Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Infenso]

Double Indemnity (1944, Wilder) - Flott noir fra Wilder som imponerer med fin stemning og lys/skygge-bruk. Et underholdende plot og bra spenningskurve gjør dette til en fin opplevelse. Ikke alt av skuespill og dialog er fantastisk, men dette ødelegger ikke noe særlig.

Dead Man (1995, Jarmusch) - Gjensyn med en av mine favorittfilmer. Nærmest perfekt på alle vis. Kommer til å skrive en lengre anmeldelse av denne i løpet av uka, da jeg planlegger å sette sammen en Jarmusch-guide. Må bare få sett Coffee and Cigarettes først. Stay tuned.

[ThaDuckMan]

HARRY POTTER AND THE HALF-BLOOD PRINCE

 

Regissør: David Yates

Filmlengde: 2 t. 34 min.

 

Om du ikke har lest boken eller sett filmen, kan denne anmeldelsen inneholde spoilers.

--------------------------------------

 

Filmen starter med den mest lovende åpningsscenen noensinne vist på kino i år, da David Yates starter med å minne oss på Sirius's død og hvordan Bellatrix løpte stolt gjennom gangene i The Department of mysteries mens hun skrek:

"I killed Sirious Black, i killed Sirious Black!"

 

Like etter dette tunge minnet, tar vi del i at dødseterne til Lord Voldemort flyr gjennom London og inn til Diagonally hvor de ødelegger butikker og skader uskyldige trollmenn og hekser. Måten de flyr gjennom London er nesten tredimensjonal og kjempe vakkert å se på, og jeg kunne ikke unngå å få frysninger over hele meg der jeg satt på rekke 5, nesten helt innklistrert i skjermen. Musikken var også praktfull!

 

Men, beklagelig nok ovenfor meg og andre pirkete seere, ble gleden kortvarig. David Yates klarer utrolig nok å bestemme seg for å senke spenningen i det daværende lydsporet, og heller gjøre det hele mer trist. Og PLUTSELIG klipper han over til et annet sted i London, nærmere detaljert over en bro, for så å bringe lydsporet opp til nye høyder og bringe spenningen opp igjen. Uheldigvis nok, fikk ikke jeg smake mer på verken adrenalin eller spenning takket være David Yates kludrende klipping og lydspor. Dødseterne ødelegger så broen og flere titalls mennesker (muggles) ser ut til å dø.

 

Det første spenningsmomentet og inntrykket av filmen ble rett og slett pisset på av David Yates, noe jeg nesten burde ha forutsett etter Order of the phoenix som rett og slett var rotete og kjedelig til (all for mange) tider.

 

Første del av filmen (første halvtimen) er helt grei. Vi blir introdusert for den nye, kommende læreren i Eliksirer og Harry Potter møter vennene sine igjen, Ronny og Hermine, samt. resten av The Dursleys, også kommer de tilbake på Galtvort hvor det skjer et tøft spenningsmoment på Galtvortsekspressen rett før. Vi blir også kjent med Tom Riddle som barn.

 

Andre del av filmen (la oss si en time) fokuserer KUN på kjærlighet og morsomheter, og litt ondskap ifra Draco Malfang. Jeg må innrømme at det var kjempe deilig å få se så mye av miljøet på Galtvort, langt mer enn hva vi har sett i de foregående filmene, og samtidig få se litt Rumpeldunk igjen. Men på den annen side ble det lagt all for lite fokus på drama og handling, og du kom liksom aldri videre i historien i denne delen med unntak av at de samlet Slugghorn's minne, noe vi fikk svi for i siste del av filmen.

 

Tredje del (en halvtime) kommer vi PLUTSELIG (ja, David Yates kan dette med å ikke bygge opp til noe, men bare PLUTSELIG la ting skje) videre i handlingen. Humlesnurr får et adrenalin-kick om at de der og da skal teleportere seg vekk for å få fatt i hva de tror skal være én viktig gjenstand, av mange andre gjenstander, for å bringe Voldemort's liv til en ende.

 

Fjerde del (siste halvtimen) fokuserer på alt det onde på en og samme halvtime, noe som forsåvidt er herlig etter all humoren og kjærligheten vi har fått servert den siste timen. Men istedenfor å vise oss alt det vonde og følelsesladde som egentlig burde skjedd i siste del av filmen, fokuserer de kun på én viktig karakters død, mest sannsynlig fordi de ikke hadde tid til å vise masse annet følelsesladd. Dette var siste året til Harry og vennegjengen på Galtvort skole, for alt de vet siste gangen de er der, og dermed synes jeg de fokuserte all for lite på det tunge nederlaget det må ha vært å se et sted du har tilbragt nærmest seks år i bli sviket og ramponert av folk som til og med Humlesnurr stolte på (la oss se vekk ifra syveren for oss som har lest bøkene).

 

Konklusjon:

 

Filmen serverer masse god humor og kjærlighetskonflikter du helt sikkert vil skjenne deg igjen i, men korte (og få) spenningsmomenter og svak framgang i plott ødelegger for hva som kunne vært en bedre film dersom det ville blitt lagt mer vekt på handling framfor lange kjærlighetskonflikter. Det var faktisk, etter å ha sett sikkert ti forskjellige sutre-klage scener fra både Hermine, Ronny og Lavender Brown, at jeg satt på kinoen og faktisk kjedet meg. Det ble bare for tåpelig etter en stund, jeg ville rett og slett bare se slutten og gå!

 

KARAKTER: 3/5

 

- Bør sees, men ikke forvent for mye! Bedre enn Order of the Phoenix og Sorcerer's/Philosopher's stone (etter min mening)

 

Jeg fikk det samme inntrykket som deg, spesielt åpningsscenen. De skulle aldri ha klippet til broen, men rett og slett vist oss dødseterne som flydde videre ifra Diagonal og bort til broen.

 

Og bra anmeldelse!

Endret 19. juli 2009 av ThaDuckMan

[STRAND1]

Bra anmeldelse ja, var en grei film dette.

En av mine favorittskuespillere i alle Harry Potter filmene er Alan Rickam, han gjør en genial tolkning av Snape\Slur.

Endret 19. juli 2009 av STRAND1

[DoktorBacon]

The Pledge

 

Først og fremst en karakterstudie, fremfor en krim av den gode, gamle sorten. Anført av en strålende Nicholson kommer vi inn i eks-purken Jerry's besatte tankesett, og paranoiaen vokser i takt med spilletiden. Filmen er definitivt langsom, og slutten vil både imponere og irritere, men Sean Penn har etter denne og Into The Wild definitivt en fremtid bak kameraet.

 

7/10

Endret 19. juli 2009 av DoktorBacon

[Movieheart]

The Boy in the Striped Pyjamas (2008)

 

Når det kommer til filmer som omhandler 2. verdenskrig blir jeg alltid interessert uansett hvordan utsiktene på filmen er. Særlig når konsentrasjonsleirer er innblandet skaper det forventninger til filmen uansett. Selv om filmen hadde et meget godt snitt på imdb hadde jeg likevel kanskje ikke de høyeste forventningene til denne da jeg satte den på. Uansett ble jeg meget overrasket over dens kvalitet.

 

Filmen er et friskt pust i en sjanger som kanskje begynner å bli overfult med filmer. Vi har på en måte sett det meste nå, og da er det ekstra godt å finne en slik film hvor vi får servert alt fra et helt annet perspektiv. For ideen med å se det hele gjennom et uskyldig barns øyne er helt genial. Man får virkelig et innblikk i hvor uforståelig det som skjedde under 2. verdenskrig var.

 

Jeg er som regel veldig skeptisk til barn på film. De bruker som regel bare å være irriterende og det skinner veldig gjennom at det hele er skuespill. Men her har jeg ingenting å utsette på den yngre garden. Og da vil jeg særlig trekke fram Jack Scanlon som Shmuel samt Amber Beattie som Gretel. Begge gir to knakendes gode rolletolkninger. Særlig Jack Scanlon. Får du ikke medfølelse for Shmuel når du ser ham så vet nå ikke jeg.

 

Filmen engasjerer fra første scene og hele filmen gjennom. Det er ikke et sekund man tenker på andre ting. Man vil hele tiden få med seg hvordan vennskapet mellom de to guttene utarter seg. Filmen balanserer perfekt mellom familielivet til Bruno samt vennskapet han utvikler med Shmuel. Dog kunne jeg ønsket at vi fikk se litt mer av vennskapsbyggingen for der var det virkelig mer å hente synes jeg. Filmen kunne godt ha vart en halvtime til for min del. Jeg følte at den gikk litt for fort mot slutten.

 

Vurdering: 9/10

Endret 19. juli 2009 av Movieheart

[Snurreleif]

Ja jeg skulle jo se den selv jeg..

Hadde jeg nesten glemt *sukk*.

[Schneiderlin]

Var derfor jeg linket til amazon.com, med frakt så er den fremdeles billigere enn på amazon.co.uk, men må ha en sonefri spiller for filmen er jo R1.

 

Har en sonefri men tror jeg skal kjøpe ny med HDMI inngang.

Endret 19. juli 2009 av Cortese

[Speik]

Jeg gjorde min DVD-spiller sonefri bare med noen tastetrykk på fjernkontrollen. Snedig Tror de aller fleste DVD-spillere kan "hackes" til å bli sonefri. Det er bare en innstilling som man må vite hvordan man skrur av. Å betale i dyre dommer for en sonefri DVD-spiller er altså ikke nødvendig. Sjekk her

[Lakus]

The Last House on the Left (2009)

 

To unge jenter blir kidnappet av en gjeng med svært voldelige kriminelle ledet av deres leder som man får se bli "reddet" fra fangetransporten i starten av filmen. De tar bilen og kjører langt inn i skogen der de skal avgjøre om jentene skal få leve eller ikke, men det blir fort klart at de ikke får leve lenge. Deretter går filmen både frem og tilbake, og noe mer kan kanskje spoiler for mye. Iallefall så var det en underholdende og pirrende film, men ikke på langt nr så creepy eller skummel jeg hadde håpet. Helt grei og brutal thriller. 7/10

 

Martyrs (2008)

 

En liten jente (Lois) rømmer i starten av filmen fra en kjeller hvor hun har blitt holdt fanget i flere år og blitt mishandlet, underernært, slått og torturert. Hun blir raskt plassert på et sinnsykehus hvor hun blir kjent med Anna, en annen jente på hennes aller og som er den eneste personen hun vil snakke med. Etter mange år har de dratt fra sykehuset og er nå på jakt etter menneskene som gjorde dette mot Lois. Litt rart var det at halvveis i filmen byttet den tempo og ting ble veldig forvirrende. Hva handlet den nå om liksom. Etterhvert får man vite hva som skjer og hva som har skjedd med Lois i hennes barndom og alt blir klarere, kanskje til og med litt genialt. Slutten hjelper kanskje ikke på å svre på filmens spørsmål, men den stiller også et veldig interessant spørsmål. Denne er heller ikke like skummel som jeg hadde håpet, men den prøver. Helt grei film igjen. 7/10

[Snurreleif]

Martyrs var en spesiell opplevelse, en annerledes film kan man vel si.

[kjidel]

High Noon (1952)

 

 

Det er jo tid for 50-tallsfilmer, og da fristet det å gi denne lovpriste westernfilmen en sjanse. Leser at den bl. a. kan kalles «en western for de som ikke liker western» og da var jo jeg sånn delvis i målgruppen. Ikke det at jeg ikke liker western, det er bare en hel del andre sjangre jeg liker bedre, noe som har resultert i at jeg har sett svært få westernfilmer, og de få jeg har sett har stort sett vært spaghetti-westerns, som jo stiller i en klasse for seg.

 

Kort fortalt handler filmen om en sheriff (Gary Cooper) som må hamle opp med 4 kjeltringer på egenhånd, da hele byen vender ham ryggen da de mener at det er private anliggender mellom sheriffen og hovedskurken Frank Miller (Ian MacDonald). Legendariske Lee Van Cleef har også en opptreden som en av Millers medsammensvorne, her helt uten dialog.

 

Filmen foregår fra kl. 10.35 til 12.15. Ikke så veldig mye lengre enn filmens spilletid på 85 minutter. Man skal derfor kunne se filmen i «real-time», noe vi har sett gjort dårlige forsøk på så mange ganger, men her funker det faktisk ganske bra, uten at man tenker for mye på hvordan sheriffen kom seg fra a til b og var innom c og d på veien på kun 10 minutter osv.

 

Til tross for lite ordentlig action før på slutten, klarer filmen å holde på spenningen hele veien igjennom. Og det er vel faktisk alle dialogscenene, spenningen borgerne i byen imellom, avsløringer om sheriffens tidligere forhold osv, som gjør hele filmen. Cooper innhentet en Oscar for sin rolletolkning, som ikke kan sies annet enn å være svært overbevisende. Vi får åpenbart medynk med sheriffen som må risikere livet i nærkamp med 4 andre menn, uten hjelp fra andre.

 

Absolutt en anbefalt søndagsfilm som klarer å holde på spenningen hele veien.

 

8/10

[Snurreleif]

Kong saan mei yan

 

IMDB

 

Når det kommer til film, virker det som om Kineserne er veldig opptatt av:

A) Store slag.

B) Storslagne kulisser.

C) Kjærlighet.

Og jo da, det er nok av det i Kong Saan Mei Van også, jeg kan jo starte med å skrive litt om hver enkelt del av filmen, da også plottet inngår i disse faktorene.

 

A) Store slag.

Slags-scenene i denne filmen er desverre laber sammenlignet med tidligere verk som Curse of the Golden Flower, og ymse andre "samurai-filmer".

Store er de kanskje, sett med norske øyne, men når man prøver å få til noe så storslagent som de prøver å få til her, så virker det desverre ganske tafatt når man har sett en del asiatiske filmer med slag-scener som jo er mye større, og rett og slett mer intressante.

Filmen klarer heller ikke å styre unna den asiatiske "fight 'til you drop even with 4 spears in your head" attityden, som jo er ganske underholdende og gåsehud-fremkallende til tider, men desverre så blir det bare på nippet til plagiatisk og kjedelig i denne filmen.

Synd, fordi Donnie Yen er en storartet skuespiller, og det skorter ikke på verken langt hår eller stilige rustninger og våpen.

 

B)Storslagne kulisser:

 

Det filmen derimot skal ha ros for, er at den klarer å lage scener som til tider er ganske vakre å se på (sverdhallen og skogen er riktignok de beste), men de også virker å lide av noe som enten kan tyde på et relativt lavt budsjett, eller en uinspirert regissør.

Når man må bruke CGI for å få vist frem hele skogen under en luftetur, så forsvinner hele "awww" aspektet ved scenene.

Ingenting slår en ordentlig, pen og storartet skog, uansett hvor god CGIen måtte være.

 

C) Kjærlighet:

 

Her kan jeg jo nevne plottet: Filmen handler om en prinsesse som får ansvaret å ta over farens kongerike, etter at faren faller i strid.

Derimot er det ikke alle som er like fornøyde med at en prinsesse skal regjere (dette er jo en mannejobb, uuuh) over et av de største krigerske konge-rikene, og dermed er det klart for surmuling og tanker om mytteri.

Prinsessen blir derfor forsøkt kidnappet (hvor og hvordan hun blir forsøkt kidnappet er vel det største hullet i manuset forøvrig, men nok om det), men blir reddet av en lege som har rigget opp skogen i beste Rambo-vis.

Han fører prinsessen hjem til Peter-Pan hytten sin i skogen, og helbreder prinsessens skader.

Resten er vel egentlig asian-love-historie, noe som kan fungere greit i en film, men jeg føler at alt er sett før, og utført så veldig mye bedre enn det blir i denne filmen.

 

Skuespillet er veldig opp og ned, og det er egentlig litt trist å se Donnie Yen i en rolle som virkelig ikke får vist hvor flink han egentlig er.

Resten av skuespillerne kan jeg ikke huske å ha sett i noen film, men for alt jeg vet har jeg sikkert det, men bare ikke ment at de var nevneverdige nok.

Noe som kan stemme når man ser på skuespiller-prestasjonene deres i filmen, lite minneverdig mao.

Filmen skal ha pluss for underholdningen, helt greie slag-scener, og til tider fint bruk av settene.

 

En film som kanskje er bedre om man ikke har sett så mange asiatiske filmer fra før av, for har man det, vil denne bare drukne i en sjø av middelmådighet.

 

5 / 10

 

 

 

Pride and Glory

 

IMDB

 

Pride and Glory er en stjernespekket film, som omhandler en familie med sterke politi-røtter, der begge sønnene og svigersønnen til faren (en god Jon Voight, som er politimester) er politi.

Filmen starter med at 4 av deres kollegaer dør under etterforskning av noen utløste skudd, og at yngstemann Ray Tierny (Edward Norton) blir satt inn i laget, av faren, som skal etterforske døds-fallene, og finne gjernings-mennene.

Ray finner derimot raskt ut at noen i politiet selv er innblandet, spørsmålet er bare hvem, og hvordan skal de få fakket de uten å miste troverdighet?

 

Filmen høres plot-messig ut som en krim-thriller, noe som aldeles ikke stemmer.

For det første får sèeren fort vite hvem som er innblandet, og hvorfor, hvilket ikke akkurat er særlig spennende i seg selv, og heller ikke et godt kort om man skal lage en god krim. (Silence of the Lambs klarte det, men det jo sier jo litt om hvor høyt listen må legges).

Forøvrig reddes filmen av det faktum at den ikke tar for seg selve etterforskningen som en høydare, men snarere hvordan korrupsjon går utover de som også ikke er innvolvert direkte, og heller ikke vet hva som foregår.

Filmen prøver å tegne et realistisk bilde av korrupte politi-korps i New York, og man har ingen som helst grunn til å synes at filmen virker overdreven, eller urealistisk på noen måte.

Hvilket jo er et pluss i boka, iallefall for undertegnede.

 

Igjen ser vi dog en film som prøver å presentere noe som er sett før i en ny-innpakning, noe den desverre ikke lykkes helt med.

Jeg kan vel si at det som redder filmen er til tider spennende scener, brutale forhørs-metoder, og solide doser med godt skuespill fra Colin Farrel, Edward Norton, Jon Voight og storebror Tierny.

En film som på egne ben kan sies å være god nok til å være til tider spennende, underholdende og engasjerende.

 

Men desverre har undertegnede sett alt for mange NYPD-Blue episoder til at dette skal virke som noe nytt, pluss derimot for at de bruker til tider litt mer brutal, "realistisk" vold.

 

7 / 10

 

 

 

Martyrs

 

IMDB

 

Her har vi nok en film som tilsier at: skal man ha en "grøsser/horror" med litt hjerne, må man som oftest vekk fra Hollywood.

Regissør Pascal Laugier har klart å lage en film som er mye dypere enn filmen selv skulle tilsi, med tanke på hvor mye research og inspirasjon han virker å ha lagt ned i filmen.

 

Filmen handler om ei jente ved navn Lois, som i starten av filmen klarer å rømme fra fangenskap, tortur og underernæring, og deretter bli plassert på et hjem for psykisk-syke barn.

Her greier hun omsider å bli venn med ei jente ved navn Anna (etter tydelige tillits-problemer), som jo blir hennes eneste venninne.

Men noe Anna ikke vet når hun først blir kjent med Lois, er at noe fulgte etter henne da hun rømte fra fangenskap den natten for mange år siden, og for det, vil Lois ha hevn.

 

Det tar ikke mange minuttene etter filmens begynnelse å skjønne at denne filmen vil bli brutal, der brutaliteten blir skildret på en realistisk måte.

Noen ville kanskje etter filmens slutt kalle dette en slags "Hostel for tenkere", noe jeg egentlig synes blir feil, da Hostel spilte på en ytterst tynn tråd de kalte "plot/handling", har denne filmen lagt ned mye mer arbeid når det kommer til historie, symbolikk, og ikke minst kamera-føring.

Første halvdelen av filmen utspiller seg som en slags grøsser, hvor hovedpersonene har kun hevn i tankene.

Før den siste halvdelen eskalerer i noe som kan kalles "nært beslektet" til nåtidens tortur-porno.

Det som dog gjør at filmen appelerer til meg, er at den klarer å omhandle et plot rundt et ganske vesentlig spørsmål for alle mennesker, og at den fokuserer mye på den indre strid innad i mennesker, og også menneskers søken på svar på ting vi kanskje ikke burde vite om, koste hva det koste vil.

 

Ordet Martyr blir kanskje brukt litt feil i filmens sammenheng, men den tar ikke bort det faktum at denne filmen er verdt en titt, være seg for tortur-porno entusiaster, eller for noen som rett og slett er på utkikk etter noe annet.

 

Den falt iallefall i smak for undertegnede.

 

8 / 10

Endret 20. juli 2009 av NiXx

[Rajah]

I dag så jeg fire filmer; Danny the Dog (2005), Sonatine (1993), Hot Rod (2007) og Max Manus (2008).

 

Danny the Dog

Denne filmen hadde jeg et gledelig gjensyn med. Jet Li spiller Danny, som simpelthen lever som en slags hund. Går halsbåndet hans av, slår han, skader han eller dreper han hvem det måtte være på hans eiers kommando. Etter en ulykke kryper Danny bort, og blir tatt hånd om av en blind piano-stemmer og hans stedatter. Men fortiden hans er ikke helt borte fra han.

I denne filmen føler jeg virkelig at Jet Li kan spille bra, og ikke bare sloss. Sloss kan han forresten også gjøre særs bra, og kampscenene i filmen ser svært bra ut. Yuen Woo-ping står nå bak koreografien, så det sier litt. Ellers er Morgan Freeman et friskt pust i filmen, noe han er i cirka hver film han er med i, og handlingen i filmen er heller ikke noe dum. Noe klisjè har den jo, men pokker for en bra film! 8.6 av 10

 

Sonatine

Takeshi Kitano spiller hovedrollen, har regissert den og skrevet den.

Jeg synes at begynnelsen av filmen var litt rotete, mulig litt treig. Men etterhvert som filmen rundet 35 - 40 minutter, da begynte filmen å egentlig ta seg litt opp. Dog, jeg følte også at filmen kanskje sporte litt av da, med tanke på hvor lenge strandscenene i filmen varte.

Generelt sett så var filmen svært rolig. Jeg følte at flere scener ikke gav noen mening. Det førte til et par "wtf-øyeblikk", og av og til noen latterutbrudd, både av planlagt og ufrivillig humor i filmen. Den inneholdt også et par god-scener, og jeg ble servert flere flotte bilder.

Alt i alt gir jeg filmen 6,3 av 10, grunnet flere pene og gode scener, og frivillig/ufrivillig humor. Men roligheten, som til tider gjorde filmen litt følelsesløs, de flere "meningsløse" scenene og den vesle "avsporingen" under strandscenene trekker litt ned. (Faen, jeg er egentlig litt motsigende, siden det var under strandscenene at jeg virkelig koste meg med filmen ><)

 

Hot Rod

Denne hadde jeg også et gjensyn med, og jeg sier bare en ting; fantastisk.

Useriøs og ganske random humor på sitt beste. Handlingen er ikke stor, men all humor de klarer å putte inn er simpelthen genial. Den har jo en av de mest episke fall-scenene jeg har sett, og scenen hvor de går langs gata er utrolig fengende. Superb komedie; 9 av 10

 

Max Manus

Mange sier at dette er på grensen til Norges beste film, og det skal jeg nesten ikke si meg uenig i. Den var virkelig rå, og jeg satt så og si i samme stilling i de nesten to timene den varte. Den holdt meg interessert i fra start til slutt. Skuespillet er det ikke noe negativt å si om, handlingen er svært stilig (det blir enda tøffere siden det er basert på faktiske hendelser), spenningskurven holdt seg godt oppe hele tiden, og jeg vil si at denne filmen hadde internasjonal standard. Gud, jeg likte denne. Det er mulig at min lille fascinasjon av 2.verdenskrig gjør at jeg liker denne mer, men dette var virkelig en gjennomført film. Kulisser, musikk, handling, skuespill.. Yay!

9 av 10

[Infenso]

My Bloody Valentine (2009, Lussier)

Så 3D-versjonen av denne på Blu-ray, og må egentlig si at den fungerte ganske så bra. Når blodige kroppsdeler, pupper og dverger kommer flyende ut av TVen, glemmer man fort hvor tåpelige karakterene, dialogen og selve handlingen er. Jeg har ikke sett originalen, så jeg kan ikke komme med noen sammenligninger der, men denne holder seg på et greit nivå - selv om den er gjennomskuelig og til tider direkte tåpelig. Her gjelder det bare å overse filmens mange feil, og fokusere på moroa. Den overrasker positivt når det kommer til både vold og nakenhet, noe som selvsagt trekker opp. Vil tro denne er temmelig kjip i 2D, men 3D-effektene fungerer såpass bra at dette blir svært underholdende.

Endret 21. juli 2009 av Infenso

[Xtra]

Hvordan funker 3D-versjonen av den hjemme i stuen? Må man ha 3D-briller eller?

[CypheroN]

Man må vel ha 3D-briller på 3D-filmer, ja.

[Infenso]

3D-versjonen fungerer akkurat som på kino, så ja - man må ha briller.

[magnusbe]

Neidå, treng ikkje 3D-briller. Du må berre konsentrera deg om å sjå på eit punkt bakom biletet, så får du sjå det.

Endret 21. juli 2009 av magnusbe

[Speik]

En av de få gode scenene i en veldig oppskrytt Mallrats.

[PantZman]

Gran Torino (2008): Hvordan redde en film med så jævlig dårlige skuespillere at det knapt finnes banneord for å beskrive det, for ikke å snakke om et manus så hinsides troverdig at det er overraskende at det ikke endte opp som dasspapir til en Hollywood-produsent? Svaret er vel ganske enkelt; man hyrer inn Clint Eastwood til å regissere og spille hovedrollen.

 

Gran Torino er en film om en gammal bitter mann på rundt 80 som ikke har mye til overs for innvandrerne som har okkupert gaten han lever i. Ironien slår til da han ender opp med å bli deres beskytter. Denne 80-år gamle tørre rosinen av en jævel skal vi i løpet av filmen tro kan hamle opp med en uzi-bekledd liten bande av pøbler. Det er ikke vanskelig med 78-år gamle Clint Eastwood i rollen. Ansiktet hans er med årene blitt til bitter granitt, han er så tøff at jeg ikke kan fatte og begripe at resten av skuespillerne tør å levere så inn for jævlig dårlige prestasjoner. For Clintern må virkelig ha blitt irritert over å jobbe med så mange inkompetente og håpløse folk som i denne filmen, for karakteren hans virker det jo bare som et lite mirakel. Irritasjonen skinner gjennom. Den godeste Clintern valgte selv å hyre inn amatørene, mye for realismens skyld. Det skal ikke forundre meg om han har likvidert enkelte av dem under innspilling, kan umulig ha vært godt for hjertet hans det der. Flere av skuespillerne står kun oppført med Gran Torino på CV'en sin. Det vil nok forbli slik for evig og alltid, med mindre noen vil ha dem som cannon fodder i sin neste film.

 

Det hele føles som en uoffisiell Dirty Harry-oppfølger. Jeg føler meg som mer mann bare av å ha sett filmen og bør holde meg borte fra moderering i lang tid, det er fort gjort å bli triggerhappy. Clint Eastwood har her fått gull ut av gråstein og befester seg som mesteren. Hvordan det i det hele tatt er mulig å lage en så bra film med en flokk amøber av noen "skuespillere" vil for meg nok alltid være et under. Men en knallgod film er det uansett. Simpel fortelling og horrible skuespillere. Har fint lite å si når Clintern er i sentrum. Spesielt manus går fra idiotisk til genialt det øyeblikk det er klart at Clintern skal spille. Han burde forresten gitt stemmen til Batman, hører du det Nolan? Forøvrig har filmen alle de beste one-linerne fra filmåret 2008 og inspirerte til en anmeldelse med diverse banneord.

 

8/10 - Get off my lawn!

 

Så nettopp Gran Torino selv. Clint Eastwood gjorde at jeg kjapt og enkelt greide å ignorere det mindre gode skuespillet til noen av dem andre.

Clint Eastwood har gjort dette til filmen jeg har fått mest utav sålangt i år.

 

Sitter igjen med en 10/10 følelse av denne filmen og godt førsøk av mange nybegynnere.