Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Personlig elsker jeg voiceover, og syntes det er et av de flotteste elementene i film, hvis brukt riktig. Jeg refererer da selvsagt til my homeboy Malick etc. I VCD er den så forbaska overforklarende, og rett og slett unødvendig. Er det virkelig nødvendig å se noe som skjer, for så å få forklart det på voiceover mens vi ser? Er det mulig å være litt mer subtil, Woody? Seriøst?

 

Ellers er filmen sikkert grei den. Ingen enorm interesse for å se mer av fyren, til tross for at Annie Hall er glimrende. Tenker liksom at det er den edle dråpa jeg tåler av han, en dråpe som forsåvidt smaker helt flott. Vil derfor ikke ødelegge intrykket ved å drikke resten, ser litt tamt ut. Kullsyren er vekk liksom.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Battle in Seattle (BluRay) i dag. Fantastisk bra film!

 

Filmen basers på ekte hendelser fra en massiv protestaksjon som tok sted i 1999. I løpet av filmen får vi innblikk i forskjellige menneskers liv. Disse personene befinner seg på veldig forskjellige steder av den politisk korrekte linjen, og gir et unikt og intressant bilde av hendelsen. Etter hvert som ting utvikler seg, får vi se konsekvensene av handlingene til demonstrantene og politikerne. Filmen er både spennende, alvorlig og til tider morsom.

 

10 / 10 - Anbefales på det sterkeste!

Endret av messo
Lenke til kommentar
Goodfellas har vel den mest irriterende voice-overen ever, på slutten. Vet at alle pleier å peke ut Sympathy for Mr. Vengeance her, men husker ingen voice-over i den.

 

 

 

Når Park blir drept hører vi dama til Ruy si at hun er medlem av en terroristgruppe, og at de ville drepe ham dersom det skulle skje noe med henne. Altså en gjentakelse av det hun sa under "grillingen"

 

Lenke til kommentar

Bully (2001, Clark)

Please Marty, please! Please, whatever I did, I'm sorry!

bully.jpg

Jeg valgte å ikke gi opp Larry Clark etter svake Kids. Bully så ut til å ha et interessant konsept, og det har den forsåvidt også. Dessverre tar den en stygg vendig etter en halvtime, og resten blir en smule patetisk - men likevel rimelig spennende og underholdende.

 

Clark prøver å eksperimentere, noe som kommer frem blant annet i kameraføringen. Dette lykkes han med innimellom, men når han omgjør en sentral samtale til en karuselltur er det vanskelig å ikke miste fokus. Han prøver nok en gang å komme med en tankevekker, men jeg syns heller ikke denne gang at han lykkes. De altfor klare kontrastene mellom foreldrene til de to "kameratene" blir i mine øyne for simpelt. Det samme kan sies om store deler av denne filmen. Likevel gir filmen er grei opplevelse samtidig som nakenhet og et par småstilige scener trekker opp.

 

Nå har jeg gitt opp Larry Clark.

 

54%

Endret av Infenso
Lenke til kommentar

Julien Donkey-Boy (1999, Korine)

Julien%20Donkey%20Boy.jpg

Etter geniale Gummo var forventningene helt klart høye da jeg satte i gang denne. Korine skuffer ikke. Julien Donkey-Boy er kanskje ikke like origial som Gummo, men den byr på en rekke utrolige sekvenser. Om den virkelig kvalifiserer som dogmefilm kan diskuteres, men den dårlige bildekvaliteten og kameraføringen er helt klart noe den kler. Det hele virker kanskje litt tungt på starten, men etterhvert fungerer det utmerket. Den skrudde familien med Werner Herzog som overhode er ikke annet enn fascinerende. Det samme er de religiøse undertonene og den flotte musikkbruken. Ewen Bremners rolletolkning av schizofrene Julien skal han ha respekt for. Glimrende!

 

Som nevnt byr Julien Donkey-Boy på en rekke utrolige scener, dessverre serverer den også scener som virker langdradde og mindre interessante. Alt i alt gir Harmony Korine meg nok en flott og annerledes filmopplevelse. Julien Donkey-Boy føles klaustrofobisk og forstyrrende. Slik liker jeg det.

 

76%

 

EDIT: Byttet bilde.

Endret av Infenso
Lenke til kommentar

My Darling Clementine

 

Noen eldre filmer holder seg veldig godt, denne gjør det ikke.

Den blir faktisk litt komisk, man får følelsen av folk var dummere i gammledager når det kom til film, da en slik film aldri ville blitt godtatt i dag. Og med god grunn.

WFT gjør monument valley i filmen, filmen virker som den name dropper, de har sin egene lille fantasi film, og bare stapper den full med historiske navn.

Har man litt kunnskap om de virklig hendelsene eller har sett wyatt earp eller tombstone, blir denne filmen bare komisk.

Selv Fonda kan ikke redde denne filmen, jeg viste jo at filmen ville være ekstremt løst basert på vikrligheten, men den blir bare komisk, karaktrene virker som karikaturer av western karakterer.

Tombstone byen virker som den er laget av 2 hus og noen tre gjerder.

 

Dette er en film man forventer av film studenter med 10 000kr i budsjett laget i norge på 60 tallet, ikke en hollywood western fra John Ford med Henry Fonda.

Denne filmen er bare bra om man aldri har sett en film laget etter 1950

 

3/10

Lenke til kommentar

Witness for the Prosecution (1957)

Det er en del kjente filmer som foregår for det meste i retten, og selv om denne er solid så har den en del svakheter som gjør at den ikke ender opp på topplisten min. Selve historien er knallgod fra Agatha Christie sin side og advokaten Robarts er morsom, sjarmerende, intelligent og den egentlige helten i denne filmen. Tyrone Powers og Marlene Dietrich er de svake leddene her, uten at vi trenger å gå nærmere inn på hvorfor de spilte som de gjorde. De som har sett filmen vil uten tvil forstå hva jeg snakker om, og de som ikke har sett den burde ikke lese dette. Filmen har en god Hitchcock-vibe (selv om den er regissert av Billy Wilder, en regissør jeg har sansen for en gang i blant) og er faktisk ganske spennende, selv om den dabber litt av etter 90 minutter og ikke tar seg opp før mot slutten. En underholdende affære med noen svake ledd som jeg velger å plassere under Stalag 17 og over The Apartment.

7ish/10

 

Liker du sjangeren så hadde jeg heller sett Inherit the Wind, Anatomy of a Murder, To Kill a Mockingbird, 12 Angry Men, Judgement at Nuremberg, A Few Good Men, osv. Kanskje til og med A Time to Kill.

Lenke til kommentar

Taking Chance

Hjemreisen til en fallen amerikansk soldat ifra Irak.

 

Utrolig sterk. Den beveget meg virkelig. Patriotisk.

 

Bare patriotismen hindrer meg i å annbefale denne uten forbehold. Filmen er dyp, og spesiell - tror denne krever rett bakgrunn for å treffe hardt nok. Kansje er den litt enten-eller?

 

Basert på virkelige hendelser. Filmatisert på en vakkertrist måte. Relativt minimalistisk, uten avsporinger. Følelser er skildret uten å bli halt ut, uten å bli forklart - bare vist.

 

9/10

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...