Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Elgen.]

Theo343 skrev (3 minutter siden):

Veldig interessant. Men skulle ønske alle inkluderte hvor de så filmen ?

I stuen? Kanskje ikke det du mente. Jeg så den på DR1 -uten tekst altså, men det gikk bra. Forstår dansk

[Theo343]

Just now, dengelgen said:

I stuen? Kanskje ikke det du mente. Jeg så den på DR1 -uten tekst altså, men det gikk bra. Forstår dansk

Så ikke på TV men PC og Altibox Overalt? Nei nå har vi det moro hehe. Dansk, svensk og norsk er enkelt for oss skandinavere ja.

Supert, da skal jeg sjekke om den er mulig å finne i arkivet på DR1.
https://www.imdb.com/title/tt6742252/

Alltid gøy å finne gode filmer man ikke har fått med seg.

[Delvis]

Theo343 skrev (11 timer siden):

Så ikke på TV men PC og Altibox Overalt?

YouTube filmleie: https://www.youtube.com/watch?v=4pg7XcOfb9U

Leie HD  kr 39
Kjøpe HD kr 79

[Frank.N.Steen]

Nail Gun Massacre (1985) av Bill Leslie og Terry Lofton

"Do you remember when you could sit outside and not worry about the mosquitoes and the killers?"

Politiet får hendene fulle i det en mindre landsby plutselig begynner å gå tom for mannlige håndverkere, og hvor alt virker å lede tilbake til en tidligere gruppevoldtekt og der det blir åpenbart at noen ønsker å sette ei siste spiker i kista til samtlige av de involverte.

Enda ei trashy 80-talls VHS low-budget "klassiker", og der må jo få en god del kred for å være både utrolig oppfinnsomme og kreative i valg av både filmens tittel, men også de mange taglines som: 

"A Very Penetrating Story!" 

"Who will get nailed next?"

og selvsagt

"Forget about that guy with the chainsaw. And start worrying about the deranged Nail Gun Killer!"

Til den fantastiske posteren som skryter på seg å være: 

"Cheaper Than a Chainsaw!"

Og så er det rett inn i ei over-the-top gruppevoldtekt (om en kan beskrive en fæl hendelse som noe slikt), da fylt til randen med stereotypiske bonde tamper i full aktivitet, og hvor noen selvsagt greier å få slengt inn et par: "JIIIIIIII-HAAAAAA" under det hele, og deretter får man absolutt ingen "forklaring" annet enn at filmen hopper så rett over og inn i en av mange latterlige og utrolig morsomme mordscener, hvor drapsmannen (eller kvinnen?) virker til stadighet å forandre høyde, kroppsfasong og kjønn? For en kan jo undre på om det er en liten guttunge eller ei jente som hopper rundt i det som må være blant de aller minst "skremmende" bad guy kostymene/karakterene fra slasher-eraen. 

Men bare enda en av grunnene til at filmen blir såpass severdig og underholdende. 

Og da har man jo selvsagt ikke nevnt de mange forsøkene på komiske one-liners fra killeren, og der kommer nesten like jevnt og trutt som spikerpistolen avfyrer skarpe prosjektiler mot alt og alle, og enkelte er så gjennomført idiotiske at det blir vanskelig å holde maska stram, særlig lenge.

Favoritten må være når en av de fremtidige ofrene står uvitende med ryggen til morderen og uten noen verdens bekymring vanner et tre i skogen, og sier noe som:

"Hold on, Mark. You want me to piss on you?"

Før han brått snur seg og ender opp med å sprute ned foten til morderen, som raskt svarer med:

"Well, you just pissed me off!"

Og der ligger mye av lista for den type humor, og det fungerer, meget bra, hvor til og med gamle bestemødre til inkompetente politifolk lirer av seg små gullkorn gjennom store deler av filmen.

Likevel, har enda ikke nevnt filmens "sterkeste" bidrag, nemlig soundtracket! Jeg trodde få ville matche det man fikk høre fra Don't Go in the Woods... Alone (1981), men Nail Gun Massacre tar det til nye høyder og hvor man får et heftig og meget "ondskapsfullt":

"Miiiiiiiiooooooooaaaaaaaaahhhhh-mooooooooaaaaaah-MOOOOOOOOAAAAAAAH" brøl gjentatte ganger, i hop med cheesy synther og nei, hadde gjerne hørt en time av dette fantastiske skrekk-themet, for sjeldent har man ledd så godt og lenge av hver bidige gange den slags ankommer, da for å sikre at stemningen når sitt klimaks.

Dette, og selvsagt en solid mengde av imponerende flotte og meget svære bryster (selvsagt helt "random" plassert her og der) bidrar i å "glemme" at vi snakker om ei meget lavbudsjetts møkkafilm, men som sagt, en veldig morsom og i større deler underholdende sådan, hvor tempoet går langt mer unna enn gårsdagens Rock 'n' Roll Nightmare (1987). Men kanskje ikke så rart, for den foregikk stort sett innelåst med ei liten gruppe karakterer i ei bondegård, mens Nail Gun Massacre er godt spredt utover landsbygda og vi treffer så på langt flere "interessante" og komiske innslag, og den slags utgjør jo ei positiv forskjell her.

Sett tidligere, og igjen er det Synapse Films som står bakom denne DVD utgaven, og selv om bildekvaliteten ikke på langt nær kan matche den jobben de gjorde med Rock 'n' Roll Nightmare så er det jo moro å se at også denne type redneck b-filmer har blitt bragt frem fra de glemte videohyllene og deretter fått et nytt liv på et nytt format, og kommer også med bonus materiale og det hele.

Denne fikk vel ei hyggelig 5/10 ved forrige besøk, og joda, den er langt mer fartsfylt og severdig enn forrige Synapse "kult-klassiker" og må si jeg fikk sånn noenlunde hva man kunne forvente av denne type underholdning i natt, og ender så til slutt opp med ei rating av:

5,5/10

 

Endret 13. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

""" skrev (22 timer siden):

Zombie Nightmare med Thor og Adam West. For spesielt interesserte kun

Den I Am Thor dokumentaren virket på meg som ei lovende utgivelse, og har jo litt sans for slike filmer/dokuer, da gjerne med underdogs innen musikk og underholdningsbransjen (Anvil og The Wrestler filmene dukket rakst opp i minnet) og Thor fremstår som ei (av det lille man har lest og sett) kul og likandes type, som man øyeblikkelig ønsker alt vel, og ender med å heie på. Så får se an om ikke det er mulig å få tak i noen DVD/Blu-ray utgave av den. 

Den Zombie Nightmare fant jeg liggende på Youtube, og holdt vel i grunn med å se navnet til Adam West, så var interessen lagt til rette, men hjelper jo på at Thor og deilige Tia Carrere (står visstnok oppført som hennes filmdebut) også medvirker, så får ta å sjekke ut denne om ikke lenge. 

Takker for meget interessante filmtips. ?

 

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (13 timer siden):

Som med Expendables, Red og denslags er det åpenbart et marked for veteraner i action. Venter fortsatt på en tilsvarende prosjekt i grøsser-land, men dette er vel det nærmeste som har lykkes hittil.

Har lenge drømt om ei slik grøsser/eventyr lignende The Expendables hyllest til 80-tallet, da med type kult-helter som Jeffrey Combs, Bruce Campbell og Reggie Bannister (hvert fall ei trio som ville vært først på min ønskeliste over en slik film). Og har jo vært snakk om (utallige ganger tidligere) ei Expendables for de mest kjente og brukte skurkene på 80 og 90-tallet (innen action genren) men også dette begynner å bli veldig mange år siden det virket å være noe særlig aktivitet i, og skyldes kanskje mest at fansen ble overhypet på ideen men også at noen ønsket å henge seg på suksessen til Sly og co filmene og hele nostalgi-bølgen som fulgte alt sammen.

VFW har jeg tilgode å se, men kommer meg nok i dens retning omsider, kanskje vel egnet som potensiell kandidat til Halloween-oktober utfordringen senere i år.

[Hitherto]

The Babysitter: Killer Queen

Denne så jeg virkelig fram til. Likte den første svært godt siden den føltes som et flashback til tøysete ungdomsdrevne skrekk-komedier på 80-tallet. Morsom denne og, men ikke uventet skrur man humoren til himmels, hvilket er vanlig i oppfølgere. Resultatet er enda flere meta-referanser, fysiske overdrivelser og Street Fighter hit-metere under slåsskamper. Tydelig at man liker Scott Pilgrim. Ikke verst når den er på sitt mest idiotiske, og selv om det er en del risikabel CG her så er den imponerende blodigs.

Det ER imidlertid en film som IRRITERER meg grenseløst når jeg forsøker å gi mening til de hodeløse plot-twistene som dukker opp. Det er to av dem og de er begge så konstruerte at de påfører filmen et par alvorlige banesår som ikke bare gjør filmen irriterende, men også tukler med med det som skjedde i den første filmen. Det må da for svingene være rasjonelle årsaker til at karakterene gjør som de gjør, skrekk-komedie eller ei. Ikke bare si at du har gjort en plot twist og forvent at vi skal godta slik BS. Himla idiotisk, men jeg burde kanskje vært forberedt. McG traff blink med den forrige filmen, men noen spesielt talentfull regissør er han ikke. Charlie’s Angles: Full Throttle føltes som om den befant seg i bakgrunnen deler av tiden, og det er ikke bra.

Det som gjør at jeg allikevel stiller meg kvasi-positiv er karakterene. Jeg liker virkelig de her. Den latterlige kulten som driver med satanistiske saker er en gjeng merkelige skruer som har en lei tendens til å dø på de mest kreative vis. Heldig for dem at de allerede er døde denne gang. Noen av de mest underholdende skrekkfilm-skurkene i nyere tid. 

Samara Weaving, selve barnevakten, glimter med sitt fravær i brorparten av filmen, men dukker opp når det er påkrevd.

Så... den hadde potensiale til å bli like bra som den første, men dummer seg dessverre ut med noen irrasjonelle tvister.

5.5/10

Litt skuffende altså, men ikke i nærheten av så skuffende som….

 

 

Peninsula

Oppfølgeren til Train to Busan. Første film er en av de villeste og mest intense zombiefilmene jeg har sett. En film i evig bevegelse hvor zombier og mennesker kjemper i 200 km/t.

Selvsagt ville man lage oppfølger, men å følge opp et slik konsept er vanskelig. Blir jo feil å ta toget på nytt når hele Korea er nedstengt. Så hvilket plot er det man går for? En gjeng på 4-5 drar til Seoul for å grabbe en forlatt pengetransport for en gjeng usle kapitalister Forferdelig lite engasjerende utgangspunkt, men det blir verre.

For når karakterene ankommer byen (uten snev av dramatisk oppbygging) overmannes man ikke bare av zombier, men av den ene klisjeen etter den andre. Det er knapt en eneste original ide her.

Kanskje satt jeg å forventet litt «asiatisk magi», i og med at dette er første koreanske storlansering etter Parasite, men dette føltes som en skammelig «vestlig» film - som en middels episode av The Walking Dead. Man trekker inn apokalypse-klisjeer som atale militærtyper med kort lunte, ambisiøse lederskikkelser, isolerte snillinger, «redemption-historie» og på slutten har man jaggu rotet seg inn i biljakter som sender tankene til en dårlig utført Fast & the Furious klone. Brukte man overhodet ekte biler her? Alt ser animert ut.

En av de mest skuffende oppfølgere jeg har sett i senere år (den Kingsman oppfølgeren noen år tilbake er fortsatt på topp/bunn). At dette var av samme regissør som TTB er utilgivelig.

3/10

 

Endret 14. september 2020 av Hitherto

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Hard Target(1993) 

John Woo's første helamrikanske film (og første Hollywood film med kinesisk regissør)med JcvD som eks marine(seff, hva annet liksom) fra New Orleans down on his luck. Blir hyret av en kvinne som leter etter pappan sin. Dessverre finner de to ut at han har blitt drept av et firma som driver the most dangerous game, nemelig jakten av mennesker! Så JCVD lagde en felle for skurkene med  1 klappeslange minus hale(beit av den vett) 1 pinne og 1 tre. Helt utrolig

 

Lance Hendricksen er herlig som head honcho, går rundt med spesial gunner og spiller piano mens han stirrer på seg selv i speilet. Med seg har han Arnold  Vosloo (darkman II og III himself) og jaggu legger de ikke på strongman Sven Ole Thorsen på kjøpet! 

 

Filmen skriker John Woo på lang vei med slo-mo, finurlig filming, eksplusjoner og hvite duer. Jean-claude og woo er som hånd i hanske, burde gjort mer sammen. 

 

6/10 (må ta filmen for hva den er)

 

 

[Frank.N.Steen]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (18 timer siden):

Jean-claude og woo er som hånd i hanske, burde gjort mer sammen. 

Begynner å bli en stund siden man var innom denne, men huskes selvsagt som en meget tøff og underholdende action-film, der har litt av det samme preget gående som ei annen: "jegerne blir de jagede" 90-talls filmene i Surviving the Game (1994), men Hard Target med John Woo bakom er nok et stort hakk over i kvalitet og tøffhet. 

Synd de ikke fikk utgjort mer i hop, for tror med Van Damme i hovedrollen og Woo bakom kamerat, så kunne vi fått noen vanvittig kule og hardtslående action filmer langt utover 90-tallet, og tenker jo at titler som den senere Broken Arrow (1996) ville kanskje ha vært langt bedre (Slater var ikke dårlig, men kjøpte aldri han som ei tøff actionhelt, og bleknet fullstendig når han kom opp mot Travolta) men Woo/Van Damme hadde vel feide gående (husker det var noen historier om det tilbake i tid) og mulig egoet og de etterhvert stadig økende besøkene på nattklubber og annen "moro", gjorde at Van Damme tross stadig suksess på kino lerretet, begynte å bli ansett som ei "tikkende bombe" blant produsenter, og han taklet kanskje ikke så godt å bli bedt om å roe ned, og mulig det var her (eller ei kreativ disputt) som medførte til at han og Woo ikke lenger kom på kant.

Angående Hard Target, så er det visst ei beryktet 128 minutter work-print versjon, som hadde jo vært av stor interesse, om den noengang blir utgitt. Men er jo en god del av den slags, og i mange tilfeller er lyden og bilde så dårlig at det må nok ei massiv innsats og vilje til å få noe ut av det.

Endret 14. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

The Mask (1994) av Chuck Russell

"Ooh, somebody stop me!"

På vei hjem, da etter å ha overlevd atter en hverdag full av ydmykelser og nedturer, snubler nærmest den stakkarslige dagdrømmeren Stanley Ipkiss (Jim Carrey) over ei mystisk og gammel maske, der bare ligger og flyter rundt i søpla. Men han oppdager snart at bakom dens mindre glamorøse side, skal det snart skjule seg uante krefter, og som vil komme til å snu opp ned på livet til ikke bare den som tar på seg masken, men alle som er så uheldige å støte på dens nye eier.  

Den andre av totalt 3 Jim Carrey storfilmer som kom ut i filmåret 1994, og som jo for alvor markerte for alt og alle, at ei ny stjerne var ankommet, og hvor The Mask kunne ikke ha vært ei bedre måte for Carrey til å by opp til hele sitt arsenal av komiske talenter og ferdigheter.

Likevel, tross hans ry som hyperaktiv gummi-tryne, så er jo rollen som den ensomme drømmeren Stanley Ipkiss, blant Carreys kanskje aller mest streite roller gjennom 90-tallet, og filmen er vel først og fremst ei superhelt film, da forkledd som en live-action tegnefilm. 

Carrey gjør ei fenomenal innsats som det absolutte fyrverkeriet der jo er Masken, og som etter hvert blir avslørt som Ipkiss sterkt fortrengte og dypeste fantasier, nå omgjort til virkelighet. Men tross av all moroa, så blir det jo også tydeligere desto lenger utover man kommer, at bakom denne storsjarmøren og entertaineren, så skjuler det seg noe "mørkere" og langt mindre trivelig. Og det er en del ting og detaljer man helt klart aldri fikk med seg, eller rettere sagt ikke forsto seg på, når man så den som guttunge, og der allerede i åpningen, og da spesielt filmens theme bringer med seg noe som jo greit hinter om fare og spenning, men ikke alltid av den typen man helst ønsker å få rett i fanget

Foruten Carrey i toppform, så er jo det umulig å ikke nevne ei 21 år (knapt nok det) gammel Cameron Diaz i sin filmdebut, og dæven, hun så virkelig "SSSSSSSSSSSSSSSSMOKIN'!" ut, og ikke bare i den legendariske bankscenen tidlig ut, men senere, når Ipkiss etter nok ei lite "suksessfull" tur utpå byen, venter på at "The loaner" lånebilen (eller vraket han fikk tildelt av de "hjelpsomme" service gutta på bilverkstedet) skal dukke opp, og forhåpentligvis føre ham hjem etter ei komplett fiasko utpå byen. Men alt det blir plutselig glemt, når drømmedama ankommer rett foran ham i ei tettsittende "sebrastripete klesdrakt" og nei, vanskelig å bestemme seg, men tror nok den scenen stikker av med en ørliten seier:

Spoiler

I andre roller, så finner man blant annet Peter Greene som skurken Dorian, der bare må godta at han er på langt nær den største fisken i dammen, eller rettere sagt søppeldynga, som jo er mer nær sannheten, da Edge City er bygd oppå ei gigantisk søppeldynge, men visstnok ganske flott å se på utover de sene kveldstimer, om en er i det romantiske hjørnet og vil nyte litt opplyst metan gasser, sveve over hustakene. Uansett, Greene gjør en sterk jobb han og, tidlig ut er han kun ei underboss, som blir hersjet med av sin sjef, men dette forandrer seg straks, når Dorian ser an hvilke muligheter masken kan gi ham, og hvor igjen dens magiske krefter vil tilpasse seg hver og ens ulike personligheter, ønsker og ikke minst fortrengte sådan, og når en som er så ond som Dorian får den slags tilgang, ja da sier det seg selv at det vil bli bråk og et helvete uten like, der får Ipkiss sitt fargerike alter ego til å se ut som en liten uskyldig speidergutt i forhold.

Greene hadde noe på gang i dette året, kanskje best kjent som den nasty Zed fra Pulp Fiction, men er absolutt i god form her, og selvfølgelig en langt større rolle, synd karrieren hans aldri helt tok av, for fremsto som en intens og kul fyr.

Det er kanskje ingen overraskelse nå i voksen alder å se at The Mask er langt mer enn kun ei "barnefilm", for det er den jo ikke, her hintes jo det om en god del ikke så veldig barnevennlige saker og karakterer, men hvor også "helten" er ikke helt uskyldig han heller, og blir litt vel pågående i en parkscene med Tina (Diaz) og virker som en fyr som har problemer med å takle et nei.

En annen ting er jo at mye av de animerte og mer "voldelige" scenene er sterkt inspirert av Tex Avery sine animerte klassiske verker, og igjen disse var jo også åpenbart myntet mer i retning de voksne, enn barn, og har lenge hatt lyst på ei komplett samling med disse filmene.

Spesial effektene er slettes ikke så fæle, med tanke på at filmen har passert 26 år, og hadde vel ikke all verdens til budsjett å rutte med, og der og da var jo ikke alle så sikre på at Jim Carrey kom til å bli noe annet enn ei "one-hit-wonder", etter overraskelse suksessen der var Ace Ventura. Men The Mask ble jo ei gedigen suksess, og var en av mine største filmfavoritter på 90-tallet, og så VHS kassetten utallige ganger, enkelte perioder nærmest daglig. 

Av den klassiske komi-trioen som Carrey hadde i 1994, er nok filmen som kom sist ut det året, den aller beste, men Masken er og forblir ei nostalgisk barndomsfavoritt, og som jeg kan trygt se igjen uten å gå lei, og stadig le godt av.

The Mask ville nok ha vært ei perfekt film å se i hop med Who Framed Roger Rabbit? (1988) og der begge to er jo live action animerte eventyr der virker å være langt mer rette mot et voksent publikum enn barn.

Men, utrolig nok kom noen "smartinger" på ideen om ei oppfølger, og hvor går man dersom Jim Carrey sier nei? Jo da hyrer man inn Jamie Kennedy, og vips så får man det episke "mesterverket" Son of the Mask (2005) i retur. Denne har jeg faktisk sett, og ja, 2/10 og meget, dårlig, ingen tvil om det, likevel kan en jo "skryte" på seg at den er langt fra den verste filmen man har vært borti, dessverre.

Alt i alt, ei herlig gjensyn med en gammel favoritt, og en som selvsagt går i pluss og vel så det:

7,5/10

Av alle de mange artige og minneverdige scenene, så er det en som alltid får meg til å le, og en hvor Carrey for en gang skyld ikke er Masken, men seg selv og forsøker da på desperat vis å overbevise den anerkjente Doktor Arthur Neuman (spilt av den alltids "energiske" men herlige karakterskuespilleren Ben Stein) om at masken eksisterer og hva den kan bringe med seg av kaos og ødeleggelse.

 

Endret 14. september 2020 av Frank.N.Steen

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

"Dammit, Doyle!"

[Frank.N.Steen]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (4 timer siden):

"Dammit, Doyle!"

"You start dancing, I'll blow your brains out."

[Elgen.]

Toy Soldiers (1991)

Med Sean Astin, Will Wheaton, Keith Coogan, Andre Divoff og R. Lee Ermey bl.a i rollene. Regi: Daniel Petrie jr.
Jeg hører fast på podkasten "We Hate Movies" der 4-5 karer fra New York dissekerer filmer fra 80 og 90-tallet på en morsom og underholdende måte. Episode nr 503 (!) omhandler altså denne filmen som var totalt ukjent for meg, men så den på youtube før jeg hørte podkasten etterpå.  Det er en brutal og artig film,laget på en tid lenge før skoleskytinger var en årlig hendelse i USA. Vel dette handler jo mest om en kapring av en privatskole/internatskole da. Jeg likte denne, og ble overrasket at den var så brutal men kanskje litt cheesy. Jeg gir denne en 

7/10

[Frank.N.Steen]

dengelgen skrev (43 minutter siden):

Toy Soldiers (1991)

Var innom denne i slutten av 2017 (ikke sett siden tidlig 00-tallet på tv) og husket mest småbiter (her og der fra forrige besøk), men hadde jo hørt og lest en del skryt på div action-film forum, og mulig man gikk inn med litt for høye forventninger, for dessverre ble det ei heller små-skuffende gjensyn. Likevel, den fikk pluss i boka for sin Red Dawn møter Die Hard aktige handling, samt Louis Gossett Jr. og han geeky sidekicken til Richter fra Total  Recall, som skurkenes high-tech trollmann.

Tror det ble med ei 6 eller 6,5/10, så er ikke så langt unna hvor du havnet.

Kom jo en del lignende action og eventyr filmer om skoleungdom/elever som sloss tilbake på skoler i 80 og tidlig 90-tallet, husker til og med ei hvor det er lærerne som må hanskes med (tror de var roboter eller cyborger) i den cheesy oppfølgeren til Class of 1984, og fikk vel tittelen Class of 1999, men aldri i nærheten av den originale kult-klassikeren (av samme regissør). 

Men som du nevner, når skoleskytinger ble plutselig en del av "hverdagen", så ble jo den slags type film og underholdning antageligvis ikke så lett å ta "seriøst" lenger (selv om den første Class of filmen fra 1982 på sett og vis forsøkte å advare mot den økende voldstrender på amerikanske skoler, men ble vel forsøkt latterliggjort når den kom ut, da som "urealistisk") , selv om det kom en del actionfilm hvor rollene også er snudd, der lærerne må kjempe mot elevene (The Substitute med Tom Berenger blant annet, er ei kul film, og en slags Death Wish satt til skolegården).

Sean Astin hadde en del gode filmer bakom seg på 80 og tidlig 90-tallet, og der Encino Man (1992) hvor to kompiser graver opp ei huleboer (Brendan Fraser) i hagen, er jo en severdig rølpe-teen komedie, mens skrekk antologien The Willies (1991) er en av de man har hatt på watchlista i årevis, så kommer nok frem til den før eller senere.

Endret 15. september 2020 av Frank.N.Steen

[Elgen.]

Et Oscar-øyeblikk som har blitt parodiert mange ganger men er det noen som husker filmen hun vant for?

Places in the Heart (1984)
Med Sally Field, Lindsey Crouse, Ed Harris, Amy Madigan, Danny Glover og John Malkovich bl.a i rollene. Regi og manus: Robert Benton. 

Så denne på DR1 som en del av "Filmperler" som de kjørte i sommer. Sally Field og Robert Benteon vant hver sin Oscar for henholdsvis "best actress in a leading role" og "best screenplay" Noe som jeg godt kan forstå, med gode prestasjoner og tematikk som er ganske heavy som Marty ville ha sagt det
Sally Field spiller en enke som prøver å drive en liten gård i Texas på 1930-tallet. Hun får hjelp av to menn som har sine utfordringer på sine måter. Det er litt underlig å se både Ed Harris og John Malkovich med tykke hårmanker her. Danny Glover spiller en stille og forsaken mann og får ikke hjelp av Briggs her. Filmen er kanskje litt vel sentimental men spesielt Field er drivende god og fortjener sin Oscar på alle mulige måter. Jeg er gir denne en 

8/10

Endret 15. september 2020 av dengelgen

[Frank.N.Steen]

dengelgen skrev (1 time siden):

Et Oscar-øyeblikk som har blitt parodiert mange ganger men er det noen som husker filmen hun vant for?

Så det er derfra Jim Carrey "lånte" denne i til sin egen episke takketale for Beste skuespiller for innsatsen i The Mask:

Spoiler

 

 

Endret 15. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Some Kind of Wonderful (1987) av Howard Deutch

Typisk John Hughes tenårings drama, der jo er fylt til randen av vandrende stereotyper og klisjeer som man har sett så utallige mange ganger før og senere. Men det er liksom noe med disse sukkersøte Hughes filmene som bare har det lille "ekstra" og der gjør at en godtar hva man får igjen. For dette er jo i grunn Pretty in Pink (1986) på ny, bare at kjønnsrollene har blitt snudd på. Og i stedet for ei rødhåret jente fra "feil" side av byen, så treffer vi på en rødhåret gutt (Eric Stoltz) som jo selvsagt er hodestups forelsket i skolens mest populære jente (Leah Thompson) alt da mens hans beste venn, ei søt guttejente (Mary Stuart Masterson) forsøker å advare ham om at de pene og populære vil aldri gå overens med de upopulære og nerdete elevene, osv. 

Igjen et "klassisk" trekant drama oppstår, men dessverre en film som aldri helt når opp til de beste Hughes produksjonene fra dette tiåret, og det blir litt for åpenbart hvilken vei ting går tidlig ut, og noe av grunnen til at man aldri helt faller for handlingen og karakterene, skyldes nok at jeg aldri greier å få noe særlig til sympati og medfølelse for dem, hvert fall da Stoltz som blir forsøkt solgt som ei "nerdete" outsider, som aldri ville hatt sjansen på ei jente som Leah Thompson. Men hele tiden fremstår han mer eller mindre som en blanding av ei små-creepy stalker som når som helst kan eksplodere, og en som ser ut som ei av jappe-bøllene fra Pretty in Pink, og hadde heller sett noen som Anthony Michael Hall, Jon Cryer eller like greit bare hyra inn Andre McCarthy på ny. 

Synd, for jeg har sansen for Stoltz, spesielt i den fine filmen Mask (1985), men her sliter jeg med å heie på "helten".

Men antar at disse etterhvert ble rimelig fed up av type-casting som nerder og outsidere, mens Molly Ringwald var vel egentlig tiltenkt ei rolle her hun og, men ble visstnok aldri noe av, og kanskje like greit.

Likevel, det som gjør at Some Kind of Wonderful går i pluss (såvidt) skyldes jo mest at jeg likte langt (i likhet med Pretty in Pink) bedre de mindre rollefigurene, og der spesialt Elias Koteas var kul som punker-"bølle" eller særlig Maddie Corman som den noe "slitsomme" og søte lillesøsteren til Stoltz, mens John Ashton (i likhet med Harry Dean Stanton) gjør ei fin innsats i papparollen, og så har man jo klart Craig Sheffer som ei klassisk drittsekk-bølle, og ikke minst da nevnte Mary Stuart Masterson i rollen som Watts, som alle tror spiller på feil lag, men som selvsagt er hodestups forelska i sin kompis, men han er jo da fortapt i Leah Thompson, og ja, "kompliserte" saker. 

Likevel, det er klin umulig å ikke hvert fall "kjenne seg litt igjen" i noe av den type "tenårings problemer" så foregår, og hadde vel også vært hodestups forelska i ei som Leah, dersom jeg var i den alderen igjen. Men selvfølgelig lettere som voksen å være etterpåklok og tenke at "din store idiot, Mary Stuart har jo vært der hele tiden!".

Musikken er selvsagt meget tidsriktig, med mye britiske innslag og blanding av synth pop, post-punk, new wave og rock, og selv om filmer antageligvis mangler de svære og ikoniske åttitalls hitene som det Pretty in Pink så absolutt hadde masser av, så synes jeg Somekind of Wonderful har et noe mer jamnere soundtrack gående.

Kommer nok til å beholdes i samlingen, men i likhet med Pretty in Pink, tvilsomt noe jeg vil se altfor ofte, og vet jeg må få tatt et gjensyn med The Breakfast Club, men den vet jeg jo sånn noenlunde vil være på et helt annet nivå enn da Howard Deutch to romantiske dramaer, som jo ikke er gærne, men de blir litt for like og hovedkarakterene gir meg ikke så altfor mye igjen, men feel-good nostalgi stemningen og et par av de nevnte mindre og mer sjarmerende eller minneverdige rollefigurene er jo upåklagelige, og kanskje derfor man også er såpass grei med ratingen:

6/10

Ser jo først nå at Howard Deutch gjorde 3 filmer på rappen der var skrevet og produsert av kompisen John Hughes, som jeg vil anta var opprinnelig tiltenkt regissørrollen, men fant nok aldri tid til å gjøre alt selv, og dermed ble valget på Deutch i stedet. En kan jo lure på om de ville ha vært noe særlig bedre, dersom John hadde stått for regien, men da er det jo ikke umulig at det ville ha gått utover Ferris Bueller's Day Off og Planes, Trains and Automobiles, som er to overlegent bedre utgivelser enn noen av Deutch sine, så alt i alt, det var nok det beste for alle parter.

Endret 16. september 2020 av Frank.N.Steen

[Elgen.]

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

Some Kind of Wonderful (1987)

Har anmeldt denne på VGD for en stund siden og jeg gav den 9/10 tror jeg (gidder ikke sjekke nå) Men og kanskje det er et stort MEN -jeg har ikke sett "Pretty in Pink"
 

[Frank.N.Steen]

dengelgen skrev (2 timer siden):

Har anmeldt denne på VGD for en stund siden og jeg gav den 9/10 tror jeg (gidder ikke sjekke nå) Men og kanskje det er et stort MEN -jeg har ikke sett "Pretty in Pink"

Tok ei liten snartur innom VGD og da åttitalls filmtråden (ser forresten at auto-boten har fjerna en god del innlegg der, som alle andre steder). Men utrolig kjipt, ettersom det var jo en del fine tips om usette og interessante filmer fra både deg, Kvames, Hitherto, Kumite og tror til og med Paulbearers aka Radovan (her inne), som (hvor har det blitt av han forresten, ikke sett ham poste på flere uker/måneder?). 

Uansett, fant igjen anmeldelsen din:

Spoiler

Some Kind of Wonderful (1987)

Med Eric Stoltz, Mary Stuart Masterson og Lea Thompson
Regnes denne som en John Hughes-film? Han har kun manus på denne og regien har Howard Deutch. Likte denne veldig godt -undersøkte litt rundt Hughes og denne filmen umiddelbart etter at rulleteksten og den underlige og flotte versjonen av "Can"t helping falling in love"  hadde ebbet ut. Noen sammenligner denne med "Pretty in pink" og det er bare en forbedret eventuelt forverret versjon av filmen som kom ut året før med Molly Ringwald og Jon Cryer. Den har jeg ikke sett -ihvertfall ikke hele. 
Tror etter omtalene av "Pretty in pink" at den "ødelegger" inntrykket jeg har av "Some kind of wonderful" Vel vel denne gir jeg en knallsterk 

9/10

Det du nevner om Pretty in Pink og at det kan "ødelegge" noe av inntrykket, tja, det er kanskje ikke helt umulig, men om du likte Some Kind of Wonderful såpass godt, så kan det jo tenkes at du vil finne mye glede i Pretty in Pink også, da de to er jo egentlig ganske like i handling/stemning og karakterer, bare da litt snudd opp ned i forhold til kjønnsroller osv.

Alt i alt, så synes jeg de to var ganske jamne i kvalitet og underholdning, mulig Pretty in Pink ville gått opp til ei 6,5/10 om jeg så den igjen, men tror at jeg den noe mer lette og komiske The Great Outdoors (1988) som Howard Deutch sin beste eller mest underholdende film, hvert fall av de John Hughes skrevne/produserte utgivelsene fra det tiåret, klart, og klart det skyldes mye John Candy og Dan Aykroyd sitt nærvær.

Endret 16. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Vanishing Point (1971) av Richard C. Sarafian

"The question is not when's he gonna stop, but who is gonna stop him."

Midt ut i den amerikanske og langstrekte ødemarka, foregår det ei intens og vill jakt på en mystisk bilfører som virker å ha verken mål eller mening bakom reisen, da annet enn å terge på seg så mange politimenn som fullt mulig. I mellomtiden har ei lokal radio DJ endt opp som førerens kanskje aller største tilhenger, og ved hjelp av politiets egne radio, får DJen stadige innspill i hva som foregår utpå veien, og sørger så igjen for å opplyse både sine svorne lyttere, men også da føreren bakom det hele, om stadig nye detaljer og ikke minst mulige advarsler om hva som ligger i vente i den lille småbyen Cisco.

Ei utrolig fartsfylt og meget tøff bil film, hvor man som nevnt treffer på en mystisk bilfører og hans Dodge Challenger der legger ut på ei tilsynelatende umulig oppgave, og som snart skal bli enda tøffere og uberegnelig, spesielt når alt fra politi, aggressive bilister, homofile vei banditter, klapperslanger og ikke minst endeløse mil med gloheit asfalt og ørken alle jobber overtid for å stå i veien for målstreken.

Heldigvis så kommer det jo til god nytte at føreren kun kjent som Kowalski (Barry Newman), også skaffer seg en mindre men hjelpsom fanbase av ulike mennesker underveis, og der hippier, nakne damer, eldre klapperslange jegere og lokale radio DJs alle kommer til å bidra med å gjøre reisen noe mer behagelig for anti-helten som snart fanger interessen til en hel nasjon med skuelystne mennesker som ønsker å vite hvem og hva denne Kowalski holder på med.

Vanishing Point er en film jeg lenge har hatt på ønskelista, men var faktisk ikke før nylig klar over at filmen fra 1971 eksisterte, da alt jeg kjente til var jo ei tv-produsert ny versjon fra 90-tallet med Viggo Mortensen, og den er det blitt såpass lenge man har sett at mye av handlingen hadde gått helt i glemmeboka. Så når ei nyere DVD utgave (inneholder flere forskjellige utgaver fordelt over to disker) plutselig ankom meg i sommer, så bare måtte jeg ha med meg den hjem.

Kan vel trygt si at det var intet dumt valg, nei. For dette er heftig og barsk action, som virkelig holder godt grep om seeren, så og si hele veien. Vi blir jo i perioder, da gjennom forskjellige flashback, vitne til ulike perioder av Kowalskis tidligere liv, og selv om det ikke blir for mye av den slags (kanskje like greit) så får man jo et greit bilde av mannen, og at en personlig tragedie mest sannsynlig ligger bakom hans valg av det å forlate ei tilsynelatende "trygt" liv, og så rett over til et mer uberegnelig og farefullt et.

Jeg antar det er gjort slikt, da for å vise til at Kowalski ikke bare er noen "hvem som helst" bakom rattet, og en der ikke er helt ukjent med fare og galskap fra tidligere av, og særlig mer trenger man jo i grunn ikke å vite heller.

Barry Newman gjør en kjempejobb her som anti-helten der er lett å heie på, og tross av det å ofre sitt eget liv og helse, så er han ikke total villmann som gir blaffen i alt og alle, og passer på at selv hans ivrigste "rivaler" på veien kommer uskadet fra møtet.

Cleavon Little er en annen som setter standarden for filmens stemning, da som den herlige radio DJen Super Soul, og der snart blir en svoren tilhenger av Kowalski, og utover i filmen skal de to få noe til felles, for der begge blir forsøkt slått ned og stoppet med rå makt av politiet, men hvor ingen av dem vil gi opp og fortsetter sammen kampen mot overmakten, det til tross trusler og mange hindringer.

Musikken er også en stor høydare, ei herlig blanding av soul, r&b, rock og country sørger for at filmen aldri mister trøkket, tross noen roligere partier her og der. Dette kombinert med heftige biljakter og ikke minst hvor godt den amerikanske ødemarka blir fullt tatt i bruk som et konstant "bakgrunnsteppe", gjør jo at denne filmen står igjen som utrolig flott å ikke bare høre men også se på.

Av de mindre figurene vi møter her, må jo karakterskuespilleren Paul Koslo nevnes, som da spiller ei grinete og usympatisk små-by politimann, og der etterhvert blir litt vel pågående i kampen mot Kowalski, men også senere Super Soul. Men nå er jo ikke Koslo akkurat helt ukjent (hvert fall for min del) i slike roller, der han virket å være ei som nesten alltid ble godt benyttet som redneck drittsekk i samtlige Charles Bronson filmer på 70-tallet, og han gjorde absolutt ei meget god innsats i denne typen roller.

Alt i alt ei meget hyggelig filmopplevelse og en jeg garantert vil se flere ganger, mulig raten vil øke ved nærmere gjensyn, og ettersom man så den originale amerikanske kino-versjonen, som lå på 98 minutter, er jeg litt usikker på hvilken som egentlig er "best", da en britisk versjon (også med i DVDen jeg kjøpte inn) ligger på 105 minutter og skal visstnok inneha et par scener som ble klipt bort fra den originale.

8,5/10

Å ja, glemte nesten. En annen grunn til at filmens handling virket såpass "kjent", skyldes nok også supergruppa Audioslave, der i 2002 slo til med ei tøff låt/video som åpenbart var sterkt inspirert av Vanishing Point, og hvor singelen Show Me How to Live kom til å inkludere klipp fra filmen samt da av Cleavon Little som Super Soul.

 

Endret 17. september 2020 av Frank.N.Steen