Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Hyperio]

Må dere gi dere da. Musikken i Watchmen er det jo ingenting å si noe på. Jeg ser på det som en hyllest av mainstreamsanger. Ok, Hallelujah var et dårlig låtvalg, men resten passet bra inn. Hva gjør det at det er kjente sanger, alle filmer kan ikke inneholde japansk art-rock.

 

Anyway, så Yes Man for andre gang i sted. Det er virkelig en bra komedie. Jim Carrey vokser hos meg.

[Merk.]

Noen enlinjers anmeldelser. Nettopp fordi jeg er lat

 

Du rififi chez les hommes

Grei start, fantastisk ran og en superspennende slutt. 8/10

 

Spider

En kul film, med fin atmosfære og tempo. Det var dog ikke så mindblowing som den hadde potensiale til. 7/10

 

The Clan of the Cave-Bear

BWAHAHAHAHAHA! 2/10

[Bakke]

Nord

 

Filmen tar for seg Jomar - en tidligere suksessfull skiutøver, som har hatt et større psykisk sammen brudd. Han lever som vakt i et skisenter og fordriver tiden med alkohol, piller og National Geographic Channel. Etter at hans tidligere kompis dukker opp og forteller ham at han er far til en 4 år gammel gutt, blir han mer eller mindre tvunget til å legge ut på en reise nord, for å møte sin sønn.

 

Dette er en ganske dyster, men sammtidig varm film. Historiefortellingen er av første klasse og du får et innblikk i livet til en rekke ensomme mennesker, alle med sine egne problemer. Den tar opp et ganske alvorlig tema, men har til tider også en humoristisk vri - en blanding den takler veldig bra. Eneste negative jeg har å si om filmen, er at den gjerne kunne vært litt lenger, så jeg kunne ha fått sett enda mer av reisen til Jomar.

 

Dette er et stort skritt i riktig retning for norsk film

[Delvis]

Du rakk vel høre, eh... en sang? Og den var av Bob Dylan. Sier du at Bob Dylan er grusom?

 

 

Og hva mener du med jugglete?

 

Hvis det var den der brekinga i starten med munnspill osv, ja. Holdt meg etterhvert for ørene og bare ventet at det skulle bli ferdig.

Dylen har jeg aldri fordratt.

 

 

Med jugglete mener jeg; for mye tåplige urealistiske kostymer, figurer og tullball.

[CypheroN]

Hvis det var den der brekinga i starten med munnspill osv, ja. Holdt meg etterhvert for ørene og bare ventet at det skulle bli ferdig.

Eier du ikke skam? Jeg har ikke sett Watchmen altså, og det er sikkert ikke no for meg, men hey!

[Delvis]

Hvis det var den der brekinga i starten med munnspill osv, ja. Holdt meg etterhvert for ørene og bare ventet at det skulle bli ferdig.

Eier du ikke skam? Jeg har ikke sett Watchmen altså, og det er sikkert ikke no for meg, men hey!

 

Hva mener du? Kan ikke hjelpe for at jeg ikke liker slik musikk. Sånn er det bare med den saken. Bekalger..

[decophly]

Chi bi(2008)

Tittel: Chi bi(Red Cliff)

År: 2008

Regissør: John Woo

 

Filmen finner sted 208 A.D. i Kina, hvor landet er delt inn i tre store deler, med hver sine styrere. Han-dynastiet er på vei ned, og hærføreren Cao Cao greier å overtale keiser Han til å gå til krig mot de to andre delene av landet; Xu og Wu. Etter at store deler av Wu er brent ned til aske, sender Wu en krigsanalytiker til Xu for å skape en allianse.

 

Første scene hjelper ikke mye på viljen til å se hele filmen. Selv om bildene er fine, så zoomes det inn i ansiktet på de som snakker. Typisk asiatisk-teknikk for å lage spenning, men det falt ikke særlig i smak. I tillegg til litt overdreven skuespiller av keiser Han, var det med middelmådig følelse at jeg så videre. Denne zoom-teknikken var forresten ikke brukt i resten av filmen, noe som var et klokt valg av regissør John Woo.

 

Red Cliff har en fin-fin harmoni mellom lyd og bilde, noe som gjør filmen en fantastisk nytelse å se på Blu-ray. Historien og de store slagene viser hvor langt fremme kinserene var i forhold til krigsføring. Disse krigsanalytikerne var noen smarte folk(spesielt han som startet alliansen; Corn Ming var vel navnet).

 

Det eneste jeg har å si imot denne filmen, utenom zoomingen i starten, er overdreven bruk av CGI når det kommer til antall skip. Jeg tror man hadde fått samme følelse hvis det bare hadde vært halvparten så mange skip, noe som sier litt om hvor mange skip det faktisk var. Også unødvendig slow-motion når man har close-up på noen av hovedpersonene trekker ned.

 

Må også legge til at jeg ikker har lagt vekt på at disse generalene er litt for über, og at man ikke bryr seg særlig om tyngdekraften når man hopper opp på en bygning.

 

Karakter 8/10.

- Var kanskje litt streng nå, men denne filmen anbefales på det sterkeste!

Endret 15. august 2009 av decophly

[Fløyelsbøtte]

Hvis det var den der brekinga i starten med munnspill osv, ja. Holdt meg etterhvert for ørene og bare ventet at det skulle bli ferdig.

Eier du ikke skam? Jeg har ikke sett Watchmen altså, og det er sikkert ikke no for meg, men hey!

 

Hva mener du? Kan ikke hjelpe for at jeg ikke liker slik musikk. Sånn er det bare med den saken. Bekalger..

Jeg synes synd på deg. Hvis du ikke greier å høre på den flotte musikken Bob Dylan lager er det over 100 filmer du aldri får sett.

[magnusbe]

Med jugglete mener jeg; for mye tåplige urealistiske kostymer, figurer og tullball.

 

Altså, ein film som parodierer og problematiserer superheltsjangeren må jo ha tåpelege kostymar. Kva meiner du forreten er eit realistisk superheltkostyme? Det nærmasste ein kjem er vel i X-Menfilmane.

[Delvis]

Time After Time

(1979)

 

Tidsreise-film med en maskin som ligner litt på den i "Timemachine" fra 2002.

 

Fin stemning og gode skuespillere. Ingen dødpunkter, engasjerende hele tiden.

Og den er en sånn film som har tålt tiden bra. Den er jo 30 år gammel, men det kommer man nesten ikke på.

 

Kjøpesentre, McDonald og bygninger i filmen ser nyere ut. Kjøkkenene ser også overraskende nye ut.

 

Anbefales om man liker den type filmer.

 

7/10

Endret 15. august 2009 av groenn

[MsGreen]

Salò o le 120 giornate di Sodoma (1975)

 

Fysj.

Interessen(om man kan kalle det det) begynte som den bruker å begynne - med mye prat om og rundt filmen på nettet og hos kjentfolk. Utrolig mange har omtalt denne som den absolutt verste filmen de noen gang har sett, og jeg er forsovidt enig. Jeg tror det har veldig mye med hvor mye man vet om filmen før man setter seg ned med den. Jeg hadde lest og fått hørt om de verste delene av filmen, så for meg var det ikke så ille. Men jeg så den sammen med 2 andre, og han ene hadde ikke den minste aning hvaslags film vi satte på. Det ble selvfølgelig verst for ham som ikke visste hva han hadde i vente. Filmen er proppfull av både psykisk, seksuell og ikke minst fysisk tortur, nedvergelser og alt annet innen stygge-sjangeren - så å komme forberedt er vel egentlig å anbefale, selv om opplevelsen kanskje blir litt ødelagt?

 

At filmen ble bannet i flere land i flere år er ikke overraskende, og heller ikke at Herr P.P.P. ble mystisk drept etter å ha fullført filmen. Hadde det ikke vært for at jeg skal se alle de 1001 filmene (fra Boken), så hadde jeg nok ikke satt på denne. Not for kicks. Jaaa...hvordan skriver man egentlig en anmeldelse til noe sånt?

 

Karakter; -/-

[Infenso]

Har ikke sett Saló, men vil anbefale deg å sjekke ut Pasolinis Il Decameron.

[MsGreen]

Har ikke sett Saló, men vil anbefale deg å sjekke ut Pasolinis Il Decameron.

Sett. Kun de 2 av ham jeg har sett, men kunne godt tenke meg å grave i flere. Il Decameron var selvfølgelig mye mer "film" enn Saló, de kan på ingen måte samenlignes. Men på hver sin spesielle måte, så er det gode filmer.

[Infenso]

De to andre delene av Pasolinis Trilogy of Life har jeg stående usett i hylla. Ser spesielt frem til Il fiore delle mille e una notte. Il vangelo secondo Matteo er den Pasolini-filmen jeg har størst tro på.

Endret 15. august 2009 av Infenso

[MsGreen]

*sukk* For mye god film å se, og for lite tid å se alt på - dårlig kombinasjon. Men Pasolini har på en merkelig måte klart å fanget interessen min, så det blir nok flere innkjøp fremover ja.

[Xtra]

Salò er virkelig en spesiell film.

 

Kan ikke si jeg fikk så mye ut av den, bortsett fra å ha sett det "værste" på film. (nei, Cannibal Holocaust/Ferox er ikke i nærheten av Salò) (Selvsagt av de filmene jeg har sett)

Endret 15. august 2009 av Xtra

[Hyperio]

Arthur

 

En fordømt artig film om en rikmannsønn som drikker konstant, sier hva han vil til alle og gjør hva som enn faller han inn. Det at han aldri er edru åpner i seg selv opp for vannvittig mye moro og kombinert med en uendelig formue kan han tillate seg å være frekk og full og likevel høste respekt siden han bærer et anerkjent navn.

 

Likevel, faren (som han arver av) ønsker at han skal gifte seg med ei overklassejente, hvis ikke er det full stopp på pengekrana. Arthur som ikke gjør noe i livet annet enn å drikke finner ingen lykke i den utvalgte jenta, men finner derimot en annen mer passende. Skal han da velge pengene eller lykken? Og hva gjør han lykkelig?

 

Ekstremt velspilt av Dudley Moore (tipper han må ha drukket på settet) og ikke minst Liza Minnelli. Må heller ikke glemme butleren hans (John Gielgud) som i fotvilelsen over Arthur ofte er vel så frekk, og artig, som Arthur selv.

 

Jeg garanterer latter og godt humør etter å ha sett denne.

 

9/10

[GrevenLight]

Cheech and Chong: Things Are Though All Over

 

Den var morsom

[Gjest Slettet+9817324]

Birdman of Alcatraz 4.5/6

 

De som kjente Stroud lo av denne filmen da fyr'n skal ha vært et r***høl med pedotendenser , mao laaaaangt fra hvordan han er portrettert på filmen (se Dragon Bruce Lee story for lignende "glorifisering" av hovedpersonen lol)

 

Til slutt : Telly ruler

Endret 16. august 2009 av Slettet+9817324

[DoktorBacon]

The Hurt Locker

 

Uka's lille overraskelse kommer fra en kvinne og viser at menn ikke er de eneste som kan servere blodpumpende spenning fra krigssonen. Vi følger en amerikansk bombeenhet i Irak gjennom en rekke urelaterte, men livsfarlige hendelser, hvor soldatene må gjøre alt fra å desarmere skjulte eksplosiver i en tettbefolket by til å utmanøvrere en rekke snikskyttere i en åpen ørken.

 

Den militære autensiteten kan jeg ikke si så mye om, men filmhåndtverket er derimot fordømt godt. De klassiske, klisjefulle frasene som "du sitter ytterst på stolkanten og biter negler" kan trygt appeleres her og filmen bygger gang på gang opp paranoien og usikkerheten disse soldatene blir utsatt for. Du vet faktisk aldri hva som venter rundt hjørnet, spesielt fordi bombeenheten ledes av en komplett uforutsigbar adrenalinjunkie som opererer på sin helt unike måte. Han, lagkameratene og de sivile konstant er i fare, og man er aldri redd for å ta livet av tilsynelatende helt sentrale karakterer.

 

The Hurt Locker styrer unna all politisk viss-vass, men gjør likevel et poeng ut av hvordan krig på mange fungerer som narkotika. Noen verver seg inn av patriotiske årsaker, andre for å føle en type spenning som hverdagen hjemme i forstedene ikke kan gi. Det er denne spenningen filmen på en så vellykket klarer å få frem på skjermen.

 

8/10