Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Cuneax]

Benny Butts

 

Bob_3 og lakeien hans tar feil.

 

8/10

 

Jeg er ikke lakeien til Bob, jeg er bitchen hans. Og vi tar ikke feil, vi har rett. Så det så.

Feil. Moderator har alltid rett, fra retningslinjene punkt 13:

 

#13: Respekter dine moderatorer.

 

Nope! DEn er blant tidenes beste filmer. Sikkert mange som syns den kan være litt oppskrytt, men finnes det en her som med hånda på hjertet kan si at de syns School of rock er bedre enn TDK.

Hvor mange filmer har du sett til å på en troverdig måte kunne utrope en film til "tidenes ditt eller datt"? Jeg vet nok at dette bare er en figurativ måte å snakke på, men det er fremdeles teit.

 

Jeg er ikke lakeien til Bob, jeg er bitchen hans. Og vi tar ikke feil, vi har rett. Så det så.

True story. Juvenal er egentlig bare den andre brukeren min, derfor det alltid tar litt tid mellom hver gang vi svarer. Men yo, Benjamin Button var en stor skuffelse. Det er ikke en svak 4er, men en ren 5er. Brad Pitt er i det minste skammelig deilig.

Jeg likte den. Koselig sørstatsfortelling. Jeg lå og tenkte på den i hele natt.

[Dorian Gray]

Hehe, nå lukter det litt stråmann her inne. Greit nok at jeg misliker Bay, men det er pga hans overdrevne og lite givende hang til store eksplosjoner, ikke pga hans bruk av engelsk. Diskusjonen over gjaldt (om du hadde giddet lese det) hvorvidt det er legitimt å mislike film på basis av at man misliker lyden av språket som brukes - jeg står fast på at et slikt standpunkt er lite gjennomtenkt og i tillegg særs beklagelig.

Da virker argumentene dine veldig sære:

"Hehe, så om de hadde snakket amerikansk rennesteinsengelsk og dialogen hadde bestått av kjappe oneliners av typen "I'll be baack" hadde du likt den bedre?"

 

Men hvis det eneste du har å utsette på det jeg skrev var at det ikke gjaldt språk så er vi enig. Du har ditt syn på hvordan han bedømmer en film, jeg er har mitt syn om hvordan du bedømmer film. Du synes han er i en fase, jeg synes du fremstår som mye verre når det gjelder prinsippforakt av enkelte filmers stiler og vanskelighet for å se kvaliteter i filmer som inkluderer elementer du misliker.

[CypheroN]

Slumdog Millionaire (2008)

 

Årest beste film hittil for min del. Wrestler hakket under, men det er såvidt. Har dog ikke sett Benjamin Button ennå. Blir vel til uka en gang.

 

Minner til tider om Cidade de Deus, selv om dette er satt i en annen tid og i en annen verdensdel. Det skal dog sies at den er minst like god som nevnte.

 

Historien er flott og det samme er skuespillerne. Cinematografien er også herlig, sammen med kameraføringen som imponerer stort. En film alle bør bruke tid på å se. 8/10

[BadSmile]

Jeg synes ikke historien var så god som alle sier i Slumdog. Den var en smule original, men var ikke noe som ingen andre kunne ha laget. Alle kunne ha skrevet en historie som det. Er jo bare å finne på en hau random spørsmål, deretter tenke ut åssen man kan veve svara inn i de spørsmålene via en bakgrunnshistorie. Så er det bare å legge til en klisjé kjærlighet i den, så har man Slumdog.

 

Ellers enig i at cinematografien var god, pluss filmen hadde ganske god musikk som jeg la merke til.

[Cuneax]

Slik fraplukking av fortelling kan man gjøre med nesten alle filmer, og de aller fleste følger den samme oppskriften. Med andre ord syns jeg ikke det er særlig givende å kritisere akkurat dette.

[CypheroN]

Jeg synes ikke historien var så god som alle sier i Slumdog. Den var en smule original, men var ikke noe som ingen andre kunne ha laget. Alle kunne ha skrevet en historie som det. Er jo bare å finne på en hau random spørsmål, deretter tenke ut åssen man kan veve svara inn i de spørsmålene via en bakgrunnshistorie. Så er det bare å legge til en klisjé kjærlighet i den, så har man Slumdog.

Ja, og det er genialt og simpelt. Det funket veldig godt.

Endret 8. februar 2009 av CypheroN

[DoktorBacon]

Historien er sånn sett ganske usansynlig, men de klarte å selge den til meg. Det som derimot slo meg i Slumdog var at alle var så fordømt slemme. Kan ikke være lett å leve i India nei.

[Angeleno]

Slik fraplukking av fortelling kan man gjøre med nesten alle filmer, og de aller fleste følger den samme oppskriften. Med andre ord syns jeg ikke det er særlig givende å kritisere akkurat dette.

Så enig, så enig. Man har en rekke eksempler på filmer uten en voldsomt dyp og nyskapende historie, som fungerer.

 

La oss ta Apocalypse Now som ble diskutert i filmtråden tidligere i kveld. Story: en general i Vietnam har blitt gal, han må stoppes. Det er faktisk ikke vanskeligere enn det. Nå vet jeg at jeg trekker inn en krigsfilm som ikke kan sammenliknes med Slumdog Millionaire, men prinsippet er det samme. Det er ikke historien som er den beste i Apocalypse Now, det er innpakningen. Det samme gjelder Slumdog Millionaire. Cinematografien som du nevner, lydbildet, skuespillet - det er med på å gjøre storyen bedre.

 

Som CypheroN sier: genialt og simpelt. En effektfull og sterk historie som ikke har behov for å være dypere og mer kompleks.

[CypheroN]

I Apocalypse Now er historien så ganske enkel, at det er ikke det som er det positive i den. Jeg digger Apocalypse Now pga dialogen og skuespillet, og hele den stemningen jeg får av filmen. Da driter jeg i om historien er mindre dyp.

[SgtKabukiman]

Jeg likte Benjamin Button veldig godt, som jeg sa i går. Men det har nok noe med at forventingene var tunet ned. Etter at jeg har satt meg ned og fordøyd filmen litt, har også inntrykket mitt blitt forsterket. Selv om jeg egentlig ikke vet helt hva som faktisk ga det store inntrykket på meg. Har enda frost/nixon samt The reader å få me meg, men til nå er The Wrestler årets film. Bare trist den ikke ble nominert.

[BadSmile]

Overvudert er den uansett.

[Angeleno]

I Apocalypse Now er historien så ganske enkel, at det er ikke det som er det positive i den. Jeg digger Apocalypse Now pga dialogen og skuespillet, og hele den stemningen jeg får av filmen. Da driter jeg i om historien er mindre dyp.

Det var nettopp det jeg skrev; at det er innpakningen som gjør filmen så god. Men man kan gjerne, om man vil leke profesjonell, slikke filmen opp i rævva og overanalysere den med at General Kurtz er et symbol på alle menneskers indre ondskap og Gud vet hva, men som du sier, når alt kommer til alt, er det stemningen, dialogen og skuespillet som hovedsakelig gjør den til Coppolas kanskje beste film. I mine øyne er ferden mot klimakset i filmen helt fantastisk.

[athorb]

Det gjør jo ikke en film dårlig at man kan oppsummere historien i en setning, for hvilken film kunne man ikke gjort det med?

[Rajah]

Den siste filmen jeg så var Man on Fire (2004), med Denzel Washington, Christopher Walken og Dakota Fanning.

 

Handlingen er jo sånn sett litt klisjèfylt; En litt utbrent og alkoholisert CIA agent som via en venn får seg en jobb som livvakt. Jenta han er livvakt for, klarer å få han til å se litt glede i livet igjen. Plutselig blir hun kidnappet, og han bestemmer seg da for å jakte på kidnapperne, no matter what. (:

Selv om handlingen er noe klisjè, så gjør det meg sånn sett ikke noe. Filmen er jo veldig kul, og passer godt å se på en sløv natt til søndag. Den er noe brutal, temaet i filmen er jo sånn sett viktig, og skuespillet er alt i alt veldig bra.

Og så har jeg også veldig sansen for en replikk som er i filmen; A man can be an artist at anything, food or whatever if you’re good enough at it. Creasy's art is death, and he's about to paint his masterpiece!

 

Dog, jeg synes at noen effekter de har lagt med i klippingen er irriterende. All flimringen, og frem og tilbake klippene.. Det er litt slitsomt å se på, hvertfall i den statusen jeg var i. Og er ting slitsomt å se på, så mener jeg at det trekker ned noe. Og, det er sikkert bare en tilfeldighet, men jeg syntes at musikken i filmen, noen ganger hørtes lik ut som i Gladiator.. (?)

 

8.2 av 10

[Dorian Gray]

Jeg synes klippestilen som Tony Scott tar i bruk i den og Domino er utrolig spennende og interessant, men det er mange som ikke liker den - enten fordi de hater MTV/moderne klipping eller fordi de blir friket og forstyrret av den og ikke får konsentrert seg om filmen.

[Kleivis]

Såg the Mist her om dagen. Har sett litt rundt og det virker som om de fleste som liker filmen hater slutten. Eg for min del syns slutten var det eneste bra med filmen som ellers var kjedelig og uinterresant.

[Rajah]

Selvsagt, den er jo stilig. Det kan være at en litt sliten meg ikke følte så bra om den når jeg så den i natt.

Domino har jeg ikke sett.. Er den noe bra? (:

[Cuneax]

Syns filmen ellers var spennende og intens, og jeg har heller ikke noe i mot slutten. Filmen har en av de mest involverende scenene jeg kan huske å ha sett:

 

 

Når fanatikerne vil ha tak i guttungen og de få, vettuge folkene som er igjen forsøker å forsvare ham.

 

 

Det nevnte sørget for at filmen fikk et veldig godt inntrykk hos meg.

[ostehøvel]

The Graduate (1967)

 

Herlig kultfilm fra det glade 60-tallet! Det er noe spesielt med denne filmen; den morsomme historien, de gode skuespillerprestasjonene, den fine visuelle opplevelsen, den herlige musikken, og humoren. Alt dette gjør denne filmen til en nytelse å se på, en skikkelig feel-good film Dustin Hoffman gjør en utrolig bra jobb som han har gjort gjentatte ganger i sine andre filmer! Og bare musikken gjør denne filmen verdt å se!

 

Vet ikke helt hva jeg skal gi denne filmen, vipper mellom 8 og 9 så den får en 8.5 av 10 fra meg

[SgtKabukiman]

edit: Gjennsyn med Wall-E

 

2700: En robotopplevelse

 

Det er et under. Et småstort under at en brunfarget robot kan brenne seg så utrolig fast i hjerteroten. Ja, det er et under at en liten mekanisk dings, som har i oppgave å utføre meningsløse oppdrag på en forlatt jordklode, mens han drifter rundt og gjentar navnet sitt til høyteknologiske biller og skjønnheter med apple-look, kan få sympatien og hjertevarmen til å skru seg opp til 1000 grader. Jeg ble rørt (nei, ikke som i rørt " mix-master modus"). Men rørt. Rørt på en følelsemessig måte. Ikke at jeg er en troverdig kilde, ettersom at Larry David i "Curb Your Enthusiasm" fra tid til en annen kan røre kroppen, samt skape medfølelse. Men Wall-E var bare noe ekstraordinært. Noe nytt. Noe fabelaktig.

 

Vi har blitt plassert i en "distant future", hvor menneskeheten har forlatt kloden, og etterlatt en hel mengde roboter i et desperat forsøk å rydde opp i en bossfylt verden. Men bossdilemmaet har tatt overhånd, og ideen ser ikke ut til å ha fungert, og kloden er nå okkupert av en eneste liten og uskyldig robot, ved navn Wall-E. Hans eneste oppgave er å skrape sammen boss, med hensikt i å gjøre verden en ryddigere plass. Men etter alle disse ensomme årene på kloden, har Wall-E skapt en eneste uskyldig og tårefremkallende personlighet. Han er ensom, men gjør det beste ut av sine lange dager. Og ukene hans ser ut til å gå i en perfekt rytme, helt til en mystisk robot ved navn "Eva" lander, og skaper en situasjon Wall-E aldri kunne forutsett.

 

Wall-E er ekstraordinær på flere plan. Men det som skiller den ut fra en rekke andre filmer, er at den på mystisk vis, fungerer så fabelaktig godt, med tanke på at det bare er et par minutt av dialog gjennom hele filmen. Det er som en gammel tegnefilm, hvor utrykkene og situasjonene, blendet inn med musikk og nydelige bilder, skaper selve atmosfæren. Og det er et dristig, men modig valg, spesielt med tanke på hvor paranoide Hollywood studioene er. Og dersom konseptet hadde blitt forlatt i feil hender, kunne Wall-E blitt en utbaiset doskål av en film. Men ettersom Pixar, animasjonsgudene selv, har utarbeidet dette fabelaktige konseptet, kunne det ikke ha endt i feil retning. Og doskålen forblir dermed ubrukt, og skinnende ren.

 

I helhet er den simple filmen temmelig...ehm...simplistisk? Men på samme tid er den kompleks, og laget i et format tilpasset til det eldre publikummet. Sannelig er det en dæsj av barneunderholdning. Men moralen og plotutviklingen appellerer mer til de eldre. Og dette fortjener Pixar mye ros for. Det å utvikle en perfekt film, med magisk animasjon, gode stemmer fra blant annet R2D2 fyren Ben Burtt (Wall-E i dette tilfellet), og Jeff Garlin (The Captain), en drivende og rørende historie, hvor var grunnbasisen er Wall-E sine ferder. Men vent, Pixar legger så til en grunnleggende baktanke som ligger å hviler bak selve fortellingen (det daglige dilemmaet at menneskene tar kloden forgitt).

 

Pixar har gjort det igjen. Og denne gangen kanskje overgått alle sine tidligere filmer. Dette er et mesterverk av en animasjonsfilm, og jeg er 100% sikker på at den vil få et velfortjent status, samt leve i vår filmverden i lang tid fremover. Alt ligger på toppen av skalaen. Absolutt alt. Og filmen fortjener nesten en bonuskarakter, med tanke på hvor ufattelig genialt design Wall-E har, og pga. den hjerteknusende utalen når han sier sitt eget navn. Faen, bare tanken bak den herlige stemmen får meg lyst til å se filmen igjen.

Endret 8. februar 2009 av SgtKabukiman