Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Bytex]

Blir litt som å tro at bare fordi jeg liker synther, er jeg fornøyd med en Casio til 199,- på Rimi.

Selvsagt ikke, skal jo ha kvalitet og. Det får man ikke med kinoskjerm-rips.

[B4stian]

Dere er kresne

Selvfølgelig foretrekker jeg å se film i 720p eller 1080p-rips, men både CAM og screener funker jo (sistnevnte er jo mer enn god nok kvalitet).

 

Har heller ikke noe problem med å se film på iPoden

Vel, jeg som er over gjennomsnittet interessert i tv-serier og film pleier å vente på den kommer på blu-ray.

Å se på en screener i .avi-format med ikke mer enn grei stereolyd blir ikke det samme... da vil jeg heller vente de ukene/månedene det tar før den slippes på et bedre format.

 

For all del så greier jeg fint å se på en screener, men når man har tilgang til hjemmekinoanlegg og projektor, så blir det ikke det samme...

[AvidGamer]

Kan ikke dere ta pirat diskusjonen deres et annet sted? Er helt idiotisk at dere drukner ut andres anmeldelser pga dette!

 

At en Moderatorer er med på det er helt tragisk.

Endret 11. januar 2011 av AvidGamer

[vivastar]

Kan ikke dere ta pirat diskusjonen deres et annet sted? Er helt idiotisk at dere drukner ut andres anmeldelser pga dette!

 

At en Moderatorer er med på det er helt tragisk.

 

 

Er vell ikke pirat diskusjon akkurat, å diskutere video kvaliteten på en film er nok helt lovlig.

[AvidGamer]

Jo, men dere driver å diskutere noe som er HELT off topic fra hva som skal diskuteres om i emnen.

 

Om dette var snakk om en film/anmeldese hadde jeg ikke brydd meg noe særlig (med mindre det foregikk over flere sider). Men dere driver å prate om codex kvalitet, noe som IKKE passer her.

[The Doctor]

Det er jo snakk om en film, 127 Hours. Tror denne diskusjonen er ferdig nå uansett.

[Crinderman]

Det finnes da absolutt gode animerte filmer. Men filmene som kommer fra Pixar, Disney ol. er jo strengt tatt barnefilmer og jeg personlig liker ikke å se på de.

 

Jeg vil si det er en klar forskjell på famiefilm, være familievennlig og være barnefilm. I min mening driver ikke Pixar med så mange barnefilmer. Men hvis vi må kalle dem det, så greit nok. Ser ingen grunn til at de skal være mindre verdt enn andre. Det er skrot i alle sjangere. Å bare kalle slike filmer barnslige og kaste dem til siden kobler ikke til min tankegang. Ser da ikke hvordan Shawshank Redemtion er mer voksen enn Toy Story for eksempel, og det med voldtektsscenene i bakhodet. Begge har relativt enkle historier med noen ganske skumle elementer.

[.........]

American Psycho (2000)

American Psycho er klassisk og stilfull skrekk som via Christian Bales galskap resulterer i et glatt og kynisk blodbad.

 

Filmen er basert på romanen ved samme navn fra 1991 skrevet av Bret Easton Ellis og kan kvalifiseres som en psykologisk thriller. I regi av Mary Harron ble det laget en filmversjon av boken hvor Christian Bale fikk spille hovedrollen som seriemorder og psykopat. Flere andre kvalifiserte som Jared Leto, Justin Theroux, Reese Witherspoon, Willem Dafoe, Josh Lucas, Bill Sage og Chloë Sevigny ble også med. Filmen har blitt nominert og vunnet en del priser rundt omkring og ble for det meste tatt imot med positiv kritikk. Men den har også vært omstridt her og der på grunn av dens scener bestående av mord, grovhet og sex. Og det var dette som var grunnen til at de kalte filmen "un-filmable", altså umulig å lage, noe den absolutt ikke viste seg å være.

 

Patrick Bateman (Bale), en ung og rik businessmann på Wall Street på dagtid og seriemorder om natten, lever den såkalte amerikanske drømmen og det perfekte liv. Han har det meste hvor utseende, klær, leilighet og livsstil har alt å si om hverandres status. Blant all treningen, vindrikkingen, knullingen og framvisningen av alt han eier, har han i hobby å drepe alt fra nære venner til helt tilfeldige mennesker. Og han liker gjerne å gjøre det mens han babler i vei om musikk og hører på "Hip to be square" med Huey Lewis and the News. Med andre ord så er det en spesiell type vi har med å gjøre. Mens vi følger hans liv blir vi også litt eller knapt kjent med hans kjæreste Evelyn (Witherspoon), hans assistent Jean (Sevigny), hans tre kompiskollegaer Timothy (Theroux), Craig (Lucas) og David (Sage), politietterforsker Donald Kimball(Dafoe) og hans lille motstander og rival Paul Allen (Leto). Disse menneskene er med i livet til Bateman som gjør det enda litt mer vanskelig for han å være psykopat. Vi blir med gjennom hans forskjellige stadier av glede, sorg, sinne og galskap som når som helst kan utløses å finne veien til et enda høyere nivå av vanvidd.

 

Mens jeg ser denne filmen føler jeg en slags råskap, en viss lykke og en typisk virkelighet. Paterick Bateman har en egenartet personlighet og er et karakteristisk vesen med en smak det ikke går an å motstå i filmverdenen. Filmen kan kalles Christian Bales gjennombrudd og er en av de som har krevd mest av han. Han er i topp fysisk form og spiller denne karakteren med et utmerket psykisk innhold. Det er en type kaldhet og varme som kommer frem i filmen og som for det meste underholder en. Jeg er veldig glad i denne filmen og liker dens svarte humor og skrekkaktige segmenter som framhever filmens perspektiv og fortellermåte gjennom denne gale mannens øyne. Dog filmens litt spesielle og irriterende momenter gjør at den blir en smule kjedelig noen steder, mye grunnet kompiskollegaenes konkurranse og horene som dukker opp.

 

American Psycho er en god og alt i alt flott skrekkfilm med en mørk humor som får en til å små-le, følge med intenst og samtidig kjede bittelitt. Men en ganske solid og tilsynelatende fungerende film er det. Bale imponerer hvertfall her også!

8.5/10

Endret 11. januar 2011 av .........

[BadSmile]

I Saw The Devil av Ji-woon Kim

 

Man skal ikke nekte for at Ji-woon Kim er en god regissør. Med A Tale of Two Sisters, A Bittersweet Life og The Good, the Bad, the Weird på filmografien, så kan han stolt vise frem CV'en. Men det er vel noe som ikke trengs, da denne mannen sikkert kan få filmtilbud uten å vise frem noe som helst CV. Denne gangen prøver han seg på en aldeles så liten mørk thriller. Som vi alle vet, så er dette noe han kan, tenker da på A Bittersweet Life. Selv om Bittersweet har sine svakheter, så har den også sine sterke sider. Volden for.eks er temmelig flott. Actionscenene er stilfulle og artige å følge med på. Det samme gjelder I Saw The Devil, bare her er alt 10 ganger bedre.

 

 

På alle måter så kan I Saw The Devil minne mye om filmene til Joon-ho Bong, så mye at jeg faktisk trodde i en periode at filmen var regissert av han. Den samme mørke stemningen blir man servert, samme type historie som han også pleier å ha (seriemorder). Jeg elsker hvordan Ji-woon Kim ikke sparer på volden her, volden er så brutal og vond at jeg får vondt i hjerterota. En spesiell scene i en bil hvor kamera dro en 360 inni bilen opp til flere ganger, imens stabbing av diverse personer pågikk, faen meg det bedre jeg har sett på lenge av vold. Historiemessig så er filmen normal, selv om den har en liten vri. En vri som får min interesse til stå høyt, slå av filmen var det siste som var i tankene mine. Filmen har også veldig god skuespill, seriemorderen er mannen man har sett i Oldboy, hovedperson altså. Politimannen som er ute etter han har vi sett i filmer som A Bittersweet Life, og Good Bad and the Wierd.

 

 

Er du glad i seriemorder filmer, så blir du nok ikke skuffet. Er du glad i vold, så kan du umulig være skuffet. Jeg ser ihvertfall ingen grunn til å ikke se denne. Do it.

Endret 11. januar 2011 av Mr. BadSmile

[Theo343]

Så er tiden kommet for den lille perlen...

Denne skal skaffes på Blu-Ray å sjekkes ut asap.

Hvis du er rask så får du den på tilbudet til play.com til bare 6.99£. Ikke sikkert alle liker den så godt som meg og den har sine svakheter, men jeg ønsker flere slike opplevelser. Endret 11. januar 2011 av Theo343

[.........]

Dinner for Schmucks (2010)

Dinner for Schmucks er en blanding av middelmådig komedie, småmorsom dialog og merkverdige rørende øyeblikk som fanger en i noen få knappe minutter.

 

I denne filmen er det regissøren bak Austin Powers trilogien og de to første Meet The Parents-filmene, Jay Roach, som står bak. Komediekongene Paul Rudd og Steve Carell har også tatt turen innom å slengt seg på som hovedrollene etter mange år som kollegaer i samme filmer. Man tenker da gjerne at dette kan umulig være et dårlig eller middelmådig produkt når man har to av hovedpersonene fra Anchorman og 40 Year Old Virgin som i dag er to av de mest populære og beste humorstjernene i filmbransjen. Men jo, denne sammenkomsten er bare helt grei og langt i fra like morsom eller velskrevet som de to førstenevnte klassikerne. Diverse andre skuespillere som Zach Galifianakis, Jemaine Clement, Stephanie Szostak, Lucy Punch, Bruce Greenwood og Ron Livingston er også med. Er forsåvidt veldig glad i Galifianakis, men har her bare en relativ liten rolle som hverken er smart eller særlig morsom i helheten.

 

Tim (Rudd), en businessmannen innen finans, har akkurat blitt forfremmet og endelig rykket opp fra den forferdelige 6.etasjen. Det er derimot en ting han må være med på for å få den premien. Dette innebærer en litt uvanlig middag hos sjefen hvor alle tar med seg en idiot med hver sin "evne" som de gjør narr av. Og da blir spørsmålet: Hvem skal Tim ta med? Det er her Barry (Carell) kommer inn. Hans hobby er utstoppede mus omgjort til kunst, altså en perfekt kandidat for Tim. Inni det hele møter vi enda en spesiell karakater ved navn Therman (Galifianakis) som også har sin egen spesielle begavelse, altså "mind control". Forholdet mellom Tim og Barry viser seg å bli et komplisert lite rot hvor Barry blir mer enn bare en middagsgjest for å si det mildt.

 

Gjennom filmens fortelling med fødselen av et mulig livsvarig vennskap er det noe latter, en del klisjeer og alt for mye dårlig humor. Et morsomt og kreativt konsept med gode nok rammer er det, men denne gangen ble det litt for dumt. Både regien og manuset kunne vært mye bedre og samtidig vet jeg at både Paul Rudd og Steve Carell har så mye mer humor å gi enn dette. Jeg likte ikke Carells karakter i førsten som en komplett idiot, men som filmen utvikler seg viser han en slags kjærlig og omsorgsfull side ved seg hvor håpet om å spre glede til andre er vakkert å se på. Men dette skjer bare noen få ganger under filmen, noe som er veldig synd. For det er den siden som virkelig kler han, ikke den idiotiske dummingen som skriker og slår seg selv på rompa, men den snille og ivrige muse utstopperen som vil vise fram sin kunst til andre. Det er da han er smartest og mest kjær. Uansett, historien er potensiell, men blir brukt på en litt feil måte, manuset er i bunn og grunn veldig dårlig og karakterene er litt småkjedelige og uinteressante, bortsett fra Barrys av og til fengende innflytelse.

 

Dinner For Schmucks kan konkluderes slik: I dens ambisiøse mål om å få oss til å le mer enn det vi faktisk gjør er det en helt ok komedie med dyktige skuespillere som ikke helt får det til. Den har sine få latterfylte momenter med artige utsagn, replikker og dialog, samt dens emosjonelle bånd med muse utstopperen gir oss både innsikt i hans kreativitet og kjærhet som muligens får publikum til å bli en smule rørt der og da, men som forsvinner ganske fort etter det. Det er en dumaktig, halvmorsom og en sjelden gang litt fantastisk film.

06/10

Endret 12. januar 2011 av .........

[vikingkylling]

 

 

Waxwork

 

Da denne kom i 1988 var jeg allerede hektet på skrekkfilmer, men på den tiden var det vanskelig å få sett bra skrekkfilmer. Selvsagt var det jo en del mainstream skrekkfilmer som Alien, Elm Street og Critters, men grunnet ting som ung alder, null internett og én videobutikk som ikke engang hadde noe særlig bra var det mange filmer jeg bare kunne drømme om å se. Eller ha mareritt om, for den saks skyld. En av disse var Waxwork. Jeg aner ikke hvorfor den var så vanskelig å få tak i, men nå er den endelig her - på VHS, til og med.

 

Plottet er på mange måter standard skrekkfilim med en gjeng ungdommer som havner på feil sted og blir drept en etter en. Men til forskjell fra f.eks slasherfilmer og monsterfilmer er det ikke en morder, eller en gjeng draps(ett eller annet). Det minner mer om en rekke kortfilmer som alle dreier seg om voksfigurene. Nok om det, se den heller selv.

 

Vurdering: 6/10 Ikke dårlig, men dårlig heller.

 

 

 

 

Monsters vs Aliens

 

Enda en animasjonsfilm i samme stil som Toy Story og Tangled. Denne gangen er det monsterfilmer og invasjon fra rommet som står på programmet. Etter en rekke "seriøse" crossoverfilmer som Freddy Vs Jason, King King vs Godzilla, Aliens Vs Predator og så videre burde man ha lært. Slenger man to helt forskjellige franchiser sammen ender man som regel opp med å ødelegge begge to. Hvordan kan man for eksempel lage en Alien-film med handling på jorden, slenge på en Predator og likevel prestere å få 12-års aldersgrense? (kan være 15, men gidder ikke sjekke. Jeg ville uansett ikke hatt noe problem å la en 12-åring se den.)

 

Monsters Vs Aliens har derfor veldig mye imot seg før vi i det hele tatt ser filmen og burde ikke være bra. Jeg hadde regnet med en tynn historie, 2D karakterer, mange unødvendige sangnumre og så videre, men der tok jeg grundig feil. Dette var jo bra! Historien er overraskende bra skrevet, og karakterene er lette å like. Sangene er ikke-eksisterende og humoren meget bra. Og de som tror det bare er for barn tar nok feil. Jeg hadde mye moro med å prøve å se hva de parodierte. Den listen ble ganske lang etterhvert, men jeg tviler på at barn ville kjent igjen en god del. Se bare på listen av monstre, for eksempel. Susan selv er en parodi på "Attack of the 50" Woman" helt ned til plottet med forloveden, og professoren var selvsagt den originale The Fly. Og det store rommet hvor presidenten samlet hele gjengen? Hint: "You can't fight here! This is the war room!" Mye moro for oss gamlinger, med andre ord.

 

Det beste er at det kom en kort oppfølger kort tid etter denne, så jeg ville ikke blitt overrasket om Monsters Vs Aliens 2 ble bekreftet snart. Jeg overså denne da den kom, men jeg gjør ikke samme tabbe med en oppfølger.

 

Vurdering: 9/10

Endret 13. januar 2011 av vikingkylling

[KjemikerJon]

Never Let Me Go 2010

 

De verste anmeldelsene man leser (både her og andre plasser) er de som forteller at film A frembringer tilstand B uten å forklare hvorfor eller hvordan denne tilstanden oppstod. Dette er en slik anmeldelse.

 

Never Let Me Go er en av de filmopplevelsene hvor all informasjonen som blir sendt fra skjermen bare preller av ved kontakt. Det trenger seg aldri inn, det gir meg absolutt ingenting, men noe hvorfor makter denne inkompetente liksomanmelderen ikke å gi. Jeg har etter noen dagers dveling over denne søvndyssende affæren slått fast at dette likevel er en av årets mest interessante opplevelser, rett og slett fordi sjelden har en film som på papiret har vært så riktig for meg gitt meg så lite. Never Let Me Go bør rett og slett sees igjen for å komme til bunns i mysteriet om filmens totalt fraværende emosjonelle påvirkningskraft hos undertegnede.

[TMB]

Cyrus (2010)

 

 

Kort fortalt, John (John C. Reilly) møter Molly (Marisa Tomei), og etter hvert møter han hennes sønn, Cyrus (Jonah Hill). Cyrus er 22 år gammel og har bodd alene sammen med moren sin hele livet. Han liker ikke John i det hele tatt, og prøver så godt han kan å splitte de to, så han kan ha moren sin for seg selv igjen.

 

Helt OK komedie, Jonah Hill er morsom som vanlig :!:

Har aldri vært noen stor fan av Reilly, men her gjorde han en overraskende god jobb.

 

6/10

 

You Again (2010)

 

 

Handler om Marni (Kristen Bell), som blir mobbet gjennom hele high school av den populære jenta Joanna. Da broren til Marni skal gifte seg flere år etter, viser det seg at bruden hans er selveste Joanna. Marni, som nå er veldig suksessfull, vil ta hevn.

 

Ganske underholdende film, som fikk meg til å le en god del. :!:

Ble muligens litt langdrygelig, men alt i alt en morsom og sjarmerende film. Pluss fantastiske Bell da, såklart

 

 

6/10

Endret 13. januar 2011 av TM B

[Valeit]

Never Let Me Go 2010

 

Det jeg finner mest interessant med hele filmen er alt det som ikke blir nevnt, men bare blir hintet til.

[Soulwax]

Back to the Future (1985)

Etter 20 år på denne jorden følte jeg det var på tide å gå i anskaffelse av Back to the Future-trilogien, da jeg har hørt så ufattelig mye bra om dem. Det var derfor ikke små forventninger jeg hadde da jeg åpnet pakken fra Play.com idag som inneholdt alle tre i nyoppusset HD-kvalitet.

 

Kort fortalt er filmens hovedkarakter, Marty McFly en kul og fin fyr, som tilfeldigvis jobber for en gal professor som finner opp en tidsmaskin. Ved et uhell blir Marty tatt tilbake til fortiden, men har dessverre ikke nok drivstoff til å komme seg tilbake igjen til fremtiden. Og som om ikke det er nok, klarer han å gjøre om på viktige hendelser i foreldrene sin fortid, noe som gjør at de aldri møtes, noe som resulterer i at Marty McFly aldri blir født. Storyen i filmen går altså da ut på hvordan Marty skal få snudd skjebnen og redde sin egen fremtid.

 

Det store spørsmålet jeg satt igjen med etter å ha sett filmen er, hvorfor er dette blitt en så stor film? Svaret er naturligvis at denne filmen er 80-tallsgenerasjonens våte drøm når det gjelder effekter, teknologi og alt som skinner og lager små pipelyder. Tidsreising og sprø professorer virker som en uovervinnelig filmoppskrift på 80-tallet. Skuespillet i filmen er greit nok. Ikke mer enn jeg forventet av en slik film. Konseptet med å reise tilbake i tid er dritkult, men å reise 30 år tilbake og bli stuck der for å fikse faren din en date gjør det ikke fullt så dritkult. Filmens avslutning var ikke noe mer enn jeg forventet. Tvister, overraskelser eller skjulte plott må man se langt etter, og filmen ender nøyaktig slik jeg forutså. Når det er sagt er filmen en helt ok torsdagsunderholdning, og til tross for en liten småtrett følelse på forhånd, var jeg aldri i fare for å falle i søvn.

 

Håper ikke jeg tråkket på for mange barndomsminner nå, men jeg tror denne filmen er litt som Goldeneye 64. Jævlig bra når jeg var et barn - ikke fullt så bra når jeg er eldre.

 

6/10

Endret 14. januar 2011 av Soulwax

[vikingkylling]

"Roads? Where we are going, we don't need.... roads."

[tjalla]

Nå holder filmer seg som regel langt bedre enn spill, så er jeg ikke helt enig i sammenligningen. Jeg kan dog være enig i at dette er noe av det fremste innen nostalgifilm og at den ikke nødvendigvis er like god for en som ikke har sett den mange ganger som liten. For de som derimot har sett den, så holder den seg like bra gang på gang, imotsetning til Goldeneye 64. Opplevde noe lignende med Ghostbusters som jeg så i sin helhet for et par år siden. Skuffende greier, som jeg kanskje burde ha opplevd for 20 år siden.

[Hrundi V. Bakshi]

Huff og huff... dagens respektløse ungdom altså...

[Soulwax]

Nåvel, det er en god del eldre spill som er minst like gode idag som da de kom ut for 10-15 år siden. Påstanden din om at filmer generelt holder seg bedre, ser jeg mer på som en konsekvens av at mediumet har eksistert i nesten 100 år lengre enn spill. Goldeneye-argumentet var kanskje litt feil, men jeg merker selv at filmer jeg elsket da jeg var barn, ikke holder opp mot samme standarden jeg har idag. Og det går ikke på effekter og blinkende lys, men mer at kravet om en god historie, solid skuespill og interessante karakterer er strengere.