Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Delvis]

Skjønner egentlig ikke hva som er så dårlig med DH 4.

 

Se for deg at du får en sønn som skammer seg over å bære Groenn-etternavnet du og bygda er så inderlig stolt av. Avkommet din er en umoralsk jypling og avskyr alt Groenn måtte stå for av verdier og tradisjoner, men han er slu og dyktig og ser de økonomiske fordelene av beholde navnet.

 

????

 

Det der skjønte jeg ingenting av, eller hva som var poenget.

Hvorfor må dere alltid være så kryptiske?

 

Men spør igjen: Ha mener man med at DH 4 er en "femi" film?

Er det han dataynglingen som er med man ikke liker, eller hva..?

[blured]

Melkeku.

 

 

The Reader (2008) 9.5/10

"snip"

 

Må si meg bra enig med deg (ville riktignok ikke gitt den en like høy karakter). Jeg fant meg selv i oppsøke flere filmer av Kate Winslet etter å ha sett The Reader, på sitt beste er hun virkelig glimrende.

[ennj]

dataynglingen som er med man ikke liker, eller hva..?

 

Har ikke sett filmen siden den gikk på kino, men kan ikke huske datamaskiner som parret seg?

["""]

Alle Die Hard-filmene er knalle som fiskesperm!

 

This!

 

Så alle fire forrige uke og storkoste meg som bare det, og det er ikke mange mnd siden jeg så alle fire på rappen, noe jeg sikkert har gjort 4-5 ganger sidene 4ern kom. 1 > 3 > 2 > 4. Men synes rett og slett at alle er dritbra, og gigantisk underholdning!

[KjemikerJon]

Det der skjønte jeg ingenting av, eller hva som var poenget.

Hvorfor må dere alltid være så kryptiske?

 

Dagens tips: Bytt ut Groenn med Die Hard og sønnen med 4'ern.

[Delvis]

Det der skjønte jeg ingenting av, eller hva som var poenget.

Hvorfor må dere alltid være så kryptiske?

 

Dagens tips: Bytt ut Groenn med Die Hard og sønnen med 4'ern.

Hvaforno..?

 

Ahh.. tull og vas dette her fra deg paven, vil jeg påstå.

 

4'ern er helt bra den. Og fortsatt skjønner jeg ingenting

av dette "femi"-pratet.

[KjemikerJon]

Dette er hvorfor jeg aldri begynte på lærerhøyskolen.

 

De tre første Die Hard-filmene har en arv. 4.0 tråkker på arven, og den gjør det ved full bevisshet. Det er ikke et arbeidsuhell eller et resultat av dårlig håndverk, men en nøye kalkulert operasjon for å trekke til seg et bredere, yngre og mindre kravstort publikum. Dette er det kyniske gribbe-Hollywood på sitt aller verste og mest usmakelige, en økonomisk motivert voldtekt av en trilogi så mange er så glad i.

Endret 19. mars 2011 av KjemikerJon

[Delvis]

Dette er hvorfor jeg aldri begynte på lærerhøyskolen.

 

De tre første Die Hard-filmene har en arv. 4.0 tråkker på arven, og den gjør det ved full bevisshet. Det er ikke et arbeidsuhell eller et resultat av dårlig håndverk, men en nøye kalkulert operasjon for å trekke til seg et bredere, yngre og mindre kravstort publikum. Dette er det kyniske gribbe-Hollywood på sitt aller verste og mest usmakelige, en økonomisk motivert voldtekt av en trilogi så mange er så glad i.

 

He he he he..

 

Javel ok. Tror noen av dere tar det i overkant høytidlig. Og lever dere inn i en verden og forestilling som blir vel infløkt.

For infløkt til å bedømme disse filmene etter mener jeg.

 

Vet ikke om jeg enda skjønner hva dere vil fram til, men det får nå så være.

 

Om jeg skal prøve meg på å tolke det; er det altså denne unge datafreaken som er for opsternasig, har for mye egne meninger, kan for mye, har for mye å si i filmen, virker "feminim"(..??), er for klok, for ung, for irriterende, ..eller hva det nå er.

Eller er jeg helt på jordet nå?

 

Uansett: opplevde det ikke slik, og heller ikke at det ødela noenting. Syntes tvert om det var et artig innslag.

 

Men nå hvar det kanskje ikke det som var problemet, hva vet jeg.

[thadon]

Filmen var laga for å tene inn pengar, og må derfor innhelde fleire eksplosjonar og action-scenar.

[KjemikerJon]

Javel ok. Tror noen av dere tar det i overkant høytidlig. Og lever dere inn i en verden og forestilling som blir vel infløkt.

For infløkt til å bedømme disse filmene etter mener jeg.

 

Å ha en filminteresse, som alle slags andre interesser og hobbyer en måtte finne på å besitte, innebærer å ta filmer høytidelig. Die Hard-serien har en spesiell plass i mange actionjunkiers blodrøde hjerter fordi trilogien kobler sjangerens maskulinitetskrav med en høy filmatisk standard. Denne fanskaren blir med rette forbannet når noen dollarkåte jyplinger tar seriens navn og viser null interesse for å lage en Die Hard-film.

[AnjoEntertainment]

Javel ok. Tror noen av dere tar det i overkant høytidlig. Og lever dere inn i en verden og forestilling som blir vel infløkt.

For infløkt til å bedømme disse filmene etter mener jeg.

 

Å ha en filminteresse, som alle slags andre interesser og hobbyer en måtte finne på å besitte, innebærer å ta filmer høytidelig. Die Hard-serien har en spesiell plass i mange actionjunkiers blodrøde hjerter fordi trilogien kobler sjangerens maskulinitetskrav med en høy filmatisk standard. Denne fanskaren blir med rette forbannet når noen dollarkåte jyplinger tar seriens navn og viser null interesse for å lage en Die Hard-film.

Jaja, for dere som ikke vet det:

 

Die Hard 5 er på vei, og det har blitt sagt at skurken nok en gang vil være en slektning av Alan Rickman (argh, husker ikke skurkenavnet. Er for trøtt til å Google).

 

Personlig synes jeg at når filmer gjør familietreet til den første skurken om til rene psychoslekten, da har de godt for langt. Dette har vi sett i Die Hard 3, Scream 2 og mange andre filmer.

Endret 19. mars 2011 av FredrikH

[KjemikerJon]

Og det er ingen grunn til å glede seg.

[Theo343]

Melkeku.

 

 

The Reader (2008) 9.5/10

"snip"

 

Må si meg bra enig med deg (ville riktignok ikke gitt den en like høy karakter). Jeg fant meg selv i oppsøke flere filmer av Kate Winslet etter å ha sett The Reader, på sitt beste er hun virkelig glimrende.

Enig i at jeg nok tok litt kraftig i på karakteren, mer en 8.5/10 opplevelse for min del. Generelt bør jeg ikke sette karakter rett etter å ha sett filmen uten å sove på 24 timer, men la den synke litt noen timer.

 

Merkverdig nok gikk den også på TV1000 nå når jeg gikk opp i stua, men like før den er ferdig.

Endret 19. mars 2011 av Theo343

[tjalla]

Da var det klart for en ny utgave av filmbloggen min. Denne gangen var det Lasse og Geir som sto i spillern. Kan leses i spoilern eller på bloggen i signaturen. Morsomt med kommentarer.

 

 

 

Lasse og Geir – dessertgenerasjonen gjør oppgjør

 

 

Jeg som så mange av 80-tallsgenerasjonsbarna oppdaget ikke Lasse & Geir før Åpen Post harsellerte med de en gang så moderne replikkene på slutten av 90-tallet. “Kan’ke du snurpe igjen smella di, du maser jo som et lokomotiv” ble allemannseie, også blant vår generasjon og filmen har i ettertid blitt fast inventar på vorspiel omkring i Norge. Fyll, hasj, sex, halvnakne kropper og replikker som ikke ligner grisen, virker å være en killer i samspill med alkohol. Jeg var selv der på begynnelsen av 2000-tallet og kunne ikke se noen verdi foruten det jeg oppfattet som ufrivillig humor. Etterhvert som både kunnskapen om både film og Wam & Vennerøds filmografi har økt, har jeg ikke fått noe annet enn respekt for duoen. Så hvilken verdi kan leses ut av en film som altfor ofte får vorspielstempelet, hvis tilsynelatendes eneste formål er å få publikum til å le. Les videre og bli opplyst.

 

“Barne-tv, Dagsrevyen, tv-idiot, kunstig hjerte, kunstig nyre, magesår, plastikkfitte, gummipikk, hjernekreft, verdenskreft, helautomatisk massasjeapparat”. Omtrentlig slik starter Lasse og Geir – en heftig tirade av hva vi må anta er negativt ladde ord i de to kameratenes vokabulær, rettet mot blokkleilighetene og medelsvensson i forstads-Oslo. En eldre mann åpner vinduet i sin blokkleilighet og formaner ungdommene til å holde opp med skrikingen. “Hold kjeften på deg, ditt gamle vrak” får han kontant tilbake. Det nærmest surrealistiske anslaget setter både latteren og de mer analytiske tankene i sving – hva er det Wam & Vennerød vil med filmen?

 

Sett i sammenheng med den tannløse norske filmen, som ofte ikke vil noe annet enn å fortelle Den gode historien™, framstår Wam & Vennerød i dag som en av de få auteurene i norsk filmhistorie som har en reel stemme som strekker seg utover det filmtekniske faget. Bent Hamer er kanskje det beste eksempelet på en “one trick pony” – dyktig til å skape sine velartikulerte mikrokosmos gjennom flere filmer, men i det han forsøker å skape en film til sosial ettertanke, faller han pladask over juleribba og drar med seg treet i samme slengen. Sidesporet som illustrasjon; det er forbausende få norske filmskapere som tørr å mene noe i sine filmer. Det blir med sporadiske leggspark og et raskt unnskyld i etterkant. Det er nettopp derfor jeg har blitt så glad i W&V – de la absolutt ingenting i mellom når de skulle fremme sine tanker om alt fra oppvekst, generasjonskløfter, bedriftsmoral, psykologi, ekteskap, medmenneskelighet, homofili, jappetid og tapte idealer.

 

 

Tilbake til åpningen jeg beskrev. Hvilke normale ungdommer, uansett hvor radikale de måtte være, skriker ut enkle ord i full offentlighet i håp om at flest mulig skal høre dem? Ingen vil jeg tro, og det er vel bla.a her filmen har oppnådd sin ufrivillige humor. Lasse og Geir kan virke som to temmelige vanlige ungdommer fra to forholdsvis normale hjem. Seeren skal kjenne seg igjen i deres situasjoner og på overflaten kan det virke som om W&V ønsker å lage et realistisk miljøportrett av ungdomskulturen på 70-tallet. Til en viss grad har de gjort det, men de to hovedrollene oppleves først og fremst som verktøy hvis eneste oppgave er å blottlegge sin samtid. De oppleves som to kloner av W&V, nærmest som to Terminatorer eller djevler som med sine avvikende handlingsmønstre skal avkle det norske folk og deres vaner. Et form for speil som skal få oss til å gå inn i oss selv og tenke. Så hvordan framstiller W&V det norske folk? Den legendariske busscenen tidlig i filmen viser godt hvordan de to øldrikkende guttene konfronterer prestasjonsgenerasjonen som “til arbeid vil gå, hei hå, hei hå”. Med en provoserende hand på de fremmedes skuldre tilbyr guttene “en kjeft” av ølen. På det mest snerpete viset takker de strengt nei. Høyt mellom seg, diskuterer de hvordan de kjipe passasjerne skal “hjem til sure skrepper, Dagsrevyen, vasne kjøttkaker og blankpolerte mahognybord”, noe enhver etablert person kan føle seg truffet av. Minutter senere, etter en kortere diskusjon om hvorvidt dama med hatten har 15 eller 30 kilo med fitte, drar Lasse fram kuken og sender nevnte dame i busstaket med påfølgende hysterisk gråting. Så hvilken hensikt har denne scenen foruten å sjokkere publikum? For min egen del er det ingenting som er flauere og mer ubehagelig enn å sitte på et offentlig sted og overhøre andre som snakker høyt, intimt og privat og verst av alt – å bli viet deres negative oppmerksomhet. Om ikke et særegent norsk fenomen, så er det vel en kjent sak at nordmenn er særs konfliktsky i slike sammenhenger. En skal ikke stikke seg fram, jmf Janteloven. Guttene strider rett og slett med hva som er normen i en offentlig kontekst, noe W&V vet å belyse.

 

I trause leiligheter blir vi kjent med både moren til Lasse og Geir. Sistnevntes mor bor alene, er alkoholisert og kommer ikke overens med sønnen. Hos Lasse er situasjonen noe annerledes. Moren, i Jorunn Kjellsbys skikkelse, er hjemmeværende mens far er på jobb. Middagsbordet blir det eneste samlingspunktet hvor hun innbitt forsøker å skape en trivelig, familiær stemning i det hun plasserer en kjele med helnorsk lappskaus på bordet. “Hyggelig at vi kan spise sammen for en gangs skyld” sier hun innledningsvis. “Joa, det er så hyggelig atte. Har ikke hatt det så hyggelig på flere uker jeg” svarer Lasse sarkastisk tilbake, med et raskt kompliment om middagen. Faren drikker opp resten av safta fra glasset og ser olmt på sønnen sin. “Åssen erre du holder gaffern a? Du spiser jo ikke som folk jo. Ja, du holder gaffern feil vei!” skal danne bakgrunnen for en av de mest intense og minneverdige scenene i norsk film mye takket være faren, spilt av nå avdøde Knut Pettersen. Med et blikk og temperament som gir assosiasjoner til Jack Torrance på sitt galeste i The Shining, er han nå lei av hvordan familien har snyltet på han i 18 år og spesielt misliker han hvordan sønnen ikke har blitt anstendig og fortsatt driver dank. Det utarter seg til å bli et oppgjør mellom generasjonene – etterkrigsgenerasjonen som levde på kvoter mot dessertgenerasjonen som nå skummer fløten og lever på det foreldrene bygget opp av krigsruinene. Diskusjonen blir amper, men blir avbrutt av moren som innstendig ber om at ikke nok en middag skal ødelegges pga krangling. Fatet med geléen og vaniljekrem kommer på bordet og moren prøver igjen å skape matro og hygge rundt middagsbordet. “Gelé til middag? Jeg skal ha mat! Ikke gult stivna vann.” Faren misliker sterkt selve symbolet på dessertgenerasjonen – geléfatet, som ikke fyller noen annen funksjon enn kos og hygge. Overflødig fråtseri som att på til koster penger. Lasse bryter en usynlig grense og klapper til faren hardt. Patriarkismen må ta slutt!

 

Det er mye å ta tak i og Lasse og Geir kan på overflaten oppleves som en feilslått ungdomsfilm som tar noen grove feilskjær i portretteteringen av norsk ungdom. Derimot, med resten av filmografien til W&V i mente, føler jeg at filmen får en helt annen betydning. Brorparten av deres filmografi har alltid handlet om å få fram viktige poenger og med Brechts teatralske fremmedgjøring i bakodet, så kan man forestille seg at guttenes overdrevne fremtoning er en del av duoens idé for å nettopp plante idéer hos publikum. Det skal overspilles, det skal brautes og det skal være nærmest tatt fra en paralell dimensjon. “Systemet som lever av å ta rotta på oss” skal ut og nye anarkistiske verdier må inn. W&V sparker i alle retninger, noe som viser seg å være gjeldende i hovedsaklig alle deres filmer. Alle skal få smake på anarkikjeppen! For all del, jeg synes fortsatt Lasse & Geir fryktelig morsom men det utelukker ikke dens viktighet og jeg synes kalkunstempelet faller litt på sin egen urimelighet. W&V lagde senere filmer som var langt hardere og mer pragmatiske, men til forsvar for filmen: jeg synes den har en herlig vilje til tross for en litt ujevn gjennomføring.

 

[Keiseren av Grønland]

Tron Legacy

 

Huff, for noe oppskrytt tull.

Historien er drevet av klisjéfyllt monolog ("It was after the great purge") og tilbakeglimt verdig en såpeserie.

"Hun er en zip-fil, den siste av sitt slag. Nå har winrar tatt over"

Med store forhåpninger til musikken, skuffet Daft Punk med å levere noe helt ulikt deres egen musikk. Kanskje den ekstremt harde og funky elektronikaen, var for porno for Disney.

 

Filmen blir som et svært abstrakt maleri, som refererer til blant annet Star Wars, Matrix, Blade Runner og fler. Det er artig med egen visuell stil, men problemet inntreffer når handlingens innhold betyr mindre enn utseendet. Det er viktigere at folk dør skikkelig kult, og at hjelmene er speilblanke under en kamp, enn hvem som vinner.

 

Tron-verdenen skal være et digitalt univers, som kunne bydd på en helt annen opplevelse enn det vi er vant med her i den ekte verden. Men datafolket går jammen meg på nattklubber de også gitt. Og snakker om soloppganger, og flyr jagerfly, og ser på sin egen Binary Gladiatiors. Hvorfor vil de egentlig ut av den gamle arkademaskinen da?

 

Og hvem i huleste er Jeff Bridges?

Terningkast 1

[Theo343]

Man kan legge ned godt over halvparten av filmmarkedet om ikke vesentlig mer om klisje er en viktig faktor for dårlig film.

[Hyperio]

Castaway on the Moon

 

Ah, hvor skal jeg begynne? "Cause, it's not enough. I need more. Nothing seems to satisfy. I said, I don't want it. I just need it. To breathe, to feel, to know I'm alive."

 

Grunnen til at jeg siterte Tool er selvsagt fordi det passet så godt. For det er den følelsen jeg sitter igjen med. Her ble jeg tatt på senga av en ukjent (vil jeg tro) film som jeg ga en sjanse.

 

Vi følger en mann som har gitt opp alt og bestemmer seg for å ta sitt eget liv. (Dette er forresten ikke spoiler da det er grunnlaget for hele filmen og det starter nettopp her.) Han hopper fra ei bro i forsøket på å dø. Det klarer han ikke. I stedet lander han på ei øde øy som er fanget mellom det urbane helvetet som han passende nok også flykter fra. Trenger han nå å dø? Nå som han er på ei øde øy som mangler alt det han ville bort fra?

 

Han bestemmer seg for å skape et liv på hans lille øy. Og det inkluderer selvsagt å få i seg mat. Han trenger ikke tenke på om soppen dreper han eller gjør han mett, han ville jo dø uansett. Og jeg elsker nettopp det. Da kan man samtidig kaste vekk alt mas om alle logiske, rasjonelle ting han burde ha gjort for å bli reddet, komme seg bort eller bare overleve. Er det ikke deilig? Å, jo, det er det. Det er flere ting som gjør denne filmen så deilig. Musikken flyter veldig godt hele tiden. Den er magisk samtidig som den ikke blir for tilstedeværende. Hele filmen er også så proppet full av ting som jeg ikke kan kalle for noe bedre enn smartness. Bare se den så skjønner du. Humor er det masser av også, selv om det er et sort bakteppe.

 

Ut i filmen tar den en vending som gir meg den litt creepy, mindfuck/oh shit-følelsen som løfter den opp blant de store hos meg. Skal ikke si noe, men jeg har så lyst for det er så verdig godord.

 

Den når likevel ikke helt opp til toppkarakter. Den har et parti som kunne vært strammet litt opp og slutten ga meg ikke direkte frysninger.

 

Jeg er ikke særlig bevandret i Sør-Koreansk, eller asiatisk film for den del, men hvis det finnes flere som er omtrent like gode så skal jeg parkere filmræva mi i det snille Korea for ei stund.

 

9/10

[Gunfreak]

Iron Man 2

 

Egentlig ikke min type film, litt mye CGI for min smak, men filmen har tre store fordeler.

 

1, Another one bites the dust, mens to suits slåss mot hverandre.

2. Charlie sheen type forfall for Stark, jeg fikk sikkelig Sheen vipper, når Stark trodde han skulle dø, festing og drikking veldig kult,

3, High way to hell på slutten.

 

Filmen er en helt greit effekts film med flere morsome sener, Jr. er jo altid hærlig å se på.

Scarlett kommer i redhead utgave som også altid er fint.

 

En helt greit underholdings film 7/10

Endret 19. mars 2011 av Gunfreak

[thesinner]

Castaway on the Moon

 

Ah, hvor skal jeg begynne? "Cause, it's not enough. I need more. Nothing seems to satisfy. I said, I don't want it. I just need it. To breathe, to feel, to know I'm alive."

 

Grunnen til at jeg siterte Tool er selvsagt fordi det passet så godt. For det er den følelsen jeg sitter igjen med. Her ble jeg tatt på senga av en ukjent (vil jeg tro) film som jeg ga en sjanse.

 

Vi følger en mann som har gitt opp alt og bestemmer seg for å ta sitt eget liv. (Dette er forresten ikke spoiler da det er grunnlaget for hele filmen og det starter nettopp her.) Han hopper fra ei bro i forsøket på å dø. Det klarer han ikke. I stedet lander han på ei øde øy som er fanget mellom det urbane helvetet som han passende nok også flykter fra. Trenger han nå å dø? Nå som han er på ei øde øy som mangler alt det han ville bort fra?

 

Han bestemmer seg for å skape et liv på hans lille øy. Og det inkluderer selvsagt å få i seg mat. Han trenger ikke tenke på om soppen dreper han eller gjør han mett, han ville jo dø uansett. Og jeg elsker nettopp det. Da kan man samtidig kaste vekk alt mas om alle logiske, rasjonelle ting han burde ha gjort for å bli reddet, komme seg bort eller bare overleve. Er det ikke deilig? Å, jo, det er det. Det er flere ting som gjør denne filmen så deilig. Musikken flyter veldig godt hele tiden. Den er magisk samtidig som den ikke blir for tilstedeværende. Hele filmen er også så proppet full av ting som jeg ikke kan kalle for noe bedre enn smartness. Bare se den så skjønner du. Humor er det masser av også, selv om det er et sort bakteppe.

 

Ut i filmen tar den en vending som gir meg den litt creepy, mindfuck/oh shit-følelsen som løfter den opp blant de store hos meg. Skal ikke si noe, men jeg har så lyst for det er så verdig godord.

 

Den når likevel ikke helt opp til toppkarakter. Den har et parti som kunne vært strammet litt opp og slutten ga meg ikke direkte frysninger.

 

Jeg er ikke særlig bevandret i Sør-Koreansk, eller asiatisk film for den del, men hvis det finnes flere som er omtrent like gode så skal jeg parkere filmræva mi i det snille Korea for ei stund.

 

9/10

Denne filmen må jeg se, thanks for sharing! Og det finnes masse kjempebra Sør-Koreansk film! Bare å sette i gang. Hvis du er helt grønn har du noen fine regissører å begynne med her:

 

Park Chan-wook (Joint Security Area, Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy, Sympathy for Lady Vengeance, Thirst)

 

Bong Joon-ho (Memories of Murder, Madeo)

 

Kim Ki-duk (Spring, Summer, Fall, Winter... and Spring, Bin-jip, Time)

[AvidGamer]

Skyline (2010)

 

OH MY GOD....helvete dette var dritt. Burde ha vist bedre når Eric Balfour er involvert.

 

Skal innrømme at det starter bra, og jeg håpet at det hele dreide seg om overlevelse i bygget, men det tar ikke lang tid før det hele blir ubeskrivelig idiotisk og irriterande å se på. Den stuper ned i rekordfart, og avslutter i et gigansisk krater.

 

 

3/10