Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

["""]

Kjører alltid et minimum av en horrorfilm om dagen i oktober, og gjør det samme i år. Skal se store deler av to franchiser på nytt, og avslutte en jeg allerede er i gang med, også må man vel finne noe nytt å se også. Blir vel veldig trivelig som vanlig.

[Frank.N.Steen]

Vel, varmet i går opp til den store skrekkfilm "sesongen" som jo er Oktober, da med ei episode av X-Files (sesong åtte) og nok en katastrofefilm, meget mulig en av de tidligste fra 70-tallet, og da gjennom Airport (1970), der som med samtlige av lignende utgivelser byr opp til flere kjente og likandes navn og fjes, der Burt Lancaster, Dean Martin og George Kennedy er blant de mange menneskene som jobber til daglig i hektiske omgivelser, da med å konstant forsøke å overvinne snøstormer, demonstranter, blindpassasjerer, smuglere og tikkende bomber, som bare en noen av de mange utfordringene som finner sted på den svære flyplassen Lincoln International.

Joda, filmen åpner lovende, ei overraskende feel-good stemning, nesten litt tv-serie aktig opplegg, det er muntert og trivelig, men dessverre blir det nok også tidlig ut klart at det blir litt vel mye "såpe-opera" over settingen, der ekteskapsproblemer, romantikk, og annet tar opp utrolig mye tid og plass, og dette går hardt utover både tempoet og min tålmodighet, der jeg hadde vel håpet på noe av samme stemning som den intense og tidvis klaustrofobiske man fikk fra The Poseidon Adventure (1972). Men det blir liksom litt for koselig og når det først klemmes til, så føler jeg at den store "sjokk" opplevelsen som flere av disse katastrofefilmene fra 70-tallet ofte inkluderte, er nokså tam og klart, har man sett Airplane filmene fra 80-tallet, så er det nok litt vanskelig å ta Airport for seriøst.

Som nevnt, mulig at dette var en av de tidligste av denne type filmunderholdning på 70-tallet, og jeg ville så gjerne like den bedre, men nerven og intensiteten uteblir, tross av et meget godt galleri av skuespillere så blir det ei laaaang og seig affære, der godt kunne ha vært nedjustert med minst en halvtime eller mer, og likevel ville jeg tvilsomt ha endt opp med noe særlig høyere sluttsum. 

5/10

Har forresten en eller to fly/flyplass thrillere fra tampen av 70-tallet igjen i boden, men føler jeg trenger kanskje ei liten pause fra den slags, og kommer nok tilbake til de senere i høst.

Endret 1. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 01:

Vel, jeg kom i gang, men dæven det ble alt annet enn ei "god" start, for etter den lange og treige Airport ble det vanskelig å henge med i perioder, og endte med å duppe av litt fra tid og annen i sofaen og stuemørket. Så det ble noe småstressa spoling bakover og fremover, men fikk nå likevel unnagjort 2 stykk skrekkfilmer i natt, og dermed like langt som for et år siden, og dagen er enda "ung".

01. Zombie Nightmare (1987) av Jack Bravman

Joda, ny runde med den godeste Thor (Jon Mikl) som spiller en meget "troverdig" tenåring, der vi får snart lære at som guttunge ble hans "gamle" far knivstukket til døde av noen lokale bøller, og senere har gutten vokst seg opp til å bli en svær muskelbunt med et talent for å svinge godt fra seg med balltreet sitt. Dessverre for Thor blir han utsatt for en hit and run, av noen rastløse ungdommer og før man vet ordet av det, så dukker ei vennlig voodoo prestinne opp og sørger for at Thor gjenoppstår som ei slagferdig zombie, som sverger hevn over sine drapsmenn.

Zombie Nightmare er en drittfilm, ingen tvil om det. Men ei og ung flott Tia Carrere, Adam West som røyker (vanvittig mye) og en mindre dose b-film cheese gjør at man greier å holde noenlunde stø kurs og se filmen ferdig. Og det var i perioder helt på vippet, for viste seg jo at utgaven man så på Youtube, hadde tydeligvis kuttet ut lyden i flere scener, sikkert for å unngå trøbbel om rettigheter angående musikalske bidrag (flere kjente artister dukker opp her), men i samme sleng ble også dialogen fullstendig borte vekk, og tja, tviler på at jeg mistet særlig av den grunn.

Ingen stor åpning på skrekkfilmmåneden, men like greit å bare bli ferdig og komme seg videre.

3/10

02. Son of Dracula (1943) av Robert Siodmak

Kunne vel like gjerne ha gått under navnet Son of Alucard! Der det er helt klart noe Ed Wood aktig (Dr. Acula) over måten navnet Alucard blir benyttet på, og hvor komisk knotete det er for politiet og ekspertene å avdekke at den mystiske Grev Alucard (fra Transylvania) er Grev Dracula, og han har selvsagt skumle hensikter på lur. Og her har greven tatt turen over den store Atlanteren til sør-statene, og der grunnet dårlige tider i sitt eget rike, så velger han å bytte de ut til fordel for de langt mer "fruktbare" sumpene i Amerika.

En av flere filmer som jeg visstnok greide å glemme/overse tilbake i høst 2017, når man først prøvde seg på en slik skrekkfilm Oktober utfordring, og har jo da ei større filmboks med både statuene av Karloff, Lugosi og Chaney Jr. samt et knippe av de mest notoriske filmmonstrene i sine egne bokser, men kom aldri lenger enn de mest kjente, og viser seg nå at man har fortsatt en god del igjen. 

I Dracula boksen ligger fortsatt en eller to på vent, så det er jo kanskje ei hyggelig overraskelse, får jeg nå håpe. Dessverre ble Son of Dracula, da med Lon Chaney i rollen som mørkets fyrste, en, tja, små-skuffende affære, litt som House of Dracula, det er vanskelig å følge opp en så mesterlig innsats som det Bela Lugosi leverte i originalen, og selv om Chaney gjør en okei innsats, så var det først i de siste 15-20 minuttene at jeg kviknet til, og det begynte å bli lovende saker. Klart, det hjalp vel ikke på at man allerede tidligere ut hadde sett gjennom 2 timer og 10 minutter med fly-drama, episode av X-Files og et stykk møkkafilm i forkant, og når klokka bikket 3 på natta var jeg trøtt og motivasjonen langt fra på "topp". Sovnet og våknet rundt 6 på morrakvisten, så ferdig resten av filmen og tja, kanskje det gikk litt utover helheten og alt, men her må jeg bare kommer meg videre og ikke se seg tilbake, for da blir jeg aldri ferdig. 

Likte stemningen, men handlingen og skuespillet varierte, men som nevnt, det tok seg opp mot siste akt og ender med en snill:

5,5/10

[Frank.N.Steen]

Isabelle: "You pilots are such... men."

Capt. Joe Patroni: "They don't call it the cockpit for nothing, honey."

The Concorde… Airport ’79 (1979) blir nok den siste av den slags underholdning, hvert fall på en stund. Ikke at filmen var totalt håpløs, for av alle Airport filmene så likte jeg faktisk den siste, mye mer enn de andre. Og der førstefilmen fremsto som nærmest ei sovepille i forhold, så har jo ting åpenbart skjedd i løpet av seriens litt vel utrolige fortsettelse, og husket knapt noe særlig fra film nummer 2, mens treeren foregikk jo under havet, og hvor en har sjeldent støtt på så mange ufyselige og irriterende klisjeer, kanskje i noen katastrofefilm før.

Den fjerde og avsluttende i flyplass kapitlet, er jo så langt unna den første som en kan komme, og mulig jeg må få tatt et nærmere gjensyn med Airplane! filmene, for de kan jo ikke ha hatt særlig til problemer med å finne komisk materiale å gjøre narr av, da Airport 79 utspiller seg jo som en utrolig morsom parodi på egen hånd, fra start til slutt. Og det er lenge siden jeg har ledd så godt av en "seriøs" drama-thriller, og denne viser vel kanskje litt til hvorfor denne engang så populære genren begynte å synge på det siste verset, i andre halvdel av 70-åra. 

For dette minner jo greit om hvilken retning Jaws oppfølgerne tok, og der alt fra tittelen og filmcoveret minner meg øyeblikkelig om Jaws 4: The Revenge (1987), og når den er nesten like morsom og underholdende, ja nesten synd de sluttet å lage flere av den typen, for hadde gjerne sett mye mer av George Kennedy som leverer hysteriske one-liners og sex-spøker bakom flyrattet, alt mens stormannsgale James Bond aktige bad guys, luftballonger, armerte jagerfly, selvutløsende våpen om bord på flyet, slemme droner og ikke minst ei dopa jazz-saksofonist som sperrer gamle tissetrengte tanter ute fra fly doen, og nei, lista bare fortsetter og fortsetter. 

Så filmen med pappa, og vi lo begge av den elleville galskapen som fant sted om bord på flyet, og nei, kanskje en av de bedre, eller hvert fall mer passende filmene til å falle unde "so-bad-its-good" type kategori, for denne vil jeg nok i motsetning til "røkla", kanskje se igjen, og hvem vet, mulig den blir enda mer givende med årene. 

6,5/10

Endret 2. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

03. Alien Space Avenger (1989) av Richard W. Haines

En gruppe utenomjordiske vesener ankommer moder jord og tampen av 30-tallet, hvor de raskt finner seg til rette, og starter øyeblikkelig å slakte alt og alle, så fort de får armert seg til tennene med våpen. Plutselig spretter vi 50 år frem i tid, og gjengen bare popper ut av sitt nedgravde romskip, og begynner å plaffe løs på en gjeng bygningsarbeidere. Deretter bærer ferden inn mot New York by, hvor gjengen nok en gang finner seg godt til rette, og enda flere menneskeliv går med, utrolig nok ingen politi eller FBI agenter som er satt på saken (mulig budsjettet ikke tillot den slags) men det nærmeste man kommer en "helt", er via en lokal tegneserieartist, som har litt skrivesperre og får klar beskjed av sin sjef, om å komme opp med noen lysende nye ideer, hvis ikke kan han se seg om etter ei ny jobb. Vel, kreativiteten den begynner plutselig å boble over, i det han støter på de 4 rom-gærningene der snart får sitt eget tegneseriehefte, basert på deres egne eventyr, og det er dårlig nytt for tegneren, som nå har blitt neste mål for de skyteglade gjestene fra ytre rom.

Tja, dette stinker det jo Troma Entertainment av, en lang vei. Tror faktisk sjefs-skurken dukka opp i et par Troma filmer tidligere, meget sikker på at han spilte nestlederen av trenings-junkie gjengen som mobbet stakkars Melvin i den første The Toxic Avenger filmen, samt hadde ei større rolle i første Class of Nuke Em High 2 år senere. 

Handlingen er rimelig fartsfylt og det spares ikke på krutt og gørr her, og selv om det ikke holder hele veien inn, så er det noe med disse sleazy b-filmene som ble til i New York by på 80 og tidlig 90-tallet, der bare oser av liv og røre, noe nyere New York skrekkfilmer sjeldent greier å fange opp lengre, dessverre. Klart, det er nok mye triveligere og renere der, men tja, for en b-film fan må jo byen ha vært et mindre paradis på den tiden.

Alien Space Avenger er slettes ikke så fæl (hvert fall om en sammenligner med utallige lignende utgivelser fra samme tiår), faktisk i perioder små-morsom, og spesial effektene var meget tøffe, samt stemningen og noen veldig flotte space-babes som jo viste seg godt frem. 

Likevel, det blir etter hvert noe ensformig og siste delen blir noe vel "hivd" inn, kun for å avslutte det hele, så ender med ei noe "streng":

4,5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 02:

04. Dracula’s Daughter (1936) av Lambert Hillyer

Like etter at terroren fra førstefilmen har tatt slutt, starter en ny, for London bys innbyggere, og der en mystisk Grevinne, vandrer rundt i gatene på nattetid og søker "modeller" som kan stille opp i hennes galleri.

Joa, nok ei små-skuffende og i grunn lettglemt "fortsettelse" fra den klassiske førstefilmen, og tross av en fin gotisk stemning og atmosfære, samt slettes ikke dårlige skuespillere, ble det tross av sine knappe 70 minutter ei søvnig ferd, og ja, innser at 2-3 filmer på rad, pluss tv-episoder av X-Files medførte til at man nok en gang sovnet og våkna tidlig på morgenen, og fikk unnagjort siste 20 minuttene av filmen.

Gloria Holden gjøre en fin jobb som den kjølige og mystiske Grevinne Marya Zaleska, og det er noe meget likt mellom hennes vampyr-grevinne og Anjelica Hustons Morticia Addams, som slettes ikke er noe minus. Her forsøker jo også vampyren å bli kvitt blodtørsten, da ved å oppsøke en psykiater om hjelp.

Jeg sleit med å holde øya oppe og kanskje det var til det beste at man sovnet inn, og våknet klar for ny dag og fikk unnagjort de siste 20 minuttene, for der man var i ferd med å gå i minus på ratingskalaen, så hjalp det på med litt hvile og siste akt løftet helt klart tempoet, tross ei noe "forhastet" avslutning. 

5/10 

[Frank.N.Steen]

05. Sweatshop (2009) av en eller annen

Vel, det måtte jo komme. En film så spekket til randen av elendig, irriterende og totalt ubrukelige og vulgære "karakterer" og "handling", kun for det vulgæres del, og klart, elsker man slikt, så er jo dette sikkert "toppers", men for meg er dette type totale lavmål av det laveste innen skrekkgenren. Kunne jo like gjerne stupt med hodet først ned i en overfylt septikk tank, for følelsen av å trenge sterkt ei skikkelig vask fristet, da etter å ha sett en sjeldent større gjeng av totalt usympatiske (sjeldent truffet så mange på ett og samme sted) drittsekker og direkte nasty party-folk, det er det heldigvis lenge siden man har møtt på. 

Uansett, et knippe festglade douchebags har beleiret seg inne i en eldre fabrikk, hvor de forbereder et større rave-party, men greier ikke å vente, og festen starter tidlig ut. Midt opp i det hele forsøkes det å gi ei slags "dybde" bakom disse forferdelige folka, som er så gjennomført ekle og, nei, jeg har sjeldent heiet så mye på bad guysa, og det var nok det eneste lille "positive" man satt igjen med. Svina fikk kjørt seg, og vel så det. Dessverre fikk jo jeg mye juling selv, for dette var en lidelse å sitte gjennom. Og enda et gedigent makkverk av de sjeldne, som går inn som fullt fortjent utfordrer i kategorien tidenes verste film, og frykter at det vil bli flere av denne typen fremover, dessverre. 

Hvordan denne kom i heimen er nok at man for en mindre evighet fikk ei større porsjon gratis filmer fra ei filmsjappe man ofte var innom, og håpet jo at det var gjort som en hyggelig gest, fordi man var trofast kunde og handlet ekstreme mengder med skrekk og kult-titler.

Men, en kan lure? Hadde jeg visst hvor fæle noen av disse gratisfilmene kom til å bli, hadde jeg slengt dem tilbake, for når noe er for "godt" til å være sant, ja da er det dessverre nettopp slik. Sweatshop er type "film" som jeg ikke ville tvangsfora mine verste fiender med (om jeg hadde noen), så fæl er den i større perioder, og nei. Hadde egentlig kun tenkt å skrive MØKK I PAKKE om hele skiten og terningkast 1, men måtte få lufta ut litt sinne og frustrasjon, og her burde det vært mulig å ratet med null stjerner, men dessverre slik fungerer det ikke.

Greit, gørr og blod er det nok av, og antar at hvert fall på det området gjorde noen ei solid jobb, men hadde de bare nedjustert de stadige patetiske forsøkene på sjokkfaktoren, og heller satset litt mer på å hvert fall gi seerne, minst 1 stykk noenlunde gjennomført karakter, og kanskje noe stemning, så ville filmen raskt bykset opp et ørlite hakk, men nei.

1/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 03:

06. Metamorphosis : The Alien Factor (1990) av Glenn Takakjian 

Visstnok ei "oppfølger" eller fortsettelse fra kult-VHS sleaze b-filmen The Deadly Spawn (1983) som jeg faktisk var innom i fjorårets Oktober Skrekkfilm Utfordring, og den var slettes ikke gæren, tross av et nær ikke-eksisterende "budsjett", så hadde den meget tøff stemning og bruk av spesial effekter og make-up, og et fint bevis på hvordan folk med kjærlighet til slike monsterfilmer kan lage underholdende filmer ut av fint lite, og fremsto som nærmest et kunstverk til sammenligning med Sweatshop.

Uansett, en annen grunn til linken med nevnte Deadly Spawn, er visst at flere av folka involvert i Alien Factor, også jobbet på førstnevnte. I denne sci-fi/monstergrøsseren, har en uheldig forsker blitt utsatt for et vondt bitt fra ei utenomjordisk skapning i en heller tvilsom lab, og før man vet ordet av det, flommer bygningen over av all slags bisarre og sinte beist, og midt opp i alt en stormannsgal sjef som forsøker å legge lokk på galskapen, to tenåringsdøtre som forsøker å finne deres kjære far og en kvinnelig forsker som forsøker å få tilbake sin kjæreste, som har blitt forvandlet til et enorm og slimete uhyre, som nå jager alt og alle!

Heldigvis, ankom den langt mer sjarmerende og tidvis komiske The Alien Factor, en som jeg aldri har sett før, men vært bortom et par av filmens mest kjente scener fra diverse Youtube klipp og Gifer tidligere, så moro å få sett hele greia. 

Selvsagt ingen "enorm" film, men med tanke på dens sikkert minimale budsjett, så har dem fått til en imponerende rekke med herlige monstre og beist, hvor spesial effektene og make-upen gruser totalt alt forrige film forsøkte seg med, og innehar en fin b-film sjarm.

Tvilsomt en som vil føye seg inn i rekken av favoritter innen sci-fi/horror, men verdt å se, om ikke for handlingen og skuespillet, så for effektene.

5/10 

07. Day of the Animals (1977) av William Girdler

En gruppe turgåere på utflukt i den amerikanske villmarka, blir plutselig utsatt for ei rekke bisarre angrep fra ulike dyr, og der snart viser seg å skyldes at Ozonlaget har begynt å gi etter, og påvirker etter hvert dyr og mennesker til å bli morderiske og blodtørstige beist.

Har jo vært innom et par katastrofefilmer fra 70-tallet tidligere denne uka, og en annen type sjanger, eller kanskje undersjanger som virket å nyte sine heydays på den tiden, var jo creature-feature filmer, hvor dyrene og moder jord slår tilbake på menneskeskapte problemer, grådighet og der selvsagt Spielbergs Jaws og Alfred Hitchcocks The Birds var nok også ganske åpenbare innflytelser. 

Har alltid vært svak for disse filmene, spesielt da Piranha (1978) og Grizzly (1976), som forresten ble laget av William Girdler, som igjen samlet i hop flere av de samme skuespillerne og stedene til hans neste eventyr, Day of the Animals. Kvalitetsmessig så er faktisk denne en av de bedre av typen dyrene angriper titler, og mye skyldes at filmen tross den kanskje noe komiske opplegg, lykkes i å ha et solid galleri med skuespillere og hvor stemningen sitter tidlig ut. Ingen er trygge og dyreangrepene er meget bra utført, og når en attpåtil får den til vanligvis (vel, for de som er mest kjent med han som morsom og likandes klovn på 80 og 90-tallet) koselige Leslie Nilesen, da i en så mørk og brutal rolle, som jo det han presterer å by opp til her, ja da har man noe ekstra i vente.

For Nielsen er jo noe for seg selv, da tidlig ut som en skikkelig drittsekk, som jo etter hvert virker stadig mer gæren enn noen av de mange aggressive dyrene vi møter på, og ender til slutt opp med å lage det totale kaos, når han motsetter seg turfølgets leder (Christopher George), og tar så over showet, hvor han både forsøker å drepe og voldta, samt går ut med et stor smell, da i en episk fight med en svær grizzlybjørn, kun med nevene som våpen.

Klart, det er jo også en større dose klassiske post-apokalyptisk/zombie stemning gående her, og bytter man ut zombier med sultne ulver, pumaer, bjørner, fugler, insekter, slanger osv, så har man jo greit med potensielle fiender som venter på lur, og jeg synes Girdler leverte to meget underholdende og velførte dyre-skrekk thrillere, men hjelper jo på at man er glad i den slags underholdning, og for meg den klart mest severdige av de tre man var innom i går og natt.

6/10 

Endret 3. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

08. The Dead Zone (1983) av David Cronenberg

En helt vanlig skolelærer ved navn Johnny Smith (Christopher Walken) får snart livet sitt snudd fullstendig opp ned, i det han etter ei hyggelig kveld ute med sin forlovede (Brooke Adams) blir utsatt for ei stygg bilulykke. Når han så våkner opp alene på et sykehus, får han snart lære seg at 5 lange år i dypt koma har kostet ham dyrt, men der samtidig har gitt ham ei ubeskrivelig ny "gave". En der snart vil avdekke langt mer enn han ønsker å vite, men som igjen kan medføre til at forferdelige og mulige hendelser satt i fremtiden, kan snus om til noe positivt.   

Joda, måtte se å få begynt å økt kvaliteten litt på skrekkfilmkikkingen, for nå var det på høy tid å se unna litt eldre favoritter, og David Cronenbergs meget fine og velspilte skrekk-thriller, da basert på ei Stephen King historie, er jo en av de helt klart beste, av de mange filmene og miniseriene som ble til på 80 og 90-tallet, og som tok for seg den kjente skrekkforfatterens mange verker.

Alltid vært en favoritt, helt siden den ble vist på Showtime Nordic for ei mindre evighet siden, og passer utmerket på sene høstkvelder. Mulig ei annen Cronenberg klassiker overskygget den noe, for samme året kom jo body-horror mesterverket Videodrome også ut, men her snakker vi to nokså ulike type filmer og underholdning, der det er finte lite gørr og blod, og mer fokus på stemning og karakterene, og her får man noen fantastiske roller fra blant andre Herbert Lom, Martin Sheen, Anthony Zerbe og Brooke Adams, men hvor det er ingen tvil om at Christopher Walken stjeler showet, og viser til hvilken dyktig skuespiller han var, og veldig synd hans tid som potensiell leading man aldri ble mer langvarig, eller større. 

Samme året hadde han jo også ei annen fin sci-fi-thriller, Brainstorm som også er et must om en liker skuespilleren eller 80-talls sci-fi. 

Sheen er også et fyrverkeri her, da i rollen som den skremmende presidentkandidaten Greg Stillson, som ikke går av veien på å ty til all slags fandenskap for å komme seg til topps, og ingen skal stoppe ham. Herbert Lom gjør en fin rolle i en langt mer seriøs del, hvert fall om en da er mest kjent med han som den "smått" nevrotiske og etter hvert helgærne sjefsinspektør Dreyfus i de klassiske Rosa Panter filmene med Peter Sellers.

Alt i alt, ei meget fin film, som alltid ligger å vipper mellom en sterk 8,5/10 og en 9/10, men der kanskje går litt vel "raskt" i svingene til tider, og en kan undre på om en miniserie kunne ha gjort den enda bedre, men på en annen side, så ville det å kanskje legge til 1 eller 2 timer ekstra, ha medført til at det ville blitt litt for mye, og nei, vil man ha mer, så kom det jo ei tv-serie et par tiår senere, da med Brat-pack stjerna Anthony Michael Hall.

Ellers må musikken til Michael Kamen dras frem her, nydelig og meget effektiv, allerede fra første stund, og setter stemningen på ei utmerket vis. Kanskje ingen klassiker, men en av disse som virkelig burde ha vært nevnt eller dratt frem oftere, da den byr som nevnt opp til mange flotte skuespillere, der alle får vist seg godt frem og rollen som Johnny Smith er helt klart en av de jeg liker aller best fra Walken. 

8,5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 04:

09. Death Valley (1982) av Dick Richards

En ung gutt, blir noe motvillig med på ei reise fra storbyens verden og rett inn i den amerikanske vesten og Death Valley, da for at han skal kunne bli bedre kjent med sin mors nye kjæreste. Og hva er vel ikke en bedre måte å skape et langvarig vennskap på, enn å sloss for livet mot en brutal seriemorder, der snart dukker opp og gjør livet til reisefølget om til et vaskeekte mareritt, western style!

En film jeg av en eller annen grunn har hatt lyst til å se, siden man først så posteren og tittelen, men ble liksom aldri noe mer ut av det, og først nå dukket den opp igjen, og bestemte meg for å gi den ei sjanse. Joda, vi får han lille ungen med brillene fra den klassiske og herlige julefilmen A Christmas Story (1983), og regner med at dette var hans kanskje første filmrolle? Uansett, med en unge i hovedsetet så blir det dessverre ikke alltid stor suksess, særlig med skrekk og slashere, men Death Valley greier å inneha noen overraskende små-gufne øyeblikk, og klart, det skyldes nok heller innsatsen til Stephen McHattie, samt at man jo får andre velkjente navn og fjes som Wilford Brimley og Paul Le Mat i andre roller. 

Alt i alt, ei nokså forglemmelig 80-talls grøsser-thriller, der aldri helt greier å bygge på potensialet tidlig ut, men kjekt å få sett unna, og glad jeg ikke kastet bort penger på de ofte overprisa DVD/Blu-ray comboene som man har vurdert til innkjøp flere ganger tidligere. Men denne er nok glemt om et par dager, og ender med ei meget snill:

5/10

10. Psycho II (1983) av Richard Franklin

Etter å ha tilbragt årevis innelåst på et mentalsykehus, blir den nå forbedrede Norman Bates (Anthony Perkins) sluppet fri igjen, da rettsvesenet mener han er frisk og klar for å takle virkeligheten. Dessverre for Norman, vil fortidens grufulle hendelser ikke gi slipp, og bedre blir det nok neppe, i det han bestemmer seg for å flytte tilbake til sitt gamle barndomshjem.

En meget vellaget fortsettelse av Alfred Hitchcocks legendariske film, og selv om den australske Hitchcock tilhengeren Richard Franklin (som jo tidligere hadde allerede gjort unna flere meget sterke thrillere, da basert tungt på sitt store idols arbeid, gjennom australske filmer som Patrick i 1978 og den fantastiske Road Games fra 1981) muligens drar bruken av campy og mørk humor litt vel mye frem, så synes jeg det var et klokt valg, og samtidig unngå å forsøke å henge seg på den store slasher-bølgen som stadig herjet bransjen, da med tanke på vold, sex og lignende klisjeer. I stedet får man jo ei meget underholdende og spennende historie, og klart, for min del så hjelper det nok litt ekstra på at nostalgi har mye å si, for denne så jeg faktisk lenge før originalen, og det var rimelig guffen opplevelse.

Som sagt, større doser med gørr, blod og nakenhet er det fint lite av her, og filmen trenger ikke å benytte den slags virkemidler, og selv om mange sikkert rynket oppgitt på nesa over åpningsscenen der er jo bokstavelig talt bare den klassiske dusjscenen "slengt" på, men deretter og ut så synes jeg Franklin lykkes meget bra med å gi ei fin og interessant fortsettelse for Norman Bates og hans nye hverdag. 

Klart, en del scener og karakterer virker noe vel "pådytta", tidlig ut, men det går unna i svingene, og jeg synes det kler filmen og karakterene. Klart, dette var jo som nevnt i storhetstiden til slasher-filmen, og mulig at det ble bestemt at det skulle gjøres litt forandringer, for husker noe om at Richard Franklin eller kanskje det var Perkins, som ønsket at Psycho II skulle bli filmet i sort-hvitt og være langt mer seriøs, og mindre bruk av humor.

Uansett, stemningen varierer mellom det sorgfulle, det håpefulle og det smått komiske, og mye av dette skyldes den sterke innsatsen til Perkins, og de mange dyktige karakterskuespillerne (Dennis Franz som slesk motellsjef der liker å skrike fra seg, er jo et lite høydepunkt) men også den fine musikken til Jerry Goldsmith, der jo ikke fikk noen enkel oppgave, i det å følge opp Bernard Herrmanns originale theme. Likevel, det noe triste men håpefulle nye Psycho II themet har alltid vært en av mine favoritt-themes fra 80-tallet.

Angående mørk humor, så vil nok aldri ei spade i bakhodet høres mer slagkraftig og komisk ut enn i denne filmen, uten jeg skal gå særlig mer inn på det her og nå, men ja, ler alltid godt av den scenen. 

Nei, ei annen favoritt fra tidlig 80-tallet, og mulig man er noe snill, men sett unna mange ganger, og vil forhåpentligvis bli mange flere besøk hos Bates Motell, og ender så med en velfortjent:

8/10 

Endret 4. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Stretch(2014)

Action komedie om en limousinesjåfør som kjører rundt i LA sliter etter flere år med rus,brus og mus og får et døgn på seg til å tilbakebetale gjelden sin på tre tusen dollar til sin minst favorittbookie. Finner sin forhåpentligvis løsning i en eksentrisk millionærer med rykte på seg for god tipping, men lett blir det ikke! 24timer full av vold,damer,spøkelser,fbi,kulter, rivaliserende limosjåfører og mye mye mer!

 

 

Patrick Wilson gjør en god rolle som sly, sjarmerende hovedperson som blir lett å like. Må hylle Chris Pine som den eksentriske millionæreren er pen selv under det meste møkkete klær og utseende. Thoose blue eyes man, wow!

Har også med seg haugevis av kjente småroller som kryddrer filmen. Filmen er nesten som en throw back til de gamle one-day-all-go-wrong komediene fra 80 og 90-tallet. Fikk store vibber til Quick Change(med bill Murray). En fin liten gem jeg fant på netflix, ikke hørt om den tidligere men anbefales som god søndagskveld. 

 

6/8

 

Endret 4. oktober 2020 av Slettet-D7I5Gr2

[Yunalesca]

The Marriage Story

8/10. 

Adam Driver altså, herlighet for en skuespiller. Men jeg har sett han live på Broadway så jeg vet akkurat hvor intens han er. Fantastisk da og fantastisk i filmen.

Imperial Dreams.

7/10.

Akkurat slik det er nok er i USA når man er svart og kommet ut av fengsel. Syntes John Boeyga var rimelig kjedelig som skuespiller i StarWars, men her viser han virkelig at han er en god skuespiller.

[Frank.N.Steen]

11. Hell's Ground (2007) av Omar Ali Khan

Visstnok ei pakistansk skrekkfilm, der følger mange av de klassiske skrekk-klisjeene fra amerikanske slashere og road-trip grøssere, da med ei gruppe festglade ungdommer på utflukt mot en stor rockekonsert, men dessverre for dem, så havner dem på feil kanter og rett i fanget hos noen morderiske beist. 

Enda en av disse gratis DVDene (fra AWE/Anotherworldentertainment) som man fikk med seg hjem, og tja, det ble nå hvert fall en noe mindre smertefull opplevelse, i motsetning til hva man fikk her forleden via makkverket Sweatshop. Her åpnes filmen ganske lovende, og stemningen og karakterene er det vel fint lite å klage på, men det blir kanskje noe tynt utover mot siste akt, der det føles som det kun blir dytta inn mest mulig nasty scener og vold, kun for å bli ferdig med det, og slik er vel også ei grunn til at veldig få av denne type filmer går i pluss hos meg. 

4/10

12. Carnival of Souls (1962) av Herk Harvey

Som den eneste overlevende fra en fæl bilulykke, får snart Mary en guffen følelse av at noe eller noen vil holde henne tilbake fra å returnere til hverdagens hektiske liv.

Ei positiv og tidvis imponerende overnaturlig grøsser, med mye fin stemning og skuespill, der jeg ble anbefalt for et år tilbake på VGD, og hadde nesten glemt bort, men glad jeg tok "bryet" med å se den, og av typen film som kan stige et hakk eller mer, ved nærmere gjensyn.

6,5/10 

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 05:

13. Psycho III (1986) av Anthony Perkins

Det tredje kapitlet om Norman Bates og hans stadige kamp mot moderen og hvor en slesk ny motellassistent (Jeff Fahey), litt for frampå journalist samt et skremmende likt minne fra fortiden vil hjemsøke og teste den trøblete motellsjefen til å unngå å havne utpå dypt vann, nok en gang.

Etter den solide og meget underholdende og velspilte Psycho II, som sikkert ble ei hit og medførte til da at en tredjefilm kom såpass raskt, og her føles det ut som at det har blitt satset litt vel tungt på bruk av vold, sex og mer typiske slasher/80-talls klisjeer, og dessverre blir det oftest utført på en noe "billig" og forhastet måte, som gjør at forsøkene på humor og sjokkfaktoren sjeldent lykkes, slik forgjengerne gjorde langt bedre. 

Likevel, det går unna og selv om denne aldri har vært noen stor favoritt fra tidligere besøk, så er det jo greit å få sett igjen, men tvilsomt en der noen gang vil vippe opp i pluss og ender som alltid opp med:

5/10

[Frank.N.Steen]

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 06:

14. Psycho IV: The Beginning (1990) av Mick Garris

Det siste kapitlet om Norman Bates, og et som tar deg med tilbake til begynnelsen hvor Norman er ute i det fri, og virker å ha funnet seg til rette i samfunnet, med hus, kone og en baby på vei, men der likevel velger å ringe inn til et radioprogram der tar for seg unge menn som dreper sine mødre, og hvem bedre er vel ikke til å gi litt innsikt i den slags, enn Norman Bates.

Alltid likt denne filmen, mer enn den skuffende forgjengeren, og synes den greier å avslutte Bates sagaen på ei fin måte, og mye bra scener og skuespill, spesielt av Olivia Hussey, mens Henry Thomas gjør seg ikke helt bort, og nei, til å være en tv-produksjon synes jeg denne var absolutt severdig og som sagt, en verdig måte å legge lokk på denne ganske så solide filmserien.

6/10

15. Drácula (1931) av Enrique Tovar Ávalos og George Melford

Så den originale Universal Horror klassikeren for nøyaktig 3 år siden, men hadde jo nærmest glemt bort at det også ble laget en spansk talende utgave, der faktisk ble spilt inn på samme tid, med samme kulisser og lokaler, og var litt spent på om denne ville matche den med Bela Lugosi. 

Det positive er at han som spiller Grev Dracula og gærningen Renfield, gjør en fenomenal jobb, men dessverre blekner resten av skuespillerne, og der originalen varer i knappe 72 minutter, er denne utgaven nesten en halvtime lenger, og slik går dessverre hardt utover tempoet i siste del, der det blir meget laaange scener og selv om jeg likte stemningen, klarer jeg ikke å dele ut noe særlig høyere rating enn ei:

6/10

[Hitherto]

Frank.N.Steen skrev (På 3.10.2020 den 11.04):

05. Sweatshop (2009) av en eller annen

Heh, ja der har du filmen sin der. Det er nettopp det jeg sier om slasher-filmer; de er bortimot de enkleste filmene du kan lage fordi du trenger bare en nedlagt fabrikk (eller en stor maskinhall), et maskert monster og en gjeng ungdommer som kan skrike og dø på troverdig vis.

Jeg var en tanke snillere mot denne her siden den hadde slik en torturpornografisk attitude ovenfor karakterene som ble destruert. Alt annet stod det heller dårlig til med. Jeg husker ikke engang hvordan den sluttet!

 

[SirJames™]

Stretch (2014) Gjensyn

6 år siden jeg så den sist, og den har holdt seg bra.

8/10

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (11 timer siden):

Jeg var en tanke snillere mot denne her siden den hadde slik en torturpornografisk attitude ovenfor karakterene som ble destruert. Alt annet stod det heller dårlig til med. Jeg husker ikke engang hvordan den sluttet!

Nei, det er dessverre ei kjip gjenganger med litt for mange av disse tortur-slasherne, og hvor blant all gørra og kroppsdelene som blir vansiret, deformert og utsatt for grufulle ting, så er det ytterst sjeldent at noen av dem henger spesielt godt igjen i minnet, annet enn de få som lykkes noe mer med å inneha hvert fall et par små-interessante karakterer/bad guys, eller hvor stemningen/musikken og bruken av lokaler osv kan gi et positivt utslag.

Fikk med meg 2 nye, eller eldre skrekkfilmer i går kveld/natt:

16. Dracula in Pakistan aka The Living Corpse (1967) av Kwhaja Sarfraz

Nok ei pakistansk skrekkfilm, også den ankom gratis i hop med et knippe andre AWE utgivelser omkring 2010-11, men hvor det denne gang var noe mer "givende". Filmen virker ha hente langt mer innflytelse fra de britiske Hammer Studio utgivelsene med Christopher Lee, noe som ikke er så rart, da disse gikk det jo mange av på 60-tallet, og hovedrolleinnehaveren minner langt mer om Lee, enn Legosi. Dessverre blir det kanskje litt vel mye fokus på dansing, synging og lignende, som jo ikke er noe "sjokk" med tanke på film og underholdning fra India og Pakistan, men det går etter hvert hardt utover tempoet og man blir bare sittende å vente på at 5 minutter med musikknummer skal forsvinne, så man kan komme tilbake igjen til handlingen.

Likevel, enkelte av de mer oppløftende og nattklubb aktige jazz-innslagene var slettes ikke gærne.

Alt i alt, sett og tja, blir nok en stund til det blir mer pakistansk skrekkfilm på meg, men en viss sjarm har disse jo, og kjekt å få sett litt annet enn kun amerikansk skrekk, som kanskje opptar litt vel mye av tiden siste dagene, uka. 

5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 07:

17. Wild Beasts (1984) av Franco Prosperi

Fra pakistansk horror, beveger man seg videre til "klassisk" italiensk b-film sleaze, der nok en gang er temaet hva som kan hende, dersom mennesket ikke respekterer naturen og sine omgivelser på bedre vis, og denne gang er det ikke ville dyr ute i skog og mark, som er trusselen, men livsfarlige dyr fra ei lokal dyrepark i en tysk storby, som utgjør den store faren for dens innbyggere.

Vært innom denne tidligere, og igjen ei AWE utgivelse (faen som jeg savner tiden disse fokuserte på kult, skrekk, exploitation, blaxploitation, sexploitation, zombie, kannibal, b-filmer osv, osv) og et utrolig tøft poster/DVD cover, som i tro italiensk b-film stil, lover kanskje litt for mye av det gode, men den skal nå likevel ha for at man får mye ganske så imponerende dyreangrep og blodige scener, og liker godt stemningen her, sleazy og var vel ikke helt uvanlig at italienske filmer ble spilt inn i tyske byer, hvor jeg tror også Demons filmene til Mario Bava fikk samme behandling, og det ga jo positive utslag.

Wild Beast derimot, vel, den er aldri i nærheten av å matche den mye bedre og velspilte/lagde Day of the Animals, og hadde nok sikkert ikke i nærheten av et lignende budsjett, vil jeg tro. Skuespillet er ikke spesielt dramatisk, mer komisk og meget over-the-top, som jo igjen var vel heller ikke ukjent for italienske skrekkfilmer på den tiden.

Sett før, og mye hadde gått i glemmeboka, endte med en 4/10, og tja, sliter med å se at denne skal noen bang bikke over 5/10, og vel, ender så med en noe snillere:

4,5/10

[Frank.N.Steen]

18. Premutos: Lord of the Living Dead (1997) av Olaf Ittenbach

Ny runde med ekstreme doser av blod, gørr og kroppsdeler som flyr veggimellom, men der dessverre handling, skuespill og alt annet er så gjennomført elendig, at dette burde vel ha knapt holdt til ei kortfilm på oppunder 20-25 minutter, og selv da ville jeg nok sittet og nikket med hue og slitt med å holde interessen i gang, for dette var bare, nei, ikke min type underholdning.

Husker at denne ble ofte bragt frem som en av splætter genrens virkelig "perler", og der flere på tidligere skrekkfilm forum ofte sammenlignet den, ja til og med mente den til og med overgikk klassikere som Re-Animator, Evil Dead filmene, Toxic Avenger, Peter Jacksons splætter utgivelser etc. Men, tja, elsker man gørr, blod og avsagde/kappede kroppsdeler, og bryr seg fint lite om "handling", "skuespill" og slikt, da nok dette midt i blinken, men forsøket på å selge denne tyske skitfilmen som ei "hysterisk" kult-klassiker, nei den funka dårlig for meg. 

"Humoren" er så ræva og patetisk levert at det er direkte smertefullt å se hva som skjer utover, for har jo vært innom tysk "komedie", særlig innen de erotiske sex-komediene på 70-tallet, og klart, deilige og barmfagre frauleins i de tyske alpene hjelper godt på til å dekke over for hvor fæle flere av dem egentlig var, men denne ekstremt lavbudsjetts skrekk-komedien skal nå hvert fall ha skryt for de fantastiske og meget blodige og vel utførte spesial effektene og make-up biten, som sikkert ble gjort på et meget lite budsjett. Bare så synd at det er det eneste jeg i grunn får særlig til utbytte av, og knapt nok det. 

Med ei spilletid på oppunder 2 timer! blir det utrolig laaange scener, og ikke en eneste gang trakk jeg på smilebåndet av de stadig grufulle og dølle forsøkene på komedie, referanser til overlegent bedre filmer og nei, liker en å hoppe fra scene til scene med gørr og blod, men der en fint kan skippe alt annet, så er det nok mulig å få noe ut av alt sammen, men dette makkverket har absolutt ingen ting annet gørr og blod, til felles med mesterverk som flere av nevnte 80-talls kult-klassikerne nevnt tidligere.

Ikke like jævlig som Sweathouse, og takk og lov for at jeg unngikk å se Premutos og den på en og samme kveld, for det var i grunn planen, men to så bedritne titler på en og samme dag, nei, da ville nok hele skrekkfilm opplegget mistet ekstremt mye av piffen og viljen til å fortsette videre.

Nok ei "gave" fra AWE og disse "hyggelige" gratisfilmene man fikk med seg, og for at man som trofast kunde i filmbutikker får altså slik møkk som "takk".  

2/10 

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 08:

19. The Card Player (2004) av Dario Argento

Nei, nå vurderer jeg å ta en time-out, nok en skuffelse, kanskje ingen sjokk, for det meste av hva skrekkmesteren har gjort siden 80-tallet har vært fint lite å juble over (hvert fall etter min egen erfaring) og denne tidvis dølle og irriterende skrekk-thrilleren hjelper ikke å bedre det inntrykket. 

4/10

Endret 8. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

20. The Loch Ness Horror (1982) av Larry Buchanan

Joda, etter noen meget fæle og ufattelig kjedelig skrekkfilmer, så følte jeg at en måtte forsøke å lette litt på den heller dårlige stemningen, og valget på gårsdagens "klassiker" gikk så i retning av det "skotske" skrekk-eventyret The Loch Ness Horror. Denne filmen tar altså for seg alles favoritt sjø-monster Nessie, som på sin side, tar seg ei god jafs av de mange idiotiske og latterlige figurene som forsøker å lete opp og fange det notoriske beistet som bor i Loch Ness.

Her får man "fantastisk" skuespill, spesial effekter av en annen verden, klisjeer på rekke og rad, samt et mystisk nazi-fly der ligger på bunnen av sjøen, og har vært der siden 1940-tallet, men dæven disse nazi-gutta har holdt seg godt, for flere tiår senere og de ser jo ikke en dag eldre ut, og nei, her er det mye tull og galskap som en får midt i fanget, og det er med å bidra til å gjøre at det blir i mindre perioder, ganske så artig og underholdende.

Usikker på hva skottene måtte mene, men inntrykket er at amerikanerne har virkelig gått hardt inn for å dra frem alt av stereotypiske klisjeer om Skottland, og bruke det så ofte og mye som mulig. Fæle tykk skotsk aksent, kilt, sekkepiper, mer kilt, mer sekkepiper, sinte skotter, gærne skotter, fordrukne skotter og joda, det er også en god porsjon slasher ingredienser dyttet inn her også.

Favorittscenen min, så komisk at jeg nærmest spratt ut av sofaen i latterkrampe:

To kåte tenåringer forlater (selvfølgelig mot reglene) campen de tilhører og oppsøker på nattetid ruinene av et skotsk slott, de tidligere har blitt advart mot å oppsøke, grunnet at en eldre gærning som er meget våpenfiksert og spiller sin elskede sekkepipe (nærmest døgnet rundt) er i de samme traktene, og hva gjør så kjæresteparet? Joda, de tar seg inn i slottet for å ha seg en hyggestund, og vips, så popper en illrød og rasende gammal skotte med kilt og øks opp for å hakke dem i biter, og tenåringene greier så vidt å unnslippe, men ikke før de har ankommet sin gummibåt, slår Nessie til, og i stedet for å bite i båten, så nærmest stanger/nikker Nessie hodet i båten med et stort smell, og nei, så gjennomført komisk og latterlig som det bare kan få blitt.

En annen herlig scene er når en gammal tulling nærmest dytter seg selv inn i kjeften til monsteret. Ikke en gang, men flere. Sikkert for å gjøre det enda mer "dramatisk". Uansett stor komedie ble det nå likevel:

Vel, plakaten til filmen ser jo ufattelig tøff ut, men snakk om misledende forsøk på å selge sitt produkt på, for gifen ovenfor gir nok et greit inntrykk på hva en i grunn endte opp med, og tja, det er nå likevel langt mer underholdende enn de andre og mye verre Loch Ness skrekk og sci-fi filmene man har sett i nyere tid, der sikkert hadde overlegent større budsjett og CGI effekter til bruk, men var bare totalt bortkastet med tid.

1982 filmen derimot er komisk i perioder, men dessverre blir det også mye dødtid, og alt er ikke like morsomt hele veien ut. En ting som er klart, er at filmen faktisk tjener godt på at det grumsete bildet og lyden dekker over dens mange mangler, og hadde ei Blu-ray utgave (vel, en vet jo aldri) blitt utgitt, og med forbedret lyd/bilde, så vet jeg ikke om filmen hadde vært like artig.

Alt i alt, ei møkkafilm, uten tvil, men der har sine stunder, ingen tvil om det. Og sjeldent ledd så godt av enkelt scener som nevnt ovenfor, og kan derfor ikke være for streng, og gir den ei snill:

4/10

Endret 10. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Elgen.]

Spun (2002
Av Jonas Åkerlund 
Så denne i natt -aldri sett før og det er litt trist faktisk å se avdøde Brittany Murphy og tenke på hva som kunne blitt osv. Nå er ikke jeg så glad i dop generelt men  kan like se filmer som handler om det. Denne er ganske spinnvill og med nevnte Murphy, Mickey Rourke, John Leguizamo, John Schwartzman, Mena Suvari, Debbie Harry, Rob Halford i rollene skal det mye til for at jeg slår av. Det er kreditert over 40 sanger i denne filmen (!) Alt fra Satyricon til Vikingarna -hallo i luken!! Musikkvideo-stilen passer overraskende godt til denne filmen. Jeg gir denne en 

7/10

[Yunalesca]

Tenet.

7/10.

Her skjedde det mye, og for min delt falt jeg litt av innimellom mtp tidsforklaringene og litt hule karakterer jeg ikke helt skjønte så mye av. Men drivende god action og tempo hele veien og utrolig bra filmmusikk som forventet av filmer av Nolan. 

For første gang i en 4DX sal og det gjør jeg ikke igjen. Den konstante ristingen i setet og blinkende lys til noe som av og til føltes som det var mer tilfeldig enn det som faktisk skjedde på skjermen, var helt utrolig forstyrrende! Innser at jeg må se filmen uten å bli ristet herfra og til evigheten, får gjerne med meg mer da. 

 

[Frank.N.Steen]

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 09:

21. Night Life aka Grave Misdemeanors (1989) av David Acomba

Et typisk midt på treet "ikke-helt-men-nesten" Youtube impuls funn, der åpner opp som en ordinær teen-sex komedie, hvor den nerdete outsideren (Scott Grimes) blir konstant plaget av de stereotypiske sportsbøllene og bimboene, og deretter lurt inn i ei sex-felle som selvsagt går helt galt. Etter neste 35 minutter med diverse tafatte forsøk på å gjøre "komedie", går plutselig filmen noe mørkere til verks, og bøllene blir drept, men holder de seg døde? Nei. De kommer tilbake, og er enda verre enn tidligere, noe som igjen går hardt utover hovedkarakteren.

Så faktisk litt frem til denne, da en interessant artikkel om glemte 80-talls skrekkfilmer virket å dra den frem meget positivt, men dessverre så tar det for lang tid før ting kommer i gang, og når det så endelig gjør så, er jo filmen nesten slutt. 

5/10

22. The Funhouse (1981) av Tobe Hooper

En gruppe festglade tenåringer som har lagt turen innom et besøkende karneval, bestemmer seg for å tilbringe natta i et spøkelseshus. Minuset for inntrengerne er at de snart blir vitne til et brutalt drap, og bedre blir det ikke når eieren av huset oppdager at han har med uanmeldte "gjester" og låser dem så inne sammen med sitt noe "spesielle" avkom, og plutselig forvandles en kveld med spenning og lek, om til en nådeløs kamp for å holde seg i live.

Sett tidligere, men da gjorde den åpenbart ikke samme positive inntrykk (endte med ei skuffende 5/10 i 2014), men i går kveld fungerte ting langt bedre, og likte godt stemningen, karakterene og hele opplegget rundt det å bli fanget inne i et spøkelseshus og hvor man konstant får avdekket nye uhyggelige overraskelser.

7/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 10:

23. The Creeping Terror (1964) av Vic Savage

Jauda. Hadde planer om både 1 og 2 filmer til, men denne absolutte skitfilmen satte en grei stopper for videre filmkikking, og selv med sine knappe 1 time og 15 minutter, så føltes det ut som at tiden sto stille, i større deler av "handlingen" og tror jeg sjelden har sett et like gjennomført elendig og patetisk filmmonster, som det man støter på her. For det får jo Nessie fra The Loch Ness Horror dagen i forveien, til å fremstå som noe der Stan Winston og gjengen kunne ha designet og skapt, hvert fall om en da sammenligner det med hva The Creeping Terror stilte opp med.

For det eneste som faktisk gjør at filmen ikke går helt i bunn siktet av "det verste av det aller VERSTE", er jo nettopp hele Ed Wood opplegget, med et filmprosjekt og dets skapning som ser så billig ut, at det må jo ha knapt kosta mer enn ei hamburger og en brus for å få i stand "spesial effektene". Som da består av et bokstavelig talt vandrende gulvteppe der har raska med seg masse søppel og avsluttet måltidet med å innta en meget energisk danser, som virker å ikke helt bestemme seg for om han driver med rumba, salsa eller tango (kanskje alle tre?) og tror du dette latterlige teppe-monsteret er ferdig? Nei, her skal hopetalls med folk etes, og de står nærmest i kø for å bli mat for dette absolutte komiske "vidunderet" fra en annen planet.

Midt opp i alt, får en jo noen "fantastiske" reaksjoner fra de mange ofrene, og hvor en meget overdramatisk forteller, hele veien ut, gir oss stadige påminnelser om alt det "fæle" som utspiller seg på skjermen.

En rask kikk på nettet, og for en gangs skyld så har faktisk noen også lagd ei rekke filmpostere som virkelig gir folk et greit inntrykk av hva de har i vente, da i sterk kontrast til nevnte The Loch Ness Horror.

2/10

Endret 10. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

24. Silent Rage (1982) av Michael Miller

Chuck Norris vs Frankenstein/Michael Myers lignende monster, der bare ikke vil forbli dau. 

Har sett denne tidligere, men fikk litt lyst til å sjekke den ut igjen, ettersom det er jo ganske så åpenbart at slasher genren og Halloween filmene har hatt ei tung innflytelse, og hvor alt fra den Michael Myers aktige morderen (til og med kledt opp i kjeledress) til klaustrofobiske sykehusganger, kjølig og pulserende synth-score til de ganske så nasty drapene er alle som hentet ut av ei ordinær 80-talls slasher. 

Her havner en nylig "avdød" morderisk gærning på operasjonsbordet til en meget tvilsom doktor, der tross av at hans nye pasient har nettopp drept flere mennesker med ei øks, gjerne vil ha morderen tilbake i live, og det blir klart at han har skumle hensikter med sin nye banebrytende formel, der kan gjenopplive mennesker og gjøre dem om til nærmest uovervinnelige super-soldater. 

Midt opp i alt havner helten (Norris), som er byens Sheriff og som da bragte inn morderen, og nå må han nok ei gang ut i runde 2 mot et morderisk beist som har uante krefter og virker ustoppelig.

Norris virket å ha ei greie for å gjøre action-skrekk filmer, og hadde vel et lignende scenario gående i en av episodene fra Walker Texas Ranger, samt at han medvirket i den overnaturlige skrekk-thrilleren Hellbound på 90-tallet.

Selv skulle man helst sett at Silent Rage fokuserte mer på stemning og skrekkdelen, fremfor de mange og tidvis irriterende slapstick og humor forsøkene, der heltens sidekick gikk meg tidlig ut på nervene, for ikke å glemme den cheesy romantiske mellompartiet som antageligvis kun havnet der for å fylle opp tiden før den store sluttfighten.

Alt i alt, en del kule sloss scener og synes filmen lyktes best med skrekk og slasher vibbene, men komedien og romantikken ble for mye i veien, ellers var jo bar-fighten også et lite høydepunkt, men en film som er litt for ujamn til å nå helt opp i toppsiktet av det aller beste Norris gjorde på 80-tallet, men kult at han hvert fall forsøke seg på litt annerledes type action-eventyr en gang i blant.

6/10

25. Shock 'Em Dead (1991) av Mark Freed

"Why is it that every retard thinks he is a rockstar?"

Ei smått overraskende impuls film man henta frem fra Youtube, kanskje mest grunnet at jeg har sansen for skrekk-metal filmer, ikke at det er for mye "perler" å lete frem der, men av de senere man har vært innom, så var faktisk Shock 'Em Dead slettes ikke gæren. Den åpner meget lovende, og hvor en nerdete taper som blir daglig latterliggjort og feiler i det meste, får likevel en mulighet til å gjøre opp i regnskapet når ei voodoo-prestinne bare sånn uten videre dukker opp, og pizza-nerden med ambisjoner om å bli den neste Jimi Hendrix, selger så sjela si for å følge rockedrømmen. Vips, så er han ei plutselig ei rocke-gud, eller mer demon, og damene ligger langflate og gutta er stinn av misunnelse. Eneste minuset er jo at for å opprettholde fasaden, må en rimelig dyr pris betales, og det er ikke snakk penger, men menneske blod!

Som nevnt, filmen åpner meget solid, cheesy som pokker, men underholdende og det er deilige damer, pupper og rumper i hopetalls, Traci Lords, mye kul og fengende musikk og selvsagt en del latterlige scener, men så virker det som filmen forsøker litt for "hardt" å gå litt vel "dramatisk" til verks i siste akt, og det funka dårlig for min del. Synd, for første 45-50 minuttene lå oppom ei meget snil rating, men siste halvtimen ble en mindre nedtur.

Likevel, en av de klart bedre eller mer underholdende av disse mange b-film skrekk-metal titlene, og er jo samtidig noe smått fascinerende med hele opplegget, der alt skriker hår-metall anno 1986-87 og virket som filmen hadde nærmest ligget på vent i årevis, som om tiden bare sto stille, før den så senere ankom videomarkedet i 1991.

For lite visste vel folka bakom hva som lå rett rundt hjørnet i musikkverdenen, og der skulderputer, sminke, høy hår og party faktor, eviglang gitarrunking, pastell farger, spandex-dresser og det aller meste som kan forbindes med den "glamorøse" sen 80-talls rocken, er jo tilstede her, og likevel, hovedkarakteren solgte sjela for å oppnå den slags rockedrøm, og bare knappe måneder senere og snakk om totalt sceneskifte for rockens del, og nei, hadde nesten vært moro med en oppfølger, hvor hovedkarakteren måtte forsøke å takle og overkomme nye trusler som grunge og rap/hip-hop, for ikke å glemme boy band og girl banda.

5/10