Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Iron Eagle II (1988) av Sidney J. Furie

Ei rimelig døll og tafatt oppfølger til Iron Eagle (1986), der mest sannsynlig ble et haste produkt, som følge av at den langt mer påkosta og suksessfulle Top Gun, ble sluppet i samme tid. Utrolig nok, greide Iron Eagle, å bli en suksess på hjemmevideo formatet, og fikk hele 3-4 oppfølgere, langt ut på midten av 90-tallet. Så langt, har jeg ingen planer om å ta veien hen, men fikk nå tak i to billige utgaver av film nummer 2 og 3, i sommer. Og ja, først nå at man kom til en av dem. 

Innså tidlig ut, at dette ville bli en lang affære, og tar man bort den alltids likandes og sjarmerende Louis Gossett Jr., så sitter en igjen med litt for mange irriterende og usympatiske klisjeer, som kunne ha dukka opp i en hvilken som helst frat teen sex eller Politiskole rip-off utgivelse, fra samme periode. 

Hadde planer om å se film nummer 3 samme kveld, men det ble aldri noe av.

4/10

Erik the Viking (1989) av Terry Jones

Ligget nesten et år på vent, fra forrige sen høst større filminnkjøp, også denne var lite å juble over. Ei små tam Monthy Python lignende eventyr-komedie, omkring Norske vikinger, ledet an av en ung Tim Robbins med følge. Noen små artige scener, og hvor enkelte visuelle, fortsatt er av det imponerende slaget. Men ettersom Python humoren, aldri er noe som ser ut til å falle i smak, ga ikke dette meg noe særlig igjen. 

Nok en bomtur, men heldigvis gikk det litt kjappere unna i svingene, enn fryktet. 

Tror dette var et storstilt samarbeid, mellom Amerika, England og Sverige, visstnok en SF film i følge DVD coveret. 

Dessverre var lyden i perioder, veldig "grøtete". Usikker på om det var DVDen det var no galt med, eller øra mine. Men umulig å ikke legge merke til. 

5/10

[Frank.N.Steen]

Avenging Force (1986) av Sam Firstenberg

Den tidligere spesial agenten Matt Hunter (Michael Dudikoff), blir ufrivillig dratt inn i et voldsomt og rasistisk motivert drapsforsøk, når han setter en midlertidig stopper, for et attentat mot sin gode venn (Steve James), og som et resultat, blir de begge raskt satt som levende målskiver for ei ekstrem bevegelse med skyteglade aktivister, der går under navnet Pentangle.

En av de bedre filmene til Michael Dudikoff, og der visstnok var tiltenkt som en oppfølger til Invasion U.S.A. (1985) med Chuck Norris, som jo da spilte Matt Hunter i nevnte film. Men ja, det ble aldri noe av, og inn kom altså den mye yngre og langt mindre erfarne Michael Dudikoff, der fant seg raskt til rette, som Cannon Pictures nye og mer ungdommelige filmstjerne. 

Inkludert som bonus materiale, var en kort 10-11 minutters snutt med nevnte Dudikoff, som jeg så gjerne skulle ha hørt prate langt mer, for vil tippe han hadde mye interessante og morsomme historier om sin tid som den nye "James Dean", der tok veien fra en lovende modellkarriere og rett over i å være kampsport stjerne. 

I denne filmen møter vi også han faste kompis og partner, Steve James, som i følge Dudikoff hadde ligget såpass mye i hard trening, og seigpint seg og unngått livets glade dager, alt for å oppnå en muskuløs og veltrent overkropp, og i en av kampscenene har han plutselig bare "mistet" klærne, mer eller mindre, og i klassisk macho bullshit 80-talls ånd, flekser biceps rikelig. 

Dudikoff spøkte med at Steve James nektet å sloss med skjorta på, og ville ikke la flere år med nevnte trening og hardkjør, bare gå til spille, og her skulle musklene vises, og ja, en cheesy men artig scene og forklaring på hvorfor så mange av disse actionstjernene, bare plutselig mista klærne.    

Tilbake til filmen. Den åpner lovende, men mister seg selv litt utover. Likevel, en del overraskende brutale og ganske så tøffe hendelser skjer, og uten å avsløre for mye, vil jeg si det løftet filmen, men minuset er at den fine kjemien mellom Dudikoff og James, blir dessverre kortet ned, og skulle så gjerne sett gutta gå løs på bad guysa mye senere i hop.

Det lå liksom en langt bedre film inni alt, men kom aldri helt frem, og var først de siste 20-25 minuttene at man fikk det man hadde håpet på. En tøff og uberegnelig overlevelses action-thriller, med gritty sloss scener i en våt og farlig sumpområde, og hvor John P. Ryan blir spart til slutt, og vi får en fantastisk tøff og verdig final fight.

Dette løftet det hele, til en meget snill, men også noe små skuffende:

6/10

Endret 27. november 2021 av Frank.N.Steen

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Make mine american ninja!

[Frank.N.Steen]

River of Death (1989) av Steve Carver

Nok ei runde med Michael Dudikoff Cannon b-film cheese, og dessverre en nedtur. Lovet jo bra, hvert fall tidlig ut. Veteraner som Robert Vaughn, Herbert Lom og Donald Pleasance er alle med, men sikkert fordi de ikke fikk så mye annet av filmtilbud, og stormannsgale nazileger, sadister og andre gærninger, var vel det som ofte gikk igjen, men nå leverte jo den trioen varene og vel så det, i lignende skurkeroller. Bare synd filmene, ofte ikke var så mye å juble over. 

Dette er nok typen som passer inn i den slags "underholdning". Her blir det vel også tydelig at mye av håpet om leading man suksess for Dudikoff, hadde bikka motsatt vei. Han virker langt fra like energisk og driven, og de gørrkjedelige og tamme voice-overne som dukker opp med jamne mellomrom, hinter også om at han kunne ikke gitt mer beng i hva han spilte inn lenger. Handlingen er typisk jungel-nazi eventyr, men selv ikke med en slikt potensielt lovende besetning, blir det særlig moro. Faktisk kjedelig, veldig tidlig ut. Laaange scener, og lite som i grunn holder interessen særlig oppe. Holdt på å sovne mot slutten, og måtte til slutt se igjen de siste 10-15 minuttene dagen derpå. 

Positive var jo at action scenene, i klassisk Cannon stil, leverte. 88 Films har også gjort en fin innsats med bilde og lyd, men dessverre hjelper det lite, når filmen ikke er bedre, og av typen som er glemt før helgen er omme.

4/10

[Gunfreak]

The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe 

En fantasi barnefilm med snakkende dyr. 

Helt klart laget som Ringens Herre for de små. En fint laget film, en god histore og klassisk eventyr feel, bonus for faktisk minutaurer.

Denne filmen for barn med snakkende dyr har også bedre, mer realistiske, funksjonelle og autentiske rustninger enn 99% av "historiske" filmer fra Hollywood.  Helten i filmen har til og med en hjelm med visir som dekker hele ansiktet (host host, følger du med Mr Scott) 

En flott film, om noe barnslig for oss tenåringer som nærmer seg 40.

 

7/10

["""]

Helt grei film det der, men den blekner dessverre sammenlignet med The Lion, the Witch and the Wardrobe fra 1988. Serien altså. Den er kriminelt bra.

[Tomeito]

Det kommer en tv-serie nå snart også vel. Netflix tror jeg. Det er jo en del å hente i det universet, så kan bli fint... kanskje?

Endret 29. november 2021 av Tomeito

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

8-Bit Christmas (2021)

Glem usaklige og utallige drittjulefilmer fra Netflix, i år er der hbo max som gjelder. Denne (jule)filmen leverer (jule)varene så det holder. Neil Patrick Harris er lei maset fra sin datter angående (jule)ønsket om ny mobiltelefon og gir henne en god gammeldags 80-talls (jule)historie(ala the princess bride) om hvordan han og vennene hans gikk over stokk og stein for å nå deres øverste mål, nemlig the best fucking machine ever- the Nintendo! 

Det målet er faen meg ikke lett, masse kommer i veien(bullies,speidere,lillesøster,foreldreorganisasjoner osv. You know the usuall).

 

Denne filmen gir det absolutt julefølelse og gir en bang for your buck, kan gjerne se denne neste år også. Well done Hbo Max! 

9/10 på (jule)skalaen.

 

Ps: 2021 har gitt meg Steve Zahn tilbake. Mellom denne filmen og serien the white Lotus(også Hbo Max btw) så har årets Zahn-dose blitt møtt. Digger den mannen .

Endret 5. desember 2021 av Slettet-D7I5Gr2

[Frank.N.Steen]

Et knippe 80-talls film, sett unna de siste dagene:

Nightmares (1983) av Joseph Sargent

Ei 80-talls horror antologi, bestående av 4 ulike kortfilmer, der første del tar for seg ei røyksugen forstadsfrue, som velger å trosse farene om en sinnssvak morder løpende rundt i nabolaget, alt for å tilfredsstille røyke suget.

Del 2 tar for seg en spillavhengig tenåring (Emilio Estevez), der forsøker å nå et tilsynelatende umulig nivå, men har ingen anelse om hva slags "belønning" som venter i andre enden.

Del 3 møter vi en prest (Lance Henriksen) som har mistet troen, og i det han forsøker å komme seg vekk fra sitt tidligere liv, bestemmer skjebnen seg for å gjøre vondt verre, da ved å sende en demonisk bil til å teste prestens viljestyrke.

Del 4 blir en familie terrorisert av ei kjemperotte (faktisk en djevelsk ond sådan), og her går det virkelig på helsa løs.

Joda, artig gjensyn, og ikke sett siden vinter 2006, hvor nordiske Showtime viste den, og hadde den i årevis på lista over DVDer man ville kjøpe inn. Men den utgåtte og ekstremt overprisa bruktutgaven av Anchor Bays utgivelser, lå i perioder så høyt, at en skulle tro det var rent gull man fikk i retur.
Glad jeg holdt meg på avstand, til det kom en mye rimeligere og overlegent bedre versjon ut på markedet. Tok noen år, og vel så det, men britiske 101 Films utga i 2018, ei fin dobbelt utgave (DVD og Blu-ray) samt ei fyldig booklet inkludert, og absolutt en jeg er glad man kjøpte inn.

Kanskje ikke blant de beste av disse 80 og tidlig 90-talls skrekk-antologi filmene, men likte veldig godt del 3 og 4, som for meg var de beste, og nei, føler at The Hitcher (1986) og Of Unkown Origin (1983), på mange måter, føles ut som forlengede versjoner, av de to kortfilmene fra Nightmares.

6,5/10

Malone (1987) av Harley Cokeliss

Den tidligere utbrente og livstrøtte CIA agenten Richard Malone (Burt Reynods), søker tilflukt mot tilsynelatende roligere omgivelser, i et håp om å riste av seg fortiden. Men det tar ikke lange tiden før den slags, oppsøker Malone, enten han liker det eller ei. For i en liten avsidesliggende fjellandsby, er alt mer eller mindre kjøpt og betalt, av en hensynsløs business kakse, som har store planer om en kommende revolusjon. Og midt opp i alt sammen, blir altså Malone nok en gang nødt til å hente frem en siste gnist, av sitt fremragende talent, i det å kvitte seg med menneskelig avskum på, og samtidig skape litt ro og orden, for de uskyldige beboerne, der enda ikke har latt seg kjøpe eller som har rømt byen.

Endelig fikk man sett denne barske og tidvis så solide action-thrilleren, hvor Burt Reynolds leverer det som må være en av hans beste og mest sympatiske rolleprestasjoner på andre halvdel av åttitallet, og for de som forventer mer av det vanlige, med en munnrapp og kvikk i replikkene Burt Reynolds, ala Smokey and the Bandit eller Cannonball Run filmene, så vil de kanskje bli skuffa. Samme kan vel sies, om en går inn, og håper på en rett frem og fartsfylt actionfilm, ettersom denne er nokså saktegående i lengre perioder, og Burt er mer tilbakelent og gentleman aktig, samt velger med god omhu, når og hvor han gjør opp med sine nye "venner", og når det først smeller, ja da smeller det rikelig for seg.

Jeg savner litt slik action, særlig scenen der en svær bølle forsøker å jekke ned Malone, og tross den åpenbare fysiske fordelen til bølla, velger Malone å ty til en brutal og primitivt effektiv måte å "forhandle" situasjonen på. Først ved å la motstanderen få første slag, og så settes det inn et velrettet armbrudd, etterfulgt av et nasty ballespark, så sprekke begge trommehinnene med flat neve, og avslutte det hele, da med å kjøre nærmest nesebenet langt opp i hjernen på skurken.
Ikke noe fancy smancy velkoreografert kampsport, der aldri tar slutt, men kort og brutalt, og etterpå får en jo også vite hvordan det gikk med skurken, og ja, resultatet var døv (mest sannsynlig permanent) på begge ører, samt aldri mulighet til å få barn, og store hodeskader som følge av prylen.

Filmen er langt fra banebrytende i handling og karakterer, men som sagt det er klassisk lite snakksom og mystisk fremmed anti-helt, ankommer en liten og gjennområtten korrupt småby, styrt med jernhånd av en business jappe, som tror alt kan kjøpes for penger, og vel, her møter han altså på noen som er villig til å stå gjennom støyten og vel så det, og alt lader opp til en heftig final fight scene, og der spares det ikke på kuler og krutt.

I andre roller, finner man den søte Cynthia Gibb, samt flere velkjente og godt brukte skurketyper fra nevnte filmtiår.

Definitivt en keeper, og soleklart den beste av Reynolds solofilmer og actionhelt forsøk på 80-tallet, og synd han ikke fikk brynt seg på flere slike roller, og nei, vel verdt å se på en fredagskveld, og gir den en:

7/10

Stripped to Kill (1987) av Katt Shea

En mystisk seriemorder, lusker rundt på sleske strippebuler og myrder danserne på nattetid, noe som sørger for at et smådesperat politi, setter sin lit til at en undercover agent (Kay Lenz) makter å infiltrere ei populær strippeklubb og samtidig lokke frem den morderiske gærningen i samme slengen.

En meget sleazy erotisk slasher film, som i perioder byr opp på så mye tits and ass, at det er mer mykporno enn skrekk, men kunne også vært nærmest en lengre musikkvideo, da av den litt mer skitne og voksne typen.
Key Lenz er som alltids søtt og flott, men handlingen tross noen tvister og vendinger, blir aldri det helt store.
Likevel, den tyske og meget ukuttede Blu-rayen en har fått handlet inn, har meget god bilde og lydkvalitet, antagelig alt for bra jobb, for slike "kvalitetsfilmer", men en klager jo ikke, for mye flotte damer og sexy dansenummer er det så absolutt.

Kom vel ei oppfølger, noe senere. Men usikker på om jeg gidder å ta meg bryet med å se den, med det aller første.
Klart, ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne fant seg en større publikum, på hjemmevideo formatet, for ja, det er rimelig heftige scener her, og nei, ender med en veldig snill:

5/10

Uncommon Valor (1983) av Ted Kotcheff

"Most human problems can be solved by an appropriate charge of high explosives."

Et tiår har gått siden Vietnam krigen tok slutt, og hvor en liten gruppe med veteraner, ledet an av en besluttsom far (Gene Hackman), velger å trosse myndighetene, da ved å dra tilbake til gamle trakter, i håp om å finne og frigjøre en gruppe etterlatte amerikanske soldater, som stadig er listet opp som savnet i krig.

En overraskende solid og meget underholdende POW krigs-action film, der innehar en av de barskeste besetningene fra åttitallet, med Fred Ward, Tim Thomerson, Harold Sylvester, Reb Brown, Randall "Tex" Cobb, Patrick Swayze og Gene Hackman.
Første halvdel tar for seg planleggingen og hvordan Hackmans karakterer forsøker å samle styrkene, eller en mindre gruppe med ustabile men herlige typer, til å starte opptreningen med å klargjøre et meget risikofylt oppdrag, der alt må stemme, til minste detalj, om de skal ha ei ørliten sjanse for å lykkes.

Andre halvdel, er langt mer actionretta og klisjefull, hvor det ikke spares på eksplosive og over the top scener, men også bys på noen overraskende dramatiske stunder, og bidrar i å løfte den flere hakk over, de mer erketypiske b-film POW overpatriotiske actionfilmene, der særlig Reb Brown ville dukke opp i utallige, utover 80-tallet.
Sistnevnte, imponerer i denne filmen, og en kan nesten lure på hvordan karrieren hans kunne blitt, dersom han fikk litt bedre filmer og roller å jobbe ut ifra.

Det som selvsagt løfter filmen, er den herlige og sjarmerende gjengen, kameraderiet og der spesielt nevnte Reb Brown og Randal "Tex" Cobb:

" Man, I'm so far beyond that shit now. I get energy from the air. I talk to polar bears. I converse with paramecium. Man, I fuck nuclear waste."

kommer meget godt ut, og viser frem litt mer enn bare muskler og skriking, samt at Gene Hackman passet utmerket i fars/leder rollen, og nei, denne var ei meget positiv lørdagsunderholdning, og gir den en velfortjent:

8/10

[Frank.N.Steen]

The Guyver (1991) av Screaming Mad George

Ved en ren tilfeldighet, snubler en ung mann over det som skal vise seg å være et utenomjordisk instrument, der skal ha uante krefter i vente, for den nye eier.

Joda, denne har man lenge hatt lyst til å se, og snappa opp nylig ei meget flott Blu-ray/DVD utgave fra Arrow Video, men satt tidlig ut med inntrykket av at denne, må jo ha vært en kuttet versjon, ettersom flere scener hinter tydelig og klart om mer nasty saker, som vi dessverre ikke får "nyte". 

Filmen i seg selv, kom dessverre aldri helt til sin rett, og blir litt for "Power Rangers light" over utseendet og stemning, klart da med en mer body-horror retta stil/preg, men punchen fra de overlegne bedre filmene som Screaming Mad George og Brian Yuzna hadde jobbet med tidligere, var aldri tilstede, selv om siste 20-25 minuttene helt klart ble løftet frem, mye takket være bidrag fra David Gale, Jeffrey Combs (humret litt over at han her går under navnet Dr. East og ikke Dr. West) samt Mark Hamill (som blir feilaktig forsøkt solgt som leadingman på tidligere DVD utgaver, men ja, det stemmer ikke). Hovedrolleinnehaveren er det like greit å si minst mulig om, for her kan dem ikke ha valgt fra "øverste hylle" akkurat, da fyren har jo null og niks av verken sjarm eller karisma å spore på skjermen, og har jo fått inntrykk av at oppfølgeren Dark Hero (1994), visstnok er en bedre film, uten at det sier så mye.

Har null erfaring med mangaen som filmen sikkert er løst basert på. Men ikke vanskelig å se i hvilken retning filmskaperne har lagt seg på, der jeg vil tippe original kilden var langt mer voksen i stil og handling, mens denne følger litt av samme mer barnevennlige formel som Teenage Mutant Ninja Turtles II: Secret of the Ooze (1991), og til dels litt RoboCop (1987), men selvsagt milevis unna kvaliteten til sistnevnte.

The Guyver er likevel ikke helt blottet for underholdning, og særlig Guyver drakta, var meget tøff og velgjort. Og nei, mulig man bryner seg på Dark Hero ved en senere anledning, men ender så inntil videre med ei kanskje litt vel snill:

5/10

Last Embrace (1979) av Jonathan Demme

En topphemmelig agent (Roy Scheider) forsøker å vende tilbake til hverdagen, etter det traumatiske drapet på sin kone. Men det er ikke så lett, når en stadig har på følelsen av at noen er konstant på utkikk etter å ta livet av deg.

En litt sånn hit og miss spion-thriller, med en viss offbeat humor og action preg gående, men tross ei lovende start, og med et fargerikt galleri bestående av Christopher Walken, Charles Napier, John Glover og attpåtil en meget kort innhopp fra Joe Spinnell, så blir dette aldri mer enn sånn halvveis over det godkjente av lignende krim-thrillere, men løftet frem, grunnet innsatsen til Scheider. 

Sistnevnte og Glover, ville samarbeide igjen en del år senere, men da i den overlegent bedre krim-noir thrilleren 52-Pick Up (1986).

6/10

Stripped to Kill II: Live Girls (1989) av Katt Shea

En film, som visstnok ble til på et par dager, muligens toppen en helg, ettersom Katt Shea og hennes kolleger, visstnok stadig hadde til rådighet kontroll over ei strippebule/nattklubb, og Roger Corman i kjent stil, hintet om muligheten til å utnytte situasjonen og bare kjøre på, og dermed ble altså mesteparten av fokuset rettet mot å filme halvnakne babes og strippescener, mens alt som hadde med karakterer og "utvikling" samt plot, ble lagt til helt på tampen. 

Filmen er dessverre av typen som jeg burde ha skrudd av, og bare spart meg selv for lidelsen, tidligst mulig ut. Joda, masse tits and ass og flotte damer, igjen, men den små-sleazy og i perioder komiske sjarmen fra forgjengeren, er blottet og skulle ikke forundre meg om Corman hadde både en tredje og fjerde film på lager, om han fikk mulighet til å filmen et par dager til.

Year of the Gun (1991) av John Frankenheimer

Impulskjøp, mye grunnet navn som Frankenheimer, Andrew McCarthy, Sharon Stone og John Pankow, men slettes ingen dårlig film, tross av at DVD utgaven en endte opp med, var litt vassen i bilde og lydkvaliteten. 

En thriller der tar for seg en noe naiv amerikansk forfatter (McCarthy), som raskt blir personlig involvert i det som ligner en stadig mer brutal og uberegnelig maktkamp i Romas gater, og hvor han ender opp med å finne en likesinnet kollega i Sharon Stone som fotograf.

Tvilsomt noen keeper, men flere solide scener og makter å holde på interessen, så og si hele veien ut.

6/10

["""]

Anbefaler Guyver: Dark Hero på det sterkeste. Uendelig mye bedre enn den første. Mørkere og mer skitten, også ligger den nærmere kildematerialet. Helt topp film!

[Tomeito]

Godzilla vs. Kong (2021, tilgjengelig på HBO Max)

Burde nok blitt sett på kino, ja. Det er jo en ekstremt tullete knusefilm, og da forventer man jo kanskje ikke mye dybde og det er det jo ikke her. Ting henger ikke sammen, manus er laget av en 7åring som også har sagt at jo mer knusing, jo bedre - og det er det jo denne typen filmen. Det er jo ikke noe prisvinnende dram, dette her. Men at jeg fant den utrolig kjedelig allikevel, synes jeg er synd. 

6/10

 

[Frank.N.Steen]

Pray for Death (1985) av Gordon Hessler

I et håp om å legge fortidens vonde minner bakom seg, samt potensialet med å søke nye positive utfordringer, legger en japansk familie turen over til Amerika, og hvor de satser på å lykkes med å overkomme kulturforskjellene og samtidig åpne en nystartet restaurant. Dessverre blir overgangen alt annet enn suksessfull, ettersom deres nye nabolag er herjet av kriminalitet, og som igjen skal få fatale følger.

Definitivt en av de bedre ninja eventyrene med Sho Kosugi fra åttitallet, selv om jeg fortsatt holder Revenge of the Ninja (1983) som kanskje den ultimate ninja filmen fra det tiåret, hvert fall av det man har sett til nå. 

Pray for Death har mye bra gående, og enkelte actionscener er fantastiske og utrolig tøffe, andre derimot, føles noe "lette" og mangler det lille ekstra, som man håpet en ville få, selv om den avsluttende fighten definitivt gjorde opp for eventuelle "skuffelser" på det området. For tja, scenene med ungene til Kosugis karakter, føltes i perioder mer hjemme i en av de mer barnevennlige 3 Ninjas eller Surf Ninjas.

Filmen minnet også i en større grad om Death Wish filmene med Charles Bronson og vurderte et gjensyn med Enter the Ninja og Revenge of the Nina i går kveld, men tror jeg sparer de til litt senere. Burde helst få oppgradert Enter the Ninja, da denne SME skandinaviske utgaven, er tungt kuttet, og latterlig at noen har funnet de cheesy kampscenene å være for "hard" kost for lettkrenkede seere, da det er jo så vanvittig over the top og komisk, men sikkert en kjip kopi fra tiden da sensuren styrte med jernhånd på åttitallet.

6,5/10

I’m Gonna Git You Sucka (1988) av Keenen Ivory Wayans

"How does he go to the bathroom with all this shit on?"

"Krigshelten" Jake Spade (Keenen Ivory Wayans) returner etter et tiår, tilbake til sine gamle trakter, der han raskt finner ut at den nådeløse Mr. Big (John Vernon) er i styringen, og slik kan det da ikke fortsette med. Som et resultatet, går ei gruppe med skyteglade og aldrende tøffinger sammen, for å få en slutt på Mr. Bigs terrorvelde en gang for alle.

En herlig og meget komisk parodi/hyllest av 70-tallets mange blaxploitation kult-filmer, og hvor flere av genrens velbenyttede navn også dukker opp, utover. 

Definitivt en av de bedre impulskjøpene, og til rundt 30-40 kroner for ei pent brukt DVD, det kan en leve greit med videre. 

7/10

Sting of the Black Scorpion (2002) av Stanley Yung og Gwyneth Gibby

Mer 3 ulike episoder miksa i hop til å bli forsøkt utgitt som en helaftens film. Tross tøffe karer som Martin Kove og Frank Gorshin, samt den svenske modell baben Victoria Silvstedt, blir dette kun små interessant, og savnet av Joan Severence er vanskelig å erstatte. Klart, budsjettet er åpenbart langt smalere enn de to forrige filmene, men ja, av typen sett, kun for å stryke ut og vil nok forsøke å kun plukke med meg en billig utgave av førstefilmen, som jeg så igjen i fjor, og likte meget godt.

4,5/10 

Company Business (1991) av Nicholas Meyer

Typisk kald spionthriller, spekket med ihjelbrukte klisjeer og hvor visstnok Gene Hackman var nærmest utbrent, etter å ha gjort unna muligens litt for mange av lignende type film, på kort tid. Likevel, mannen skuffer sjeldent, og det er så absolutt en fin kjemi mellom han og Mikhail Baryshnikov, men dessverre blir det kun sånn halvveis og husker at filmen var inkludert i hop med 3-4 andre VHS kassetter, når pappa kjøpte ny videospiller på midten av 90-tallet. 

Ikke sett siden høst 2003, og tja, ikke rart mesteparten (minus t-bane og undergrunns scenene) var gått fullstendig i glemmeboka, for dette var rimelig middelmådige saker. I perioder føles det ut som en litt billig tv-versjon av den langt bedre Gene Hackman filmen The Package (1987).

Ellers hjalp det ikke på humøret, at den brukte DVD utgaven man nylig handlet inn, bestemte seg for å "kortslutte", og ikke sjokkert. Ettersom nærmere inspeksjon, og tydelig skader/brudd i selve plata, og utrolig at den greide å spille av oppunder 1 time, før det sa takk for seg. Måtte se resten via en overraskende godkjent video fra nettet, gratis. Men nei, kan vel telle på en hånd hvor mange ganger en har opplevd noe lignende med brukte filmer kjøpt på nettet, og aldri moro når slikt først skjer, men kanskje like greit, at det rammer en middelmådig film, og ikke en god film.

5/10

[Frank.N.Steen]

Guyver: Dark Hero (1994) av Steve Wang

Et år etter hendelsene i Los Angeles, der den unge Sean Barkers tilfeldige "funn" av the Guyver, skulle bli opptakten til at det mektige Kronos selskapet gikk under. Men noen lykkelig slutt ble det ei, ettersom Barker stadig sliter med tilbakevennende mareritt, samt at the Guyver drakten har fått en voldsom appetitt på å drepe, og i et forsøk i å finne sannheten bakom alt, velger Sean å ta en liten pause fra storbyens kaotiske hverdag, og setter turen mot en arkeologisk gravplass, hvor mystiske hulemalerier har avslørt en skremmende likhet med hans egne drømmer og mareritt.

Ville så gjerne like disse filmene, mye mer. Men nei, over 2 timer ble rett og slett altfor lenge, og slet virkelig med å holde interessen i gang, der hammy skuespill og gørr kjedelige scener, aldri tok slutt, og spilletiden kunne fint ha vært nedjustert med minst en 30-40 minutter. 

Positive var jo at filmen er noe mer givende enn forgjengeren, og mye skyldes fantastisk tøffe og langt mer hardtslående fight scener (men til originalens "forsvar", så er jeg sikker på at Arrow Video utgaven en kjøpte inn, var tungt kutta) og der blod, gørr og annet nasty går igjen. Igjen ser draktene og monster kostymene meget bra ut, spesielt til å være en b-film fra midten av 90-tallet.

Likte også at filmen valgte å bytte om fra storbyens omgivelser til mer "rolige" i villmarken.

Ellers må det jo nevnes at hovedrolleinnehaveren David Hayter gjør helt klart en langt bedre innsats, enn forgjengeren, men humret litt over likheten mellom han og Eric Freeman (kult-legenden fra den latterlige Silent Night, Deadly Night 2) og tenker særlig på scener hvor Hayter rynker på nesa og ser meget grinete ut:

Alt i alt, bedre enn forrige Guyver film, men trekkes ned grunnet altfor lang spilletid, og holdt på å ende opp med en videoutgave som sa oppunder 1 time og 36 minutter, og så fant en da den man så, som varte oppunder 2 timer pluss, og ja, den første må jo ha blitt nedjustert med veldig mye. Høydepunktene var fightene og monstrene, men det meste innimellom, var langt fra like underholdende.

5,5/10

Mr. Baseball (1992) av Fred Schepisi

En fallen amerikansk baseballstjerne (Tom Selleck) søker lykken over i Japan, når karrieren henger i en tynn tråd i hjemlandet, og der overgangen og den store kulturforskjellen skal vise seg å by på en rekke nye utfordringer.

Joda, typisk lett og klisjespekka amerikansk sportskomedie, der løftes frem grunnet likandes karer som Selleck, Ken Takakura og Dennis Haysbert, men det hjalp visstnok ikke mye for Sellecks tid som leading man, og endte opp som nok ei nedtur, i rekken av kinoflopper for sistnevnte, og det kom jo flere lignende filmer fra samme tid, der A League of their Own (1992) ble en større suksess.

Synd at det ikke funka for Selleck som leading man på 90-tallet, men hadde nå hvert fall en god periode på 80-tallet, og der Runaway (1984), Three Men and a Baby (1987) og An Innocent Man (1989) står igjen som noen av de beste filmene hans, men etter det ble det mulig litt "fritt fall" i kvalitet og manus som havna i postkassa hans. Men Selleck fant seg jo godt til rette i tv-formatet og virket å trives best der.

Alt i alt, Mr. Baseball funka som ei godkjent feel-good søndagsfilm, men tvilsomt noe en vil beholde videre i samlingen.

6/10

[Frank.N.Steen]

Silent Night, Deadly Night Part 2 (1987) av Lee Harry

 "You tend to get paranoid when everyone around you gets dead."

Som følge av den traumatiserende opplevelsen, av det å se sin egen storebror, kledd opp som gamle nissefar, for deretter å bli drept av politiet. Ja, det har helt klart medført til at en nå mye eldre Ricky Caldwell (Eric Freeman), har gjennomgått noen mildt sagt "urolige" opplevelser i etterkant, og der til slutt har ført ham inn på et mentalsykehus, og hvor ikke mindre enn 13 ulike doktorer har forsøkt å komme til bunns i nissedraps mysteriene som har hjemsøkt Caldwell slekta.

Vel, jeg måtte jo nesten begynne med litt julefilm kikking, og like greit å bare skippe de vanlige oversukra og ihjelspilte gjengangerne, og heller gå for de litt mer "alternative" variantene, som tvilsomt vil dukke opp på norsk TV den neste tiden. Burde kanskje ha starta med førstefilmen, men hey, 2/3 deler av Silent Night, Deadly Night 2 er jo mer eller mindre ei eneste lang best of samling fra originalen, minus det faktum at enkelte scener virker å være kuttet vekk i gørr og blod sekvensene.

Ikke sett denne på nesten et tiår, og ja, kanskje den mest notoriske i Silent Night, Deadly Night serien, og virket å være blant de trashy søppelfilmene som nøt best av å ende opp som et internettfenomen, mye takket være klippet og replikken "GARBAGE DAY!", som frekventerte mye rundt den tidligere Youtube eraen, og i likhet med andre "kvalitets oppfølgere" som Troll 2 virket det som disse fikk en helt ny bølge med tilhengere. 

Minuset med slike video-internett fenomener, er jo at man ender opp med å se de "beste" scenene og går ofte inn, og forventer mye mer av det samme, og innser plutselig at resten av filmen var kanskje ikke så veldig morsom eller underholdende, som det en ønsket eller håpet på. Silent Night, Deadly Night 2 har derimot scener der er kanskje ikke like beryktede som søppeldag scenen, men likevel flust av latterlige og urkomiske øyeblikk (eldre mann i Humphrey Bogart frakk, myrdet med paraply og deretter slår drapsvåpenet seg opp, og det starter å pøsregne ned på den avdøde, er jo komedie gull på sitt beste), samt en Eric Freeman der briljerer i hver bidige scene, med konstant og heftig øyebryn action og noen vanvittige impulsive one-liners. Bare litt synd at mesteparten av filmen er mer eller mindre ei oppstykka og kuttet best of fra første filmen.

For hadde det blitt mer Eric Freeman showing, så ville oppfølgeren lett ha overgått originalen i underholdning.

Nevnte Freeman er litt av et syn, og noen av one-linerne han smeller til med, er så ufattelige og hysteriske, at man må bare spole tilbake for å være på den sikre siden, at det en trodde ble sagt, faktisk ble gjort så, og nei, enten det er ekorn med bjellene i klem eller en nervepirrende psykologisk duell mellom pasient og doktor, Freeman stjeler hver bidige scene han er med i, og utrolig synd at han ikke gjorde langt mer slasher film i etterkant. 

Nei, definitivt en av disse så dårlig at det blir god underholdning b-filmene, og usikker på om en vil ta seg bryet med å se resten av serien med det første, men godt mulig originalen må sees igjen før den store dagen.

6,5/10

["""]

Silent Night, Deadly Night Part 2 er rimelig fet, ass. Bare fjas og svada, men gud så underholdende. Bandet mitt ga ut en dobbelsingel med låter basert på denne perlen og den ekstremt undervurderte Edge of the Axe til jul i fjor, bare for å få frem hvor godt jeg liker denne filmen (egentlig hele serien, inkludert remaken Silent Night fra 2012). Blir julestemning over hele fjøla med disse filmene.

 

Kjører selv mitt årlige Ho-ho-horror-a-thon med fokus på horrorfilmer med en julesetting, men etter og ha kjørt samme greie i flere år så begynner det å bli rimelig vrient å finne ny julehorror. Så har utvidet det til å inkludere horrorfilmer satt til vinter også, sånn at jeg slipper å utelukkende se filmer jeg har sett (flere ganger) før. Ender opp med mye gammelt og godt, men en del ting jeg aldri har sett før også. Alltid like gøy!

 

[Frank.N.Steen]

""" skrev (22 timer siden):

Bandet mitt ga ut en dobbelsingel med låter basert på denne perlen og den ekstremt undervurderte Edge of the Axe til jul i fjor

Hadde vært kult å fått hørt noen av de tributene. 

Edge of Axe har vært til vurdering med tanke på nylige innkjøp fra Arrow Video sine Blu-ray utgivelser, men får ta den til revurdering neste gang, for kan ikke få nok av potensielt underholdende og artige julegrøssere fra 80-tallet.

""" skrev (22 timer siden):

Ho-ho-horror-a-thon med fokus på horrorfilmer med en julesetting, men etter og ha kjørt samme greie i flere år så begynner det å bli rimelig vrient å finne ny julehorror.

Har jo vært litt mer aktivitet siste årene, med tanke på nyutgitte julegrøssere, selv her til lands. Men klart det går nok en stund fra hver gang potensielle perler dukker opp. 

Silent Night, Deadly Night III: Better Watch Out! (1989) av Monte Hellman

På utrolig vis, har en tvilsom doktor greid å holde julenisseseriemorderen Ricky Caldwell i kunstig live, og hvor det benyttes forsøk med å oppnå kontakt ved hjelp av pasienter med spesielle talenter. Dessverre for en av disse pasientene, ender det opp med full "klaff" mellom henne og Ricky, og som medfører til at Caldwell rømmer for å tilbringe julen med sin nye "utkårede".

Joda, her stoppet det visst fullstendig, hver fall med tanke på underholdningsbiten. For dette var meget kjedelige og dølle saker, og de som trodde at forgjengeren er en av "tidenes verste" filmer, tja, I dare ya til å holde ut 90 søvnige og laaaange minutter med så og si ingen ting, i film nummer 3. 

Ålreit, den er ikke så grusom, men kjedelig, ja absolutt. En ting som kommer tydelig og klart ut, tidlig, er jo hvor billig filmen ser og føles ut. Den får jo 2ern til å se ut som en big budget Hollywood utgivelse, og klart, sistnevnte nøt godt av å fylle rikelig opp med scener fra originalen, men det stoppet ikke 3ern i å gjøre mye av det samme, for også denne gang får man gjentatte besøk til enern, og nei, selv ikke noen Twin Peaks kjenninger i Eric Da Re og Richard Beymer, samt kult-skrekk skuespiller Bill Moseley i rollen som Frankenstein møter bondetamp aktige Ricky Caldwell, kan gjøre ting særlig mer livlig, for nei, denne har man jo sett en gang tidligere, men ingen bedring siden sist og lite av julestemning å finne igjen her.

Den campy og latterlige stilen og skuespillet fra Silent Night, Deadly Night 2, er byttet ut med en film som faktisk (tross av alt det tåpelige) forsøker å være langt mer seriøs, og virker å henge seg på overnaturlig drømme-slashere trenden fra sen 80-tallet, men som nevnt, det er så ufattelig trege og lange scener, og nei, denne kom ut i 2009 via ei Lionsgate 3-disc DVD utgave, og husker man ble lurt til å tro at denne inkluderte alle filmene, og ble vel handlet på rein impuls, ettersom man raska den med seg i siste liten, uten å ta en nærmere kikk. Og det ble jo en sviende oppdagelse, når en skjønte hvor det bar, for dette var jo de 3 siste filmene, utrolig nok greide dem å få utgitt hele 3 filmer til, så må jo ha vært en del tilhengere av videoutleie formatet, for har liten tro på at noen av dem noen gang nådde ei kinosal.

Nei, mer kjedelig enn dårlig. For sistnevnte kan jeg takle (så og si greit), særlig når de er dårlige men likevel komiske eller underholdende. Men kjedelig, nei, da blir tålmodigheten raskt satt på test og vel så det.

Har likevel på følelsen av det er langt verre ting i vente, men såpass lenge siden en var innom de to siste, så ville jo vært hyggelig med en positivt overraskelse.

3/10 

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (23 timer siden):

Har likevel på følelsen av det er langt verre ting i vente

Hater når man får rett, men ja, rett skal være rett, for film nummer 3 var reine "kunstfilmen" i forhold til den nær sagt bedritne og meget irriterende fjerdefilmen, der er totalt blottet for "julestemning" og hvor selv ikke navn som Brian Yuzna, Screaming Mad George, Clint Howard og Robert Band, kan redde meg fra å kaste DVD plata i vilt raseri i søpla like ette å ha kastet vekk 90 laaaange og fæle minutter med en uinspirerende og meget fæl julegrøsser, som åpnet lovende, men så gikk det rett ned i dass. Hadde helt glemt denne, og nei, så man ga den en utrolig "snill" 4/10 i sin tid, men så "bra" er den ikke, og nei, får se om man gidder å se det femte kapitlet, for snakk om fritt fall, etter de to første filmene. 

Noe mer gidder jeg ikke å skrive eller kaste bort på søppel som Silent Night, Deadly Night 4: The Initiation (1990) og ender med en verdig rating av:

2/10

Absolutt en kandidat som skal rett inn på lista over de verste filmene man har sett siste 10 årene.

Endret 16. desember 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Silent Night, Deadly Night 5: The Toy Maker (1991) av Martin Kitrosser

Jau, hva skal man si om denna? Femte filmen (utrolig nok) av Silent Night, Deadly Night serien, og med tanke på hvor grusom forgjengeren var, fryktet enn vel at ting ville bare fortsette rett nedover. Men film nummer 5 endte opp som en liten overraskelse, hvert fall i underholdningsbiten, og ja, den er nok også den med mest "julestemning" over seg, kontra de fleste av oppfølgerne, selv om dagscenene ser ut som typisk midt på sommertid, og slikt gir meg null og niks julegodfølelse. Klart, innspilt i Los Angeles, og der er det jo ikke mye snø, men nei, julefilmer uten snø, er sjeldent suksess.

I denne møter vi på en ung gutt som ender med å bli traumatisert til nærmest stumhet, i det han bevitner sin far bli drept av en morderisk julegave, og som ikke det er nok, lusker ikke bare en, men to creepy typer rundt i nabolaget og huset, til all verdens tid, og man er litt usikker på hvem er de ute etter å komme mer nær på, den flotte moren, eller sønnen hennes? Så har vi en mildt sagt tvilsom leketøysprodusent spilt av Mickey Rooney og hans enda mer tvilsomme "sønn" midt opp i alt sammen. Nei, sleng på noen random og tidvis bisarre sexscener og en haug med morderiske leketøy, så har man en film som er alt annet enn kjedelig. Men særlig bra? Nei. Filmen forsøker faktisk å være, eller fremstå som mer seriøs (igjen) og hadde den kjørt på med langt mer camp ala film nummer 2, så tror jeg denne fint kunne ha blitt en liten favoritt.

Alt i alt, den "beste" av de 3 siste kapitlene i serien, men den helt store "konkurransen" var aldri tilstede. 

Flere av skuespillerne og filmskaperne fra forgjengeren er tilbake, heldigvis i mindre roller, særlig den irriterende megga fra forrige film, men kjipt at Clint Howard fikk så lite tid, men tja, Mickey Rooney leverte nå varene og nei, ender med en veldig snill:

4,5/10

Used Cars (1980) av Robert Zemeckis 

Vel, ikke alle kan ende opp som "vinnere". Denne har jeg lenge ønsket å se, og virket som en lovende komedie, men skjønte tidlig ut at det ville bli litt "skurring" i forventninger og hva man satt igjen med. Noen absolutt morsomme scener, men nesten 2 timer og nei, denne tok aldri helt av, og nok en film som kom inn og går nesten like kjapt ut igjen av samlingen. 

5/10

Slaughterhouse Rock (1988) av Dimitri Logothetis

Vært på watchlista mi i flere år, men herlighet, glad jeg ikke handlet inn den overprisa import DVDen fra Platekompen, og heller så den gratis. Posteren og beskrivelsen av filmen, virket jo, ehm, interessant, men det man fikk igjen var alt annet. Joda, musikken er av DEVO og Toni Basil dukker opp som tidligere avdød rockestjerne, som forsøker å guide en gruppe tenåringer på utflukt til Alcatraz, grunnet en av gjengens mange fæle mareritt, og ja, tar man bort den alltids spenstige og fargerike Basil og hennes danse moves, samt en ganske så kul stemning og soundtrack, så sitter en igjen med en av de mest tamme og forglemmelige overnaturlige demon-slasherne fra tampen av 80-tallet, og nei, vil en ha underholdende overnaturlig og ond fengselfilm fra samme tid, er det like greit å heller sjekke opp Prison fra samme året, da med en ung Viggo Mortensen i hovedrollen.

3/10

Blue Steel (1990) av Kathryn Bigelow

En nylig rekruttert politikvinne (Jamie Lee Curtis), har så vidt entret New Yorks gater, før hun havner midt opp i en kaotisk situasjon, hvor hun blir nødt til å handle på impuls, og hvor det så leder til at hun skyter og dreper en raner på kloss hold, og dette medfører så at en av øyevitnene ender opp som en trofast fan, og ja, det vil få følger på begge parter, samt noen uheldige borgere på sene nattetider.

En tidvis velspilt thriller, men der etter hvert faller over i å gå litt for mye by the books, med tanke på karakterer og hvordan ting vinkles i hop mot slutten. Litt synd, for Lee Curtis, Ron Silver og Clancy Brown leverer gode prestasjoner, men et eller annet gikk litt ut av filmens tidligere potensiale for en noe bedre film, og endte med en ganske så random avslutning, nesten litt tv-film aktig, og nei, typisk sett, og dett var dett nattfilm. 

6/10

Endret 18. desember 2021 av Frank.N.Steen

[Tomeito]

Familien Mitchell mot maskinene (2021, Netflix)

Kort: Se den!

Litt lengre: En av de bedre animasjonsfilmene fra de siste årene, og kanskje ever etter min mening innenfor denne delen av animasjonfilmsegmentet (for hele familien). Den klarer, slik som den første Lego-filmen, å treffe på så mange punkter og være så overlesset med energi, fortellerglede,  humor og hjerte, at tiden flyr og man kjeder seg ikke et sekund. Hvorfor jeg ventet til nå med å se den aner jeg ikke, men bryr meg ikke nå. Dette var gøy!

9,5/10!