Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Dotten]

Transformers: Revenge of the Fallen er visstnok første filmen siden Lawrence of Arabia som er spilt inn i de områdene der (spesielt filming på pyramidene). Dette fordi en av de mer fremtredende arkeologene (elns) med pondus i området var fan av den første at han ordnet det. Så det blir egyptisk mytologi for alle penga

 

Men jeg kan ikke huske pyramider i Lawrence of Arabia, men men. Syntes filmen var kjedeligere enn andre storslagne filmer fra den tiden der, dramaturgien bød sjelden på noe spennende. Men grei nok film, som har visuelle godbiter.

[CypheroN]

60-talls feeling = Ben-Hur ?

Tja, kom i '59 men har ikke sett den..

[CypheroN]

Transformers: Revenge of the Fallen er visstnok første filmen siden Lawrence of Arabia som er spilt inn i de områdene der (spesielt filming på pyramidene). Dette fordi en av de mer fremtredende arkeologene (elns) med pondus i området var fan av den første at han ordnet det. Så det blir egyptisk mytologi for alle penga

Kule facts ^^

 

Men jeg kan ikke huske pyramider i Lawrence of Arabia

ikke jeg heller...

[svinepelz]

Futurama: Into the Wild Green Yonder

 

 

Husker egentlig ikke så mye av den. Den har noen brukbare gags, men jeg ble etterhvert lei, og brukte mesteparten av tiden på å snakke med min kjære.

 

Såååå, på en skala fra 1 til 10 gir jeg denne 4/10.

[L4r5]

Da var dagens perle sett.

Gregory Peck i rollen som Frank Savage i Twelve o'clock high fra 1949.

 

Dette er en film full av skuespillerprestasjoner, subtil humor, litt action og masse symbolikk.

Jeg er redd denne filmen ikke har fått annerkjennelsen den fortjener.

 

WARNING! HERE THERE BE SPOILERS!

 

 

Filmen begynner med at vi ser Dean Jagger i rollen som Major Stovall etter krigen i en hattebutikk. Etter hans ærend der går han forbi en bruktbutikk hvor han finner en porselensfigur han kjenner igjen. Denne poreselensfiguren er av en flyger. Han går inn og spør hva den koster og får beskjed om at han får den for 10 shillings da den innehar ingen reell verdi.

Den nostalgiske verdien blir snart klar. Hovedpersonen i filmen er helt klart Frank Savage. Han overtar det som er blitt kjent som en "Bad luck-company" i det amerikanske luftvåpenet i England under annen verdenskrig.

Han overtar en av de første B-17 skvadronene i England etter Ketih Davonport, spilt av Gary Merrill.

Savage tror ikke på at det er noe som heter bad luck og skylder på at hans gamle venn Davenport lider av det de kaller "overidentification with his men". Altså at han har blitt for tett knyttet til sine piloter og ikke klarer å se klart hva det hele handler om.

 

Porselensfiguren nevnt innledningsvis får en klar rolle i filmen. Hver gang de skal ut på oppdrag snus denne fra å stå med ansiktet mot en vegg til å vende ut i offisersmessen. Dette gjentar seg gjennom filmen.

Nå skal jeg ikke avsløre hele handlingen, men vil fokusere på å forklare hva jeg forstod filmen handlet om. Nemlig det som på godt norsk kalles posttraumatisk stress. Eller PTSD. Og dette før PTSD var et begrep.

Davonport lider muligens av dette. Derfor blir han avløst av filmens hovedperson. Savage kommer inn som den sterke lederen fra utsiden og skal plukke opp restene og forme dette til en kampdyktig enhet. Innledningsvis har han problemer med å få lojaliteten til sine menn. Dette snus etterhvert. Skal jeg trekke frem filmens svakeste punkt er det når nettopp dette skjer. Jeg vet ikke helt om jeg tror på den brå overgangen som, skal vi tro manus, skyldes ett eneste oppdrag der han får beskjed om å snu, men nekter.

Uansett, vi er nå der i filmen hvor han har fått lojaliteten til sine menn. Generalinspektøren er sendt hjem, (han kom fordi Savage dro ut overføringsøknaden til pilotene) og alt virker bra. De fremstår som en samlet enhet. De får oppdrag etter oppdrag sendt etter seg.

 

Men dette begynner å koste. Flere og flere menn dør. Litt over halveis i filmen snur den seg dramatisk. En av pilotene har ved et tidligere oppdrag måtte lande i den engelske kanalen og pådrar seg en ryggskade. Savage besøker han på sykestuen og fremstår for første gang sårbar. (Vel, han fremstod også som sårbar når generalinspektøren var der.)

Savage står ved sykestuen til ovennevnte pilot og sier noe sånt som at alle kan ha uflaks. Dette står i skarp kontrast til hans tidligere uttalelser om at han ikke tro på uflaks.

 

Vi ser også Savage møte sin overordnede som hinter om ikke han begynner å overta symptomene til Davonport som han avløste.

 

Oppdragene fortsetter å pøse på. De får etterhvert et oppdrag om å dra til Tysklands industribelte og bombe fabrikker der. Her mister vi en av filmens dyktigste piloter som vi blir tidlig kjent med. Dette ser ikke ut til å gå inn på Savage. Han sier bare at "Sånt skjer." Dagen etter skal de bli sendt opp igjen for å angripe samme målet. I det Savage skal klatre opp i lederflyet får han et sammenbrudd og klarer ikke. Han blir sendt til sykestua og hans nestkommanderende pilot overtar ansvaret. Dette sammenbruddet bærer noe av filmen. Det er svært troverdig sett fra mine øyne. Meget godt skuespill.

 

 

Filmen er ikke en lett popcornfilm. Humoren ligger ofte i hvordan ting ikke blir sagt. Det er mye som skjer og ikke skjer her.

Jeg vil trekke denne filmen som et eksempel på god filmkunst. Hadde vi bare sett slikt oftere! Det er god bruk av musikalske stykker som blir gjentatt, gjenstander, dialog, symboler med mer.

 

Forvent deg ikke verdens beste filmkvalitet hele veien. Filmen er gammel og de har brukt reelle "guncam-videoer" fra annen verdenskrig i enkelte scener. Men handlingen veier mer enn opp for dette.

 

Alt i alt så vil jeg gi den en sterk 9 av 10.

En av de filmene jeg kan vende tilbake til om og om igjen.

Endret 28. mars 2009 av Lars

[Angeleno]

Taegukgi hwinalrimyeo (Kang Je-gyu, 2004)

 

Koreansk film er på vei oppover. Det er det ingen tvil om. Og akkurat når jeg trodde at Oldboy var det beste Sør-Korea hadde å by på, kommer Kang Je-gyu med sin Taegukgi, portretterer krigens brorskap og ryster meg som aldri før.

 

Teknisk vidunder

Det er vanskelig å huske på at Taegukgi hwinalrimyeo ikke er en budsjettsprengende Hollywood-produksjon. Skildringene av krigen mellom det kommunistiske Nord-Korea og det mer vestlige Sør-Korea er realistiske og brutale. Intensiteten er upåklagelig, og selv om filmen som på engelsk har fått tittelen Brotherhood of War først og fremst er en film som går løs på andre aspekter enn nedslakting av soldater, hjelper det filmens helhet godt på vei. Cinematografien er også meget solid. Je-gyu trykker likevel på velkjente knapper - det er ingen stor revolusjon. But never change a winning team.

 

Taegukgi, utseendemessig, er langt fra nyskapende. Den perfeksjonerer heller ikke det vi har sett i filmer som Saving Private Ryan. Men det er etter absolutt alle oppskriftens regler og skaper dermed en perfekt ramme rundt en nesten perfekt film.

 

Samtidig skal den ha kudos for å skildre krigens brutalitet - her ikke med fokus på det cinematografiske - på begge sider av Korea. Det er ingen biasert film der kommunistene fremstilles som beist, og sør-koreanerene som helter: her får man servert det verste fra begge sider, og det legges ingen lokk på noe. Sånn sett er Taegukgi et eksempel til etterfølgelse. Den tar det helt ut. Og det uten at det prakkes et unødvendig budskap på deg - den er ikke verdensmester i subtilitet, men formidler likevel hva den vil på en meget lur måte.

 

Emosjonell trigger

Jang Dong-gun er strålende i rollen som Jin-tae Lee, og i rollen som hans bror er Won Bin solid nok. Jeg gremmes i enkelte scener av birollene, og til tider blir det kleint med stor k - det er ikke alltid det oser troverdighet av verken Jin-taenes familie eller de andre soldatene. Likevel ødelegger det aldri filmens helhet. Det skader aldri bildet jeg sitter igjen med etter å ha slått av Taegukgi hwinalrimyeo. Det bildet som her og nå nesten gir meg frysninger - for historien om brorskapet mellom Jin-tae Lee og Jin-seok er vakkert. Aldri er det grensesprengende, men det trengs heller ikke.

 

Seersuksessen Taegukgi trykker på alle de rette knappene. Den finner ikke opp idéen om å trigge følelsene til seeren - men her er den i absolutt øverste sjikte. Den gjør alt riktig når det kommer til de følelesmessige scenene. Ordene som blir sagt, scenene som blir vist - jeg gir en lang blås i at det til tider er smått uoriginalt og gjort cinematografisk bedre i Hollywood. For det er så inderlig vakkert og så inderlig perfekt på akkurat dette området.

 

Den obligatoriske sluttscenen der lommetørkleene skal frem viker heller ikke Kang Je-gyus episke krigsdrama utenom. Her er det bare å gi seg over - i likhet med resten av denne rørende historien fortjener den toppkarakter.

 

100%

[Infenso]

Aoi Haru (2001, Toyoda)

Japansk high school-film som overbeviser med sterke skuespillerprestasjoner og flott regi. Kameraføringen og det visuelle generelt scorer den nærmest toppkarakter på. Filmen tar for seg en klappelek som fører med seg respekt og lederrolle. Dette er ikke så uskyldig som det høres ut som, da leken utspiller seg over rekketverket på skolens tak. Psykologiske nedbrytninger og voldsbruk blir en gjenganger blant elevene. Alt dette er fremstilt på stilig vis.

 

Dessverre taper filmen seg litt når det kommer til spenningskurven, som til tider er svært lav. Samtidig er det tatt i bruk voice-over og flashbacks som de godt kunne ha utelatt.

 

74%

Endret 29. mars 2009 av Infenso

[sch0n]

Män som hatar kvinnor (2009)

 

 

Frilansjournalisten Mikael Blomkvist får i oppdrag fra industrigiganten Henrik Vanger å finne sistnevntes brors barnebarn, Harriet Vanger, som var tilsynelatende sporløst forsvunnet for over 40 år siden. Sammen med Lisbeth Salander, en "profesjonell" hacker, graver han fram farlige hemmeligheter om familien Vanger på Hedeby.

 

Slik foregår handlingen i grove trekk i denne filmen, som er basert den første boken i en trilogi skrevet av svenske Stieg Larsson. Og det er nettopp i handlingen filmen står fram, ihvertfall for meg. De smågeniale tingene som skjer/utføres underveis er forbløffende og pirrende. Deler av etterforskningen er til å få gåsehud av. Uheldigvis, men som krimsjangeren ofte får mottakeren til å føle seg utålmodig, går filmen tregt framover. Jeg holdt det gående uten legge merke til kløen i nakken ved å minnes boken i de forskjellige scenene, et tiltak jeg alltid gjør forsåvidt. Det er ikke før mot slutten at plottet kommer godt i sving og en hekter seg fast i setet.

 

Å komme under huden på karakterene i filmen er noe vanskelig og filmopplevelsen blir noe kald, sånn sett. Det meste av karakteroppbygging underveis dedikeres til Lisbeth Salander, som til slutt bare blir en enormt upersonlig og frossen karikatur, men på en absurd måte knalltøff likevel (!). En skikkelig nyskapende og original rolle, så vel som rolletolkning; Jeg tar av meg hatten.

 

Alt i alt er dette en adapsjon fra litteratur til lerret som er mer enn akseptabel, og en hvor filmskaperne samtidig holder seg i høy grad tro mot det originale "manuset." Filmen benytter seg av et enkelt seriemordermotiv, som vi har sett utallige ganger før, men den helhetlig gjennomføringen av filmen veier i stor grad opp for dette. Lydbåndet er stemningsfullt og passende, men i en film hvor dessverre resten føltes lite varmt og mottagende. Kanskje er det bare meg som tolker dette helt feil, eller er det slik god krim skal være? Filmen er til tider motbydelig brutal, men er fullstendig behov for i Lisbeths "besjeling". Til tider trakk jeg også godt på smilebåndet, merkverdig nok på helt andre steder enn resten av titterne i kinosalen. Men det er ikke til å komme utenom at det er papirversjonen av Män som hatar kvinnor som gjør filmen verdt å se, for den er utvilsomt en de beste bøkene jeg har lest.

 

Oppskriftsmessig krim med noen nye og tilfredstillende impulser fra dataverden:

 

7/10

Endret 29. mars 2009 av excel

[Bear^]

James Bond: Quantum of solace

 

Med skrikende dekk og høy actionfaktor åpner Quantum of Solace med et smell. Det er James Bond i kjent stil. Så dabber det forferdelig henn.

Quantum of Solace er en "oppfølger" av Casino Royal, drevet av ønske om hevn for sin "kjære" Vesper setter Bond ut på jakt, samtidig som han utfører noen oppdrag for MI6. Dessverre er jakten kronglete.

Historien tar forferdelig mange skarpe svinger, og med spionasje, kontraspionasje og kontrakontraspionasje tar det ikke lang tid før man sitter som et spørsmålstegn i sofaen. Hvem er de snille og hvem er de slemme er et spørsmål jeg satte lenge inne med. Var ikke før midt i filmen at jeg begynte å bli klar over hvem som var hva. CIA er og med i spillet som motstykket til brittenes MI6. Og hvor de tar plass henn er ikke godt å si.

 

Ikke bare er historien forferdelig vanskelig å få med seg, den er uengasjerende og. Den griper ikke, forteller ikke og leder ikke. Den bare sitter der, som en paff høne som nettopp har fått egget stjålet. Den gjør ingen ting for å drives fremover og mange ganger føles det som filmen gjør et desperado hopp for å få progresjon i historien.

 

Heller ikke actionskevensene er noe å rope for. Det er mange av dem og de er tidvis velkoregrafert og greit utført, men kameramannen har tydeligvis drukket på jobb for kameraet har mange ganger problemer med å fokusere og forsøket på å skape "realisme" med ristene kamera når Bond slenges mellom øker bare forvirringene.

 

Alt i alt er Quantum of Solace en enorm skuffelse. Craig gjorde en meget god deby som Bond i Casino Royal men alt det er borte i Quantum of Solace. Uengasjerende historie, plaffe dialoger og elendig progresjon gjør dette til den aller dårligste Bondfilmen i historien.

 

2/6

[Atald]

Atald: Bildet eller filmen?

Bildet.

[BadSmile]

Funny Games U.S. (2007)

Regi: Michael Haneke

Amerikansk drama

 

 

Så denne på kino første gangen, og så den nå på nytt igår. Hva skal jeg si, likte den da jeg så den på kino, men tapte seg stort da jeg så den nå for andre gang.

 

Hva er egentlig vitsen med å lage en direkte kopi av den første? Bare pga at Haneke ville at flere amerikanere skulle se den? Bortkasta penger etter min mening.

Siden filmene er så like som dem er, så er det ikke mye dårlig man kan si om denne filmen. Eneste at skuespillet var horribelt, ihvertfall i første halvdel. Michael Pitt kan ikke måle seg Arno Frisch. Michael var dog ikke den verste, han spillte helt greit, men Naomi Watts derimot.

 

Kinematografien er god, musikken er god og historien er meget original. Det som trekker det meste ned er skuespillet som ikke kan måle seg med den tyske versjonen.

 

60/100

 

Closer (2004)

Regi: Mike Nichols

Amerikansk Drama

 

 

Siden dette er samme regissør som " Who's Afraid of Virginia Woolf? ", så jeg hadde ett håp på at det var en god film. Det er var ikke tilfelle. Synes filmen var svært uinteressant. Midt partiet var rett og slett for kjedelig. Ble altfor mye "I love you, I love you not" osv osv. Men skuespillet var i det minste god.

 

55/100

[Gunfreak]

Lawrence of Arabia

 

Måtte sette på denne takket være CypheroN.

Filmen er STOR eller EPIC, en ekte epic.

Alt er stort i filmen, bildene, musikken skuespillet osv.

Første to timene er egentlig en origin story, om hvordan Thomas Edward Lawrence blir Lawrence of arabia. på samme måte som første filmen i et superhelt film også ofte er en origin story.

Filmen har mange story lines, alle sentrert rundt Lawrence. Du har hoved historien, om araber opprøret og hans rolle i det, du har historien om vennskapet til karakeren til Omar sharif og hvordan det ender, du har hans forhold til dreping, hans forhold til england osv. det er bare så utrolig mange forskjellige story lines som alle har Lawrence tilfelles. O'Toole storspiller og man kjøper hele tiden han som Lawrence, Filmen har også "blackface" roller, eller skal man si "arabface" roller med Quinn og Guinness som arabere.

Slagene er store med mange hester, mennesker og kameler på skjermen.

 

Skal ikke drive å røpe for mye av utviklingen til O'Toole sin karakter men den er både liten og stor.

Filmen er også full av gode sener som spiller ene og alene på gode skuespillere.

Min favortitt er når O'Toole og Sharif møtes for første gang ved en brønn, den senen der er bare fantastisk.

Og det er egentlig hele filmen, Den viser at filmer kan være lange og kan være briljante.

 

9/10

[Speik]

Á bout de souffle

 

 

Sånn så-som-så historie men utrolig mye stil. Jean-Luc Godards klippeeksperiment fra 1960 holdt meg interessert gjennom hele spilletiden. Håndholdt kamera hele veien, med originale vinkler og kamerabevegelser som jeg aldri har sett før. Veldig eksperimentelt, men utrolig stilig. Man kommer veldig tett på karakterene, Godards stil gjør at man er midt i handlingen. Man skulle tro at denne eksperimenteringen med form ville bare distansert oss, men det Godard har virkelig klart å gjøre det motsatte. Mesterlig.

 

Det virker litt rart i starten med all den "feil" klippingen og forstyrrende filmfortellingen, men etter hvert blir vi vant til det og jeg begynte å sette pris på nettopp annerledesheten. Mange gode øyeblikk, spesielt cinematografisk sett, og slutten var jo flotters. God film som definitivt er noe man bør få med seg, filmhistorisk sett er den jo meget viktig.

 

82/100

[Movieheart]

Ja og her kommer et noe annet synspunkt på filmen. I likhet med Gunfreak ble jeg fristet av CypheroN sin anmeldelse.

 

Det første som slår meg med denne filmen er hvor pen den er å se på. Som CypheroN påpekte i sin anmeldelse så er cinematografien helt perfekt. Nesten hver enesete scene er en nytelse for øyet. Denne filmen hadde vært noe å sett på Blu-Ray. Og sammen med musikken som også er helt i toppen blir disse delene av filmen meget bra.

 

Men så er det selve innholdet i filmen da. Det er dette som trekker filmen ned fra å være episk som Gunfreak så fint påpekte. Jeg føler aldri jeg blir helt trukket inn i filmen. Den klarer ikke å engasjere meg godt nok, men jeg kjeder ikke vettet av meg heller. Det blir ganske uniteressant å se på, men likevel nødvendig for utviklingen av karakterene.

 

Så jeg ender opp med en 7/10. Her trekker den vakre cinematografien opp ganske mye. Hadde det ikke vært for den ville den nok ha endt opp lengre ned på skalaen desverre.

 

EDIT: Skulle egentlig komme under Gunfreak sitt innlegg dette. Filmen det er snakk om er altså Lawrence of Arabia.

Endret 29. mars 2009 av Movieheart

[Kuroi-Neko]

Repo! The Genetic Opera

 

Makan til god film har jeg ikke sett på lenge. Massevis av fantastiske skuespillere og sangere. Til og med Paris Hilton til en viss imponerende grad.

Veldig mørk og dyster. Og ganske blodig til tider. Anbefales på det sterkeste^-^

 

9/10

[CypheroN]

Lawrence of Arabia

(...)

Min favortitt er når O'Toole og Sharif møtes for første gang ved en brønn, den senen der er bare fantastisk.

Og det er egentlig hele filmen, Den viser at filmer kan være lange og kan være briljante.

Enig, tror det også er min favorittscene i filmen. Sykt fett.

 

I likhet med Gunfreak ble jeg fristet av CypheroN sin anmeldelse.

Bra jeg kan inspirere litt =D

[Speik]

Capote

 

Jeg ble, helt ærlig, rørt til tårer av Phillip Seymour Hoffmans perfekte og kraftfulle portrettering av Truman Capote. Dette tror jeg ender opp som å bli en av mine favoritt skuespillerprestasjoner noensinne, Hoffman er en mester i sitt yrke. Jeg har ikke hatt et så stort hakeslepp siden Brad Pitts Jesse James-tolkning.

 

Capote tok meg litt på senga. Den holdt et solid grep om både oppmerksomheten og følelsene mine. Makan til undervurdert film!

 

90/100

[Skogsraa]

Har hatt lyst å se den filmen flere ganger, men coveret ser drittkjedelig ut.

[Juleniss1]

Coveret er tross alt halve filmopplevelsen.

[Dorian Gray]

Brad Pitt i Jesse James-rollen? Jeg la nesten ikke merke til Pitt i den filmen, det var Casey Affleck som virkelig imponerte der. Jeg ser gjerne filmen på nytt da første visning ikke var ideell, men jeg husker ikke Pitt som noe særlig.