Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Roger Gunvaldsen]

Man's favorite sport  (1964)

Rock Hudson og Alltid søte og sexy Paula Prentiss i en romantisk komedie

3.5/5

It should happen to you  (1954)

Jack Lemmon i sin debut på det hvite lerret. Synes han gjør en finfin rolle.

3/5

[Hitherto]

 

Color out of Space

 

Forventet en del av denne siden det var comebacket til Richard Stanley, en Lovecraft adaptasjon og hadde Nicolas Cage i hovedrollen. På papiret kan det knapt se bedre ut.

Hadde forberedt meg på en psykedelisk fargetrip som Mandy (en film jeg ikke har noe godt forhold til) og jeg ble ikke skuffet. Tanken om en selvbevisst (?) farge er jo så Lovecraftsk at man får vondt i hodet bare av å tenke på det.

Hører at magenta - som filmen benytter seg av svært ofte - ikke eksisterer i det naturlige fargespektrum og derfor er ideell for filmer om frika aliens og overjordisk/utenomjordiske agendaer.

Kredit for at man viser filmens hovedpersoner gå til grunne så grundig som de gjør. Familien til Cage sliter allerede før de blir rammet, hvilket gjør nedturen enda hardere å bevitne.

Det er et par-tre scener med skikkelig ubehagelig body-horror som virkelig river. Nesten så man når opp til The Thing-nivå, hvilket jo er helt fantastisk. Bare synd at transformasjonen og forandringene gjør karakterene så psykisk utilregnelige at det er vanskelig å holde styr på dem.

Cage selv har ikke så mange freakouts som forventet selv om det er en ubetalelig scene hvor han ikke får start på bilen! ?

Må si jeg hadde ønsket en bedre koordinering av omverdenen. Hvor var alle ordensinstanser da ting gikk skeis? De virket både fysisk og psykisk fraværende de få gangene vi så dem. Riktignok var Cage og familien isolerte, og riktignok er det forskere og fagfolk til stede, men det var merkelig hvor lite omgang man hadde med omverdenen. Og hva med fargen selv? Hadde kanskje vært mer effektivt om en hel landsby ble rammet, selv om det impliseres ditt og datt mot slutten. Hensikten med Lovecraft er vel at uansett hva vi mennesker gjør er vi doomed. Game over man! Game over!

Den er i hvert fall ikke kjedelig. Og i forhold til Mandy var det avgjort en opptur.

7/10

[Frank.N.Steen]

Meget spent på den filmen selv, og har jo vært innom et par av Stanleys tidligere verker, der spesielt Hardware aka M.A.R.K. 13 (1990) er en liten post-apokalyptisk favoritt, men her virker det som at han har ei ny potensiell kult-film på gang. 

Uansett, flott anmeldelse og mye interessant lesing. ?

[Reg2000]

Jeg har hatt et "usunt forhold" til Milla Jovovich etter at jeg så the fift element for mange år siden, så bestemte meg for å se igjen Ultraviolet etter at noen påsto at Directors Cut versjonen ga mer mening enn den som opprinnelig ble sluppet.

Jeg kan ikke påstå at jeg husker alt fra sist gang jeg så den, men det er vel mulig at directors cut fortalte litt mer av bakgrunnen for historien. Fortsatt er historien syltynn og det er vanskelig å forstå noen av karakterenes motivasjon i det de gjør. Allikevel er det noe å glede seg over, spesielt om du liker å se på Milla Jovovich. Filmen forsøker å gjenskape det visuelle uttrykket fra Equilibrium (med samme regissør) og har med mange av de samme gun-fu elementene. Det er tidvis pent å se på, men der equilibrium hadde en historie som ga mening blir det hele ganske tomt i denne filmen. Jeg er ikke den som henger meg mest opp i om filmen er realistisk eller ikke, men den rare blandingen av gammeldags og ultraavansert teknologi på linje med magi er også vanskelig å overse. 

Pent men innholdsløst.

5/10 

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (8 minutter siden):

Pent men innholdsløst.

Tror ikke jeg har sett denne filmen, men husker særlig godt posteren, da fra utallige kebab-sjapper, fra den tiden samtlige dreiv med video-utleie på midten av 00-tallet og utover. 

Din beskrivelse ovenfor, oppsummerer greit mitt "forhold" til de fleste av hennes Resident Evil filmer, muligens da med unntak av en eller to, der faktisk de hvor hennes (mann?) ikke sto for regien, og viste seg å være de man likte best.

[Reg2000]

8 minutes ago, Frank.N.Steen said:

Tror ikke jeg har sett denne filmen, men husker særlig godt posteren, da fra utallige kebab-sjapper, fra den tiden samtlige dreiv med video-utleie på midten av 00-tallet og utover. 

Din beskrivelse ovenfor, oppsummerer greit mitt "forhold" til de fleste av hennes Resident Evil filmer, muligens da med unntak av en eller to, der faktisk de hvor hennes (mann?) ikke sto for regien, og viste seg å være de man likte best.

Ja Resident evil filmene er vel ikke så langt unna, men de har vel faktisk noe mer historie. Til gjengjeld er vel Ultraviolet penere å se på. 

[ChopperRead]

Hardcore Henry (2015)

En helt rå actionfilm filmet i førsteperson, som ett spill. Utrolig kult laget. 

Sharlto Copley fra District 9 og Chappie b.la er helt hysterisk i denne filmen, må sees! Spinnvillt. 

9/10

[Mr_Spock]

Hadde en dobbel på Netflix i kveld - The Big Short (2015) - ganske fantastisk film om finanskrisen i 2007/2008 - veldig gode skuespillerprestasjoner og godt fortalt historie gjør denne til en favoritt. Gud hvor råttent systemet er.

Så ble det The Platform (El hoyo) (2019) spansk scifi - veldig imponert av denne, uforutsigbar og veldig godt laget. 

[Delvis]

Jade (1995)

Bygget seg opp til å se ganske bra ut, men falt noe sammen i den siste delen.
Brukbar B-film, som benyttet seg av mange elementer vi har sett i kjente kriminal-filmer før.
Inkludert feks Bullit-type biljakt i San Francisco bakkene.
Den gikk an, men manglet noe for å komme over grensa.

6/10

 

[MrPets]

Frank.N.Steen skrev (På 23.5.2020 den 13.29):

Vin Diesel, som jeg i utgangspunktet aldri har greid å "mykne" opp til noe særlig

Tiltredes! For meg er Vin Diesel et svart hull for karisma, tror ikke jeg har likt han i noe som helst. 

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Sett Guilty?

[Frank.N.Steen]

Cyborg 2 (1993) av Michael Schroeder

I en nær fremtid har to rivaliserende selskaper hatt ei lengre feide gående om total dominans, og der det nå planlegges å tas i bruk ei ny form for den "Trojanske hest", da i et forsøk med å eliminere motparten for godt. Dette skal gjøres ved å benytte seg av et topphemmelig prosjekt ved navn "Glass Shadow", og hvor dette svineriet så pumpes inn i uanede androider, der kan være alt fra soldater til prostituerte, men en ting de alle har til felles, er at når de begynner å bli rykende varme i topplokket, da er det på høy tid å komme seg så langt bort en bare kan, eller bli pulverisert til støvpartikler i flere mils omkrets.

En slags "oppfølger" til kult-filmen Cyborg (1989) hvor Jean-Claude Van Damme måtte redde fremtiden fra en gjeng onde Cyborger, i 2ern er det mer "Blade Runner" aktige tendenser, med svære onde selskaper styrt av maktgale jappe-business menn og midt opp i det hele har man ei kjærlighetshistorie gående, mellom ei ung android (Angelina Jolie) og hennes menneskevenn (Elias Koteas), sammen blir de backet opp av den ukjente Mercy (Jack Palance), der virker å alltid være et par skritt i forkant og også et talent med å alltid dukke opp på samtlige tv-skjermer, ofte med latterlige ordspill og det hele.

Billy Drago sørget for at filmen aldri blir kjedelig, i det han ankommer et stykke ut, da som en lite hyggelig Cyborg-jeger, og ja, denne filmen har jeg et visst svakt forhold til, og mye skyldes at det var en av de aller første VHS titlene man leide inn som guttunge, og var jo egentlig ute etter Cyborg (1989), men de hadde ikke den inne for tiden, og valget falt så på oppfølgeren.

Den er vel ikke akkurat på samme "høyde", verken i form av underholdning eller action, som Van Damme filmen, men du har ei meget snasen og ung Angelina Jolie (der viser, nesten alt) samt hennes "sidekick" Casey Jones (Elias Koteas) som sparker godt fra seg, og må selvsagt ikke glemme den herlige scenen hvor Jack Palance går all guns blazing, helt på tampen, og slik er bare noe av det som gjør at man greier ikke å bli for kritisk mot slik b-film underholdning.

Dessuten forsøker faktisk filmen å inneha en viss "seriøsitet", et par nokså varme øyeblikk, der man undrer jo på at kunne Palance stikke av gårde med en Oscar for sin lynkjappe innsats i den Cowboy filmen med Billy Crystal, burde han jo nærmest fått enda en, for sin langt mer imponerende scene der han sitter alene og sørger over sin tidligere robot-hustru, det var rimelig seriøse og tunge saker.

Som nevnt, Billy Drago er alltids godt nytt, uansett hvilken rolle eller hvor liten den enn måte være, heldigvis har han langt mer å rutte med her, og gjør seg selvsagt ikke bort. Faktisk så "redder" han mye av filmens tempo, da den var i ferd med å falle litt bakom, men Drago ankommer og da vet en at det aldri blir kjedelig.

Se også opp for Arnold kompisen Sven-Ole Thoresen der gjør en liten cameo, og virker å ha gått for et image ikke ulikt sin sigarrøykende buddy. 

Nei, en absolutt godkjent b-film, selvsagt ikke noen match for orginalen men mest sannsynlig den beste av de altfor mange "oppfølgerne" i Cyborg serien.

5/10

Guilty as Sin (1993) av Sidney Lumet

"I don't need to work, women pay me."

Ei fremadstormende forsvarer (Rebecca De Mornay) fanger oppmerksomheten til en notorisk skjørtejeger (Don Johnson) der anser henne som det perfekte våpen i å hjelpe ham med å bli frikjent fra å ha drept sin kone.

Joa, en ganske så typisk amerikansk rettsaks-thriller fra tidlig 90-tallet, og en jeg har sett tidligere men da blitt en god stund siden. Rebecca De Mornay var muligens ute etter å forsøke å ditche den kyniske og morderiske bitch stemplet hun fikk så godt påsatt gjennom hennes minneverdige innsats i thrillleren, Hånden som rører vuggen (1992), mens henne mannlige motspiller Don Johnson virket å slite med å takle overgangen fra å være svær tv-stjerne til å forsøke seg som en av veldig mange potensielle filmstjerner.

Resultatet er faktisk ingen dårlig film, og der begge jo leverer varene og vel så det, men noe av "brodden" eller nerven der skiller de bedre thrillerne fra, vel, "røkla" dukker sjeldent opp, og det blir mye klisjeer på rekke og rad.

En sånn ganske ordinær natt film, der fungerte bedre ved nærmere gjensyn (ikke sett på årevis) og gikk et hakk på ratingskalaen:

6/10

Endret 25. mai 2020 av Frank.N.Steen

[Hitherto]

ChopperReid skrev (14 timer siden):

Hardcore Henry (2015)

En helt rå actionfilm filmet i førsteperson, som ett spill. Utrolig kult laget. 

Sharlto Copley fra District 9 og Chappie b.la er helt hysterisk i denne filmen, må sees! Spinnvillt. 

9/10

Hardcore Henry ruler! 

Antagelig den minst kjedelige actionfilmen jeg har sett de siste ti årene, The Raid og John Wick seriene inkludert.  

Faktisk vil jeg si dette er det beste som noensinne har kommet ut av førsteperson perspektivet. Har aldri hatt sansen for det i spill (så snart du snur deg vekk fra skjermen brytes illusjonen), men det var rasende festlig på film. Flere ganger tok jeg meg til å tenke over hvordan man gjorde noen av disse scenene. 

 

[ChopperRead]

Ja til å være en film fra en passelig ukjent russisk regissør og uten ett helt enormt budsjett så er alt av effekter og stunt helt villt bra, det ser ut som en skikkelig storsatsning fra Hollywood, visuelt sett. 

[Frank.N.Steen]

RoboCop 2 (1990) av Irvin Kershner

Var spent på å se igjen denne, ikke minst grunnet all godpraten rundt originalen i action-tråden, og fant jo raskt ut at man kanskje ikke burde gå inn med så altfor høye forventninger, da man jo ratet den med kun ei skuffende 5/10, tilbake i 2011. Likevel, som med Predator 2 (også utgitt i 90) håpet jeg at man ville bli motbevist, men dessverre, der sistnevnte såvidt gikk et hakk opp i ratingskalaen, var jeg meget fristet til å gå motsatt vei med RoboCop 2.

For her er skillet mellom originalen og oppfølgeren såpass stor, at det nesten blir bare flaut og vondt å se på.

Starter med det positive, for det er absolutt meget velgjorte og fine enkeltscener her, der særlig fokus i retning av betjent Alex Murphys (Peter Weller) tidligere liv, som stadig hjemsøker ham, og hvor han nærmest daglig oppsøker sin tidligere kone, ved å parkere politibilen utenfor hennes hus, noe som ikke gjør situasjonen særlig bedre for noen av dem.

Dette leder så an til ei meget følelsesladet og vond scene, der Murphy blir tvunget og så forklart av en slesk advokat fra OCP, om å stoppe øyeblikkelig med sin private "stalking" av eks kona, og glemme alt som har med Alex Murphy og hans nærmeste å gjøre, da han er død og begravet, og alt som er igjen er en kun "tanketom" maskin, blottet for følelser, og intet mer.

Dette følges så opp av at eks kona til Murphy dukker opp for å treffe RoboCop, som avfeier at det er noe igjen av hennes tidligere mann, i alt maskineriet. 

Det er så synd at filmen ikke legger mer vekt i denne biten, og i stedet øyeblikkelig kaster handlingen ut i ei stor røre av over-the-top vold, og latterlig idiotiske bad guys og drittsekker, som alle kommer til kort sammenlignet med typer som Clarence Boddicker og Dick Jones. 

For hva får vi så i oppfølgeren? Jo, Robo-Cain og en forferdelig irriterende liten drittunge, som vi attpåtil skal tro greier å styre en mindre hær av bad guys, da med strak jernhånd? 

Utrolig synd, for jeg liker veldig godt Tom Noonan, en fyr som ga oss en av 80-åras aller beste skurkeprestasjoner, da gjennom rollen som Francis Dolarhyde i Manhunter (1986), men her med "skummel nese ring" blir han altså satt til side av liten guttunge. 

Clarence ville ryddet dem av veien på null komma niks, det er det ingen tvil om.

RoboCop 2 feiler fullstendig i det å kombinere over-the-top vold og mørk "humor", og når de så forsøker å være voldelige, kun for å "sjokkere", slår det feil det også. For det er langt mer smertefullt og vondt å se når stakkars Murphy må fortelle sin tidlige kone at han ikke eksisterer lenger, enn det å se at Cain og gjengen hans forsøke å leke "doktor", med betjent Duffy.

Så har man jo dette med nevnte latterlig og meget irriterende skurker, for hva er vel ikke mer skremmende enn en gjeng med sinte baseball lilleputter, der raner en butikk?

Nancy Allen i rollen som Murphys partner og venn Anne Lewis har fint lite å by på her, og foruten noen elendige forsøk i humor, samt at Murphy kommenterer hennes nye hårsveis, er det lite hun får bidra med.

I gode gamle OCP fortsetter moroa som før, The Old Man (Dan O'Herlihy) styrer showet, og rett bak ham, er den alltids like komisk lojale og desperate spyttslikkeren Johnson (Felton Perry) samt et hav av sleske drittsekker og annet jappe-avskum. Deres mål er altså å ta "lærdom"av RoboCop og Ed-209 fadesen og finne den perfekte kandidat til deres nye lansering av RoboCop 2, minuset er at å finne rett mann til jobben blir vanskeligere enn først antatt, vel helt til noen kommer på ideen å gi jobben til den kriminelle kult-lederen Cain (Noonan) som ufrivillig takker ja til oppdraget.

Filmen ender opp i en helt random slutt-fight, der minner meg på hvorfor de fleste superhelt filmene faller så dårlig i jord, der to supers-skapninger dæljer løs på hverandre i en mindre evighet, ødelegger alt (unntatt hverandre) og når man så endelig tror at "nå må det jo være over og ut", nei, da er det bare pån igjen, og igjen, og igjen, og var så utrolig frista til å dra frem fjernkontrollen å spole i vei, for det tok jo aldri slutt.

Heller flere timer med RoboCop vs Boddicker vs Ed-209 vs Dick Jones, enn å måtte lide meg gjennom ei ny runde av Robo-Cain i 10-12 minutter med fullstendig døll og intetsigende action.

Angående total "random", så må jo også annen åpenbar svakhet i filmen nevnes, og en ganske så viktig og, nemlig musikken. 

For hva skjedde? Følte at det ble Supermann II (1982) all over again, der den fantastiske musikken fra førstefilmen nærmest blåste meg bakover med trøkk og melodier, så blir det som møter meg i oppfølgeren total utvanna og så gjennomført tynt og kjipt at, nei, dem pisser jo på det legendariske bidrag til Basil Poledouris. 

Og ja, det som møtte øregangene mine i RoboCop 2 føltes mer noe der kunne dukke opp en av de senere Supermann filmene fra åttitallet, enn å følge opp all den flotte musikken til nevnte Poledouris.

Her kan man kjapt ta en liten sammenligning:

Og

Sistnevnte er jo en eneste stor spøk. Det er mer liv, intensitet og trøkk i de første 2-3 sekundene av det originale themet enn det er i løpet av de 2 minuttene av det generiske og fæle møkka-themet i 2ern.

Ålreit, jeg ser jo at det blir veldig mye negativ, og så fæl er nok ikke filmen, men som en oppfølger til en av 80-talls beste actionfilmer, så burde en jo forventet eller hvert fall håpe på noe litt bedre enn ei helt middels, og knapt så det b-film som det RoboCop 2 så absolutt er.

Synd, for talentene foran kamera er jo der, man har størsteparten av folka fra originalen, men fokuset virket altså å ende i å bare gå fullt ut i å "kopiere" volden og action biten, og glemme den menneskelige delen og dette virket også å slå dårlig ut stort sett alt som kom også i seinere tv-filmer, tv-serier, oppfølgere og remaken.

Eneste grunn til at denne ikke får 4/10, er den flotte og vonde scenen som er nevnt tidligere, der Murphy gjenforenes med sin tidligere kone, og tja da ender man til slutt opp med ei meget skuffende:

5/10 

Scam (1993) av John Flynn

Typisk alle-lurer-alle krim-thriller, der visstnok var ei tv-produsert film, og har jo en rekke kjente navn og fjes involvert, og hvor filmens hovedkarakterer er spilt av Christopher Walken og Lorraince Bracco. Disse to kombinerer hjerne og skjønnhet i et forsøk på å svindle til seg litt rikdom her og der, men blir selv fanget i et nettverk av bedrag, grådighet og fare. 

Hadde sett filmen, eller deler av den fra tampen av 90-tallet, men grunnet de mange kjente navnene trodde jeg at filmen var langt mer populær eller omtalt, men viste seg å bli vanskelig å spore opp i fysisk format, minus da brutalt overprisa VHS kassetter.

Bedre ble det vel ei, at den også gikk under andre titler, deriblant Miami Affairs, og tja, etter å ha "endelig" sett den igjen, innser jeg at det var ikke noen stor film akkurat. 

Kjemien mellom Walken og Bracco er stort sett fraværende og kald, og når Miguel Ferrer blir skrevet ut, altfor tidlig er det lite igjen å hente, annet enn ei helt random avslutning, som minner om noe som kunne ta sted i en tv-episode av Miami Vice.

Ingen dårlig tv-film, men noe skuffet må jeg jo si, særlig da man er veldig glad i både Walken og Ferrer, men dette var tamme saker.

5/10

Endret 26. mai 2020 av Frank.N.Steen

[MrPets]

Slettet-D7I5Gr2 skrev (23 timer siden):

Sett Guilty?

Njet, men ser at Sidney Lumet står bak og Diesel har hår på hodet - det er nok til å vekke en liten dose nysgjerrighet hos meg. Den havner i min evigvoksende watchlist.

[MrPets]

Frank.N.Steen skrev (25 minutter siden):

RoboCop 2 (1990) av Irvin Kershner

 

Har alltid syntes det var pussig at Kershner fulgte megasuksessen Empire Strikes Back med en uoffisiell Bond-film og Robocop 2. Mannen hadde vel sine grunner.

[Frank.N.Steen]

MrPets skrev (1 minutt siden):

Har alltid syntes det var pussig at Kershner fulgte megasuksessen Empire Strikes Back med en uoffisiell Bond-film og Robocop 2. Mannen hadde vel sine grunner.

Ja, det var liksom noe kjent med navnet på regissøren, men fikk det ikke helt til å stemme i natt. Men ja, rimelig sprøtt å se hvordan karrieren gikk fra å gjøre den beste (i mine øyne) Star Wars filmen, til å levere noe så ufattelig tamt og lett glemt som RoboCop 2, da knapt et tiår etter, og som virker å være den siste filmen hans også, og kanskje ingen sammenheng der heller? 

[MrPets]

Frank.N.Steen skrev (9 minutter siden):

levere noe så ufattelig tamt og lett glemt som RoboCop 2, da knapt et tiår etter, og som virker å være den siste filmen hans også, og kanskje ingen sammenheng der heller? 

Vi har jo diskutert Bond-filmer i det vide og brede det siste året, og selv om jeg utelot Never Say Never Again passer "ufattelig tamt og lett glemt" også der. Jeg vet at Kershner underviste, blant annet for George Lucas, på USC. Mulig han dedikerte mer tid til dette? 

[Frank.N.Steen]

MrPets skrev (2 minutter siden):

Vi har jo diskutert Bond-filmer i det vide og brede det siste året, og selv om jeg utelot Never Say Never Again passer "ufattelig tamt og lett glemt" også der. Jeg vet at Kershner underviste, blant annet for George Lucas, på USC. Mulig han dedikerte mer tid til dette? 

Sant det, at også han var innom Bond serien, selv filmen du nevner blir vel kanskje å regne som ei "uoffisiell" 007 film, tror hvert fall det ble en del bråk om rettigheter, navn osv, men dessverre med comebacket til Connery og hele Connery vs Moore som jo hadde Octopussy samme året, ble det altså to nokså skuffende Bond filmer ut av det hele, dessverre.

Never Say Never Again var vel nærmest en "remake" av Thunderball, om jeg ikke husker feil, men ettersom originalen heller aldri slo særlig godt ut, så ble det ikke noe bedre av at den ble gjort på "ny".