Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Malignant

James Wan var en visjonær innen horror-sjangeren. Re-vampet sjangeren to ganger først med Saw som skapte horror-pornflodbølgen så igjen med  Insidious og the Conjuring. Spøkelser ble skumle igjen. Wan ble kjent for sin scenografi og kameraføring.

But too much work made James a dull boy. Mye sequals og produserarbeid og nå er der tynn suppe. (Aquaman var grei). 

Hans siste film Malignent var virkelig et ræl av en film. Orker ikke å si noe om filmen, fysj så dårlig. Passer godt å se sammens med  kompis\venninnegjengen for her er det mye å LE av. Ikke et gody tegn for en skrekkfilm si!

2/10 poppete kviser

[Delvis]

Mercury Rising (1998)

Denne ble jeg ikke obs på før nå sent.
Ganske typisk rolle for Bruce egentlig.  Et autistisk barn blir tilfeldigvis litt for smart for NSA, Bruce er en degradert FBI agent som havner midt oppi problemet, og må på egen hånd prøve å berge barnet fra å bli avlivet.
Helt grei action-thriller uten å bli det helt store. Begynner veldig bra, men blir litt for oppskriftsmessig når det drar seg til.
Men serverdig og underholdene nok om vil se en slags "Die Hard light".

6/10

 

[Frank.N.Steen]

Rage of Honor (1987) av Gordon Hessler

Nok ei 80-talls Sho Kosugi actionfilm, og hvor det blir tydelig meget tidlig ut, klart at det forsøkes å selge Kosugi som en mer "vestlig" type agent/undercover politimann på personlig hevntokt, ettersom hans beste venn og partner har blir brutalt drept av noen meget slemme karer. Her følger vi Kosugis jakt langt inn den sør-amerikanske jungelen, før actionsekvensene nærmest kommer på rullebånd siste delen. 

Vel, ville jo så gjerne like den mer, men føltes ut som en sånn halvveis tiltenkt film/karakter myntet på Chuck Norris eller Michael Dudikoff, men skjønner jo at Sho ønsket å forsøke å gå litt vekk fra det mystiske ninja fokuset, selv om det selvsagt blir mye tøffe kampscener og bruk av stunt, våpen og annen moro, men det blir dessverre for mye små kjedelige og dølle stunder mellom, og nei, greide ikke å bli for overbegeistra denne gang, og denne var ei liten nedtur, etter den langt mer givende Pray for Death (1985) forrige helg. 

5/10

Q & A (1990) av Sidney Lumet

"You fuck with me, better you piss a kidney stone through your hard-on."

En ung statsadvokat (Timothy Hutton) blir bragt inn sammen med et hardbarka team med erfarne politietterforskere, da i et forsøk på å avdekke det som tyder på en meget gjennomført korrupt avdeling, hvor maktmisbruk og brutale metoder for å tie eller fjerne problemer, blir flittig benyttet, og alt leder an i retning den notoriske bråkmakeren og hardhausen Kaptein Brennan (Nick Nolte). 

Vel, da fikk man nok ei liten filmperle i retur, som jo alltid er meget hyggelig. Gikk ikke inn med all verdens forventninger, ettersom en ikke har vært for heldig med filmkjøpene siste tiden, men denne spennende, sleazy, uberegnelige og meget velspilte og intense krim-thrilleren, var definitivt helgens (mest sannsynlig) høydare. 

Timothy Hutton spiller godt, som en ung og noe naiv og blåøyd advokat, som havner mellom to meget harde motparter, der Nick Nolte er fantastisk som den gjennomkorrupte og meget utrivelige Michael Brennan, en fyr som dreper i kaldt blod, alle som måtte krysse hans veier, og tar i bruke en rekke mildt sagt kreative måter på å forsøke å feie møkka si, under det blodige og meget skitne stueteppet sitt. 

I andre enden, finner man Armand Assante, som en langvarig kriminell, som har gradvis bestått gradene med glans, men ønsker å gjøre en helomvending, å komme seg ut av underverden, og slik går selvsagt ikke helt uproblematisk for seg, verken blant hans hans kolleger, eller bitre fiender.

I andre roller, finner en herlige typer som Luis Guzman, Charles Dutton og Domonic Chianese, som alle tilfører en litt mer komisk bidrag, og sørger for at man får ei fin blanding av action, spenning og humoristiske innslag.

Ellers mange fine små øyeblikk også, litt dytta inn her og der, og medfører alltids at det blir en fin balanse mellom de to kamphanene men også gir godt spillerom for de "mindre" aktørene her.

Alt i alt. Satt og følte meg frem med en svak femmer, sånn ca: halvveis ut. Og hvor mye skyldes nok at både Nolte og Assante "forsvant" litt utover i første halvdel, men heldigvis slo de sterkt tilbake i andre og siste del, og sørget for å løfte den opp til en solid og fortjent:

8,5/10 

Blir nok til at den må sees igjen, og selvsagt beholdes, kanskje også oppgradere, ettersom DVDen (til knappe 30 kroner) hadde absolutt godkjent bilde og lyd (samt norsk tekst), men føler denne kan fint stige litt oppover ved senere besøk, og kanskje lete opp ei Blu-ray med tiden. Uansett, alltid moro med slike usette/ukjente kupp, og begynner å bli en stund siden det har skjedd, og nei, definitivt en keeper ja.

Nei, dette er nok blant de rolleprestasjonene jeg har likt aller mest av Nolte, og hvor han så og si eier hver bidige scene, og tross av sine kaotiske og tidvis "primitive" måter i å håndtere uromomenter på, så utviser Brennan likevel en slags "ro" over de mange nasty og ikke så hyggelige scenene han medvirker i, og ja, en fyr man definitivt ikke ønsker å komme for nær innpå:

 

[Gouldfan]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (14 timer siden):

Malignant

James Wan var en visjonær innen horror-sjangeren. Re-vampet sjangeren to ganger først med Saw som skapte horror-pornflodbølgen så igjen med  Insidious og the Conjuring. Spøkelser ble skumle igjen. Wan ble kjent for sin scenografi og kameraføring.

But too much work made James a dull boy. Mye sequals og produserarbeid og nå er der tynn suppe. (Aquaman var grei). 

Hans siste film Malignent var virkelig et ræl av en film. Orker ikke å si noe om filmen, fysj så dårlig. Passer godt å se sammens med  kompis\venninnegjengen for her er det mye å LE av. Ikke et gody tegn for en skrekkfilm si!

2/10 poppete kviser

Synes det var helt forferdelig, da mener jeg det negativt... Så til ekteparet eller hva det var kranglet... Visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men viste at dette orker jeg ikke gremme meg over.

Skuespillere var horrible, rett og slett forferdelig elendig spilt. Som får andre sleasy og komiske B filmer virke sjarmerende i forhold.

Endret 20. desember 2021 av Gouldfan

["""]

Malignant var helt magisk. Helt fantastisk absurd plot som gjør at det er helt umulig for meg å ikke digge filmen. Velspilt og ekstremt godt regissert av Wan.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

""" skrev (1 time siden):

Malignant var helt magisk. Helt fantastisk absurd plot som gjør at det er helt umulig for meg å ikke digge filmen. Velspilt og ekstremt godt regissert av Wan.

Some motherfuckers are always trying to ice-skate uphill. 

Endret 20. desember 2021 av Slettet-D7I5Gr2

[Frank.N.Steen]

 

Not Quite Hollywood: The Wild, Untold Story of Ozploitation (2008) av Mick Hartley

Nesten et år senere, og fortsetter der samme mann (Hartley) gjøv løs på de mange opp og nedturene til Cannon Pictures og den ujamne dokumentaren Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Films (2014) om nevnte filmselskap og herrene Menahem Golan og Yoram Globus storhetstid på 80-tallet.

I denne forgjengeren, får vi et interessant og tidvis meget artig innblikk i den nye bølgen med australsk film og de mange talentene som slo seg opp på 70 og 80-tallet, med ofte b-film aktige budsjetter og måte å jobbe ut i fra, maktet de likevel å skape seg et navn og ry, på godt og vondt, men som til slutt ville tiltrekke seg mange amerikanske filmstjerner til å medvirke i de australske filmene, men dette var også visstnok ikke alltids like populært, ettersom en del følte de stjal jobbene til hardt trengende australiere.

Joda, tidlig ut, fryktet man at det ville bli litt som med nevnte Cannon dokumentar, der noe av det en irriterte seg over, var det fryktelig 2 sekunder med random menneske som lirer av seg noen "vittige" one-liners, og rett over i ørten andre 2-5 sekunders spøkefugler, og slik holdt det på, altfor lenge. Hyperaktivt og irriterende, lagd for de som åpenbart sliter med å holde interessen mer enn et par sekunder, før de kikker ned i mobilskjermene, eller noe lignende. 

Heldigvis, så avtok den type redigering og klipping raskt, og man fikk mye bedre og lengre klipp og intervjuer, også med mange meget interessante og fargerike folk, klart, alltids de man kunne fint vært foruten, men ble vel inkludert for å gi dokumentaren en viss "balanse", og at ikke alt var like fantastisk og godt likt fra mange, og joda, for "snobbene" i Australia, må det vel være litt ekstra vondt, å vite at mye av suksessen bakom filmgjennombruddet, skyldes filmer med meget lavpanna underholdningsverdi, der hundebæsjer (i hopetalls), oppkast, pupper, rumper og annen vulgær og billig humor, garantert medførte til at mange rynket nok på nesa og snøftet oppgitt over at den slags, kunne trumfe de mer "kunstneriske" produksjonene, med mer dype og meningsfulle temaer å forholde seg til. Men folket hadde talt, de ville ha mer galskap og moro, og det fikk de så absolutt masse mer av, utover 70 og tidlig 80-tallet. 

Enkelte intervjuobjekter, kunne fint ha holdt meg interessert i å høre mer, i flere dager. Tenker jo særlig på typer som George Lazenby, Richard Franklin, George Miller, Roger Ward eller den fryktløse stuntmannen Grant Page. Så mange å velge blant, og likevel, satt en jo men en viss "skuffelse" over at enkelte personlige favoritter, ikke ble nevnt mer, eller fullstendig ignorert. Klart, fokuset lå vel mest på de mindre budsjett utgivelsene, og ikke de stadig mer påkosta, som til slutt medførte i at genren ble helt overmelka, og hvor jaget etter mest penger og suksess, ble mer viktig enn å lage kreative, farlige og ikke minst banebrytende film.

Skulle også likt å sett et lite kapittel om hvordan de mange fremadstormende australske regissørene (typer som Franklin, Miller, Russell Mulcahy osv) endte opp videre, når de tok ferden over mot Amerika og Hollywood, og hvor da flere ville jo oppleve både enorm opptur, men også sikkert en del skuffelser og må jo ha hatt mye artige og spennende historier å dele med seg. Men ja, nå var jo dokumentaren mest omkring film lagd i Australia, men tja, en kan ikke få alt dytta inn på oppunder 1 time og 40, men skulle så gjerne hatt litt om en av mine store favorittfilmer i The Road Warrior (1981) og kanskje også litt senere og da mer kulturfenomen ala Crocodile Dundee og Young Einstein filmene, som holdt liv i Ozzie-bølgen helt til tampen av 80-tallet.

Alt i alt, en meget godkjent dokumentar, litt skuffa over at DVD utgaven man handlet nylig inn, ikke kom med tekst (har en far som sliter med hørselen, og er rimelig sikker på at man fikk opplyst om at filmen skulle inkludere tekst, men ja, slik går det).

Mulig denne vil stige litt, ved et gjensyn, og det beste med denne type dokumentarer, er jo alle de usette og potensielle perlene man ønsker å se, og ja, ender så med en:

7,5/10

som med tid, kan bli sterkere, ettersom en kanskje ser mer av filmene en aldri hadde hørt om før, og medvirke til at dokumentaren blir enda mer underholdende, når man så selv kjenner bedre til de mange ulike utgivelsene og aktørene.

[Frank.N.Steen]

We’re Back! A Dinosaur’s Story (1993) av Simon Wells, Phil Nibbelink, Ralph Zondag og Dick Zondag

Den store dinosaur bølgen var stadig i live, og hvor det helt klart ble forsøkt melket ekstra godt og mye av Jurassic Park og medprodusent Steven Spielbergs gigantiske tidligere sommerhit fra samme år. Må jo også nevnes, at flere av de samme folka (Spielberg og James Horner blant annet) hadde jo også nytt godt, av å gjøre animert dinosaurfilm på tampen av 80-tallet, da med Don Bluths talent til å fronte det hele, og tidlig ut, får en jo en følelse av at det raskt blir en Don Bluth/Jurassic Park light utgave, med masse typiske klisjeer fra nevnte, men åpenbart rettet mot et veldig ungt publikum, og dessverre blir det for tydelig, tidlig ut, at animasjonen, karakterene, musikken og handlingen, er meget langt bak hva en burde forvente, når en ser igjen de mange dyktige menneskene involvert, og nei. Godt mulig man ville ha vært mer "gavmild" i ratingen, om denne hadde vært sett unna som guttunge, og man hadde noe nostalgisk å lene seg på, men det har en jo ikke. 

4/10

A Troll in Central Park (1994) av Don Bluth og Gary Goldman

Nok en film, der en aldri så når den kom ut, men i ettertid har ligget på filmradaren, og kanskje i et ørlite håp, har man jo tekt at kanskje denne var en av disse potensielle usette animerte "perlene" en burde fått med seg som liten. Vel, "trøsten" får jo være, at slik var det ikke. Dette er nok ei døll og meget forglemmelige animert og oversukra film, med typisk "følg drømmene dine, og du vil lykkes i livet" og hvor de snille er søte og greie, mens de stygge og fæle = slemme/onde, og det er stort sett alt man trenger å vite. Eneste som "løfter" filmen fra en svakere rating, er jo bidraget til Dom DeLuise samt en langt bedre animasjon enn Dinosaur filmen fra samme periode.

Begge filmene tar jo godt i bruk New York by, og særlig da Central Park. Men føles ut som de domineres av veldig uoversiktlig og uinspirerte historier, som igjen medfører til at man aldri får særlig til interesse for hovedkarakterene, og litt synd, for ting kunne ha vært litt bedre, men ja,  vil anta at mange animerte utgivelser i denne perioden, slet fælt, da med å henge med i timen, og hvor Disney produksjonene hadde tatt fullstendig innersvingen på samtlige av sine "konkurrenter", og var så langt foran, at mange sikkert bare ga f i å forsøke å matche dem, og det resulterte i en rekke forhastede og "billige" filmer, der muligens gjorde det bedre på hjemmevideoformatet, enn på det store lerretet.

4,5/10   

[Dragonlove]

Kanskje tråden burde ha byttet navn til "Mini anmeldelser av filmer fra 80 og 90 tallet"? No offense, jeg likte 80 og 90 talls filmer og noen av de er fortsatt bra, men mesteparten har ikke tålt tidens tann i mine øyne og jeg tråkker sikkert mange på tærne nå som ikke synes noe om dagens filmer, men det er litt kjedelig for meg å komme inn i en tråd for gjerne å se om det er noen greie film tips også er det filmer man har sett for ørten år siden og gjerne 2 eller 3 ganger.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Uenig.

[Tomeito]

Man må da få lov til å anmelde de filmene man ser. Det er jo helt avhengig av hva slags filmer man ser og bruker tiden sin på.

Synes det er kjempegøy å lese Frank N. Steens lange anmeldelser av tidvis (for meg) obskure filmer fra 80 og 90tallet. Masse gode (og dårlige?) tips og mye gøy trivia. 

Så får man heller se sine filmer og anmelde dem som man vil. 

[Frank.N.Steen]

Dragonlove skrev (6 timer siden):

Kanskje tråden burde ha byttet navn til "Mini anmeldelser av filmer fra 80 og 90 tallet"? No offense, jeg likte 80 og 90 talls filmer og noen av de er fortsatt bra, men mesteparten har ikke tålt tidens tann i mine øyne og jeg tråkker sikkert mange på tærne nå som ikke synes noe om dagens filmer, men det er litt kjedelig for meg å komme inn i en tråd for gjerne å se om det er noen greie film tips også er det filmer man har sett for ørten år siden og gjerne 2 eller 3 ganger.

Er den første til å innrømme at man ikke lenger helt henger med, da i hva som er nytt og spennende av film. Men akkurat som på musikkfronten, blir jeg nok aldri helt lei 80-tallet. Så mye uoppdaget, og så mye man vil se igjen (inkludert de virkelige favorittene som man jo har vært innom utallige ganger tidligere). Og ja, masse potensielt ræl er det nok alltids, men som tidligere sette (forrige helg) Q&A (1991), så dukker det stadig opp fine påminnelser, om at belønningen kommer, selv om det kan ta litt tid.

Selv om interessen for nyere film, kanskje ikke er helt på topp de siste årene, så vil jeg aldri avfeie dem fullstendig, og hender jevnt og trutt, at man plukker opp noen fine og spennende filmtips fra ulike forum/tråder/brukere. 

Hva som har tålt tidens tann osv, er sikkert veldig forskjellig og opp til hver og ens smak og behag. Har jo hatt mange flotte opplevelser med film helt tilbake til 30-40 tallet, og som har dialog, stemning, tempo og skuespill, som ikke holder noe tilbake, selv satt opp mot mye av dagens underholdning.

Angående hyllest til 80-tallet og andre filmtiår, så forsøkte man seg på slike hyllesttråder på gamle VGD (ikke den nye utgaven), og synes jo det var meget hyggelig og fikk masse gode tips fra andre brukere. Men dessverre ble det litt "krøll" på tråden, og forumet ble aldri helt som det engang var, dessverre. 

Tviler på at det er noe vits i å starte opp en (mulig en har allerede gjort så, men glemt det?) ny 80-talls tråd her inne, men det vil nok uansett bli sett mye mer av 70, 80 og 90-tallet på meg utover i år, og deretter skal en jo dykke helt tilbake til 40-50 tallet i en periode, ettersom man har også en haug av masse usette og spennende titler liggende på vent.

Så variasjon blir jo det, men kanskje ikke så mye nytt akkurat.

[Frank.N.Steen]

Har blitt fint lite julefilm, den siste tiden. Og det lille man har vært innom, har vel ikke akkurat vært helt i "toppsiktet". Likevel, følte det var på tide med et lite gjensyn av Julenissen (eller The Santa Clause) trilogien med Tim Allen, og valgte denne gang å starte i motsatt ende. Med den "verste", og så avslutte med førstefilmen.

The Santa Clause 3: The Escape Clause (2006) av Michael Lembeck

Joda, i tredje kapittel (en stund siden forrige besøk), får gamle nissefar (Tim Allen) det ekstra tøft på arbeidsplassen, og ikke nok med at milliarder av forventningsfulle barn skal få sitt, men han har jo ei høygravid kone, samt mistenksomme svigerforeldre som kommer på visitt, og som det ikke er nok, har den sjalu Jack Frost (Martin Short) bestemt seg for å avkjøle hele julestemningen, da ved å klekke i hop en slu plan om å overta jobben som nissefar. Så nei, Nordpolen blir ekstra kald og utrivelig om Frost får det som han vil.

Rart med det. Husker jo at denne fikk så hatten passa av kritikere og fans, men synes ikke den var så fæl. Klart, en blanda jo litt i hop handling og scener fra film nummer 2 (var liksom bombesikker på at i den tredje, ville Julenissen og robot-julenissen, sloss seg i mellom), samt de prompende reinsdyrene med store tarmproblemer og fæle avgasser som slippes fri jevnt og trutt. Og det var i grunn ikke særlig morsom første gangen, og blir tidlig ut, gjentatt litt vel ofte. Heldigvis avtar den type humor, og ankommer jo både en del kjente fjes fra tidligere filmer, men også en del eldre veteraner som dukker opp i mindre roller, og bidrar i at det blir en helt grei stemning.

Ga den ei snill terningkast 3 for en del år siden, og endte opp med samme rating som sist. Milevis fra å være så grufull at den har noe å gjøre på tidenes "verste" julefilm lister, eller så mener nå jeg da. Men ja, den er nok mest sannsynlig den svakeste av trioen, og ender så opp med en veldig snill:

5/10

Endret 21. desember 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

The Santa Clause 2 (2002) av Michael Lembeck

Etter å ha tredd inn i rollen som nissefar, styrer Scott Calvin (Tim Allen) showet med stil på Nordpolen. Men ikke alt har kommet frem i lyset av nisseinfo. Og dersom nissen ikke finner fru nisse og gifter seg innen 28 dager, så blir hans nissekontrakt øyeblikkelig slettet. Som ikke det er nok å gruble på, finner også Calvin ut at hans sønn Charlie, har havnet på de slemme barnas liste dette året. I et forsøk på å finne både nissekone og ordne opp i sin sønns liv, bestemmes det seg for å lage en nisseduplikat, der skal steppe inn for en kort periode. Dessverre viser det seg at den midlertidige erstatteren, har sine egne visjoner om hva som er rett og galt, og som igjen medfører til det totale kaos for alvene på Nordpolen, og lover dårlig nytt, for barn i alle aldre.

Kvaliteten er kanskje ikke så mye mer "imponerende" enn tredjefilmen, men likevel, det går unna, er jo både småkoselig og underholdende for både store og små.

Likevel, skulle ønske filmen hadde inkludert nissefar utpå litt flere dates med ulike kvinner, for har en følelse av en kunne ha bragt frem noen meget komiske scener her og der. Men siden det er en familiefilm, og mulig mer rettet mot de aller yngste (enn slik man husket originalen), så ble vel dette redusert mest mulig.

Og ender med å lande på samme rating som ved forrige visitt:

6/10

Endret 22. desember 2021 av Frank.N.Steen

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

A streetcat named Bob(2016)

Basert på sann historie (og bok)

En narkoman og gateartisten (James)prøver å komme på rett kjøret, metadonproblemer blir det, men gjør så godt han kan. Plutselig en dag møter han på katten Bob og alt blir litt lysere. Fine sanger lages sammen, publikum setter mer pris på James etter at Bob får være med. Bob sitter alltid på hans skuldre når de er ute å går.  

 

En fin film  med reele situasjoner og problemer. God og lun julefilm som godt kan ses på en søndag. Bra soundtrack!

 

7/10 Julekuler. 

 

OBS OBS: filmen er ikke fra 80 eller 90-tallet!!!

Endret 22. desember 2021 av Slettet-D7I5Gr2

[Frank.N.Steen]

Santa Clause: The Movie (1985) av Jeannot Szwarc

Denne har jeg alltid ønsket å like, men tredje forsøket i går kveld, og nei. Det åpner jo lovende, med en slags tidligere og uoffisiell utgave av nissefar og nissemor, som ender opp med å fryse i hjel i sleden, under et fælt snøvær. Men så våkner de i alvenes rike, og magiske ting skjer, deriblant udødelighet. Noe som blir litt komisk, når nissefar blir tipset om å forsøke å spise litt sunnere, (mannen er jo udødelig). Så litt mer fete og oversukra julekaker og iskalde glass med melk, vil nok ikke gjør vondt verre. 

Uansett, første halvdel ender opp i typisk nissens juleverksted, med middelmådige og forglemmelige musikkinnslag, Dudley Moore som alven Patch, der vinner en konkurranse (takket være sin overaktive leketøys maskin, eller rettere sagt, gjennom å jukse) og ender opp som nissefars assistent, for en periode. Dessverre blir hastverket med å skape flest leker (i konkurransen), negativt utslagsgivende for barn over hele kloden, som ender med halvgjennomført innsats, og leker som går raskt i stykker, eller risikerer å skade de nye eierne. Patch stikker av fra Nordpolen med halen under beina, og finner snart en grei "erstatning" til sin tidligere jobb, nemlig den nådeløse og gjerrige leketøysgiganten B.Z. (John Litgow), og sistnevnte ser raskt fordelen av sin nyeste "rekrutt" og hans magiske nissepulver.

Med oppunder 2 timer, og der en var halvveis i drømmeland, knapt 10-15 minutter ut, så ble denne oppstykka over to kvelder. Og innså at det ble ingen forandring i ratingen, denne gangen heller. David Huddlestone er en likandes og fin fyr som julenissen, og første halvdel, tross en del noe småtrege og kjedelige stunder (med alvene og reinsdyrene), så er definitivt nissefar og nissemor de to som sjarmerer og sørger for at man holder interessen oppe. John Litgow burde fått langt mer å jobbe med, men blir dessverre også litt for lite brukt, og så har man noen små barn som blir dytta inn midt i opp i alt, og egentlig en ganske ujamn julefilm, med en god porsjon produktplassering fra McDonalds og Coca Cola.

Ville som sagt like denne mer, men det vil seg liksom ikke. Blir for lang og kjedelig, men innehar en viss mengde med koselig stemning og nevnte Huddlestone og Litgow, at man ikke klarer å bli for streng.

5/10

The Santa Clause (1994) av John Pasquin

En overstressa far (Tim Allen) greier å gjøre det helt store, i det han tar selveste nissefar på fersken og hvor det ender med at den legendariske skikkelsen, ramler ned fra hustaket og fordufter, minus nissedrakta, sleden (med prompende reinsdyr) og et businesskort. Problemet til Scott Calvin, er at han ikke tar bryet med å se litt nærmere på dette nissekortet, og når den røde drakta er på kroppen, så starter nissefiseringen å straks gå i gang. Dermed må Calvin bryne seg på en rekke daglige utfordringer, der økt kroppsvekt, farlige tarmgasser, innkjøp av meget store klær, konstant krig med uønsket hår og ansiktsvekster samt problemer på jobb, gjør at eks kona med ny gubbe (Judge Reinhold) begynner å lure på om det ikke har begynt å rable for Scott, og i verste fall kan det så medføre til Calvin vil miste retten til å være sammen med sin unge sønn Charlie.

Absolutt en juleklassiker fra 90-tallet. Og selvsagt den beste i Santa Clause trilogien. Filmen har en langt mer "voksen" preg gående, med dop, sex og andre spøkefulle innslag, som lett ville ha flydd over hue på meg, som guttunge.

Filmen skiller seg også positivt ut fra de to oppfølgerne, i at det er veldig lite å vise til fra Nordpolen og nissens lille medhjelpere, og nei, en koselig, morsom (lo faktisk godt flere steder ut) og litt "dramatisk" attpåtil julekomedie, og like greit å avslutte med den beste, og tror jeg vil forsøke å fortsette denne trenden, hvert fall med Santa Clause serien.

7,5/10

Endret 23. desember 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

National Lampoon’s Christmas Vacation (1989) av Jeremiah S. Chechik

"I don't know what to say, except it's Christmas and we're all in misery."

I stedet for å legge ferien utenbys, bestemmes det at nå er det på tide med å avholde en gedigen familiefest i heimen, og hvor alt som forbindes med jul og glede, vil være hjertelig velkommen innabords, hos familien Griswalds. Men som alltids, så skapes det skyhøye forventninger, og som igjen vil bli veldig vanskelig å gjennomføre, da særlig med såpass mange "fargerike" individer, samlet under et og samme tak.

Joda, denne måtte jo selvsagt sees igjen i natt, og alltids en innertier, der passet utmerket som fin og grei oppladning til den store dagen. Men også som en fin påminnelse om at noen ganger må en bare godta, at alt vil liksom ikke klaffe helt som planlagt, og en får ta ting som de kommer.

Disse "store" familiegjenforeningene, særlig i høytiden har liksom aldri vært noe som helt tok av i min familie. Til det var det som pappa alltids spøkte med: "For mange "kokker" på kjøkkenet", og særlig blant damene, der alle skulle sjefe, og ingen ville innrømme at de var kanskje litt for like i personlighet og hvordan ting skulle styres og stelles, alt mens mennene ofte fant seg mer til rette foran tven, med god drikke og langt mer avslappende forhold til alt som foregikk rundt i huset. 

Klart, ikke umulig at andre ting også spilte inn, men som guttunge tenkte en jo ikke så veldig mye over slikt, det hørte liksom med jule til, at det oppsto litt "krangling" og feider på kjøkkenet, men klart, ble aldri på det nivået som en får oppleve i Hjelp det er juleferie, heldigvis. 

Likevel, det er fort gjort å bli nostalgisk på denne tid av året, og har i grunn mest positive og hyggelige minner fra de få familie høytidene på tampen av året, og ettersom de ytterst få gangene store deler av slekta var samlet, var det alltids hos farmor og farfar, i et stort elde hus, der en ble møtt med masse varme, god matlukt, deilige fristelser som desserter og godis, og ungene vi åt som om det aldri var noen morgen. Og vel, når morgendagen kom, og det var klart for mer julemat, var en nærmest så overstappa fra dagen i forkant, at alt som hadde med julemat og lignende, ikke var like appetittvekkende. Men de voksne åt som hester, i dagevis, og så kunne det gå en mindre evighet til neste gang det ble forsøkt noe lignende.

De beste julefeiringene som liten, var nok helt klart på tidlig 90-tallet, og ble holdt enten hos farmor og farfar, eller på besøk hos onkel og tante i storbyen Oslo. Kanskje også fordi da slapp man stressa foreldre, som nærmest løp hverandre ned på kjøkkenet i all hast, da for å få alt til å stemme helt perfekt, mens en selv satt som et tent lys i stua, og kikket jo kontant på klokka, og der tiden virket å stå bom stille, hver bidige gang man kikket på den. Og perioden fra klokka var 14:00 og frem mot 19:00, når middagen skulle fortæres, den var laaaang. En må nok ha scanna samtlige gavepakker, et dusin ganger, og lagt seg opp alle slags ville fantasier om hva slags spennende ting som lå under treet med ens navn påklistra. Det var vel også i enkelte ganger, nesten mer interessant, enn det en pakket opp, selv om det er tanken som teller osv. 

Men tror ingen av dem har vært så spennende og unike, som de en møter under Griswalds "perfekte" juletre, der slektas eldste, har stappet inn alt fra "fristende" gelemasser som lekker, til levende dyr, og annen moro. Hjelper jo ekstra godt på, da med heftig en eim av kloakk, som nærmest tåkelegger huset og skaper en helt spesiell stemning for anledningen.   

Uansett, det var under et av disse få men minneverdige besøkene hos nær slekt, som gjorde at en først oppdaget Hjelp det er juleferie, og godt mulig allerede den gang, at filmen hadde oppnådd kult-status i Norge. Den har vel som regel pleid å bli sendt utover kvelden på lillejuleaften, men i år gikk den altså mer tilfeldig, sendt forrige uke, og mye tidligere. Ikke mye julestemning over slikt, men så har en jo selv ørten kopier på ulike formatet i samlingen. Så like greit å bare bestemme selv, når og hvor man vil se den. 

En "oppfølger" ble jo også lagd, mye senere. En meget fæl sådan, der Eddie og familien reiser til et mer eksotisk sted for å feire jul, og ja, en skal være rimelig opphengt i karakteren til Randy Quaid, for å få særlig til utbytte der ja.

Originalen er og blir en av de ultimate julefilmene fra 80 og 90-tallet, og selv om første filmen i Vacation serien, er kanskje den beste, så har favoritten alltid vært Christmas Vacation.

Nei, en av disse jeg kan se en gang i året, og helst da natt til juleaften, og får meg alltids mange en god latter, og blir som alltids en topp rating av den type underholdning:

10/10

Å ja, glemte nesten, men så også Reisen til Julestjernen (1976) for første gang (eller slik man husker det), og tja, denne ville kanskje scora bedre, om en hadde noen nostalgiske barndomsminner omkring det som foregår på skjermen. Men det ble bare små kjedelig i lengden, og tror ikke remaken ga meg særlig mer igjen, den heller. Likevel, mange herlige skuespillere er det jo å treffe på, og spesielt Ann Marit Jacobsen, sjarmerer som alltids. 

Ble en snill 5/10 fra meg, men kanskje vært litt sterkere, om en hadde hatt utallige gjensyn med den, som guttunge. 

Vel, da er det jo egentlig bare en ting å si, 🎅 god jul 🎄 og godt nyttår! 

[Memento scientiam (takk for meg)]

Disney Wars: The Rise of Skywalker (2019)

 

Sannsynligvis den dårligste filmen jeg noensinne har sett. Ingenting henger på greip, fullstendig mangel på fysikk, roboter og romvesener beveger seg som enkle mekaniske figurer fra filmer på 70-tallet, historien er full av hull og mangler, og det minst tenkelig sannsynlige er konstant det som skjer. «Sith» har blitt et magisk ord, kloningen fra Attack of the Clones, har tydeligvis blitt en hemmelig og ondskapsfull magi kun for en knøttliten mørk avkrok i universet, og Rey kan og vet alt. 99% av alt i filmen er dødelig elendig. 
 

Det eneste bra med filmen, er John Williams sin nye musikk i begynnelsen av den. Så må han enten ha gitt opp å lage musikk for denne dritafilmen, eller så har J. J. Abrams fått en veldig dårlig idé, nemlig gjenbruke musikken fra A New Hope. De er også pittelitt mer kreative når det gjelder skip og planeter, men det var virkelig ikke mye. Det var ingenting mot Star Wars 1-3  

–10/10

 Minus ti av ti. 

Endret 24. desember 2021 av Memento scientiam

[Frank.N.Steen]

Ting ble vel i grunn aldri helt som planlagt, med tanke på hvilke filmer en skulle se i helgen. Og sånn blir det jo ofte, eller føles slik. En del ræl/skitfilm, noe random forglemmelige filmer på tv, og et par man hadde kanskje litt for høye forventninger til. Alt i alt, måtte til slutt søke trøsten i en eldre julefavoritt, der sørget for å gi en meget nødvendig variasjon, fra de ellers oversukra og tidvis kvalmende romantiske/familie komediene, og nei, orker ikke å legge inn lengre omtaler om alle, men noen fortjener litt ekstra, der andre fint kunne vært bare glemt i all evighet:

Fatal Instinct (1993) av Carl Reiner

Ganske så typisk for sin tid, så virket denne å være perfekt match for Leslie Nielsen og de utallige spoof/parodi filmene på tidlig 90-tallet. Men Nielsen ble altså aldri noe av, og i stedet ankommer Armand Assante inn i rollen som en klumsete private dick, der jobber med å løse ekteskapsproblemer, spesielt de mer "delikate". Likevel, han virker nå å slite med å innse at sin kjære hustru, har et heftig forhold til en slesk bilmekaniker, og ja, midt opp i alt, ankommer en femme fatale (Sean Young), og ting begynner å ta litt vel av. 

Alt virket å ligge til rette for en artig film, som den jo er, i perioder, men den inkluderer også en rekke ikke fullt så morsomme scener, der er så lavpanna og tåpelig, at det blir mer vondt å se på, enn moro. Klart, det hjelper godt på, at flotte Young viser seg godt frem her, samt at Sherilyn Fenn og Kate Nelligan også medvirker. 

Filmene som blir mest parodiert, er jo selvsagt de store erotiske thriller suksessene Fatal Attraction (1987) og Basic Instinct (1992), begge med Michael Douglas i hovedrollen, og så har man jo også krim-thrilleren Cape Fear (1991) der også får kjørt seg. Sikkert et par andre man har glemt, men når det gjelder den erotiske genren på tidlig 90-tallet, så klarte jo den egentlig fint, å parodiere seg selv, da ved å forsøke å stadig tøye strikken lenger og lenger, og levere sjokkerende mye hud og sex, som mulig.

Likevel, lo godt av han saksofonisten, som stadig var på slepet i samtlige scener, og ikke minst "heite" scener som denne:

 

Vurderer å beholde den, og mulig se igjen ved senere anledning. Men var kanskje ikke helt i det rette humøret, hvert fall for den slags underholdning, men gir den likevel en veldig snill:

5/10

Solar Warriors aka Solarbabies (1986)

Meget skuffende sci-fi/eventyrfilm, der innehar et solid cast og hvor flere fremtidige Lost Boys (1987) stjerner (som Jason Patric og blant annet Jamie Gertz) har noen av hovedrollene, men filmen virker aldri å finne ut hva den vil være. En slags barnefilm møter post-apokalyptisk setting, men blir tidlig ut ganske så kjedelige saker, og tross noen overraskende nasty scener, går denne kjapt ut av heimen. Mulig en av disse som ville vært mer givende, om en hadde sett den som guttunge, og kan vel si det om veldig mange filmer, men ja, gikk jo inn med et lite håp om noe bedre enn det man endte opp med.

4/10

Spies in Disguise (2019)

Typisk dagen derpå, overmett av julemat og godis, og endte med å bare kollapse på sofaen i morgentimene, og slet med å finne noe av verdi å kaste bort en 90-100 minutter på, og ja, havna til slutt på denne meget slitsomme og irriterende data animerte møkkafilmen, om Will Smith som forvandles fra en smug og douchy superagent, og til en enda mer usympatisk due. Tom Holland hjelper ikke på akkurat, da som en nerdete og hyperaktive sidekicken, og føler man har sett litt for mange av lignende (minus due opplegget) scenarioer med nerdete gadet/trollmann som teamer opp med en macho agent og de må finnen tonen osv. Denne virket som en av disse som kom rett fra det "kreative" samlebåndet, og nei, bare ikke min type underholdning:

3/10

The Taking of Pelham 123 (1974) av Joseph Sargent

Det som lå an til å kun bli enda en stressfull dag på t-banen, snus raskt om til et meget kaotisk og uberegnelig mareritt, i det en mindre gruppe tungt bevæpnede menn tar over et vogntog, og klokka begynner å tikke ekstra fort, både for de uheldige passasjerene om bord, men også for allerede overarbeidende ansatte på sentralstasjonen, som forsøker alt de kan, for å skaffe seg mer tid, og redde livene til gislene.

Absolutt en meget godkjent krim-thriller, der uten tvil overgår den forglemmelig remaken (med Denzel Washington og John Travolta) for en del år tilbake, og hvor Walter Matthau og Robert Shaw har de to fremtredende rollene, der tester hverandres styrke og svakheter, og i andre men også meget solide bidrag, finner man blant annet Martin Balsam, en meget ung Jerry Stiller, samt en ikke fullt så "hyggelig" Hector Elizondo.

Likevel, siste akt, ble kanskje en liten "nedtur". Håpet på noe mer robuste saker, og ble litt småskuffa, og kanskje man bare har sett litt for mange lignende filmer, klart flere har nok hentet mang en inspirasjon fra 70-talls filmer som Taking of Pelham, men mulig en bare forventet litt for mye. 

Ellers litt komisk enkelte av klisjeene, ene hvor politiet i all hast kjører gjennom ørten kvartaler, og endte med at man sa til seg selv:

Ja nå kommer vel gammal kjerring med rullator eller en kløne med en lastebil opp og ødelegger, og ja, mangla bare en barnevog midt i veien eller to menn med et maleri/speil og, vel, ikke noe som er ukjent i action-thrillere, men 2/3 av filmen er meget høy kvalitet, siste del, ikke fullt så bra.

Ikke umulig at en vil se den igjen, og kanskje rate noe bedre da, men inntil den tid, blir det med en:

7,5/10

Sgt. Bilko (1996)

En av de få usette Steve Martin filmene fra 90-tallet, og en som i grunn fint kunne ha blitt være usett. Føler ikke man gikk særlig glipp av noe stort her. Ikke i nærheten av å matche langt mer komiske og minneverdige militær komedier ala Stripes (1981) eller Spies Like Us (1985), men tross en så som så handling og karakterer, henter den seg inn, ved at Martin forsøker så godt han kan, å holde noenlunde liv, i et ellers tafatt manus.

5/10 

Sonic the Hedgehog (2020)

Gikk ikke inn med særlig høye håp, men definitivt en av Jim Carreys beste komiske prestasjoner, på det som føles ut som en mindre evighet, og ser faktisk litt frem til oppfølgeren (om Carrey stadig er med på lasset da). Sonic spillene husker jeg godt fra barndommen, og gikk vel også en ganske så populær animert tv-serie på tidlig 00-tallet (Fox Kids) med Sonic og vennene. 

Likte road trip humoren, og nevnte Carreys skurkerolle, og blir så med en veldig snill:

6/10

The Secret Life of Pets 2 (2019)

Oppfølgeren til enda ei middelmådig og overlessa søt og hyperaktiv dyrefilm, men bare hakket svakere enn forgjengeren. 

4/10

Watership Down (1978) av Martin Rosen

Ble tipset om denne, for ikke så langt tilbake. Minnet i perioder litt om en "voksen" versjon av klassiske animasjonsserien The Animals of Farthing Wood, som gikk sin seiersgang på tidlig 90-tallet og NRK barne tv. Dessverre var 1978 filmen ganske så, tja, ikke helt hva en ønsket seg. Forventet ingen søt og koselig Disney/Don Bluth film, og inneholdt overraskende mye nasty og blodige sekvenser, men også en del veldig laaange og kjedelige sådan. 

Alt i alt, en noe deprimerende, går og små kjedelig affære, der man har sett, og så dett var dett.

6/10

The Phantom Empire (1988) av Fred Olen Ray

Joda, denne har godgjort seg i watchlista mi, i en lang tid. Må innrømme at en gikk ikke akkurat inn og forventet "store" saker, vel minus da frontpartiet til Sybil Danning da, som nærmest buler ut av den syltrange dominatrixdrakta, som virker å ha blitt rappa fra kult-trash filmen Howling 2 (1985). 

Her får man roboter, dinosaurer, kåte huleboer babes og bisarre monstre, samt et ganske så interessant galleri bestående av blant andre Jeffrey Combs, nevnte Danning, Michelle Bauer, Ross Hagen og Robert Quarry. 

"Handlingen" foregår store deler av tiden inn i en grotte, der alt fra nevnte overseksuelle huleboer damer, fæle mutanter, laserskytende roboter osv, sprett frem, i tide og utide. Og selvsagt i klassisk Fred Olen Ray stil, blir det litt tits and ass, ettersom det er liksom ikke så mye annet å kaste bort tiden på her. Denne filmen var laaaaang og meget kjedelig i størsteparten av tiden, og en må være ekstra tålmodig om en vil se Danning, for hun ankommer ikke før filmen neste er over.

3/10

The Long Kiss Goodnight (1996) av Renny Harlin

"Chefs do that."

Skolelæreren Samantha Caine (Geena Davis) og hennes familie, får seg en liten ekstra overraskelse under juleforberedelsene, når det blir gradvis avslørt, at bakom det til vanlig så søte og varme forstadshusmor preget, hviler en nådeløs morder seg, og hun har meget lyst til å gjøre et permanent comeback.

Min personlige favoritt, i den såkalte "snø-trilogien" til Renny Harlin fra 90-tallet, der først startet opp med Die Hard 2: Die Harder (1990) og ble fulgt opp av Cliffhanger (1993), og vel, dessverre gikk det litt galt for ekteparet Harlin/Davis når de gjorde eventyrfilmen Cutthroat Island (1995), som visstnok ble en såpass stygg ripe i lakken, at den medførte til at minst et filmselskap gikk dunken, og godt mulig at det også gjorde at den overlegent bedre Long Kiss Goodnight ble vanskelig å selge ut til flest mulig. 

Synd, for sistnevnte er virkelig en innertier av de litt mer "glemte" actionfilmene fra andre halvdel av 90-tallet, og burde jo vært midt i blinken for fans av den type eksplosive og fartsfylte underholdning, hvor manuset var skrevet av Shane Black (mannen virker å elske å legge julen til rette i actionfilmer) og hvor navn som Samuel L. Jackson, Brian Cox og David Morse medvirker. Særlig kjemien mellom Davis og Jackson er herlig, og tror faktisk jeg holder innsatsen hans her, som en av mine all time favoritter, ikke langt bakom Die Hard 3. 

Det er flust av tøffe og minneverdige scener, særlig one-liners og ler fortsatt godt av den norske oversetteren, og mye av det som går igjen når ting virker å gå litt kjapt unna, eller det skal tas litt vel kreative metoder til verks.

Synd filmen altså ikke ble en større hit, for Geena Davis er fullt på høyde med lignende action heltinner som Sgt. Ripley eller Sarah Connor, der svetter, banner og blør like mye som sine mannlige action kolleger, men det som gjør at Long Kiss Goodnight kanskje mangler den lille biten, for å nå helt opp i toppsiktet, er jo at hovedskurken er i grunn en som ikke helt klarer å matche tidligere Renny Harlin baddies (fra Die Hard 2 eller Cliffhanger), samt at herlige typer som nevnte Cox og Morse får dessverre litt for lite tid på skjermen, men Brian Cox og den lille bikkja med hue godt planta langt opp i rumpa = komedie gull

Foruten de mer komiske stundene, er det også en viss skrekkfilm vibber å finne igjen flere steder ut. Og nei, en meget fin måte å få litt god og sterkt trengende variasjon, i en eller overflødig rekke av fæle og middels julefilmer på tv, og må nok få sette Long Kiss Goodnight, langt oftere rundt juletider, for den sparer ikke på den slags, og ender med en velfortjent:

8/10

[Frank.N.Steen]

42nd Street Memories: The Rise and Fall of America’s Most Notorious Street (2015) av Calum Waddell

En meget fornøyelig og interessant dokumentar, omkring storhetstiden til den en gang så beryktede 42nd Street, der ble i større grad dominert av et sultefora marked, hvor filmer ble vist 24/7 og spesialisert for filmelskere av all slags underholdning (men kanskje aller mest fans av b-film), og det denne gata eventuelt ikke kunne by på, vel, sjansene for å finne det andre steder, var nok ikke særlig stor.

Her får man en kjapp liten historieleksjon, i hvordan 42nd Street startet opp, da veldig tidlig ut, og som et langt mer respektabelt og elegant teaterdistrikt, men som grunnet den store depresjonen på tampen av 20 og tidlig 30 årene, led, og hvor store aktører ble til slutt tvunget vekk, og inn kom stadig mindre og billigere alternativer, der fokuserte på en ganske så annerledes type underholdning.

Er man fan av b-filmer og kult-filmer fra 60, 70 og 80-tallet, er jo denne ekstra givende, ettersom en har jo selv ofte fantasert over hvor mye moro det måtte ha vært, å vokse opp med en slik gate, fullstappet med liv og lagen, døgnet rundt, og hvor det ville bli vist all slags film, og ingen grenser for hvilken type som ble sendt på det store lerretet. 

William Lustig oppsummerer sistnevnte, meget godt, når han forklarte at den voksende trenden med det å vise flere filmer, på rekke og rad, samt langt mer "tilfeldig" hvilke titler som da kom etter hverandre, ja, i ene øyeblikket kunne en helt vanlig barnefamilie få muligheten til å se den kjente og kjære Spielberg eventyrfilmen E.T. (1982), etterpå, ville publikum få den alt annet enn "familievennlige" og rå exploitation filmene Vigilante (1982). Og en kan jo bare undre seg hvordan folk reagerte på sånt.

Av andre kjente navn og fjes som dukker opp og gir mye god dekning her, finner en jo blant annet Larry Cohen, Jeff Lieberman, Lloyd Kaufman, Frank Henenlotter, Joe Dante og Tom Holland, og samtlige føler en er typer som sikkert fint kunne ha fylt opp time på time med interessante og artige historier, og beskrivelsen av kinoene og opplevelsene fra gatas glansdager, hører både meget spennende ut, men også ganske så avskyelige ut. Lukta og synet av menneskelige kroppsvæsker (blod, piss, avføring og sæd) blanda med dop, alkohol, rotter på størrelse med katter osv, gjorde vel at noe av den overromantiserte nostalgien rundt gata, blir kanskje litt "smusset" til. 

Eller som en av de kvinnelige pornoaktørene sier det så fint: 

I dag er 42nd Street eid av gigantiske selskaper som Disney, Google, McDonalds osv, og omgjort til et sted for kjøpeglade turister som vandrer rundt enorme familievennlige reklameskilt, alt mens spermen til 1000 vis av "spøkelser" ligger igjen under alt sammen, da som en påminnelse om all galskapen som både ble vist på kinolerretene, men også som foregikk i kinomørket blant de mange og meget ulike publikummerne.

Nei, å være ung filmelsker å få et slikt ekstremt tilbud av ulike filmer, på en og samme gate, må jo ha vært rimelig heftig, men baksiden var nok også at det ble etter hvert mer og mer farlig, ettersom stadig nye utfordringer ankom i form av mer ekstreme former for dop og rus problemer, samt smittsomme og dødelige  sykdommer, og da ikke minst VHS formatet, som jo bidro sterkt til at en kunne fint sitte (som en av intervjuerne sa så fint) i sin egen trygge stue og "hygge seg" i regnfrakken sin, uten å være til sjenanse for noen andre enn seg selv, og nyte pornofilmer til en ikke orket mer.

Den slags "luksus" var nok ikke så lett, der en satt nærmest omringet med et dusin andre regnfrakk menn, i full og heftig aktivitet, innestengt i en mørk kinosal som luktet kloakk og urin. 

Likte forslaget til han ene, om å opprettholde arven til 42nd Street, da ved å bygge en fornøyelseskino, der kun viste b-filmer og kul-filmer døgnet rundt, og hvor barnefamilier kunne "nyte" den en gang tapte gatas era, ved å se igjen klassikere som Texas Chainssaw Massacre, Cannibal Holocaust eller Ilsa: She Wolf of the SS, samt hyre inn "skuespillere", til å påta seg rollene som prostituerte, halliker og dophuer, alt for å sørge at den rette 42nd Street kinoopplevelsen blir ivaretatt til punkt og prikke.

Alt i alt, en meget underholdende og artig dokumentar, men eneste lille en savna, var kanskje litt mer omkring filmene (særlig til Lustig, Henenlotter og Cohen) der ble spilt inn på 42nd Street, og greide å fange opp den unike stemningen og de mange karakterene på en helt spesiell måte, og kanskje litt mer om Troma Entertainment og Lloyd Kaufman, for her må det jo være nok å velge blant.

Men nei, absolutt et must til fans av kult og b-filmer fra 60, 70 og 80-tallet, det her, og ender med en fortjent:

8/10