Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Enkelte har dratt fram Hitler og massemønstringen men hvilke farer skaper popmusikk og hengivenhet? I dette tilfelle kan jeg ikke se noen umiddelbar fare.

Det gir i hvert fall god grobunn for vittig pseudopsykologi og konspirasjonsteorier, men har verden først overlevd Beatlemania tror jeg nok også at Bieber-hystiet fint kan ansees som ufarlig. Eller? :ph34r:

 

Jeg skal innrømme at jeg er på nippet til å ville se filmen...

Lenke til kommentar

Jeg synes den fortjener en sjanse av folk som ikke har dedikert de siste årene på 4chan og Bieber-hating, for de kommer til å hate den uansett - av prinsipp. Bieber, Beatles, Michael Jackson er jo akkurat samma greia hva angår fenomen og vi "overlevde" bla.a de to sistnevnte ikonene. Faktisk så kan en hevde at de fleste former for musikk handler om hengivelse og "hjernevasking". En kan jo f.eks se på Wacken som et nytt Nürnberg, riktignok med andre holdninger men likefullt et sted hvor meninger og holdninger implementeres. Mmmm...namm, konspirasjonsteorier!

Endret av tjalla
Lenke til kommentar

Tjalla: Derfor han blir så sterkt misslikt, slik jeg har opplevd det fra mitt nærmiljø, er fordi gutten ikke kan synge noe bedre enn folk flest. Han ble bare plukket opp av Usher - da blir man berømt, da.

 

Skal ikke si dette er saken, for jeg har ikke hørt noe som helst fra Justin Bieber utenom noe autotune skriking på radioen som fikk meg til å tenke "fyssjameg".

 

Forøvrig ganske god anmeldelse!

Endret av FredrikH
Lenke til kommentar

Jeg synes heller ikke han er en glimrende vokalist i forhold til oppmerksomhet, men når handlet musikk utelukkende om vokalprestasjoner eller tekniske finesser? Bieber har en slik totalpakke som jeg godt skjønner at fansen elsker og haterne hater. Jeg synes det alltid er like morsomt å høre at folk blir "plukket opp". Litt som at Usher bare plukket opp en tilfeldig kjekk gutt på gata og formet han til hva han er i dag. Dokumentaren viser jo ganske godt hvordan Bieber tidlig formet seg selv ved hjelp av youtube og eksponering i lokalområdet før han bokstavelig talt dultet borti Usher ved et platestudio. Om jeg skal komme med nok et pluss til dokumentaren så synes jeg musikken og stemmen låter bedre på konserten enn hva den gjør på de få studiosangene jeg har hørt av han i ettertid.

Lenke til kommentar

Jeg skal lett se den filmen når jeg får tak i den. Det er alltid fascinerende med folk på nettet som går inn på meningsløse artikler på VG, videoer de "hater" på youtube o.l. bare for å bruke tid på å krangle og flame kommentarfeltet.

 

Interessant fenomen.. :)

Lenke til kommentar

Jeg skal lett se den filmen når jeg får tak i den. Det er alltid fascinerende med folk på nettet som går inn på meningsløse artikler på VG, videoer de "hater" på youtube o.l. bare for å bruke tid på å krangle og flame kommentarfeltet.

 

Interessant fenomen.. :)

Lukter jeg en fremtidig doktoravhandling?

Lenke til kommentar

Bieber, Beatles, Michael Jackson er jo akkurat samma greia hva angår fenomen og vi "overlevde" bla.a de to sistnevnte ikonene.

Nja, ikke helt. De to sistnevnte favnet(er) bredere i befolkningen.

I dag ja. Vi kommer uansett ikke utenom at mye musikk er generasjonsbetinget og at Beatles på sin tid var ungdomsmusikk og ikke forbeholdt voskne nødvendigvis. Det er jo først i ettertid at Beatles har vist sin stayerevne og appellerer til folk i alle aldre. Jeg skal på ingen måte sammenligne og hevde at Bieber kommer til å bli verdsatt blant kultureliten 20 år fram i tid, men det er visse likheter i hysteriet og hvordan ungdom betrakter sine artister. Det er vel ikke alle som liker å se paralellen men Beatles var da vitterlig sin tids Bieber. Hadde Beatles vært like ukarismatiske som The Shadows er jeg usikker på om de hadde opplevd like mye suksess. Som tilfellet med Bieber; popmusikk er mer enn musikken.

 

beatlesmania.jpg

Fantastisk bilde forresten

Endret av tjalla
Lenke til kommentar

I dag ja. Vi kommer uansett ikke utenom at mye musikk er generasjonsbetinget og at Beatles på sin tid var ungdomsmusikk og ikke forbeholdt voskne nødvendigvis. Det er jo først i ettertid at Beatles har vist sin stayerevne og appellerer til folk i alle aldre. Jeg skal på ingen måte sammenligne og hevde at Bieber kommer til å bli verdsatt blant kultureliten 20 år fram i tid, men det er visse likheter i hysteriet og hvordan ungdom betrakter sine artister. Det er vel ikke alle som liker å se paralellen men Beatles var da vitterlig sin tids Bieber.

Joda, jeg er med deg til en viss grad. Men et annet poeng, sammen med at det rett og slett er for tidlig å si noe, er at Bieber lever i en helt annen tid med langt flere artister, markeder og medier som kjemper om å få oppmerksomhet, salg og anerkjennelse. Det er så ekstremt mye underholdning i alle former i dag slik at alt blir mer fragmentert. Det er en av grunnene til at f. eks. platesalget totalt har gått ned jevnt og trutt. Det faktum at Tande P. på det meste samlet ca. 2 millioner seere setter også ting litt i perspektiv.

 

Kort fortalt, det er nesten uansett umulig for Bieber å bli like stor som Beatles og Jackson var. Han lever i feil tid.

Lenke til kommentar

Det poenget endrer jo fortsatt ikke min sammenligning mellom Bieber og Beatles hva angår fansens tilnærming til artisten, men det er selvfølgelig sant som du sier. Vi kommer nok aldri til å se noen som er i nærheten av nevnte artister, rett og slett fordi det er for mange muligheter.

 

Uansett: Komme oss back on track? :p

Endret av tjalla
Lenke til kommentar

Passenger 57

 

Tagline: Always bet on black.

 

John Cutter (Wesely Snipes) - tidligere Black Ops jobber som instruktør innen Airline Security hos et større flyselskap. Dagene går i jobbing og forargelse over sin avdøde kone som ble skutt i en liquourstore.

Cutters venn tilbyr han en jobb som sikkerhetssjef for flyselskapet. Cutter aksepterer under strek tvil og setter seg på et fly til Los Angeles der et møte skal holdes. På flyet er tilfeldigvis også den beryktede terroristen Charles Rane AKA "The Rane of Terror". Rane skal fraktes til Los Angeles for en rettsak og blir tatt hånd om av FBI. Det ingen vet er at Rane allerede har flere gamle bekjente ombord, og før man får spist det første pizzastykket er flyet kapret og actionen begynner.

 

Snipes spiller en standard glatt actionhelt med flaue punchlines som såklart spiller på at han er afroamerikaner. "Its a black thing", "Always bet on black" etc. I tillegg er det selfølgelig en dum halv- rasistisk sørstatssheriff som mistror Cutter (Snipes) når han ber om assistanse.

 

Selve skurken Charles Rane (spilt av Bruce Payne) er en klassisk 90-talls skurk, og spiller egentlig veldig godt. Han er den typiske glætte, smålig aristokratiske briten med psykopatiske tendenser. Han kunne glidd inn i enhver Die Hard film. Skurker i 90-talls actionfilmer er ofte som Charles Rane bare med tyske aner, om ikke er de spilt av Garey Busey som sikkert er i 90% av alle actionfilmer fra denne perioden.

 

Det som trekker ned er litt døv action til tider. Denne filmer er ikke like polert som eks. Die Hard, GoldenEye og 90-tallets senere store actionperler som Con Air og Face/Off. Effektene er selfølgelig også litt udaterte, men de er forsåvidt bedre enn den CGI-grøten man ser nå tildags.

 

Som en bonus har denne en hard tittellåt drivende av en syngende el-bass.

 

http://www.youtube.com/watch?v=czXjhogWa6w

 

 

Anbefales om du likte Black Swan.

 

Alt i alt:

7/10

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...