Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Dotten]

The Wolfman (2010): Bom, bom, bom, bom. Nei, jeg nynner ikke på Vengaboys (faen heller, nå kommer jeg til å gjøre det) for der skrives det tross alt med to o'er. Wolfman er kjip, en gjeng med depressive folk som aldri smiler vasser rundt i en historie som ... vel.. For å si det slik, jeg blir mer overraskende av at det kommer lyd når jeg trekker i snora på dassen fremfor "overraskelsen" som kom i denne. Og når vi først snakker om dass, dette her er noe som bare er til å spyle ned.

 

Så uinspirerende skuespill av så gode skuespillere. Jeg er bekymret på Captain America's vegne, siden Joe Johnston skal regissere den. Hva har hendt? Hvor er sjarmen han klarte å få til i The Rocketeer? Jada, helt annen historie, men gud bedre. Gi meg nå en film som biter litt fra seg, er tross alt varulv vi snakker om.

 

 

Kick-Ass (2010): Kul første halvdel, men jeg vet ikke helt hvor Kick-Ass ble av. Beste rollen fra Cage på en god tid, synd filmen egentlig bare bygget et hus av kort for så å rive det ned. Støtter Tjalla og hans ønske som kom over. Litt over middels, kunne vært ganske så brilliant.

 

 

Unthinkable (2010): For et potensiale. Denne filmen surrer litt rundt noe veldig bra, men får det ikke helt til. Er et eller annet med regien og den feiger kanskje litt ut på å tørre å fokusere mer på de etiske prinsippene som kriger mot hverandre her. Helliggjør målet midlene? Den forsøker heldigvis ikke svare, og den tar ingen enkel utvei. Denne her er godkjent, men jeg tror de fleste vil se at den også kunne vært fantastisk mye bedre. Fint å se at Samuel L. Jackson ikke bare er på autopilot for tiden, synd de hadde en erke-typisk agentkvinne i det hele. Litt bedre karakter hadde gjort seg.

 

 

Iron Man 2 (2010): Den er mye av det samme fra den første. På en måte bra, fordi den første hadde fortjent å bære tittelen Kick-Ass (i motsetning til filmen nevnt over), men på den andre siden så kan man jo ikke hevde den er et frisk pust slik den første var.

 

Forøvrig en "milestone" i familien da det var første 11-års aldersgrense film begge ungene fikk se. Billettene skal tas vare på for alltid. En ny æra har begynt.

 

 

Edge of Darkness (2010): Det var bare så kjekt å se Mel Gibson igjen etter alle de her årene. En helt ordinær thriller, litt merkelig valg av comeback-film. Ikke like bra som Payback, som han gjorde for ti-elleve år siden.

 

 

Daybreakers (2009): Jeg har særdeles stor sans for Ethan Hawke og han er flink til å gi mer dybde til sin karakter. Den har jo Defoe i tillegg. Filmen har litt artige vrier, ved siden av å være en ganske rett-frem post-vampyrutbrudd type film. Interessant verden, det må jeg si. Men Tru Blood har vel satt baren ganske høyt der. Den er grei underholdning.

 

 

The Road (2009): En dyster post-apokalyptisk film, om en far og sønns reise gjennom helvete som er igjen. Jorden er regelrett svidd og denne filmen er ganske intens til tider. Viggo Mortensen vet som alltid hva han gjør, skulle tro han var lei av å spille en kar som var på reisefot etter LOTR, men greit at han ikke helt har gitt seg på den fronten. Bra drama.

 

 

Zombieland (2009): Vel, det er fristende å elske denne her grunnet fantastiske Woody Harrelson, men litt kjipt at de har plassert den stereotypiske nerden (spilt av Jesse Eisenberg) i denne filmen. For jeg begynner å bli mektig lei av den typen roller, som popper opp i alskens filmer og TV-serier for tiden. Men jeg er sikkert bare litt gretten, dette var litt som om Kick-Ass karen har funnet sin vei inn i en verden full av zoombier. Men det er jo godt triks for å prøve å gi nerdene der ute noe å relatere til, selvfølgelig slenge inn en hottie for å holde folk i la-la-land.

 

Den var god underholdning, man kan sjeldent gå galt når man også slenger inn Bill "Gud" Murray. Absolutt godkjent.

 

 

Invictus (2009): Ikke akkurat en portrettering av personen Nelson Mandela, mer en portrettering av legenden Mandela. Feiger litt ut ved å glorifisere fremfor å gi oss litt mer kontroversene rundt Mandela. Han fortjener å være en legende, men akkurat her syntes jeg det ble litt mye. Hovedfokuset er et VM, og den virker så klisjefylt at man ville himlet med øynene om man ikke hadde visst det hele faktisk skjedde i virkeligheten.

 

Jeg elsker Clint Eastwood, på en veldig mandig måte vel å merke, og han leverer igjen en veldig god film. Et stykke unna hans alle beste, men filmen handler om inspirasjon og den makter å inspirere. Anbefales

 

 

Solomon Kane (2009): Når man ser denne så undres man hvordan i granskauen Hugh Jackman klarte rip-off av denne karakteren i filmen Van Helsing, som tross alt kom flere år i forveien. Men i motsetning til Van Helsing, et ubergigantisk anti-klimaks, så er dette virkelig bad-arse. Dette er Solomon Kane og Basset har får mye til for de 40 millioner dollarne han hadde til rådighet.

 

Første i en trilogi er det håp om, la nå det for all del skje. Ikke en genial film, den er nokså god og ikke mer enn det. Men den gir meg lysten til mer, det er herlig å se James Purefoy igjen, kjente han pokker med ikke igjen. Han var genial i Rome og han yter meget bra her. Karen er Solomon Kane og det er sjeldent jeg har likt en ganske ordinær film så godt.

 

Up in The Air (2009): Har skrevet en lengre anmeldelse av denne, for å gå mer i detaljer (kommer vel også om de andre i tid og stunder). For å oppsummere: Dette er en meget god film, jeg må si den er en av mine absolutte favoritter fra fjoråret.

[DoktorBacon]

Jeg er bekymret på Captain America's vegne, siden Joe Johnston skal regissere den. Hva har hendt? Hvor er sjarmen han klarte å få til i The Rocketeer? Jada, helt annen historie, men gud bedre.

 

Jeg ville ikke ringt i alarmbjella helt enda, for denne Joe Johnston ble jo kalt inn av nervøse studiotoppfolk skarve 2 uker før innspillingsdatoen etter en rekke krangler og manusendringer.

 

The Wolfman ble jo annonsert i 2006, og dagens resultat var nok ikke det den originale regissør Baranek, Se7en-forfatter Walker og skuespillerne Del Toro og Hopkins hadde sett for seg da de meldte seg på prosjektet. Som Empire's anmeldelse så fint sa det (fritt oversatt fra hukommelsen): "intensjonen var vel et ganske ordinært gotisk familiedrama som tilfeldigvis hadde en varulv med på lasset". Fokuset endte opp et eller annet sted på veien som B-ish gore.

 

Med disse forventningene så jeg filmen tidligere ikveld og jeg ble underhold (men trolig på feil måte). Varulvmyten er artig, men ikke spesielt skummel, til tross for at den gotiske 1800-talls atmosfæren er elegant gjennomført med passe mengder tåke og måneskinn. Hopkins og Weaving har det morsomt med den tiden de får i rollene sine, mens Del Toro virker litt utilpass. Historien funker sånn tålelig, og så humrer man godt når varulvene får lov til å leve ut instinktene sine på intetanende landsbyfolk.

 

Som grøsser er filmen ubrukelig, men som et kanskje uintensjonelt vink til de gamle monsterfilmene var det artig nok. 3/5

[Crinderman]

Jeg tror rett og slett LOST er for intelligent for folk flest, og selv jeg må ha det inne med teskje noen ganger.

 

Lost mistet ikke seere fordi serien ble for intelligent. Den mistet seere fordi rytmen stoppet opp i sesong 2 og 3, og fordi serien bevegde seg for langt unna det relativt realistiske fundamentet åpningsesongen baserte seg på.

 

Ikke for å være frekk, men det der er latterlig. Allerede i første episode møtte vi monsteret(som rev piloten ut av flyvraket og kastet ham i et tre), et spøkelse og isbjørner(selv om denne faktisk ikke hadde en magisk begrunnelse for å være der var det jævlig merkelig der og da). Og senere i sesongen hørte vi viskingen i jungelen, møtte en gutt som fikk fugler til å begå selvmord med tankene og fikk høre om magiske tall.

 

Sesong 2 og 3 kan faktisk gå for å være mer gjordnære og realistiske enn den første.

[pxK]

The Wolfman (2010): Bom, bom, bom, bom. Nei, jeg nynner ikke på Vengaboys (faen heller, nå kommer jeg til å gjøre det) for der skrives det tross alt med to o'er. Wolfman er kjip, en gjeng med depressive folk som aldri smiler vasser rundt i en historie som ... vel.. For å si det slik, jeg blir mer overraskende av at det kommer lyd når jeg trekker i snora på dassen fremfor "overraskelsen" som kom i denne. Og når vi først snakker om dass, dette her er noe som bare er til å spyle ned.

 

Så uinspirerende skuespill av så gode skuespillere. Jeg er bekymret på Captain America's vegne, siden Joe Johnston skal regissere den. Hva har hendt? Hvor er sjarmen han klarte å få til i The Rocketeer? Jada, helt annen historie, men gud bedre. Gi meg nå en film som biter litt fra seg, er tross alt varulv vi snakker om.

 

Eneste som var virkelig bra med The wolfman var egenlig varulv scenene i starten og kanskje transformation scenen i mental sykehuset. (skal være ærlig å si at jeg elsket den scenen. ) Siden jeg er fan av varulv myten og alt som har å gjøre med varulv, det endte bare med at jeg hadde sky høye forventinger til filmen og etter cirka halveis i filmen så skuffet den bare.

[CypheroN]

The Wolfman (2010): Bom, bom, bom, bom. Nei, jeg nynner ikke på Vengaboys (faen heller, nå kommer jeg til å gjøre det)

Curse you!

[DoktorBacon]

Ikke for å være frekk, men det der er latterlig. Allerede i første episode møtte vi monsteret(som rev piloten ut av flyvraket og kastet ham i et tre), et spøkelse og isbjørner(selv om denne faktisk ikke hadde en magisk begrunnelse for å være der var det jævlig merkelig der og da). Og senere i sesongen hørte vi viskingen i jungelen, møtte en gutt som fikk fugler til å begå selvmord med tankene og fikk høre om magiske tall.

 

Sesong 2 og 3 kan faktisk gå for å være mer gjordnære og realistiske enn den første.

 

Lost var et fenomen da det først kom på lufta i 2004. Alle så på det, alle pratet om det. Og grunnen var en kombo av godt karakterdrama, litt enkel Lars Monsen-style overlevelsspenning og ikke minst en rekke mystiske, men relativt jordnære mysterier. Merk at jeg skriver relativt. Mysteriene var geniale fordi de var lagt opp til at vi alltid hadde muligheten til å tro på en naturlig eller science-fiction basert forklaring. Spesielt ble dette backet opp av at produsentene sa alt hadde en logisk forklaring. Den døde mannen kunne være syner, monsteret som lagde mekaniske lyder kunne være en enorm teknisk innretning etc.

 

Jeg husker diskusjonene i 2004, det var unormalt mange som engasjerte seg om en og samme serie. Gutta preika om mysteriene, jentene om Sawyer, og alle var fornøyde mens de gomla på matpakkene sine. Så hvorfor begynte folk å miste interessen? Fordi den ble for smart? Eller fordi de krysset en linje? Jeg tror at de gjorde sistnevnte når de introduserte et transformerende røykmonster. Det ble for langt unna det universet en del hadde kjøpt seg inn i (og mer skulle det jo bli). Jeg sier ikke at det var feil for historien, mange er jo strålende fornøyde i dag, men kombiner det med mitt andre punkt og jeg tror det er en bedre forklaring enn at serien var for smart. Greit nok at du må følge godt med for å ta alle vinkene til tidligere episoder og obskure filosofer, men manuset er såpass konstruert opp til å unngå alt som kan gi svar på noe at folk heller ble frustrerte enn at de følte seg dumme.

[Bytex]

Men folkens, det er en egen Lost-kafe tråd her allerede..og siste episoden kan dere krangle til kuene kommer hjem i en egen tråd også.

[AvidGamer]

Når det kommer til varulv filmer er An American Werewolf in London et av mine favoritter. Den "transformation" scenen er helt utrolig, selv for dagens standarder.

 

http://www.youtube.com/watch?v=uu2US3pYhlw&feature=related

[Dotten]

Jeg tror rett og slett LOST er for intelligent for folk flest, og selv jeg må ha det inne med teskje noen ganger.

 

Lost mistet ikke seere fordi serien ble for intelligent. Den mistet seere fordi rytmen stoppet opp i sesong 2 og 3, og fordi serien bevegde seg for langt unna det relativt realistiske fundamentet åpningsesongen baserte seg på.

 

Ikke for å være frekk, men det der er latterlig. Allerede i første episode møtte vi monsteret(som rev piloten ut av flyvraket og kastet ham i et tre), et spøkelse og isbjørner(selv om denne faktisk ikke hadde en magisk begrunnelse for å være der var det jævlig merkelig der og da). Og senere i sesongen hørte vi viskingen i jungelen, møtte en gutt som fikk fugler til å begå selvmord med tankene og fikk høre om magiske tall.

 

Sesong 2 og 3 kan faktisk gå for å være mer gjordnære og realistiske enn den første.

 

Til dels enig her, det Lost rotet til i denne fasen (for meg) var karakterfokuset. Jeg brukte utrolig mye tid på å spekulere over mytologien, nesten sykelig til tider. Plutselig dukket det opp en haug med karakterer, som nå i retrospekt, ikke hadde så mye å si. Og det ble tydeligvis problemer med de "ansatte" som gjorde at historien fikk helt merkelige (og nok ikke-planlagte) hendelser rundt enkeltes død (og hvem som stod for de).

 

Der mistet den rytmen. Det som skjedde i sesong 1 kom i baksetet fordi vi fikk fokus på totalt intetsigende karakterer, fremfor de som hadde relevans for å bevege historien og plottet videre.

 

Heldigvis fikset de på dette og rytmen de siste par sesongene var meget bra.

 

Noen falt nok fra fordi man fikk svar på ting, som hva monsteret var (grovt sett), hvem "the others" var osv. Samt at de rotet mer og mer til kjernekarakterer (Michael osv), mens de som var interessante måtte dele for mye tid med nye intetsigende fjes.

[Keiseren av Grønland]

Hansel guo Gretel (2007)

 

En film langt nærmere den EKTE historien om Hans og Grete enn noe annet.

En koreansk thriller som ikke sparer på kreftene. Enten det er pedofili, kannibalisme, religiøse ekstremister eller brutale drap av ymse slag.

 

Alt hovedpersonen Eun-Soo vil, er å forlate huset, noe som ikke blir lett. Alt er fortalt over et syv dagers hendelsesforløp, og scenografien og det visuelle får Tim Burton sine filmer til å blekne i forhold.

 

Regissør Pil-Yung Sim gjør en vellykket skildring av hvordan verden hadde vært om bortskjemte drittunger (praktisk talt) hadde styrt den. Og med litt overnaturlige krefter og et HINT av asiatisk filmkultur, blir dette en veldig interessant opplevelse for vestlige seere, og alle som er interesserte i gode og voksne historier.

 

Det eneste jeg har å utsette, er at når filmen er såpass voksen, kunne den gått enda LITT lengre, og skuespiller Jeong-myeong Cheon er litt i døveste laget.

 

Terningkast 5

[discostu]

Så tomme tønner her om dagen, klar 1/10

[tjalla]

Hm, har et lite håp om at Tomme Tønner i det minste kan være en norsk tilnærming til I Kina spiser de hund.

[MrLuni]

Tomme Tønner.

Genial norsk film! Både jeg og mine 2kompiser flirte ganske mye da vi såg den filmen ilag.

7,5/10

[Theo343]

El secreto de sus ojos (2009) 9/10

[luser32]

Prince of Persia (2010)

Ble positivt overasket da jeg så denne. Gikk inn med veldig lave forventninger etter å ha sett Iron Man 2, og etter hva jeg hadde hørt om Robin Hood. Var redd det skulle bli nok en krise blockbuster.

 

Mulig dette hjalp filmen litt. Anyways; til dels underholdende og interressant film, og så er jeg litt glad i parkour. Følte dog at mye av filmingen under slossescenene ble litt _for_ kaotiske, mulig regissører prøver å understreke hvor mye det krever å holde ting under kontroll om man er med i slike ville slagsmål - men det blir for Transformers 2 for min del. Kjærlighetshistorien var også litt "unødvendig" og kjip for min del.

 

Jeg føler at filmen lider litt under noen blockbuster-symptomer i "nyere" filmer. Jeg så Brief Encounter i helgen, og tok meg ofte i å tenke på hvor bra det kan gjøres uten at alt blir for pompøst og overdrevent storslått i filmer. KISS osv, synes det ødelegger mye for filmer av nyere dato - det er jo mange bevis på at det er mulig å gi en film større dybde og mening med få karakterer og "enklere" scener.

 

3+/5

Endret 26. mai 2010 av luser32

[Merk.]

Tengoku to jigoku (Heaven and Hell)

Kurosawa er bare best. Jeg forstår ikke helt hvorfor hans periodefilmer ble mest populære, samtidsfilmene er jo så mye bedre. Mens samuraifilmene fungerer som ren undeholdning, føler jeg at Heaven and Hell og Drunken Angel har mer dybde og spiller på større deler av følelsesregisteret. Jeg lo, satt på stolenden i spenning, ble regelrett sjokkert og i filmens aller siste scene satt jeg med en liten tåre i øyet. Dette er kvalitet through and through. Jeg vil ikke nøle med å anbefale denne.

[Dorian Gray]

Twilight: New Moon

Det skjedde svært lite i denne filmen, og det som skjedde var enten for komplisert til å følge med på eller så døvt at det bare ikke var forståelig. Jeg regner med at det hjelper å lese bøkene for å kjenne navnene på karakterene, da de ikke introduseres i det hele tatt i denne. Det er enkelte øyeblik som er småspennende, og selv om de ofte ender i skuffelse så fikk det ihvertfall pulsen i gang.

 

For å være en romantisk film så er romansen svært død. Det hele minner om forholdet til Scofield og Tancredi i Prison Break - de er kun sammen fordi de begge har det fælt og det er aldri kjemi eller forståelse mellom dem. Det hele er egentlig ganske irrasjonelt og uansvarlig, og der den forrige var småspennende og hadde en grei utvikling med klare hinder å overkomme så er denne filmen bare noen tilfeldige kapitler fra en større historie. Man kan ganske greit hoppe over denne filmen og gå fra nummer 1 til nummer 3, da alt som er relevant i denne vil først skje i den neste.

3/10

[Muggkaare]

Ser Lost blir diskutert over her, og hvorfor folk falt av. Vel, for min del var det at det ble GRUSOMT kjedelig etterhvert. Jeg kjeda meg rett og slett.

[DoktorBacon]

Edge of Darkness 2010

 

Mel Gibson prøver å drepe en fyr med radioaktiv melk. Den var ny. Ellers er dette tripping på kanten av kjedsomhet rundt velkjente temaer som hevn og rettferdighet, og med en traust bedriftskonspirasjon lurkende i bakgrunnen. Jeg forholdt meg likegyldig til alt som skjedde og gjenferd fra avdøde er et billig virkemiddel for å fremprovosere sympati. Hold deg til Bond du, mister Campbell.

2/5

[.........]

Big Fish (2003)

 

En morsom, mystisk, underholdene og en flott historie med veldig finurlige og rare figurer. Regissert av Tim Burton med bla. Ewan McGregor, Albert Finney, Jessica Lange++. En magisk reise gjennom et slags eventyrland av Ed Bloom sitt liv imøte med en stor fisk, en kjempe, en heks, et sirkus og mye mere. Det er en artig reise å være med på, men blir litt kjedelig. Det skjer liksom ikke noe som gjør at man sier:"wow". En helt grei opplevelse og en helt grei film som steg for steg tar for seg livet til denne mannen som ikke kunne la noen plasser være urørt. 05/10

 

O Brother, Where Art Thou? (2000)

 

Denne filmen her må være en av Cohen-brødrenes beste. Det er en hysterisk morsom og vill tur gjennom USA's sør-stater på 30-tallet sammen med tre straffefanger etter de ha rømt. Vi har George Clooney som den pratsomme Everett, John Turturro som den sinte Pete og Tim Blake Nelson som den dumme Delmar. Disse tre er perfekt kombinasjon på en slik type film. En bra, gjennomført og utrolig morsom film som gir alle og enhver en god latter. Mens de er på rømmen spiller de bla. inn en plate for å tjene penger og blir så kalt The Soggy Bottom Boys som utgir seg til å bli en storhit utover landet. Uansett en fantastisk, spennende og litt actionfylt film som defintivt er verdt å se. 10/10

 

Twelve Monkeys (1995)

 

Twelve Monkeys er en science fiction, thriller film regissert av Terry Gilliam med Bruce Willis, Brad Pitt, Madeleine Stowe og Christopher Plummer. En mystisk og litt creepy verden i året 2035 der 1% av populasjonen er live etter at et virus ble spredt i 1996. Willis blir sendt tilbake til 1996 for å stoppe dette viruset i å spre seg. Her prøver han desperat på å finne informasjon og virusets opprinnelse slik at forskere kan studere det. En god film av Gilliam som er underholdene og gir et lite perspektiv av hvordan han så på fremtiden med "positive" øyer. 08/10

Endret 27. mai 2010 av .........