Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Trolljegeren (2010)

 

Som student har jeg sjelden råd til å gå på kino, men da den store kinodagen stod på døren var jeg ikke vond å be, og endte opp med Trolljegeren etter mye bra omtale.

 

Filmen dreier seg om en gjeng mediestudenter fra Høgskolen i Volda som skal lage dokumentar om en bjørnejeger som farter rundt i den norske fjellheim. Ganske raskt får de vite at mannen ikke er en bjørnejeger, men jobber for den norske trollsikkerhetstjenesten (TST) og jakter på troll. Filmen er presentert som en såkalt "mockumentary", hvor alt skal fremstå som ekte, noe som vises gjennom tekst i starten og slutten av filmen, typ "2008 fikk Filmkameratene innlevert disse opptakene..." osv.

 

Først av alt må jeg si at historien og konseptet til filmen er genialt. Av andre geniale ting må Otto Jespersen nevnes som en utrolig bra rolle, som han tolker utmerket. Dessverre for meg så stopper de positive tinga her. Otto Jespersen gjør som sagt en formidabel trolljeger, men en så profilert mann passer rett og slett ikke inn i en mockumentary, da det svekker troverdigheten betraktelig. Her synes jeg produsentene burde valgt enten å laget en spillefilm med Otto, eller beholdt stilen og byttet ut Otto. Spesialeffekten er latterlig dårlige, og ja, jeg vet at Norge som filmland har begrenset budsjett når det gjelder CGI, men det virker ikke troverdig for fem øre (selv om det skal nevnes at trolla ser kule ut). Humor er det mye av, og generelt mye morsomt, noe som løfter filmen en del, selv om dette igjen føler jeg svekker troverdigheten når filmen presenteres på den måten den gjør. Nå virker kanskje anmeldelsen nærmest utelukkende negativ, men faktum er at til tross for det jeg har sagt, er konseptet fremdeles brilljant, og filmen er interessant å se på.

 

6/10

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
En veldig god film, som ikke har et gram unødvendig fett på kroppen. Om jeg skal trekke den for noe, så må det være epilogen. Det siste shottet fra bussen var glimrende, nærmest drømmende og jeg synes det er synd å måtte ødelegge sisteinntrykket med en masete og unødvendig epilog.

Helt enig i hele posten din, og spesielt dette. Morsomt at man kan lage slike filmer i Norge også.

Lenke til kommentar

Dracula [1979]

 

Frank Langella gjør en helt utrolig bra rolle i denne mørke og dystre filmen om Dracula. Dette er mitt første møte med Dracula, og jeg ble vanvittig imponert. Stemningen, musikken, karakterene og uviklingen er vanvittig bra sammensatt, og gav meg en svært god filmopplevelse i stua en fredag kveld. 8.5/10

 

dracula_1979.jpg

 

The Wizard of Oz [1939]

 

Den utrolige reisen med Dorothy sprer med seg utrolig mye glede, og jeg ble i fortreffelig humør etter å ha sett denne filmen. Historien er god, og inspirerer meg.

Vil nevne det tekniske, som er helt vanvittig til å være lagd på slutten av 30-tallet! Kostymene er varierte og gode. Effektene er også gode, spesielt når heksa kommer og forsvinner; episk! Musikken er helt fantastisk, så skal sant sies at jeg elsker musikken fra 30-tallet.

Skuespillerprestasjonene er også enorme. Nei, dette var en fornøyelse. 9/10

 

wizard-of-oz.jpg

Endret av nybb
Lenke til kommentar

Doomsday

 

Hmm.. Ja ikke så dårlig, og overraskende bra til å være en Engelsk film (regner med den var Engelsk, siden det var nesten bare Engelske skuespillere)

Trodde ikke de kunne lage akkurat sånne filmer i England.

 

Den minnet meg mye om "Escape from New York". Kunne virke som idéen var hovedsakelig tatt fra den.

Men sekvensen med de pansrede kjøretøyene og angrepet på dem, var tydelig inspirert av "Aliens".

 

Ikke noew sånt spesielt ellers, men såpass bra laget at den er severdig nok.

 

7/10

Lenke til kommentar

Edward Scissorhands.

For et herlig gjensyn. Filmen er magisk, og jeg synes den er en av både Burtons beste og Elfmans beste. I tillegg begynte det å snø lett utenfor med en gang filmen var slutt, herregud for et genialt sammentreff. ^^

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Kan man egentlig gi en fullverdig anmeldelse om en film man ikke fullstendig forstår?

 

Tenker jeg så Lost Highway for et par uker siden og skjønte ikke en eneste dritt. På denne basis alene er jeg fristet til å gi filmen 1/10, men er det egentlig rettferdig?

 

På den annen side så jeg nettop The Prestige. Føler at jeg skjønte en god del mer enn førstnevnte, men allikevel så føler jeg ikke på langt nær fullkommenhet. Allikevel er jeg fornøyd nok til å gi filmen 7/10.

 

Hvor er logikken? Jeg føler at det hele er galt, men det er nå slik jeg til syvende og sist mener det er. Hva synes dere om dette?

Lenke til kommentar

Ja det er jo det som er moderane i dag, å lage filmer med bare surr som ingen forstår, eller man skal gjette seg til, eller "tolke selv".

Sånn som Inception feks.

 

Og så sitter alle kritikere og besserwissere og roser dem opp i skyene, og får folk til å tro det er genialt.

Lureri spør du meg. Bare en fiffig måte å kassere inn masse penger på lettvint tullball.

 

Det er akkurat det som samme som skjer, som vi har sett innen moderane malerkunst og annen kunst. Man kan klaske på noen klatter og krysseduller på bildet. Eller sette noen vannpøser ved siden av hverandre, strø filler utover en strand, kappe huet av katter, eller sette seg i hagen til folk i revedrakt. Og vips, så er det "stor kunst" liksom.

 

Bare tøys og tull. Helt riktig å gi slikt bunnkarakter.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

He, jeg er ikke helt enig med deg, jeg så Inception uten å vite noe om filmen, og den er utvilsomt fantastisk bra. Annet enn slutten av filmen er det ikke så mye å "tolke selv". Om du ikke skjønner en film, greit da har du neppe grunnlag til å gi den en karakter. En anmeldelse kan du likevel gi, selv om du ikke skjønte den.

Lenke til kommentar

Ja det er jo det som er moderane i dag, å lage filmer med bare surr som ingen forstår, eller man skal gjette seg til, eller "tolke selv".

Sånn som Inception feks.

 

Og så sitter alle kritikere og besserwissere og roser dem opp i skyene, og får folk til å tro det er genialt.

Lureri spør du meg. Bare en fiffig måte å kassere inn masse penger på lettvint tullball.

 

Det er akkurat det som samme som skjer, som vi har sett innen moderane malerkunst og annen kunst. Man kan klaske på noen klatter og krysseduller på bildet. Eller sette noen vannpøser ved siden av hverandre, strø filler utover en strand, kappe huet av katter, eller sette seg i hagen til folk i revedrakt. Og vips, så er det "stor kunst" liksom.

 

Er du fanget i en drøm eller noe? Våkn opp man!

  • Liker 3
Lenke til kommentar

The Conversation (1974, Coppola)

 

vlcsnap2010031823h21m28.png

70 tallet var uten tvil Coppola's beste tiår. Gudfaren, Apocalypse og denne. Har sett frem til denne lenge, men visste aldri hva jeg skulle forvente. Filmen var egentlig totalt forskjellig ifra mine forventninger, men det tror jeg er en god ting. Fordi denne elsket jeg, veldig. Elsker den voyear følelsen hele filmen har. Åpningscenen var utrolig, og likte hvordan hele filmen bygget på den første scenen utover. På en måte kan filmen minnes litt om Le Samurai, ihvertfall på hvordan denne karen jobber alene. Herlig jazz musikk, herlig stemning og alt i alt en herlig film. Synd at vi ikke kommer til å se slikt fra Coppola igjen (antageligvis).

  • Liker 1
Lenke til kommentar

He, jeg er ikke helt enig med deg, jeg så Inception uten å vite noe om filmen, og den er utvilsomt fantastisk bra. Annet enn slutten av filmen er det ikke så mye å "tolke selv". Om du ikke skjønner en film, greit da har du neppe grunnlag til å gi den en karakter. En anmeldelse kan du likevel gi, selv om du ikke skjønte den.

 

Inception var ikke så vanskelig å skjønne nei :)

Lenke til kommentar

Jeg tror groenn har fått for mye Montag-tobakk.

 

Hvorvidt man skal gi trekk fordi man selv ikke forstår filmen blir subjektivt. For min del er det veldig avhengig av filmens intensjoner. Inception var for min del bare et eneste kaos, hvor jeg forsøkte å dekode sammenhengen mellom scenene og de ulike prinsippene om drømming. Klarte absolutt ikke å nyte det visuelle og det tekniske aspektet ved filmen. I en annen narrativt frustrerende film som f.eks Tarkovskys Zerkalo, så suger jeg til meg det visuelle i stedet for å fokusere på det narrative. Her blir minnene i seg selv uinteressante, hvor jeg utelukkende koser meg med den totale stemningen i hvert bilde. Enda ikke sett Lost Highway men jeg kan se for meg at jeg vil fokusere på den bisarre stemningen og legge den fragmenterte handlingen til side.

 

Som eksemplifisert så er det ingen fasit for hva man skal fokusere når man belønner en film. Borderline: Hvis man ikke får noe ut av en film, så har man all rett til å gi den en dårlig karakter. Bare ikke si det her - da blir det bråk!

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...