Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Gunfreak skrev (På 2.5.2020 den 23.12):

Long kiss goodnight 

Det beste av 90talls action!

Har ikke sett denne på minst 15 år, hadde glemt hvor fantastisk Jacksons rolle var, fantastiske briljante cheesy 1-liners. Bra action,  bra "buddy cop" samspill mellom Davis og Jackson. 

Ja som sagt beste av 90 talls action. 

Får et minus poeng for å gjøre Davis platina blond når hun har rødt hår.

9/10

Fantastisk heftig action-thriller, og en av de aller beste der ble til på andre halvdel av nittitåra. En fin måte å avslutte Renny Harlins "snø-trilogi" Die Hard 2: Die Harder (1990) - Cliffhanger (1993) og selvsagt, Long Kiss Goodnight (1996). 

Tror jeg vipper mellom en 8,5/10 og 9/10 selv, men lenge sia man så filmen, men dæven Geena Davis var heit, og helt klart min type action-heltinne. Ei som blør, svetter og banner like mye som gutta eller mer, og ikke langt unna å matche andre barske og flotte 80 og 90-talls heltinner som Ellen Ripley og Sarah Connor (Linda Hamilton). 

Dessverre bruker stadig mange Cuthroat Island (1995) som et "bevis" på at Renny Harlin var "ferdig", men dem glemmer å nevne at Long Kiss Goodnight kom ut året etter, men trist om det gikk utover filmens billettsalg,  for virker som Harlin ble raskt "fritt vilt" på den tiden, men han kom jo også ut med et par gode filmer også seinere, tror det var Mindhunters på 00-tallet, ikke gæren film det heller.

Av nyere filmer som er blitt sett siste tiden:

Black Scorpion (1995) av Jonathan Winfrey

"You can't be the Black Scorpion, cause you're the whitest woman I know!"

Jeg "tilfeldigvis" endte opp med å se 3 Roger Corman (hm, mulig den første av dem var av hans kone Julie) produksjoner på fredag, der The Nest (1988), Behind Closed Doors (1994) og Black Scorpion alle ble slukt unna, og sistnevnte var helt klart den som falt best i smak hos meg.

Den viste seg å være ei meget severdig (mye takket være deilige Joan Severance) opplevelse, og en der kombinerte action, sex og komedie på utsøkt vis. Her får man nevnte Joan Severance i rollen som en tidligere kvinnelig politi som ender opp med å bekjempe kriminalitet på fritiden, da som en masket hevner ved navn Black Scorpion.

Dersom Roger Corman hadde endt opp med rettighetene til å gjøre en filmversjon av Catwoman, så er faktisk ikke dette så langt unna hva man kunne ha forventet seg, og der man bys opp på en slesk, campy, sexy og meget artig reise inn i b-film verdens svar på superhelter, og en jeg gjerne vil ha mye mer av.

Klart, det er ingen hemmelighet at Black Scorpion har hentet sin dose av inspirasjon fra Tim Burtons Batman univers, kanskje da ekstra mye fra Batman Returns (1992) og Michelle Pfeiffer som Catwoman, men også en fin og meget hyggelig følelse av at de også har sett en god del av 60-talls Batman også.

Uansett, i filmen får man faktisk et ganske så robust galleri av både kjente navn og ikke fullstendig ukjente ansikter, og der Bruce Abbott og Rick Rossovich muligens stikker seg best frem, men man må jo ikke glemme den hysteriske Stephen Lee i rollen som den stereotypiske rasende og stressa politisjefen, der virker å alltid ha en røyk i kjeften.

Ellers må jo Black Scorpions plutselig lojale svarte sidekick/butler Argyle (Garrett Morris) nevnes, en som ser ut til å ha gått ut av Bill Cosby parodi-skolen med stående glans, og dæven han kan kunststykket å mekke biler, og han gir virkelig Alfred fra Batman filmene en tøff kamp om å være den mest nevedyktige superhelt butleren. 

Og selvfølgelig ikke glemme unna filmens hovedskurk, the "BREATHTAKER!". En kar der ser ut som han nettopp har hoppet ut av siste episode av Power Rangers, og tross sitt komiske kostyme/plagg, så er han nå likevel en med et nokså relevant navn, spesielt i disse tider.

Vel, det er selvsagt ingen "stor" film vi snakker om her, men herlighet den er da utrolig fartsfylt og morsom, og heller denne type superhelt underholdning, enn å sitte gjennom enda ei 2 og en halv time med CGI Marvel mania  og som ender i et eneste stort og langt GJEEEEESP!

Black Scorpion tror jeg faktisk fikk, ikke bare en, med flere "oppfølgere" samt ei tv-serie. Så åpenbart at Roger Corman fikk melka greit ut av førstefilmen. 

Så den jo første gang, tilbake på norsk tv på sein 90-tallet og likte den godt, men hadde glemt filmens tittel, så moro å endelig se den igjen og finne ut at den faktisk ikke var så gæren.

6,5/10

In the Heat of Passion II: Unfaithful aka Behind Closed Doors (1994)

En ganske så typisk og klisje spekka erotisk 90-talls "såpe-opera", de innehar flere velkjente navn og fjes og i likhet med Black Scorpion, så hadde man sett den en eller annen gang som nattfilm på norsk tv, trolig tidlig 00-tallet. Glemt fullstendig tittelen men husket jo et par av navna som medvirket, så i grunn lett å spore opp igjen.

Uansett, handlingen omhandler en rik middelaldrende dame i rullestol (Lesley-Anne Down), og hennes mindre "trofaste" ektemann (Barry Bostwick) som har slått seg i hop med sin kones sexy og ville stedatter i håp om å få tilgang til konas rikdom.

Dessverre blir det kjapt klart at ting ikke alltid er så lett og plutselig har luringene havnet i litt av et mindre kaos av kjipe klisjeer som kommer nærmest på løpende bånd, og når filmen forsøker å spille "smart" de siste 15-20 minuttene, så vil jeg anta at det er kun fordi de gikk tom for ideer eller kanskje rettere sagt penger, men det hele ender mer som et tafatt og forhastet forsøk, som aldri blir noe særlig vellykket avslutning.

Joda, det er selvsagt en del klassisk over-the-top sex scener, slengt godt innimellom, og det eneste som mangler her blant de over-the-top orgasmebrølene er den alltids sleske saksofonen som lusker i bakgrunnen, men dessverre var den ikke å spore her, til min lille frustrasjon. 

Alt i alt, en lite imponerende thriller, med fint lite nytt å bringe på bordet når det gjelder erotisk film, men den har ei grisedeilig Tersa Hill som femme fatalen Casey, og jeg synes det overfladiske art-deco huset, eller villaen er ganske tøff, gir den små-guffen stemning og, nei, filmen hadde et lite potensiale men virker som den blåste bort mesteparten av tia på sex scenene og der "mysteriet" ble mest bare hasta gjennom, bit for bit.

Synd, for med en litt dyktigere manusforfatter/regissør, så hadde man muligens kunne jobbet utifra noe litt bedre, for det manglet som sagt ikke på talenter foran kamera, men hjelper fint lite om de bakom ikke holder mål.

4,5/10

Full Eclipse (1993) av Anthony Hickox

"So how do I become a member of your club, do I have to fuck a cadaver or something?"

TV-film, fra mannen bakom Waxwork (1988-1990) filmene, og en som faktisk kom med et nokså interessant tema, og der tar for seg horror og action, hvor man da har ei nokså unik politistyrke som jobber litt "ekstra" på kveldstid, da pumpet opp med en større dose "varulv" juice og setter så ut på en nådeløs jakt etter bad guys.

Mario Van Peebles spiller hovedrollen, som betjent Max Dire, som har nylig bevitnet at hans beste venn og partner ble dødelig skadet under en skuddveksling, men får rettere sagt sjokk, når partneren plutselig dagen derpå er tilbake i full sving, sterkere og mer i live enn noen gang.

Fra å være nær døden, er han nå nærmest uovervinnelig, og river regelrett skurkene i filler, hopper flere meter opp i lufta og ja, er jo reine super-purken.

Men det skal snart vise seg at denne "vidunderkuren" har en meget stygg bakside, og en der snart skal føre Max på sporet av noe langt eldre og farligere enn han noengang kunne ha forventet seg, og alt virker å lede i retning av navnet Adam Garou (Bruce Payne), som virker å alltid dukke opp, og sjeldent i særlig positivt sammenheng.

Uansett, en meget positivt overraskende og ikke minst underholdende TV-film, da med et solid skuespillergalleri, hvor spesielt Bruce Payne leverer en skikkelig nasty og guffen prestasjon, da som alfa-hannen i "vigilante-gruppa".

Joa, spesial effektene er kanskje litt, så som så, der jeg vil tippe at mye av grunnen eller skylden i at de ofte ser mer ut som Wolverine fra X-Men filmene enn en gjeng barske varulver, skyldes nok mest et smalt budsjett.

Likevel, det dukker opp flere tøffe og nokså brutale enkeltscener utover, og joa jeg likte filmen ganske bra, og vil tippe at med litt mer penger bak seg, kunne den hatt større potensial.

Skadet selvsagt ikke at deilige Patsy Kensit også medvirket.

Alt i alt en hyggelig overraskelse, da via en film man aldri hadde sett eller hørt om tidligere (eller så jeg vil like å tro), men en artig og fartsfylt action-horror utgivelse og som jeg sikkert har nevnt tidligere (mulig i sammenheng med Dead Heat for en tid tilbake) og det er at det burde helt klart bli satset langt tyngre på action-horror, for jeg har virkelig fått sansen for den slags. 

Denne ville jo faktisk gjort seg godt i en to-filmer-samme kvelden sammen med Dog Soldiers (2002), eller så mener nå jeg da.

6/10

Creature (1998) av Stuart Gillard

Forrige uke stykka jeg opp mini-serien av Peter Benchley's tv-produserte Creature (1998).

Det er snakk om drøyt 3 timer, og hvor Craig T. Nelson og den alltids flotte Kim Cattrall må finne en måte å stoppe en mutant-hai, der ble til som følge av et nokså topp hemmelig eksperiment i forbindelse med Vietnam krigen, da tilbake på tidlig 70-tallet. Men dette vesenet greide altså å komme seg ut til havs og nå 25 år senere er det tilbake, mer sultent og ondsinnet enn noengang!

Denne husker jeg godt fra norsk TV tilbake på tidlig 00-tallet, og der man endte opp med å se unna begge episodene sammen med pappa, som lo godt av alt idiotien og de cheesy hendelsene som finner sted i filmen, eller mini-serien.

Jeg mener, her møter vi altså på en hai der tar seg en gåtur, eller klatrer opp en stige, eller attpåtil i toppen av et tre, for deretter å fire seg nedover og henge og slenge på vent til et potensielt bytte kan komme innom og bli middag.

Ja, det skjedde definitivt mye komisk utover.

Dessverre, som så med mange andre mini-serier, er jo at den første halvdelen er faktisk ganske så fartsfylt og underholdende, og hjalp på at man så minst mulig av denne "haien", men i del 2 føles det ut som ting begynner å gå rimelig langsomt og hvor de siste 15-20 minuttene bare, nei veldig skuffende og overlang "dramatisk" avslutning.
Men jeg antar at de måtte bare gjøre så godt de kunne, med hva de hadde, eller at ideene ikke strakk til 3 timer med underholdning.

Det positive er jo at Stan Winston sitt arbeid, særlig close-up scenene med "landhaien" er meget tøffe, og særlig scenen hvor beistet først ankommer land, virker å kollapse og deretter kaster opp, og forsøker å gispe etter luft, det var faktisk imponerende arbeid.

Synd de ikke gikk litt mer i retning av "less is more", da jo mer man så av haien, jo mindre "skummel" var den, men mulig skaperne innså at for å holde seerne på tå-hevet, måtte de bare kaste inn alt de hadde, for handlingen og karakterene var ganske så tynn suppe.

Klart, vi snakker jo ikke noen Jaws (1976) type underholdning her, mer enn b-film der er blitt strukket ut til nærmere 3 timer.

Nei, en ganske så severdig, om ikke for kvalitetens skyld, så innehar den masser av feel-good eventyr/skrekk stemning, ei kjempe deilig Kim Cattrall, der så meget bra ut i svømmedrakt, og desto bedre uten.

Alt i alt, en helt grei mini-serie, med et ganske så bra skuespillergjeng og en del tøffe spesial effekter, her og der.
En sånn film-serie man gjerne kan se igjen utpå sommeren, på kveldstid om ikke annet er å spore opp av interesse.

5,5/10

10 to Midnight (1983) av Jerry Lee. Thompson

"Anybody who does something like this, his knife's gotta be his penis."

Den aldrende veteranen og politidetektiven Leo Kessler (Charles Bronson) sammen med sin nyankomne yngre partner Paul McAnn (Andrew Stevens), har nettopp blitt satt opp til deres mest "interessante" og tøffeste utfordring, der ligger i å forsøke å overliste en brutal seriemorder, der virker å gå løs på unge og vakre kvinner. Men jo nærmere de kommer å finne sin rette mann, jo mer personlig blir det, særlig når Kesslers egen datter blir ufrivillig involvert. 

Dette medfører i at Leo må ty til sine helt spesielle arbeidsmetoder, i å forsøke å lure morderen inn i felle, men det kan snart vise seg å bli en kostbar tabbe, spesielt om det hele slår ut feil. 

Tidlig 80-talls Charles Bronson film, selvfølgelig med blodrød Cannon Pictures Group i åpningen, og kan vel greit beskrives som, vel, en noe "spesiell" Bronson film.

Men, så var jo hovedrolleinnehaveren en nokså spesiell fyr han og, og her vil jeg tippe at filmskaperne hadde som mål å cæshe litt inn på datidens slasher-mani, der fortsatt virket å gi positive utslag hos samtlige av landets kinosaler.

Uansett, jeg har alltid vært litt svak for denne filmen, selv om Bronson helt klart hadde bedre filmer i samme periode, så er virkelig 10 to Midnight noe for seg selv, ingen tvil om det.

Her får man den alltids skyteglade tøffingen, da satt opp mot en åpenlyst meget syk og creepy ung mann, der forfølger og slakter unge og vakre kvinner, og en som åpenbart har et stort problem med å omgås det motsatte kjønn, eller som detektiv Leo Kessler så fint beskriver: "His knife's gotta be his penis" 

Rett og slett vakkert politiarbeid.

Gjennom store deler av filmen, foregår det nærmest en slags katt og mus lek, da mellom Kessler og den forstyrrende morderiske gærningen, Warren Stacy (Gene Davis).

Allerede fra første stund av, skjønner man at denne fyren, holder man seg laaaangt unna, der han med ryggen mot kamera holder et godt øye med noen deilige babes på en universitet eller skole.

Davis gjør en fenomenal innsats som Warren, og er så gjennomført slesk og usympatisk det bare kan gjøres, og er tvert umulig å ikke tenke på filmer som The Terminator (1984) eller mye seinere American Psycho (2000), da han virker å foretrekke å jakte på sine offer i keiserens nye "klær", som jo gjør det hele mer urovekkende, og han leverer jo attpåtil et par "I'll be back!" linjer her og der utover i filmen.

Men den kanskje mest nasty scenen, og der bare oser tidlig 80-talls slasher vibber av, skjer når Warren tar seg en liten "stopp" innom sykehuset, der en liten gjeng sykesøstre holder hus og skal ikke avsløre for mye, med definitivt en meget brutal scene.

Denne er nok helt klart i toppsiktet av de mer sleske og cheesy filmene Bronson gjorde under sin tid som leading man for Cannon Pictures, men for meg virker det som selv en god del av hans mer hardkokte tilhengere hadde noe imot denne filmen, mulig de forventet enda en eksplosiv Paul Kersey eventyr, men i stedet fikk de noe, vel, ganske så annerledes i retur.

Men, det er nå nok av komiske øyeblikk her, om de er frivillig eller stikk motsatte, tja, jeg tipper på førstnevnte, må jo bare nesten det, for kan umulig tro at så mye sleazy og cheesy scener og detaljer ble skrevet ned i manus da ment å ta dødelig seriøst. 

Uansett, et par scener eller små detaljer man utrolig nok ikke hadde fått med seg fra tidligere besøk, men jeg kommer tilbake til det seinere.

Først ut, så synes jeg de fleste av hovedrolleinnehaverne gjorde en meget godkjent innsats her, særlig da kjemien mellom den vakre Lisa Eilbacher, som man hadde et meget godt øye til, for en tid tilbake via gjensynet med Beverly Hills Cop (1984), og hun spiller da datteren til Leo Kessler, og alltid undret på hva i huleste skjedde med denne flotta dama, total 80-talls babe og alt, men mulig karrieren bare aldri helt tok av, dessverre, for jeg skulle så gjerne sett langt mer av henne.

I de mindre rollene finner man den alltids likandes Wilford Brimley (som sitter godt planta nedi en kontorstol, store deler av tiden) samt Geoffrey Lewis som den sleske forsvaren Dante, og ei meget ung Kelly Preston er også med her.

Dessverre går det kjapt nedenom og hjem, med en del av de med langt mindre tid på skjermen, og er nok en god grunn til det, da her snakker vi over-the-top b-film skuespill, og det blir nærmest mer parodisk enn noengang å nærme seg "dramatisk". 

Et greit eksempel er den sørgende faren, til en av de drepte jentene, og rett etter en begravelse bryter han ned og sier noe ala: "There were so many boys, TOOOOO MANYYYY, just soooo many!" 

og mulig jeg er en kald f..n men det er så gjennomført over-the-top levert, at det blir mer komisk enn drama.

Et annet eksempel på den type over-drama skuespill, skjer på Warrens arbeidsplass, der hans kvinnelig sjef får en trist telefon, og hun støter fra seg telefonrøret og gir det et blikk som om det er giftslange hun holder i klypa, alt mens hun brøler ut:

"OOOOOH, GOD, NOOOOOOOOO!" 

Og når man først er inne på alt det komiske som finner sted, må en jo ikke glemme de latterlige og nokså originale avhørmetodene til Leo, der han bestemmer seg for å terge den mistenke Warren Stacy, og bringer med seg en av hans personlige "leketøy" som han så smeller i bordet med:

"It's for JACKING OFF, isn't it!"

 

Slike herlige filmscener tviler jeg på at man får se lengre, og få greier å gjennomføre en slik hysterisk scene med ei så stram maske, som det Charles Bronson så til de grader gjør her.

Ikke bare den scenen, men det at Leo gikk grundig gjennom Warrens mer personlige baderoms artikler, og bestemte seg for å dra med seg denne "tingen" til politistasjonen er jo stor komedie.

Ellers må en jo nevne at man fikk et greit innblikk i hva slags voksenblader Warren virker å foretrekke, der det ligger et større magasin med bilde av en naken mann som står med ryggen til, og der innehar et så gjennomført latterlig ansiktsuttrykk, at det vil mest sannsynlig forfølge meg i en lang tid, og, nei, typisk sleazy 80-talls Bronson film det her ja.

Vel, får avslutte nå, men som med en skikkelig real Bronson manne-mann action-thriller, må det jo selvsagt avsluttes med stil, og da mener vi selvfølgelig eksplosivt. Denne trenden skulle jo følges jevnt og trutt i årene som fulgte, særlig i Death Wish serien, hvor skurker ble blåst i fillebiter med bazookaer og rakettkastere, med bare et par meters avstand, og helten, selvfølgelig uskadet, men Bronson er Bronson, og du kødder ikke med ham!

6,5/10

Endret 18. mai 2020 av Frank.N.Steen

[Mr_Spock]

Herlig lesing Frank!!

Selv så jeg The Firm & Sea of Love i går kveld.

[Roger Gunvaldsen]

2 dokumentarer sett i dag. The beaches of Agnes 4/5 og the great Buster 4/5. Begge anbefales varmt.

[MrPets]

The Man Who Wasn´t There (2001)

Plukket opp denne etter anbefaling fra en kompis, og det skadet ikke at Coen-brødrene står bak. Plotet føles ikke helt ulikt andre Coen-filmer som Fargo eller Burn After Reading, og tar mange uventede svinger underveis. 

Har ikke sett Billy Bob Thornton i særlig mye mer enn Bad Santa og den korte opptredenen i Love Actually, men her driver han nærmest hele filmen. Det er ingen enkel jobb å spille en figur med så lite dialog, men Thornton bruker øyne og mimikk for å bringe denne noe nihilistiske personen til live. Gode skuespillere også ellers, blant annet er James Gandolfini og Frances McDormand solide som alltid. Jeg liker ofte svart-hvitt-formatet, og her kommer det til sin fulle rett. Filmen ser fantastisk ut, og jeg var ikke overrasket over å se Roger Deakins som kinematograf. 

Enkelte deler av filmen stopper litt opp, og noen figurer fremstår mer som karikaturer. Den er definitivt ikke for alle, der den tidvis beveger seg som sirup, men det viste seg å være en fin mandagsfilm i mitt tilfelle. 

Endret 19. mai 2020 av MrPets

[Hitherto]

 

The Lodge

 

Jeg visste veldig lite om denne før jeg så den, men traileren må ha gjort inntrykk nok til å sette den på watchlista (vet sjelden hva jeg har stående der).

Fikk høre at det var av de samme folka som lagde den rimelig anerkjente Ich seh, ich seh - en film jeg enda ikke har fått sett. Etter hva jeg hører er det flere likheter mellom filmene, blant annet i «europeisk» scenografi. Det er kanskje noe i påstanden. Det slo meg tidlig hvor lineær, ren og stilfult den var filmet. Usedvanlig flott skutt film som mer enn en gang brakte tankene til Michael Haneke. Funny Games er egentlig en god sammenlikning, og ikke bare visuelt. Den er også relevant med tanke på hvor ubehagelig filmen blir. The Lodge er en mer artikulert grøsser dog, selv om jeg er sikker på at mange vil ta til motmæle.

Hvor går grensen mellom grøsser og thriller? Ikke godt å si.

Av alle tingene som filmen handler om er det et par temaer som stikker seg ut:

For det første gjelder det sekter og religiøs manipulering; hovedpersonen Grace er eneste overlevende etter et masseselvmord faren hennes orkestrerte i hennes barndom (åpenbart inspirert av Heaven's Gate sekten som tok kvelden i 1997). Hun har siden den gang kommet seg tilbake til en normal hverdag, men det er mye som tyder på at demonene fra fortiden ikke vil gi slipp, og verre skal det bli.

Det andre, og relatert til overnevnte, gjelder traumer og konsekvensene av disse. Grace selv sliter med vonde tanker, og når en grusom hendelse i starten av filmen føkker opp tilværelsen for de to yngre hovedpersonene blir de ekstremt mistenksomme og skeptiske ovenfor Grace som er farens kjæreste. Spesielt siden de gir henne skylden for hendelsen som inntraff. Når han tvinger dem med for å feire jul på hytta sammen med Grace setter de seg på bakbena. Det er duket for real juleuhygge.

Okay, før du ser denne filmen, vit at dette er en ekstrem slowburn som gir veldig lite horror-fastfood. Her er det få jumpscares og monstre. Bare det er nok til at den ikke vil fungere for enkelte, og til at flere nok vil bli skuffet (med kommentarer som «OMG DIS IS BOOOORING, LULZ» som forutsigbart nok har dukket opp) fordi traileren kanskje gav dem feil assosiasjoner. Ønsker du en ny The Conjuring vil du hate denne. Samtidig er det svært sakte tempoet årsaken til at noen av oss - meg for eksempel - digger den.

Psykologiske historier som tar seg lang tid er vinnere i min bok dersom de spiller kortene rett. Hereditary er en åpenbar sammenlikning, sammen med The VVitch og The Blackcoat’s Daughter (hele katalogen til A24 egentlig). Hater du de filmene hater du denne. Har du derimot sansen for de filmene har kanskje The Lodge noe for deg.

Den ble forresten til rett før eller samtidig med Hereditary, selv om enkelte nok vil tro det er en rippoff ettersom et dukkehus stadig vender tilbake som gjennomgangstema.

Uhyggen i The Lodge er først og fremst psykologisk idet vi aldri er helt sikre på hva som skjer. Da det blir åpenbart at Grace sliter med medisinbruk og traumene etter masse-selvmordet og den religiøse galskapen til faren er større enn hun har fortalt omgivelsene begynner alarmklokkene å gå. Medikamentene som holder angsten i sjakk forsvinner og uforklarlige ting begynner å skje på hytta. De to barna hater henne fra starten av og går bevisst inn for å gjøre situasjonen hennes enda mer uutholdelig. Elendigheten eskalerer filmen igjennom og psyken hennes tvinges stadig nærmere meltdown. Makan til begredelig julefeiring har jeg aldri sett på denne siden av Black Christmas. Absolut hele filmen er en psykologisk «downward spiral» for Grace. Ærlig talt har jeg knapt sett maken. Naturligvis er det en annen grunn til at flere vil mislike The Lodge. Dette er tungsindige saker.

Det er ikke så ofte jeg legger merke til skuespillerne, men de tre hovedpersonene bidro til å gjøre filmen så intens og uutholdelig som den ble. Riley Keough har vært med i filmer som It Comes at Night og The House that Jack Built, så hun har god erfaring med hårreisende situasjoner. Direkte vondt å se på. Spesiell kredit går til de to barneskuespillerne. Jaeden Martell er allerede kjent fra It, men det var Lia McHugh som utmerket seg mest. Hun hadde et par scener på starten som var direkte hjerteskjærende og som virkelig satte stemningen. Jeg tar meg av og til å undre over hvordan man instruerer såpass unge skuespillere ovenfor såpass alvorlig tematikk. Filmen hadde aldri gjort samme inntrykk med svakere aktører.

Det er en tvist mot slutten som mange vil stille spørsmål ved. Jeg kan se hvorfor den ikke vil fungere for skeptikere siden filmen fram til da har sendt motstridende signaler. Om dette markerte den definitive avslutningen for historiens forløp ville jeg selv også vært i tvil. Det ser nesten slik ut for en stund…

…men så skjer det fantastiske! Tvisten utløser den siste brutale nedturen som gjør at avslutningen blir så kruttsterk som den er. Aller siste scene har jeg brukt over en uke på å fordøye nå, og den er allerede blitt en personlig favoritt. Implikasjonene er så hårreisende og brutale at jeg kan ikke se den som annet enn den mest beksvarte «cautionary tale» som brødrene Grimm aldri fikk fortalt. Ja, det er grusomme greier, men det er en brutal katarsis her som jeg er overbevist om at også andre vil legge merke til.

Nok en gang; dette er IKKE en film for alle. Noen vil mene den likner for mye på andre titler, eller ikke gir noe utbytte for en såpass nedslående historie, for boy, dette her er en miserabel opplevelse.

Kan du håndtere den deprimerende tematikken og de uventede tvistene er du imidlertid kanskje åpen for hva filmen forsøker å si.

9/10

Endret 25. mai 2020 av Hitherto

[ChopperRead]

The Captain (2017)

Tysk film om en soldat helt på slutten av andre verdenskrig som stikker fra troppen sin og av tilfeldige grunner får muligheten til å posere som en Kaptein i Wehrmacht. Skal ikke si mye mer enn det. 

Filmet i svarthvitt, noe som gjør hele opplevelsen mer intens. Ekstremt bra laget, kald og brutal om ett nazi-tyskland som mer eller mindre har gitt opp. 

9/10.

 

PS. Den ligger på HBO Nordic. 

Endret 19. mai 2020 av ChopperReid

[Kjøleskap]

"ekstrem slowburn"

Takk for advarselen. Jeg merker at folk ofte bruker dette begrepet som et slags kompliment, men det er egentlig bare et kodeord for at filmen er for treig eller lang. Ta Hereditary som et eksempel. Den kunne med fordel vært 20-30 minutter kortere. Sånn sett funker The VVitch bedre, da den har en mer rimelig lengde og dermed fremstår mer fokusert. 

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (21 timer siden):

Herlig lesing Frank!!

Selv så jeg The Firm & Sea of Love i går kveld.

Takker for hyggelig tilbakemelding, ? og ja, The Firm og Sea of Love er to meget gode og underholdende filmer, særlig sistnevnte, som jeg fikk litt lyst til å se igjen om ikke lenge.

Huskes som en av de bedre erotiske-thrillerne fra tampen av åttiåra, og en hvor den godeste Pacino spiller ei noe "utypisk" rollefigur, kanskje ikke like "brautende og macho" som til vanlig, og hjelper godt på at man har såpass mange dyktige navn i de øvrige rollene, spesielt folk som John Goodman eller Michael Rooker, og, nei, får se om jeg ikke kan dra den frem utover sommeren og heller komme tilbake med litt info om hvordan det gikk seg til.

MrPets skrev (7 timer siden):

The Man Who Wasn´t There (2001)

Plukket opp denne etter anbefaling fra en kompis, og det skadet ikke at Coen-brødrene står bak. Plotet føles ikke helt ulikt andre Coen-filmer som Fargo eller Burn After Reading, og tar mange uventede svinger underveis. 

Har ikke sett Billy Bob Thornton i særlig mye mer enn Bad Santa og den korte opptredenen i Love Actually, men her driver han nærmest hele filmen. Det er ingen enkel jobb å spille en figur med så lite dialog, men Thornton bruker øyne og mimikk for å bringe denne noe nihilistiske personen til live. Gode skuespillere også ellers, blant annet er James Gandolfini og Frances McDormand solide som alltid. Jeg liker ofte svart-hvitt-formatet, og her kommer det til sin fulle rett. Filmen ser fantastisk ut, og jeg var ikke overrasket over å se Roger Deakins som kinematograf. 

Enkelte deler av filmen stopper litt opp, og noen figurer fremstår mer som karikaturer. Den er definitivt ikke for alle, der den tidvis beveger seg som sirup, men det viste seg å være en fin mandagsfilm i mitt tilfelle. 

Husker jeg så denne for et eller to år sia, likte veldig godt innsatsen til Billy Bob, og deler av stemningen men ble liksom noe der "skurret" litt for min del, og kanskje en som gjør seg (ikke uvanlig med tanke på Coen brødrenes filmer) bedre ved et nærmere gjensyn. Tror jeg ga den en 6/10 eller 6,5/10, så direkte "fæl" var den jo ikke, men gikk nok inn med kanskje litt andre forventninger enn hva som utspilte seg på skjermen.

Angående Billy Bob, så anbefales det på det sterkeste å sjekke ut filmene One False Move (1992) og A Simple Plan (1998) begge med Bill Paxton i hovedrollene, og mener disse har havna litt ufortjent bakom mange av de mer kjente filmene til de nevnte, men er virkelig to spennende og velspilte krim-thrillere, da litt utenom det "vanlige". 

Hyggelig å se at du også har funnet deg til rette, Hitherto. ?

Endret 19. mai 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Summer Camp Nightmare (1987) av Bert L. Dragin

Også kjent som Summer Camp Massacre, og der visstnok er løst basert på ei novelle ved navn The Butterfly Revolution (1961), og der forteller om ei gruppe mindre fornøyde ferie kolonister, der blir etterhvert ledet i feil retning av en manipulerende og maktsyk tenåring, da i å stå opp mot deres camp ledere, og hvor særlig direktøren blir raskt kjapt satt på "plass", da grunnet en uskyldig "misforståelse". 

Dessverre, som med de fleste "revolusjoner", så starter det jo noenlunde opp som ei lovende og positiv sak der skal være til forbedring, men "moroa" viser seg snart å gå over til å bli blodig alvor når man plutselig får mord og voldtekter på hverdags skjemaet.

Jeg hadde aldri sett eller hørt om filmen tidligere (eller så tror jeg da) men etter å ha sitti bladd meg gjennom utallige filmer som lå ute på Youtube, virket denne å være en av de få lovende titlene, og heldigvis så viste det seg å stemme.

Filmens handling og karakterer utspiller seg nesten som ei b-film produksjon av Fluenes Herre møter Meatballs (1979) men vil tippe at noen tenkte at det kunne være lurt å forsøke å melke på slasher-genren, da ved å gå for et noe mer "slående" filmtittel, og hvor "Nightmare" og "Massacre" virker å være tungt benyttet, men for å være ærlig, er jo dette meget misledende og "forvirrende" promotering, da filmen er aldri i nærheten av å fremstå som noen typisk 80-talls slasher, og er i stedet noe, vel, ganske så "annerledes", og kanskje også derfor den falt såpass godt i smak hos meg.

Okei, den originale tittelen er muligens ikke like iøynefallende som Summer Camp Nightmare/Massacre, men etter å ha sett filmen, mener jeg at de faktisk burde ha gått for The Butterfly Revolution, da den er helt klart mest passende for hva som foregår og finner sted på sommerleiren.

Spoiler

Uansett, det nærmeste en noen gang komme ei "massakre" er vel kanskje når leirdirektøren Mr. Warrens elskede sommerfuglsamling blir rasert et stykke ut i filmen, og vel, man har jo to mord som også finner sted, men der det ene åpenbart er et uhell, og det andre, vel, kanskje ikke.

Uansett, jeg likte filmen meget godt, og syntes den var tidvis sjarmerende, morsom og helt klart min type 80-talls sommerleir film, og en av de som faktisk virket å prøve ut noe "annerledes" enn å bare gå for den ihjel brukte Fredag den 13ende formelen.

Likevel, jeg skulle så gjerne ønske at filmen kanskje gikk litt mer drastisk til verks, mulig noe mørkere, ikke nødvendigvis en masse drap osv, men potensialet lå til rette for så mye mer, men jeg kan ikke klage, for filmen var som nevnt mye bedre og mer underholdende enn hva man hadde trodd på forhånd.

Eneste "minuset" er jo at en slik positiv overraskelse ikke er å finne på ei DVD eller Blu-ray utgivelse, for skulle så gjerne hatt den i samlingen min, men tja, den lå jo ute helt gratis og bilde og lyd kvaliteten er så absolutt godkjent, men er man glad i den slags og samtidig en iherdig filmsamler, så vil en jo ha gjerne ha den i heimen/hylla, fremfor liggende på datamaskinen.

Nei, denne likte jeg, og mulig den med et nærmere gjensyn kan klatre opp et hakk på ratingstigen.

6,5/10

 

The Mutilator aka Fall Break (1984) av Buddy Cooper

"That's strange. My dad's battleaxe is missing."

Okei, enda ei av disse mest sannsynlig ikke all verdens "imponerende" filmene man la inn i watchlista si, men mest da grunnet filmplakaten og tittelen, og for meg sier jeg som Ole Brumm: "Ja takk, begge deler!"

Å si at dette var en bra slasher, er vel kanskje å dra strikken litt vel langt, men, den innehadde nå likevel mye sjarm, humor og artige stunder og samt nokså nasty scener, så man kan jo ikke klage på underholdnings biten. 

Her føles det ut som filmen startet opp som ei potensiell og nokså typisk teen-sex komedie, fra den originale tittelen: Fall Break og rett inn i filmens cheesy oppløftende musikk theme, men noen innså tabben og det ble så forandret på tittelen og man tenkte så at hva er vel mer iøynefallende, den totalt random Fall Break eller: THE MUTILATOR!

Vel, "storyen" er jo meget enkel, man har ei gruppe kåte og festglade studenter som ønsker seg en grei time-out for helgen, og setter så destinasjonen til en strandhytte, men når de kommer frem, finner de så kjapt ut at noen har hatt det ganske så "hyggelig" der inne, og det går ikke lange tiden før det blir avslørt at en av hovedkarakterens nærmeste

Spoiler

hans far, som er nylig sluppet løs fra et mentalsykehus, stadig bor i garasjen til strandhuset, og har ondskapsfulle hensikter, og begynner snart sin egne lille jakt på de nyankomne gjestene, og snart har han så fylt opp trofe rommet sitt, til nær randen av hoder og blodige kroppsdeler.

Han har med det, åpenbart ikke lagt inn ei søknad som "årets pappa", det er helt sikkert!

Gærningen virker å foretrekke å benytte seg av gammelt fiskeutstyr eller sitt favorittvåpen, ei gammal og svær middelaldersk stridsøks, som selvsagt bare ligger å "flyter" rundt i huset. 

Som nevnt tidligere, filmen innehar en veldig lett og komisk, nesten til det parodiske i perioder, stemning, og har enda tilgode å bringe opp karakterene, som jo er litt av et skue. Men har veldig sansen for damene her og ja, typisk 80-talls slasher men en som tja, virket å ha et potensiale for litt forbedring på enkelte områder, men alt i alt den går såvidt i pluss boka, da med tanke på underholdningen, som jo er oftest det viktigste når det gjelder slike filmer.

5,5/10

Final Exam (1981) av Jimmy Huston

Vel, de kan ikke alle være "vinnere", og denne var altså ei som har liggi i ei årrekke innom watchlista mi, og fikk altså nylig sett den, og innså dessverre tidlig ut at det ville bli alt annet enn ei positiv opplevelse.

Når man er inne på dette med filmer som åpenlyst forsøker å melke slasher-manien fra tidlig 80-tallet for alt det er verdt, så burde denne være et "skrekk-eksempel" og må være noe av det aller dølleste og kjedeligste som ble til i det sagnomsuste slasher-året 1981.

På meg virket det som regissøren eller produsenten startet opp med ei helt "ordinær" tenåringsfilm, noe drama, noe komedie og noe romantikk, men så innså de at "Oj, slasher film, der kan det være mye penger i", og i siste liten gjorde de noen forandringen her og der, slang på en helt random killer, og litt sex og drap, og vips så ble det enda ei slasher tittel utgitt.

For det er nettopp slik det føles ut, bare sleng inn en "fryktinngytende" lubben kar, de har funnet på gata, med en latterlig bollesveis, fyr i gang litt sex og mord, og that's it, vi er ferdig her!

En sånn film der det føles ut som at tiden står nærmest bom stille og aldri blir ferdig, selv når du bruker spoleknappen for alt den er verdt, så nei, ingen "forbedring".

Der The Mutilator (1984) virket å lykkes med underholdningsverdien, mye takket være b-film sjarm, humor og et par meget tøffe slasher-spesial effekt draps sekvenser osv, er dessverre store deler av Final Exam ei eneste store sovepille, og en real nedtur, for filmposteren er jo kjempetøff og bruken av skolelokaler og musikk gir en ganske så interessant stemning, men karakterene og handlingen er så totalt, nei, det holder nå, nok tid og "krefter" er kastet bort.

Filmen er ikke helt "forferdelig", men som sagt, en veldig kjedelig en, og blir dermed aldri noen positiv rating av slikt.

4/10

Endret 19. mai 2020 av Frank.N.Steen

[Gjest Slettet+9817324]

Likte ikke The town that dreaded sundown (sikkert fra den F13 rappet Jasons potetsekkhette , he he)

[Hitherto]

Kjøleskap skrev (8 timer siden):

"ekstrem slowburn"

Takk for advarselen. Jeg merker at folk ofte bruker dette begrepet som et slags kompliment, men det er egentlig bare et kodeord for at filmen er for treig eller lang. Ta Hereditary som et eksempel. Den kunne med fordel vært 20-30 minutter kortere. Sånn sett funker The VVitch bedre, da den har en mer rimelig lengde og dermed fremstår mer fokusert. 

For meg kommer det an på om det ligger noen form for belønning i enden av regnbuen. Enkelte slow burns gir riktig nok lite utbytte for spilletiden, men om filmen har ideene på plass kan det være verd det. Selv syntes jeg både Hereditary og The VVitch prioriterte riktig siden fokuset lå på en konstant nedstigning i galskap og aldri ble kjedelige selv om tempo var lavt.

Er endog enig i at The VVitch var den overlegne filmen.

[Mr_Spock]

Frank.N.Steen skrev (7 timer siden):

Takker for hyggelig tilbakemelding, ? og ja, The Firm og Sea of Love er to meget gode og underholdende filmer, særlig sistnevnte, som jeg fikk litt lyst til å se igjen om ikke lenge.

Huskes som en av de bedre erotiske-thrillerne fra tampen av åttiåra, og en hvor den godeste Pacino spiller ei noe "utypisk" rollefigur, kanskje ikke like "brautende og macho" som til vanlig, og hjelper godt på at man har såpass mange dyktige navn i de øvrige rollene, spesielt folk som John Goodman eller Michael Rooker, og, nei, får se om jeg ikke kan dra den frem utover sommeren og heller komme tilbake med litt info om hvordan det gikk seg til.

 

Sea of Love er en gammel favoritt, herlig stemning i filmen og Al Pacino er veldig god. Så får vi høre Tom Waits maltrakere tittellåten på slutten også - deilig. Synes Ellen Barkin er ganske hot her.

Snakk om hotte damer - så også From Dusk to Dawn her for et par kvelder siden. Salma Hayek oioio ? 

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (16 timer siden):

Takker for hyggelig tilbakemelding, ? og ja, The Firm og Sea of Love er to meget gode og underholdende filmer, særlig sistnevnte, som jeg fikk litt lyst til å se igjen om ikke lenge.

Huskes som en av de bedre erotiske-thrillerne fra tampen av åttiåra, og en hvor den godeste Pacino spiller ei noe "utypisk" rollefigur, kanskje ikke like "brautende og macho" som til vanlig, og hjelper godt på at man har såpass mange dyktige navn i de øvrige rollene, spesielt folk som John Goodman eller Michael Rooker, og, nei, får se om jeg ikke kan dra den frem utover sommeren og heller komme tilbake med litt info om hvordan det gikk seg til.

Husker jeg så denne for et eller to år sia, likte veldig godt innsatsen til Billy Bob, og deler av stemningen men ble liksom noe der "skurret" litt for min del, og kanskje en som gjør seg (ikke uvanlig med tanke på Coen brødrenes filmer) bedre ved et nærmere gjensyn. Tror jeg ga den en 6/10 eller 6,5/10, så direkte "fæl" var den jo ikke, men gikk nok inn med kanskje litt andre forventninger enn hva som utspilte seg på skjermen.

Angående Billy Bob, så anbefales det på det sterkeste å sjekke ut filmene One False Move (1992) og A Simple Plan (1998) begge med Bill Paxton i hovedrollene, og mener disse har havna litt ufortjent bakom mange av de mer kjente filmene til de nevnte, men er virkelig to spennende og velspilte krim-thrillere, da litt utenom det "vanlige". 

Hyggelig å se at du også har funnet deg til rette, Hitherto. ?

Billy Bob hadde utvilsomt sin storhetstid på 90 tallet. Foruten de to gullklumpene du nevner kan jeg ta med noen jeg liker godt, han hadde vel ikke så store roller i enkelte av de, men filmene er uansett verdt å se.

U turn
For the boys
Tombstone
Sling blade
Dead man
Apostelen

Noen som har sett Bound by honor? Ser den har 8.0 på imdb. Gjeng/fengselsfilm. Den skal jeg prøve å skaffe meg.

Endret 20. mai 2020 av Roger Gunvaldsen

[1Dr.E]

Jeg så Pet Sematary for et par uker siden, dagen etter at jeg fullførte boka. 

5,7 på imdb virker rettferdig. 

Satt hele filmen og irriterte meg over hvor mye de hadde skrevet om historien. Det var som å se en film basert på plagiat av Kings roman. Jeg kan forstå at man tar seg friheter for å få til effekter, men når man fjerner sentrale personer, endrer drastisk på andre og til og med bytter om på hvem som dør blir det veldig rart. 

For noen måneder siden leste jeg The Green Mile, og det slo meg hvor bra filmen var laget. Å lese boka var nesten som å lese manuset til filmen. Så det lar seg gjøre å visualisere en lang bok innenfor tidsrammen av en spillefilm. 

Men alt i alt egner TV-serier seg bedre i mine øyne. Mr. Mercedes-bøkene ble greie serier, og jeg håper og tror at de får til The Stand også. Holder på med boka for første gang nå. 

Endret 20. mai 2020 av 1Dr.E

[MrMarbles]

The Rise of Skywalker

Andre gangen jeg ser den. Synes faktisk den ikke er så ille. Det største problemet filmen har i min mening, er at såpass mye fortelles på såpass kort tid. Den kunne gjerne vært i 2 deler (eller en kortere TV-sesong). Men all klaging fra mistar intarnetz skjønner jeg ikke helt. 

Toppklasse lyd og bilde med ypperlig CGI. Kul action og godt skuespill. Litt glimt i øyet også, såklart. Hundre ganger bedre enn episode 1-3. En veldig fin avslutning på sagaen. Håper de klarer å la være å komme med mer nå, altså flere trilogier som skal bygge videre på historien. De kan gjerne komme med flere filmer fra selve universet (Rogue One) og TV-serier ala Mandalorian, men synes det er nok med filmene nå.

7/10

[MrMarbles]

1Dr.E skrev (5 minutter siden):

Jeg så Pet Sematary for et par uker siden, dagen etter at jeg fullførte boka. 

5,7 på imdb virker rettferdig. 

Satt hele filmen og irriterte meg over hvor mye de hadde skrevet om historien. Det var som å se en film basert på plagiat av Kings roman. Jeg kan forstå at man tar seg friheter for å få til effekter, men når man fjerner sentrale personer, endrer drastisk på andre og til og med bytter om på hvem som dør blir det veldig rart. 

For noen måneder siden leste jeg The Green Mile, og det slo meg hvor bra filmen var laget. Å lese boka var nesten som å lese manuset til filmen. Så det lar seg gjøre å visualisere en lang bok innenfor tidsrammen av en spillefilm. 

Men alt i alt egner TV-serier seg bedre i mine øyne. Mr. Mercedes-bøkene ble greie serier, og jeg håper og tror at de får til The Stand også. Holder på med boka for første gang nå. 

Remaken eller den fra 80-tallet?

[1Dr.E]

Remaken fra 2019

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (17 timer siden):

Snakk om hotte damer - så også From Dusk to Dawn her for et par kvelder siden. Salma Hayek oioio ? 

Herlig film, en real party-booster, husker den jevnt og trutt fra tampen av nittitallet og var en soleklar favoritt å få sett før festen dro i gang, og få filmer skapte mer party-stemning enn From Dusk till Dawn (1996).

Salma ja, ooof ei lekker dame, og ei som har en "lei" tendens til å lokke meg uti dypt farvann, gang på gang, og der søppel som Adam Sandlers Grown Ups ble kun sett fordi da Hayek deltok, og det eneste høydepunktet fra de to "komediene" var vel denne korte men meget severdige biten:

 ?

Angående Billy  Bob Thornton så er jeg enig i flere av titlene som du har nevnt og ja Blood In Blood Out aka Bound By Honor (1993) er virkelig ei lita filmperle, og varer oppunder 3 timer, men sjeldent har de flydd såpass kjapt avgårde og en av de bedre gangster/krim-thrillerne fra tidlig 90-tallet.

Hadde nesten helt glemt at Billy Bob var med der, men han hadde jo en del interessante roller også før tiden som leading man i Hollywood, særlig og som skurk i en av Steven Seagals filmer, tror det var On Deadly Ground (1994) blant annet.

En seinere fra tidlig 00-tallet kom gjennom drama-thrilleren Levity (2003), som også huskes meget positivt.

Endret 20. mai 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Necronomicon: Book of the Dead (1993) av Brian Yuzna, Christophe Gans og Shusuke Kaneko

H.P. Lovecraft antologi der kommer med 3, eller rettere sagt 4 forskjellige historier, og hadde vel hørt om filmen men aldri sett før, og var noe spent på forhånd, da den jo lå ute på Youtube, gratis. Dessverre viste det seg at videokvaliteten var meget lite å juble over, der bilderammen var meget "innstrammet" og lyden skrudd ned i kjelleren, men jeg kan jo i grunn ikke klage for mye, den var som nevnt helt gratis.

Uansett, filmen innehar mange likandes og meget lett gjenkjennelige skuespillere med god bakgrunn innen skrekk og kult-film genren, som blant andre Jeffrey Combs, Bruce Payner, David Warner og Richard Lynch, for å bare nevne noen av de medvirkende.

Dessverre greier aldri noen av historiene å virkelig fenge meg helt, og selv om ingen der direkte "fæle", føles de mest forglemmlige, og der kanskje det mest imponerende var de heftige og nasty spesial effektene og bruken av praktiske sådan. Likevel føltes det ut som nettopp bruken av dette ble kanskje litt vel tungt benyttet, og der historiene aldri helt maktet å backe opp, og ble mest liggende litt i bakgrunnen.

Synd, for jeg ville så gjerne like denne, men foruten den første historien med Bruce Payne (som var den man mente sto best igjen) ble resten bare, tja, fyllmasse og til sammen utgjorde en av de svakere skrekk-antologi filmene fra tidlig 90-tallet.

5/10

The Nurse (1997) av Robert Malenfant

En nokså ordinær og "typisk" b-film late night cable produksjon, man fant liggende, og, vel, hvem prøver jeg å lure? Du så den ene og alene grunnet Lisa Zane, som her spiller en sykepleier som får sitt livs sjokk, da hennes ustabile far grunnet en personlig krise via jobben, mister det fullstendig og dreper flere av sine nærmeste.

Den etterlatte sykepleieren begynner straks å planlegge en nådeløs hevn mot en mektig businessmann som hun mener er grunnen til at hennes familie er nå fullstendig ødelagt, og med nyheten om at samme mann nylig har opplevd en ulykke der har sørget for at han er nå helt paralysert, utnytter hun så øyeblikkelig muligheten til å komme seg tett innpå, og sørge for at hennes nye pasient skal få den beste "behandlingen" sykehuset kan bistå med.

Vel, den startet som ei, tja, kanskje ikke akkurat "interessant" film, men likevel en med et visst potensiale for litt nattlig b-film underholdning. Men det snudde raskt over i ei kjedelig røre, der sørget for at man nærmest var i halvveis koma, etter knappe 30 minutter, og slikt er jo selvsagt aldri noe positivt tegn.

Problemet er vel at man har sett så utallige mange lignende thrillere opp gjennom åra, og veldig få skiller seg vel særlig ut av "mengden", men de få som gjør det, har ei tendens til å krydre opp litt og aldri ta seg selv for seriøst, og ender i stedet opp som artig b-film underholdning.

The Nurse er derimot lite å juble over, og hadde det ikke vært for Lisa Zane, ville jeg nok mest sannsynlig skrudd av etter få minutter.

Handlingen er jo i grunn meget simpel, Lisa spiller ei ganske så omtenksom (hvert fall helt i starten) sykepleier, der plutselig snur om til å bli ei iskald og nådeløs bitch, og gjør alt hun kan for å gjennomføre sin personlige vendetta, og det hele ender bare opp med å bli kjedelige og veldig forutsigbare greier.

3,5/10

Endret 20. mai 2020 av Frank.N.Steen

[Mr_Spock]

Jeg har denne Nurse filmen liggende i hylla:

https://www.imdb.com/title/tt1913166/?ref_=fn_al_tt_1

I 3D, har en følelse av at den heller ikke er det helt store ?