Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[CypheroN]

Faktisk ikke.

[MsGreen]

Om du vrir litt på de små grå og sjekker tiden på innlegget jeg refererte til så er det nok det, storegutt.

[Dorian Gray]

I'm so proud!

[MrLuni]

En film som heter noe med Lesbian Vampire killers. Fatter ikke at en film så dårlig som den kan bli laget! 2/10 (2 pga pupper)

[Dotten]

Burde kanskje fått et halvt poeng til grunnet tittel. Hadde de puttet inn ordet Ninja så hadde det vært komplett.

[AvidGamer]

Dune (Ultimate review)

Ah du kjære Dune. Så komplex, så fasinerande. Så utrolig vanskelig å lage film av….

 

 

Dune (1984)

Et gjennsyn...

 

David Lynch’s sin versjon av Dune er ikke annet en praktfull. Jeg har sett den om og om igjen oppover årene. Dens mørke stemning, og visuelle effekter er en begeistring å se på (med unntak av energi Skjold scenene).

 

Handlingen (svært forenklet) er som dette. Arrakis, en ørken planet, har en resurs som er unik til universet…The Spice Melange. Dette ”krydderet” er blant annet drivstoffet som gjør romreise mulig (tenk på Warp i Star Trek). Og den som styrer The Spice, styrer universet….og makt kampen er i gang!

 

Det er mye å ta tak i. Boken er svært politisk, med masse religiøse undertoner, ære, og plikt. Alt dette forsøker Lynch å klemme inn i 190 minutter (extended edition). Men selv dette er ikke nok, til tross av at det er MYE bedre enn den vanlige versionen. Det er mye som mangler, og vi ender opp å mangle byggesteinene til figurene i filmen. Og det er synd. For de er virkelig fasinerende, hele gjengen.

Vi blir kastet inn, og må forsøke å gripe tak i all informasjonen vi kan.

 

Musikken av ToTo er helt perfekt. Åpnings musikken gir meg gåshud.

 

Og til tross for dens mange feil, elsker jeg det.

9/10

 

Dune - TV Miniseries(2000)

 

Et tappert forsøk å bevare stilen til Lynchs syn og design. Men dens røffe kanter mangler, og det hele er svært reint og nesten stilfult. Fortellingen er mye bedre fremskildret her i forhold til Lynch’s version, takket til mye lenger spilletid. Skuepillingen er dessverre dårlig. Det virker som om ingen kjenner til Dune og bare leser dialogene sine fra Quecards.

 

Effektene er rett og slett grusomme. De hadde ikke råd til GreenScreen en gang. De bruker et bilde av sanddyner tappisert på en vegg som bakgrunn….herregud og du ser luft boblene!!!!! AArrrggg!

Greit nok at det er fortellingen som er fokuset her, og ikke sanddyner, men shit man! Dette er virkelig gale! Du til og med ser at sanden stopper opp ved veggen og skygger til personen går opp langs veggen….Ormene har de brukt litt mer tid på å lage CGI, men jeg klarer ikke å få ut synet av de luft boblene!

 

Alt er på sin plass. Fortellingen kommer bra frem, vi blir kjent med personene. Ja selv de mindre viktige får vi kjenne. Byggningene, klær og annet props er faktisk veldig bra, og det er sikkert her all pengene har gått til. Dumt at presentasjonen av det hele er så pinelig.

 

Enaste som kommer godt ut av dette er å få en mer utdypning av Dune dersom Lynch’s version forvirret deg.

 

4.5/10

 

Children of Dune – TV miniseries (2003)

 

Andre kapitel av Dune. Har de fått til til nå? Vel, overraskende, ja.

 

Children of Dune består av 3 ”filmer”. Del 1 er det mye politikk, mulig litt for mye dersom du er en Star Wars laser action junkie, men dette vil glede mange som setter pris på en solid handling og liker å ha mye å bite i. Det er rom for diskusjoner her ja.

Skuespillingen er et hakk bedre enn Dune (2000), virker som om de har lest litt nå. Men det hele tar en helt annen retting i Del 2.

 

Del 2 og 3; her skjer det ting! Her får vi æren å se Alice Krige! Hennes vakre utståling og høykaliber skuespilling hever kvaliteten på serien. Tvillingene gjør også en meget bra jobb. Det var som om de ventet med alle de gode skuepillerene til disse delene. Mye bedre enn jeg forventet etter å sett det 1. Selvfølgelig er det alltid noen som skal ødelegge og denne svakheten ligger hos Daniela Amavia, som jeg håper jeg slepper å se igjen i en rolle så lenge jeg lever.

Det er mer action her, og mye plott twists og overraskelser.

 

Effektene er typisk TV CGI. Rom skipene kan nesten sammenlignes på samme nivå som Babylon 5. Men de likevel klarer å levere en bra opplevelse. Den er ikke ødeleggende som i Dune (2000). Joda den skiller seg kraftig ut, men den holder en konstant kvalitet og du aksepterer den. Ormene ser nokså bra ut...om du myser litt.

 

En svært bra opplevelse.

 

7.5/10

 

 

Dune (2010): med Peter Berg bak rattet er jeg svært skeptisk, men jeg kan håpe han snakker sant at han er ”fan” av Dune og vil gi den respekten den fortjener…men dette sier de alltid.

La oss håpe at tredje forsøket blir vellykket…..

 

Dune…utentvil den vanskeligste Sci-Fi fortellingen å filmatisere. Så synd at den blir straffet på grunn av dens ”greatness” (kom ikke på hva det er på norsk, sorry).

Endret 26. mai 2009 av AvidGamer

[Infenso]

Barton Fink (1991, Coens)

Look upon me! I'll show you the life of the mind!

Denne seiler opp som min Coen-favoritt bak The Big Lebowski. Et herlig manus og glimrende skuespillerprestasjoner er nøkkelord. Dialogen og karakterene er kanskje det som utmerker seg mest med denne filmen. Både John Turturro og John Goodman leverer uforglemmelige rolletolkninger. Coen-brødrene viser nok en gang at de vet hvordan de skal få det beste ut av sistnevnte. Den sorte Coen-humoren er heldigvis også til stede, uten at den blir for fremtredende.

 

Roger Deakins enestående kinematografi må også nevnes. Flotte greier. Barton Fink står til slutt frem som et noe uklart kunstverk. Man oppdager etterhvert at det skjuler seg noe dypere og meningsfullt bak denne "enkle" historien.

 

84%

Deadly Friend (1986, Craven)

Hysterisk 80-talls"horror" om en gutt som mister både sin superintelligente robot og venninne. Han bestemmer seg for å leke Frankenstein, og det hele får katastrofale følger.

 

Ujevne Wes Craven leverer her en ungdomsskrekk av det.. ujevne slaget. Første halvdel står frem som morsom feel-good, mens skrekkdelen blir langt mindre interessant. Den er riktignok ikke helt håpløs, og en flott head crush-scene er noe av det minneverdige den har å rutte med. Den herlige 80-tallsfeelen er hele tiden til stede, og er med på å gjøre dette til en fornøyelig opplevelse. BB kommer forøvrig høyt på min liste over tidenes filmroboter.

 

67%

[Bruktbilen]

Coraline (2009)

 

Dette er en film for både voksne og unger, men ikke la de minste se den fordi den er nokså creepy. Det var enkelt å følge historien, den var grunnleggene nok til at unger forstår den, men det er også noe til de voksne også. En svært forfriskende film.

 

Vet ikke så særlig mye bak filmen, det skal visst være lagd i en spesiell stil, det så hvertfall utrolig stilig ut. Stemmene passer veldig bra til rollene og musikken blander seg godt inn i å skape en god stemning.

 

9/10

Endret 26. mai 2009 av Bruktbilen

[Montag]

Tuya de hun shi aka Tuya's Marriage (2006)

 

 

Vakker og bittersøt film satt til det indre Mongolia. Utrolig flotte naturbilder, nydelig filmmusikk, medrivende historie og skuespillere som har god kjemi seg i mellom gjør dette til en film vel verdt å få med seg. Velfortjent vinner av Gullbjørnen i Berlin 2007.

Endret 26. mai 2009 av Montag

[Valeit]

Bruktbilen: Filmen er stop-motion med dukker(slik som Corpse Bride og A Nightmare before Christmas)

[Infenso]

Fitzcarraldo

Flott film om å trosse det umulige. Glimrende foto og musikk og et landskap som er like vilt og forlokkende som Kinski selv. Dessverre gjorde ikke filmen så sterkt inntrykk på meg som jeg hadde håpet.

 

78%

[Bakitafrasnikaren]

Scary Movie 3.

 

Holder ikke standarden til de to foregående filmene. En skuffelse. Noen få virkelig morsomme poeng.

 

55%

[Bluto]

Jeg så Zodiac (2007) i går og jeg hadde nokså store forventninger til den siden David Fincher har levert mesterverk før.

Jeg likte filmen veldig godt og Fincher greide å gjenskape San Francisco på 1960/70 tallet på en god og realistisk måte. Skuespillerprestasjonene var vel ganske gode, men jeg likte den best på grunn av den kule "stilen" på denne tiden. Mot slutten ble det også ganske spennende og man sitter igjen med en del tanker etter denne filmen selv om man får hvite hvordan historien ender.

 

7.5/10

[Infenso]

Creepshow 2

Liker denne bedre enn originalen. Denne har en langt mer useriøs tone og en herlig 80-tallsfeel. Trioen Stephen King, George A. Romero og Tom Savini leverer varene. Tales from the Crypt-inspirasjonen er forøvrig svært tydelig.

 

70%

Endret 26. mai 2009 av Infenso

[Infenso]

Jeder für sich und Gott gegen alle (1974, Herzog)

Tragikomisk og samfunnskritisk fra Herzog. Flott kameraføring og musikkbruk gjør det hele vakkert og poetisk. Kaspar Hauser-hisorien ser ut til å passe Herzog perfekt. Nok en gang gir han inntrykk for hans pessimistiske syn på verden i nærmest surrealistiske og uvirkelige omgivelser. Filmens rolige tempo gir en hypnotiserende effekt som man ofte opplever i Herzogs filmer.

 

Bruno S.s rolletolkning er bemerkelsesverdig og troverdig. Han var faktisk en gatemusikant i Berlin da Herzog oppdaget han.

 

83%

Endret 27. mai 2009 av Infenso

[BadSmile]

Lurer på når du kommer til å gi en film enten 0.5 eller en avrundet karakter Infenso. Tror jeg aldri har sett du gitt det.

 

Edit: skulle ha sett litt opp ^^

Endret 27. mai 2009 av BadSmile

[Speik]

Angels & Demons er det ikke så mye å si om. Jeg er så lei av perfekt hollywood-håndtverk. Filmen hadde altfor høyt tempo, hvor ble det av mystikken og magien i det hele? De har kalrt å bevare spenningen i boka til en viss grad, men ikke mystikken og atmosfæren.

[Badering]

Kauser Hauser er helt konge. Ujevn selvsagt, men det er jo nærmest et Herzog trademark. Ujevn Herzogfilm™

[sch0n]

Garden State (2004)

 

 

Zach Braff, kanskje bedre kjent som den nerdete doktoren i serien Scrubs, gjør sin første nevneverdige jobb bak kamera. Samtidig utgjør han en av hovedrollene i en overraskende god film med noen interessante idéer og et budskap som er verdt å ta til seg. Med seg i rollebesetningen finner vi Natalie Portman, noe som viser seg å løfte filmen betraktelig.

 

En innebesluttet og psykisk plaget Andrew Largeman (Braff) vender tilbake til hjembyen og familien sin, etter et niårs avbrekk. Moren er nylig bortkommet, og han bestemmer seg for å "ta en ferie" fra de beroligende medikamentene faren og doktoren i alle år hadde påtvunget han å ta. Etter hvert begynner å gjenvinne evnen til å føle igjen. Etter gjensynet med gamle kjente, møter han ved en tilfeldighet Samantha (Portman), som er rake motsetning av "Large": Utadvendt og snakkesalig, for å nevne noe. Hennes varme og mangel på frykt gir Large mot til å åpne seg for gleden og smerten som livet jo er.

 

Zach Braff har skrevet og regissert scener i denne filmen som for er noe av det beste jeg har sett i min korte filmskuerkarriere. De nevnte scenene representerer noen forbløffende idéer, og gjør alene filmen verdt å se. Skuespillet er bemerkelsesverdig gjennom hele filmen, men Natalie Portmans opptreden tar kaken. Skikkelig innertier for meg, dette.

 

8/10

[Badering]

DeUSYNLIGE (Erik Poppe)

 

Hehe, du Poppe du Poppe, nå får du jammen meg gi deg. Jeg skal prøve å unngå å bruke filmforums favorittord, men denne var faen meg KLEIN! Det pompøse og det svulstige krumspringer om hverandre, og her er det mye typisk norsk sosialrealismedepp som er ute å går. Såklart blir det feilslått.

 

Filmen er et følelsesmessig kaos, man får ikke puste før hver jævla karakter skal få sine utbrudd, sine dramatiske taler blottet for noen slags realistisk retorikk whatsoever. Hva er det Poppe vil fortelle oss med dette? Jeg skjønner det ikke.

 

Foto og musikk skal han (hehe, woops, sorry Poppe) få pluss for, det ser rett og slett nydelig ut. Men Eegs forferdelig uinteressante manus tar kaka. Når hvert eneste lille hint besvares er vi allerede milevis foran Poppe, og hvis filmen hadde hatt noen form for spenning kunne den kanskje reddet seg selv fra det pompøshelvetet dette var. Men nei, dette er forutsigbart møl som oh, vil si SÅ MYE, stille disse store spørsmålene, være så inderlig dyp.

 

Men hva er det egentlig med norsk film? Hvorfor funker ikke Dis eller DeUSYNLIGE, eller disse dramaene som vil så gjerne være annerledes, som vil lage en opposisjon til djevelen Zwart? Klarer vi ikke holde oss tilbake når vi først er i gang, er dette en egenskap nordmenn mangler? Er det språket vårt? Eller er det rett og slett fordi vi har det for godt, og for å lage deppefilmer må man tenke det uten å oppleve det? Vår kunstnertradisjon er vekk, og blandt støvet holder jo fuckings Hamsun og Munch til. Hvordan er det mulig? Vi har klart det før, i henholdsvis litteraturen, bildekunsten og musikken (Grieg). Hvorfor klarer vi det ikke med film? :-( 32 / 100