Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Gjest Slettet+9817324]

 

NOES'10, eller Nightmare on Elm Street for de som ikke kjenner forkortete filmtitler så bra. For øvrig er det ikke Elm Street 10, men en remake, som du selv nevner. (og uansett er det vel bare nr ni i rekken, om vi tar med Freddy vs Jason?)

'10 = 2010 (merk apostrofen mht årstall)

 

NOES 10 = Nightmare on Elm St nr. 10...som ikke finnes forøvrig , var vel 7 totalt i den gamle serien ?

[Schreiber]

Ja, som jeg sa er det bare ni filmer total, inkludert remaken. Elm Street 1 - 6, Wes Craven's New Nightmare og Freddy vs Jason (og teknisk sett "Freddy vs Jason vs Ash" (Ash fra Evil Dead), men de slapp opp for penger rett før de skulle spille den inn, og gav den ut som tegneserie i stedet. Den har faktisk fått sin egen oppfølger også: "Freddy vs Jason vs Ash: Nightmare Warriors".) For ikke å snakke om alle tegneseriene og bøkene basert på Freddy. Og tv-serien Freddy's Nightmares. Det største marerittet her er vel hvor melket serien er blitt.

[Schneiderlin]

 

Javel, hva var så stort med denne filmen? Forventet å få noe helt nytt servert på tallerken men neida. Her har vi de gamle triksene med en familie så flytter inn i et nytt hus med dører som smeller, klokker som stopper osv...

Vi har jo sett disse filmene ti-talls ganger før med akuratt samme element, hva gjør denne så spesiell?

Med elementer akuratt likt The Amityville Horror, Nothing Left To Fear og Dark Skies faller denne midt på treet. Fugler som flyr rett i huset? Sett denne scenen siden 1963.

 

6/10.

[Choekaas]

Blue Is The Warmest Color

La vie d'Adéle (2013)

Forrige uke var Gravity det som tok kaka for meg. Det var årets film. Den følelsen jeg hadde under og etter kinovisningen var helt ute av denne verdenen. Hvordan greide da en så liten film som Blue is the Warmest Color å overgå dette?

Blue is the Warmest Color handler om Adéle, ei tenåringsjente som er på hennes vei mot modenhet og kjærlighet. Etter en flørt med skolens kjekkas, oppdager hun nye sider av seg selv, spesielt da en mystisk kvinne med blått hår dukker opp i hennes liv. Adèles historie spenner utallige følelser da hun eksperimenterer med homoseksualitet i denne emosjonelle karakterstudien av en film.

Denne filmen er 3 timer lang, men i motsetning til andre 3 timer lange filmer, så føles det ikke slik. Det er litt av den samme følelsen jeg fikk av Bergmans Fanny och Alexander. Du føler deg så hjemme, du er helt med karakterene og blir ikke blendet av Hollywoodkonvensjoner og effektmakeri at du like gjerne kunne holdt følge med filmen i flere timer til. Blue is The Warmest Color referer nesten til seg selv i begynnelsen av filmen, da Adèle snakker om hennes favorittbok, "The Life of Marianne", som er 600 sider lang. Adèle sier at vi kommer virkelig under huden på kvinnen i boka og at en så stor bok som dette er mye bedre enn flere bøker som kan være på 30 sider. Allerede her skjønte at dette kom til å være et frampek på filmen og jeg fikk virkelig mye ut av lengden. Jeg kunne like gjerne blitt igjen i flere timer til.

Skuespillerne er Adèle Exarchopoulos, tenåringsjenta som vi følger gjennom filmen og Emma, den blåhårete lesbiske kvinnen, spilt av Léa Seydoux. Sistnevnte kjente jeg igjen fra et sted, men kunne aldri plassere henne før jeg sjekket IMDb og fant ut at hun tidligere spilte i Mission Impossible: Ghost Protocol. (Vedkommende har allerede litt erfaring fra flere Hollywoodfilmer). Nivået på skuespillet er på topp. Det er sjeldent jeg ser noe maken til det. En scene på en kafé spenner så mange følelser. Anger, begjær, blidhet, depresjon, tilfredstillelse osv. Og de treffer oss på alle punkter.

Skuespillerne har utalt seg i intervjuer at det var svært tøft å gå gjennom denne filmen. Regissør Abdellatif Kechiche skal ha vært veldig tøff under filmingen og de to kvinnelige skuespillerne har sagt at de ikke ønsker å jobbe med han igjen.

Jeg kan nok forestille meg at det var svært tøft å gjennomføre denne filmen. De er begge svært unge (Adèle har ikke fylt 20 engang) og må gjennomføre flere nesten-usimulerte sex-scener sammen. De ser svært ekte ut, men for de mange som har lurt på spørsmålet, så har de faktisk falske vulvaer over sine egne.

"He was making a movie about passion, so he wanted to have sex scenes, but without choreography—more like special sex scenes. He told us he didn’t want to hide the character’s sexuality because it’s an important part of every relationship. But once we were on the shoot, I realized that he really wanted us to give him everything. Most people don’t even dare to ask the things that he did, and they’re more respectful—you get reassured during sex scenes, and they’re choreographed, which desexualizes the act." - Adèle Exarchopoulos (Adèle)

I sex-scenene, hvorpå en varer i nesten ti minutter, er det så mye lidenskap at det begraver mye av det overkonstruerte du finner i Hollywood. Her bringer de så mye på bordet. Denne gode og ærlige illustreringen har jeg ikke sett siden jeg leste Bjørneboes "Uten en tråd", som er ganske annerledes, men også skrevet av en mann, slik som denne filmen. Filmen er selvsagt ikke bare om sex og passion. Den trekker klasseskiller, hvor Adèle kommer fra en ganske standard familie og beveger seg inn i Emmas kunstneriske sirkel. Den går inn på den frigjørende kvaliteten i kunsten til Emma, men også en utforsking i dette som en helhet i filmen, slik vi ser gjennom kommentarene til de ulike individene Adèle møter. Den tar store sammenlikninger her innenfor musikk og filosofi, men størst av alt er dette store dypdykket den gjør i homoseksualitet, som blir introdusert av Adèles kjønnsforvirring tidlig i filmen.

For i begynnelsen av filmen, hvor hun er usikker, ser vi Adèles store appetitt. Hennes appetitt for sjokolade, spaghetti bolognese, kebab, men også for å seksuelt tilfredstille seg selv. Seksualiteten i denne filmen er så ekte, så ekstrem og gir et utrolig flott innblikk i kvinnens perspektiv. Den rå og sanne fremstillingen av kjærligheten Adéle får for Emma er filmet meget bra. Mye nærbilder, et realistisk fargespekter, begjær og tårer. Ofte kunne han klippe fra intens gråting til lystige scener i 1. klasse barneskole. Disse balgene som blir gjort liker jeg svært godt.

Denne nærheten i filmen transporterer oss rett inn i Adèles liv. Da jeg gikk inn i kinosalen var det lyst ute og hodet mitt var i Sjakk-VM. Da jeg gikk ut var det mørkt og det blåste opp til storm. Det var som om jeg hadde tilbrakt så mye tid sammen med de kvinnelige karakterene at jeg våknet på ny etter en lang drøm. Jeg følte meg annerledes. Og noe liknende følte jeg også etter Gravity, men her var det på et annet nivå. En storartet opplevelse som virkelig fortjener all ros.


EDIT:
Skuespiller Adèle Exarchopoulos sier her at hun er stolt av filmen, så jeg tenker at de negative tankene har forsvunnet litt.

Endret 16. november 2013 av Choekaas

["""]

Javel, hva var så stort med denne filmen? Forventet å få noe helt nytt servert på tallerken men neida. Her har vi de gamle triksene

 

Heh. Hvorfor forventet du noe orginalt her? The Conjuring har jo rykte på seg for å være ekstremt uorginal, men effektiv. Intet nytt under solen, men det den gjør gjør den så bra at det blir lite å setter fingeren på.

 

Jeg har ikke sett filmen, men dette er det jeg ha fått inntrykk av gjennom å lese litt her og der.

[Schneiderlin]

 

Heh. Hvorfor forventet du noe orginalt her? The Conjuring har jo rykte på seg for å være ekstremt uorginal, men effektiv. Intet nytt under solen, men det den gjør gjør den så bra at det blir lite å setter fingeren på.

 

Jeg har ikke sett filmen, men dette er det jeg ha fått inntrykk av gjennom å lese litt her og der.

Hadde egentlig ikke hørt noe om handlingen bare at den skulle være så veeeldig skummel etc. Må innrømme Insidious var endel bedre.

[Gjest Bruker-292501]

My bosses daughter. Vistnok en veldig dårlig mottat film men jeg likte den veldig godt, godt utvalg av skuespillere blant annet Tara reid, Ashton kutcher og Terence stamp. Høydepunktet i filmen var på slutten når dem var i bilen

[Need44speed]

vhs 2

første kortfilmen var grei

kortfilm 3 var faktisk ganske fet

resten var bare teit.

ikke en skummel eller creepy film heller.

 

anbefaler ikke filmen, men anbefaler å sjekke ut den tredje kortfilmen safe haven, ligger sikkert på youtube.

[Delvis]

Kind Lady (1935)

 

Så fikk jeg endelig meket meg til å se denne orginal versjonen. Har likt 51 versjonen så godt, at har heller sett den på ny.

 

Og jeg må vel si den forsatt er best etter min mening. Bedre skuespill og i det hele tatt. Det interessante ved historien kom ikke like godt fram i denne som i 51 versjonen.

Sånn at ja, dette var nok litt skuff som jeg hadde mistanke om.

 

6/10

 

51 versjon ligger på 9 poeng hos meg, så det er en del forskjell ja.

[Slai]

Prisoners

 

Spenningsfilm med Hugh Jackman, Jake Gyllenhaal, Terrence Howard m.m.

 

I en liten by i USA blir døtrene til Howard og Jackman borte. Politiet tar en mann inn til forhør, og vi følger utviklingen fra farens side samt politiet (Gyllenhaal) sin side.

 

Alt i alt en bra film, om noe forutsigbar. Skal definitivt se den igjen, og vil anbefale folk å se den.

[Schreiber]

 

Heh. Hvorfor forventet du noe orginalt her? The Conjuring har jo rykte på seg for å være ekstremt uorginal, men effektiv. Intet nytt under solen, men det den gjør gjør den så bra at det blir lite å setter fingeren på.

 

Jeg har ikke sett filmen, men dette er det jeg ha fått inntrykk av gjennom å lese litt her og der.

 

Hvordan kan du skryte av en film du ikke har sett? Tro meg, den filmen er ræva, men fordi idioter har gitt den et ufortjent bra rykte er både Conjuring 2 og Annabel i planlegging eller produksjon. (Annabel er den creepy dukken i starten, btw.)

[Kammizez]

 

Hvordan kan du skryte av en film du ikke har sett? Tro meg, den filmen er ræva, men fordi idioter har gitt den et ufortjent bra rykte er både Conjuring 2 og Annabel i planlegging eller produksjon. (Annabel er den creepy dukken i starten, btw.)

Så man er altså en idiot om man liker filmen?

["""]

Jeg skriver jo at den har et rykte på seg for å være uorginal, men effektiv, og at det som skal være så bra med den er nettopp det faktum at den er så gjennomført. Hva var så forbanna vanskelig å forstå ved det? Dårlig formulert, jeg skal gi deg den, men de fleste greier allikevel å tyde hva jeg mente uten problemer.

 

 

Og nei, jeg tror ikke deg.

[Schreiber]

Fristende å si ja. Men nei, det holder å gi den ufortjent bra rykte, spesielt når de aller fleste er enige i at den ikke gjør noe særlig nytt. Du så hva som skjedde med Paranormal Activity og Saw? PA 5 er underveis, og det ville ikke overrasket meg noe om Saw, øh, 8? er på vei. Men er det noen som faktisk synes oppfølgerne var bra?

 

Jeg skriver jo at den har et rykte på seg for å være uorginal, men effektiv, og at det som skal være så bra med den er nettopp det faktum at den er så gjennomført. Hva var så forbanna vanskelig å forstå ved det? Dårlig formulert, jeg skal gi deg den, men de fleste greier allikevel å tyde hva jeg mente uten problemer.

 

 

Og nei, jeg tror ikke deg.

Gjennomført på hvilken måte? Gjennomført bra? Gjennomført dårlig? Den er jo bare klisjé etter klisjé på rekke og rad.

Endret 19. november 2013 av Schreiber

["""]

Jeg gir opp.

[Slai]

Er absolutt folk som mener oppfølgerne til saw er bra. Alternativt ok+. Toeren skiller seg ut for å være drit, samt flere av de andre, men totalt sett liker jeg Saw som serie. Ikke noe jeg kaster Awards etter, men det er ikke det det går på heller.

Så joda, de finnes.

[Schneiderlin]

Blir jo laget en del filmer som blir bra mottatt selv om de er klisjè fylte, Rambo (2008) for å nevne en, fordi det er fengende og underholdene å se på. Dessverre falt ikke Conjuring helt i smak, selv om jeg syns Dead Silence og Insidious er greie filmer.

Hadde nok bare litt for høye forventninger til Conjuring når jeg så ratingen på imdb.

[Anonym259235]

 

Synes egentlig det selv. Første filmen likte jeg godt, resten av serien funket helt OK som underholdning når du har kompiser på besøk, for eksempel. Men ikke mer enn det.

[Schreiber]

Jeg gir opp.

Bra. Da kan vi kanskje komme on-topic igjen?

[StrangeWorld]

Last Action Hero

Underholdande sjangerblanding og Hollywood satire. Når filmen prøver ei meir seriøs tone dummar den seg litt ut, men elles er ein film med Arnold som Hamlet aldri feil.

Rope

Som ein kvar Hitchcock film er den forbanna hyggelig. Knall stemning i form av ei rekke artige og interessante karakterar samla saman i ei sjarmerande leilegheit med tydelig studio utsjånad. Den mørke humoren er herlig.

Il Conformista

Ser heilt aldeles nydelig ut, fargebruken og kameraarbeidet er perfektsjonert til ytste nivå. Filmen er dessutan brilliant satt saman og fortalt.

Duel

Herlig enkel og sterkt regissert.

The Way, Way Back

Fin. Den har aldri hastverk, kjenst sjeldan påtatt på verken humor- eller –dramafronten og bærer eit behagelig og rolig preg over seg. Publikum matast ikkje med teskjei, som gjer at filmen ender opp med eit par gode poengteringar. Vendinga mot slutten er teit og overflatiske og stereotypiske aspekt skinn av og til igjennom, som øydelegg for elles temmelig gode karakterar. Likeså: eg koste meg.

Cat People

Med eit lavt budsjett bak seg, gjorde Jacques Torneur smarte, små og enkle grep, som resulterte i effektiv spenningsoppbygging og høgst stemningsfulle sekvensar. Likeså er filmen ekstremt tom, på litt godt, men mest vondt. Eg liker dens simpelhet, verken musikken er pompøs eller dramatikken overdriven, som gjer filmen ekstra kjølig. Men som heilheit raknar det litt og tomromma oppstår midtveis.

The Legend of the Drunken Master

Ein del tid kastast bort på mykje merkelig og unødvendig tull og nonsens. Sett bort i frå det, er den når dei presise kung-fu kampsekvensane skinner til, temmelig feit.

Rumble in the Bronx

Deilig å sjå ein Chan film med litt høgare budsjett, som gjev oss strammare regi, sterkare kameraarbeid og mindre fjas. Men dette har også sine bieffektar, i det ein ikkje slepp unna litt klassisk, amerikansk familiedrama ala føleri og kliss. Elles ein veldig underholdande film i form av leikne stunts, engasjerande actionsekvensar og store øydeleggingar.

Pusher

Eit dogmeprega, dokumentarisk kamera føljer menneskelige og samansette karakterar gjennom Danmarks narkoundergrunn. Engasjerande er den også.

Liv & Ingmar

Temmelig interessante, dog ein smule rotete smurt saman og litt langtekkelig mot slutten. Elles fin utforsking av komplisert kjærleik.

Antichrist

Storslått og overdrivi Tarkovsky estetikk møter Triers skittenrealistiske karakterdrama om angst og seksuelt begjær i klassisk Bergman format. Det smørjast på med herlige pompøse sekvensar, samtidig som kjønnsroller og sex utforskast. Horrorsjangeren blir praktfullt brukt som bakteppe.

Beauty and the Beast

Ei sterk emosjonell kraft, til tider gotisk setting og fargebruk, samt sjarmerande bikarakterar driver dette klassiske eventyret framover. Av og til vipper animajsonen over til å bli ein smule sukkersøt og overveldande, med det kan eg leve med.

Treasure Island

Kaotisk, futuristisk eventyr, der effektiv oppbygging av mystikk driver filmen framover, men punkterast av antiklimatiske vendingar og avsløringar. Filmen er til tider både artig, spennande og engasjerande, men problemet er at den manglar den indre sjarmen og gløden ein disneyfilm burde ha. Dei overbrukte effektane kjenst humørlause og bærer eit grått og trist preg over seg. Den eventyrlige stemninga blir dekonstruert av ufølsamt maskineri og unødvendig actiononani.

The Little Mermaid

Flotte teikningar med ei passe grim og mørk, men samtidig koselig historie til.

The Adventures of Robin Hood

Høgst gøyalt og veldig sjarmerande eventyr satt i vakker technicolour med sterkt og klassisk kameraarbeid. Den mister litt piffen utover tho…

Raiders of the Lost Ark

Den perfekte blockbuster i det alle ledda og sjangergrepa er praktfullt balansert. Humoren sitter, actionsekvensane er engasjerande, eventyrstemninga klassisk, karakterane sjarmerande stereotypiske sjangerfigurar og nostalgien hyggelig. Dette er korleis den perfekte Bondfilmen hadde sett ut, om den nokon gong hadde blitt laga.

Adaptation.

Artig og leikent om skrivesperre, der den unngår å bli ein egotripp ved å leggje til ei interessante parallellhistorie om ulukkelighet og narkotika. Metagrepa er artige.

The Lives of Others

Bra. Kunne godt vore ein tanke mindre standarisert, men samtidig kler den grå, type klassisk-godt-handverk-stilen filmen.

Europa

Visuelt leiken og engasjerande.

Body Double

Må innrømme denne sak ein smule ved gjensyn. Den glir liksom ikkje like godt som Blow Out og Dressed To Kill. Av og til dabbar interessa litt av. Men likevel og framleis ein ultrasleazy, overdrive Hitchcock inspirert, klassisk, men ekstra cheesy De Palma thriller. Titteltekstfonten i opninga gjev eit tydelig teikn om Body Doubles homage til b-skrekkfilmar og ei generell kjærleik for grøssarsjangeren. Enkeltsekvensar er nydelige, der spesielt kjøpesenterscena må trekkast fram. Filmen blir utover meir og meir smaklaus, i det den trekker oss ned i pornoindustriens trashy undergrunnsverd, satt til fengande 80-tallsmusikk. Body Double er ein metafilm, om den fortapte skodespelar. Men den handlar også om besetelse og fantasering, i Vertigo stil. Atmosfæren er så drøymande. Så falsk og glitrande. Sjå på kyssescena på stranda. Ein parodi på hollywoods kliss ja, men også ein scene full av energi. Den eksploderer.