Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Theo343]

4 minutes ago, Delvis said:

Interstellar var egentlig en fin film, syns jeg også. Selv om den er i overkant påvirket av idéene til Kubrick i 2001.
Inception skal jeg også gi en ny sjanse.

For min del var den egentlig mest vakker selv om det var mye annet bra der. Og kombinasjonen av Nolan, Zimmer og settingen ga noen magiske øyeblikk.

PS.
Jeg synes ikke Memento var spesielt minneverdig men helt grei lørdagsunderholdning.

Endret 1. januar 2022 av Theo343

[Skurupu]

Inception likte jeg ikke. Interstellar er helt magisk, bortsett fra de første og siste 30 minuttene. 

[Gouldfan]

Jeg lurer litt på om Tenet får litt tyn pga skuespillere? Litt ukjente og også en svart "ukjent" i hovedrollen?

Filmen er da bra laget, bra driv og ting stemmer sammen.

I Tenet handler det om tidsreiser og parallelle tidslinje og verdener.....

Det er ikke nok å forestå tidsreiser, man må virkelig studere tidsreiser og dilemmaer som butterfly effect etc.. filmen tar opp bla the grandfather paradox..

https://www.nrk.no/kultur/hovedrollen-i-_tenet_-til-nrk_-_-slet-med-a-forsta-filmen-1.15142717

https://www.google.com/amp/s/amp.theguardian.com/film/2020/aug/25/tenet-review-christopher-nolan-head-scratchingly-ambitious

Og Inception er ikke nok å forstå at de drømmer, det er mere i det.

Endret 2. januar 2022 av Gouldfan

[PaladinNO]

Resident Evil: Welcome to Raccoon City (2021)
https://www.imdb.com/title/tt6920084/

...Goddamn, for et makkverk! Sist jeg så like mye dumhet i en film var da jeg så Scary Movie, og da visste jeg ihvertfall at det skulle være en parodi! Har ikke sett hele filmen ennå, men etter den første halvtimen var det en 5 / 10. Nå, etter en time, er det 3 / 10 - og det er fortsatt 45 minutter igjen.

Historien i filmen skal visstnok være satt til rundt spillene Resident Evil 1 og 2 og så mikset sammen. Jeg har personlig ikke noe forhold til noen av Resident Evil spillene så jeg kan bare dømme filmen som slik jeg ser den - og jeg synes den er helt elendig.

Har hørt ryktene om cheesy musikk i skytescenene, noe jeg først trodde var en dårlig spøk, men det er virkelig tilfellet. Musikken til Marco Beltrami i Resident Evil (2002) var mye av det som gjorde den filmen en bra film i mine øyne (og ører), men hvis noen mener "Jennifer Paige - Crush" hører hjemme i Resident Evil så må det ha skjedd mye i RE universet mellom 2016 og 2021 som jeg ikke har fått med meg.

Et lite klipp fra filmen:
https://www.youtube.com/watch?v=FICgpAvSjNs

Jeg synes jeg hører Leslie Nilsen fra "Dracula - Dead and Loving It" applaudere i bakgrunnen. >-<

Og Leon Kennedy - ikke en figur jeg kjenner til utenom de 3D animerte RE filmene Vendetta og Damnation, men selv om han virket stort sett sovende der, så var han mer våken enn i den tilsynelatende konstant berusede tilstanden i denne filmen. Ikke bare er han konstant sløv, han virker også gjennomgående stokk dum med måten han oppfører seg på. Og å ikke våkne av en tankbil som eksploderer ~30 meter unna...? Bare sjokkbølgen alene burde stille spørsmål ved om han ville vært istand til å våkne noen gang igjen (ville isåfall gjort filmen en tjeneste), men ihvertfall å falle bakover på stolen i han sitter sovende i var å forvente siden dette tydeligvis skal være en komedie.

Og seriøst, en helikopterpilot som blir bitt av en zombie mens helikopteret står parkert (man slår forøvrig ikke bare igjennom en helikopterrute med en neve - skal la bilglass passere i en film, men polykarbonat slår man ikke igjennom (har prøvd selv)), og så av ukjente grunner starter opp og begynner å fly, bare for å kræsje inn i bygningen han stod parkert utenfor noen minutter senere?

Hvis han var istand til å fly, uansett hvilken panikktilstand han var i (kan tydeligvis ikke være så ille siden han hadde tid til å sitte rolig å gjennomføre oppstarten av helikopteret), så ville han også vært istand til å først prøve radioen for å få hjelp av folkene med automatvåpen han nettopp hadde fraktet - en radio vi noe senere får vite fortsatt virker, selv etter at helikopteret står i brann.

Jeg hadde ikke forventet tegn på fornuft eller logikk hvis dette hadde vært en parodi, men siden denne filmen ikke står oppført som "Comedy" noe sted så er den en stor skuffelse. Vil tro proffe politifolk ikke deler opp gruppen sin og begynner å gå enkeltvis når de møter ukjente trusler, og situasjonen viser seg å være langt mer alvorlig enn først antatt (heller det motsatte - de samles, evt. trekker seg tilbake, og gjør en ny vurdering). Igjen, dette er noe jeg hadde forventet å se i en B-skrekkfilm, ikke en mer "seriøs" skrekkfilm som Resident Evil.
Resident Evil (2002) skal få slippe unna her, når de delte opp gruppen, fordi de i den filmen ikke visste om trusselen ennå.

Jeg gidder ikke å se filmen ferdig før jeg gir den en slaktkarakter, for jeg nekter å tro den kan redde seg inn basert på hva jeg har sett sålangt. Eneste positive er spesialeffektene som ihvertfall er overbevisende. Så på grunnlag av hva jeg har sett hittil (~60 av 105 minutter):

3 / 10

Edit:
Etter å ha sett filmen ferdig så er 3 / 10 definitvt hva den fortjener.

Endret 3. januar 2022 av PaladinNO

[Elgen.]

Leser meg opp her fra juleferien og har delt ut noen tomler/lyspærer
Nolan er jeg ikke fan av i det hele tatt. Men Dunkirk er på min watchlist, den er vel litt mer "jordnær" eller hva jeg skal kalle det. 
Godt nytt film-år, alle sammen! 

Endret 2. januar 2022 av Elgen.

[Delvis]

The Truman Show 1998

Så ble jeg endelig å se denne, som har ligget klar en god stund.
Nok en film med et spesielt påfunn, ikke dumt heller. Husker noen som tror på flat jord, beskrev den som en slags illustrasjon på hva som virkelig foregår.
Kan forstå at det var vanskelig å bestemme seg for hvordan den skulle slutte. Filmen var engasjerende nok, men er av den sorten man ikke ser på nytt igjen med det første. Har man sett den er man ferdig med den tror jeg.
Men kan gjerne tenke meg en oppfølger om hvordan det går med han videre. Og vil enda mer se en oppfølger av Ex machina av samme grunn.

6/10

[Gouldfan]

Delvis skrev (14 timer siden):

The Truman Show 1998

Så ble jeg endelig å se denne, som har ligget klar en god stund.
Nok en film med et spesielt påfunn, ikke dumt heller. Husker noen som tror på flat jord, beskrev den som en slags illustrasjon på hva som virkelig foregår.
Kan forstå at det var vanskelig å bestemme seg for hvordan den skulle slutte. Filmen var engasjerende nok, men er av den sorten man ikke ser på nytt igjen med det første. Har man sett den er man ferdig med den tror jeg.
Men kan gjerne tenke meg en oppfølger om hvordan det går med han videre. Og vil enda mer se en oppfølger av Ex machina av samme grunn.

6/10

Ex Machina er en favoritt hos deg altså, den fenget ikke meg så veldig, annet enn meget bra skuespill.

Men forstår at folk liker den og jeg beholder den i hylla.

[Delvis]

Gouldfan skrev (1 time siden):

Ex Machina er en favoritt hos deg altså

Trekker litt for enkel konklusjon der, vil ikke kalle den en favoritt. Gav den 7/10. For å være en favorittfilm, må de hvertfall oppi 9.
En oppfølger ville vært spennende basert på temaet. Altså å se hva som ville skjedd videre med et sånt robot-menneske som kom seg løs. Filmen var grei, men en favoritt er den nok ikke.

Har ratet 12 stk med 10 og hele 55 stk med 9 på de nesten 500 ratingene jeg har på IMDb så langt. Så det er et godt stykke opp til å være blant favorittfilmene.  Ser det at kun 5 av de med rating 10 er filmer, resten serier. På de med 9 er det mer motsatt. Kun 7 av de 55 er serier, resten filmer.
Edit: 5 filmer var det på 10.

Endret 3. januar 2022 av Delvis

[Theo343]

20 hours ago, Gouldfan said:

Jeg lurer litt på om Tenet får litt tyn pga skuespillere? Litt ukjente og også en svart "ukjent" i hovedrollen?

Filmen er da bra laget, bra driv og ting stemmer sammen.

I Tenet handler det om tidsreiser og parallelle tidslinje og verdener.....

Det er ikke nok å forestå tidsreiser, man må virkelig studere tidsreiser og dilemmaer som butterfly effect etc.. filmen tar opp bla the grandfather paradox..

https://www.nrk.no/kultur/hovedrollen-i-_tenet_-til-nrk_-_-slet-med-a-forsta-filmen-1.15142717

https://www.google.com/amp/s/amp.theguardian.com/film/2020/aug/25/tenet-review-christopher-nolan-head-scratchingly-ambitious

Og Inception er ikke nok å forstå at de drømmer, det er mere i det.

Jeg tror det er ganske enkelt. Noen ser alle lagene og aspektene og bare liker den ikke  Noen liker den ikke fordi de ikke forstår den. Noen liker den fordi de tror de er de eneste som forstår den. Noen liker den for at man bør like den.
 

Endret 3. januar 2022 av Theo343

[Gouldfan]

Theo343 skrev (38 minutter siden):

Jeg tror det er ganske enkelt. Noen ser alle lagene og aspektene og bare liker den ikke  Noen liker den ikke fordi de ikke forstår den. Noen liker den fordi de tror de er de eneste som forstår den. Noen liker den for at man bør like den.
 

Jeg synes den Tenet tar helt av på mer enn en måte. Og det er interessant.

Den ligner veldig på Inception, selvom det er et annet tema.

Inception synes jeg er for lang, og vanskelig å henge med på alt. Tenet var lettere å følge med på.

Interstellar er vel enda enklere å se, bra den også.

Endret 3. januar 2022 av Gouldfan

[Kjøleskap]

PaladinNO skrev (19 timer siden):

Og Leon Kennedy - ikke en figur jeg kjenner til utenom de 3D animerte RE filmene Vendetta og Damnation, men selv om han virket stort sett sovende der, så var han mer våken enn i den tilsynelatende konstant berusede tilstanden i denne filmen. Ikke bare er han konstant sløv, han virker også gjennomgående stokk dum med måten han oppfører seg på. Og å ikke våkne av en tankbil som eksploderer ~30 meter unna...? Bare sjokkbølgen alene burde stille spørsmål ved om han ville vært istand til å våkne noen gang igjen (ville isåfall gjort filmen en tjeneste), men ihvertfall å falle bakover på stolen i han sitter sovende i var å forvente siden dette tydeligvis skal være en komedie.

Vær glad for at du ikke har noe forhold til spillene og dermed ikke fikk oppleve hvor mye de har ødelagt Leon. De har gjort han så pysete og udugelig at det bare er tragisk.

[PaladinNO]

Kjøleskap skrev (Akkurat nå):

Vær glad for at du ikke har noe forhold til spillene og dermed ikke fikk oppleve hvor mye de har ødelagt Leon. De har gjort han så pysete og udugelig at det bare er tragisk.

Ouch, er det virkelig så ille?

I Welcome to Racoon City gikk han fra sovende til å tømme et pistolmagasin i en zombie på kolss hold uten å blunke et par minutter senere. Jeg har hørt om "awaken your inner self", men sist jeg så det var i Kung Fu Panda - ikke noe som hører hjemme i RE (Alice er et unntak).

Uten å kjenne bakgrunnen til Leon i det hele tatt (regner med jeg ville visst mer om det hadde jeg spillt spillene) så var figuren hans en gjennomført skuffelse i denne filmen basert på oppførselen hans. Kunne like gjerne vært en tilfeldig figur som strøk med etter 15 minutter.

[Frank.N.Steen]

Måtte ta ei liten time-out i romjul/nyttår, lite med tid og kjenner definitivt baksiden av for mye godmat og kos på altfor kort tid. Dette gikk også litt igjen, i hva en plukka frem av film og underholdning. Gidder ikke slenge inn omtale om alt, da mye var bare forglemmelig og ikke verdt å kaste bort mer tid på. Likevel, noen meget hyggelige perler ble det jo, mens andre er av typen der godt kunne ha forblitt værende:

Sexy Beast (2000) av Jonathan Glazer

"Where there's a will - and there is a fucking will - there's a way - and there is a fucking way"

En pensjonert tidligere yrkeskriminell (Ray Winstone), lever livets glade dager i langt mer solfylte og hyggelige omgivelser, da i hop med mennesker han er glad i. Dessverre ankommer dårlig det nytt, når hans tidligere sjef (Ben Kingsley) plutselig bestemmer seg for å ta seg en liten "visitt". 

Veldig glad man tok seg et nytt besøk med denne mørke og meget underholdende britiske gangster-thrilleren. Hvor man bys opp til noen fantastiske prestasjoner, særlig av Kingsley, da som den alt annet enn "trivelige" gjesten, som ikke er så enkel å si nei til, og når en tror man har møtt på det verste Londons kriminelle underverden har å by på, ja, så dukker jommen meg Ian McShane opp, i en enda mer nifs og guffen rolle, og man får liksom følelsen av at en kun har sett toppen av isfjellet, når det gjelder interessante og direkte nasty figurer fra nevnte virksomhet.

Klart, sist man så den (endte det med en 6/10) hadde en jo ikke all verdens til erfaring med eldre britiske krim og gangster filmer, og meste var vel nyere, type Guy Ritchie saker, men joda, denne var virkelig verdt å se igjen, og blir definitivt ikke siste gang man gjør så heller. 

Herlig bruk av The Stranglers klassiske Peaches i åpningsscenen også.

8/10

Summer School (1987) av Carl Reiner

En lat og festglad gymlærer (Mark Hamron), ender opp med den kjipe beskjeden like før han og dama skal ferdes over til Hawaii, at han må bli igjen, og tilbringe sommerferien med å forsøke å nå ut til en gruppe med like late og festglade elever. 

Denne har ligget litt på vent, og bestemte meg for å gå til innkjøp i fjor høst. Men etter en eviglang ventetid, før den ankom postkassa mi, var den dessverre en av 3 (ut av totalt 60-70 filmer) som selvsagt var ødelagt, grunnet litt  for røff behandling under flyturen/veien fra butikk/forrige eier og til meg. 

Likevel, hele filmen lå oppe, gratis og i meget ålreit bilde og lydkvalitet, så tja, like greit å bare gi den en sjanse, og var den bra nok, så kanskje en ville kjøpe den på ny. Dessverre ble det litt sånn, halvveis og ikke lenger. Sett lignende plot, utallige ganger før. Klart, er jo en viss sjarm og humor å finne her, flust av fine damer (særlig Courtney Thorne-Smith) men alt i alt, en okei party-komedie, men der aldri helt tok av, og ender med en veldig snill:

6/10

Anastasia (1997) av Don Bluth og Gary Goldman

Slettes ikke så fæl animert film, og en langt bedre og mer underholdende utgivelse, enn de tidvis late og små fæle, der Bluth fikk å jobbe med, fra samme tiår, og Anastasia ble vel regnet som et lite, men hyggelig comeback, og var fullt på høyde med Disney sine ikke fullt så imponerende "klassikere" som kom ut, da etter deres egne imponerende comeback periode, fra tampen av åttitallet og utover mot midten av 90-tallet.

6/10

The Bedroom Window (1987) av Curtis Hanson

En film og rolleprestasjon, som kom i sterk kontrast til de langt mer humoristiske og lette rollefigurene til Steve Guttenberg, og ettersom han hadde valgt å forlate den suksessfulle Politiskole filmserien samme året, vil jeg tippe ønsket om å vise seg fra en litt mer "seriøs" side, var en fin måte å få litt forandring og prøve ut nye ting. Bare så synd at publikum kanskje ikke helt følte det samme, og denne veldig Brian De Palma aktige krim-thrillere, om to mennesker med et hett forhold på si, men hvor en av dem blir vitne til et mulig mordforsøk, og med det, blir paret ufrivillig dratt inn i en større rettsak, og hvor det er en sjanse for at flere skjebner havner i søkelyset, som igjen gjør at det hele kan bli en meget ubehagelig og flau affære, for vitnene.

Det blir dessverre tidlig ut, litt for åpenbart, at nevnte hovedrolleinnehaver Guttenberg, ikke makter å bære en slik film, på egne skuldre. Han gjør ingen dårlig jobb, men det føles ut som en rolle der typer som Tom Hanks eller Bruce Willis kunne ha gjort, og mest sannsynlig langt bedre. Hjelper ikke på at klisjeene kommer på løpende bånd, og ikke av typen som er for imponerende heller. Klart, stemningen er definitivt til stede, men en føler aldri det helt store sympatien for hovedkarakterene, og mysteriet blir heller ikke all verden, da mye av nerven mangler, og nei, helt okei nattfilm, men ikke på langt nær så god eller underholdende som man hadde håpet på.

Guttenberg var vel litt som Dan Aykrod, en fyr som var alltids likandes og morsom, men oftest da i mer "sidekick" humoristiske roller, eller da i populære filmserier (Ghostbusters 1 og 2 , My Girl 1 og 2, Cocoon 1 og 2, Police Academy 1-4, Three Men and a Little Baby/Lady osv) men det å bære en film på egen hånd, der virket de å slite mye mer, særlig når de skulle fremstå litt mer seriøse og ikke så "klovnete". 

Elizabeth McGovern derimot, synes jeg leverte en meget godkjent rolle, tross av at siste akt, ble kanskje litt for "enkel" måte å avslutte det hele. Men kul bruk av Robert Palmers 80-talls hit, Hyperactive på, og vil nok beholde inntil videre i samlingen, men tvilsom en som vil bli sett igjen med det aller første.

6/10

Other People’s Money (1991) av Norman Jewison

Enda en film, som nylig ble handlet inn. Og håpet vel på litt for mye her, men både Danny De Vito og Gregory Peck er i god form, spesielt sistnevnte, men hvor siste delen blir en liten nedtur, og aldri for et sekund, så er det særlig til kjemi mellom De Vito og Penelope Ann Miller, hvor sistnevnte er en av disse søt-pene damene fra tidlig 90-tallet, og virket som hun hadde noe på gang med roller i storfilmer som Kindergarten Cop (1990), Carlitos Way (1993) og Awekenings (1990), men virket å nesten alltid få den litt naive og søte "bimbo" rollen i retur, og skulle heller sett noen med litt mer tæl i, ala Kathleen Turner i rollen som De Vitos vakre motpart, men tja, sånn går det.

Alt i alt, en film der mangler det lille ekstra, men helt grei underholdning, ikke mer.

6/10

Bachelor Party 2: The Last Temptation (2008) av James Ryan

Denne så jeg sist gang man skikkelig dårlig, med influensa/forkjølelse (vinter 2013), og var kun på dagtid, at en fikk noenlunde med søvn, og på nattetid, lå en bare å håpet på at en ville få et par minutters søvn, men størsteparten av tiden, gikk til å snyte seg i papirlommetørkler og se unna alt og ingenting, som ble sendt som nattfilmer på tven. Denne "oppfølgeren" til den tidlige Tom Hanks rølpe-kult filmen, Bachelor Party (1984), var blant de man husket godt (av en eller annen grunn), og alltid hatt litt lyst til å se igjen.

Joda, kan se hvorfor den falt litt i smak, veldig lavpanna og idiotisk underholdning, men av typen som blir så gjennomført latterlig, at en ikke greier å motstå hva en får i retur, hvor tits and ass (så unrated versjonen) på godt og vondt, er det flust av, samt billige (meget billige) sex-spøker kommer like ofte, eller Hitlers "Long live HITLER!" potensielle sexy barnebarn, der finner tonen med den vandrende jødiske klisjeen av gutta, som er redd for alt mulig, og blir ikke desto mer når han innser at de fine tyske damene på hotellet, er meget mulig nazister.

Av mer "kjente" fjes, dukker han som gulka i seg den varme urinen til Jim Carrey i Dum og Dummere, da han skulle sjekke ut "ølet" gutta hadde liggende i bilen, og ja, noen meget hysteriske ansiktsbrekninger dukket opp hos politimannen, og vel, det var jo komedie på et litt annet nivå. 

Alt i alt, denne minnet meg mer om Revenge of the Nerds 4: Nerds in Love (1994) enn originale Bachelor Party, og lo godt flere steder ut av all idiotien som fant sted ut, og burde vel snart fått se igjen originalen også, som inneholdt også en del sprø og ville scener, men kanskje da et noe mer imponerende galleri av talenter.

5,5/10

Career Opportunities (1991) av Bryan Gordon

En film som kom i hop med 2-3 Michael J. Fox filmer, i en 5-film bokssett til en meget billig pæng. Hatt lyst til å se Career Opportunities siden man først fant klipp av flotte Jennifer Connelly, ridende på en hest, i sakte film, og hvor samtlige scener ble godt tatt i bruk, i flere hjemmesnekra musikkvideoer hvor bruken av ulike 80-talls hits, ble flittig benyttet, og skapte muligens litt for høye håp, om en potensiell glemt liten "perle".

For det er ingen tvil om at noen stor film, er det så definitivt ikke. Tar man bort nevnte Connelly, sitter en igjen med en lite sjarmerende og irriterende Frank Whalley, i en litt for cocky og smug rolle, der er for høy på seg selv, og scener man kan banne på, må jo være ren og skjær fantasi, viser seg å ikke være så, og nei, er også litt vel tydelig at regissøren har totalt fokus på det dissende og svulmende frontpartiet til Connelly, ikke at man klager for mye på det, men virker litt sånn "billig" og mye inn-zooming av rumper og pupper, og antar at filmposteren oppsummerer hvor "nivået" ligger, der de fleste menn, ville nok ha gjerne bytta plass med Whaley og latt Jennifer lene seg og funbagene hennes, på huet til den heldige mottakeren.

Tror faktisk forfatter og produsent John Hughes nevnte også noe om at han var sterkt misfornøyd med hvordan hans originale historie, ble om til mest mulig puppeshots og at det var en vulgær tone, hvor hans visstnok var mer uskyldig og søt, men ikke første eller siste gang at hans skrevne manus/produksjoner, led av å bli gjort om på, utover 90-tallet, og visstnok også en del av grunnen til at Hughes etter hvert trakk seg fullstendig bort fra hele bransjen.

Likevel, herlige typer som John Candy og William Forsythe, dukker opp i små (blunker du litt for ofte, er det mulig at en går glipp av dem) roller, synd, for filmen skriker etter den slags talent, da den "store" kjemien mellom hovedrolleinnehaverne, aldri tok helt av. 

Alt i alt, en av disse som virket artig og søt, men endte opp som en ganske kjedelig og små irriterende affære, kun reddet av ei meget flott Jennifer Connelly, og nei, for en lignende og langt mer underholdende film, så tror jeg man heller vil se igjen Mannequin (1987), den var både morsom, søt og bød på Kim Cattrall som levende utstillingsdukke.

4/10

They’re Playing with Fire (1984) av Howard Avedis

Typisk 80-talls b-film sleaze, kun sett, grunnet flotte Sybil Danning, som spiller en meget forførende skolelærer, der får huka tak i en naiv elev, og de innleder et forhold, men bakom i kulissene skjuler det seg mye rart, deri blant en sjalu ektemann med grådige planer, samt en brutal seriemorder.

Nei, en film som endte ganske så annerledes enn hva det virket som, og fremsto vel mest som en cheap teen-sex komedie, men tar noen ganske så voldelige vendinger, her og der. Kun verdt å se, om en er fan av Danning, som jo viser seg frem, i flere frekke scener, men mye av midtpartiet blir raskt kjedelig, og nei, ender med en snill:

4/10

Blue Ice (1992) av Russell Mulcahy

En småskuffende HBO tv-film, der en aldrende britisk agent, blir heftig involvert med en ung kvinne (Sean Young), og ja, tross gjestebidrag fra Bob Hoskins og Ian Holm, så virket dette som en veldig tam og lite kreativ spion-thriller, som går kjapt i glemmeboka. 

5/10 

No Mercy (1986) av Richard Pearce

Richard Gere og Kim Basinger, i en ganske så erketypisk krim-action thriller, der blander inn litt erotikk og buddy-cop prosedyre, samt innehar et solid galleri av gjesteinnhopp fra Bruce McGill, George Dzundza, Jeroen Krabbe og William Atherton. 

Gere og Basinger ville jo spille inn i en eller flere filmer senere, men litt synd at Gere ikke tok på seg jobben med flere actionroller tidlig ut i karrieren, for potensialet lå så absolutt til stede, men klart, konkurransen var nok ganske så tøff, og mulig han fant seg mer til rette i romantiske roller, som jo ble nærmest hans "varemerke" på 90-tallet, men No Mercy innehar flere solide action scener, og hvor særlig slutten er verdt å vente på.

Jeroen Krabbe følger litt i samme fotspor, som sin landsmann (Rutger Hauer), i det å dra over til Hollywood, og gjøre nasty og skumle skurkeroller, og leverer så absolutt varene her også.

6/10

Surrender (1987) av Jerry Belson

Michael Caine film, igjen, og denne gang en som faktisk virket litt lovende, til å begynne med. Stusset jo litt over hvorfor denne stjernespekka filmen, aldri hadde fått noen DVD utgivelse, men etter en stund, innså en jo at det var vel en grunn. For et eller annet sted, så bikker filmen fra slettes ikke så gæren romantisk screwball komedie, over til å bli en veldig svak og irriterende film, hvor man bare slutter å bry seg om karakterene, og venter på at det skal bli slutt.

Caine spiller her en rik forfatter, der har en tendens til å la sine naive og romantiske følelser havne på ville veier, hver gang den rette dama ankommer hans liv, og hvor det så og si alltid ender med, at han sitter igjen med ingen ting i rettsalen i hop med Peter Boyle. Så dukker da den søte Sally Field opp, og de to finner på ganske spesielt vis, tonen, og vips, så er vi i gang igjen, bare at nå vil forfatteren teste hans nye dames tålmodighet, og om det er kun penger og berømmelse som er grunnen til at de to er i hop, eller om det er noe mer.

Litt synd at ting ikke gikk veien, for meget godt cast, men handlingen virker å miste mye av piffen etter kort tid, og det tar seg aldri opp igjen. Kun for de som ønsker å kaste bort tid på usette og ikke så lette å finne Michael Caine filmer fra 80 og tidlig 90-tallet (som en selv har gjort i det siste). Trøsten får være at man ikke kasta bort penger,  på en eller annen brutalt overprisa VHS kassett, og så den helt gratis.

4/10

[Reg2000]

1 hour ago, Frank.N.Steen said:

 

Sexy Beast (2000) av Jonathan Glazer

 

Det er en liten favoritt her. Det er morsomt å se den rett før eller etter å ha sett Gandhi bare for å se Ben Kingsley i to ganske så ulike roller.

[PaladinNO]

The Matrix Resurrections
https://www.imdb.com/title/tt10838180/

"The movie I cannot believe anyone asked for". Etter skuffelsen som var Resident Evil: Welcome to Retcon City så hadde jeg store forhåpninger om at The Matrix: Resurrections skulle være så mye bedre...men sålangt er det bare en film jeg ikke klarer å forstå hensikten med.

Jeg leser aldri om filmer i forkant eller ser trailere om dem for ikke å være forutinntatt om en film når jeg ser den. Jeg ser navnet og ser et par skjermbilder bare å se hva filmen går ut på, og så finner meg en .torrent om den ser aktuell ut.

The Matrix trenger ingen introduksjon, og jeg visste at Keanu Reeves (og nå begynner jeg å bli grundig lei det John Wick-skjegget) og Carrie-Anne Moss skulle være med, men ante ingenting om historien.

Det virker som de prøver å gjøre det samme som The Terminator og Rambo, nemlig ved å lage en endelig avslutning til en årelang serie med filmer. Men på meg virker hele filmen unødvendig. Jeg så et intervju med Keanu og Carrie-Anne for en tid tilbake, før jeg i det hele tatt visste om denne filmen, og nå skjønner jeg hva de mente når Keanu snakket om en "sømløs sammensmelting mellom fortid og nåtid" (scener fra tidligere Matrix-filmer satt inn i scener i Matrix: Resurrections).

Men Morpheus blir ikke Morpheus bare fordi skuespilleren (som forøvrig ikke er Laurence Fishburne) prøver å prate som Laurence Fishburne, med klipp fra 1999 filmen projisert på veggen i bakgrunnen og han sier de samme ordene. Og det samme med Agent Smith. Jeg håper inderlig Hugo Weaving sitter å gjør en Picard facepalm, for det er ikke noe verre enn tilgjorte stemmer når skuespillerne vet de har store sko å fylle med rollen sin - og så ikke prestere å fylle dem.

Det hele føles overfladisk og falskt, og The Merovingian fra The Matrix Revolutions er nå blitt en boms som et resultat etter hendelsene i Revolutions. Måten der han står å spytter på fransk fremstår som mer komisk enn noe å ta alvorlig.

Og så var det Neo. Mr. Thomas Anderson. Her er han igjen fanget i en modifisert virkelighet og har gått på Blue Pills i flere år mens han har levd som spillprogrammerer av spillet Matrix 4 (...). Med så mange referanser til de tidligere filmene, og sidepersoner som fremstår som mer komiske enn noe annet, så hadde jeg flere deja vu (insert Alyx Vance "what cat?") episoder mellom her og Free Guy. Jeg måtte faktisk sjekke om et par av skuespillerne ikke hadde vært med i en komifilm, men jeg fant heldigvis ingen slike referanser.

Hele filmen er som et "what if"-sammendrag av den første trilogien, men når jeg ikke forstår hva de ønsker eller prøver å få frem her så får det hele filmen til å fremstå som ganske halvhjertet. Igjen, jeg klarer ikke se grunnen til at filmen ble laget i det hele tatt.

Som film på egenhånd gir jeg Matrix Resurrections 6 / 10. Som The Matrix film: 4 / 10.

Endret 5. januar 2022 av PaladinNO

[Gouldfan]

Delvis skrev (På 1.1.2022 den 22.14):

Interstellar var egentlig en fin film, syns jeg også. Selv om den er i overkant påvirket av idéene til Kubrick i 2001.
Inception skal jeg også gi en ny sjanse.

Ad Astra ligner enda mer på 2001...

Synes det er bra skuespill...

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (På 3.1.2022 den 17.02):

Det er morsomt å se den rett før eller etter å ha sett Gandhi bare for å se Ben Kingsley i to ganske så ulike roller.

Ghandi har jeg faktisk til gode å se, men ja, kan vel kanskje også nevne Schindlers Liste i samme slengen.

Definitivt en av de beste karakterskuespillerne siste 3-4 tiårene. 

Har også sans for Kingsley i mer komiske roller, særlig i hop med Michael Caine i den noe smått glemte 80-talls komedien Without a Clue (1988), hvor gutta har fantastisk kjemi og byr på en rekke med hysteriske scener.

[Delvis]

Har aldri sett  Ghandi heller. Husker det var stor ståhei rundt filmen, og ikke minst Kingsley da den kom ut.
Omtalene gav inntrykk av en veldig sånn traust sørgmodig type skuespiller, og det gjorde meg uninteressert den gang.
Ble derfor veldig overrasket av han i Species, og forsto det ikke var sånn som jeg trodde. Hadde vel ikke sett han i noen film før det, som ble en litt favoritt sci-fi film for meg. Var vel min første kjenning med Forest Whitaker også. Så det var en ganske bra rolle-liste.  
Er på tide å få sett denne Ghandi kanskje, kanskje den er bedre enn jeg har trodd.

[Frank.N.Steen]

Gotti (1996) av Robert Harmon

Følger utviklingen hvor John Gotti tar seg gradvis oppover innen den beryktede Gambino familien i New York, og går fra å være kun en lojal soldat, til så å ende opp som en av de mest notoriske og mektige mafialederne i historien. En som både utfordrer familiens egne æreskodekser, samt er villig til å bryne seg på FBI og i samme slengen blir nærmest en rikskjendis, og hvor arrogansen og stormannsgalskapen til slutt setter en naturlig stopper for Gottis korte men innflytelsesrike periode.

En tidvis meget velspilt og vellagd tv-film, der følger mafia koden (hvert fall på film og tv) til nærmest punkt og prikke, selv om den har nok (som så mange andre før og etter) tatt seg noen store friheter, her og der. Gotti byr opp på et herlig galleri (nærmest hele Sopranos gjengen er jo her, minus sjefen sjøl og et par andre) og Armand Assante er definitivt i full fyr, og William Forsythe fremstår som en rimelig skummel type, men en som man gjerne skulle fått sett litt mer av.

Til å være en tv-produksjon, så er denne absolutt meget godkjent, men føler kanskje at den mangler det lille ekstra, for å matche de bedre mafia/krim filmene fra samme tiår. En del scener blir litt for "enkelt" lagt frem, men ja, tv-film og tipper at med litt mer å rutte med, så ikke umulig at denne kunne ha vært noe bedre.

7/10

 

Less Than Zero (1987) av Marek Kanievska

3 gode venner, oppvokst og bosatt midt oppi Beverly Hills fiffen, blir gjenforent for første gang på et halvår under juleferien, og der det kommer tydelig frem, at her har mye forandret seg siden forrige gang de møttes.

En noe små skuffende film, hvor man kanskje gikk inn litt vel håpefull, men foruten en solid innsats av Robert Downey Jr., fremsto det raskt litt vel glætt og "forenklet", men så var det vel også ment å forsøke å ta de mer romantiske og søte tenåringsfilmene til John Hughes og blande sammen med jappe-eraens griske bakside, og vise frem en noe mer seriøs skjebne for de rike, pene festglade og bekymringsløse unge menneskene i Beverly Hills området, der skal snart overta, og hvor det snortes, sniffes og knalles i vei, men alt har en pris, og særlig James Spader gjør en real slu og nasty rolle her, mens flotte Jami Gertz var virkelig på topp i denne perioden, og ikke vanskelig å se hvorfor Andrew McCarthy endte opp med å få hovedrollen i Weekend at Bernies (1989), der enkelte scener, fremstår jo Robert Downey Jr, meget lik i utseende/oppførsel, som den "levende" Bernie Lomax (Terry Kiser), særlig med solbrillene og scenene i bilen på kveldstid/dagstid. 

Er jo ikke langt unna, hvor nevnte Andrew har med et nærmest levende lik å gjøre, og hvor Downey Jr. stjeler showet, men de andre karakterene i filmen, er på langt nær like interessante, og tja, alt i alt, en av disse alternative og ikke fullt så sjarmerende og koselige "julefilmene", men verdt å få med seg, selv om den altså ikke helt levde opp til all skryten en han hørt om den.

6,5/10

Funny Money (2006) av Leslie Greif

Ble vel litt "lurt" inn til å se denne tidvis fryktelig dårlige "komedien", grunnet de mange kjente folka involvert her. Får her får man jo navn som Chevy Chase, Armand Assante, Robert Loggia, Penelope Ann Miller og Christopher McDonald i noen av de "hysteriske" rollene, der handlingen er alt annet enn original, og hvor en kjip streiting (Chase) får hverdagen snudd opp ned, når han tilfeldigvis får med seg hjem en koffert, full av penger, og hvor tanken på at dette kan føre til store problemer, blir raskt ignorert og grådigheten overtar, men snart får hovedkarakterene huset fylt, av griske og slitsomme gjester, og ja, en av disse filmene som på papiret ikke virket så fæl, men tidlig ut, skjønner en hvor det bærer hen.

Penelope Ann Miller er gjennomført fæl og meget irriterende her, og føler bare synd på typer som Loggia og Assante, som måtte ta på seg slike drittjobber, men klart, regningene må jo betales osv. Ikke sjokkert over hvordan karrieren til Chase endte opp, men han forsøker faktisk å redde seg inn litt her og der, men mesteparten av humoren er mer som en fæl ulykke, der du greier liksom ikke å unngå å se bort i fra, og enkelte scener og vitser, er så elendige og flaue, at det blir likevel noe små humring, men ja, en film som kanskje hadde fungert noe mer, om den havna i de rette henda, og ble gjort på 80 eller tidlig 90-tallet. 

Alt i alt, det man sitter igjen med av "minner", er Robert Loggia (senere kledd opp som en hallik i kvinneklær) der babler i vei om blå piller og at de gjør vidunder for hans penis, og at den ender opp med å bli om til en dødelig Terminator, eller at Chevy Chase ligger på en strand, og blir pepra med plastikkfrukt, samt bruken av noe øst-blokk "humor" innslag, og at ordet "BLEEEEEEEAAAAAUGH", gjentas til det nærmest uendelige.

En fæl film, ingen tvil om det. Men tempoet og idiotien gjør at man greier å komme seg "helskinna" gjennom det hele, men definitivt kun for de som må se absolutt alt av typer som Chase, Assante eller Loggia.

3/10 

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (På 3.1.2022 den 10.49):

For å være en favorittfilm, må de hvertfall oppi 9.
En oppfølger ville vært spennende basert på temaet. Altså å se hva som ville skjedd videre med et sånt robot-menneske som kom seg løs. Filmen var grei, men en favoritt er den nok ikke.

Har ratet 12 stk med 10 og hele 55 stk med 9 på de nesten 500 ratingene jeg har på IMDb så langt. Så det er et godt stykke opp til å være blant favorittfilmene.  Ser det at kun 5 av de med rating 10 er filmer, resten serier. På de med 9 er det mer motsatt. Kun 7 av de 55 er serier, resten filmer.
Edit: 5 filmer var det på 10.

Da er du nok en god del strengere enn der man selv har lagt seg, hvert fall med tanke på å rate favorittfilmer. Joda, noen har litt vel høye ratinger, men hvor underholdningsverdien/re-watchability, feel-good/nostalgi evnen osv, kan jo ofte trumfe kvalitet, og igjen gjøre at enkelte stiger litt ekstra oppover.

Nå har jeg ikke benyttet IMDb siden høsten 2018 (gikk over til å bruke Letterboxd, og ikke sett meg tilbake siden), men av ca: 6000 pluss og minus filmer sett siden 2011, har 64 fått 10/10 i rating, og klart, enkelte er jeg vel rimelig klar over er av typen som aldri er 10/10 (kvalitet og alt det der) men hvor underholdning, gode minner og stemning osv, gjør at en har vært litt vel gavmild. Dessverre har også mye senere gjenbesøk hos enkelte, medført til at en har måtte nedjustere ratingen et par hakk, sjeldent, men hender jo, og fullt mulig en må gjøre noen beskjæringer fremover også fra bunten med 10ere.

Derimot, så er det veldig, veldig lenge siden en har endt opp med at en usett film, = 10er. 

Faktisk så langt tilbake at jeg kan ikke huske sist det skjedde. Men de fleste av 10erne, er av typen som en trengte noen runder på, før de gikk helt til topps, og der har de fleste forblitt værende siden.

Enkelte 8ere og 9ere har jo alltids muligheten til å bykse opp et hakk eller mer, men innser at sjansen for å treffe på noen 10ere med det nærmeste, er nok ikke så stor. 

"Trøsten" får jo være at man har kun sett 40 filmer, som har endt opp med 1/10, men disse er igjen så fæle og grufulle, at en ville ikke ha ønsket dem på sin verste fiende (om en hadde en slik i livet). Og langt mer sjelden å se så horribel "underholdning".

Som deg, er nok også en del av 10erne (på min eldre IMDb konto) gitt i retning tv-serier, tv-episoder og mulig en og annen kortfilm.   

Alt i alt, så virker man å lande oftest på 5/10 og 6/10 som gjennomsnittet, men i en årelang periode, så var 5/10 den som dominerte litt mer, men det siste året, så har 6/10 byksa opp, og overtatt ledelsen, som jo er noe mer hyggelig.

Endret 5. januar 2022 av Frank.N.Steen