli ekstra sint og skyteglad.

Skurkene er jo mest komiske, og der selve ideen om å utnytte hevnerens store talent for mord, da i hop med sin reaksjon på tapet av menneskeliv, gjør at en ond og kynisk businessmann (John P. Ryan) hyrer han inn til å fjerne store deler av organisert kriminalitet i byen. Og ja, det må gå som det går, når Paul innser hvem som står bakom alt sammen.

Angående komiske scener, er selvsagt den notoriske sandwich biten, og pappfigur versjonen av Danny Trejo, som får ei flaske med den fineste og mest eksplosive rødvinen som Bronson har å by på:

Spoiler

 

Ja, den type b-film kunst, som bare må sees, og nei, så har man jo i likhet med film nummer 3, ei ganske så eksplosiv avslutning, men en der ikke er like tilfredsstillende som i forgjengeren. Kanskje mest grunnet den latterlige overraskelsen, men i 4ern, så er det liksom, tja, litt for tett opp mot oppskriften, og tja, vil så gjerne gi filmen noe høyere rating, men aldri kommet meg høyere opp enn maks en:

6/10

[Frank.N.Steen]

Death Wish 3 (1985) av Charles Winner

"Nothing's too good for our friends!"

På vei tilbake til gamle trakter, får Paul Kersey (Charles Bronson) ei alt annet enn "varm" velkomst, der han knapt får satt beina ut av bussen, før den triste nyheten om at hans gode venn Charlie, har nylig blitt overfalt, og vil senere dø, som følge av skadene. Og som ikke det var nok, blir den besøkende, raskt anholdt av det lokale politiet, som setter han i buret, inntil videre. Men hvor den småsleipe og desperate politikapteinen Shriker (Ed Lauter), innser fort hvem sin nye gjest er, og at denne gamle kjenningen, kan vise seg å være den perfekte løsningen, i kampen mot politidistriktets elendige kriminalstatistikk, og hvor det så snart lykkes i å få "overtalt" den aldrende hevneren, til å gjenoppta karrieren som skadedyr bekjemper.

Dette var akkurat den type lettbeinte underholdningen man trengte i går kveld, og Death Wish 3 er så definitivt en actionfilm, som en ikke treffer for ofte på lenger, dessverre.

Her virker det som at Charles Winner, bestemte seg tidlig ut, da for å ta en Spinal Tap, og bare ignorere forgjengernes dystrere og mer seriøse toner, og heller gå hele veien opp til 11, på skalaen i "over-the-top" b-film action, og selv om det mest mulig kosta ham vennskapet med Bronson under filmingen, så er det man får igjen, såpass ellevilt, komisk og uforglemmelig, at nei, vel verdt å se igjen, og der de to senere Death Wish filmene fremsto litt for oppstykka og småkjedelige i lengden, er det lite å utsette på tredjefilmen. Tempoet og flyten er der fra start, og hele veien ut. Aldri et kjedelig øyeblikk, og såpass mange latterlige scener, karakterer, one-liners og nei, av typen film, der man lærer eller oppdager noe nytt og tidligere usett, for hvert bidige gjensyn.

Charles Bronson, er som sagt tilbake i byen, og får en meget kjip retur til sin gamle lekegrind. Først dør hans gode venn, så blir Kersey anholdt som mistenkt, deretter putta inn i buret med byens verste avskum, som øyeblikkelig forsøker å kverke veteranen, så blir han forsøkt utpressa av en desperat politikaptein, der ser seg lei av sine egne folks, udugelige arbeid, og vil ha langt flere kalde kropper, inn på det lokale likhuset, samt noen pene arrestasjoner. Og som et resultat, blir de to kamphanene snart enige, om ei deal, der Paul får fritt spillerom, bare han følger kapteinens regler, og sørger for å glatte ut litt på statistikken, og ja, rettere sagt, Paul Kersey blir sluppet løs, på byens avskum, og slikt finner selvsagt ikke sistnevntes sjefsleder Manny Fraker ( Gavan O'Herlihy) seg i, og plutselig forvandles det lille boligområde om til ei eneste stor krigssone, av helt ekstreme dimensjoner.

Som sagt, film nummer 4 og 5, inneholdt mye komedie, men foruten å se Charles Bronson blåse bad guys bort, på ulike måter, var det ikke så mange andre minne verdige karakterer en fikk igjen, men i Death Wish 3, ja, der har man et lite arsenal av fargerike og hysteriske figurer, noen er kun med i et par sekunder (The Toilet Plunger Creep: skurken som tilfeldigvis plukker opp ei brukt toalett pumpe, og vifter stolt med den i lufta, som om han har nettopp fått tak i det ultimate dødsvåpenet på jord), mens andre får langt mer å gjøre her, og det er man jommen glad for.

Elsker slike campy og gjennomført latterlige 70-80-talls gategjenger, og få kan matche Frakers hær av the Creeps! som også kommer med en egen nødtelefon, der Manny senere, nærmest bestiller en ny runde med påfylling, som om han er i ferd med å be om mer pizza, og vips, så spretter en ny gjeng med hysteriske og nærmest sirkus aktige skurker opp, og hopper og spretter rundt på biler, mens de banker opp gamlinger og gjør "hjembesøk", alt mens de virker å ha sitt livs beste øyeblikk, og nei, komedie gull, hele veien.

Foruten en meget triggerhappy Bronson, får man tøffingen Ed Lauter i rollen som politikaptein Shriker, en kar som elsker å omtale Kersey som the Dude!:

"Who is this dude?"

"Dude you are in a lot of trouble!

"I owed you that ONE dude!"

Kjærligheten står heller ikke på vent, der vakre Deborah Raffin, nærmest overfaller Kersey for å få den mye eldre mannen, ut på ei date, og kanskje også friste til hjemmelagd kylling, samt en dose med Opera.
Vel, en trenger jo ikke forklare hvordan det går med damer i disse filmene, og nei, dem virker nå å alltids falle for Kersey, men dessverre for sistnevnte, faller dem som regel permanent i døden, et stykke senere.

Orker ikke å skrive ned alle de latterlige og komiske stundene, men scenen der Bronson tidlig ut, kjøper en bil, og blir så spurt av Martin Balsam, hva den er til, og han får til svar:

"BAIT!"

Og sikkert som at sola står opp neste dag, knapt før helten får snudd seg, har det lokale avskummet omringet bilen, som en flokk med sultne fluer, der svever rundt ei nylagt kuruke.
Ikke lenge etter, blir Kersey invitert på middag "Ah, smells DELICIOUS!", før den blir brått avbrutt av noen som prøver å bryte seg inn i bilen, eh, mener åte, og ut kommer Paul Kersey, og bare blåser to gjengmedlemmer ut av verden, før han så går rolig tilbake, og fortsetter å spise middag, som om det var det mest naturlige i hele verden.

Dagen etter, og når likene av skurkene begynner å gjøre seg til syne, starter beboerne å juble og danse rundt, mens det er nesten gatefest.

Men ingen ting topper de siste 15-20 minuttene, der Bronson og Leuter løper gatelangs, og plaffer ned alt og alle, mens gamlingene slår tilbake mot kjeltringene, og nei, tror jeg stopper for denne gang.
Selvsagt ikke den beste i filmserien, men alltids vært favoritten, og den man har sett oftest.

Så dette blir selvsagt en solid rating ut av, og ender med en velfortjent:


10/10

[Frank.N.Steen]

Death Wish II (1982) av Michael Winner

"You believe in Jesus?"

Etter de tragiske hendelsene i New York, velger Paul Kersey (Charles Bronson) å satse på ny, i Los Angeles by, der han også håper at sin kjære datter, kanskje vil begynne å komme seg til hektene, etter alle traumene fra fortiden. Dessverre blir det ingen lett overgang for verken far eller datter, særlig ikke når en gjeng med kriminelle, ser seg ut feil "bytte", og i stedet ender med å treffe på Kerseys knyttnever. Og som hevn, finner de raskt ut hvor Kersey holder til, for deretter å sette ut på et lite privat "hjembesøk". Men det de ikke er klar over, er at dette skal så resultere i å bli deres sikre dødsdom, samt legge til rette for at Paul Kersey gjør comeback, da som selvutnevnt hevner.

Fra tidligere besøk, var nok dette den minst likte av Death Wish filmserien, og kan jo på sett og vis forstå det. For første 15-20 minuttene, er mer voldtekt og tortur, enn særlig til "handling", og vi er knapt 4-5 minutter inn, før det kjærlige gjensynet mellom far og datter, samt kanskje et ørlite hint, om bedre tider, blir så brutalt knust, i det noen bestemmer seg for å stjele feil manns lommebok, og vips, ikke lenge etter, får man altså 2 nasty og meget ubehagelige scener, der starter opp med en gruppevoldtekt, der aldri virker å ta slutt, og ikke lenge etter, så ja, trenger ikke gå dypere i detaljer.
Men etter å ha hørt litt fra de som jobbet tett med Michael Winner, så virka han som en ganske så "spesiell" fyr, der ofte foretrakk å filme voldtektsscener, over flere dager, med ikke for mange tilstede, og hvor veldig lite av det som ble filma, endte opp i selve filmen.

Hvor resten gikk, det er ja, kanskje like greit å glemme, men det er noe veldig sleazy, vulgært og guffent over hele settingen, og bidrar ikke til å løfte Death Wish 2 særlig oppover. Greit, siden første filmen kom, nesten ti år tidligere, hadde vigilante og rape-revenge genrene, virkelig tatt av på tidlig 80-tallet, og alt skulle økes, i vold, sex, sjokk og antall lik, så antar at Winner følte at han "måtte" ty til litt ekstra kontroversielle grep, men ja, han lykkes jo på sett og vis i dette, men sjeldent har man vært mer frista til å dra frem fjernkontrollen, og bare spolt seg fremover, for nei, her kunne noen godt ha sagt "KUTT" og droppa minst halvparten, eller mer av det som foregikk.

Men nok om det, Bronson er tilbake, og med et realt smell. Med seg har han en gammel kjenning fra førstefilmen, like forkjølet som sist, samt sin egen kone, Jill Ireland.
Det tar ikke lange tid, før Kersey blir tvunget tilbake til gamle kunstner, når hans nærmeste blir overfalt og drept, og deretter og ut, går han nærmest på "autopilot", og vandrer gatelangs, i byens mer skitne og tvilsomme distrikter, på jakt etter noen å drepe. Og det er i grunn hele filmen.
Ganske så deprimerende og meget mørk stemning, spesielt kontra de senere Death Wish filmene.

Men ja, er man fan av Bronson, så er man fan, og ser at en ga 2ern, en skuffende 5/10, for over 10 år siden. I natt, ble det noe bedre, og endte med en veldig snill:

6/10

Se også opp for en meget ung Laurence Fishburne, som en av de mer "fargerike" skurkene, der forsøker å bruke en boomblaster, som skuddsikker "vest", og ja, slikt er selvsagt ikke så lurt, når man har Paul Kersey, i andre enden, med en svær pistol.

Glemte å nevne, Jimmy Page (jepp, han fra Led Zeppelin), står også her (akkurat som i film nummer 3) for musikken, og mye av det samme som blir benyttet i 3ern, endte altså også opp i forgjengeren.

Endret 1. april 2022 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Kun 2 stykk film i går kveld, samt 2/3 av den solide miniserien Jack the Ripper (1988), med Michael Caine, og regner med å avslutte sistnevnte, i løpet av kvelden.

Første var den grufulle og så elendige, at jeg ble oppriktig sint, Dracula 3D (2012) av Dario Argento. Makan til møkkafilm, og sett, ene og alene, fordi man er fan av Rutger Hauer, og nei, kasta bort nesten 2 ulidelige lang timer, og ser ingen vits i å fortsette videre, med en overlang omtale.
Mulig en også var noe "lurt" av en faktisk likte filmen med Adrien Brody og regissert av nevnte Argento, et par år tidligere, så håpet jo at den gamle skrekkmesteren, fortsatt hadde noe spennende på lur, men burde jo visst bedre, da traileren fra 2011-12, så jo komisk dårlig ut, og nei, ender så med:
2/10


Death Wish (1974) av Michael Winner

"Nothing to do but cut and run, huh? What else? What about the old American social custom of self-defense? If the police don't defense us, maybe we ought to do it ourselves."

I det hans kjære kone og datter blir utsatt for et brutalt overfall, i deres eget hjem. Forandrer det fullstendig i hvordan den tidligere tilbakeholdne og nøytrale arkitekten Paul Kersey, tenker om sine medmennesker samt hvor lett det er for kriminelle, å slippe unna samfunnets naive rettssystem, alt mens ofrene og de etterlatte, ender oftest opp, som kun enda en smertefull påminnelse, i den fortapte kampen mot en stadig økende statistikk, der vold og drap, aldri virker å ta slutt.

Ingen tvil om at originalen, er den beste i hele filmserien, og selv om en er nok mest glad i den totale motparten der var Death Wish 3 (1985), så er jo ting nærmest som natt og dag, i hvordan denne 1974 filmen fremstiller hovedkarakteren, Paul Kersey.
I stedet for å være en iskald drapsmaskin, der går på "autopilot" store deler av tiden, leverer Charles Bronson en av sine mest menneskelige skuespillprestasjoner, der tidlig ut, er han og kona på en ferie i det som minner om paradis, og ikke lenge etter, er det så rett tilbake i det stikk motsatte,
da med et blekt og depressivt New York by, hvor kriminalstatistikken, peker kun en vei, oppover.

Klart, Michael Winner hadde åpenbart lagt til rette her, for en provoserende og kontroversiell film, der kanskje kan bli noe vel mye utover, men nå var vel New York hardt rammet av en rekke krim-bølger på 70-tallet, og det ble jo lagd mange lignende hevnfilmer, både før og etter, men få der kanskje hadde en helt "vanlig" mann i gata, fremfor ei erfaren politimann eller actionhelt, og ja, Bronson er som nevnt, veldig langt unna de mye senere filmene, hvor han nærmest er helt skjelven og på randen av flere nervøse sammenbrudd, etter å ha gradvis begynt å gå ut på kvelden, for å prøve å få tankene over på noe annet.

I andre roller, finner man den herlige karakterskuespilleren Vincent Gardenia som politidetektiven Frank Ochoa, og nesten litt synd, at han ikke fikk mer scener utover.

Dette er vel mer ei drama-thriller, enn en actionfilm, selv om da likene etter hvert, begynner å hope seg opp, utover, så blir det aldri for over-the-top og nei, ingen forandring i rating siden forrige besøk, for over ti år tilbake, og ender så med:

8/10

I små men minneverdige roller, finner man Jeff Goldblum "I HATE RICH CUNTS!", i rollen som Young Thug, Saul Rubinek som Mugger on Train, og en meget ung Christopher Guest, som politimann.

[Frank.N.Steen]

Et knippe ulik film, sett siste tiden:

Alone in the Dark (1982) av Jack Sholder

"There are no crazy people, doctor, we're all just on vacation."

I det et større strømbrudd inntreffer ei liten småby, benytter en gruppe meget forstyrrende pasienter, raskt anledningen til å rømme fra et psykiatrisk pleiehjem, og hvor følget så begir seg ut på en mindre utflukt i retning deres nyansatte doktor og hans familie, da for en "hyggelig" sammenkomst.

Fikk et gledelig gjensyn med denne solide og meget vellagde skrekkfilmen, der ved første øyekast, kan fremstå som nok ei tidlig 80-talls slasher, men det tar ikke lange tiden, før en innser at Jack Sholder har langt mer å rutte med, en kun enda ei standard b-film slasher, med random gærning løpende rundt med øks, kniv eller sverd, på jakt etter kåte tenåringer i skauen.
For her får man jo ikke en, men hele 4 stykk, meget nifse og skumle typer, der alle har sine helt spesielle og unike måter å te seg på, og sammen er de ja, vel, det beste er nok å sørge for å ikke komme i deres vei, det er sikkert og visst.

Så de som forventer nok et blodbad, med høyt tempo i antall kills osv, vil muligens bli skuffet, ettersom denne beveger seg mer langsomt, og er vel mer en "studie" i at skillet mellom galskap og det "normale", ikke er så langt fra hverandre som det mange vil ha det til, og hvor Donald Pleasances noe eksentriske doktor rolle, er en grei påminnelse om dette, der han styrer sin klinikk, som om han selv lever i en liten fantasi boble, som ja, snart blir utfordret, i det hans 4 "favorittpasienter", bestemmer seg for å ta en liten pause fra ferieoppholdet, og søker så opp virkeligheten, til en forandring.

I rollen som den kanskje mest normale av de alle, finner man overraskende nok Dwight Schultz (en mann som de fleste med kjærlighet for tv-serier og 80-tallet, vil nok huske ham best som Howling Mad Murdock, i tv-serien The A-Team), da som familiemann og nyansatt doktor, Dan Potter, som raskt finner "tonen" med nevnte gruppe med pasienter, og der ledes an av dem dominante skikkelsen Frank (Jack Palance), som kjapt konkluderer at Doktor Potter har overtatt og drept, deres forrige doktor, så nå må gutta ut og ta igjen med samme mynt.

Foruten Palance, finner man jo den alltids herlige Martin Landau, og de to veteranene hadde jo et par år i forkant, gjort en annen underholdene skrekkfilm, da i sci-fi grøsseren Without Warning (1980).

Likevel, de to mest urovekkende karakterene, er de vi kanskje ser minst til, men ja, tenker på den meget overvektige og enkle sex overgriperen Fatty, spilt av den tidligere bryteren Erland Van Lidth, som kanskje er best kjent for mange, som den operasyngende gladiatoren i Arnold Schwarzenegger filmen The Running Man (1987). Men det er fint lite opera å spore her, mer en ganske så skremmende fyr, der blir fremstilt nesten som et stort barn, men da med vanvittig styrke i kroppen og en der er lett å lede an, særlig for den manipulerende Frank, der styrer følget, som om han er tilbake i krigen igjen.

I det andre og siste rollen, av Franks crazy 4 gjeng, finner man den navnløse, eller rettere sagt "ansiktsløse" karakteren, der i en scene, plukker opp ei hvit hockeymaske, og virker å ha funnet et passende "hjem", og umulig å ikke tenke i retning scenen der Jason Vorhees i Friday the 13th Part 3 (også utgitt i 1982) finner sitt endelige og ikoniske ansikt, via ei hockeyhjelm. Hvem som kom på ideen først, osv, vites ikke, men heldigvis velger Alone in the Dark å ikke slå seg til ro med det, og i stedet bringer filmen med seg en del interessante og ganske så kule overraskelser utover, der den navnløse karakteren, plutselig ankommer på ny, men ja, skal ikke avsløre for mye, men absolutt den slags hendelser, der gjør at Sholders film, lett forbigår de utallige 80-talls slasherne, og ikke bare pøser på med mye av det samme, igjen og igjen.

Okei, så vi får en klassisk slasher sex scene, med et ungt par i et omfavnelse, som blir brått tatt på "senga" og ja, men godt mulig den slags, ble nærmest "tvunget" inn, for at filmen skulle oppnå en viss dose med tits and ass, for å tilfredsstille skrekkfansen.

Alt i alt, en meget velspilt og underholdende skrekkfilm, der blander slasher, psykologisk thriller og mørk humor, på en meget god måte, og lo særlig godt av scenen der Palance, Landau og Van Lidth sitter trykka tett sammen, i en hvit van, og kjører i sakte film, etter en noe småstressa postbud på sykkel, og ja, det går som det går, og Landau får hatten sin, men helt klart en av disse skrekkgodbitene, som virkelig fortjener å bli gitt ei ny sjanse, for denne ga meg mye mer igjen, ved et nærmere besøk.

7,5/10

 

A Blade in the Dark (1983) av Lamberto Bava

En ung komponist, blir hyret inn for å skrive musikk til en kommende skrekkfilm. Han bosetter seg så, i en enslig stor villa, men der musikeren snart innser at han ikke er så alene, likevel. Ettersom stadig vakre kvinner spretter frem, og ikke før dem har fått presentert seg selv, så er dem borte igjen.
Og midt opp i alt, virker en sinnssvak morder, å luske rundt i buskene.

Ny tidlig 80-talls Lamberto Bava giallo, og sett tidligere denne med. Ikke like godt gjennomført som Macabre, der spilletiden på oppunder 2 timer, blir rett og slett litt for seig og overlang, og kunne fint ha vært nedjustert med minst en 10-15 minutter.
Likevel, liker settingen med huset, den store hagen og alle de spesielle men flotte damene som dukker opp utover.
Klart, filmen sparer ikke på med nasty og grufulle drap, men også flust av små komiske og cheesy stunder.
Så har man jo selvsagt den tvilsomme gartneren, der aldri er langt unna, og nei, mangler ikke på tvilsomme folk i filmen, men selve mysteriet rundt morderen, er kanskje ikke noe kjempesjokk, når alt kommer til alt mot slutten.

Også har man jo den mye benyttede barneskuespiller (han blonde gutten med vanvittig komisk pipestemme) eller Bob fra House by the Cemetery (1982), og virka som en der ble brukt i all slags italiensk film på tidlig 80-tallet.

Alt i alt, godkjent italiensk skrekk, men Bava hadde helt klart mer på vent, et par år senere, men som en stemningsfull og grei nattfilm, så funka jo denne helt greit.

6/10

 

Macabre (1980) av Lamberto Bava

Grunnet to traumatiserende og vonde hendelser, har en kvinnelig pasient nylig blitt gitt mulighet for å returnere til hverdagen, etter et opphold ved et mentalsykehus. Hun flytter så raskt tilbake til gamle trakter, eller nærmere sagt et eldre herskapshus, hvor en blind ung mann, er bestyrer, og der sistnevnte alltid har hatt et "godt øye" til sin gamle beboer, men hennes retur kommer med en ekkel følelse av at noe ikke er helt som det skal være.

Sett før, og fikk lyst på et nytt besøk i går kveld. Som så mange andre italienske filmer fra samme tid, innehar denne flere vonde og ganske så fæle scener, der spesielt italienerne virket å ha en "greie" med å fremstille barn, som noen ufyselige monstre, og tja, får også noen vakre og meget drømmelignende sekvenser, samt noen latterlige sådan.
Greier man å ignorere de komiske dubbete stemmene, så har man slettes ingen dårlig skrekk-thriller, der kanskje ikke er noen klassiker å regne, men maktet å holde på interessen, så og si hele veien ut.

Filmens tittel, er jo også en grei påminnelse om hva en har i vente, for ja, noen ganske så spesielle stunder, vil inntreffe utover. Skal ikke avsløre for mye, men fryser, hengelås og avkappet hode, er grunn til mye av mysteriet og spenningen, samt en absolutt herlig og meget komisk avslutning på det hele.
Soundtracket er også ganske så stilig, men en litt jazz-western aktig preg gående, og nei, Bava skulle komme med langt mer underholdende filmer utover åttitallet, men Macabre er nok en av disse, som henger litt mer igjen, og gir den så ei:

6,5/10


Jack the Ripper (1988) av David Wickles

Den tørste og erfarne politietterforskeren Frederick Abberline (Michael Caine) hos Scotland Yard, får plutselig slengt midt i fanget, et av historiens mest grufulle mordsaker, i det de lemlestede likene av unge kvinner, begynner å dukke opp i Whitechapel distriktet. Og som et resultat, skal det snart føre til total panikk, både blant de mer vanlige borgerne i London by, men også hos de mer velstående, særlig når det hintes om at viktige medlemmer av selveste Kongefamilien, kan ha befunnet seg i samme omkrets som der den notoriske Jack the Ripper benytter seg av, da som sin egen private slakterbenk.

Britisk miniserie i overkant av 3 timer, og der ble sett over to kvelder. Vært innom tidligere, og ei meget vellagd, spennende og guffen thriller-drama, der står igjen som muligens den av de mange Jack the Ripper filmatiseringene en har fått best utbytte av, og forrige møte, endte det med 7,5/10, men den er så absolutt bedre enn så, og blir denne gang med:

8,5/10

 

Crawlspace (1986) av David Schmoeller

En heller tvilsom bestyrer (Klaus Kinski), leier ut en rekke leiligheter, da til meget unge og vakre kvinner, men i all hemmelighet, bedrives det også i det skjulte, en rekke fryktelige mord, der blir gjort i "vitenskapens" navn. Her tas det i bruk, spesialbygde feller og torturredskaper, installert i hvert eneste rom, alt mens bestyreren holder redskap på det hele, via en personlig dagbok som dekker alle grusomhetene.

Sett før, men fikk lyst til å dra den frem igjen, og hvor første 40 minuttene, var en jo nærmest skråsikker på at 6/10en måtte være en liten bomtur, men dessverre blir siste akt, heller en skuffende affære, etter det som virkelig var overraskende underholdende og intense saker, særlig innsatsen til Klaus Kinski, der spiller den spesielle doktor Gunther, som virker å være besatt av tanken på å fortsette i sine fars nazi-spor, med å utvikle helt særegne torturmetoder, redskaper og feller, alt for å gi sine uheldige "pasienter", mest fysisk og psykisk smerte, mens han gang på gang, lar en runde med russisk rullet, få avgjøre hans egne skjebne "So be it", og nei, definitivt verdt å se, om en er fan av Kinski, ettersom i denne perioden, dukka han opp i mye skit, og godt mulig Crawlspace ikke akkurat er topp kvalitet det heller, men han får mye mer tid å rom å boltre seg på, noe der medførte i at han fikk sine notoriske anfall under innspilling, der resulterte i at David Schmoeller utga (mye senere) en bakom filmen dokumentar ved tittelen:

"Please Kill Mr. Kinski"

Hvor en av produsentene, tilbød å kvitte seg med "problemet", ettersom Kinski truet med å forlate settet, og hvor filmen havnet flere dager bakom skjema, grunnet hans mange anfall og feider.

Ikke umulig at alt det kaotiske, medførte i at filmens siste del, ble forhastet, kun for å bli ferdig og endelig kvitt den tyske urokråka, men samtidig visste de jo at uten hans bidrag, ville det ikke bli noen film igjen å selge.

Uansett, David Schmoeller har jo dette med å lage lignende film, der den bedre og mer gufne Tourist Trap (1978), også innehar en rekke unge og vakre kvinner, som ender opp fanget, i et mystisk og creepy lokale, der den "hyggelige" eldre eieren, bedriver en sinnssvak lek med å utsette sine "gjester" for fryktelige skjebner, og ja, Crawlspace er definitivt creepy, men også kanskje mer sleazy, og synet av Kinski, kravlende rundt i luftsjaktene, mens hans iskalde og lyseblå psyko-øyne kikker ut av mørket, er absolutt noe av det siste man vil støte på, og nei, en del kule redskaper og kills, men for mange av ofrene, får fint lite å jobbe utifra, annet enn å bli fremstilt som bimboer og naive studenter, og ja, siste akt, er definitivt en liten nedtur, som trekker det som kunne ha vært, ei noe høyere totalsum litt ned.

6/10


Survival Quest (1988) av Don Coscarelli

En gruppe ulike mennesker, tar sjansen på å bli med i et 4 ukers treningsprogram, hvor målet er å begi seg ut i den ville natur, og lære seg kunsten om å overleve, både på egenhånd, mens også samarbeide i lag med andre.

En film, man lenge har hatt liggende på radaren, men først nå, at en kom seg frem, og ville jo så gjerne like den, for Lance Henriksen gjør en solid innsats som gruppeleder og man får mye vakker og storslagne naturscener, men i det Don Coscarelli forsøker å sjokkere seerne, med en real scene changer, ca: 1 time ut, blir det mest et krampeaktig og latterlig utvanna resultat, der de småklønete turistene, får superkrefter og er i stand til å utkjempe en gjeng psyko og skyteglade wannabe soldater, der ja, "leker" krig i skauen, og nei, den brå overgangen, funka dårlig i mine øyne.

Synd, for potensialet for noe bedre, lå helt klart til rette, men igjen, sitter med en følelse av at Coscarelli på den tid, ikke fikk helt fri flyt, ettersom i likhet med hans forrige film (Phantasm 2) ble pådyttet mye krav fra ulike produsenter og pengemenn, og tillot ikke regissøren å ta for mange sjanser, og nei, kjipt om nok ei film av han, led av leie studioavgjørelser for å tekke mest mulig folk, og nei, første 40-45 minuttene var solide, etter det, falt interessen mer eller mindre helt nedenom og ender så med en skuffende:

5,5/10

 

Jack the Ripper (1976) av Jess Franco

Ny runde med Jack the Ripper, og igjen sett før, men usikker på i hvilken utgave, for denne man så i natt, var jo ei meget dårlig engelsk dubba, og ble mer forstyrrende og småkomisk.
Kan banne på at forrige møte, var via en tysk språklig versjon, men også en som inneholdt enda mer nasty scener.
Men det var via en eldre Anchor Bay region 2 versjon, og den man så i går, var ei skandinavisk (2014) Another World Entertainment utgave, og nei, tar man bort Klaus Kinski i hovedrollen, sitter man nok igjen med en langt svakere og mye mer kjip film.

Likevel, i klassisk Jess Franco stil er dette ei meget sleazy affære, med masser av hud og hår og nei, likte filmens gotiske preg og stemning, men at man ga den ei 7/10 (i 2013) og nei, gjensynet med den overlegent bedre 1988 miniserien, for et par dager siden, gjorde nok ikke ting særlig bedre.

Denne får ei meget "snill" men noe nedjustert sum av:

6/10

 

Four Flies on Grey Velvet (1971) av Dario Argento

En ung trommis, blir forfulgt av en mystisk mann, og hvor de to til slutt møtes under dramatiske hendelser, særlig når trommisen tror han har endt opp som en morder, og hvor det så følges opp av at en annen "tilskuer", forsøker å presse den unge musikeren gjennom ei rekke stadig mer truende telefonsamtaler og brev.

Den andre, eller tredje i Argentos "dyretrilogi", med Bird on a Crystal Plumage (1970) og Cat O'Nine Tails (1971) utgitt i samme periode, men hvor Four Flies, aldri helt slo an, såpass som en hadde håpet på. Ga den ei skuffende 5/10, nesten ti år tilbake, og noe mer givende, på et senere besøk, men holder fortsatt Cat O'Nine Tails som favoritten, av regissøren tidligere giallo filmer, og mulig Crystal Plumage vil gjøre seg litt bedre, den også, ved et nærmere gjensyn.

6/10

[Frank.N.Steen]

Child in the Night (1990) av Mike Robe

En ung gutt ender opp som eneste vitne, når hans far blir brutalt drept, og hvor en kvinnelig barnepsykolog forsøker så, å komme til bunns i den traumatiske hendelsen, alt mens morderen forsøker å kvitte seg med alle spor, inkludert det unge vitnet.

Denne så man, for evigheter siden, som nattfilm på Showtime Nordic og midten av 00-tallet. Husket aldri tittelen, eller hvem som spilte i hovedrollene, men alltid hatt lyst til å se igjen. Først nylig, man kom frem til at det dreide seg som en tv-film, og flere godt kjente navn og ansikter dukker opp, der JoBeth Williams, Tom Skerritt, Darren McNavin og en meget ung Elijah Wood er blant de mer dominerende skikkelsene.

Ei ganske standard krim-thriller, som funker jo greit å se som nattfilm, men av typen som er spekket med klisjeer og hendelser, man har sett bli gjort, utallige ganger før og siden.

Glemte nesten å nevne, at morderen (tross sin "likhet" med Kaptein Krok) minner i grunn mer om morderen (eller morderene) i de senere Fryktens Sommer filmene, med en gærning i regnfrakk og med en gedigen fiskekrok til våpen, men klart, dette er jo en thriller, og ikke en skrekkfilm, men umulig å ikke la tankene gå i retning nevnte sen 90-talls skrekkfilmer.

5/10

Nothing to Lose (1997) av Steve Oedekerk

Etter å ha kommet hjem, og funnet kona si i seng med en annen mann. Velger Nick (Tim Robbins) å dra ut på ei liten utflukt, for å ventilere litt av den innestengte frustrasjonen og raseriet. Dagen blir ikke noe bedre, når urokråka og småkjeltringen "T-Paul" (Martin Lawrence) velger å rane feil mann, på feil tid.

Sett før, og alltid hatt følelsen av at denne må jo ha vært ei mye større suksess, enn hva den endte opp som. Mye skyldes nok at samtlige kiosker, bensinstasjoner, videosjapper osv, var dekka med filmens postere og at musikkvideoen til Coolio (See U When You Get There) rulla og gikk, nærmest døgnet rundt, i sommer 1997, men ja, filmen er av typen en må være litt i det rette humøret, for å få fullt utbytte av.
Martin Lawrence, spesielt er en fyr som er ja, ingen stor fan, men synes han og Robbins har ei god kjemi her, tross mye klisjeer og en handling som godt kunne dratt strikken litt lenger.
Men som ei roadtrip/buddy-komedie, så funka den som sen søndagsfilm, men tvilsomt noe som en vil se igjen for ofte, og ved forrige besøk, ga man den kun ei 5/10, og i går, tja, litt bedre humør og ender med en veldig snill:

6/10

Race with the Devil (1975) av Jack Starrett

"Hey everybody! Lighten up! It's all over!"

To ektepar på utflukt i en nyinnkjøpt campingbil, ender opp med å få litt mer spenning inn i hverdagen, enn hva de hadde ønsket seg. Spesielt i det de blir ufrivillige vitner, til et brutalt mord.

En vellagd og tidvis så spennende roadtrip/skrekk-action film, og der en gruppe storbyfolk på tur i ei rådyr RV, bestemmer seg for å ta en lite avstikker fra motorveien, og havner så midt uti ødemarkas ubarmhjertige verden, og hvor følget ender opp med å få et satanistisk drap på menyen, og ikke før de har rukket å forstå hva som har hendt, blir de forfulgt av en rekke morderiske gærninger, som dessverre viser seg å bli vanskelig å bli kvitt.

70-tallet flommet jo over av slike naive storbyfolk i dyre biler og campingvogner, der legger ferien sin midt opp i uti ingenmannsland, men der ofte er bebodd av kjøttetende kannibaler, morderiske innavla bondetamper med motorsager eller bare din helt "vanlige" sekt av blodtørstige hippier og sexgærninger. Denne gang, er det altså en gruppe okkulte som bedriver kveldene med litt ofring av unge jomfruer, og ser nesten ut som noe Hammer Films kunne ha lagd et tiår tidligere, men deretter og ut, så blir det litt mer blanda inn i type Deliverance (1971) møter The Hills Have Eyes (1977) og nei, likte filmen veldig godt, men skulle bare ønske at mer tid, ble benyttet i kjøretøyet og utpå veien, men absolutt en, som fort kan stige noe, ved et senere besøk. Samt at versjonen man så i natt, hadde ikke all verdens til bilde/lyd kvalitet, og ingen tekst. Men det er "prisen" for å se de gratis, og denne vil jeg nok legge til lista over filmer man godt kunne tenkt seg på DVD eller Blu-ray.

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Diverse film, sett siste uka:

Helvete: Historien om Norsk Black Metal (2020) av Håvard Bråthen

Ei absolutt severdig og innholdsrik 4 episoders miniserie, og der samtlige episoder lå oppom 40 minutter.
Nok ei musikkdokumentar, hvor en kanskje ikke akkurat gikk inn på forhånd, med så veldig mye "peil" på de ulike artister, navn og plater, som blir nevnt/deltar. Men i likhet med de bedre og mer givende musikkfilmene en har vært innom, så makter den jo å holde på interessen, samt gjøre at en blir litt mer nysgjerrig til å kanskje forsøke å bli bedre kjent med et par av banda, og tja, høre hvordan det fenger videre.

Ser at NRK Arkivet har noen andre lignende norske musikkdokumentar om Punk/New wave og Hip-hop/rap liggende ute, så mulig det blir veien videre.
Skulle derimot gjerne likt å sett ei fortsettelse, om Norsk Black Metals historie, for "kun" 4 episoder, føltes litt for kort, og tja, mulig det kan komme mer fremover?

Ender med en absolutt godkjent rating, og ikke umulig en vil se den igjen, ved ei senere anledning.

7,5/10

Hellmaster (1992) av Douglas Schultz

En meget ond og tvilsom skoleprofessor (John Saxon), benytter sine uvitende studenter, som testkaniner og der til slutt ender opp som monstrøse drapsmaskiner.

Huff, nok ei real møkkafilm og total impulsiv bomtur fra Youtube i natt, og hvor selv ikke Saxon kan redde den fra, total kjedsomhet, tross noen ikke fullt så halvgærne kills og thrills.

3/10

 

Aspen Extreme (1993) av Patrick Hasburgh

To eventyrlystne karer, søker lykken blant de rike og velstående skituristene i Aspen. Men det tar ikke lange tiden før vennskapet blir satt på en real test, når flotte damer og raske penger, plutselig gjør hverdagen om til en real fest, full av moro og fristelser, men der kommer med en ganske så kjip bakside.

Sett før, hvert fall deler av, men som nattfilm for en mindre evighet siden. DVDen man handla inn i fjor, forsøker å selge den som "Top Gun satt til skiløypene", blanda med rølpete teen-sex komedier, og ja, det er en del kule stunts og mye flotte damer osv, men den helt store feel-good stemningen snur jo brått om, og havner litt i ei ubalanse av såpe-opera og krim-drama, der ingen av delene, funker særlig godt i det lengste.
For lang er filmen, med sine oppunder 2 timer, som fint kunne vært nedjustert med minst ei halvtime.

Starta å planlegge neste film, før timen var gått, og slikt er jo aldri godt nytt. Spesielt når neste film ble en enda større nedtur, men nok om det.
Aspen Extreme har en del kjente fjes, og kunne ikke unngå å legge merke til flotte Nicolette Scorsese, den smellheite kassadama i undertøysavdelingen, i åpningen av Christmas Vacation (1989), hvor Clark blir såpass oppspilt over hennes usynlige undertøy, at han bruker ei truse til å tørke svetten av panna med.

Vel, alt i alt, en heller skuffende gjensyn, og ikke noe man vil samle videre på. Men jamner seg ut, grunnet flotte damer, en del tøffe stunts, men finnes helt klart bedre ski og vinter filmer fra tidlig 90-tallet, der Michael Biehn filmen, K2 (1991) er helt klart verdt å nevne.

Kan jo også legge til, at ei lignende setting, med to gode kompiser og et vennskap som blir satt på prøve, i det de endelig når Aspen, kom jo ut året etter, og selvsagt mer komisk, men også overlegent mer underholdende, i Dum og Dummere (1994).

5/10

The Chill Factor (1993) av Christopher Webster

En gjeng med festglade snøskuterførere, blir fastlåst i vinterhytte med en heller tvilsom historie bakom seg.

Usikker på hvem som har rett. IMDb eller Letterboxd. Ene sier 1993, andre 1989, selv synes jeg nå at filmen både ser, og høres ut som den like gjerne kunne ha blitt gjort i 1986, men ja, ideen om en vinterslasher virka jo kul nok, og var nære på, å handle inn filmen fra Arrow Films og Blu-ray utgaven deres. Men dæven så "glad" for at en holdt igjen og heller så den gratis, for vel sparte penger. Bare så synd en derimot kasta bort 85, laaaaaange minutter, som en aldri vil få tilbake.

Mye snøskuter kjøring, noe cheesy sexscener, flotte damer, men fy fader så kjedelig og overlang film, og hadde det ikke vært for at en hadde tidligere på kvelden, storkost seg med Total Recall, ville nok ratingen vært et hakk strengere. For dette var lite å juble over.

3/10

Total Recall (1990) av Paul Verhoeven

"If I am not me, then who the hell am I?"

Det er år 2084, og hvor en skulle jo tro at den hverdagslige sliteren Douglas Quaid (Arnold Schwarzenegger), har det egentlig ganske så greit. Ei vakker og kjærlig kone, brysomme venner, en fin leilighet samt en fast jobb. Men likevel så dukker en stadig tilbakevennende følelse opp, da av at livet var ment for noe større og viktigere. Og tross store motsigelser fra kone og kolleger, velger så Quaid å oppsøke det beryktede Rekall. Et selskap der tilbyr sine kunder, en helt unik opplevelse, alt for ei billig penge. Men bakom det fristende tilbudet, ligger det en ganske så kjip sideeffekt, og hvor feriedrømmen, raskt kan ende opp som et altfor levende mareritt.

Paul Verhoeven teamer opp med Arnold Schwarzenegger, i en av de villeste, mest fartsfylte og underholdende sci-fi/action filmene fra tampen av 80 og tidlig 90-tallet. Her får Verhoeven virkelig trå til, med det som var den gang, blant de mest robuste budsjettene og talentene tilgjengelig.
Total Recall er definitivt blant de aller beste og mest minneverdige klassiske filmene til Schwarzenegger, og der tempoet flyr av sted, og bys opp til en massiv overdose med over-the-top vold, satire, mørk humor, banning, sleaze, cheese samt et mindre galleri av gjennomført latterlige og uforglemmelige karakterer, der popper opp, i alle mulige størrelser.

Løst basert på Phil K. Dicks "We Can Remember It for You Wholesale", har Verhoeven fått boltre seg rikelig, med massive scene sett og spesial effekter, der fortsatt ser imponerende ut. Make-up bidraget, er det Rob Bottin som står for, og det spares ikke på litervis av blodsprut og søl, selv om en kan jo undre på hvor langt det kunne gått, dersom filmen fikk ei lignende Directors Cut (ala RoboCop), men likevel, både skurker og anti-helter, får gjennomgå rikelig, og sjeldent har vel helten selv, fått såpass store fysiske og psykiske påkjenninger, som det Arnie blir utsatt for, med tortur og gang på gang balleknasende spark mot familiejuvelene, eller øyeepler som buler ut av hodeskallen, og nei, nasty og brutalt som pokker, men skurkene får selvsagt så hatten passer, de med.

I andre roller, finner vi flotte Rachel Ticotin, som Quaids drømmekvinne, og totale motpart, til hans "kjærlige" kone, spilt av Sharon Stone. Sistnevnte, var jo ikke langt unna sitt store gjennombrudd, og hvor hennes kalde og forførende skikkelse, ville bli spilt enda lengre, i klassikeren Basic Instinct (1992), også den av Verhoeven.

Dama har kanskje aldri sett bedre ut, og er smellheit i hver bidige scene, og som nevnt, viser seg også som en meget nevedyktig og treffsikker motstander. Noe som er kjipt for Arnie, der blir utsatt for noen brutale ballespark, gang på gang.

Ronny Cox, fortsetter der han slapp, fra RoboCop, som nok en ond og sadistisk businessmann, mulig nå enda mektige enn forrige gang, og med seg har han nok ei like kjip håndlanger, denne gang godt hjulpet av Michael Ironside.
Mel Johnson Jr. er også en høydare, da som den litt for "hjelpsomme" taxisjåføren og "fembarnspappaen" Benny, der leverer også mye komiske saker.

Så filmen via en nordisk Blu-ray, og oversetteren har virkelig gjort ei solid innsats, der Bennys: "EVER FUCK A MUTANT?" ble plutselig om til: "Er du en mutant?"

Ellers må også det fantastisk tøffe og stemningsfulle soundtracket til Jerry Goldsmith nevnes, et der pangåpner med noe som må jo være ei liten hyllest, til Conan themet fra Conan the Barbarian (1982), av Basil Poledouris, med et buldrende og intenst åpningstema, og nei, det kom jo ei tv-serie, mye senere, som jeg fortsatt har til gode å se, men angrer på at man ikke handlet inn, for en mindre evighet siden, da man hadde den i klypa, og til ei billig pris attpåtil.

Og siden den gang, har jo en remake fra 2012, da med Colin Farrell blitt lagd. Og den så man vel kun deler av, på tv, og nei, den hadde noen fine damer, men ellers gikk resten kjapt i glemmeboka.

Så nei, en perfekt fredagsfilm, hvert fall med tanke på underholdningsbiten. Og dersom en ikke har sett den før, eller gjort så på en god stund, så kan det trygt anbefales å følge Quaids tips, da om å få ræva i gir, og sette kursen øyeblikkelig mot den røde planet.

10/10

Calendar Girl Murders (1984) av William A. Graham

Under en større oppladning til årets store pin-up begivenhet, blir plutselig flere av kalenderpikene drept, og hvor alt leder an i retning en tidligere fotograf, som virker å være ute på hevntokt mot sin tidligere arbeidsgiver.

Sett før, men også da som en tv-film, der grunnet plottet og ei ung Sharon Stone, så har man greid å blande denne i hop med utallige lignende erotiske thrillere, og tja, husket egentlig fint lite, annet enn at man godt kunne tenkt å se den igjen, men ja, ganske så middelmådige saker.
Nevnte Stone er jo flott som bare pokker, og en kan jo undrer litt på hvorfor dama ikke fikk sitt endelige gjennombrudd, før nesten et tiår senere. Men klart, stor forskjell på å gjøre lavbudsjetts grøssere og tv-filmer, kontra Hollywood big budget filmer ala Total Recall (1990) og Basic Instinct (1992).

I andre roller, finner man Tom Skerritt, som (i likhet med tv-thrilleren Child in the Night) må forsøke å beskytte en rekke potensielle ofre/vitner, fra en morderisk psyko.
Det synthtunge soundtracket, med litt upbeat 70-talls discorytmer hengende igjen, er levert av Brad Fiedel, og samme mann ville gjøre en langt bedre innsats, i The Terminator, samme året.

Alt i alt, ei meget åttitalls aktig tv-film, skulderputer, neonlys, pastellfarger, høyt og fyldig hår, og ja, klager selvsagt ikke, men av typen som jeg godt mulig ville sett på, om den gikk på tv, men likevel ikke blitt såpass interessert i det man fikk igjen, så en ville vurdert å zappe seg videre, å se om ikke noe bedre eller mer underholdende gikk på andre kanaler.

5/10

Tja, så den jo igjen, for knapt 2-3 år tilbake. Men om noen ba meg legge frem de 3 beste 80-talls slasherne en har sett, så ville nok The Burning (1981), Sleepaway Camp (1983) og gårsdagens gjensyn, raskt blitt dratt frem, da som gode påminnelser, om at det var de, som stå godt på egne ben, og ikke var avhengige av å slenge seg på i rekken, av å være nok ei Fredag den 13e/Nightmare on Elm Street eller Halloween oppfølger, for å lykkes.

Uansett, det ble som alltids, et interessant og småguffent besøk, da med de dødsdømte beboerne i den lille gruvebyen med det store hjertet, Valentine Bluffs og:

My Bloody Valentine (1981) av George Mihalka

"Roses are red, violets are blue, one is dead, and so are you."

I 20 år, har beboerne i den lille industribyen Valentine Bluffs båret på en grusom "hemmelighet". Og som har gjort at all form for fest og moro, er total forbudt, hver gang den 14 februar står for døren. Men i år er de unge og festlystne menneskene i byen, trøtte og lei av det som de oppfatter som en utdatert vandrehistorie, som er kun tatt i bruk for å holde ro og orden. Men når så ei rekke brutale mord finner sted igjen, innser både myndighetene og beboerne at mørke krefter er i full sving, og hvor det hele virker å lede tilbake til året alle helst ønsker å glemme, 1960 og da den beryktede Harry Warden herjet som verst, dypt nede i de ugjestmilde gruvesjaktene.

My Bloody Valentine er definitivt min type slasherfilm, ingen tvil om det.
Den bruker god tid på å bygge seg opp. Ikke noe hastverk, eller dølle jumpscare scener å se i mils omkrets, og det er massevis av deilig og guffen stemning hele veien. Filmen er noe så sjeldent, som nær blottet for de mer idiotiske og ofte veldig irriterende og overbenyttede stereotypiske karakterene, man til vanlig finner igjen i 80-talls slashere. Her er det også stort sett en litt eldre gruppe med unge-voksne mennesker, og da av en langt mer sympatisk og likandes utgave, mer eller mindre.

Fikk ikke sett filmen, før man plukka opp 2009 (Lionsgate DVDen) der bød opp til både den originale theatrical versjonen, samt den tidligere uutgitte uklipte og forlengende versjonen, og klart, samme tid, ble jo også en Lionsgate produsert remake (My Bloody Valentine 3D) utgitt, og vel, den velger man å helst prøve å bare glemme. Men de skal ha masse kred, for slik en forstår det, var det de som redda filmen, med tanke på å restaurere/inkludere alt som ble kutta bort, og måtte kjøpe opp rettighetene fra Paramount, som tidligere hadde utgitt filmen på ei 2003 DVD versjon, men da i en totalt slakta og utskjelt utgave, eller så har man fått høre det.

Uansett, en trenger ikke lese opp for mye, for å se hva som ble kutta vekk til å begynne med, For litt den litt grumsete bildekvaliteten, avslører jo greit i hop med en massiv dose av vold og blod, at her har sensuren virkelig gått amok med saksa si.

Jeg er glad denne utgaven endelig fikk se lyset igjen, da filmen tross alt er egentlig ganske "snill", i forhold til en god del annen skrekkfilm fra samme tid. Det er ingen nakenhet å se, men de blodige bonus scenene, er definitivt med å gjøre filmen et stort pluss. De er utført ofte med såpass voldsom kraft og brutalitet, og skiller seg litt vekk fra de vel ofte og langt mer "random" drapsmetodene, som man ofte finner igjen i de mer vanlige tenårings skrekkfilmene. Og den forsøker heller ikke å være for oppfinnsom, eller finne stadig nye måter å få mord til å se tøft eller kult ut.
I stedet går den for det "enkle er ofte det beste", og det funker mer enn nok for meg.

Guffent og ondskapsfullt utført, av en åpenbar sinnssvak og meget menneskelig morder, iført gassmaske, som hvert fall jeg synes er langt mer fryktinngytende, enn nok ei wannabe Freddy/Jason eller Michael Myers.
Samme året, kom jo også The Prowler ut, der en fyr i gammal annen verdenskrig militær drakt, går rundt og slakter folk, men tross en skummel morder og noen ganske så heavy drapsscener, så var resten av filmen, egentlig mest småkjedelig og skuffende.

Dersom det er noe pirke på, så må det være at siste akt blir noe langdrøy, og dessverre faller for fristelsen til føye inn noen unødvendige og mer klisjefylte slasher scener, som føles mer hjemme i en Friday the 13th film enn her. Tenker da på øyeblikk som når et følge med festglade unge mennesker bestemmer seg for å ferdes dypt ned i gruvesjaktene, så skal selvfølgelig flere gå for seg selv og få se et nummer, alt mens folk blir slaktet for fote i samme stund. Men igjen, dette var bare min lille "utblåsing" det trekker ikke noe bort fra filmen i sin helhet.

Musikken er også veldig effektiv og kjører hele veien en stille-før-stormen aktig lydbilde, i stedet for å gå ut i brautende full sving. Må også gi en ekstra oppmerksomhet til det nydelige avslutningsnummeret, The Ballad of Harry Warden der står igjen lett et av de flotteste skrekkfilm temaene/sangene jeg kan komme på å ha hørt:

Spoiler

 

Skurken i filmen er kanskje ikke så fremtredende som de man ofte finner i de mer kjente og kjære fra slasher perioden, men det er helt greit. Jo mindre man vet jo mer effektiv mener nå jeg. Harry Warden blir nevnt gjentatte ganger, og vi får jo også den klassiske "You are all CURSED!" gamle gubben og det hele, sånt er jo nærmest et must i slike filmer. Uansett, My Bloody Valentine står lett igjen som en av de aller beste der kom ut av det store slasher året 1981 og ender med en solid:

7,5/10

[Reg2000]

1 hour ago, Frank.N.Steen said:

Ser at NRK Arkivet har noen andre lignende norske musikkdokumentar om Punk/New wave og Hip-hop/rap liggende ute, så mulig det blir veien videre.
Skulle derimot gjerne likt å sett ei fortsettelse, om Norsk Black Metals historie, for "kun" 4 episoder, føltes litt for kort, og tja, mulig det kan komme mer fremover?
 

Helvete handler jo aller mest om Mayhem og den kontroversielle starten av Norsk Black Metal. Her er det plenty mer å ta av om man skal si noe mer om hva Black Metal har blitt til etterhvert.

Dokumentaren om Norsk Hip Hop er etter mitt syn bedre i så måte da den i større grad tar for seg utviklingen av sjangeren i Norge over en mye lengre tidsperiode og får med seg langt flere innflytelsesrike artister.

[Tomeito]

Frank.N.Steen skrev (På 17.4.2022 den 13.38):

Diverse film, sett siste uka:

Helvete: Historien om Norsk Black Metal (2020) av Håvard Bråthen

Ei absolutt severdig og innholdsrik 4 episoders miniserie, og der samtlige episoder lå oppom 40 minutter.
Nok ei musikkdokumentar, hvor en kanskje ikke akkurat gikk inn på forhånd, med så veldig mye "peil" på de ulike artister, navn og plater, som blir nevnt/deltar. Men i likhet med de bedre og mer givende musikkfilmene en har vært innom, så makter den jo å holde på interessen, samt gjøre at en blir litt mer nysgjerrig til å kanskje forsøke å bli bedre kjent med et par av banda, og tja, høre hvordan det fenger videre.

Ser at NRK Arkivet har noen andre lignende norske musikkdokumentar om Punk/New wave og Hip-hop/rap liggende ute, så mulig det blir veien videre.
Skulle derimot gjerne likt å sett ei fortsettelse, om Norsk Black Metals historie, for "kun" 4 episoder, føltes litt for kort, og tja, mulig det kan komme mer fremover?

Ender med en absolutt godkjent rating, og ikke umulig en vil se den igjen, ved ei senere anledning.

7,5/10

Punx, både i flere episoder og som en sammenhengende dokumentarfilm, fungerer ganske ålreit for norsk punk (og new wave), mens Takin Ova likte jeg faktisk hakket mer selv om jeg foretrekker punk framfor hip hop/rap

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (På 17.4.2022 den 15.02):

Her er det plenty mer å ta av om man skal si noe mer om hva Black Metal har blitt til etterhvert.

Ja, savna litt mer fokus på hva en selv forbinder, hvert fall av det lille man har vært borti, men tankene går jo kjapt i retning albumcover/musikkvideoer og hvor det virker som norsk skog og villmark, har ei viktig innflytelse, til en god del artisters tekster, image og ikke minst sound.

Punk og hip-hop dokumentarene må jeg nok se snart, for virker som flere program/serier forsvinner eller plutselig er utilgjengelige i NRK-arkivet. Så kjipt om de er borte, før man får sett dem.

[Frank.N.Steen]

Siste dagers filmeventyr, har ikke vært all verden, og kan vel kanskje oppsummeres som "god og blanda", mest av typen "random" meget sent på kvelden, Youtube browsing, gjort de siste dagene:

Creatures from the Abyss aka Plankton (1994) av Alvaro Passeri

"THIS IS THE LAST FUCKING CRUISE, I'LL EVER TAKE!"

Når en gruppe med festglade unge mennesker, søker litt moro og spenning, langt utpå havet. Ender det så, med at ting går litt for kjapt i svingene. For plutselig har følget greid å rote seg bort på sjøen, og med ingen mulighet til en kvikk hjemkomst, finner de trøst i en nærliggende, men fullstendig tom luksusyacht, der snart kommer med en kjip forklaring på situasjonen.

Akkurat hva man trengte, når påsken gikk mot slutten. Lett, idiotisk og utrolig vill italiensk b-film cheese, der i perioder føles ut som noe der kunne vært sterkt inspirert av H.P. Lovecraft, bare uten særlig til budsjett og tid for å virkeliggjøre det hele, men ja, dette var rimelige heftige saker, og mulig en som vil være god match, med Stuart Gordons Dagon (2001), med tanke på fiskemutanter og småsyke hendelser, gørr og annen b-film galskap.

Selve hovedfølget, består av noen absolutt latterlige karakterer, der roter seg bort på sjøen, og ender opp med å søke ly, i en tom luksusyacht, hvor følgets offisielle klovn, hinter om at det er et resultat av ei dopdeal, gone very bad, mens "hjernen" blant gjengen (selvsagt han med briller), konkluderer med at det hele, er en høyteknologisk marineforskningsbåt, og ja, de lander til slutt på sistnevnte, og der kombinasjonen av giftig plankton, sultne fisker og ja, de finner snart ut hva som skjedde med resten av mannskapet.

Kjøttende muterte fisk, der kan både bevege seg på overflaten (og attpåtil fly i lufta) er mye av grunnen, og nei, her får man også en skikkelig syk-komisk fiskemutant sexscene, da med en av de mest heavy orgasmebrølene i filmhistorien.

Mye flotte babes her, men også noen ganske så småsyke og direkte nasty scener, som dukker opp utover.
Men absolutt ei godkjent film, som en aldri hadde hørt om, før for kun et par dager siden, og denne kunne en gjerne tenkt seg i samlingen, for slike filmer kommer en ikke over, for ofte.

Alt i alt, er man fan av undervanns skrekkfilmer, der jo hadde sin korte storhetstid på tampen av åttitallet, så tja, er jo denne slettes ikke så gæren, og gir den ei velfortjent rating av:

6,5/10

Daughter of Darkness (1990) av Stuart Gordon

"If your dad is a vampire. Then what does that make you?"

Ei ung amerikansk kvinne (Mia Sara), havner øyeblikkelig dypt inn i en mørk og mystisk underverden, når hun ankommer Romania, og hvor hun er opprinnelig på søken etter sin far.

Nok et "Youtube" funn, og fikk litt av "støkk", når en så navnet til Stuart Gordon, og undret over hvordan man kunne ha unngått å sett denne filmen før.
Vel, viser seg jo å være en tv-film, og kanskje ikke så lett å spore opp, hvert fall på DVD/Blu-ray format.
Uansett, den føles i perioder, nesten ut som noe der kunne ha vært tiltenkt en tv-serie, men ja, hadde det ikke vært for Gordons navn, ville en nok ikke vært så veldig skuffa, men ja, en forventer liksom litt ekstra, når en ser slike stødige skrekkfilm regissører er involvert.

Tross av flotte Mia Sara i hovedrollen, samt veteran Anthony Perkins, er resten av galleriet, ikke all verdens å skryte av, og som filmen kunne trengt en av Jeffrey Combs kvaliteter, til å sprite opp stemningen litt, for det blir raskt noe søvndyssende over alt sammen.
Men helt okei nattfilm, men av typen som er glemt før dagen er omme.

5/10

The Guardian (1984) av David Greene

Grunnet ei stadig økende kriminalitet i nabolaget, så bestemmer en gruppe beboere seg, for å hyre inn en privat ordensmann. Da til å sørge for at bygningen, og alle som bor der, skal få førsteklasses sikkerhet, for alle penga. Problemet derimot, oppstår, når innsatsen til den litt vel overeffektive og kontrollerende "vakthunden" (Louis Gossett Jr.), ender opp med å minne mer om en skyteglad fangevokter, og hvor enkelte av beboerne (Martin Sheen), utrykker en klar bekymring over situasjonen, og begynner å undre seg over, om de ikke har i et svakt øyeblikk, endt opp med å gi reven fullt inntog til hønsehuset.

Slettes ingen gæren tv-film, der byr på en absolutt spennende handling, samt et tema, som fortsatt er til å kjenne igjen. For selv med en haug av teknologiske "vidunder" og der det er alltids de som cæsher ut masser av penger, på flunka nytt alarmsystem, calling anlegg med kamera osv. Så kan en banne på at mange av de samme, bare ender med å buzze random folk inn i oppgangene, og ja, ingen sjokk at uønskede gjester vil før eller siden, utnytte folks naivitet.

Uansett, The Guardian er en velspilt film, hvor særlig Gossett Jr. og Sheen utgjør mye av dynamikken, da med Gossett som en likandes og troverdig "selger", men hvor da Sheen aner at ting er litt for godt til å være sant, og akkurat denne settingen likte jeg, og nei, mulig en som kunne ha byksa noe høyere opp, men inntil videre, blir det med en absolutt positiv rating av:

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Mer film, av ulik type "kvalitet" og underholdning:

The Heavenly Kid (1985) av Cary Medoway

"I may be dead, but I ain't crazy!"

En litt for vågal 60-talls rocker, ender opp med å dra strikken litt for langt under et bilrace. Og som et resultat, får han plutselig en unik mulighet til å gjøre rede for gamle synder, da ved å ta på seg den utakknemlige jobben, som en reddende engel, for en tilsynelatende håpløs sak, satt flere tiår frem i tid.

Ei klisjespekka 80-talls tenåringskomedie, der føles ut som den tidlig ut, melke litt på samme årets monstersuksess Back to the Future, hvert fall med tanke på fremtidsreiser, forviklingsproblemer innad i nær familie og mulighet for å gjøre opp for gammel moro, og nei, legger en ved hele den reddende engel delen, kan en sikkert slenge på et lite lass av lignende og sikkert mye bedre film, men tja, en annen lignende tenåringskomedie i Mischief (også utgitt i 1985), men der engelen var vel mer ei mystisk fremmed, der endte med å manne opp sin totale og pinglete motpart.

The Heavenly Kid er selvsagt ikke på nivå med verken Back to the Future eller Mischief, men den har sjarm, og flere artige scener og replikker, samt en del velkjente fjes.
Umulig å ikke nevne at også Harold Faltermeyers klassiske Axel F, blir regelrett tjuvlånt i en scene, og ja, definitivt ikke den mest originale av 80-talls komedier, for legger en på de stereotypiske drittsekkbøllene, som gang på gang blir ydmyket, og selvsagt aldri lærer, samt en hovedkarakterer, der går fra å være håpløs taper, til pikenes jens, og nei, var nok i det rette humøret for den slags lett underholdning i går, og endte til slutt opp med en litt vel snill rating av:

6/10

Plain Clothes (1988) av Martha Coolidge

En dyktig politimann (Arliss Howard), må gå tilbake til videregående skole, da i rollen undercover student, i et forsøk på å renvaske sin lillebror, samt komme til bunns i hvem som står bakom alt sammen.

Ei ganske så standard rip-off av den en gang så populære tv-serien 21 Jump Street, og der også Hiding Out (1987) med Jon Cryer, virket å kjøre et lignende opplegg, men der lykkes kanskje noe mer, grunnet at Cryer så jo faktisk ut so men helt vanlig student, mens Arliss Howard, ser ut som en der er godt på vei mot de midtre trettiårene (som jo ikke var langt unna sannheten), da fremfor å se ut som noen godt under 20.

Men klart, hvilke 80-talls ungdomsfilmer, hadde egentlig elever der ikke så ut som de bikka 30, fremfor 20? Så ingen stort problem, men ja, Arliss var helt klart feilcasta her, og filmen blir aldri det helt store, tross en del velkjente fjes som dukker opp, inkludert hovedkarakterens, romantiske interesse, spilt av James Camerons fremtidige kone (Suzy Amis).

4/10


Berserker (1987) av Jefferson Richard

Ei gruppe festglade unge mennesker, på tur ut i "lille Norge", havner i klinsj med en morderisk gærning, kledt opp som en Vikingkriger på morderisk tokt.

Ja, hva skal man egentlig si? Måtte jo nesten gi denne en sjanse, for hvor mange Viking-slashere finnes det? Her burde jo Norge få fingern ut av ræven, og gjøre noe med dette, for Viking slasher, det høres jo rimelig tøft ut, hvert fall på papiret. Bare så synd det havna i fanget til et knippe med "talentfulle" folk, som kaster bort ens tid, med eviglange og gørrkjipe scener, med en gruppe usympatiske og kjipe folk, der drikker, knaller og sloss seg i mellom, ikke uvanlig i teen-slashere, men gi meg noe mer da? Random scener med en bjørn, og noen gamle folk som mimrer om eldre dager, mye naturscener, og en liten historie om Berserkerne, som visstnok ble sendt ut først i kamp, ettersom de var de mest blodtørstige av dem alle, i Vikingenes storhetstid, og ja, så får man en "episk" mann mot bjørn fight scene, kanskje ikke helt der oppe med Arnold vs mann i bjørnekostyme, i kult-klasikeren Hercules in New York, men blir litt småhumring ut av slikt.

Alt i alt, en rimelig ræv film, ikke helt ubrukelig, men av typen som sikkert slukes lett unna, for de som digger og vil krysse ut alt av usette og obskure 80-talls slashere.

3/10

Children of the Night (1991) av Tony Randel

Visstnok ei Fangoria produksjon, og tja, tross av å være en ganske så forglemmelig vampyr/skrekkfilm, innehar den noen ganske så ekle og avskyelige scener, samt en fin dose med småbygalskap og tøff atmosfære. Dessverre tar det litt for langt tid, før ting får satt seg, og nei, verken denne eller Mindwarp (med Bruce Campbell) som også var ei Fangoria film, har imponert særlig.
Synd, for en del likandes folk dukker opp, men blir kun halvveis og ikke lenger.

Likevel, stort pluss med søte Amy Dolenz, og Karen Black skuffer aldri. Alt i alt, ei sånn film, der passer kanskje best for de som må se absolutt alt av vampyrrelaterte filmer.

5/10

Valentine (2001) av Jamie Blanks

Grunnet en traumatisk hendelse, for mange år tilbake, blir en gruppe med unge kvinner, utsatt for flere "romantiske" brev, med tydelige hint til fortiden, og hvor ting skal ende opp med å bli langt mer dramatisk, i det likene starter å hope seg opp.

En rimelig døll og tafatt tampen av 90 og tidlig 00-talls tenårings-slasher, der inkluderer "sjokkerende" nok ei maskebærende morder, med skarpe gjenstander som verktøy, og vi får mange vakre damer på menyen, men ingen av karakterene er særlig minneverdige eller interessante nok, og nei, kult at de prøvde seg på Valentines temaet med Cupidmaskemorderen osv, men sammenlignet med nylige gjensynet av den overlegent bedre My Bloody Valentine (1981), så blir 2001 filmen, kun en som går rett i den store glemmeboka.

Eneste som holder den unna ei svakere rating, er ei smellheit Denise Richards, samt ei scene hvor hovedkarakteren stapper huet ned i dass, for å vaske håret sitt, grunnet at dusjen ikke funka.

David Boreanaz, oppsummerer vel også greit, hvorfor han aldri ble noen potensiell leading man, innen filmbransjen, og at han heller egnet seg bedre inn i tv-formatet. For makan til wooden acting, har en ikke sett på lenge.

Av referanser til tidlige 80-talls skrekkfilmer, er det godt mulig (eller kanskje bare en tilfeldighet?) at scenen med

Spoiler

neseblod rennende fra masken til morderen, tidligere ut, og deretter senere, fra en av hovedkarakterene

var ment som en liten tribute til Alone in the Dark (1982).

Alt i alt, ender med en litt vel "gavmild":

4/10

[PaladinNO]

Uncharted (2022)
https://www.imdb.com/title/tt1464335/

Aller først, jeg har null forhold til spillene, så jeg ser på denne som en vanlig film. Og som sådan er Uncharted helt ærlig en sørgelig kjedelig blanding av Indiana Jones, Tomb Raider og Angels & Demons. Er halvveis i filmen, og jeg mistet interessen etter 2 minutter. Etter 10 minutter hadde jeg bare filmen gående i bakgrunnen.

Historien er basert på en stør mengde gull som som Magellan og hans mannskap visstnok skal ha funnet, men som aldri ble brakt tilbake. Og det er dette tapte gullet som det jaktes på.

Hele filmen er så full av klisjeer og typiske bokstavelig talt "snuble over en hemmelighet ingen har funnet på 500 år" at det hele føles mest som en barnefilm. Navnene på samtlige figurer er glemt etter 5 sekunder, og jeg håper inderlig det blir bedre etterhvert, men sålangt så tviler jeg på det.

Skuespillerlisten er grei nok, med Tom Holland som Nathan Drake (fra Spider-Man, en skuespiller som jeg personlig bare synes er stressende å se på - jeg trodde forøvrig Nathan Drake i spillene var mye eldre), Antonio Banderas og Mark Wahlberg i hovedrollene, men scenene føles så tilrettelagt og opplagte at det er ikke behov for mye "skuespill".

IMDB sier 6,5 / 10, men jeg sier 4/10

Endret 30. april 2022 av PaladinNO

[Myst]

Så også på Uncharted her om dagen og sier meg enig med anmeldelsen over. Som også til å være en som ikke har spilt spillene og ikke kjenner til universet så godt (bortsett fra fått med at er prequel til spillene, derav Tom Holland), betraktet jeg også filmen en vanlig mysterie-adventure-action type.

Var vel rimelig forutsigbart og blandet følelser om MW passet til den rollen. Forventet mer av rollen til AB og hadde egentlig likt å se ham som en skikkelig skurk. Ellers var godt å se ikke var brukt unødig romanser, og action scenene var spennende. Tenker er grei underholdning hvis man ikke har noe å gjøre på en søndag. Jeg gir 6/10.

Sonic 2 så jeg her om dagen i nesten tom sal og var mye bedre opplevelse enn ovennevnte. Skulle gjerne likt å si var bedre enn 1ern men desverre var det litt for mye "Jim Carrey" for min smak og var redd i begynnelsen at de skulle gå en viss retning, men var godt å se alle trådene bli samlet til ett sted. Alt i alt en god fornøyelse for hele familien. Håper virkelig kommer en oppfølger til (i box-office har den visst overgått Morbius ganske så, så rent økonomisk har den tjent bra nok til å få en oppfølger). 8/10

[Frank.N.Steen]

1 uke og tja, ikke vært for sulten på film siste tiden. Men likevel fått meg noen meget godkjente gjensyn, og mulig funnet kanskje ei tidligere usett og potensiell liten, kan-bli-ei-perle-med-tiden film.

Så alt har ikke vært helt elendig:

To lite imponerende søndagsfilmer ble det på meg i går kveld:

Zoolander 2 (2016) av Ben Stiller

Aldri vært noen av fan karakteren og originalfilmen, men tror det ble en veldig snill rating av 5/10, for 5-6 år tilbake.
Oppfølgeren er mest ei gedigen "best of" av kjentfolk, eller cameos, og det kommer såpass ofte og nei, noen små komiske scener og aldri feil med Penelope Cruz, der ble brukt som "flytevest", og minna litt om scenen der Chris Elliott brukte ei babe i "komedien" Cabin Boy fra midten av 90-tallet, også som fartøy i vannet.

Nei, lite å juble over, og endte med:

4/10

Not of This Earth (1995) av Terrence H. Winkless

Hvor mange ganger har Roger Corman lagd denne filmen på ny? Originalen, 80-talls versjonen med Traci Lords, og sikkert enda flere, men ja, denne lå oppe på Youtube, og hadde Michael York i hovedrollen som en eldre mann, med store problemer med blodet sitt, og ja, har man sett en av disse, så har man sett dem alle, vel, ikke helt, for 80-talls filmen inneholdt mye hud og var nok den mest underholdende, mens originalen var best, og tja, denne fra midten av 90-tallet endte man med å sovna av, så ja, nok en nedtur.

4/10

Wolf Lake (1980) av Burt Kennedy

"Are you going hunting or starting a war?"

Høsten 1976, og hvor man møter på ei gruppe med annen verdenskrig veteraner, der er på utkikk etter en liten helg med jakt og moro, alt iscenesatt i vakre og naturlige omgivelser. Men hyggen avtar raskt, i det gruppens staute alfahann (Rod Steiger), plutselig får nyss om at den unge hytteutleieren, viser seg å være en desertør.

En liten nesten perle det her, og glad man satsa på å gi den ei sjanse utover kvelden. Aldri sett, eller hørt om før, men en fantastisk intenst og ond skurkerolle av Rod Steiger, der ender med å komme i klinsj med den yngre garde, og man får se baksiden av krigens traumatiske sider, fra to meget ulike hold, og der ene har forsøkt å unnslippe fortidens fæle minner, den andre, og eldre derimot, virker å savne all faenskapen, og gjør sitt beste i å gjenskape gamle minner, i nye trakter.

Dessverre, tross en meget god og spennende første time, faller den litt gjennom de siste 15-20 minuttene, med mye mørke og grumsete scener, og tja, mulig en film man kanskje burde forsøke å finne ei bedre utgave av, ettersom denne lå oppe på Youtube, og nei, tror jeg lander på ei absolutt godkjent rating, men en der kan bedre seg noe mer, ved senere besøk.

7,5/10

Blades (1989) av Thomas R. Rondinella

En tilsynelatende idyllisk golfklubb, gjør seg klart for årets store høydare. Og hvor en kommende turnering, samt muligheter for litt ekstra tv-penger, er aldri galt. Men dessverre for golfelskerne, skal alt forandres, i det en rekke uheldige utøvere, plutselig blir brutalt terrorisert, av en løpsk og mannevond gressklipper.

En av mange åpenbare Jaws (1976) parodier, og en som faktisk virket litt interessant og lovende, til å begynne med. Dessverre, tross noen latterlige scener, er karakterene stort sett enten gørrkjedelige, eller meget irriterende. Det, og en altfor lang spilletid, der fint kunne ha vært nedjustert, minst en 15-20 minutter.
Nei, her lykkes nok Tremors (Marksommer) filmene, mye bedre. Blade skal hvert fall ha, at den innehar som sagt noen slettes ikke gærne kills og liker opplegget med golfbane og blodtørstig maskin, der kjører rundt og skaper totale kaos.

5/10

Blinkende Lygter (2000) av Anders Thomas Jensen

"It smells like rotten ass in here! I need some coke!"

Ei gruppe med småkjeltringer "snubler" over en større pengesum, og i stedet for å levere dem til den "rette" eieren, bestemmer følget seg for å legge destinasjonen til langt varmere omgivelser. Men underveis, streiker bilen deres langt uti ingenmannsland, og før de aner ordet av det, står de oppført som de nye eierne av en falleferdig gammel kro.

Gjensyn med denne herlige danske gangsterkomedien, som man sist så i en heller hektisk periode, høsten 2017, og glad man bestemte seg for å gi den en ny runde, for ikke ulikt samme regissørs Adams Æbler (2005), ble det en mye mer givende besøk nummer 2.
Uansett, en stjernespekka film, satt til idylliske skogsområder, og hvor en gjeng med yrkeskriminelle på flukt med 4 millioner danske kroner, har håp om å søken lykken i Barcelona. Men skjebnen vil ting annerledes, og følget står plutselig bomfast, langt uti bondeland, og må prøve å komme opp med en noenlunde troverdig dekkoperasjon, og hvor restaureringen av ei gammal kro blir et greit prosjekt å bedrive de neste ukene med, samt gi dem noe å annet å slå i hjel tiden med, da enn å gjøre kål på hverandre.

Midt opp i alt, er det jo også en fin historie om en kompisgjeng som finner sammen i tykt og tynt, med litt bakgrunnsinfo fra hver av dem, og ellers triste og vonde ungdomsminner.
Dette med matlaging og epletrær ville jo etter hvert bli dratt lenger ut, i Thomas Jensens kommende filmer, De Grønne Slagterne (2003) og nevnte Adams Æbler.

Blinkende Lygter var absolutt verdt en ny runde, og spretter lett opp fra 6/10 til en:

8/10

Quicksilver Highway (1997) av Mick Garris

To stykk, bottom of the barrell type skrekk kortfilmer, da fanget i en altfor forhasta tv-produksjon, og hvor ene historien er basert på ei Stephen King bit, og den andre i retning Clive Barker.
Ingen av historiene er særlig spennende eller imponerende, hvert fall ikke King delen, der innehar en blanding av ulike klisjeer rundt crazy haikere, ørken samt et par meget sultne leketenner, men ja, det er så gjennomført tamt og uinspirert at ja, her har skaperne virkelig gravd godt og lenge, i jakten etter om det er noe mer King relatert, de kan melke på.

Del 1 er vel den "beste", eller hvert fall mest underholdende, og hvor Matt Frewer spiller en dyktig kirurg som plutselig opplever at hans egne verktøy (hendene hans), planlegger å lage pur faenskap, og nei, denne hadde vært langt mer interessant, om den ignorerte den tålige revolusjonsbiten, med snakkene hender osv, og bare gjøv løs på en plastisk kirurg, som går klin kokos og starter å skjære og vansire pasientene sine, litt slik Corbin Bernsen gjorde det, i Dentist filmene fra samme tid.

Alt i alt, Christopher Lloyd dukker jo opp, som "fortelleren", men heller ikke han får mye å jobbe ut ifra. Så denne er kun for de som må se alt der har blitt filmatisert av Stephen Kings arbeid, og nei, reddes kun av innsatsen til Matt Frewer og noen latterlige stunder.

4/10

Universal Soldier (1992) av Roland Emmerich

"Are we having fun yet?"

Et topphemmelig militær prosjekt, ved navn UniSol, der går helt tilbake til Vietnamkrigen. Blir flere tiår frem i tid, forsøkt lansert som fremtidens superkrigere. De består av en nådeløs og dødelig effektiv gruppe med topptrente drapsmaskiner, der følger slavisk, hver eneste kommando, til punkt og prikke, alt mens de farefulle oppdragene de sendes ut på, blir kjapt løst, uten store problemer. Men når en av deres egne, plutselig begynner å huske tilbake til "gamle dager", starter det tilsynelatende plettfrie prosjektet å skurre. Og bedre blir det ikke, når ei litt for pågående kvinnelig eks-journalist, plutselig gjør en urovekkende oppdagelse, der kan bety slutten for UniSol.

Jean-Claude Van Damme, var virkelig i form på tidlig 90-tallet, og Universal Soldier var jo ei utmerket kombinasjon av action og sci-fi, åpenbart med sterk innflytelse fra T2 (1991) året i forkant, og der enkelte scener, definitivt føles ut som de har blitt "lånt" litt vel mye, men i rette hender, så funka det absolutt på underholdningen.
Alltids likt filmen, og husker den ble sett ofte i samme tid som nevnte T2 på tidlig 00-tallet, og hvor en har to ikke helt ulike topptrente og nær udødelige killers, ei heit dame, fanga midt i mellom kamphanene, heftige biljakter og en masse action og moro.

Og nei, Universal Soldier er en ypperlig pizza og god drikke, fredags actionfilm, der viste at Van Damme maktet å følge den ene hiten, etter den andre, og synd han ikke gjorde en oppfølger til nevnte film, mye tidligere, da Universal Soldier fortsettelsen som kom i 1999, føltes som ei nedvanna og litt for barnslig film.
Men ti år senere, kom jo en mye bedre, og ganske så overraskende tøff film nummer 3, i Regeneration (2009), hvor Van Damme og Lundgren, nok en gang ville møtes til duell. Etter dette, kom også nok ei film, glemt tittelen, men ikke like god som forrige, selv om nevnte herrer, nok en gang returnerte.

Tross av at Van Damme sparker godt fra seg her, er det ingen tvil, det er Lundgren som stjeler showet, som den sadistiske Sersjant Andrew Scott, som samler på menneskeører, så han kan forbedre hørselen sin, blant annet.
Scenen hvor han rasker med seg to lemlesta kampbrødre, inn i en butikk, og er rett tilbake til helvete på jord, i Vietnam anno 1969. Er definitivt bad ass.

Det kan man ikke si om enkelte av de litt for cheesy sex/penis spøkene, som ankommer tidligere ut, men ja, noe for enhver.

Alt i alt, kanskje ikke Van Dammes absolutte høydepunkt, men en film der viste til, at skulle du være en seriøs actionhelt på 80 og 90-tallet, så måtte du nesten ha din helt egne suksessfulle filmserie, og der Universal Soldier virket å ha lykkes greit med det.

8/10

Happy Campers aka Meatballs 4 (1992) av Bob Logan

Utrolig nok det fjerde kapitlet i Meatballs filmserien, der startet opp tilbake i 1979, da med den kommende komediesuksesstrioen Bill Murray, Harold Ramis og Ivan Reitmans kult-film, som ble fulgt opp av en rekke, meget "ujamne" utgivelser, og hvor forrige besøk (fra sommer 2020) kom gjennom film nummer 3 (The Summer Job), hvor en ung Patrick Dempsey spilte den håpløse nerden Rudy, som er så sprengkåt, at han står og skriker om hjelp i buskene om nettene, og ønsket hans blir oppfylt, via en gammel og avdød pornostjerne, som returnerer til jorden, som reddende engel, og ja, lista ble stadig høyere, for hver oppfølger.

Uansett, i film nummer 4, så greier de å få lokka inn Corey Feldman og Jack Nance, der sistnevnte opplevde et mareritt når hans kone tok sitt liv, midt under filminnspillingen.

Vel, lite å legge til, dette er absolutt lavpanna og det aller siste rester av 80-talls teen-sex rølpen, minus sjarm og likandes karakterer.
I stedet for man de fullstendig ihjelbrukte klisjeene på rekke og rad, og filmen byr opp til "hysteriske" stunder som når Feldman krangler om hvem som skal ligge øverst eller nederst i ei køyeseng, med en annen camper, og det hele avgjøres når han plutselig får meget vondt i fingeren sin, og spør om ikke sin rival kan bidra i å lindre "smerten", og ja. Det gamle "Pull the finger" trikset, og vips så blir hele rommet tarmlagt med vonde avgasser, og man "brekker" seg i latterbrøl, not.

Eller når den feite tjukkasen, smugtitter på den barmfagre asiatiske bimboen, som står og masserer fordelene sine i speilet, selvsagt uten å se at en gigantisk mann, står knapt et par cm unna, og nærmest uler ut i ekstase over det han får i retur.
Feldman selv, er så høy på seg selv, at han kan umulig ha vært edru under innspillingen, men lever nå greit opp til sitt douchy stoner image.

Likevel, tempoet flyr av sted (og takk for det), samt at det er rikelig med tits and ass doser, godt spredt utover, så en har nå hvert fall det å ta vekk fokuset fra all den fæle "humoren" som finner sted her.

Definitivt den svakeste av Meatballs filmene, selv om den egentlig het Happy Campers, men godt mulig skaperne innså at de kunne nå ut til flere, om de slang på et 4-tall og inkluderte Meatballs, grunnet suksessen med nevnte serie, og ja, Summer Job var ikke mye å juble over, men inneholdt scener så latterlig, at en kunne ikke annet en å le, det er ikke helt slik ting ender i film nummer 4, men deilige babes i hopetalls, bidrar i at filmen bikker opp i samme rating som han i midten hinter til, da med plakaten (fra bildet øverst):

3/10

Silicon Towers (1999) av Serge Rodnunsky

En nyansatt dataingeniør, blir tidlig ut gjort oppmerksom på sin nye arbeidsplass, heller tvilsomme behandling av tidligere kolleger, samt at han står ovenfor en urovekkende gleppe i sikkerhetssystemet deres.

Ei rimelig fæl c-film, forkledt som en "b-film", og kun kjøpt inn (heldigvis kun for en tier, men selv da, føltes man litt snytt) grunnet at DVDen var pryda med Brian Dennehy, Brad Dourif og Baldwin (men feil Baldwin, for her er det ikke Alec, men lillebror Daniel).
Legger man på den alltids likandes Robert Guillaume, virka nå filmen, å være ikke så fæl, samt at en alltids har vært litt fan av high-tech thrillere, der foregår i svære og høyreiste bygninger.

Dessverre, viser det seg altfor tidlig ut, at dette er klassisk bullshit opplegg, "superstjerna" Jonathan Quint (en random fyr med douchy porno-skjegg) og null tilstedeværelse, får boltre seg, alt mens de man håpet ville dominere (Dourif og Dennehy), knapt nok er med, og sistnevnte og Baldwin, er vel med såpass knapt med tid, at dersom en blunker litt for ofte, vil en gå glipp av deres bidrag.

Nei, rett i søpla, da med et realt saftig og hardt trampende støvelspark.

3/10

[Frank.N.Steen]

Ikke blitt så altfor mye film, siste ukene, men noen gjensyn, og andre der har ligget altfor lenge på filmradaren, men først nå en har endelig fått mulighet til å se dem, og ekstra moro når de en sjelden ganger, leverer og ikke umulig at det kan bli bedre med et senere besøk:

Death Machine (1994) av Stephen Norrington

"With weapons like mine, and authorization like yours, we can do some serious damage."

I en nær fremtid, forsøker et notorisk selskap å skape den ultimate soldat. Men grunnet flere tvilsomme resultater, blir til slutt planene skrinlagt, da i hop med prosjektets noe eksentriske skaper, (Brad Dourif).
Men han har absolutt ingen planer om å forlate arbeidsplassen med det aller første, og som ei liten "takk for sist", velger han å spare det aller beste til slutt, og sender så sin personlige mekaniske vaktbikkje Warbeast, rett i strupen på de som sto for avgjørelsen om å avslutte samarbeidet.

Sett før, og ville så gjerne få mer utbytte ut av den. Men tja, for lite spinnvill Brad Dourif, og for mye irriterende og kjipe hovedkarakterer, som tar opp altfor mye plass, slikt blir aldri særlig suksessfull "balanse" i mine øyne, og nei. Vanvittig kul drapsrobot/maskin, og ikke så rart, ettersom regissør Stephen Norrington, et par år tidligere, hadde jobbet i hop med Stanley Lynch på kult-filmen Hardware (1990), hvor også ei mannevond og meget kjip drapsrobot, som også så jævlig tøff ut, var gjort av nevnte Norrington (vil jeg tippe), og her får han altså muligheten til å lage sin helt egne film.

Dessverre makter den ikke å matche nevnte Hardware, og noe av det skyldes hovedkarakterene (minus Dourif), og tja, selve robotbeistet, minner jo i grunn mye om Mauserene til Baxter Stockman fra Teenage Mutnant Ninja Turtles, bare at de hadde en stor appetitt på rotter og mus, mens den vi møter i Death Machine foretrekker maten, i litt større porsjoner.

5/10

The Hit (1984) av Stephen Frears

"Lets get out of this fucking country!"

En tidligere løsmunnet informant (Terrence Stamp), har i de siste ti årene, levd livets "glade dager", i langt mer solfylte omgivelser. Men fortiden har en lei måte å innhente en, uansett hvor langt unna man prøver å distansere seg. Og denne gangen kommer bøddelen selv (John Hurt) på dødelig visitt.

En meget velspilt og flott britisk gangster-thriller, da forkledt som en ganske så mørk "road trip" film, og der benytter seg godt av Spanias vakre natur og omgivelser, samt et førsteklasses bidrag fra noen meget dyktige karakterskuespillere, i John Hurt, Tim Roth og Terrence Stamp.

Denne har man hatt innom filmradaren før, men glemt litt bort, og glad den omsider returnerte, og ja, denne må også vurderes til innkjøp på forhåpentligvis ei solid Blu-ray utgave.

8/10

Night of the Juggler (1980) av Robert Butler

"Hey, listen! You've picked the wrong kid."

En hardtarbeidende alenepappa (James Brolin), opplever alle foreldres største mareritt, i det hans kjære datter, blir kidnappet midt på lyse dagen.
Og hvor det tidlig ut, kommer frem, at dette er i regi av en meget forstyrret og hevnlysten New York beboer, men en som snart skal få mer å bekymre seg for, enn kun politi. Særlig når en desperat far, i fullt kampmodus, er mer enn villig til å endevende hele byen, da i søket etter sin datter.

Wow, dette var sterk kost, og snakk om stor underholdning. Igjen føler man seg rimelig kjip, for Night of the Juggler aka New York Killer, har en visst om i årevis, men grunnet at den ikke er oppdrive på ei offisiell DVD eller Blu-ray utgave, har den kanskje ikke hatt høyeste prioritet. Men, Youtube har hvert fall to fulle utgaver liggende oppe, og nei, hva i pokker er det som gjør at denne åttitallsperlen, enda ikke har blitt utgitt i ei oppgradert fysisk versjon?
For sitter med en lei følelse av at hadde den gjort så, ville nok den ufortjent svake ratingen av 6,5, (fra knappe 800 votes) på IMDb ha steget betraktelig, og vi hadde muligens snakket en av de barskeste kult-thrillerne fra det tiåret.

Men, så er det vel noe med rettigheter og slik, og da kan det evigheter før ting blir gjort, og nei, glad man omsider så filmen, men denne hadde fortjent ei overlegent bedre utgivelse, og ganske så sikker på at ratingen min også ville kanskje gått opp, enda mer.
Dessverre er den noe ujamne VHS bildekvaliteten, ikke i nærheten å a gjøre opp, for alt som foregår i filmen, så nei, denne vil man forsøke å følge med videre, om noen før eller siden, kommer til å gi den en verdig nyutgivelse.

The Hitcher (1986) kommer jo senere i år, fra Second Sight, og det tok jo "bare" nesten 20 år, før man gikk fra en grei DVD til en offisiell Blu-ray versjon.

Men nok om det. Night of the Juggler er gjennomført tøff, spennende, velspilt, og byr opp til et herlig galleri av ulike og minneverdige karakterer, da både store og små, samt en gjennomgående og vittig dialog, der tvilsomt ville overlevd i dag, og New York by og ikke minst hovedrolleinnehaveren James Brolin, er på randen av bristepunktet.

Filmen kan jo egentlig oppsummerer som om du blander Death Wish (1974), Dirty Harry (1971) og Commando (1985), minus sistnevntes campy over-the-top eksplosive action, men ja, en sitter med en sterk kjensel av at regissør Mark L. Lester (Commando), må ha sett sin dose med Night of the Juggler.
For i enkelte scener, var det jo umulig å ikke tenke seg scenarioet med unge Alyssa Milano (også med kort, krøllete hår og snekkerbukse) der ligna veldig på datteren til Brolins karakterer, og hvor nevnte 80-talls actionfilm, også hadde en elskende far, som ja, går hardt til verks for å redde sin datter fra skurkene.
Og glemte jo nesten at Dan Hedaya (med pumpehagle) også dukker opp her, også da i en skurkeaktig rolle, og like skyteglad som Arius aka El Presidente (i Commando), og tar en med, at vi ender opp i en finale, der både ser og føles veldig ut som den fra nevnte Arnold Schwarzenegger film, da med elektrisitet, masser av damp og mørke kjellerlokaler osv, så forventet en nesten at Brolin skulle starte noe psykologisk krigføring og deretter rive av et svær kloakkrør fra veggen, og deretter kaste det gjennom skurken, og avslutte med:

"Let off some Steam, Bennett!"

Men der Bennett var gjennomført campy og komisk, er skurken i Night of the Juggler mer av 70-talls bad guy skolen. Han er creepy, uberegnelig og faktisk enkelte ganger, på nippet til å være "sympatisk". Legger en på småklønete, så har man jo oppskriften på en meget interessant, menneskelig og ikke minst velspilt rollefigur, der Cliff Gorman er akkurat hva Brolins fandenivoldske ant-helt trenger, for å motivere seg litt ekstra.

Tror jeg stopper der, men deilig å stadig oppdage slike ikke fullt så velkjente filmperler, og deretter undre på hvor mye flere av den slags, der ligger på lur, og som ja, godt mulig en kommer seg frem til, før eller senere.

Night of the Juggler, er absolutt verdt å sjekke ut, om en vil ha en real dose med fartsfylt og kaotisk New York action, og ender opp med en velfortjent:

8,5/10

[Delvis]

John Wick (2014)

Så ble jeg endelig å se denne, som har ligget på watchlista i årevis.
Njaaaooo. Det kunne vært verre for å si det sånn. Men det ble mer overdrevet enn jeg hadde håpet på, og noe sånt kan aldri bli en stor film - les: klassiker.
Helt usannsynlige kampscener  er det så klart. Om én mann kunne sloss sånn mot nærmest en hær alene, var det bare å sende han til Kreml, og krigen ville vært slutt på no time. Bare for å sette det på spissen hvor hinsides det er sånn sett.
Så noen sammenligne med Rambo, men den var tross alt langt mer realistisk.

Men klart, dette skulle være ren underholdning på film. Plottet var greit. Velbrukt, men likevel et som alltid funker, og jeg ser gjerne en endeløs rekke av gode filmer i slik sjanger med et sånt tema.
Det som ødela mest syns jeg da, var deler av soundtracket. Er aldri interessert i å høre på støyende rockevræl som bakgrunn til handling på film. Det trekker nesten alltid ned. Og det var brukt en del andre visuelle elementer også i spekulativ øyemed her, som jeg ikke hadde særlig sans for. Sånt kan være bra når det er i riktige doser, og gjøres på riktig måte. Men her ble det i overkant annoying.
Likevel holdt den brukbar stand, såpass at jeg nok vil gi oppfølgeren en sjans og

6.6/10
 

Endret 12. mai 2022 av Delvis