Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Reg2000]

8 hours ago, Delvis said:

Filmen er bra, men Dansk er et trøytig språk å høre på, takler det ikke helt. Håper der kommer en Engelskspråkelig versjon. Eller Norsk hadde også blitt bra. Olsenbanden feks, var alltid bedre på Norsk.

Da går du glipp av mye god film. Det er mye god dansk film.

[Frank.N.Steen]

Diverse film man har sett siste tiden:

68. Videodrome (1983) av David Cronenberg

"Long live the new flesh!"

I et desperat forsøk i å konkurrere med de store selskapene, da om seernes gunst og hvor jobben med å finne stadig mer sjokkerende og spesielle videoer og show, til slutt fører den sleske og ambisiøse tv-produsenten Max Renn (James Woods), til å rote seg borti et mildt sagt unikt program der bare går under navnet, Videodrome.
Dette showet spesialiserer seg på å levere den sykeste og mest avskyelige form for underholdning en kan spore opp, og Max Renn er øyeblikkelig skråsikker på at dette, er akkurat hva hans publikum vil være på utkikk etter. Dessverre viser det seg snart, at han selv blir stadig mer oppslukt av programmet og dets innhold, men desto mer, hvem som står bakom.

Vel, på høy tid å se igjen en real god film, og denne kult-klassikeren av David Cronenberg, er helt klart en av disse som er vanskelig å glemme.
Hadde på forhånd bestemt meg for inkludere, hvert fall en Cronenberg film denne måneden, og valget sto mellom The Brood (1979), Scanners (1981) og Videodrome, hvor sistnevnte viste seg å bli et utsøkt valg for kvelden.

Denne skrekk-sci-fi filmen, er vel også ofte omtalt som en av de beste body-horror titlene fra 80-tallet, og helt klart ei film som fortsatt leverer, og vel så det. De fantastiske og grusomme spesial effektene til Rick Baker og teamet hans, samt den gufne og industrielle støy-musikken til Howard Shore, gir filmen en helt ekstra dimensjon av skrekk og uhygge, og allerede i det Universal Pictures logoen ankommer, og nevnte Shore musikalske bidrag ankommer, så aner man at en vil få noe helt spesielt i vente.

Videodrome byr på en av James Woods, kanskje beste rolleprestasjoner, og så får man flotte Deborah Harry i rollen som den forførende men åpenbart noe "kinky" Radio DJen Nicky Brand, der raskt finner tonen, men fører så Max Renn utpå dypt vann.
Joda, må ikke glemme Jack Creley, som "stemmen" til Videodrome, i rollen som Brian O'Blivion.

Alt i alt, Fluen (1986) er kanskje av folk flest, ansett som Cronenbergs beste film, men det er noe helt spesielt med Videodrome, der gjør at den alltid leverer, og alltids noe man oppdager på ny, eller nei, meget sannsynlig den filmen jeg liker aller mest, fra nevnte regissør.

En remake har vel også vært i diskusjon, i snart et tiår. Og usikker på hvor det går med den, men originalen har absolutt holdt seg godt, og verdt å se igjen.

10/10

Dark Night of the Scarecrow (1981) av Frank De Felitta

"You may think you're getting off free, but there's other justice in this world besides the law!"

Et tilsynelatende uskyldig vennskap mellom ei ung jente, og hennes mye eldre og noe enkle lekekamerat Bubba (Larry Drake), har forårsaket en viss spenning blant noen av bygdas mer navlebeskuende innbyggere, og hvor enkelte bare sitter på vent, da i håp om å finne en unnskyldning til å sette en permanent stopper for det de mener er en tilsynelatende tikkende bombe i vente.
Og i det nyheten om at jenta har blitt funnet blodig og forslått, kommer ut, så tar det ikke lange tiden før en mindre gruppe med skyteglade menn setter kursen i retning den skrekkslagne Bubba, da i en nådeløs og blodig heksejakt der skal få fatale følger for alle de involverte.

Et meget vellykket gjensyn med, da med ei av de aller beste tv-produserte filmene en kan huske å ha sett, og en man først kom over på DVD, tilbake i høsten 2011, og gikk vel inn med troen på nok ei typisk tidlig 80-talls slasher, men fikk i stedet noe helt annet i retur.
For Dark Night of the Scarecrow er ei velspilt og guffen sak, der fremstår mange, mange hakk over de vanlige slasher eventyrene, der lesser på med tits and ass, gørr og blod, og ja, de som forventer den slags, eller en morderisk fyr ikledd fugleskremsel kostyme, på jakt etter kåte tenåringer, vil nok bli meget skuffet.

For her går det i stemning og en meget effektiv sådan, der setter seg tidlig ut, og hvor det man ikke ser, men vet er der, er langt mer effektivt enn nok ei runde med hjernedøde karakterer, som blir slaktet for fote på "tøft" vis.
En annen ting, er jo hvor imponerende Charles Durning leverer med tanke på innsatsen som den besatte pådriveren av heksejakta, og hvor kanskje er den mest creepy med hele filmen, ettersom utover blir det mer og mer klart, at han har sine egne grunner til å forsøke å splitte opp vennskapet mellom den lille søta jenta og Bubba, og skal ikke gå mer inn på det, men for en skurkeprestasjon Durning leverer her. Rett og slett en nasty og ond fyr, og selv om hans medhjelpere er noe vel sterotypiske bondetamper å regne, kan en tydelig se skrekken de føler på, når rettferdigheten seirer, og de blir en, etter en straffet for sin grusomme forbrytelse.

Tror faktisk filmen fikk en rekke uoffisielle oppfølgere, samt ei remake, men en kjapp kikk innom, og virker som disse bare går rett ned i slasher-teen genren, og har lite til felles med originalen, med tanke på stemning og karakterer.

Alt i alt, en meget god og vellaget tv-film, der ser og føles langt mer påkosta ut, enn samtlige slashere fra samme tid, og er glad man så den igjen, for helt klart blant de beste filmene denne måneden.

8,5/10

Deadly Pursuit aka Shoot to Kill (1988) av Roger Spottiswood

"Everybody else up here acts like they've never seen a black man before. Why should the bear be different?"

En brutal seriemorder legger kursen mot den ukjente villmarka, da i håp om å riste av seg FBI, som etter en feilslått gisselaksjon setter all sin lit i at en av deres mest erfarne agenter (Sidney Poitier) skal kunne overkomme oppgaven i å spore opp morderen og få avsluttet marerittet.
Men sistnevnte, vil trenge all den hjelpen han kan få, i overgangen fra storbyens hektiske kaos og rett inn i det store intet, og hvor ting ikke blir desto enklere, når den lokale turguiden (Tom Berenger) viser seg å ha sine egne personlige grunner til å være ekstra motivert i å få stoppet morderen, der har greid å infiltrere seg blant et mindre turfølge på vei mot Canadas grenser.

Vel, det ble ikke noe Rambo på meg i går, da gyver jeg løs på en av filmene, er det så fort gjort at en ender opp med å se alle på en gang, og følte vel ikke den helt store lysten til å se 4 (ferdig for godt med den femte) filmer om den tidligere krigshelten på en og samme kveld, så valget falt heller i retning en noe smått glemt bort action-thriller, der ble til i den verste buddy-cop eraen på tampen av 80-tallet.

Deadly Pursuit eller Shoot to Kill, ser ut til å være kun en av utallige Dødelig Våpen kloner, men i det man bikker 30 minutter (til og fra) og storbyens jungel blir byttet ut til fordel for den store villmarka, så får man en meget vellagd og spennende action-thriller, der minner mer om Cliffhanger (1993) enn nevnte Lethal Weapon og lignende actionfilmer.
Denne filmen var vel også ment å være comebacket til legenden Sidney Poitier, som hadde blitt noen år eldre siden sist, mens yngre macho mann Tom Berenger er hans rake motsetning, men gutta finner raskt tonen og respekten for hverandre, og man unnslippe de "verste" og i hjel brukte klisjeene, i stedet får man en fin blanding av alvor, og noen meget morsomme øyeblikk, der Poitier forsøker så godt han kan, å henge med sin mye yngre makker, opp i fjellets utfordrende og livsfarlige utfordringer.

I andre enden, greier filmen å holde mysteriet omkring hvem morderen er, når han slår seg sammen med et knippe storbykarer, utpå et lite eventyr i hop med Kirstie Alley som guide.
Dessverre klarer ikke filmen å holde dette gående så lenge, man hadde kanskje ønsket seg, og knapt halvveis ut, så blir morderen avslørt, og selv om scenen er overaskende brutal og plutselig, skulle jeg så gjerne sett at de holdt kortene litt tettere til seg, enn å avsløre alt, med oppunder 1 time igjen av filmen.

En annen ting, er jo at den siste delen, virker veldig forhastet og tilfeldig, hvor man ja, føler at de skulle heller holdt seg til villmarka, og fortsatt den fine og spennende biten, fremfor å bare gunne løs med typisk sen 80-talls action, der ja, sikkert var ment å la Sidney Poitier save the day, men nei, det er slikt som dessverre gjorde at man ikke kunne rate den høyere enn man hadde ønsket.

Likevel, en tidvis meget underholdende og tøff film, der ville nok gjort seg godt i selskap med nevnte Cliffhanger, da med tanke på action-survival of the fittests type underholdning, og nei, denne gjorde seg helt klart bedre med en ny runde.

7/10

Hero and the Terror (1988) av William Tannen

Den hardbarka politimannen Danny O’Brien (Chuck Norris) har fortsatt fæle mareritt fra sitt forrige møte med den grufulle seriemorderen Simon Moon, og selv om sistnevnte er bakom lås og slå, henger de vonde minnene igjen hos Danny, som fikk øyeblikkelig heltestatus takket være innsatsen, men en hvor sistnevnte innerst inne vet utmerket godt, at det skyldes mer flaks enn talent og heroisk innsats bakom.
Tross av å ha en tilsynelatende lykkelig hverdag, fylt opp med ei vakker og gravid fremtidig hustru ved hans side, samt nærmest heltestatus blant sine kolleger, så blir alt dette fullstendig overskygget av den lite hyggelige nyheten om at Moon har rømt fra et mentalsykehus, og denne gang må Danny innse at det trengs mer enn kun flaks for å stoppe dette tilsynelatende umenneskelige beistet.

Gjensyn med denne litt småskuffende Chuck Norris actionfilmen, der føles ut som ei mer påkosta remake av hans tidligere Silent Rage (1982), der hadde et lignende plot, hvor en småbysheriff kommer opp mot en tilsynelatende ustoppelig drapsmaskin, og ja, tror også en lignende setting ble benyttet i en episode av Walker Texas Ranger, mye senere, og hvor Norris må stoppe et eller annet gigantisk mutant-beist, skapt i et laboratorium, men Silent Rage var jo nærmest en slasher-film i stil å regne, åpenbart sterkt inspirert av Halloween og Michael Myers.
Der møtte man på en mer creepy og guffen morder, der helt klart ikke var like fryktinngytende og svær i profil som det Jack O’Halloran åpenbart var i Hero and the Terror. I stedet var morderen i tidligere film, ganske spinkel og høy, mens Simon Moon var langsom og mer fyldig.
Dessverre greier ikke Hero and the Terror å gjenta den gufne og små ekle slasher stemningen, og virker i perioder noe lat i både hvordan handling og karakterer skal forsøkes å linke opp med hverandre, og nei, alt handler i grunn om returmøtet mellom de to kamphanene, og alt annet er liksom ikke så veldig viktig.

Noen komiske og meget cheesy scener er det jo også her, spesielt sluttscenen med en klassisk feel-good freeze frame i hop med en rimelig vettskremt prest, og hvor Chuckern legger en blodig og forslått lanke godt festa rundt presten, og setter så ut i et gedigent glis, mens hans nye "kompis", ser mest ut som han vil være alle andre steder, enn ved siden av actionhelten.

Alt i alt, ingen forandring på ratingen siden forrige besøk. Et ganske så forglemmelige affære, noen småkule actionscener, men nei, aldri på samme nivå som Chucks bedre 80-talls filmer, og litt synd, for denne så jo så tøff ut til å begynne med, men nei, klarer ikke gi den noe høyere enn maks en veldig snill:

5/10


Out of Bounds (1986) av Richard Tuggle

I et forsøk på å komme seg ut av småbygdas smale utsikter, blir den unge og noe naive Daryl Cage (Anthony Michael Hall) sendt av sine foreldre inn til storbyen, hvor han skal bo hos sine eldre bror for en periode. Dessverre blir møtet med storbyens langt mer uforutsigbare hverdag, en tøff utfordring for Daryl, spesielt når hans treningsbag ved et uhell blir byttet med en lignende bag, fylt opp med dop, og knapt før han har forlatt flyet, får Daryl både mordanklager, skyteglade politi samt en sadistisk gjengleder rett i hæla, men om noe godt kommer ut av galskapen, så er det jo at han stifter bekjentskap med en søt servitør (Jenny Wright), som skal komme han til unnsetning.

Vil tipp at Anthony Michael Hall var litt lei av å konstant bli typecasta og satt til å spille puslete og veike nerder eller mobbeoffer, og ønsket nok å "røffe" opp imaget litt, da med litt annerledes type roller, og det blir dessverre tidlig klart ut, at han makter ikke jobben med å følge i samme spor som andre "Bratpack" elever, ala Charlie Sheen, Robert Downey Jr., Emilo Estevez, Judd Nelson eller James Spader, og blir bare seende for snill og godtroende ut, slik det ofte gikk med Jon Cryer, Andrew McCarthy osv, som i likhet med Hall også ofte fikk nerde/mobbeoffer rollene, eller havnet i "vennefella" i romantiske 80-talls komedier, men sistnevnte viste jo senere et talent i å spille mer sleske typer.

Et annet problem, er jo at den helt store kjemien i hop med flotte Jenny Wright, er ikke å finne her. Og slikt er viktig, særlig i denne type filmer, der utseendemessig, virker som om Michael Mann i Miami Vice eraen hadde jobbet i hop med Jonathan Demme, for mange flotte og kule scener, musikk og ja, lite å si der, men bakom overflaten så mangler det noe, og det blir liksom klisje på klisje som hives innpå, for å fylle igjen det som mangler, og joa, det er likevel en viss underholdning å spore, og jeg har alltid vært meget svak for nevnte Jenny Wright, som dessverre aldri fikk den helt store karrieren, tross minneverdige innhopp i kultfilmer som Near Dark (1987) og I, Madman (1989), et par år senere.

Actionscenene er meget vellagde, og Michael Hall skal ha kred for å forsøke å manne seg opp, men føles ut som en rolle der kanskje ville passet typer som Charlie Sheen bedre, men tror Anthony forsøkte et par slike "macho" roller til, før han nok innså at det bare ikke funket, eller at han ikke fikk gode nok roller sendt i postkassa.

Alt i alt, en film der virker å kombinere romantisk og eventyraktig screwball komedie, slik som langt mer vellykkede Into the Night (1985) eller Something Wild (1986) greide, i hop med en mørkere og mer intenst action-thriller stemning, og hvor en naiv og noe ensom streiting, plutselig ender med å bli tatt på senga av ei eksentrisk og vill søt jente, og hvor store deler av handlingen foregår på farta, og i ly av nattens mørke.

Out of Bounds, er ikke på det nivået som nevnte filmer, men likevel helt okei natteunderholdning, og ja, Jenny Wright drar helt klart ratingen opp noe, og synd hun dessverre falt helt ut av det "gode" selskap ikke mange årene etter. Og slet visst med et hardt liv i etterkant, men det er hun nok ikke alene om i den bransjen.

6/10


Crimewave (1985) av Sam Raimi

"You maniacs! I've never seen anything like that... are you All right?"

En film jeg lenge har hatt lyst til å se, men av en eller annen grunn, ble den liggende på vent, til nå. Husker at Showtime (den nordiske utgaven) pleide å sende den noen ganger, langt utpå nattetid, men da var man som oftest, nesten i koma, grunnet total overdose med utallige tidligere sette filmer, og det å gyve løs på ny runde, var nærmest umulig oppgave.

Uansett, det lille jeg husker, var at Crimewave ble forsøkt "solgt" som en streit skrekkfilm, samt at det var noen klipp med Bruce Campbell og Brion James i tv-traileren.

Altså, ikke så veldig mye å gå på, annet enn at vissheten om at Coen brødrene, Campbell og Sam Raimi, vel, det kunne da ikke bli dårlig underholdning?

Heldigvis, så ble det helt klart, min type film. Der vi får se to mildt sagt, sinnssvake og morderiske typer (Paul L. Smith og Brion James), som er fullstendig oppslukt i deres arbeid som "innsekts utryddere", der har fått i oppdrag å gjøre av med en businessmann, i de sene nattetimene. Noe der betyr dårlig nytt, for en kjærlighetssyk nattevakt (Reed Birney).

Joda, har ingen problemer med at denne mørke kult-komedien, kan slå ut begge veier, særlig for fans av Raimi/Coen brødrene, men likevel, jeg må si man ble smått forbauset, over den lave ratingen/scoren filmen hadde, for så "fæl" var den nå ikke. Tvert i mot.

Visuelt er den jo fantastisk å se på, og så mange morsomme og elleville karakterer, nei, en jeg definitivt vil se igjen, og der raten mest sannsynlig vil stige oppover.

Og anbefales til de som liker litt "rare" komedier, eller er fan av Bruce Campbell, Raimi og Coen brødrenes filmer.

Denne ville nok ha gjort det utmerket, i hop med Don Coscarellis Bubba Ho-Tep (2002).

Inntil jeg får tak i en god Blu-ray/DVD, ligger filmen til en:

7,5/10

Gjensyn med denne tidvis meget morsomme og helsprø mørke komedien, der jeg var innom i våres, og bare klipte og limte fra anmeldelsen min fra VGD og over hit. Fint lite å utsette eller forandre på, bare at man siden den gang, fikk plukket med seg den nylig utgitte og meget stilige Power House Blu-ray utgaven, der innehar 4 forskjellige versjoner, mens den man så for andre gang hittils i år, er den internasjonale 87 minutters versjonen, som ja, virker å være den beste eller mest kjente.

Nei, en film jeg er glad man fikk handlet inn, og ligger å vipper mellom en 7,5/10 og ei 8/10, som ikke er umulig vil bykse opp et halvt hakk, ved senere besøk.

Og ja, holdt nesten på å glemme at man fikk klemt inn et hyggelig gjensyn med Beetlejuice (1988) i natt, og en man tenkte å se igjen i forbindelse med Halloween, men ja, det ble ca: ei uke senere, men absolutt en herlig skrekk komedie, og usikker på hvorvidt det vil komme en fortsettelse, men alltids lov å håpe.

Ja, sistnevnte fikk en velfortjent 8/10 på ratingstigen.

7/10

Peeping Tom (1960) av Michael Powell

"Whatever I photograph I always lose."

Som følge av en heller noe "spesiell" barndom, har den unge Mark Lewis (Karlheinz Böhm) endt opp som en nokså forstyrret einstøing, der lever ut sine fantasier via hans store kjærlighet, og der hverdagene brukes til å dyrke frem sin helt spesielle hobby, da i å gjøre private "hjemmefilmer".

Fikk endelig sett denne psykologiske thrilleren, som man hadde tiltenkt forrige skrekkfilm dominerte filmmåned, men fant aldri rette tidspunktet, og tja, glad man omsider så den. For meget creepy og spennende film, der åpenbart har vært til stor innflytelse for flere av mine egne favorittfilmer innen senere giallo, slasher og thriller utgivelser, og hvor en av filmens beste scener, fikk tankene over i Michael Manns mesterlige Manhunter (1986), og slikt bare bidro å at en likte Peeping Tom desto mer.

Nei, denne var definitivt etter min smak. Og ikke umulig at den kan bykse opp et hakk ved senere besøk.
Inntil da blir det en sterk:

8/10

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Videodrome er Woods beste. Tv-scenen der er good shit

[Frank.N.Steen]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (5 minutter siden):

Videodrome er Woods beste. Tv-scenen der er good shit

Ikke sett alt av Woods, men perfekt i småsleske men likandes roller, og ja, Max Renn er nok i hop med bidraget i Salvador (1986) helt i toppsiktet av det man har sett av hans mange minneverdige rollefigurer.

Synd han aldri helt slo an som leading man utover 80-tallet, men uansett hva slags film han rota seg borti, og hvor mye/lite spilletid, kan en banne på at han ville levere/stjele showet. 

Nevnte tv-scene, utrolig imponerende hvor bra flere av scenene og bruken av make-up og spesial effekter er levert. Den "vagina-betamax" scenen, ja, småsyke saker, og er nok i denne perioden jeg helst foretrekker Cronenbergs filmer, selv om han jo har gjort unna mye godfilm også senere tid.

[Theo343]

6 hours ago, Dragonlove said:

Det er komt en Engelskspråklig versjon ja, jeg har sett den Danske og synes den var bra så tviler på jeg ser den Engelske versjonen.

https://www.imdb.com/title/tt9421570/

 

Så den egelskspråklige nå nylig. Litt som i samme gata som alle slike filmer. En som sitter i bil i telefon hele filmen, en som ringer og er begravet hele filmen osv.

[Pizza3333]

DUNE:

Årets storfilm. Fått en del gode anmeldelser (av de aller fleste) & blir sammenlignet med storfilmer som Star Wars. 8.2 på Imdb. 82% (tomatometer) & 90% (audience score) på Rotten Tomatoes.
Cinematisk er den helt nydelig. Her er det lagt mye arbeid i effekter, ren porno for øynene. I teorien syntes jeg historien er solid, men en del middelmådige prestasjoner & rotete fortelling så demper det mye av potensialet. Flere rare valg av skuespillere.
Musikken er ok, men hakket overdramatisk i scener som egentlig er veldig rolige. Hans Zimmer har gjort bedre verk.
Filmen føles veldig treg & rotete i starten.
OK underholdning men ikke en film som på noen som helst måte føltes minneverdig. Effekter redder denne filmen, på bar bakke er fortellingen ganske middels.

6.5/10.

[Frank.N.Steen]

Så igjen den artige skrekk komedien House (1986) i natt. Og av en eller annen grunn, går den som regel igjen, enten på vinter eller sen høst, og tja, burde kanskje helst sett på en varm og sen sommernatt, men joa, underholdende er den uansett tid på året.


"Horror has found a new home!"

Roger Cobb (William Katt) er til vanlig blant de mest populære og etterspurte skrekkforfatterne i Amerika, men bakom all suksessen, så skjuler det seg en tragisk og ensom hverdag, der er et resultat av å ha mistet både kone og barn, samt fæle traumer fra Vietnam krigen.
Likevel, i businessverden, er det ingen tid til å dvele ved fortiden. Ettersom både kravstore fans og utgivere, stadig vekk forventer nok en bestselger.
Noe slikt har derimot ikke Roger planer om, der hans neste novelle, vil ta for seg hans egne erfaringer i Vietnam krigen, men hvor den største utfordringen, blir ikke det å åpne gamle og vonde sår, men det faktum at han sliter med et klassisk tilfelle av skrivesperre.
Og med nyheten om at hans tidligere og kjære tante, har nylig tatt livet av seg, bestemmer Roger seg, for å flytte inn i sitt gamle barndomshjem, kanskje for å søke en viss nostalgisk trøst, men også med muligheten til å hente noe sterkt trengende inspirasjon, til sitt kommende verk, og hvor det ikke skal ta lange tiden, før husets skjulte hemmeligheter vil gi ham nok kreative innspill, til å gjøre en rekke nye bøker, og vel så det.

Absolutt en severdig film, der blander slapstick/off-beat humor, med skrekk og fantasi, samt noe drama under det hele, og resultatet ble jo en overraskende hit, for regissør Steve Miner, og som endte med at en rekke "oppfølgere", ble utgitt de følgende årene. Av disse, er nok film nummer 2, den som følger tettest (i eventyr/komedie stilen) mens film nummer 3 (også kjent som The Horror Show) er vel mer en som virket å ha langt mer til felles, da med overnaturlige slasher, ala Nightmare on Elm Street serien samt Shocker (1989), enn de tidligere House filmene.
William Katt returnerte jo tilbake igjen, i rollen som Roger Cobb i den skuffende film nummer 4, der ja, til nå er siste kapittel i filmserien.

Foruten nevnte William Katt, finner man også Cheers trofaste og tørste bar kunde, George Wendt, da som noe nysgjerrig nabo/kjempefan, og han og Katt finner raskt kjemien, mens den høyreiste Richard Moll, spiller den onde Big Ben.
Flotte Kay Lenz og svenske skjønnheten Mary Stavin dukker også opp i mindre roller.

Alt i alt, en tidvis underholdende film, som kanskje blir litt for "tullete" til å blande seg inn, som en av de beste av de mange hjemsøkte hus filmene fra tampen av 70 og utover 80-tallet. Men er absolutt nok sjarm og humor, til å holde interessen til stede, hele veien ut.
Og ender så med samme rating, som fra tidligere besøk:

6,5/10

Endret 14. november 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Crackerjack (1994) by Michael Mazo

Det som skulle være et rolig og fint alternativt, da til en ellers hektisk arbeidsdag for en utbrent politimann, snus raskt om til å bli reneste infernoet, når en gruppe terrorister angriper et avsides liggende luksus hotell, og kun en mann er i stand til å stopp dem. Jack Wild, aka Crackerjack! 

Vel, var jo smått innom den alt annet enn "imponerende" fortsettelsen Crackerjack 2 (1997), der "actionstjerna" Judge Reinhold får barsket fra seg, og tenkte jo at forgjengeren, måtte da være noe sterkere, men den gang ei. For dette var trashy og da av den billige og meget late varianten, selvsagt med Die Hard formelen som målestokk, men tja, foruten noen åpenbare scener og karakterer som er b-film kloner av figurene fra nevnte actionklassiker, så er det full stopp i den sammenligningen. 

Første som blir tydelig, er at Thomas Ian Griffith, så absolutt ikke var noen kommende actionstjerne. Han er rå som skurk i Karate Kid III og Vampires, men forsøkene på leading man, har vært meget blanda drops, og der han ble godt hjulpet ut, i den langt bedre og mer underholdende Excessive Force (1993), av veteraner som Lance Henriksen og James Earl Jones, blir det altfor tydelig, tidlig ut, at den helt store sjarmen og karismaen, er aldri å finne. De fæle (og meget tamme) forsøkene på one-liners, preller også kjapt av, og vel, flotte Natassja Kinski dukker jo opp, men nei, trengte to kvelder på å se den ferdig. Sovna halvveis ut første gangen, og ikke rart, for det ble kjapt ut, meget kjedelig.

Christopher Plummer forsøker å live opp situasjonen, men nei, denne er kun for de som må se alt av trashy b-film action, med folk der aldri helt fikk det til som potensielle action navn, og selv ikke mye å hente av "so-bad-its-good" type øyeblikk heller. 

Musikken var tidvis gyselig, så gjennomført lite innsats var lagt inn her, og nei, glad man ikke kasta bort penger på filmen, og utrolig nok kom det altså 2 "oppfølgere" med årene, og tror det holder med å ha sett 2 av 3, og setter en grei stopp der.

Går en inn med "store" forventninger, grunnet posteren, så vile en nok bli meget skuffet. Vel, minus det konstant pregløse uttrykket til Ian Griffith. Nei, en fyr som gjør seg nok best som skurk, og ikke good guy, selv om nevnte Excessive Force var hvert fall et bedre forsøk, men noen ny Seagal/Van Damme, ble han nok aldri.

4,5/10 

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Kom ut et år etter Cliffhanger. Rart det der. 

[Frank.N.Steen]

Stand Alone (1985) av Alan Beattie

"Come with me, I am death!"

En aldrende krigshelt (Charles Durning), havner plutselig midt opp i en intens og blodig skuddveksling, inne på sin favorittcafe. Som eneste vitne, blir han forsøkt overtalt av det lokale politiet, om å peke ut de mistenkte gjerningsmennene. Dessverre svikter systemet med å opprettholde de mistenkte i fangenskap, og det tar ikke lange tiden før de så finner ut hvem som er hovedvitne, og deretter og ut, settes det raskt i gang ei hevntokt mot deres nye fiende. 

En av utallige vigilante filmer fra 80-tallet, og de som måtte forvente nok ei runde med ellevill action, ala de mange Death Wish oppfølgerne til Charles Bronson, vel, de vil nok kanskje bli en smule småskuffa. Joa, vi har en aldrende krigshelt, der står opp mot det lokale avskummet, og forsvarer seg med det han kan finne, samt bygge noen hjemmelagde feller osv. Men tempoet og stilen, er langt unna nevnte filmserie, og første 60-70 minuttene, er nærmere drama genren, enn action-thriller. 

Durning er likevel, tross sin ikke akkurat tipp-topp shape fysikk, en likandes og tøff kar, der gjør en godkjent innsats, men filmen bærer preg av tv produksjon kvalitet (ikke umulig det var en tv-film) og den overbærende og gjentagende bruken av patriotisk musikk, kunne man gjerne ha vært foruten. 

Skurkene er vel ganske typisk 80-talls gjengmedlemmer fra det tiåret. Nasty og lite hyggelige typer, men føles jo litt bedre, når anti-heltene får rydda gatene opp, ettersom politiet er som alltids helt ubrukelige i jobben. 

Flotte Pam Grier får også litt tid her, der hun slår seg sammen med Durning i den avsluttende "duellen", og nei, vært på radaren min i en årrekke, men først nå man fikk sett den. 

Forventet vel ikke all verden, men tja, var vel i det "rette" humøret i går, og alltids likt både Durning og Grier, så da ender man til slutt opp med en veldig snill:

6/10 

[Pallehysa]

 

Escape Room 2 (2021)

Den første var grei underholdning. Ikkje forvent skodespel på høgt nivå. Plottet er enkelt og basert på tittelen. Oppfølgeren her derimot var eit makkverk som bør styres unna. Ganske komisk, og ikkje på ein god måte, med labert skuespill, elendig dialog, og uninteressante karakterer. Klarte ikkje å bli interessert i historien eller karakterene. Ok effekter. 4/10

[Frank.N.Steen]

Ulterior Motives (1992) av James Becket

Ny runde med tidlig 90-talls kampsport/action, der mulig var første av flere forsøk, i å selge (som nevnt tidligere), Karate Kid III skurken, Thomas Ian Griffith, som ei potensiell "utfordrer" til Seagal, Van Damme, Lundgren osv, men igjen får man en typisk misledende filmposter, myntet i retning actionstjernene ovenfor, men de som forventer 90 minutter med rævsparking vil nok bli skuffa, for dette var mer en langsom krim-thriller, med litt action her og der, men ja, forglemmelige saker, nok en gang.

Ian Griffith fremstår hvert fall noe mer karismatisk og villig til å by på seg selv, enn i Crackerjack, og klart, han var jo også med å skrive manus, samt produsere filmdebuten. Så han fikk vel litt friere tøyler å jobbe seg uti fra enn senere.

Synes filmen starter og avslutter okei, men midtveis så blir det mye laaange og søvnige scener, og nei, holder fortsatt Excessive Force (1993), som en langt bedre og mer underholdende actionfilm, men Ulterior Motives er nå hvert fall hakket vassere enn Crackerjack, uten at det sier så mye.

5/10

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

National Treasure (2004)

Hei! Nå var det populært med Dan Brown-bøker gitt. Siste big budget leading man for Nicholas Cage og siden  Disney(pre marvel og Star wars) har masse gronker i lomma fra eventyrfilmen pirates of the Caribbean  så her er det bare å åka på! 

 

National Treasure er en hod gammeldags skattejegerfilm med masse historiske "fakta", clues og selvfølgelig en superduperstor skatt på slutten av visa. 

Vi følger Benjamin Franklin Gates(si det fem ganger fort) som har en lang familiearv som ko ko konspirasjon-teoretikere om at frimurene gjemte den største skattevelvet et sted i Usa(sjølsagt).  Sammen har han med seg en guttevalp-assistent(Justin Bartha) og (sjølsagt) ei vakker,superkul og høyst interessert i am.historie dr. Abagail(Diane Kruger) på jakt etter nevnte skatt. De starter med å stjele the declaration of independence for på baksiden er det et nytt spor til neste ledetråd. Og slik går nå dagan, fra spor til spor til end credits.

Men oi oi, de må passe seg for de slemme britene (sjølsagt) ledet av big bad himself Sean Bean og FBI ledet av Harvey Keitel(savner han i filmer).

Mye gøy, fint filmet, god musikal score gjør filmen til en underholdende film å se på en sykdoms ettermiddag eller lørdagskveld. Når Ikke helt opp  Indiana Jones, men absolutt 100% greit det å. 

 

6/10 Nicholas Cage. 

[Frank.N.Steen]

Hollow Point (1996) av Sidney J. Furie

Vel, ser man det. Forventet en typisk rett på video, middelmådige saker, med noenlunde velkjente navn/fjes, og ikke så mye mer. Men Hollow Point viste seg å starte i gang som et fyrverkeri av over-the-top b-film action, der samtlige av hovedrolleinnehaverne virker å ha det utrolig moro, og denne gangen imponerer faktisk en pilleknaskende Thomas Ian Griffith, i motsetning til tidligere tids sette filmer fra sistnevnte, og synd han ikke gjorde langt mer lignende komiske leading man roller, for her gikk det unna, og så har man selvsagt flotte Tia Carrere som hans sexy motpart, og legger man til en latterlig  Donald Sutherland, der virker å være i det hyperaktive og mest lekne humøret, så har man en herlig trio som mest sannsynlig, dekker over en heller forglemmelig handling. 

En av de mest komiske stundene, har de to agentene sørget for å jakte Sutherland ned en trappeoppgang, hvor sistnevnte stadig stopper opp, og avfyrer eksplosive kuler via et blåserør i retning forfølgerne, alt mens Ian Griffith dingler utafor og kommer med ene latterlige one-linern, etter den andre.  

Nei, her sitter one-linerne, kulene og kruttet, meget løst, men nei, denne var såpass underholdende og komisk, at det må bare bli en positiv rating ut av galskapen:

6/10

[Reg2000]

Black Rain (1989)

 

En av Ridley Scotts mer glemte filmer. Michael Douglas og Andy Garcia spiller to politimenn fra New York som må eskortere en Yakuza boss til Tokyo for å overlevere ham til det japanske politiet. Mye av dramaet i filmen ligger i møtet mellom de to arrogante, brautende politimennene fra New York som ikke akkurat gjør alt etter boka, og det mer firkantede japanske politiet. Det er ikke verdens mest orginale historie, men det er en solid politi/yakuza film og Michael Douglas er som vanlig god i en rolle som ligger litt på kanten. Yusaku Matsuda er også god i rollen som Yakuza bossen. Det er også interessant at han var diagnostisert med dødelig kreft når han spilte inn filmen, og døde bare noen uker etter at den var ferdig. Han valgte å holde det hemmelig for filmcrewet slik at han kunne bli "udødeliggjort" gjennom filmen.

 

7/10

["""]

Ikke mange månedene siden jeg hadde et gjensyn med Black Rain selv, og den har virkelig tålt tidenes tann. Mørk, gritty og steinhard. Dødsfet film!

[Reg2000]

2 minutes ago, """ said:

Ikke mange månedene siden jeg hadde et gjensyn med Black Rain selv, og den har virkelig tålt tidenes tann. Mørk, gritty og steinhard. Dødsfet film!

Ja det var et gjensyn for meg selv og. Skulle se om den var like bra som jeg huska og må si den innfrir. Har sansen for Michael Douglas, spesielt når han er litt "smågal".

Endret 20. november 2021 av Reg2000

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (46 minutter siden):

En av Ridley Scotts mer glemte filmer.

Ganske synd, for den står lett igjen som en av de bedre buddy-cop/østen møter vesten actionfilmene fra tampen av åtti og tidlig 90-tallet. Musikken til Hans Zimmer er også et pluss, men ja, fet action, en del overraskende vendinger og fin kjemi mellom hovedrolleinnehaverne. 

Nesten trist, at Douglas ikke gjorde mer av den slags filmroller, for minna meg litt om en noe mer "avslappet" og eldre utgave, av Mel Gibsons bidrag i dødelig våpen 1, samt lignende hockeysveis og det hele. 

I perioder minner litt av handlingen/karakterene rundt det potensielle maktskiftet mellom den eldre garde, og den langt yngre og mer utålmodige, litt om en annen noe småglemt men solid 80-talls østen møter vesten action-thriller, da i Year of the Dragon (1985) med Mickey Rourke. 

En av favorittscenene, må være Black Rain talen, et stykke ut:

Spoiler

 

Virker som Ridley nok en gang "benyttet seg godt, av leilighetene til Rick Deckard og Tyrell fra Blade Runner universet. 

[Tomeito]

The Harder They Fall (2021, Netflix)

En tynn, forutsigbar historie - men utrolig godt og kult gjennomført. Her har regissøren lekt seg med westernsjangeren og westernklassikere, dyttet inn en haug med solide skuespillere som jeg tror egentlig bare fikk beskjed om å kose seg og være "kule" - noe folk som Idris Elba, Regina King, Delroy Lindo, Jonathan Majors og ikke minst Lakeith Stanfield klarer med bravur. Kul musikk. Bra scenografi, filming osv osv. Anbefales

8/10

[Frank.N.Steen]

The Phantom (1996) av Simon Wincer

Gjensyn med denne superhelt-eventyr filmen fra 90-tallet, der i hop med lignende superhelt flopper ala The Rocketeer (1991) og The Shadow (1994), hadde slettes ikke dårlig med budsjett og talent involvert, men av de tre, fremstår nok The Phantom som en langt mindre seriøs og leken affære, der føles litt mer ut som en slags Indiana Jones light, møter det mer campy men sjarmerende 60-talls Batman (Adam West eraen) eventyrene, og fikk mer utbytte av å se den igjen nå, enn for 4 år tilbake.

Husker godt at man var meget glad i Fantomet tegneseriene på 90-tallet, spesielt Krønikene, men også grunnet de mange heftige og spennende (enkelte småskumle) gjesteseriene, der bidro å gjøre Fantomet om til en av de virkelige høydepunktene, når det gjelder innkjøp av blader i løpet av en måned. 

Filmen kaster definitivt ikke bort unødig tid, på å forsøke å forklare for mye, og bare kjører rett i gang, og tempoet holder seg overraskende godt, så og si hele veien gjennom. Det er flust av kjente og kjære fjes og navn å finne igjen her, hvor enkelte aldri helt greide å bryte gjennom som potensielle leading men/kvinner, men som likevel har medvirket i mang en kjent film, og Billy Zane virket for en tid å være blant de som kunne hatt et potensiale som mer fremtredende hovedrolleinnehaver, men Catherine Zeta Jones var jo fortsatt et par år unna, å slå gjennom for fullt. 

Typer som James Remar og Treat Williams, er alltids å regne med, spesielt sistnevnte, men litt småskuffa over at den alltids intense skurke-skuespilleren Cary-Hiroyuki Tagawa, ikke fikk litt mer å rutte med. 

Flotte Kristy Swanson må jo også nevnes. 

Av de 3 nevnte superhelt filmene, som kanskje aldri helt greide å matche Batman filmene fra samme tiår, hvert fall i suksess, så er det helt klart The Shadow og The Phantom, som jeg likte aller best, The Rocketeer derimot, den gikk kjapt i glemmeboka, minus flotte Jennifer Connelly. 

Alt i alt, synd at filmen ikke ble noe større suksess. Men må innrømme at denne gikk meg (og flere), fullstendig under radaren, og var knapt med promotering rundt den, og hadde vel også noe med at man hadde mista litt av Fantomet interessen i samme periode. Men den virket nå å slå bedre an på VHS formatet. 

Ellers virket det som at kult-helten Bruce Campbell aldri skulle få det helt til, med å skaffe seg jobben som superhelt på 90-tallet. Han var vel først tiltenkt Darkman (1990), men den gikk jo til Liam Neeson, selv om Campbell endte opp i en liten cameo der, og senere forsøkte han seg på ny (eller slik har man forstått det) som Kit Walker eller Ånden som går, men også denne gang, ville det seg ei.

Men synes nå at Zane gjorde en god innsats, og ja, ender til slutt opp med en snill:

6/10

The Big Man (1990) av David Leland

Angående Liam Neeson og Darkman, så ble det et gjensyn også i går kveld, da med drama-thrilleren The Big Man, der tar for seg en arbeidsledig familiemann, der har et ekstra talent i avtalte nevekamper, og det tas flittig i bruk, når det plutselig ankommer en mulig for å tjene litt ekstra på siden.

Hadde kun fjerne minner om enkeltscener, og fikk lyst til å se igjen filmen i sin helhet. Starter noenlunde lovende, litt Hard Times (1975) med Charles Bronson over stilen, men tja, så begynner ting å dabbe av, og det blir noen ulidelig laaaange scener, samt sidehistorier der føles kun ut som noe der trekker tempo og stemning ned, og nei, Neeson gjør en meget sympatisk og tøff innsats, der spesielt sloss scenene er såpass nasty og brutale, men nei, kanskje ingen stor film. Men likevel verdt å se, om en da er glad i Neeson.

6/10