Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Mr_Spock]

Roger Gunvaldsen skrev (6 minutter siden):

Jeg hadde ei filmatisk reise for 2-3 år siden (letterboxd) hvor jeg startet i 1890 så en film fra hvert år opp til 2018, så en film fra hvert år ned igjen til 1890. Artig reise.

Kult. Jeg har ikke gjort det samme - men jeg handlet alt som var gitt ut av Stephen King serier og filmer for noen år siden og så alt i rekkefølge, veldig artig. Hadde en stund forut lest alle bøkene hans i rekkefølge også.

Akkurat nå leser jeg alt av Dean R. Koontz - men ikke mye film/serier å hente der. Bøkene er kule da, menn med skjulte kampferdigheter, Uzier, hunder og damer som trenger hjelp - mot overnaturlige vesener og konspirasjoner - perfekt!

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (6 minutter siden):

Kanskje jeg skal bryne meg på ei slik tidsreise. Høres interessant ut, men kanskje en må bli litt mer kresen på hva jeg først begir meg ut på, og ikke total "random" film, men heller gjøre litt bedre forhånd sjekking, så den eventuelle turen kanskje kan bli litt mer berikende på veien nedover eller oppover.

Absolutt å anbefale. Jeg hadde litt problemer med 1893..Det finnes kun to filmer fra det året og den ene er tapt og den andre hadde jeg sett fra før..Bortsett fra de tidlige årene, så var det stort sett nøye utvalgte filmer og kun 2-3 av filmene var gjensyn. (Nærmere 260 filmer alt i alt)

[Vaniman]

Frank.N.Steen skrev (14 minutter siden):

Har du vært innom En Amerikansk varulv i Paris (1997)? Kanskje ingen stor varulv film, men så flommet det jo ikke akkurat over av den slags på 90-tallet, men likevel ei masse artige scener og alltids flotte Julie Delpy er aldri galt, men CGI bruken viser greit til at enkelte ting bedrer seg ikke nødvendigvis med årene, særlig når det kommer til make-up og spesial effekter, hvert fall når det gjelder varulv-filmer.

Har ikke sett den. Skal sjekke den ut. 

Den tredje Harry Potter filmen kan vel også nærmest regnes som en varulv-film? I tilfelle er det en god varulv-film. 

[Roger Gunvaldsen]

Mr_Spock skrev (1 time siden):

Kult. Jeg har ikke gjort det samme - men jeg handlet alt som var gitt ut av Stephen King serier og filmer for noen år siden og så alt i rekkefølge, veldig artig. Hadde en stund forut lest alle bøkene hans i rekkefølge også.

Akkurat nå leser jeg alt av Dean R. Koontz - men ikke mye film/serier å hente der. Bøkene er kule da, menn med skjulte kampferdigheter, Uzier, hunder og damer som trenger hjelp - mot overnaturlige vesener og konspirasjoner - perfekt!

Alltid artig å ha noen filmprosjekter gående, selv holder jeg på å se filmer fra forskjellige land denne måneden. Så mye Stephen King filmer og serier før i tiden, ikke så mye de senere årene, men får se til høsten..Oppdaget akkurat at det fantes tomler å dele ut, så du fikk den første. Var det ei lyspære som var ved siden av?

[Frank.N.Steen]

Class of Nuke 'Em High 2: Subhumanoid Meltdown (1991) av Eric Louzil og Donald G. Jackson

5 år etter at de tragiske hendelsene ved Tromaville high nærmest la hele byen i ruiner, er ting tilbake til det "vanlige", der en ny atomdreven reaktor har blitt bygd opp av Nukamama Corporation, og i samme slengen har også sørget for å bygge opp ei splitter ny skole, rett ved siden av anlegget. Her blir lettkledde elever og sinnsvake gjenger forsøkt blandet inn med Nukamamas seneste gjennombrudd av genforskning, nemlig en ny "perfekt" rase ved navn Sub-humanoids, der grunnet deres mangel på følelser skal være ypperlige kandidater til å overta alle møkka jobbene, som ingen vil ha. Men skaperen bakom det hele og Tromaville Institute of Technology (T.I.T.) begynner å få bange anelser når hun innser hvordan de korrupte og fete pengemennene behandler hennes kjære sub-humanoids på, samt at en litt for nysgjerrig og stinkende reporter begynner å stikke nesa si borti ting han burde latt være, og alt i alt, en ganske så typisk hverdag i ellers så fredelige Tromaville by.

Kapittel 2 av Class of Nuke serien, der startet vel rundt i 1985-86 og virker å ha blitt en av Troma sine mest suksessfulle og puppelære filmserier etter The Toxic Avenger filmene, og der den første ble spilt inn i New York, er handlingen og dens karakterer nå flyttet over til Los Angeles, og tja, hvor skal en begynne?

Her får man altså korrupte selskaper, fete pipestemmende businessmenn, sinnsvake forskere, mutanter i hopetalls, pupper og rumper i enda større hopetalls og attpåtil et gigantisk radioaktivt mutant-ekorn, der legger hele byer i ruiner og pisser på alt og alle!

En film for historiebøkene altså. 

Må nesten være i det "rette" humøret for å se slike filmer, hvert fall de hvor Troma har kjørt på med så mye forsøk i galskap og humor, men der i likhet med Toxie serien, blir den første filmen nesten en "seriøs drama" å regne, sammenlignet med de langt mer over-the-top oppfølgerne, for her tar det virkelig av, og det blir værende der, så og si hele veien. 

Klart, denne ville nok vært legendarisk å sett som guttunge, for her går det i overdose med pupper og rumper, men det har jo en bakside, for blant alle de deilige damene, får man også mye nasty og direkte lite hyggelige scener og detaljer levert gang på gang. Og dette er jo selvsagt klassisk Troma, men kjente at det ble kanskje litt vel mye på en og samme gang.

Filmen blir aldri kjedelig, det er sikkert og visst, og mye kul bruk av musikk og, vel theme låta, der går igjen 20-30 ganger i filmen, men selvsagt av typen der aldri er i nærheten av å matche The Toxic Avenger (1984), til det prøves det for hardt med humor, gørr og sex, men det blir bare så gjennomført idiotisk og latterlig at man greier ikke å bli for streng heller, og bare Troma-ekornet alene og de fantastiske spesial effektene, løfter filmen opp et stort hakk:

6/10

[Mr_Spock]

 Så 1917 på apple i kveld - helt ok film, veldig flott filmet osv - tror kanskje det er en film jeg må se at par ganger til før den skikkelig sitter.

Hadde i tillegg et gjensyn med Valerian and the City of a Thousand Planets (2017) - for en tittel, jeg likte den veldig godt første gangen jeg så den - denne gangen i 3D og det øker opplevelsen i positiv retning veldig - er ikke så ofte man tar seg selv i å rope ut wow og rått, når man ser på film - men det gjør man her - fantastisk!!! Ikke ofte på 3D filmer - men her var det Atmos lyd i tillegg.

Veldig Luc Besson - og det har jeg sansen for. 

[Frank.N.Steen]

Thumbelina (1994) av Don Bluth og Gary Goldman

Alltid vært meget glad i filmene (de fleste) som Don Bluth gjorde på 80 og tidlig 90-tallet, og er vel eneste grunn til at man endte opp med å handle inn Thumbelina, da gjennom den til nå siste "impuls" filmhandelen via ei fysisk butikk (bruktsjappe), før ting ble forandret i vinter. 

Uansett, ei film man husker gjennom tiden der (var det bokklubben eller Egmont) som hadde ei månedlig tilbud hvor en kunne få med et par "gratis" VHS filmer med bøkene man hadde bestilt, og der flere av Don Bluth sine titler fra 90-tallet, ble tungt reklamert for. Men der Rock-A-Doodle (1991) noenlunde leverte ei viss hyggelig sjarm og nostalgisk tilbakeblikk fra barndommen, ble Thumbelina en heller trist og ganske så åpenbart bevis på hvor langt Bluth hadde falt.

Fra å forlate sin tidligere arbeidsgiver Disney, til å ende opp som deres kanskje argeste konkurrent gjennom store deler av 80-tallet, og hvor han flere ganger ikke bare matchet, men utmanøvrerte Disney både i animasjon, historie og ikke minst kvalitet, samt banket dem grundig på kinoene og hjemmevideo markedet. Likevel, Disney tok lærdom, slo brutalt tilbake og etter Den Lille Havfruen (1989) var det vel ikke mye til "konkurranse" igjen.

For der Disney smalt til med Løvenes Konge, var alt Bluth hadde å stille opp med, vel, Thumbelina og det virker som han har satt seg helt fast i billige "left-overs" fra Disney perioden hans, for animasjonen, (særlig den grufulle data animerte), musikken og figurene er så gjennomført forhastet i design og "historie", det synges ut i allsang nesten hver 4-5 minutt, og ingen av sangene/musikken er verken fengende, flott eller minneverdig, bare generisk og utrolig flatt, og der Disney sanket inn Oscar, var det bare å glemme å kjempe mot Elton John og Hans Zimmer, når alt man hadde å stille opp med var sviskesangeren Barry Manilow og hans "fantastiske" bidrag.

Handlingen fyker avsted, man bryr seg ikke et sekund om hovedkarakterene, og så mye rot og klønete ting skjer at, nei en av de svakeste animerte filmene man har sett fra 90-tallet.

Eneste som holder den såvidt fra ei dårlig rating, til knapt under middels, er jo da hele nostalgien rundt Bluth og hans animerte verden, men selv her virket det å gå på tomgang og han fikk jo et slags "comeback" et par år senere med Anastacia (1997), men vil nå helst huske han for filmperler som The Secret of N.I.M.H (1982) og The Land Before Time (1988), samt til ei viss grad barndomsfavoritten Rock-A-Doodle (1991).

4/10

Endret 11. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Mr_Spock]

Tok en spansk i kveld - faktisk 2 ?

Husker jeg så en spansk film, for noen år siden, som heter The Body (El cuerpo) (2012) - som jeg likte godt - fant ut at samme regissør (Oriol Paulo) har 2 nyere titler på Netflix. 

The Invisible Guest (Contratiempo) (2016) - på en måte et tema som ikke er noen favoritt - men veldig godt laget og det kommer overraskende momenter stadig, gode skuespillere og flott filmet.

Fatamorgana (Durante la tormenta) (2018) - en godt laget spansk versjon med samme tema som Frequency (2000) - dette temaet er definitivt favoritt. Tidsreiser er kult! Og det fungerer bra her, gode skuespillere og like bra filmet.

Forfriskende å se noe annet en Hollywood, det tas en del snarveier i begge filmene og man stusser litt noen ganger, men fremdriften er god og man lar seg forføre av historiene. Det blir uforutsigbart og interessant hele veien.

[Frank.N.Steen]

The Howling (1981) av Joe Dante

"You can't tame what's meant to be wild, doc. It just ain't natural."

Et kvinnelig nyhetsanker (Dee Wallace) befinner seg på meget dypt vann, spesielt i det hun forsøker å lokke frem en potensiell seriemorder til å gjøre et eksklusivt intervju. Men det hun får i retur, etter deres lille "møte", er noe helt annet, og der vil komme til å hjemsøke hennes drømmer og liv, såpass at hun blir sendt til en avsidesliggende feriekoloni, for litt "ro og fred". Dessverre for Karen White, så skal det snart bli avdekket noen mildt sagt grufulle avsløringer om dette tilsynelatende "avslappende" stedet, der viser seg å være et skalkeskjul for ei gruppe morderiske beist.

En av de mest notoriske varulv filmene fra 80-åra, der Joe Dante fulgte opp sin kult-film Piranha (1978), med ei der kanskje stadig blir noe satt i skyggen av suksessen til den langt mer kjente An American Werewolf in London (1981), men tror faktisk The Howling kom ut over et halvt år i forkant, og ble vel også ferdiggjort i 1980, i følge utgaven man så i natt.

The Howling er fortsatt en meget spennende og interessant skrekkfilm, der blander horror, eventyr, satire, erotikk og mørk komedie, og selv om ikke alt sitter så godt som en hadde håpet på, er det likevel ei meget original og tøff forsøk i å live opp varulv genren med, og sannsynligvis en av de aller beste fra tidlig 80-tallet.

Nå er det såpass lenge siden man gikk gjennom flere av det tiårets varulv filmer, men inntrykket man satt igjen med fra tidligere besøk, var jo at The Howling fremsto langt mer guffen og mørk enn de fleste andre, særlig da i stemning og handling, men ikke minst det som i mine øyne kom til å bli en av de mest intense og ekle varulv-transformasjonene gjort på film.

For der An American Werewolf in London ofte blir hyllet og dratt frem (velfortjent så) som noe av det aller ypperste 80-talls skrekk hadde å by på, så foretrekker jeg den mer "trege" og meget urovekkende scenen hvor Eddie Quist avslører sitt virkelig "jeg", til ei skrekkslagen Karen White, som jo er fullt klar over hvilket monster han jo er, men det å komme ansikt til ansikt med den slags, vel, det er noe gjennomført ondskapsfullt og creepy over close-up bildene av ansiktet, spesielt øynene til Eddie, og eneste minuset med denne scenen er at hva som kommer i etterkant med de komplette varulvene, blir jo nesten ei liten "nedtur" i forhold, og der synes jeg helt klart An American Werewolf lyktes langt bedre, men transformasjonscenen i Howling er virkelig noe for seg selv.

Klart, ene filmen hadde knapt 1 million dollar i budsjett, den andre nesten 5 millioner ekstra, så det hadde nok sitt å si på hvordan ting endte opp, men Joe Dante og Rob Bottin fikk nå utført ei meget godkjent jobb med hva de hadde å arbeide utifra.

Dee Wallace var jo litt av ei flott scream queen på den tiden, og gjør en sterk innsats her som den søte og livredde Karen White, der får sitt livs mareritt rett i fleisen, og selv når hun lykkes med å avsløre sin lille hemmelighet live på tv, ender det bare opp med å bli avfeid som enda noe tull som media har dyttet på sine seere, og vet at mange misliker hvordan hun:

Spoiler

ender opp i sin varulv skapning, men føler det var ei ganske så naturlig, da hun var jo så søt og sjarmerende i menneskelig form, mens typer som Eddie Quist var jo et monster, både i menneskelig utgave, men desto mer i sin varulv skikkelse, noe som gjorde ham enda mer fryktinngytende.  

Noe av det jeg liker godt med filmen, er at reglene om fullmåne blir totalt visket ut, og selv på dagtid/natt tid er det fritt frem for beistet å slå til, noe som jo er meget uheldig for de menneskelig gjestene på feriestedet.

I andre roller finner man blant annet Dick Miller, som bok forhandler, og selvfølgelig Patrick Macnee som den tilsynelatende snille og generøse Dr. Waggner, samt Elisabeth Brooks som den forførende varulven Marsha.

Musikken til Pino Donaggio er også en viktig del i filmens uhyggelige stemning, der kombinerer med stor suksess, drømmelignende og marerittaktige lyder og melodier.

Det kom til å følge opp utallige "oppfølgere" i de neste tiårene, men der få eller ingen klarte å matche originalen i kvalitet og skrekk, men enkelte greide nå (for min del) å gjøre stor suksess i underholdnings biten, der enkelte var mer parodiske enn noen gang å komme i nærheten av å være "skumle".

7,5/10 

Endret 13. juni 2020 av Frank.N.Steen

["""]

7,5/10? Skremmende lavt! The Howling er et must for enhver fan av horror, og ekstremt fet på alle måter. Dødsstilige spesialeffekter og enda bedre stemning. 10/10.

[Frank.N.Steen]

""" skrev (2 minutter siden):

7,5/10? Skremmende lavt!

Usikker på hvordan du ranger filmer utifra eget ratingsystem, men i min bok vipper ei 7,5/10 mellom ei femmer/sterk femmer, og ikke noe der jeg noengang forbinder med "lavt".

Slikt er noe som for meg ligger mer i 4/10 - 4,5/10 og der befinner definitivt ikke The Howling seg, men går som oftest etter magefølelsen (hender selvsagt den tar feil fra tid til annen), men den sa aldri noen sted ut, at dette ville ligge an til å bli noen 10/10, selv om spesial effekter og stemning er helt i toppsiktet av 80-talls skrekk.

Likevel, jeg planlegger å sjekke ut et par til av filmene i serien fremover, og der man alltid har vært meget svak for den latterlige oppfølgeren, der selvsagt ikke er i nærheten av forgjengeren i kvalitet og skrekk, men så har man jo underholdnings og cheese-faktoren,der spiller inn, og husker at del 2 var tidvis meget vill på nettopp det, så vil tippe man har noe ganske så "spesielt" i vente.

["""]

Frank.N.Steen skrev (18 minutter siden):

Usikker på hvordan du ranger filmer utifra eget ratingsystem, men i min bok vipper ei 7,5/10 mellom ei femmer/sterk femmer, og ikke noe der jeg noengang forbinder med "lavt".

 

Jeg sier ikke at 7,5/10 er dårlig generelt, men å gi filmer som The Howling, Halloween, Terminator, Nosferatu, eine Symphonie des Grauens, osv osv. 7,5/10 anser jeg absolutt som lavt. Men smak og behag selvfølgelig. Klassiker, kultfilm og mesterverk i mine øyne.

[Frank.N.Steen]

""" skrev (10 minutter siden):

kultfilm

Er nok der jeg ville puttet filmer som The Howling og Halloween (begge 7,5/10 utifra mitt sted) mens Nosferatu (originalen?) er en klassiker, ingen tvil om det, selv om man ikke fikk sett den før i 2017, og, vel, det ble med ei snill 6/10, mens den tyske ny versjonen fra 1979 var langt mer suksessfull for min del, og ble så med ei 8/10. 

The Terminator er og forblir et ekte mesterverk (synes jeg da), 10/10 og en av de sjeldne sådan.

""" skrev (10 minutter siden):

Men smak og behag selvfølgelig

Ja, og godt er nå det, da kjenner enkelte som ville gitt samtlige ovenfor 1/10. Men igjen, smak og behag og alt det der.

Endret 13. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Vaniman]

The Wolfman (2010). Begynner lovende, første 20/30 minuttene er bra. Men så roter filmen seg helt vekk, og ender i skuffelse.

Må nok helt ned på 4/10 på denne. Dessverre. For jeg tror dette kunne blitt en bra film, hvis regissøren bare var mer disiplinert og kuttet en del scener som er unødvendige, fordi de ikke bidrar med fremdrift eller karakterutvikling.  

 

Snikskytter (2007). Spennende, nokså standard actionfilm. Byr ikke på noen store overraskelser, men profesjonelt laget. En typisk sjangerfilm, der man vet hva man får. 7/10. 

 

 

[Frank.N.Steen]

Vaniman skrev (4 timer siden):

The Wolfman (2010). Begynner lovende, første 20/30 minuttene er bra. Men så roter filmen seg helt vekk, og ender i skuffelse.

Har sett den kun ei gang (tror jeg) og husker at man satt igjen med litt av samme inntrykk som det du skriver over, det starter lovende, meget sådan, men et eller annet sted ut mister filmen meg fullstendig og i motsetning til den klassiske filmen fra 40-tallet, så ble det mest ei forglemmelig og middels affære.

Synd, for talentet var jo der, men kanskje ei jeg må sjekke ut igjen, for å være "sikker" på at en husker alt rett osv.

[Gjest]

Da 5 Bloods (2020 netflix)

En gjeng Vietnam veteraner er ankommet Vietnam nok en gang i godt voksen alder for å hente hjem levlingene til en fallen medsoldat. Samtidig vil de hente hjem gull som de gravde vekk under krigen.

En tung film, den oppleves vond, man får møte konsekvensene av krigen fra begge hold. Det skildres i flere lag. Det som vises er viktig og kanskje en påminnelse. Med BLM i USA i disse dager så er lanseringen perfekt.

Det er noen aspekter med det mer tekniske innen filming, klipp og effekter som trekker ned hos meg. 

7/10

NB: Det er noen scener hvor det vises arkivfoto som er rimelig drøyt grafiske da det inneholder barn. Usikker på hvor nødvendig det er med slikt, men det gjør det hele ufiltrert og "virkelig". Grusomt.

Endret 14. juni 2020 av Gjest

[Hitherto]

The Hunt

Ikke vet jeg hvorfor amerikanerne gikk fra konseptene da denne holdt på å entre markedet i fjor, men alle er så sensitive til alt nå for tida…

En av de mest utbredte kritikkene jeg så på steder som Breitbart.com var at man aldri ville gitt klarsignal til filmen dersom den handlet om konservative som jaktet på liberale! Pardon moi? Hva med The Purge serien som har tjent inn grilliarder?

Synes egentlig filmen gjorde en god jobb med å drite ut politiske agendaer i alle himmelretninger. Karakterene er fulle av alle tenkelige stereotyper og dårlig skjulte fordommer - alle er nøyaktig like frastøtende og ufyselige, hvilket skulle tilsi at alle fortjener å dø like mye. Det skulle være mulig å nyte denne samme hvor "woke" eller "anti-swj" du er.

De eneste karakterene med psykologiske nyanser her er egentlig den barske hovedpersonen til Betty Gilpin og den mystiske antagonisten til Hillary Swank (hvor har hun vært de siste 10 år?) som begge drar lasset.

Du har en del minneverdige replikker, samt et spektakulært klimaks på slutten som får en til å tenke på chickfightene i Kill Bill. Mer action/thriller enn thriller/skrekk slik den ble markedsført.

Battle royale eliminasjoner er for meg det ene konseptet som alltid selger filmer, samme hvor elendige. Så til og med Hunger Games på bakgrunn av dette. Det ligger alltid spenning i hvem som «vinner», ikke mist fordi flere av dem hoder seg tvetydige i forhold til hvem som er hovedpersoner og mest sannsynlig kommer til å vinne/overleve. Det tar litt tid før man vet hvem man skal satse på i The Hunt da den leker med forventningene på starten. Hadde virkelig trodd Emma Roberts skulle få mer å gjøre!

Blod, gørr og avrevne kroppsdeler - moro for hele familien!

7/10

 

The Scarehouse

Hvor avskyelige kan hovedpersoner (eller karakterer generelt) tillate seg å være før det blir umulig å følge med på hva filmen forsøker å formidle siden du bare sitter og venter på at svina skal få som fortjent? Tenkte fælt på dette da jeg så The Scarehouse, hvor man tester grensene med noen av de mest usympatiske krek som har kravlet rundt på lerretet.

Anti-helter er ikke sjelden kost på film, men det virker på meg som om «torture porn» tullet startet en kynisk trend hvor man forsøkte å få oss til å sympatisere med selv de mest moralsk avstumpede djevlene bare fordi ofrene "fortjente det". Filmen her insisterer jo på at det meste av det som skjer er rettferdig siden begge hovedpersoner ble utsatt for en ondsinnet prank. Alt utført med samme  eleganse som en flodhest i ballett (Fantasia ikke medregnet).

Man var veldig ivrige etter å vise fram sine inspirasjoner: Saw, home invasion, vigilantefilmer og filmer med morder-duoer som Natural Born Killers. Hadde man bare tenkt over hvordan man skulle koble alt dette sammen… Kan vanligvis ikke fordra CinemaSins gjengen, men her satt jeg selv og følte at jeg var del av et kritiker-nettverk som vurderte anomalier og logiske glipper som måtte til for at historien skulle gi mening. Mener bestemt at filmskaper (som er gift med filmens hovedperson - go figure!) burde forsøkt seg på en mindre ambisiøs historie.

Beste scene: To av ofrene tvinges til putekrig, utkjempet med puter fylt med etsende stoff! Man skulle tro de var vettuge nok til å la være å slåss, men dengang ei…

2/10

Endret 15. juni 2020 av Hitherto

[Mr_Spock]

Var innom Amazon Prime for å plukke et par titler for en filmkveld.

Først ut 11:14 - også kalt Reflex (2003) - aldri hørt om før, men snakk om positiv overraskelse!! En veldig, veldig kul film, her er det så mye detaljer - og alt blir perfekt utført. Det er en slik film hvor vi følger flere personers opplevelser som griper inn i hverandre, innom en kort tid i løpet av en kveld - og her er det opplevelser du kanskje ikke har sett før.... ? snakker om uforutsigbare greier...Veldig sterk anbefaling på denne. 

Så ble det et gjensyn - The Negotiator (1998) - Samuel L. Jackson og Kevin Spacey i storform. En klassiker.

Karaktermessig har jeg høye syvere på begge - men runder opp til 8/10.

Endret 17. juni 2020 av Mr_Spock

[Mr_Spock]

Fikk endelig sett en film jeg har hatt høyt på ønskelisten lenge - The Jacket (2005) - med blant andre Adrian Brody og Keira Knightley. Litt timetravel opplegg - veldig stilig. Filmen var like god som jeg håpet.

Aldri funnet den på blu ray, men snublet over den hos SF Anytime.

Stua er mørklagt og projen fremdeles i gang - kanskje prøve meg på litt 3D film?

[Hitherto]

Tammy and the T-rex

Enkelte filmer er hinsides enhver forklaring. Å gå dypere inn i denne her er som å forsøke å ta professorat i entropi og fysiske lover.

Tammy and the T-rex skal være resultatet av et kompromiss mellom regissør Steward Rafill og en person som hadde en animatronisk T-rex til rådighet i noen uker. Man hadde intet manus eller en plan for hva filmen skulle handle om, men man klarte begge deler + innspilling i løpet av tiden! Med så kort tid på å skrive manus er det åpenbart at man må ta seg visse logiske, fysiske og metafysiske friheter, noe filmen må sies å bære preg av.

High school sweetheartene Michael (Paul Walker) og Tammy (Denise Richards) har problemer med Tammys kjæreste som kidnapper Michael og frakter ham til den lokale dyrehagen hvor han blir angrepet av løver. På sykehuset blir han kidnappet på nytt av den gale Dr. Wachenstein som ønsker å bruke hjernen hans for å operere den svære T-rex roboten hans. Hvorfor? Eh, ikke så godt å si. Michael kommer uansett til bevissthet i dinosauren og beslutter å ta knekken på alle slemmingene samtidig som han forsøker å nå ut til Tammy (selv en T-rex kan ringe via myntapparat og legge igjen beskjed på telefonsvarer). Skulle ønske alle kjærlighetshistorier var like vakre som dette. *snufs*

Filmen er jo helt binge-Nils! Av alle kronidiotiske Z-filmer rager denne himmelhøyt over flertallet fordi den er så fordømt underholdende.

De involverte visste åpenbart hvor dumt alt som foregikk var og hadde det garantert kjempegøy under den korte innspillingen. De skal endog ha fått beskjed om å improvisere replikker og foreslå ting om de ønsket å føye til noe. Alle karakterene er da også karikerte til det latterlige. Wachenstein er en åpenbar Frankenstein- kloning, komplett med lettkledd og sarkastisk assistent, og den sjalu kjæresten til Denise Richard er ikke bare sjalu, men en ravende gal psykopat som klikker ved den minste ikke-provokasjon. Og til tross for det idiotiske og naive holdningen er det også en ekstremt voldelig film. Det er som om man var usikker på hva som var filmens intenderte målgruppe. Her bites det hoder på løpende bånd, blodet sprøyter under hjernetransplantasjoner og folk trampes flate. Reaksjonene til karakterene er like likegyldige som man kunne forvente. Forsøkene på å få T-rexen til å bevege seg rundt på troverdig vis er forresten helt hysteriske med tanke på hva Jurassic Park hadde fått til året før. Dette er MEGET stor underholdning.

Kan faktisk ikke si at jeg har sett verken Walker eller Richards i filmer jeg likte bedre enn denne (med mulig unntak av Walker i Running Scared). Naturlig nok har det gått stygge rykter om hva som skjedde med hjernen til Walker etter at han forulykket for noen år siden...

Sjokkert å se at Rafill var samme mann som stod bak The Philadelphia Experiment - en tidlig favoritt fra 80-tallet. Han lagde også den totalslaktede Mac & Me som har langt mer til felles med denne.

Nærmeste jeg kommer denne her er katalogen til Troma i sin miks av ekstremiteter og idiotisk sjarm. Den likner egentlig veldig lite på noe annet jeg har sett. Derfor er det selvsagt også den overlegent beste filmen fra 1994. Pulp Fiction? Forrest Gump? Shawshank Redemption? Amatøraktig søppel. Tammy & the T-Rex er filmen de alle ønsket å være!

11/10

 

 

Endret 18. juni 2020 av Hitherto