Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Mr_Spock]

Runaway Train - en gammel favoritt - som jeg ikke har fått skaffet på blu ray - men nå akkurat handlet på Itunes - skal bare fyre opp projen så blir det filmkveld, takker for tips!

Når jeg tenker på karrierekiller for Dan Akroyd - så tenker jeg mest på hans rolle som writer & director, var nok ikke så lett å dra i gang noe stort prosjekt for han etterpå. Selv har jeg veldig sans for han.

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (1 minutt siden):

Runaway Train - en gammel favoritt - som jeg ikke har fått skaffet på blu ray

Smått utrolig at denne og Barfly ble til blant all b-filmen og rælet Cannon pictures gjorde på 80-tallet. To fantastiske filmer, med utrolige skuespiller prestasjoner, og fikk selv lyst til å dra frem Runaway igjen, så den i fjor sommer og ble litt "tatt på senga" over hvor godt skrevet og spilt den var, særlig rollene til Roberts og ei ung Rebecca De Mornay. 

Ja, må nok oppgraderes til Blu-ray, da DVDen min var jo godkjent, men ser at bilde og lyd helt klart kan forbedres mange hakk der ja.

Mr_Spock skrev (5 minutter siden):

så tenker jeg mest på hans rolle som writer & director, var nok ikke så lett å dra i gang noe stort prosjekt for han etterpå.

En kar som virker å elske film, og liker å høre ham snakke om alt mulig, og særlig innsatsen med karer som Belushi og Harold Ramis var jo legendariske. 

Men som du sier, Nothing But Trouble hjalp nok dessverre ikke så godt på, samt at jeg tror han også medvirket i å skrive eller produsere en annen flopp ved navn Coneheads (1993), der flere av Saturday Night Live gjengen dukket opp, og nei, huskes som ei skuffende film.

Likevel, Blues Brothers 2000 (1998) er jeg litt glad i, selvsagt aldri nær å matche originalen, men det forventet jeg heller ei, likevel litt overrasket over alt hatet, da den bød på mye god musikk og show scener, samt at John Goodman er aldri noen dårlig "erstatning".

[Vaniman]

The eye of the Needle (1981), med Donald Sutherland i hovedrollen. Spiondrama fra 2.verdenskrig. God film. Liker stemningen og atmosfæren. Gir denne 7/10. 

Sherlock Holmes and the Sign of four. Positivt overrasket. Dyktige skuespillere, spennende og original intrige, bra miljøskildring av London på 1800-tallet. 7/10.

[Frank.N.Steen]

Vaniman skrev (1 minutt siden):

The eye of the Needle (1981)

Tror jeg ga den ei 7/10 i sin tid også, huskes best fordi pappa hadde den på VHS og pleide å snike meg opp å tjuvlåne den før leggetid. Små-guffen og intenst thriller, hvor Sutherland er meget god i skurkerollen.  

[Frank.N.Steen]

Angående intense og tøffe tog-filmer, så kan jo Emperor of the North (1973) med Lee Marvin og Ernest Borgnine anbefales, og der sistnevnte leverer ei mildt sagt meget ond og nasty rolle som skurk, noe som overrasket meg, da jeg er stort sett vant med å se ham i meget sjarmerende og snillere roller. Men som Shacks var han jo direkte brutal, der de desperate lofferne og omstreiferne ombord på et større tog får så hatten passer og blodet spruter, dersom de er så uheldige å treffe på Shacks og hammern sin, som alltid er klar for litt action.

[Vaniman]

Treasure Island, fra 50-tallet. Så filmen for noen uker siden, og ble imponert. Dette er en god Walt Disney eventyrfilm, med overraskende vendepunkter og uforutsigbare karakterer. Nå er jo smaken ulik, da; så filmen med en kompis, og han likte den ikke. Men jeg synes det var en god sjørøverfilm, med en bra skurkerolle i Long John Silver.  

[Frank.N.Steen]

Spoiler

Vel, der ble man nok litt forsent til "Anna" og "hennes" 69 ett eller anna, men nei, lar gutta få sin moro, selv om innlegget det var tiltenkt er vel nå som brukeren, borte vekk.

Endret 3. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Vaniman skrev (4 minutter siden):

Treasure Island, fra 50-tallet. Så filmen for noen uker siden, og ble imponert. Dette er en god Walt Disney eventyrfilm, med overraskende vendepunkter og uforutsigbare karakterer. Nå er jo smaken ulik, da; så filmen med en kompis, og han likte den ikke. Men jeg synes det var en god sjørøverfilm, med en bra skurkerolle i Long John Silver.  

Absolutt en meget god sjørøverfilm, faktisk en av de bedre man har sett, og koste meg fra start til slutt. Disney hadde jo ofte bedre live-action filmer enn flere av deres animerte storfilmer på den tiden, eller så er nå hvert fall mitt inntrykk av det man har sett, og der de britisk produserte ofte var å foretrekke.

[Mr_Spock]

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Smått utrolig at denne og Barfly ble til blant all b-filmen og rælet Cannon pictures gjorde på 80-tallet. To fantastiske filmer, med utrolige skuespiller prestasjoner, og fikk selv lyst til å dra frem Runaway igjen, så den i fjor sommer og ble litt "tatt på senga" over hvor godt skrevet og spilt den var, særlig rollene til Roberts og ei ung Rebecca De Mornay. 

Ja, må nok oppgraderes til Blu-ray, da DVDen min var jo godkjent, men ser at bilde og lyd helt klart kan forbedres mange hakk der ja.

Streamingutgaven fra Apple var av godkjent kvalitet - veldig god film, vet ikke hvor mange ganger jeg har sett filmen, men den holder seg veldig godt enda. Passer fint å se den nå i varmen vi har - kald og fæl som filmen er.

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (7 timer siden):

Streamingutgaven fra Apple var av godkjent kvalitet - veldig god film, vet ikke hvor mange ganger jeg har sett filmen, men den holder seg veldig godt enda. Passer fint å se den nå i varmen vi har - kald og fæl som filmen er.

Det er bra filmen leverte, og ja, nå er muligens varmen litt roet seg ned, i motsetning til der det var for to-tre døgn siden, men kan godt tenke meg at enkelte filmer med litt kjøligere stil og stemning kan egne seg nå ja.

Selv har jeg ikke fått sett noen film siste døgnet, vet ikke helt hvorfor men prøvde i går og nei, fungerte bare ikke. Prøvde til og med å se ferdig resten av ei Midsumer Murders tv-film (disse pleier å være perfekt underholdning på sommernettene, hvert fall de tidligere med John Nettels), men måtte gi opp ganske tidlig ut, og endte til slutt med å "kollapse" i senga og det var det.

Får heller spare meg til helgen, å se an om en ikke kan få kjørt i gang litt mer da.

 

[Frank.N.Steen]

Hidden Fears (1993) av Jean Bodon

En familiefar blir brutalt slått ihjel utenfor et spisested, da foran sin hjelpeløse familie og skrekkslagne vitner, og hvor de to gjerningsmennene unnslipper uten noen form for straff. Dette kommer til å hjemsøke de etterlatte, og der særlig enken (Meg Foster) vil at rettferdigheten skal endelig seire. Dessverre blir hennes private etterforskning en lei "motivasjon" til at hennes manns mordere bestemmer seg for å gjøre et mindre hyggelig comeback.

Ei, tja, ganske ordinær tv-film, med den alltids vakre Meg Foster i hovedrollen, men der filmen innehar et ganske så tungt tema, så blir det behandlet i perioder som ei vandrende klisjee, og ødelegger dessverre litt for mye. Skurkene er så gjennomført hillbilly/redneck aktige, at de manglet bare banjoen, hjemmebrent flaska og tenna på tørk, så var det komplette white-trash Hollywood stereotypiske kostyme/looken klar for action.

4/10 

 

[Roger Gunvaldsen]

Så faktisk the eye of the needle på kino dengang da.

Around the world:

Birds of passage  (2018)

4/5  Narkotrafikkens spede begynnelse i colombia på 60 tallet og utover. Vet ikke om den var basert på virkelige hendelser, men uansett en finfin start på reisen.

 

[Roger Gunvaldsen]

Around the world:

Canal  (1957)

Intens film som for det meste foregår i Warszawa's kloakk..Min rating på Wajda's krigstriologi:

A generation  3/5

Canal  3.5/5

Ashes and Diamonds  3.5/5

Endret 5. juni 2020 av Roger Gunvaldsen

[Frank.N.Steen]

Da kan jeg altså krysse av to titler til, der hadde ligget i watchlista mi, (ene i nesten 17 år) altfor lenge, men der en kan prise seg lykkelig over at man fant dem på nettet, gratis og ikke betale penger for dem, da begge har vært rimelig knotete å få tak i, selv i VHS utgaver (ene er fortsatt svindyr) men ville vært sure penger å kaste bort, spesielt på to såpass skuffende filmer.

Men, kvelden var ikke helt bortkastet, åpnet lovende med:

What About Bob? (1991) av Frank Oz

"Bob's a special kind of friend. The kind that drives you crazy!"

Den høyt respekterte og meget suksessfulle (i følge seg selv) psykiateren Dr. Leo Marvin (Richard Dreyfuss) har planlagt ned i den aller minste detalj å sette av tid i hop med sin kjære familie, da i rolige og fine omgivelser og det er viktig med litt familie tid, men ikke så mye som promoteringen av hans egen bok, "Baby Steps", og der målet er å gjøre alt pakket og klart for at et populært tv-show skal gjøre et større intervju hos familien Marvin. Dessverre vil skjebnen ting nokså annerledes, noe Dr. Marvin snart vil få greie på, i det hans siste pasient før ferien begynner, er en nokså spesiell ny kunde, ved navn Bob Wiley (Bill Murray). 

Joda, en meget morsom Bill Murray tidlig 90-talls komedie, der han spiller den mildt sagt nevrotiske vraket Bob, som er bokstavelig talt redd for absolutt alt! Og hans tidligere psykiater er bare glad til for at han er kvitt sin "favoritt" pasient, og med det havner altså Bob i pleie hos sin nye beste "venn", Dr. Leo Marvin. 

Der Ray Liotta forrige uke infiltrerte og nærmest drev et ektepar til vanvidd som psyko-purk i thrilleren Unlawful Entry (1992), er vel What About Bob? mer en der tar en "lignende" story og selvsagt da mer komisk, men ikke for Richard Dreyfuss, der blir jo drevet til galskap, mens resten av hans familie faller pladask for Bob. 

Bob er virkelig litt av et skue, en fyr som er alle legers store mareritt, en fyr der har som jobb, å være konstant engstelig og redd, og anser det å gå til legen eller psykiateren som ei vanlig arbeidsdag. 

Å komme seg ut av sin egen leilighet er et mareritt, og har ikke en gang kommet til hvor brutalt det er å måtte ta heisen, eller bussen. 

Joda, filmen tar et artig blikk i hva som for veldig mange, ikke er et så artig tilværelse å være fanget i, nemlig hypokondri, og kjenner meg litt igjen i mye av Bobs daglige anstrengelser, særlig dette med heis eller buss stappet med masse mennesker, måten han åpner dører på osv, og selv om filmen muligens overdriver "noe", så skulle jeg ønske den gikk litt mørkere til verks, for som sagt, det blir kanskje litt for moro i større perioder. 

Filmens soleklare suksess skyldes jo de to hovedrolleinnehaverne, der Bill Murray driver sin kollega til randen av galskap, og får litt Peter Sellers - Herbert Lom fra Pink Panter serien, i et par av filmens scener, der den etterhvert nevrotiske blinkingen med øynene, eller hvor fråden nærmest kommer ut av munnvikene på den ellers så rolige doktoren, nei, mye herlig komedie.

Blant mine favoritt scener, er nok den der Bob ligger å vrir seg og skriker på gulvet hos Dr. Marvin, hvor sistnevnte kjapt spør sin nye pasient: "So ,are you married Bob?"

eller når han skal forsøke å anbefale en bok, og ikke hvilken som helst selvhjelpende bok, men sånn helt tilfeldig hans egen, "Baby Steps", og ler alltid godt av hva som følger, når Bob skal forsøke å ta disse små baby-stegene ut og inn i heisen, og akkurat i det han har entret og innser at, kanskje ting gikk litt for kjapt i svingene, så setter han ut et enormt brøl!

Ellers har man jo den effektive metoden mot angst, nemlig døds terapi, garantert "suksess".

Nei, ei artig film, kanskje ingen klassiker på høyde med Groundhog Day (1993), da den kanskje blir litt vel morsom i perioder, og skulle som nevnt ønske den gikk litt mørkere til verks og ga Bob ei litt mer "kompleks" historie å komme med, for han er jo åpenbart i stand til det aller meste, bare han får muligheten til å treffe sitt favoritt menneske, men klart, det er jo til syvende og sist en lett og ledig komedie, og ender med det så på ei:

7,5/10

Av de to andre filmene man så i natt, som nevnt tidligere, ikke like stor "suksess" på det området. 

Bad Medicine (1985) med Steve Guttenberg, Alan Arkin og Curtis Armstrong i noen av rollene, joda, denne så man på norsk tv tilbake i sommer 2003, husket kun scenen der har litt Weekend at Bernie's (1989) over seg,  tenker den hvor ei gruppe medisinstudenter må kle opp et lik, og forsøke å late som at det er i live. Var nok mer morsomt når man så den i 2003, for i går ble det mest ei ganske så forglemmelig og skuffende affære. 

5/10

Nightflyers (1987) var nok den største skuffelsen, flotte Catherine Mary Stewart var hovedgrunn til at denne lå i watchlista mi i årevis, men mye av grunnen til at den aldri ble sett skyldes jo sinnsvake priser for ei brukt VHS  (over 100-150 dollar, fuck that!) og hadde en endt opp med å svi av den type penger, på en såpass dårlig film, nei, det ville vært, brutalt.

Flere kjente fjes her, blant andre den alltids intense Michael Des Barres som (sjokkerende nok) skurk. Virker som filmen forsøkte å sette ei slags rekord i bruk av mest mulig røyk, men tipper det skyldes at de forsøkte å skjule eller dekke over noe, fremfor å skape ei "stemning" ut av det. 

Nei, gørr kjedelig "handling", måtte spole fast forward siste 20-25 minuttene for jeg led, virkelig på slutten, og selv ikke Mary Stewart kunne gjør mye ut av det her, og lander til slutt på ei meget kjip:

3/10

Endret 6. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Roger Gunvaldsen]

Around the world:

Det sista eventyret   (1974)

En ung mann sliter med sine indre demoner..Jenta i filmen er fantastisk.  

4/5

Ariel  (1988)

Typisk Aki K film..

4/5

[Hitherto]

Sick Nurses

Asiatisk spøkelses-slasher. Dama her har langt hår, ja. Men hun er vesentlig mindre ambivalent enn Samara og Kayoko - hun har en agenda. Alt dreier seg om å drepe slemme arbeidskolleger og gjøre livet deres til helvete på jord. Greit for meg.

Denne minnet meg på hvorfor skrekkfilm ofte blir sammenliknet med porno. Det er fint lite historie som skal til. Alt du behøver er et oppsett av aktører og så gå rett til action. Man bare erstatter sex med ekstrem ultravold og så er det egentlig akkurat det samme. Slasherfilm og moderne serier som Saw og Final Destination gir beng i karakterene og behandler dem som vannballonger. Alt som betyr noe er at karakterene dør. På samme måte som med porno må man også eskalere utskeielsene konstant for å holde seeren engasjert. Det vi ser i dag er laaaangt mer vulgært enn for bare 20 år siden (gjelder begge sjangere, heh).

Synes liksom dette var på sin plass å nevne her siden filmen følger slik en rigid oppskrift. Den byr på tidvis inspirerte drapsscener og flere attraktive sykesøstre, men det er litt vanskelig å la seg engasjere i deres lidelser siden flashbacks avslører hvor ufyselige alle var (med et par unntak).

Skrekkfilm er ikke akkurat sjangeren som har troen på menneskeheten.

5/10

 

 

We Summon the Darkness

Begredelig utnyttelse av «satanic panic» hysteriet på 80-tallet. I tillegg roter man bort potensiale for en real metal-grøsser. Underholdende filmer som Trick or Treat og The Devil's Candy samt den hysteriske Deathgasm har tidligere fokusert på musikken og de «onde» kvalitetene som synes å ligge latent i sjangeren, samt musikerne selv og deres bakmenn (Satan befinner seg alltid i produsentsetet).

WSTD synes å være inne på noe for en sakket halvtime. Nesten så man får inntrykk av en konsert-dokumentar med fokus på publikum. Så kommer tvisten… og jeg er ikke så fornøyd med hva filmskaper gjorde ut av det.

Alexandria Daddario er flink til å velge tematisk mørke filmer, men her var tematikken forvirret. Filmen forsøker stadig å gå mot forventningene, men jeg er ikke imponert over hvordan historien forsøker å balansere alt sammen. Midt i alt rotet blir alt nesten intetsigende. På slutten har vi en kjedelig home invasion thriller som ikke er sikker på hva den ønsker å gjøre. Den er heller ikke sikker på om den ønsker å la karakterer dø eller holde dem i live. Folk overlever som regel terminalsituasjoner på skrekk i motsetning til virkeligheten, men jeg blir fort så utålmodig at jeg sitter og skriker på mer blod. Bleh!

Slayer og Bathory var bare barnemat i forhold til kristenfundamentalistiske galninger som så muligheten til å score billige poenger på frykt og massesuggesjon, så i det minste honnør for å rette pekefingeren på de rikige truslene.

Man skal også ha kredit for ubetalelige spekulasjoner rundt «han nye fyren i Metallica» og deres neste album (filmen er satt til 1988)!

4/10

 

Endret 6. juni 2020 av Hitherto

["""]

Likte We Summon the Darkness veldig godt. Kul film, kul stemning, og ekstremt fett med Mercyful Fate på soundtracket.

[SirJames™]

On 5/23/2020 at 1:29 PM, Frank.N.Steen said:

Har enda tilgode å få sett Fast & Furious Presents: Hobbs & Shaw,

Styr unna.

https://vgd.no/musikk-tv-og-film/film/tema/1629201/tittel/hvilken-film-saa-du-sist/innlegg/48597447?xtmc=hobbs&xtcr=1#post48597447

[GimleSag]

Postet innlegg før det var ferdig. Kan man ikke slette? Inneholdt farlige spoilers.

 

 

 

Endret 7. juni 2020 av GimleSag
spoiler alert

[GimleSag]

12 Angry Men (1957)

Har visst om denne i mange år nå, mye takket være IMDbs topp 250, men har aldri tatt meg tid til å se den. Litt fordi jeg sjeldent er gira på western, hvorfor vet jeg ikke. Litt som med gangsterfilmer sliter jeg litt med å hive meg rundt når jeg først er filmsugen.
Så viser det seg jaggu meg at dette er langt fra noen western-film! Har aldri lest noe om filmen før, kun sett posteren i forbifarta, og har av en eller annen grunn vært klokkeklar på at dette er noe cowboy-greier ala Hateful Eight. Ble mildt sagt sjokkert når de første scenene rullet over skjermen.

Men så enkelt kan det jaggu gjøres! Hvem trenger cgi og storslåtte lokasjoner når man kan lage en film av ypperste kvalitet bare man legger litt arbeid i et skikkelig manus? Dialogen går i ett sett, og består av heftige intriger og minnerike quotes, og tar sjeldent foten av gassen, annet enn i kjølevannet etter en heftig debatt, der det koker over for minst én av medlemmene. 
Jeg var helt oppslukt i 100 minutter, som også er filmens spilletid. Hva mer kan jeg be om?

Nydelig spilt av Lee J. Cobb også forøvrig, selv om Henry Fonda naturligvis får mest av oppmerksomheten.

9/10 - en uhyre sjelden perle som, til å være 63 år gammel (!), klarer å bringe noe helt nytt og friskt på bordet for min del.

Whiplash (2014) - "Not quite my tempo."
Mitt 6. gjensyn, ish?

Bildet sier vel det meste om forholdet mellom de to hovedkarakterene i dette nervevraket av en film.
Damien Chazelle (La La Land, First Man) sin store regidebut, der han klarer å gjøre en film om jazz om til en heseblesende, adrenalinpumpende thriller uten sidestykke. En film viser den mørke baksiden av hva som kreves for å bli - og skape - den beste.
Fra første øvingsøkt i bandet til Fletcher (J.K. Simmons), får man en forsmak på hva man har i vente i denne filmen. 

J.K. Simmons med karrierebeste? Er ikke mange filmene jeg har sett av ham, kanskje kun denne og Jonah Jameson i Spider-Man (som han forøvrig også gjør helt fantastisk), men om han har toppet dette tidligere blir jeg mildt sagt overrasket. Spiller helt absurd bra.

Jeg har hatt en eller to slike sjefer i livet mitt, folk som aldri gir noe gratis. Som aldri sier "bra jobba", selv om man prøver så inderlig hardt å få høre det. Kjenner meg så inderlig godt igjen når Fletcher gir Neiman noen beroligende ord og et smil og sier "Slapp helt av, så går dette bra", den følelsen av letthet Neiman får etterpå; "Ja, han er jo egentlig ganske grei!", som gir ham en boost av selvtillit, før alt snus på hodet igjen neste dag og rasshølet er tilbake for fullt. 
 

Spoiler

Om jeg skal ha noe som helst ankepunkt her, for å vise at jeg ikke er totalt blottet for kritikk til min all-time favorittfilm, så er det måten Fletcher tar hevn på mot slutten, som kanskje er litt i overkant? Han risikerer jo vel sin egen karriere med å bringe inn en trommis i orkesteret, skal de spille videre uten trommer når Neimen løper gråtende av scenen? Og hva måtte "agentene" i salen tenke om Fletcher som tar med en tilsynelatende ubrukelig trommis på en så stor begivenhet?
Uansett leder dette til en av de beste filmøyeblikkene jeg noen gang har opplevd, og skulle gitt noen tusenlapper for å få oppleve det for første gang igjen. Husker jeg satt å måpte og skalv mot slutten der å tenkte "ja, jaaa, JAAA FYFAEN" når jeg innså at dette var et av de store øyeblikkene jeg svært sjeldent får lov til å oppleve innen film. Satt med samme ansikt som faren til Neiman har i døråpningen når han går bananas på slutten, med frysninger langt opp i himmelen.

Kan noen svare meg på hvordan de har fått til trommespillingen i denne filmen? Nekter å tro at de har øvd på det der, men klarer heller ikke å se hvordan de skal ha "photoshoppet" det. Utrolig bra laget i så fall.

Har skrevet så mange halvdårlige reviews om denne filmen her, men én vakker dag skal jeg få formulert meg ordentlig å gi denne filmen nøyaktig den hyllesten den fortjener.

11/10  

Solaris (1972)

Orker ikke å skrive så mye om denne filmen, tror heller ikke jeg klarer å sette så mange ord på det uansett.
Ikke helt hva jeg forventet, men visste ikke at det var Tarkovsky (Stalker) før etter jeg slo den på. 
Håpte på litt mer romskip og teknologi ala 2001:, så var langt fra mentalt forberedt på dette her.
Den har dog sine moments når den ikke tvinger deg til å tenke og lage teorier om hva som foregår selv.
Fin dialog og noen nydelige shots (bildet) krydret opplevelsen litt, men for min smak har den tålt tidens tann litt dårlig. 
En del merkelige reaksjoner og ansiktsuttrykk, der jeg ikke klarer å bestemme meg for om det bare er ræva klippet/tidens tann, eller om jeg må lese mer mellom linjene.

?/10