Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Jake Speed (1986) av Andrew Lane

En ganske så tam action-eventyr film, der jeg muligens gikk inn med litt for høy håp, om en positiv Romancing the Stone/Indiana Jones rip-off, møter Remo Willians/Big Trouble in Little China. Og vel, den kom jo selvsagt aldri opp mot de nevnte filmene, ettersom hovedrolleinnehaveren Wayne Crawford virket å ha en skuffende time-out, da med tanke på å levere sjarmerende og komiske leading men, noe han gjorde langt bedre i muligens desto mindre imponerende b-filmer fra samme periode (tenker spesielt på The Evil Below og den meget artige Headhunter), mens i rollen som Jake Speed, er han litt for lavmælt og kommer liksom aldri helt til sin rett, og hjelper ikke på at tempoet i filmen (den første timen) er ganske så søvndyssende saker.

Heldigvis, så forandres dette, i det øyeblikket John Hurt dukker opp, da som en meget slesk og klysete eksentrisk bad guy, der opererer som en brutal hallik/slavehandler som holder hus i et heller tvilsomt afrikansk land, som står på randen av en eksplosiv revolusjon. Hurts innsats, er ene og alene grunn nok til å løfte filmen fra en middelmådig rating, over over i en meget snill poengsum. Han er en slik 80-talls bad guy, der hadde fortjent å være med i en mye bedre, eller hvert fall langt mer underholdende actionfilm. 

Jeg hadde ikke hatt noen problemer, med å se ham i en typisk sleazy og voldelig 80-talls Cannon Entertainment utgivelse, med Charles Bronson eller Chuck Norris i hovedrollene. 

Interessant å se at regissør Lane og Crawford sto bakom kult-filmer som Valley Girl og Night of the Comet, men Jake Speed ble dessverre aldri en som fikk det til å stemme for min del. Mye tøff action, og en meget kul skurk. Men av typen film der ville raskt gått i glemmeboka, om det ikke var for nevnte skuespiller og hans herlige bad guy bidrag.

Arrow Blu-ray utgaven har et meget bra bildekvalitet, synd med lyden, for den virka å være veldig opp og ned, men heldigvis tekst og ender altså med en totalsum av:

6/10

Moon 44 (1990) av Roland Emmerich

En undercover agent blir sendt til en fjerntliggende planet, i et forsøk på å avdekke flere tvilsomme dødsfall blant piloter, hos en større gruvevirksomhet. 

Joda, denne var vel ikke all verden, den heller. Vil anta at med denne tyske sci-fi filmen, så var Roland Emmerich ute etter å fiske til seg interessenter fra Hollywood, da ved å flashe med hvor dyktig han var i å gjøre mye, ute av fint lite. For det tekniske og visuelle er faktisk av meget høy kvalitet her. Og klart, det er jo umulig å ikke tenke seg, at han har hentet tung inspirasjon fra Ridley Scott, og hans klassiske sci-fi mesterverker, Alien og Blade Runner. For flere av scenene i Moon 44, er nesten mer Blade Runner, enn Blade Runner. 

Vi får nydelige futuristiske landskap scener i bakgrunnen, masser av damp, fuktige og klamme mørke ganger, flyvende biler, og hvor til og med leilighetskomplekset til Rick Deckard (glemt hva huset i virkeligheten faktisk heter, men husker at en gammel Vincent Price film, House on Haunted Hill, samt Howling II også er et par av sikkert veldig mange, som må ha tatt i bruk dette helt unike huset, og dets byggestil) er benyttet som hovedkontor, for en større bedrift.

Der det visuelle er en nytelse, for fans av nevnte sci-fi filmer og klart, det var jo en gjennomgående trend på den tiden, særlig blant b-filmer, å gjøre Blade Runner aktige fremtids verdener, men helt klart, hvor ytterst få ville få det til å se like flott ut, som det Roland Emmerich har greid her. 

Dessverre er karakterene og handlingen, ikke så veldig mye å juble over. Michael Pare viser vel i grunn greit til, hvorfor han aldri ble noen potensiell leading man. Han ser trøtt og likegyldig ut, store deler av tiden, og man bryr seg aldri noe særlig om hans tilstedeværelse, til å begynne med. Her håpet jeg på noe ala den noe undervurderte sci-fi-thrilleren Outland, hvor Sean Connery må oppklare flere mistenkelige dødsfall, også på en ugjestmildsom industriell og farlig arbeidsplass, lokalisert langt uti det ytre rom.

Men der sistnevnte, var velspilt og spennende, og fokus på stemning og spenning holdt deg gående, hele veien ut, blir Moon 44 en som, tja, man begynner å henge litt med hue, tidlig ut, og hadde det ikke vært for de langt mer imponerende bidragene til Brian Thompson, Dean Devlin og Leon Rippy, så ville man nok ha duppa av halvveis ut i filmen, og kanskje våkna til slutt teksten.

Alt i alt, en film som sikkert var knotete å forsøke å selge, eller promotere. Da den er ingen actionfilm, og heller ingen thriller, mer en som ender opp i fengselsdrama, med litt action, her og der. Og hvor man så plutselig havner i en mørk tenårings komedie, hvor nerdene må opp mot high school jockyene, bare med noen ganske så brutale øyeblikk, deriblant en scene jeg er glad man ble spart for å se, men likevel, den kom liksom litt ut av det store intet, og etter dette, ble filmen langt mer alvorlig, og må si at den burde kanskje gått litt mer i denne retningen, mye tidligere ut.

For et eller annet sted, så lå det en bedre film her, kanskje ingen "klassiker", men absolutt potensiale for mer enn hva man fikk igjen av knappe 100 minutter med middelmådig sci-fi-drama.

Uansett, som nevnt, denne føles ut som en type "kom og hent meg" flørt, til Hollywoods pengemenn, og vil tro at noen ble imponert, for Emmerich gikk jo raskt over til stadig større budsjetter og suksess på suksess, og hvor sci-fi genren virket å være hans greie, da med utgivelser som Universal Soldier, Stargate, Independence Day og Godzilla, som fulgte utover 90-tallet.

Moon 44 er vel mest kun for de som er spesielt interesserte i å sjekke ut de litt mindre kjente sci-fi filmene fra tampen av 80 og tidlig 90-tallet, eller fan av skuespillerne som dukker opp her. 

Som nevnt, jeg synes det er de mindre rollene, som stjeler showet her, og alltid vært fan av Brian Thompson, så moro å se at han fikk spille på litt mer, enn kun en macho og brautende bølle, samt at Dean Devlin også gjorde en solid innsats. 

5/10

Clue (1985) av Jonathan Lynn

En gruppe helt spesielle gjester, er alle invitert til å tilbringe en kveld i en avsidesliggende gotisk villa, og hvor det snart blir klart, at eieren av huset, har noe helt spesielt i vente for sine gjester. Her blir det mord på menyen, og vel så det.

Joda, denne har liggi i watchlista mi, minst en 10-12 år, eller lenger. Fikk nå endelig sett den (den som hadde 3 ulike sluttscener) og må si at dette var jo slettes ikke gæren mysterie-komedie, da med et meget sterkt galleri av karakterskuespillere, og et tempo som aldri stopper opp. Føler at den kanskje må sees en gang til, men det får bli kanskje på en regntung og mørk høstkveld, fremfor en lommer og vindstille sommernatt, og hvor jeg muligens ikke var helt i den rette "stemningen", men fikk nå hvert fall en absolutt godt gjennomført film i retur, og kveldens soleklart beste sådan.

Ellers, wow. Den dype og dissende, formfulle utringningen til Colleen Camp, tror jeg lar Jim Carrey få det siste ordet:

7,5/10

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Clue is so boss. Tim Curry 

 

https://giphy.com/gifs/horror-mrw-rocky-plupKAtg5eGxW

Edit: hvordan legger man inn gif's egentlig?

Endret 19. juni 2021 av Slettet-D7I5Gr2

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (10 timer siden):

Ja, den var så absolutt spennende og velspilt. Remaken var jeg ikke klar over, før en skulle logge inn originalen i Letterboxd, men usikker på om den er noe jeg vil komme til å se med det aller første. 

En kjapp titt innom Letterboxd, og fant ut at man kun hadde sett 4-5 av filmene hans, men der samtlige ligger oppom 7/10 og 8/10, med What Happened to Baby Jane? og The Flight of Phoenix som de to jeg mener er sterkest, og hvor den jeg ble mest positivt imponert over, var Emperor of the North. Tror dette er en regissør jeg burde forsøke å få sett litt nærmere på, for liker den tidvis rå og brutale stilen og karakterene i filmene hans.

Han har noen finfine noir og western filmer, en utmerket krigsfilm og en skikkelig kultfilm som er på have you seen lista mi. Sikkert mange gode som er usette også.

[Frank.N.Steen]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (1 time siden):

hvordan legger man inn gif's egentlig?

Pleier som regel å funke greit, da ved å trykke på kopier bildeadressen (av valgt bilde/gif fra google) og lim inn, så skal det gå bra. Men er jo alltids mulig at det er noen som ikke vil helt samarbeide helt.

Kommer så opp ei melding om at linken blir automatisk bygd inn.

Endret 19. juni 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (1 time siden):

Han har noen finfine noir og western filmer, en utmerket krigsfilm og en skikkelig kultfilm som er på have you seen lista mi. Sikkert mange gode som er usette også.

Tror jeg har The Dirty Dozen liggende i samlingen også, huskes jo som en meget barsk og underholdende krigs-action film, med et fantastisk team av tøffinger som Lee Marvin og Charles Bronson i kommando. Ikke sett siden den ble kjøpt inn på midten 00-tallet, tror den DVD utgaven også inneholdt en mye senere oppfølger, hvor enkelte av originalbesetningen returnerte. Men tror jeg skal se førstefilmen, og så kanskje oppfølgeren etterpå.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Fra mobil da?

Endret 19. juni 2021 av Slettet-D7I5Gr2

[Delvis]

Har Ulzana's Raid som jeg ratet 7/10. Har sett The Dirty Dozen en gang også, men tror ikke den falt sånn veldig i smak hos meg.
Må se den igjen. Holdt på å forveksle den med The Delta Force, men det er jo noe annet, men både Marvin og Kennedy er med der også, så det var nok derfor.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Kodachrome.(2018 Netflix-film)

Den kreftsyke verdensberømt fotograf (spilt av Ed Harris )må dra på roadtrip til Kansas for å utvikle noen gamle bilder før den siste kodak-sjappa legger ned for godt, ønsker å ha med seg sønnen (spilt av Jason Sudeikis)på sin siste tur. Med seg har de med sykepleier(spilt av Elisabeth Olsen) får å hjelpe til.  

God og romslig film, Ed Harris spiller som vanlig på høy klasse, faen for en kul mann.  Olsen og Jason er likenes som bare det. Koselig å se på. Kan godt anbefales å se med samboer eller alene på en lun regnfull ettermiddag. 

 

8/10

Endret 19. juni 2021 av Slettet-D7I5Gr2

[Frank.N.Steen]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (10 timer siden):

Fra mobil da?

Har aldri prøvd før, men sikkert noen her inne som kan være til bedre hjelp, ettersom min mobil er av den aller billigste typen, og er vel i grunn hakket over en murstein.

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (10 timer siden):

Holdt på å forveksle den med The Delta Force, men det er jo noe annet, men både Marvin og Kennedy er med der også

Ja, det var jo en "greie" å gjøre slike selvmords mission krigs-action eventyr på tampen av 70 og et godt stykke inn i 80-åra. The Dogs of War, med Christopher Walken er vel også av denne typen underholdning, men innehar en noe mer hardtslående og tøff stil, mens Cannon gikk fullt ut, med de overpatriotiske og over the top Delta Force filmene, tror det ble også laget flere, selv etter at Chuck Norris trakk seg ut.

Ler alltid godt av scenen hvor han sier noe som: "Now I am gonna teach you a lesson!" og snur ræva til en terrorist, og blåsern i filler med en mobil rakettkaster bakpå motorsykkelen. 

[Frank.N.Steen]

De største helte (1996) av Thomas Vinterberg

To ustabile småkjeltringer (Thomas Bo Larsen og Ulrich Thomsen) får hverdagen snudd opp ned, i det førstnevnte blir kjent med via eksen (Paprika Steen) at han har ei tenåringsdatter, og det tar ikke lange tiden før far og datter blir kjent med hverandre, og der det kommer frem at hun har en alt annet enn "hyggelig" stefar, noe som gjør at trioen setter ut på en liten flukt mot de svenske skoger.

Nei, gikk vel inn (som vanlig) med litt for store forventninger. Trioen Bo Larsen, Thomsen og Vinterberg lokket jo også, da man vet hva disse skulle stille opp med, senere. Men De største helte blir liksom aldri det helt store. Et par meget morsomme scener, men også mye ikke særlig interessant eller underholdende som går for seg, da i denne road-trip komedien, der blander inn litt mørkere scener attpåtil, men av typen som verken er særlig nytt eller sjokkerende for denne type genre.

I andre roller, finner man jo den alltids søte Trine Dyrholm og Bjarne Henriksen, to andre Vinterberg favoritter. 

Nei, 2 år senere ankom Festen, da med flere av de nevnte skuespillerne i overlegent bedre skrevet roller, og nei, De største helte var for meg en ganske skuffende og lett glemt affære, og ikke noe jeg vil samle videre på.

5/10

The Wild Life (1984) av Art Linson

Tja, kvelden ble ikke særlig mer interessant, etter å ha kastet bort tid på nok ei middels (og knapt nok det), amerikansk coming of age, men mer en rølpete og uinteressant John Hughes aktig teen-flick, hvor man får slå følge med en rekke unge og fremadstormende talenter: Rick Stoltz, Lea Thompson, Chris Penn, Rick Moranis, Jenny Wright, Sherilynn Fenn og hvor også Randy Quaid har ei mindre rolle.

Denne så jo også ganske å morsom ut, og ble skrevet av Cameron Crowe, og umulig å ikke tenke på den fantastiske "forgjengeren" Fast Times at Ridgemont High (1982), men der den bød opp til et fantastisk galleri av sjarmerende, morsomme, småtriste, komiske og tragiske figurer, der alle hang lenge igjen, er det meste i Wild Life av McDonalds junk-food karaktergalleriet, man har de overkåte high school jockyene, den streite og sjenerte nerden, den rebelske lillebroren, den søte men forvirrede next-door-girl som jobber på ei fast food restaurant, og ja, selvsagt Randy Quaid da, som tvilsom eks militær veteran, og nei, det meste av disse stereotypiske 80-talls figurene har man sett utallige ganger tidligere, og nei, nok en nedtur på rappen.

Likevel, et par scener er så gjennomfør idiotiske og tåpelige, at man kan ikke unngå å flire av hva som foregår på skjermen. Favoritten, må være der Chris Penn og hans idiot kompiser trasher hele leilighetskomplekset og tar rennafart og løper med hodene først, rett inn i veggen til deres lite imponerte naboer, og raserer veggen, og alle festdeltagerne bare helt random, lar festen fortsette som før, og tar for seg av kjøleskapet og nei, som tatt ut av samtlige 80-talls musikkvideoer.

Og det er vel også hva man sitter igjen med, følelsen av at samtlige av filmens karakterer og scener, er mer inspirert av musikkvideoer enn alt arbeidet med å kartlegge og gi liv til såpass mange herlige typer i nevnte kult-klassiker, Fast Times, som også ble skrevet av Cameron Crowe. 

Det er også en imponerende mengde med tits and ass her, og som sagt, i perioder en mer rølpete versjon av John Hughes sine tenåringsfilmer, men uten "hjerte" og sjarmen i behold. 

5/10

Nei, er glad jeg fikk nå hvert fall kost meg med Tyskland mot Portugal, for filmkvelden var altså ikke all verden å skryte over. En kjip påminnelse om at impulskjøpene, ikke alltid slår positivt ut.

[Frank.N.Steen]

Megamind (2010) av Tom McGrath

Gjensyn med en film som jeg faktisk nesten hadde glemt man var innom, senest i sommer 2013. Inntrykket er at, her har noen forsøkt å henge seg på et lignende scenario, ala Despicable Me, som kom vel også ut samme året, men muligens en del måneder tidligere. Uansett, en skalla superskurk med sin egen minion (og andre små undersåtter) lykkes i å kvitte seg med sin nemesis (Metroman) og en skulle jo tro at han ville leve livets glade dager, men neida. Savnet av å ha en dødsfiende blir krevende, såpass at en ny blir forsøkt skapt til live, da med en kjip sideeffekt, og plutselig har man en ny superskurk i gjære, en som er enda mer ondskapsfull enn Megamind, og tilsynelatende sterkere enn Metroman. 

Filmen er slettes ikke gæren, men ikke rart den gikk i glemmeboka, for mye av det som gjorde at en likte de to første Despicable Me filmene så mye, var jo kombinasjonen av sjarm, humor, parodier og at man likte karakterene, selv om dessverre det ble litt for mye i den tredje filmen. Megamind derimot, er fartsfylt og har absolutt sine øyeblikk, men av typen animert film der aldri henger særlig lenge igjen, og oppsummeres greit, av nok et utrolig tamt og lite kreativt utvalg av for lengst i hjel spilte hits fra 70 og 80-tallet, og hvor mange ganger må klassikere som Highway to Hell, Back in Black osv, radbrekkes i filmer? Må da være mulig å utheve spillelista, hvert fall til litt mer enn kun de samme rockeslagerne, hver eneste gang? 

Nei, blir nok ingen keeper i samlingen, denne gang heller. Godkjent, men ikke noe å samle på.

6/10

Syngenor (1990) av George Elanjian Jr.

En slags fortsettelse, fra William Malone og hans lavbudsjetts monsterfilm, Scared to Death (1980), der inkluderte et plystrende gummimonster, som da noen syntes så, såpass kult ut, at de ønsket å gjøre en ny film, og inkludere flere av disse skapningene til Malone. 

Vel, Syngenor er faktisk hakket mer givende enn originalen, og kan ha noe med at den første filmen, var egentlig ganske så kjedelig, og at man knapt så noe som helst, da den var meget mørk i bildekvalitet og scener, og ble ikke desto enklere, da veldig mye foregikk midt på nattetid. I denne fra 1990, har man med en større bedrift, der ønsket å sette til livs, disse "supersoldatene", aka Syngenor, som skal erstatte soldater i land og terreng, der Amerika ønsker å være langt foran sine motstandere. Disse nye soldatene, kan også formere seg selv, helt på egen hånd. 

Midt opp i det hele, sitter en total gærning av en businessmann (David Gale) og nei, hadde man fjernet Gales vanvittige bidrag, ville en hatt med en utrolig døll og kjip b-film grøsser å gjøre, knapt nok det. Men sistnevnte stjeler showet fullstendig, hver gang han dukker opp. I ene øyeblikket sitter han på knærne og sutter på fingeren til en kvinnelig kollega, og det ser ut som han er i ferd med å gjøre litt mer, når skjørtet hennes blir forsøkt dratt oppover, men en slesk kollega ødelegger festligheten. Senere, sitter han med kaninører, og er helt i lekeland, og nei, synd Gale ikke fikk bedre filmer å jobbe utifra, etter den fantastiske innsatsen som Dr. Carl Hill, i kult-klassikeren Re-Animator. 

Syngenor tar dessverre aldri av, og hovedrolleinnehaverne er gjennomført kjedelige typer, monstrene er ganske så tøffe up-close, men klart, når en ser de fra avstand, så blir det raskt mer komisk. Et eller annet mangler, for at filmen skal løftes frem og bli en artig historie. Men tja, den har David Gale, og det alene, gjør at den går akkurat i balanse og blir en meget snill:

5/10

[Frank.N.Steen]

Ocean’s Eleven (1960) av Lewis Milestone

Det drikkes, det røykes, det flørtes og det synges, og så er det pån igjen, og igjen, i denne krim-komedien, der innehar the Rat Pack og joda, det er jo en viss sjarm over det hele, men oppunder 2 timer ble altfor lenge, og mistet de siste 10-12 minuttene, ettersom jeg var altfor trøtt og hadde nettopp kommet hjem fra en lang og seig løpetur, samt fått med siste omgang av Danmark - Russland. 

Tviler likevel på at filmen ville scora noe særlig annerledes i rating. Aldri vært noen stor fan av filmserien som ble gjort på 00-tallet og utover, men må vel innrømme at den første av de filmene, var nok bedre enn originalen, og nei, ikke særlig mer å skrive om. Sikkert et must for fans av nevnte rottegjeng, men enda en av disse eldre "klassikerne" som er sett, og ferdig med den ja.

6/10

Her Alibi (1989) av Bruce Beresford

Nok en skuffende og syltynn mysterie-komedie, med tidvis patetiske forsøk på romantikk og komiske situasjoner, og hvor en krim-forfatter (Tom Selleck), der har fått skrivesperre, drar innom en rettsal i håp om å finne noe nytt materiale å hente frem, blir raskt oppslukt av en ung rumensk skjønnhet (Paulina Porizkova) og før en aner ordet av det, har han gått god for at den drapsdømte kvinnen, er uskyldig, og de to reiser av sted til hans "lille" skogshytte, for å bli bedre kjent.

Klart, hadde dama veid 200 kilo, og hatt hårete vorter over hele ansiktet, så ville han nok ha forlangt at hun ble snarest slengt i den elektriske stol. Men så ville man hatt en relativt kort film i retur, som egentlig ville vært det beste.

Uansett, filmens største svakhet, er hvor flau humorforsøkene fremstår. Selleck med konstant voice-over, prater høylytt med seg selv og null kjemi med sin kvinnelige motspiller, som heller ikke har all verden stile med, annet enn at hun er pen å se på. Selleck er en likandes kar, og mulig noen håpet på å forlenge hans sen 80-tallet tid, som romantisk komisk leading man, etter suksessen med Three Men and a Baby, men handlingen er rett og slett ikke i nærheten av å være like morsom.

Det jeg husker fra filmen, er Selleck som uler og skriker, etter at hans rumenske skjønnhet, har skutt ei pil dypt inn i ene skinka hans, og en annen scene ruller han rundt, fanga inni en søppeltønne, nedover en bakke og krasjer. Men det "beste" blir spart til slutt, hvor han i fullt klovnekostyme, har en nevekamp mot en annen klovn, og nei. "Humor" på høyt nivå, og ikke rart denne kun har blitt utgitt på Warner Archive Collection, som er en dyrere (meget overprisa faktisk) DVD-R versjon, og en film som faktisk så litt koselig ut, fra traileren, men etter å ha sett hele filmen, må jeg bare smertefullt innse, at man nok en gang har bomma, og nei, tror jeg heller skal se igjen samtlige av de bedre og stemningsfulle krim filmene om Jesse Stone, der Selleck gjør en meget god innsats.

4/10

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

 

Her Alibi (1989) av Bruce Beresford

Nok en skuffende og syltynn mysterie-komedie, med tidvis patetiske forsøk på romantikk og komiske situasjoner, og hvor en krim-forfatter (Tom Selleck), der har fått , som er en dyrere (meget overprisa faktisk) 

4/10

(Hva jeg husker best fra filmen)

[Frank.N.Steen]

The Naked Jungle (1953) av Byron Haskins

"In the jungle, man's just another animal"

Et slettes ikke gærent jungel-drama/eventyr, da med en dose romantikk og spenning, og hvor Charlton Heston spiller en besluttsom plantasjeeier, der har brukt store deler av sitt unge liv, da til å overvinne jungelens uberegnelige farer, men har innsett at noe mangler i hans hverdag. Her kommer den vakre Eleanor Parker inn, da som hans "ubesudlede postordre brud", og det viser seg snart at hun er langt i fra så uskyldsren som forventet, noe som skaper raskt gnissinger mellom de to nygifte. Bedre blir det ikke ei, av at en gigantisk arme av drapsmaur, truer plantasjen og dens arbeidere, og det nygifte paret blir nødt til å samarbeide for å overleve, ikke bare hverandres selskap, men trusselen fra en tilsynelatende ustoppelige fiende.  

Filmen lovet action på baksiden av DVDcoveret, og tja, er vel i grunn mer en blanding av romantikk, drama og spenning, men på den tiden var vel Heston blant bransjens go-to-men, for mer barske macho menn roller, og skulle vel lykkes stort med den slags utover de neste tiårene. Her starter han opp som en sta og noe arrogant tøffing, der gradvis brytes ned og mye takket være Eleanor Parkers erfarne og moderne storby kvinneskikkelse, der utfordrer sin nye mann, på måter han ikke har opplevd tidligere. 

Skulle ønske man fikk litt mer jungeleventyr, men effektene og handlingen er absolutt godt gjennomført, og innsatsen til de to hovedrolleinnehaverne er også solid, særlig til sammenligning med utallige og mye senere creature-feature filmer, med drapsinsekter og jungel-drama, så det ble en positiv opplevelse, og ender med en rating av:

7/10

[Frank.N.Steen]

Et knippe sette filmer, de siste dagene:

Guys and Dolls (1955) av Joseph L. Mankiewicz

Musikaler, synging og dansing i større porsjoner, er sjeldent noe jeg får særlig utbytte av, greit i små doser, men ja, for mye, og interessen falmer raskt. Klart, det hjelper på, om musikken, låtene, karakterene og handlingen er av interesse, har sjarm, humor og spenning, og heldigvis, tross 2 og en halv time, meeeget lang affære (såpass, at en måtte dele den over 2 kvelder, mye grunnet sene fotball kamper på tv, løpeturer og ja, får ikke rukket alt på en gang) men Brando og Sinatra som hardbarka gamblere, er det stor klasse over, og damene er både flotte og sjarmerende, med noen imponerende og meget sexy dansenummer. 

Ellers er jeg usikker på om Frank sang Luck be a Lady Tonight, i filmen, eller om jeg duppa av (mista vel en 10-15 minutter, grunnet total kollaps) men fikk nå med at den ble sunget, nesten som ei "vuggevise" av Marlon, mye senere, og faktisk ikke verst.

Nei, denne blir nok av de ytterst sjeldne musikalene, som vil bli beholdt videre i samlingen. Settene, kostymene og stemningen er også meget innbydende og mulig en film, som kan lett bykse opp et halvt hakk, eller mer, ved senere besøk. Men da vil jeg nok prøve å se hele filmen, fullt ut, og ikke over to kvelder.

7/10

Summer of ’92 (2015) av Kasper Barfoed

Denne hadde jeg tenkt å se, før Danmark - Finland, men slik ble det ikke, og kanskje like greit, for danskene fikk jo en meget brutal innledning, og har plutselig funnet seg godt til rette, og nesten litt synd at de møter Wales senere i kveld, for er veldig glad i begge disse sjarmerende underdogsa, men vel, en av dem vil nå uansett komme seg videre, men skulle så gjerne hatt dem begge med, lengst mulig. 

Uansett, som guttunge, husker jeg dessverre ikke mye av danskenes sjokk-prestasjon med å ta EM gull i Sverige i sommer 1992. Men, jeg husker godt at vi var på sørlandsferie, for andre eller tredje årer på rad, og skuffelsen over at det ikke ble noe Kaptein Sabeltann besøk, grunnet at det var blitt forflytninger i oppsettet, fra kveld/ettermiddag, til midt på natta, og det ble nok litt vel sent for meg, eller kanskje mer for mammas del.

Men, jeg husker nå godt at pappa satt godt klistra, til reiseradioen, inni bilteltet og kosa seg med kald øl og peanøtter, og at det er et gedigent eleven, blant de danske turistene på campingen, når det ble klart at de hadde slått Tyskerne.

Vel, over til filmen. Jeg skulle nesten ønske at denne var gjort om som en tv-serie, for her var det jo potensiale for så mye mer. Mange herlige små historier, drama, herlige og fargerike typer, fantastiske fotballtalenter og ikke minst spennende matcher, og dæven, den grufulle kneskålskaden, den trodde jeg alltid kom fra VM i 1994, men stemmer altså fra en stakkars danske, som fikk altså sparka kneskåla, nærmest opp til låret, og skrek ut i et forferdelig smertebrøl.

Filmen i seg selv, er jo ganske så typisk og trygg, feel-good sportsfilm. Man vet jo hvordan det ender, men synes oppbygningen kunne ha vært så mye mer velgjort, men Ulrich Thomsen er som alltids en fin fyr, men skjønte tidlig ut, at dette ville bli en helt okei, ikke noe særlig mer type film, man ser og så ferdig med det. 

Tror jeg skal heller lade opp til kveldens kamp, med å se litt klipp og mimring fra diverse Youtube klipp, for sette i gang den rette stemningen.

5/10

Idle Hands (1999) av Rodman Flender

En "vakker" morgen, våkner den late sofasliteren Anton (Devon Sawa) opp til nyheten, om at han har huset, helt for seg selv, og den kanskje viktigste nyheten, den om at hans foreldre er blitt drept, samt at en drapsdømt gærning, herjer i nabolaget, det er ikke så farlig. Langt viktigere ting står på dagskjema, som å slenge seg på sofaen, ete junkfood, røyke hasj og se timevis med skikkelig "kvalitets tv". Vel, ting skal snart forandre seg, i det Anton begynner å få litt "krampeaktige" tendenser i høyrehånd, og før han aner ordet av det, ligger døde kropper, over det hele, og enda kjipere er det at alt sammen, virker å ha en sammenheng, med hans nye morderiske "talent". 

Joda, denne var absolutt verdt å få med seg. Tidvis meget artig og velspilt skrekk-komedie, med en herlig gjeng av unge talenter, noen der i årene som skulle komme, ville være av typen, som var nesten over alt, eller slik virket det. Andre var fortsatt et par år unna, sitt store gjennombrudd, men ikke så vanskelig å se hva som var i gjære.

Filmen er i grunn greit oppsummert, om en blander Evil Dead med Hjemme Alene, og en fin dæsj med Re-Animator og The Hand, den med Michael Caine, så har man en meget suksessfull dose for 90 minutter med stoner-skrekk, og en jeg godt kunne tenkt å sett igjen i de senere dagene av oktober måned. 

Devon Sawa, var jo en som virket å ha karrieren på rett vei, året etter ville han lede an i den overnaturlig skrekk-slasheren, Final Destination, samt ha rollen som den ganske dedikerte Eminem fanen, Stan, i nevnte musikkvideo, og mulig han også dukka opp i et par andre filmer det året, men så var det slutt, og borte ble han. Hvert fall virket det slik.

Seth Green derimot, var jo en som kanskje gjorde seg best i nettopp slike dophue, party-gærne karakterroller, men Jessica Alba, ja der hadde man ei som en ville snart få langt mer å nyte av, selv om det tok et par år, før Hollywood hang seg på, men først kom jo da den herlige sci-fi/action serien til James Cameron, Dark Angel, som dessverre ble tatt av lufta, etter to sesonger. 

Uansett, Alba er rykende heit i Idle Hands, og dæven, en viss scene, nær slutten, hvor den meget heldige Sawa, viser seg som en grepa kar, og den fyldige og veldreide stumpen til Jessica, har den sett bedre ut? Ikke godt å si, men lo godt, når kikka meg inn på gamle IMDb forumet, nå Moviechat, ett eller anna, og første som poppa opp var en tråd, dedikert til nettopp hennes kjente og kjære bakende, og joda, er glad jeg slapp å sitte å kjempe med å fryse bildet, på en VHS tape, og heller nøt godene av en DVD, og nesten så man vurderer å oppgradere til Blu-ray, kun for Albas del. 

Ganske desperat, men hva skal man si? Slike små stunder, er hva som gjør slike filmer, litt ekstra spesielle og minneverdige. Faen, hvorfor har jeg ikke sett denna før nå? Vel, slik kan det gå.

Filme er jo som sagt meget morsom, fartsfylt og sexy, og må også nevne et fint innhopp av ei annen flott dame, Vivica A. Fox, som sparker godt fra seg her.

Nei, tror denne har potensiale om klatre opp et hakk, ved nærmere besøk. Men da skal jeg se den, nærmere Halloween, som jo er passende, ettersom det er jo nettopp den tiden, som foregår i filmens handling.

7/10

Pulse (1988) av Paul Golding

Typisk, vel, slik går det, av og til. Antar at dette ville vært ei klassisk video-utleie tabbe, kjøpt/leid inn, grunnet utrolig tøft filmcover og tittel, og hva får man igjen? En dørgende kjedelig og saktegående overnaturlig film, som i perioder minner mer om en sci-fi barnefilm, enn en skrekkfilm. Synd, for her var masser av potensiale, men som sagt, det ble meget langdrøyt og kjedelig, veldig tidlig ut. Skjedde jo knapt noe som helst, og først når timen var passert, så kom en nasty dusjscene, og så ble det stopp, og igjen falt tempoet og nei, en lett glemt film, som man gikk inn, og håpet på noe underholdende, men satt igjen med mest frustrasjon over bortkasta tid og penger, rett ned i sluket.

Positive derimot, var jo at det var noe meget gjenkjennelig med musikken, og ikke så rart, for det var kanskje et av få lyspunkter å finne her, nemlig Jay Ferguson og hans stemningsfulle bidrag, og en kar som selvsagt leverte varene, et par år tidligere, i den overlegent bedre The Terminator.

Filmen dessverre, ble altså nedtur, og ender med en "snill":

4/10

Drop Dead Fred (1991) av Ate de Jong

Kun sett noe av, for evigheter siden, som nattfilm på norsk tv. Uansett, ei søt Phoebe Cates får slengt alt mulig skit, rett i fleisen, når gubben forlater henne, for ei bimbo, bilen og pengene blir stjålet, hun mister jobb og må så flytte hjem til sin ikke spesielt kjærlige moder, og ja, kan vel ikke klandre henne for å få et realt nervøst sammenbrudd. Men ut av all elendighet, kommer plutselig "håp" i form av hennes tidligere fantasivenn, Drop Dead Fred, en "gøyal" kar fra barndommen, som ofte ville få henne i store problemer. Han er nå tilbake, i full sving, for å gjøre ting, enda mer knotete, og vil ikke forlate henne, før ting har blitt tilbake til normalen.

Filmen virker å ha ei kult-status, og andre mener den er blant tidenes verste filmer. Tja, havna vel i grunn aldr i noen av leirene. Milevis unna, og vel så det, å være en "tidenes verste film" kandidat, men fant aldri helt kult-appealen heller. Ikke en som jeg lo eller fikk så veldig mye utbytte av, selv om enkelte scener, var såpass idiotiske at det var vanskelig å ikke småflire litt. Også kan en jo undre på hvordan i huleste dem skulle promotere denne floppen, for humoren er jo i utseende myntet på et yngre publikum, men mye av scenene og det som utspiller seg, er overraskende ondskapsfulle og nokså frekke, Fred som liker å få seg en god kikk oppunder skjørtene på samtlige damer, og har ingen problemer med å se hvem som har truser på, og ikke. 

Cates er søt og pen, som alltid, men tja, en film der føles ut som en blanding av Beetlejuice og den nylig sette, og også ganske tamme Little Monsters, som igjen var vel inspirert av Tim Burtons film, og nei, Drop Dead Fred er ikke mye å samle på, dessverre. 

Carrie Fisher dukker jo også opp, har et par småartige scener, men forsvinner litt bort igjen, og nei, sett og dett var dett:

5/10

[Delvis]

Hondo (1953)
Lenge siden jeg så en film med John Wayne. Måtte se den etter å ha sett ferdig den glimrende serien med samme navn fra 1967 (9/10).
Filmen var bra, men hadde ikke samme underholdningsnivå som serien hos meg, der skuespillerne var stort sett mer interessante.
Spesielt Buffalo Baker, dama, gutungen (broren til Jodie Foster) og offiserene. Vittorio ble spilt av samme faktisk. Og ikke minst hunden Sam som var mye bedre i serien. John Wayne var stort sett beholdningen i denne filmen. Det gjorde den ganske severdig bare det. Handlingen her går allerede litt i glemmeboka

6/10

Tombstone (1993)
Hadde sett den for mange år siden, men det eneste jeg husket godt igjen, va  Powers Boothe som så noe malplassert ut i sin cowboyhabitt.
Basert på en virkelig hendelse med Earp brødrene, Doc Holliday m fl, og en av vesten mest berømte gunfights. Virket å være ganske tro til de historiske fakta såvidt jeg kunne se,. God westernfilm på ganske høyt nivå dette.

7/10

[Frank.N.Steen]

At Close Range (1986) av James Foley

"Most people who drive through here see farms. Houses, and fields, and shit. I see money, I see things, everything got my name writ' on it!"

Brad Jr (Sean Penn) er en ung og rastløs tenåring, der i likhet med sine jevnaldrende, ikke kan vente med å unnslippe småbyens "store" gleder, og heller utforske hva som ligger bortenfor horisonten. Og når så muligheten endelig byr seg frem, da via en "varm" gjenforening med sin gamle far (Christopher Walken), blir det plutselig fart i sakene, og den hjemvendte faderen, brer straks om seg med penger, biler og fancy historier, som er langt mer spennende og fartsfylt, enn det enkle og ensformige livet på landet, med lite mål og mening. Dessverre har den "glamorøse" tilværelsen, en langt mørkere og farlig side, og en som vil gjøre seg raskt til kjenne, dersom noen er villig til å bryte bånd med virksomheten til Bradley Sr og hans måte å styre ting på.

Vel, da var denne mesterlige nattfilmen, endelig sett igjen. Må jo være minst to tiår siden den gikk som nattfilm på norsk tv, og husker aldri om jeg så hele, eller kun deler. Men det man husker, var at den hang igjen, i en god tid etterpå. En meget sterk og hjemsøkende krim-drama, der byr på fantastisk skuespill, nydelig musikk av Patrick Leonard og Madonna, samt et vanvittig sterkt galleri av talenter foran kamera, og meget mulig den beste skurkerollen Christopher Walken noensinne har gjort, og hvor han er en konstant dominerende og skremmende skikkelse. I grunn smått utrolig, at han ikke fikk ei Oscar nominasjon for innsatsen, for dæven, hadde helt glemt hvor god han var i denne filmen.

Sean Penn gjør seg heller ikke bort, og stemningen settes allerede i åpningen, hvor han kjører rundt om nattetid, i sin pick-up, og fikk noe så sjeldent som gåsehud av å høre igjen den nydelige musikken og themet til Patrick Leonard, og senere Madonnas Live To Tell, som alltid har vært en stor favoritt, og kanskje ikke så rart, for var nok først i filmen jeg hørte den, og senere man falt pladask for den via utallige ganger via Radio Oslo i de sene kvelder med radioen på, før leggetid. 

Nei, en nær perfekt sen sommerfilm, utmerket underholdning på en varm sommernatt, og lå å vippa mellom en 8,5/10 og høyere, men innsatsen til Walken, samt musikken og stemningen, er av typen der henger som nevnt igjen, og jeg er veldig fornøyd med dette gjensynet, og soleklart den beste filmen man har sett på en god stund nå.

Favorittscener er ikke enkelt å plukke ut, for mange å velge blant her, men en som helt klart står seg igjen, og får legge til en stor 

"SPOILER ALERT"

ettersom ja, har man ikke sett filmen før, er det ikke så lurt å trykke på linken, men uansett, en utrolig kjølig og guffen inntreden fra Walken, da som "øm og kjærlig" far:

Nei, denne fortjener ei solid rating, og blir så en meget sterk:

9/10

 

[Roger Gunvaldsen]

Delvis skrev (20 timer siden):

Hondo (1953)
Lenge siden jeg så en film med John Wayne. Måtte se den etter å ha sett ferdig den glimrende serien med samme navn fra 1967 (9/10).
Filmen var bra, men hadde ikke samme underholdningsnivå som serien hos meg, der skuespillerne var stort sett mer interessante.
Spesielt Buffalo Baker, dama, gutungen (broren til Jodie Foster) og offiserene. Vittorio ble spilt av samme faktisk. Og ikke minst hunden Sam som var mye bedre i serien. John Wayne var stort sett beholdningen i denne filmen. Det gjorde den ganske severdig bare det. Handlingen her går allerede litt i glemmeboka

6/10

Tombstone (1993)
Hadde sett den for mange år siden, men det eneste jeg husket godt igjen, va  Powers Boothe som så noe malplassert ut i sin cowboyhabitt.
Basert på en virkelig hendelse med Earp brødrene, Doc Holliday m fl, og en av vesten mest berømte gunfights. Virket å være ganske tro til de historiske fakta såvidt jeg kunne se,. God westernfilm på ganske høyt nivå dette.

7/10

Sommertid er western tid! Ser så å si aldri western filmer utenom "sesong" Lurer på hvor mange filmer som er laget om den berømte gunfighten? Føler jeg har sett mer enn en håndfull.

[Delvis]

Roger Gunvaldsen skrev (13 minutter siden):

Sommertid er western tid! Ser så å si aldri western filmer utenom "sesong"

Har det litt sånn jeg også. Og spesielt lørdag er westerndag for meg. Gjerne serie på formiddag og film senere.