Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Angående Caché og tapene:

 

Jeg tror at Haneke her fjerne "den fjerde veggen" i filmen. Kanskje er det seeren som på en måte sender tapene, for å kunne se hvordan karakterene reagerer. Det er da umulig at han ikke kan se det kameraet som står der og filmer....

Veldig interessant idé.

 

Seeren er kameraet. :)

 

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Universal Soldier 3: Regeneration

 

Det stemmer - Jean Claude Van Damme og Dolph Lundgren er tilbake. Og denne gangen i atomreaktoren i Chernobyl. Det burde vært oppskriften på et episk gjensyn med de universelle soldatene, men desverre er filmen bare en dårlig unskyldning.

 

Den første filmen fra 1992 var en kontemporær actiondrøm for mange små gutter. Den hadde riktig dose science fiction, slosskamp og et spenningsforløp som ble forsterket av orginale scener og spesialeffekter. I den første filmen var både Van Damme og Lundgren langt mer aktuelle i filmverden enn de er nå, og for ikke å snakke om at begge var i bedre form.

 

Nummer tre (ja ikke spør hvor toeren ble av), følger litt i fotsporene til Rocky 6, hvor de gamle soldatene må inn i spillet igjen og sloss mot hverandre før en russisk terrorgruppe vil detonere den gamle atomreaktoren på nytt. Hvorfor de vil det er ikke skildret i filmen, og handlingen er stort sett fraværende. Dette er bare en stor unskyldning for å drive ikonisk filmlaging, hvor Van Damme og Lundgren sloss mot hverandre nok en gang - og de er ikke i nærheten av like spreke som for 20 år siden. Det hele er over etter halvannen time, omtrent før du har rukket å skjønt hva som egentlig foregår. Denne filmen glemmer man mens man ser den.

 

Terningkast 1

Lenke til kommentar

Blue Velvet (1986)

Director: David Lynch

Baby wants to fuck! Baby wants to fuck Blue Velvet!

 

Så denne filmen for første gang en veldig god stund siden, dette var vel egentlig av de filmene som fikk meg virkelig filminteressert. Så kan vel egentlig takke Lynch for min interresse for film. Anyway, Filmklubben i Drammen la ut ny program, og Blue Velvet lå øverste på listen. På tide med ett gjensyn tenkte jeg, tok på meg skoa og tok turen ned til kinoen. Lynch er kjent for herlig stemning, ekkel musikk, og kreativ historie. Man ser at han ikke bruker denne egenskapen til det fulle, dette er vel egentlig en lettere Lynch film, kan vel egentlig sammenlignes litt med Twin Peaks.

 

Filmen begynner i en en idyllisk by, hvor alt ser ut som til å være perfekt. Men kameraet zoomer ned i dritten, hvor vi da skjønner at ikke alt er som det ser ut som. Kyle mac whatever spiller en nysgjerrig ung herremann, som finner ett avkuttet øre en vakker dag. Hvor man da blir med på en liten mystisk reise igjennom byens skitne sider. Dennis Hopper perfekterer rollen som en smule gal person. Må vel egentlig være en av de bedre "gale" person jeg har sett i en film. Blir ikke mere sinnsyk enn dette, og må si at det er herlig å se på.

 

Filmen har meget god musikk, candy colored clown they called the sandman er perfekt. Noen personer spilte litt dårlig, men Hopper er såpass god, så jeg gir faen. Stemningen er god som vanlig, creepy musikk, med en mystisk historie. Endel random morsomme ting får man også servert. Må dog si at dette ikke er Lynchest beste, Mulholland er mye bedre imo, men Blue Velvet er fortsatt en herlig klassiker. Ett fint sted å starte på om man vil bli kjent med David sine filmer.

 

8/10

Lenke til kommentar
Megane

«Glasses» / «Briller»

 

 

Husker du ikke hvordan det føles å være 100% avslappet, hvordan det er å ikke ha noe hengende over seg - ikke noe bråk eller noe «som bare må gjøres fortes mulig»?

 

Denne filmen går så tregt(på en positiv måte) og avslappende at du føler du har all tid i verden...

 

Og det var egentlig alt jeg trengte å lese av anmeldelsen din. Har bladd en del i tråden for å finne denne type film og endelig fant eg det. Takk takk, den skal sees snarest.

Lenke til kommentar

Okuribito (Departures)

 

Får vell bidra litt jeg og av og til. Så jeg så denne filmen i julen tror eg. Eller hin dagen som jeg pleier å si. Tid kan vere ett litt abstrakt begrep for meg av og til. Og sån er på en måte tiden i denne filmen.

 

Filmen handler om Kobayashi som akkurat har klart å komme seg inn ett orkester og begynner å få ting sånn han vil ha det. Bare at ja da ble orkesteret oppløst og han bestemmer seg for å reise tilbake til barndomsbyen og huset han arvet etter sin mor. Men ja ting går ikke så bra for kobayashi og det å kunne spille cello er det ikke akkurat ett stort behov for å småbyer.

 

Heldigvis finner han en annonse i ett "reisebyrå", ingen ferdigheter nødvendig.

 

Filmen viser en litt annen side av den japanske kulturen enn vi er vandt med. Den gir ett interesant innblikk ritualer og skikker som er veldig fremmed for oss her i vesten. Uansett dette er en veldig rolig og avslappende film som kanskje får deg til å slappe litt av og tenke litt etter.

 

I alle fall anbefalt på det sterkeste viss man liker denne typer filmer, og ikke alltid må ha non stop action.

 

8/10

 

 

 

Tennen kokekko (A gentel breeze in the village.)

 

Så denne også hin dagen. Eller hin natten om du vil. Fikk i alle fall ikke sove, litt sånn som nå og fant ut det var like greit å se en film.

 

Den handler om livet til en gjeng unger i en avsidesliggende landsby i japan. Og da i all hovedsak Migita Soyo som går siste året på ungdomsskolen. Og nykommeren i klassen hennes,Osawa Hiromi som flytter der til fra tokyo. Og med hannes suplement i klassen var den plutselig dobbelt så stor. ^^

 

Hva poenget i filmen var fikk jeg egentlig aldri med meg. Men igjen kanskje det var det som var poenget, å la livet bare flyte stille nedover. En ting er sikkert den fikk meg til å lengte etter sommeren, varme og tilbake en lettere tid.

 

8/10

 

 

 

Andre filmer i samme gate som disse to:

 

-Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom (Spring, summer, autumn, winter and spring)

-Cha no aji (taste of tea)

-Ploy

-Salinui chueok (Memories of Murder)

-Into the wild

Lenke til kommentar
Baby wants to fuck! Baby wants to fuck Blue Velvet! [/i][/b]
Jeg kommer aldri til å glemme
, helt sinnsykt forstyrrende og genialt. Denne og scenene med Bobby Vinton og Roy Orbison musikk gjorde at jeg aldri vil glemme denne filmen.

 

Digger forresten filmer hvor det spilles vakker musikk i kontrast til det som skjer på skjermen, enten fordi det er jævlig eller bare skikkelig rart. Den beste scenen i Gummo er en slik scene, noen som kommer på flere filmer/scener som likner?

Lenke til kommentar
Baby wants to fuck! Baby wants to fuck Blue Velvet! [/i][/b]
Jeg kommer aldri til å glemme
, helt sinnsykt forstyrrende og genialt. Denne og scenene med Bobby Vinton og Roy Orbison musikk gjorde at jeg aldri vil glemme denne filmen.

 

Digger forresten filmer hvor det spilles vakker musikk i kontrast til det som skjer på skjermen, enten fordi det er jævlig eller bare skikkelig rart. Den beste scenen i Gummo er en slik scene, noen som kommer på flere filmer/scener som likner?

Tarantino bruker jo ofte skikkelig gladmusikk i de verste scenene, og jeg elsker det!

 

Angående Blue Velvet, så er det den eneste filmen jeg har sett av Lynch, men skal nok se mer etterhvert. Dennis Hopper i den filmen er en av de verste galingene jeg har sett på film noengang! Jeg liker filmer med sånne karakterer, kunne noen anbefalt noe annet? Har jo Michael Madsen i Reservoir Dogs, herlig karakter! Eller så har man jo han purken i Leon, fy faen for en drøy fyr!

 

Nå er det sent merker jeg, klarer ikke å komme på noe mer, hehe.. Blir surrete i huet av å sitte oppe hele natta :/

Endret av jonastra
Lenke til kommentar
Digger forresten filmer hvor det spilles vakker musikk i kontrast til det som skjer på skjermen, enten fordi det er jævlig eller bare skikkelig rart. Den beste scenen i Gummo er en slik scene, noen som kommer på flere filmer/scener som likner?

 

Clockwork Orange har masse sånne scener. Spilles vakker klassisk musikk mens vi ser syke voldsscener.

Battle Royale bruker også dette virkemiddelet.

Lenke til kommentar
Digger forresten filmer hvor det spilles vakker musikk i kontrast til det som skjer på skjermen, enten fordi det er jævlig eller bare skikkelig rart. Den beste scenen i Gummo er en slik scene, noen som kommer på flere filmer/scener som likner?

 

Sex-scenen i Watchmen ;-)

Lenke til kommentar
Sex-scenen i Watchmen var det verste jeg så på kino i hele 2009. Egentlig var hele Watchmen det verste jeg så på kino 2009.

Støtter den. En klisjéfest som ender i det håpløse intet. Musikken var forferdelig, skuespillet var på bånn, one-linerene ble påklistret og jeg falt heller ikke for historien.

Lenke til kommentar
Støtter den. En klisjéfest som ender i det håpløse intet. Musikken var forferdelig, skuespillet var på bånn, one-linerene ble påklistret og jeg falt heller ikke for historien.

Lol, digget musikken, digget historien, likte one-linerene og kan heller ikke klage på skuespillet.

 

Mener å huske at det er slik i American Psycho også, eller så er det bare jeg som surrer.

Husker bare en, men den var til gjenngjeld helt fantastisk. Snakker da selvsagt om "Hip to be Square" scenen.

 

Åpnings musikken i Funny Games(97) er heller ikke så værst...

Lenke til kommentar

Sabata

 

For en bodycount, ikke like blodig eller realistisk i skildringen av volden, men fy faen for en bodycount, men mistet tellinga. ikke en fantastisk film, ikke en Leone men den overdrevende mengden døde folk i filmen er egentlig en syns som er verdt å se.

 

7/10

Lenke til kommentar
Den beste scenen i Gummo er en slik scene

Hvilken scene tenker du på?

Sekvensen helt på slutten når Roy Orbison - Crying spilles. Jeg vet ikke hvorfor, men det er et eller annet som treffer meg helt sinnsykt der. Jeg er nødt til å skru opp lyden alt for høyt sånn at jeg kan synge lidenskapelig med uten å høre min egen stemme. Jeg digget sangen fra før, men etter jeg så Gummo er det blitt en av mine absolutte yndlingssanger.
Lenke til kommentar
Den beste scenen i Gummo er en slik scene

Hvilken scene tenker du på?

Sekvensen helt på slutten når Roy Orbison - Crying spilles. Jeg vet ikke hvorfor, men det er et eller annet som treffer meg helt sinnsykt der. Jeg er nødt til å skru opp lyden alt for høyt sånn at jeg kan synge lidenskapelig med uten å høre min egen stemme. Jeg digget sangen fra før, men etter jeg så Gummo er det blitt en av mine absolutte yndlingssanger.

Ah, nydelig! Roy Orbison laget nydelig musikk, og passer perfekt i både Gummo og Blue Velvet.

 

Må nok høre sangen nå. :wee:

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...