Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Gouldfan]

Reg2000 skrev (59 minutter siden):

Personlig synes jeg bare noen få av filmene hans er bra. De fleste er virkelig dårlige uten at de blir morsomme av den grunn. Skjønner ikke helt at navnet hans brukes så mye i markedsføringen av filmene, da jeg generelt heller styrer unna hvis jeg ser navnet hans.

Har vel med din filmsmak å gjøre, Unbreakable serien synes jeg var litt langdryg, men den er genial på sin måte.

Jeg har likt filmene siden Sjette sansen med Bruce Willis, The Village og The Others synes jeg også er kule.

Night S. Klarer å få til mye spennende med små budgetter der det meste går til filming og skuespillere…

Endret 15. januar 2023 av Gouldfan

[Jonas2k]

Gouldfan skrev (På 15.1.2023 den 16.34):

Har vel med din filmsmak å gjøre, Unbreakable serien synes jeg var litt langdryg, men den er genial på sin måte.

Jeg har likt filmene siden Sjette sansen med Bruce Willis, The Village og The Others synes jeg også er kule.

Night S. Klarer å få til mye spennende med små budgetter der det meste går til filming og skuespillere…

Om du tenker på The Others fra 2001 er denne laget av Alejandro Amenábar. M. Night Shyamalan har ingenting med den filmen å gjøre. Bortsett fra Unbreakable og The Sixth Sense synes jeg det meste fra M. Night Shyamalan er ganske middelmådig. 

[Gouldfan]

Jonas2k skrev (10 minutter siden):

Om du tenker på The Others fra 2001 er denne laget av Alejandro Amenábar. M. Night Shyamalan har ingenting med den filmen å gjøre. Bortsett fra Unbreakable og The Sixth Sense synes jeg det meste fra M. Night Shyamalan er ganske middelmådig. 

Ouuch hvordan forvekslet jeg det? Sikkert fordi The Sixth Sence lignet…

Harvey Weinstein er produsent ser jeg, han er fengslet for godt…

Endret 16. januar 2023 av Gouldfan

[Delvis]

Shot Caller (2017)

Røff fengsel-film av samme director som laget Felon. Er vel mye i samme gata som den, husker ikke helt annet enn den var bra (gav 8/10) handlingen minner også litt om Brawl in cell block 99 (gav 8/10 der også).
Kom ikke helt opp på samme nivå denne, men ikke langt i fra. Filmen skifter periodevis på hendelser med 10 års mellomrom.

7/10

[ChopperRead]

Delvis skrev (På 16.1.2023 den 19.56):

Shot Caller (2017)

Røff fengsel-film av samme director som laget Felon. Er vel mye i samme gata som den, husker ikke helt annet enn den var bra (gav 8/10) handlingen minner også litt om Brawl in cell block 99 (gav 8/10 der også).
Kom ikke helt opp på samme nivå denne, men ikke langt i fra. Filmen skifter periodevis på hendelser med 10 års mellomrom.

7/10

Likte den jeg og. Og Jamie lannister med tidenes wifebeater-bart satte kronen på verket.

 

[Gouldfan]

Vi så Nobody igår, jeg og kona ble underholdt, kul actionfilm med bra lyd og bilde i uhd 4k. Har også Dolby Vision irriterende at det ikke er merket.

Litt mye vold, samme regissør som John Wick filmene.

[ChopperRead]

Nei han har ingenting med John wick å gjøre. Ilya Naishuller slo igjennom for noen år siden med en fantastisk rå og actionfylt film som heter Hardcore Henry som alle burde se. Nobody var også dritbra, herlig voldsorgie og koreografi.

[Tomeito]

Men Derek Kolstad  som stod bak John Wick er manusforfatter til Nobody, så koblingen er jo der! Også noen felles produsenter er det ikke?

[Delvis]

Bloody Mallory (2002)

Ganske kul skrekk-komedie med en del artige karakterer. Så den med Engelsk dub, mest fordi fransken var så forbaska lavmelt.
Gav nesten litt 80-talls/Ghostbusters vibber dette.
Underholdene film jeg nok ser igjen, og bedre enn  IMDb scoren tilsier. Gir denne en god sekser.

6/10
 

[Delvis]

They Live (1988)

Har sett denne første gang nå. Og John Carpenter skuffer ikke, og der vil jeg nevne musikken også som lød veldig bra.
Det nærmeste en stjerne av de som var med her, er vel Meg Foster, dama med de spesielle øynene. Andre var mer og mindre ukjente for meg, men syns han i hovedrollen fylte rollen på sin en kul måte. Det var i det hele tatt en kul film også, selv om det har et visst B preg.

6.7/10
 

[Reg2000]

The Whale 2022

Fantastiske skuespillerprestasjoner løfter en ellers grei film. Filmen er basert på et teatertykke, og hele filmen utspiller seg i hovedpersonens leilighet. Det er et kompakt drama om de store følelsene som kjærlighet, liv, død og tilgivelse. Historien er ikke altfor orginal og kanskje litt langdryg, men skuespillerne med Brendan Fraser og Hong Chau gjør imponerende roller. 

7/10

 

A Man Called Otto (2022)

Den amerikanske remaken av "en mann kallt ove". Filmen er helt grei, men som så mange andre amerikanske remaker tåler den ikke helt sammenlikningen med den svenske orginalen. Tom Hanks er ganske god som hovedpersonen, men orginalen med Rolf Lassgård hadde mer sjarm og karisma. Den amerikanske versjonen har tonet ned mye av flashback scenene så du får ikke det samme inntrykket av hendelsene som har formet hovedpersonen. Her er kanskje den største svakheten med filmen da de ikke klarer å få frem nyansene i karakteren på samme måte som den svenske versjonen. Hadde jeg ikke sett den svenske versjonen først hadde jeg kanskje gitt den en bedre rating.

5/10

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (På 25.2.2023 den 22.56):

They Live (1988)

Har sett denne første gang nå. Og John Carpenter skuffer ikke, og der vil jeg nevne musikken også som lød veldig bra.
Det nærmeste en stjerne av de som var med her, er vel Meg Foster, dama med de spesielle øynene. Andre var mer og mindre ukjente for meg, men syns han i hovedrollen fylte rollen på sin en kul måte. Det var i det hele tatt en kul film også, selv om det har et visst B preg.

6.7/10

Denne byksa kjapt oppover fra tidligere besøk, og lå vel først rundt oppom ei okei 6-7/10, men hadde jo et hyggelig gjensyn for ikke lenge siden, hvor en endte opp med 8,5/10. Synes Roddy Piper og Keith David var fantastiske her, og den "uendelig lange" fighten var visstnok meget godt koreografert grunnet Pipers wrestling bakgrunn, og ja, ble senere parodiert i sikkert mang en film, men få har klart å være så hardtslående men komiske.

Angående John Carpenter og 80-tallet, så har en hatt ei meget vellykket besøk med flere av hans 80-talls klassikere og en del annen film siste månedene:

Escape from New York (1981) av John Carpenter

"The rules are simple: once you go in, you don't come out."

Grunnet et mislykket forsøk i å stanse den ekstreme økningen av kriminalitet, har Amerikas høyesterett gitt opp alle håp om bedring, og like greit bestemt seg for å omgjøre store deler av Manhattan bydel i New York, om til å bli ett av det tryggeste fengsel på planeten.
Men i det nyheten om at selveste presidentflyet plutselig kræsj lander nedom The Big Apple, skapes så ei øyeblikkelig desperat redningsaksjon, hvor søket etter klodens mektigste mann, samt en veldig viktig koffert, gir ei unik mulighet for en notorisk fange ved navn Snake Plissken (Kurt Russell), å kunne få redusert sin straff, og muligens attpåtil bli benådet. Alt han bare må gjøre nå, er å "bare" redde både Presidenten og hans livsviktige dokumenter ut av helvete på jord, samt komme seg til helvete ut i live, tidsnok.

John Carpenter fylte nylig 75 år, og kjente at det burde feires med stil, og hadde kanskje vært greit å få snart sett igjen The Thing (1982), men altfor lenge siden Escape from New York ble besøkt, og nei, The Thing er guffen og fullt mulig den beste filmen til Carpenter, men Escape from New York er så gjennomført bad ass og oser av stemning og heftige karakterer, at nei, det måtte nesten bli den i kveld.

Carpenter makter å gjøre ei herlig blanding av dystopisk sci-fi med eksplosiv action og likevel smyge inn noen meget skrekkfylte øyeblikk, der kombinasjonen av intense og nervepirrende spenning, tonnevis av atmosfære, heftig og tøff synthmusikk, pluss Kurt Russell i toppform, gjør at dette er ei vaskeekte kult-klassiker, av den beste sorten.

Tidlig ut, får en kjapt The Terminator (1984) vibber, med miniatyren av Manhattan i bakgrunn, og helikopter flyvende over et dødsdømt rømningsforsøk, og nei, minner veldig om introen i nevnte sci-fi mesterverk, der til og med noen av steinene ligner knuste hodeskaller, og tipper dette må ha gitt en ung James Cameron noen gode hint til sin kommende film.

Tross av å sikkert jobbe ut ifra et smalt budsjett, greier Carpenter å omgjøre New York til et enormt urbant fengsel, hvor lovløshet styrer, og en skal være en meget iskald jævel, om en ønsker å sette beina innafor den slags kaos, men så blir jo da Snake "overtalt" til å gjøre ei deal med Lee Van Cleef, og har 24 timer på seg til å redde ut Donald Pleasance, før "medisinen" som ble sprøyta inn i hovedpulsårene slår ut.

I andre roller, finner man Harry Dean Stanton som Brain, der fungerer som fengselets "Petter Smart", for sjefen sjøl, the Duke (Isaac Hayes), og så har man drosjesjåføren Cabbie (Ernest Borgnine), som har et talent i å dukke opp i både tide og utide, samt barmfagre Adrienne Barbeau som Brains "squeeze".

Musikken til filmen, er også mye av grunn til at alt faller på plass, deilig minimalistisk og pulserende synther, der i hop med en filmens handling, konstant er i bevegelse, og nei, synd at John venta 14 laaaaange år med å gjøre ei fortsettelse, da i Escape from L.A. (1996), som huskes som ei gedigen nedtur, og alt en elsket med originalen var nå omgjort til en slags parodisk lettutgave, men tja, vurderer et gjensyn med den og, men ikke i natt.

Kurt Russell er som sagt helt sjef i hovedrollen, og husker at det var snakk om at Carpenter (eller noen av produsentene) visstnok ønsket at Charles Bronson skulle ha hovedrollen, men ja, han var nok et par tiår for mye, men føler at Russell gjør ei god Clintern versjon, og kunne sett for meg Bronson i rollen som gikk til Van Cleef.

Snake er ikke på ingen måte noen ordinær helt, og står i sterk motsetning til mange av de senere og mer typiske 80-talls actiongudene, for han får ekstremt mye juling, og sliter med senskader utover, samt gjør mye feil og tabber, som koster både ham selv og andre masse smerte.

Håpet har jo i lang tid vært at Carpenter og Kurt kanskje på mirakuløst vis, greier å gjøre ei ny film, men det er nok for sent nå, men originalen er og forblir en av de store favorittene innen såkalt post-apokalyptisk 80-talls underholdning, og nei, denne må bare gå helt til topps, som ved tidligere besøk:


10/10

Escape from L.A. (1996) av John Carpenter

"Fuck you, I'm going to Hollywood..."

16 år etter forrige eventyr i New York by, så blir kulthelten Snake Plissken (Kurt Russell) på ny hyra inn som "frivillig" redningsmann, da i retning Los Angeles for å bringe tilbake en viktig gjenstand, og helst innen tiden renner ut, både for ham og menneskeheten.

Vel, mulig en har vært noe streng med denne utskjelte oppfølgeren, men fikk noe mer utbytte av den, og tja, ville vel i grunn fått det samme, da med det meste av mindre imponerende film, spesielt etter å ha vært utsatt for den siste Star Wars skiten, tidligere i kveld.
Aldri vært særlig overbegeistra for Escape from L.A., der tross å inneha et budsjett som sikkert var ørten ganger større enn originalen, fremstår som tidvis en meget skuffende og utvanna fortsettelse. For mye penger er kasta bort på forsøket i å overgå den mer minimalistiske og dystre forgjengeren, og det merkes for godt, spesielt i både gjenbruk av scener, humor, action og noen ufattelig dølle CGI bidrag.

Aller mest kjipt, er nå hovedskurken, som er mer ei fargerike klovn enn å være noen match for Snake Plissken. Likevel, Carpenter har maktet å hyra inn et lass av kjentfolk, masser karakterskuespillere, noen som kanskje ikke er like lettkjennelige, mens andre er ikke til å ta feil av. Steve Buscemi tar over litt av samme rollen som Ernest Borgnine i førstefilmen, men da med ei viss mer slu uberegnelighet, alt mens blaxploitation dronningen Pam Grier, dessverre får det utakknemlige jobben med å være ei slags kjip spøk og blanding av Brain (Harry Dean Stanton) og Maggie (Adrienne Barbeau), med dyp manne stemme og nei, det ble bare feil.

I 1981 var Snake i konstant fare, og ting var nervepirrende og en visste aldri hva som skjulte seg rundt neste hjørne, men her ligger "spenningen" i at i stedet for å kjempe for livet, i en brutal gladiatorkamp, så hva legger skurken frem for Plissken? Jo, først en runde på tredemølla som lett oppvarming, deretter bærer det over i litt basketball, hvor den godeste Snake, plutselig mot alle odds, ender opp som Michael Jordan, og så surfes det litt. Og nei, satt å venta på at noen til slutt ville brøle ut "COWABUNGAAA, DUDE!", som tja, ikke skjedde, men dette var i perioder flaue og bare nei, ikke noe verdig en så tøff fyr som Snake Plissken. Legger en til paragliding og generisk post-grunge musikk i bakgrunnen, så får man alt en misliker med overgangen fra førstefilmens mørke og gufne stemning og stil, til ja, midten av 90-tallet.

Alt er selvsagt ikke total ræv, Stacy Keach gjør ei god innsats i samme rolle som det Lee van Cleef gjorde, mens Buscemi er jo likandes og slesk som alltids, mens en skulle likt å fått se mer av den creepy sjefskirurg gærningen spilt av en nesten ukjennelig Bruce Campbell, for der lå en langt mer ekkel og fryktinngytende bad guy i vente, men blunker du et par ganger for mye, har du gått glipp av ham.

Tross av at en misliker sterkt den musikalske retningen oppfølgeren tok, så var nå det oppdaterte themet slettes ikke gærent, og tja, fikk litt mer igjen denne gang, enn tidligere, så da blir det en veldig snill:

6/10

The Long Good Friday (1980) av John Mackenzie

"Who's big enough to take you on?"

I London by er det ingen tvil om at det er mafiasjefen Harold Shand (Bob Hoskins), som styrer den mindre glamorøse siden av byen, og da mye grunnet ei årrekke med ro og fred, der tidligere problemer har blitt greit fjernet. Men Harold har ingen ønske om å kun holde seg til innland, han vil eksportere sin virksomhet, og hale i land ei gigantisk avtale med den amerikanske mafiaen. Det er bare et stort problem, og det er at akkurat i det dealen skal bli gjennomført, så ankommer ei rekke dødelige og skremmende trusler, fra en ei tilsynelatende usynlig fiende. Og av en sånn type, at selv den amerikanske mafiaen, ikke vil bli værende lenge nok til å finne ut hvem som står bakom det blodige kaoset.

Bob Hoskins leverer kanskje sin aller beste rolleprestasjon, da som den karismatiske, overambisiøse men nådeløse London gangsteren Harold Shand, der i søket etter å utvide businessen sin, har endt opp med å nærmest miste bakkekontakten med underverden.
Og tidspunktet for dårlig nytt, kommer meget ubeleilig i det han jobber hardt for å få stand ei kjempe deal med sine amerikanske "kolleger", der blir alt annet enn imponert over det plutselig kaoset, og gir Shand 24 timer til å løse sitt "lille" problem på, før de ser seg om etter mer egna partnere.

I frykt for å se hele sitt imperium falle i ruiner, må Harold forsøke å håndtere mellom å være ei slu og respektabel businessmann, en hensynsløs detektiv, freds megler og ikke minst ei trøstende familie mann og venn. Dette blir selvsagt alt for mye for en mann å håndtere alene, og da er det jo greit å ha ei vakker og sterk kvinne ved sin side, noe Helen Mirren gjør meget godt.

Hennes karakter er i sterk kontrast, til de mer typiske unge bimbo-trofe damene, i lignende gangster filmer, da hun fremstår like ambisiøs og pågående som sin elsker og partner, men også som et "moralsk kompass", i dårlige tider.

Filmen har mest sannsynlig aldri sett eller hørtes bedre ut (hvert fall av de utgavene man har vært innom tidligere), og her har Arrow Video gjort ei kjempejobb med å restaurere og oppgradere bilde, lyd og nei, på høy tid at en fikk tak i dette britiske mesterverket på Blu-ray format.

Liker hvordan Harold Shand og hele hans livsstil blir levert, da med ei svær luksusyacht som ville nok helst hørt mer hjemme i Miami enn å bli parkert utenfor ei sliten og fæl gammal båthavn i London. Men det er mye av sjarmen med britiske gangster filmer som Get Carter eller The Long Good Friday.

De er kanskje ikke like glamorøse, veltalende eller kule, mens karakterene i perioder fremstår mest som noen helt "ordinære" typer, som man kunne truffet på ei hvilken som helst fotballpub. Men klart, nå ble vel også det gjort slik, for å få amerikanerne til å fremstå litt mer ovenpå, men det fungerte utmerket.

Alt i alt, ei fantastisk krim-thriller, kanskje en av 80-tallets aller beste, og altfor lenge siden forrige gjensyn, da ble det "kun" ei 9/10, men denne gang stemte absolutt alt, og går hele veien til den mest fortjente toppratingen på veldig lenge.

Musikken må også nevnes, spesielt åpningstemaet, der minner litt om ei slags disco versjon, dersom ABBA og Alan Parsons Project hadde slått seg sammen og i andre steder ut, får en nærmest slasher lignende stemning, og nei, tror jeg stopper her. Liker man gangsterfilmer så er denne et must, mer er det i grunn ikke å si, god natt.

10/10

"SPOILER ALERT" Har man ikke sett filmen før, så lukk øya eller se vekk "SPOILER ALERT"

Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes (1984) Hugh Hudson

"This is not the world John. Just the edge of it."

Ut av et tragisk båtforlis mot slutten av 1900-tallet, klarer et desperat ektepar å overleve i jungelen, alt mens kvinnen gir liv til en liten sønn.
Men grunnet tøffe forhold og potensielle farefulle konfrontasjoner fra ei lokal flokk med aper, resulteres det i at menneskene til slutt taper, men der noen i apeflokken likevel velger å ta på seg moderollen for den nyfødte og forsvarsløse menneskebabyen. Mens tiårene raser av sted, vokser den lille ungen opp til å bli en sterk skikkelse i flokken, fullstendig uten viten om at han egentlig er arving til en av Englands mest velstående familier.

Ei meget god eventyrfilm det her, som en ble først tipsa om for et par år tilbake via det gamle forumet/tråden om 80-talls film, og tror det var Navarone73 som bringte den opp, og fikk lyst til å se den en dag.
Glad man omsider gjorde det, for ja, første halvdel foregår langt uti den dypeste jungel, hvor naturen og den sterkeste rett rår, men overgangen mot den mer "siviliserte" verden, den blir nok litt for tøff for "Tarzan" eller John Clayton (Christopher Lambert) å takle, der hjemmelengsel og følelsen av å ikke høre hjemme blant den Engelske fiffen, stadig rår.

Ian Holm gjør en sterk innsats som en blanding av mentor, farsfigur og moralsk støttespiller, mens Andie MacDowell visstnok debuterer som vakre Jane.

8/10

The Public Enemy (1931) av William A. Wellman

"You don't give, you take."

Nesten glemt bort denne tidlige gangsterklassikeren, der lå støva ned i filmboden, og glad en omsider fant veien til den.
Og i likhet med andre klassiske krimfilmer som Little Caesar (1931) og Scarface (1932), får en servert ei lignende opp og fremadstormende historie, der starter opp i fattige kår, før man plutselig er rett over i store og raske penger, men der bakom all glamouren, vakre damer og festligheten, skjules en tragisk endelikt for vår "helt", spilt mesterlig av James Cagney.

Av nevnte gangstertrio, er det overraskende hvor gjennomført stødige og friske i dialog, karakterer, tempo, replikker, stemning samt action, alle greide å levere så masse av, og likevel unngå at de blir for like hverandre, da en sliter litt med å velge ut en enkelt favoritt. Men en kommer nok ikke unna med at The Public Enemy scorer litt ekstra på sitt mer ungdommelig preg, grunnet Cagneys tilstedeværelse, og nei, må forsøke å få sett litt mer av disse eldre gangsterfilmene, for har virkelig fått sans for dem, og kan jo legge til at filmen man så i kveld, maktet å komme med noen solide actionscener, men uten å måtte ty til (klart, på den tid var vel det som ble servert via avisene og nyhetene fra virkelighetens verden, langt verre enn det filmbransjen klarte å gjenskape) vulgær voldsbruk, mer fokus i retning lydeffekter og ansiktsuttrykk, som jo gir et greit hint om hva som er i ferd med å skje, eller har nettopp hendt.

Alt i alt, DVDen man handla inn for et par år tilbake, kom med ei nyere versjon fra midten av 50-tallet, som en kunne velge å se, men gikk for originalutgaven, da en oftest foretrekker det slik, og mulig en får vurdere om det er noe vits i å se den alternative en annen gang.


8/10

Undercover Blues (1993) av Herbert Ross

Ei real nedtur av en action "komedie", der et et tilsynelatende lykkelig ektepar (Kathleen Turner og Dennis Quaid) i hop med en liten baby, samt planer for en fin ferie ned i sørstatene, plutselig blir kalt tilbake i arbeid, da som topptrente agenter for å stoppe en ond skurk.

Huff, kun sett fordi man er glad i Turner, og spesielt komedie forsøkene fra samme tid, type V.I. Warshawski (1991) og Serial Mum (1994).
Dessverre fremsto Undercover Blues, mest som ei selvgod og smertefull "morsom" blanding av Hudson Hawk (1991) og True Lies (1994), og selv om førstnevnte ofte blir fremhevet som en av Brucerns store flopper, så har den vokst ved senere besøk, mye grunnet de eksentriske karakterene og spesielt kjemien mellom Willis og Danny Aiello.
Noe slikt er ikke å finne i Undercover Blues, minus kanskje innsatsen til Stanley Tucci, som den heller fargerike "Muerte!!!", ei temperamentsfull skurk der blir konstant ydmyket og latterliggjort, og små moro første gangen, men deretter og ut, blir det syltynt og etter hvert bare slitsomt, så da slenger vi like greit på med samme spøk og scenario, ørten ganger til, gjenom hele filmen.

Legger man til grusomme Fiona Shaw som bad guy, ja da har man en sikker nedtur i vente.

Nei, denne skal rett ut igjen, men først skal den trampes flat, og denne sørget for å ødelegge hele fredagsfilmrytmen, hater når slikt skjer, og glemt helt hva en så senere den kvelden, for motivasjonen var helt i bånn.

Til mitt "forsvar", så fremsto den tyske DVDen man nylig handlet inn, (da med et langt mer tilbakelent cover) som mer lovende, men å kjøpe film basert på artwork/filmposter alene, har sjeldent vært suksess, og nesten synd en ikke kom over ei DVD med den som ble posta øverst, for da hadde en tvilsomt handlet inn filmen, hvert fall denne runden. Når en får babyer med solbriller og douchebag glis, tja, det betyr sjeldent noen stor komedie
ala "Laugh out loud funny" type underholdning, mer smerte, og tortur i vente.

3/10

Tammy and the T-Rex (1994) av Stewart Raffill

"Is that really you in there? Oh Michael, what have they done to you!"

Når den voldelige psyko-ekskjæresten til Tammy (Denise Richards) får nyss om at hans tidligere utkårede har ei ny type på gang, bikker det dramatiske trekantdramaet over i en hevnfull og ond spøk, hvor Tammys nye flamme (Paul Walker) ender opp som livstruende skadet.
Håpet henger så i ei tynn tråd for det nyforelskede unge paret. Men "redningen" ankommer, i det den meget tvilsomme Doktor Wachenstein (Terry Kiser), slår til med ideen om å putte den uskadde hjernen til pasienten, inn i kroppen til en mekanisk dinosaur.

Veldig glad man omsider fikk kjøpt inn og sett denne artige og veldig underholdende b-filmen, som en ikke hadde hørt om før for knapt et par år tilbake, men i følge regissør Stewart Raffill, har filmen funnet et helt nytt publikum, mye grunnet Youtube og det med at enkelte glemte filmperler får ei ny mulighet i å nå ut til en ny generasjon med b-film elskere.

Blu-ray utgave til 101 Films er meget god, der bilde og lydkvalitet er upåklagelig, og artig bonus materiale, der Raffill forklarte at de hadde knapt med budsjett eller tid på seg, men hvor alt bare likevel lot seg gjøre, litt etter litt, og hvor bitene til slutt falt på plass, på ei måte som tvilsomt ville vært mulig å få gjennomført i dag.

Regissøren og produsent kona hans, fikk nyss om at ei Tyrannosaurus Rex mekanisk robot fra Sør-Amerika, var tilgjengelig å låne for ei 3-4 ukers periode. Og tja, hvorfor ikke utnytte Jurassic Park og dinosaurmanien som herjet stadig, da med å slenge i hop et kvikt manus om ei kjærlighetsdrama, hvor ei ung tenåringsjente må forsøke å hjelpe hennes dino-kjæreste med å finne ei ny menneskekropp, samt sloss med alt fra psykotiske ekskjærester, skyteglad politi, til sinnssvake doktorer, og ut av alt, fikk man ei meget sjarmerende og morsom film, der makter å levere akkurat hva man hadde håpet på forhånd.

Så nei, definitivt ei potensiell kult-film, som en skal se igjen flere ganger senere.



Klart, det hjalp godt på at man får ei smellheit 17-18 år gammel Denise Richards, samt Terry Kiser i nok en ny runde som slesk og eksentrisk gærning, og nei, kan trygt anbefales om en ønsker seg noe annerledes på filmfronten.

7/10

Cop (1988) av James B. Harris

"Innocence kills. Believe me, it kills! I see it every fucking day of my life!"

I over et tiår har ei rekke unge kvinner blitt systematisk fjernet, da gjennom fatale møter med et nærmest identisk dødelig utfall. Og der først nå, mange år senere, havner så rett i fanget til en pågående detektiv (James Woods), som skaffer seg stadig mindre venner, når han foreslår at de har med en stadig aktiv seriemorder å gjøre.

Gjensyn med denne småglemte 80-talls krim-thrilleren, der James Woods nok en gang leverer varene, da som ei småslesk med som alltids likandes type, og i likhet med Best Seller (1987), skulle en ønske han gjorde lang mer av lignende type filmroller, for passet han utmerket.

Handlingen, stemning og karakterene, føles litt ut som noe der hører mer hjemme i 90-talls krim-genren, da med ei slu og brutal seriemorder der alltids er et skritt foran, legger igjen blodige visittkort med skrift og sitat på speiler, vegger osv, som jo ble nærmest ei egen krim-klisje på midten av 90årene.

Man har jo også scener der muligens hinter mer om hva Charles Bronson gjorde i mer mørke krim-hevnerfilmer ala 10 to Midnight (1983), uten at en skal gå for mye inn på det, men liten tvil om at Cop er langt bedre utført og enkelte scener er gjennomført gufne, der det ikke stresses på eller ankommer jumpscare scener, selv om en kunne fort ha blitt frista til å slenge på noen av den slags.

En av favorittscenene, må være tidlig ut, etter at Woods kommer hjem fra ei helt "vanlig" arbeidsdag, og blir etter litt eventyrtid med sin datter, møtt av sin "kjære" hustru, og ja, fruen er selvsagt ikke så imponert. Men som Woods karakter forsøker å legge det frem, han ser ingen vits i å male verden om til ei dans på røde roser, der alle søte små jenter en dag vokser opp, og får sin kjekke og rike prins, for deretter leve lykkelig i alle dager.

Nei, uskyld dreper, det vet han alt om, for han snubler daglig over tidligere "prinsesser", som har møtt på en "drømmeprins" for meget, og ja, det er ikke noe pent syn.

Charles Durning dukker opp her også, liker fylliktrikset de kjører, så har man Raymond J. Barry, kanskje mest kjent (for en del) som den smugge drittsekksjefen til Robert Duvall i Falling Down (1993), samt flotte Lesley Ann Warren, der virket å være meget røyke sugen.

Alt i alt, ei tidvis stødig og velspilt film, der muligens drar seg på litt for lenge, kunne vært nedjustert med ei 10-15 minutter, men glad en fikk tak i ei tysk Blu-ray versjon, med bedre bilde og lyd, men er man fan av Woods eller 80-talls film, så er denne absolutt verdt å gi ei sjanse.

7/10

The Thing (1982) av John Carpenter

"Somebody in this camp ain't what he appears to be. Right now that may be one or two of us. By spring, it could be all of us."

Det skal vise seg å bli en litt annerledes start på dagen for den amerikanske besetningen på utpost 31 i Antarktika, når de vekkes av skudd og eksplosjoner fra et litt vel nærgående norsk helikopter. Og det som først virket som ei spesiell "spøk", blir brått snudd om til blodig alvor, når en av nordmennene stormer frem med et gevær og vilt utrykk. Dette medfører i at amerikanerne må ty til selvforsvar, og igjen på bakken ligger en død nordmann og et utbrent helikoptervrak. Uten viten om hva som har forårsaket en slik tilsynelatende sinnssvak reaksjon, velger så en liten gruppe med forskere å ta seg til den norske basen, for å finne ut mer av årsaken. Dessverre skal det helvete som møter dem der, kun være ei ørliten forsmak på hva dem selv snart har i vente.

Enda en stor 80-talls film, der ikke har vært besøkt på altfor lenge. John Carpenters The Thing må være blant de mest gufne og ekle skrekk-sci-fi filmene noensinne, og der kombinasjonen av stemning, paranoia, klaustrofobi, monstrøse skapninger, forferdelige lydeffekter, minneverdige karakterer og nei, alt har holdt seg så utrolig godt, og Rob Bottins fantastiske spesialeffekter pisser fullstendig på alt CGI har å komme med, de er like grufulle og ekle som fascinerende og unike, og så har filmen dette med at jo mer man ser den, jo mer oppdager en ting man kanskje tidligere ikke fikk med seg, og nei, The Thing er ikke bare en av tidenes beste remakes, men helt der oppe med Alien (1979), Aliens (1986), The Fly (1986) og Predator (1987) med tanke på å lage dønn solide monsterfilmer, der på ingen måte undervurderer seeren og makter å gripe tak i deg fra første stund av, og er vanskelig å glemme, selv etter mange gjensyn senere.

Filmen ble vel ingen stor suksess når den kom ut, og virket som mange avfeide den fullstendig, som søppel og dritt, mye fokus og negative sådan, på spesial effektene og at de var for brutale og ekle, men heldigvis er jo filmen så langt mer enn kun å lesse på med litervis av blod og gørr, for sjokkeffektens skyld. De mest gufne og minneverdige scenene er jo ofte det man ikke ser, men vet er der, og godt hjulpet på av utmerket timing, musikken til Ennio Morricone og Carpenters helt spesielle stil i å "ta tempen" på omgivelsene via kameraet sitt, og ikke minst desperasjonen og panikken som etter hvert sprer seg, når besetningen innser at det er ingen vei ut, og ingen å stole på, kanskje ikke dem selv.

Har ofte hørt folk kritisere filmen, fordi vi aldri får se den virkelige Tingen eller originale skikkelsen til dette fæle vesenet som lever av imitere andre skapninger, men tror det var lurt å unngå, for det ville bare blitt ei total nedtur om en endte opp med en liten grønn mann eller noe slik på slutten av filmen. Flere av de fæle ofrene til Tingen, særlig "mennesket" som blir funnet utenfor den norske leiren, er vanskelig å glemme når en først har sett det, og minner litt om hvordan Robert Patricks flytendemetallmonster i Terminator 2 (1991) også hadde ei lignende uttrykk, når det gikk i oppløsning helt mot slutten, og vi fikk aldri helt se den opprinnelige utgaven, men i stedet en slags "best of" av alle dens tidligere "verter" og all smerten den forårsaket.

Av humorbiten elsker jeg hvordan Kurt Russell hele tiden blander Norge og Sverige "Hey Sweden!" og ikke minst lydeffektene i enkelte scener, særlig når det trengs 3-4 mann for å overmanne Wilford Brimley av alle, og lyden av slagene til Russell er så over the top, at jeg kan ikke unngå å humre godt av alt sammen.
Senere har vi Blair (Brimley) sittende alene i et lite skur, ettersom han har nylig flippa ut, og han forsøker å overbevise sine kollegaer at "alt er bare helt bra", og ved siden av ham, er det ei nylig selvlagd hengeløkke, som dingler og nei, mye herlig humor utover, tross alt det blodige alvoret.

Hundescenen kjenner jeg, den går fortsatt inn på meg, og noe med synet av bikkjene som forsøker desperat å bite seg ut av inngjerdingen mens dette ukjente beistet er i ferd med å fortære sine firbeinte "venner", og lydene osv, så nei, definitivt en film utmerket på en sen søndagskveld, med 5-10 minus utenfor og fikk litt lyst til å gyve løs på originalen fra 50-tallet, selv om en har jo sett den en gang tidligere, men var vel et godt stykka unna den senere versjonen til Carpenter.

Alt i alt, ingen forandring i rating, et nær perfekt vintermareritt av ei film, mesterlige effekter, stemning og skuespill, fullt mulig den beste filmen John Carpenter noen gang lagde, og blir så med ei:

10/10

"SPOILER ALERT" Har man ikke sett filmen før, så lukk øya eller se vekk "SPOILER ALERT"

The Terminator (1984) av James Cameron

"There's a storm coming in."

For den ellers så livsglade unge Sarah Connor (Linda Hamilton), blir hennes verden fullstendig snudd opp ned, når den grufulle nyheten om at hun deler ei skremmende likhet med flere nylige døde kvinner, som har blitt funnet overfalt og drept midt på lyse dagen. Og det tar ikke lange tiden før Sarah regner seg frem til at sjansene er meget store for at også hun vil snart dele den samme skjebne, ettersom lista over navnesøstre lokalisert i Los Angeles by, den er i ferd med å viskes ut, og det i et urovekkende tempo.

Ja, det er vel ikke så mye mer å si om dette sci-fi/action mesterverket til James Cameron, som eventuelt ikke har allerede blitt ytret tidligere.
Vurderte å holde igjen til sen sommer, da en liker å se begge (ignorerer fint resten av røkla) Terminator filmene på sene sommernetter, og blitt en del år siden forrige besøk nå, så tenkte at det var jommen meg på tide.

Orker ikke skrive for mye, ettersom det ville raskt eskalert og får heller finne senga, for døgnrytmen har sklidd litt ut, og så har en vel vært innom samme tema i andre film tråder, både her inne og gamle forumet.

Uansett, fint lite å si på action delen, fortsatt like fartsfylt og intenst som alltids, men det er nå de mer roligere stundene, hvor filmen virkelig treffer, og gir seerne en lite puste pause før det er pån igjen.

Tenker særlig på kombinasjonen av Kyle Reese som forsøker midt i alt kaoset, å forklare for ei vettskremt Sarah Connor om ei mulig fremtid for hennes del, men et vaskekte mareritt for hans. Og likevel er disse hendelsene og korte flashbackene, nærmest overlegent det meste som de senere monster budsjett Terminator filmene har prøvd å enten gjenskape eller overgå.

10/10

Horror Express (1972) av Eugenio Martín

"Monster? We're British, you know!"

For de reisende om bord på et elegant eldre tog, blir turen langt mer interessant enn først antatt, når ei stor kiste med et mystisk fossil fra istiden, plutselig forsvinner sporløst. Og bedre blir det ikke, med beskjeden om at det flyr en potensiell morder rundt i vognene på nattetid og sprer total panikk.

Fikk endelig brynt meg på denne spanske skrekk-thrilleren der foregår om bord i et tog med mange interessante og mystiske skikkelser, der selve monsteret faktisk havner langt bakom i rekkene. Og legger man til de sjarmerende herrene Christopher Lee og Peter Cushing, så har man ei oppunder 90 minutter med små artig 70-talls skrekkmysterie foran seg.

Likevel, det kan ikke unngås at nevnte monster og ikke minst effekter fremstår litt vel komisk i perioder, og less is more burde nok vært foretrukket der.
Ellers minner jo monsterets opprinnelse og hvordan det tar for seg ulike midlertidige verter, ikke så langt unna skapningen fra The Thing, og legger en til "hvem kan du stole på" paranoia samt mennesker fanget i iskalde omgivelser, blir ikke sammenligningen helt bortafor. Men ja, som Carpenter utalte det, på slutten av filmen, er det alltids en gubbe i et gummikostyme, eller hårete sådan, og det var noe som kanskje ikke var så lett å gjøre noe med på 70-tallet, når teknologi og slikt ikke gjorde det mulig.

Telly Savalas ankommer et godt stykke ut, men det blir noe lange og småkjedelige scener før den tid, og tja, en godkjent men kanskje også litt små skuffende film, der vil vurderes til et nytt besøk utover året.

6/10

 

In Search of Darkness: Part III (2022) av David A. Weiner

Her måtte jeg jukse litt. Ettersom å svi av oppunder 6 timer! På utallige random snakkende hoder og 2 sekunder om den filmen, og så over i en helt annen, og deretter en mindre minihistorieleksjon innafor den og den undergenren, skuespilleren eller filmregissøren, det hadde rett og slett blitt for mye, basert på det lille som må være igjen å snakke om etter 3 vanvittig overlange filmer.

Så jeg måtte spole meg fremover flere ganger, da en god porsjon lite interessante filmer, historier, og skulle alt bli sett på samme tid, ville man aldri blitt ferdig.

For ja, dette er altså den visstnok tredje og forhåpentligvis siste biten i Weiners nostalgirunking om 80-talls skrekkfilm, og allerede dette året, ligger perioden 1990-94 og mer fokus på skrekk i vente, så åpenbart at her skal det melkes til siste dråpen er spilt.

Synd, for åpnet lovende (som med de andre 80-talls kapitlene), men det er for oppstykket og altfor mye elendige drittfilmer blir fokusert på. Og vi snakker type Shot-On-Video trash, og hvor er man for lengst kommet gjennom bunnen av bunnslammet og det lukter ren desperasjon av alt sammen.
Her skal absolutt alt inkluderes, og veldig irriterende, da man plutselig får hyggelige innslag av virkelig kvalitetsfilm via The Hitcher (1986) og Manhunter (1986), der blir forsøkt innlemmet sammen med masse tilfeldig slasher-møkk, og nei, det føles bare feil, selv om de to sistnevnte innehar langt mer fryktinngytende skurker og scener, enn hva de fleste 80-talls slasherne maktet å by på.

Var klar for å gi den ei svakere rating, men en del hyggelige overraskelser ala Christmas Evil (1980), Trick or Treat (1986) og Phenomena (1985), blant andre. Bidrar i at en fikk okei med underholdning igjen, men lysten på mer av denne nostalgidyrkingen frister mindre og mindre for hver nye 5-6 timers endeløse dokumtentar.

6/10

 

Batman Returns (1992) av Tim Burton

"It's the so-called "normal" guys who always let you down. Sickos never scare me. Least they're committed."

Årets juleforberedelser skal bli ei real prøve for Gothams mørke ridder (Michael Keaton), ettersom en ny mystisk hevner (Michelle Pfeiffer), lusker rundt i gatene på nattetid, alt mens den slu og gjennomkorrupte pengemannen Max Schreck (Christopher Walken) har sine skitne fingre innom det aller meste som kan gå og røre seg på overflaten. Men han får uventet hjelp av underverdenen, når en tilsynelatende fortapt rikmannssønn (Danny DeVito), plutselig stiger opp fra kloakken for å gjøre rede på hvem han egentlig er, samt gjenopprette sitt familienavn.

Joda, et meget underholdende gjensyn med en gammel barndomsfavoritt, faktisk en av de aller første filmene man kjøpte for egne penger på VHS, attpåtil før vi fikk ei VHS spiller i heimen. Så ble mye mas og tjas på venner, naboer og øvrig familie, der eide en slik videospiller, og en av naboene våre hadde tilfeldigvis noen unger som også var filmfans, og mulighet til å spille av Batman Returns. Problemet var bare det, at foreldrene (eller hvert fall en av dem), var religiøse, og når nyheten om at en av barna som så filmen, ble skremt av Danny DeVito som godt maskert skurk kom frem, ble det raskt slutt på all filmkikking på en god stund.

Og tja, kan jo godt forstå at filmen sikkert skapte en del bry for både foreldre og ikke minst de som satsa tungt på produktpromotering, for Batman Returns innehar flust med mørke og nokså marerittlignende stunder, der er som tatt ut av ei skrekkfilm. Legger man til utallige sexspøker og frekke sleivspark, som muligens fløy langt over huet på en 8-9 år gammel gutt, men tvilsomt de mer årvåkne foreldre, så hadde Tim Burton og Warner Brothers et ikke fullt så "barnevennlig" produkt som hva Coca-Cola eller McDonalds forsøkte å selge ut til massene, og det medførte vel til slutt at Burton sa takk for seg, når han innså at en eventuelt tredjefilm ville bli vanskelig å gjennomføre uten mye strengere tøyler og mindre frihet.

Batman Returns er slettes ingen dum julerelatert eventyr-action film, eller vinter underholdning. Men en kommer ikke unna med at det er en skurk for mye her, og skulle så gjerne fått sett mer av Bruce Wayne/Batman og Selina Kyle/Catwoman, der hadde masse kjemi i hop, og i stedet ble det dytta inn stadige random sloss scener, og flyten får aldri helt satt seg til rette.

Men på den annen side, er jeg nå også svak for Christopher Walken og Danny DeVito, som også finner tonen tidlig ut, der nevnte sexspøking går jevnt og trutt:

"Just the pussy I've been lookin' for!"

"Unlimited poontang."

"It's not about power, it's about reaching out to people - touching people - groping people!"

og selvsagt

"I'd like to fill her void."

DeVito er herlig grotesk og komisk på samme tid, der ikke rart en ble skvetten som guttunge når den gikk på tv, og en så grønn og svart guffe tyte ut av kjeften hans, mens han skreik ut om å sanke sammen alle de førstefødte barna til rikingene i Gotham by, og senke dem i kloakken, levende.
Michelle Pfeiffer er og forblir min soleklare favoritt (hvert fall av filmutgavene) Selina Kyle, uten at en trenger å gå mer innpå hvorfor.

Keaton dessverre, får ikke all verden å stille opp med, synd for scenene med Pfeiffer hadde potensiale for noe mer, kanskje ei ny film eller attpåtil spin-off med fokus på Catwoman, men det ble vel lagt dødt, når filmen ikke levde opp til forventingene, samt Burton trakk seg og Keaton fulgte samme vei.

Alt i alt, fortsatt ei meget underholdende film, nostalgi spiller selvsagt mye inn her, men ler fortsatt godt av flere scener og replikker, særlig når han sleske rævslikkeren ankommer med sin kvinnelige kompanjong, og leverer noe ala:

"Synd at det ikke er mye muligheter for å speile deg i kloakken!" etterfulgt av en selvgod latterbrøl, der Oswald Cobblepot også ler med, før han sier noe som: "Det kunne ha vært mye verre, nesa mi kunne ha sprutet blod!" og så "JAFS!" tar han en god bit av nesa til mr. sleaze og Walken avslutter med:

"LETS MAKE A MAYOR!!!!"


8/10

 

Money Plane (2020) av Andrew Lawrence

"Fucking Co-Pilot!"

En profesjonell kjeltring (Adam Copeland) og gjengen hans, blir pådytta ei brutal gjeld etter å feilet deres arbeidsgiver (Kelsey Grammer). Og som et resultat, får de nå ei siste sjanse til å gjøre opp for seg, da ved å gyve løs på en tilsynelatende uoppnåelig oppgave. Den består i å rane et flyvende kasino, der foruten enorme summer, også besitter noen av de mest fryktede skurkene i den kriminelle underverden som medpassasjerer.

Joda, denne hadde man jo hørt mye "bra" om for en tid tilbake, så gikk vel ikke med for høye tanker og tja, viste seg at denne var milevis unna en del crap en dessverre har lidd seg gjennom siste uka (Beyond the Resonator med sine knappe 45-50 minutter, var en langt mer seig og smertefull opplevelse, der føltes mest ut som 3 timer) og Money Plane tross sin ufattelig billige og generiske stil og handling, bidro likevel i noen komiske stunder, hvor en fikk trimma lattermusklene godt.

Kelsey Grammer var nærmest alene med i å bikke den et stort hakk oppover, og fighten i cockpiten hadde potensiale for ei langt mer artig scene, spesielt da helten var spilt av en tidligere Wrestling stjerne. Samme fyr sitter halve tiden bakom spakene, med det samme "intense" uttrykket i øya, og settene innafor dette flyvende kasinoet, fremstår i perioder som noe der Edward Wood Jr. ville vært stolt av, og særlig de "bevegelige" skyene utenfor vinduet, resten så ut som noe random duker og gardiner som slengt opp for dekke over pappveggene.

Lo også godt av scenen der tidligere actionhelt Thomas Jane sitter og leker seg med computeren, og vi får se ei flyvende drone med pistol som plaffer ned bad guys, og hele greia sjangler seg ut og inn av bildet, og nei, igjen vanskelig å ikke tenke på de flyvende papptallerken i snor ufoene til Ed Wood i Plan 9 from Outer Space.

Tross for ei tid på knappe 80 minutter (til og fra), er det mye dødtid her, og hovedrolleinnehaveren er så gjennomført tam og forglemmelig, at det er like greit at han forsvinner og lar sine mer fargerike kollegaer samt Kelsey som gangstersjef få stå for underholdningen.

Usikker på hvor mye budsjettet var på, og som ikke minst var igjen etter at mesteparten sikkert gikk rett i lomma til Grammer, Jane og tja, blunker man en gang for mye, så vil du gå glipp av Denise Richards, som knapt er med her.

Alt i alt, en dårlig film, men det var ingen overraskelse. Forventet nesten noe langt verre, med tanke på den fæle ratingen/omtalen, men en film som inneholdt flere artige scener og aldri ble drepende kjedelig, kan jeg ikke gi noe svakere enn:

3,5/10

 

The White Buffalo (1977) av J. Lee Thompson

Ei tidvis interessant og velspilt western-eventyrfilm med litt skrekkbidrag, der tar for seg fortellingen om en monstrøs hvit kjempebøffel, der virker å hjemsøke vår antihelt Charles Bronson, som setter ut på ei livsfarlig ferd, dypt inn i villmarka. Men han finner snart ut at han er ikke alene om å forsøke å innhente og nedkjempe dette tilsynelatende ustoppelige beistet.

En av de sene 70-talls Bronson filmene man lenge har hatt på vent, og fikk omsider med seg i natt. Ville så gjerne få mer utbytte av den, men føltes ut som ei spennende og interessant vinkling på den sikkert da, godt oppbrukte westernfilmen. Med ei slags Moby Dick/Jaws monsterfilm om menneskets besettelse og grådighet, satt uti villmarka fremfor det store blå havet.

Bronson gjør en solid innsats, tøff som alltids men på ingen måte helt uovervinnelig, der det er kjekt å ha gode og trofaste venner, spesielt i slike hardføre omgivelser.

Musikken er av John Barry og flere steder ut for man litt hint av og til, om ting som skal komme mye senere, i hans langt mer kjente bidrag til Dances with Wolves (1990), samt at enkelte scener også virker å ha kanskje hatt ei ørliten innflytelse på nevnte Oscar vinner. For Bronsons karakter har en lengre alvorstale med sin store indianervenn Will Sampson, og der sistnevnte tror at det stadig er mulig å overvinne den hvite mann, men Bronson forklarer at det slaget er for lengst tapt, da den hvite mann vil bare komme i hopetalls, uke etter uke, år etter år, alt mens våpnene og grådigheten deres blir større.

Ellers mange kjentfolk som dukker opp i større og mindre roller, deriblant Ed Lauter, Martin Kove, Kim Novak, John Carradine, Slim Pickens og selvsagt Jack Warden.

Ei sånn film man mulig vil se igjen senere, og kanskje sprette opp et ørlite hakk, men inntil da stopper det på ei godkjent:

6,5/10

 

Ravenous (1999) av Antonia Bird

"The frightening thing about escape, though...the chance you might end up someplace worse."

Grunnet sin "heltemodige" innsats under den meksikansk-amerikanske krigen, blir kaptein John Boyd (Guy Pearce) gitt i oppdrag å legge turen innom ei avsidesliggende utpost ved navn Fort Spencer. Der får han knapt satt foten innafor dørstokken, før ei mystisk og halvdød fremmed (Robert Carlyle) ankommer med en meget urovekkende historie.

Snakk om ei real "appetittvekker" av en herlig Westernfilm med ei mildt sagt spesiell vinkling, og for noen skuespillprestasjoner av herrene Guy Pearce, Robert Carlyle og Jeffrey Jones.

Tidspunktet for å bryne seg på en slik makaber film, er nok ikke helt tilfeldig. Ettersom en har i det siste vært ganske så interessert i ulike historier omkring de tusenvis på tusenvis av europeiske og eventyrlystne nybyggerne, der kom i hopetalls over det store Atlanterhavet, og fra perioden 1839 til 1869 var det de fleste hadde mer eller mindre til felles, et ønske om et bedre og rikere liv i Amerika.
Problemet var bare det at altfor mange var fullstendig uforberedt på hva som egentlig kom til å møte dem langt uti villmarka, og sammen med mange manipulerende og falske lovnader om gull og grønne daler i andre enden, så var det fint lite nyttig info om de endeløs og farefulle strekningene der skilte dem fra et nytt og forhåpentligvis bedre liv.

Det tok lang tid før godkjente guidebøker med livsnyttig informasjon rundt det å kunne overleve uti det ville kom på markedet, om hva en skulle pakke med seg av proviant, medisiner, klær og våpen, ikke minst riktig opplæring i benytte seg av skarpladde pistoler og geværer.

Legger man til forhastede og dårlige beslutninger, hadde man ei sikker oppskrift på fiasko og verre, der noen reisefølger ble bokstavelig talt tatt fullstendig på senga av moder natur, og hvor det som siste utvei ble tydd til noen forferdelige virkemidler for å overleve.

Og det er vel i grunn dette mørke kapitlet som filmen Ravenous tar spesielt for seg, der kannibalisme og overlevelse blandet inn med feighet vekker frem uante følelser, og foruten nevnte skuespillbidrag fra trioen øverst, benyttes det vakre fjellandskapet sammen med all den "spretne" musikken av Michael Nyman og Damon Albarn, i at dette definitivt var en langt mer givende film enn forrige besøk.

 

Da visste man ikke helt hva en skulle få i retur. Og joa, likte den, men var kanskje ikke helt overbevist, slik som nå ved et senere gjensyn.
Kanskje ikke en som vil egne seg for alle, men har man sans for western-skrekk ala Bone Tomahawk (2015), så burde jo denne være et must.

Alt i alt, ei fantastisk film, der blander skrekk, spenning, beksvart humor og ja, kommer jo med et vanvittig stødig galleri av førsteklasses karakterskuespillere, så da må det bli 2 hakk opp siden sist:

9/10

Endret 4. mars 2023 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Lock Up (1989) av John Flynn

"Rape this!"

Frank Leone (Stallone) har kun et par uker igjen av fengselsdommen, og alt virker å være i den skjønneste orden. Men grunnet ei tidligere hendelse fra fortiden, blir han et offer for ei lei og personlig hevnaksjon, der medfører i at Leone så havner rett i helvete på jord, hvor en gammel kjenning (Sutherland) ønsker ham hjertelig "velkommen", og vil igjen gjøre alt som står i hans makt for at Franks gjenværende tid bakom murene skal bli et vaskeekte mareritt.

Fikk lyst til å se igjen denne, og blitt en god stund siden forrige besøk. Sylvester Stallone har jo gjort sin porsjon med fengselsfilmer opp gjennom årene, og Lock Up ville vært ei utmerket drikkelek film, for det spares ikke på klisjeer og stereotypiske karakterer her nei, og i flere steder ut sitter en nesten i latterkrampe, over alt det parodiske som foregår.

Sly har så vidt rukket å blitt slept ut av det første fengselet, der fremstår som ei idyllisk dans på røde roser, og ja, hva venter i fengsel nummer 2? En hevnfull og sadistisk bestyrer (Donald Sutherland) og hans mer enn skyteglade bondetamp betjenter, og tar ikke lange tiden før torturen ankommer med juling og drapsforsøk, så venter "bli kjent med" og "navneleken" med sine medfanger, der flere er minst like trigger happy, men har da en litt annen type "pistol" som er klar for avfyring.

De klassiske innsatte personlighetene blir kjapt stilt opp på rekke og rad, med den noe enkle men godhjerta bamsen, den barnslige og uskyldige yngre fangen som trenger desperat ei veiledende eldre mentor eller farsfigur å se opp til, den sleske "jeg har alt av det du trenger" handyman karakteren du selvsagt ikke må stole på, og ja, lista går videre og videre. Legg til Danny Trejo, som alltids virket å dukke opp i en hvilken som helst fengselsfilm eller scene fra det tiåret, og Sonny Landham som sjefsrasshøl i skolegården, så har man hvert fall ikke ei kjedelig 100 minutter med sen 80-talls film å gjøre med.

Klart, alle er ikke slemme, der John Amos tidlig ut fremstår som ondskapen selv, men selv han finner ut at det går kanskje litt vel hardt for seg mot de innsatte, og nei, selvsagt ingen stort drama, for alt går jo rett etter fengselsfilmboka, og hvor mange ganger ut gjentas det at Stallone har kun "3 uker igjen av tiden"?

Men av alle de latterlige forsøkene på tårevåte stunder, så kjente en jo at scenen der rasshøla gikk hardt til verks på den gamle restaurerte bilen, den gikk inn på meg.

Alt i alt, milevis unna å være blant de bedre av denne type underholdning fra det tiåret, men er man ute etter en god latter og lett underholdning, hvor en fra første stund vet nøyaktig hva som venter i neste scene, så er jo dette helt godkjent lørdagsunderholdning.

6/10

[Delvis]

Escape from New York (1981) 

Så denne igjen nå. Sett den 1 gang før, sannsynligvis på 80-tallet. Skjønner sammenligningen med Terminator, spesielt musikken. Som jeg er enig i var bra. Visuelt sett gav det meg mer assosiasjoner til Bladerunner, og merkelig nok Dune fra samme tidsperiode. Tror den merkelige figuren som Frank Doubleday framstilte, var med på å forsterke noe av det. Scenen der han møtte opp for Hauk i begynnelsen, tilrettela en genial inngang til en sånn bizarr fremmed atmosfære på et vis. 

Dette var 1981 som er en tid siden. Syns likevel den største skuffelsen var, at filmen har tålt tidens tann noe dårligere enn like gamle og eldre filmer. Da mtp at det var nesten som å se en VHS-film på Blu-ray. Du fikk ikke den nærheten som selv eldre filmer noen ganger gir, nå de kommer på Blu-ray. Blant annet. Der var i det hele tatt noen mer utdaterte opplevelser enn jeg hadde regnet med på denne.

7/10 
 

Endret 6. mars 2023 av Delvis

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (17 timer siden):

Tror den merkelige figuren som Frank Doubleday framstilte, var med på å forsterke noe av det.

En meget dyktig karakterskuespiller, der jeg skulle likt å ha sett i langt større roller. 

Synes han balanserte fint mellom det litt små "komiske" og likevel truende, som ei slags creepy punker utgave av Peter Pan. Tror han ville gjort seg godt i rollen som vampyr eller noe lignende på den tid.

Delvis skrev (17 timer siden):

Du fikk ikke den nærheten som selv eldre filmer noen ganger gir, nå de kommer på Blu-ray.

For min del synes jeg Escape form L.A. fremsto langt mer datert enn originalen, kanskje noe med den tunge overbruken av CGI effekter og der 1981 filmen hadde ei mer minimalistisk preg gående, som skyldes nok et mye strammere budsjett. 

Har kun filmene på DVD, og lenge vurdert å oppgradere et par av Carpenters klassikere i Blu-ray, men får se an, The Thing (1982) var jo en der kom meget godt ut i en nyere versjon, men ikke alltids det blir like vellykket.

[Frank.N.Steen]

Hender man begir seg ut på noe impulsive og nyere usette Stallone "klassikere", og burde ha lært leksa mi fra de tidvis fæle Escape Plan oppfølgerne, der 2ern var så dårlig at det var ikke noe morsomt en gang, bare trist å se disse aldrende heltene ta på seg slikt søppel:

Backtrace (2018)

Enda ei trist generisk DTV actionfilm, hvor de har huket tak i to aldrende helter og slengt inn noen fullstendig ukjente navn i de resterende rollene, og man ender opp med å se Sylvester Stallone bytte mellom å se totalt likegyldig og veldig forvirret ut, alt mens en eller annen random "stuntnakke" gjør resten av innsatsen.
Matthew Modine derimot, virker å jobbe litt mer for føden, og har antageligvis bidratt litt mer enn kun å stille opp et par timer, og så forlate settet igjen.

Et forsøk på å gjøre ei krim-rans thriller, med noe døll action hivd inn, men tiden sto nærmest bomstille tidlig ut, og vanvittig mye close-ups og bruk av shaky-cam, sikkert for å distrahere seerne fra et dørgende kjedelig plot og karakterer, og selv om den ikke er like fæl som Expendables 2 (som ble lagd samme året) er nok dette noe av det verste en har lidd seg gjennom som Stallone fan, de siste årene.

Trøsten får være at en ikke kasta bort 159 kroner på DVD eller mer på ei overprisa import utgave, samt at det finnes visstnok en forlenget versjon, da med 5-6 minutter ekstra med "intens action".

3/10

Vel, trøsten var nå at en også koste seg med gjensynet av denne artige Rutger Hauer filmen:

Split Second (1992) av Tony Maylam

"We need to get bigger guns. BIG FUCKING GUNS!"

London by har med årene blitt forvandlet om til å bli et søkkvått helvete, overfylt med kloakk, rotter, søppel, inkludert den menneskelige varianten.
Men det er likevel noe langt mer faretruende uti alt kaoset, enn noen firbeinte hårete gnagere og regnfylte dager, ettersom byens innbyggere blir stadig påminnet om det groteske arbeidet til en brutal seriemorder, der har ei greie med å "stjele" hjertene til sine offer, og legge igjen en liten gave til politiet.
Og den lite takknemlige oppgaven med å spore ned denne morderiske gærningen, havner så hos den skyteglade veteranen Harley Stone (Rutger Hauer), som har sett litt av hvert, og med seg på slep må han drasse rundt sin nyansatte yngre makker Dick Durkin, og hvor duoen snart finner ut av at det er ikke noe vanlig menneske de er på jakt etter, men en monstrøs skapning som kan dreie seg om en slags mutert blanding av menn og skadedyr.

Kanskje ingen klassiker av ei Rutger Hauer film, men underholdende og tidvis komisk er den nå, der den sjokolade gnafsende og kaffe avhengige Hauer flyr rundt i London by og plaffer løs på rotter og muterte beist, mens han skriker DIIIIICK, DUUUURKIN og tar seg en time-out med sigar før det er pån igjen med brøling og mutantjakt i kloakken.

Morderen flyr rundt å stjeler menneskehjerter, og legger igjen blodige skrevne visittkort på speil og overflater, og tja, de som forventer mye monster moro, vil bli kanskje litt småskuffa, for tross av å kline beistet på samtlige DVD og Blu-ray cover (ser litt ut som ei blanding av Predator og Venom), så dukker det ikke opp før det er nesten over og ut, og selv da må en følge godt med, hvis ikke vil en kanskje gå glipp av det.

Heldigvis er filmen langt mer enn kun nevnte skurk, og Hauer burde fått langt mer av denne type heroiske hovedroller å bryne seg på, selv om denne kanskje ikke er helt i toppsiktet, gjør han ei meget godkjent innsats.

Flotte Kim Cattrall er også med, og ler alltids godt av scenen hvor hun skriker for full hals, og Hauer kommer løpende og tror noen er i ferd med å bli drept, kun for å finne ut at dama tok feil av varmt vannet og kaldt vannet.
Så har man den klassiske buddy-cop klisjeen, hardfør og grinete veteran møter streit og etter boka yngre ny makker, og i andre roller finner man Pete Postlethwaite som den stereotypiske drittsekken på arbeidsplassen, som alltids havner på kant med helten, og den sinte sjefen spilles av Alun Armstrong.

Alt i alt, ikke mange årene siden forrige besøk, men kjøpt inn i høst via Blu-ray og 101 Films Cult Collection, dessverre ei så som så versjon, ble ikke spesielt imponert over bilde kvaliteten, kontra min mye eldre skandinaviske DVD, som attpåtil kom med tekst og trailer, mens eneste denne nyere inneholdt var valg av kapittel og noe klipp fra ei japansk utgave, som bonus. Men er man fan av Hauer, så hender det en double-dipper i håp om ei liten oppgradering av enkelte av hans filmer, og denne var ei litt små kjip påminnelse om at en kunne like greit bare holdt seg til den man allerede eide fra før, og brukt pengene på noe annet.

6/10

 

Og denne noe glemte sci-fi/action perlen fra midten av 90-tallet kvelden før der igjen:

Strange Days (1995) av Kathryn Bigelow

"I'm sorry this has to be your first playback."

Mens resten av verden forbereder seg til den store festen der er år 2000, fortsetter den tidligere politimannen Lenny Nero (Ralph Fiennes) å leve av å selge tvilsomme private videoklipp til høystbydende i en bransje som har bare blitt tøffere og mer kravstor med årene.
Så mens folk flest virker å leve i nuet, henger Nero stadig igjen i ei håpløs romantisk boble kalt fortiden. Men den slags uskyld kan aldri viske bort alt det fæle som han må igjennom, før det er så over til det neste store oppdrag. For plutselig får han slengt i fanget, et meget forstyrrende og litt vel i overkant brutalt opptak. Et som kan få fatale følger, og ikke bare for ham, om det skulle havne i feil hender.

Begynner å bli en stund siden sist besøk, og må ha vært noe kluss i ratingsystemet, for ser at for 11 år siden ble det kun 6/10, men denne er da langt bedre enn en skarve terningkast 4.
Filmen huskes som en av de aller siste man så før den store festen med overgangen til år 2000, og ble kjapt ei liten favoritt, som ikke lenge etter ble noe overskygget når en omsider fikk The Matrix på VHS.

Strange Days og særlig Ralph Fiennes bidrag, minner jo veldig om ei blanding av Harrison Ford i Blade Runner, men kanskje i en noe mer slesk og gatesmart versjon ala James Woods fra Videodrome. Kjemien med flotte Angela Bassett er toppers, og Tom Sizemore leverte nok ei minneverdig innhopp, mens Juliette Lewis hadde man et godt øye til på den tid.

Burde forsøkt å gå tilbake å se denne litt oftere, kanskje mer rundt nyttår, men glad en omsider tok et nytt gjensyn og tja, er det noe å trekke litt fra på, må det være spilletiden oppunder 2 timer og 20 minutter. Siste akt drar rimelig på, og enkelte scener bikker over i det nær småkomiske, men nei, definitivt ei som var utmerket søndagsunderholdning, og blir så med en:

8/10

[Frank.N.Steen]

Grizzly II: Revenge (2020) av André Szöts

Når hennes to små bjørnunger blir brutalt skutt og drept av en ulovlig viltjeger, bestemmer bjørnemammaen at dette skal hevnes, koste hva det koste vil. Og hva passer vel ikke bedre da, enn å legge til rette ei gigantisk rockekonsert, i nøyaktig samme område hvor en morderisk kjempe grizzly herjer rundt i skog og mark.

Alltid hatt sans for Grizzly (1976), der heiv seg på trenden til Jaws (1975) og inneha et morderisk beist fra dyreriket der ødelegger sommerferien og de store planene om å tjene svære penger på utvidelse av turistindustrien.
Grizzly var selvsagt ikke i nærheten av å matche nevne klassiker, men var nå likevel en av flere artige og underholdende b-film monster utgivelser fra den tid, og ble vel også såpass til hit, at det lå litt i kortet at noen omsider ville pønske ut ei billig cash-in.

Grizzly II skulle jo foregå i Yellowstone Park, men ble visstnok spilt inn i 1982-83 over i Ungarn og gikk under titler som Grizzly II: The Predator og The Concert. Men i stedet for å bli utgitt sin helhet, ble filmen liggende uferdig i flere tiår før ei bootleg ankom Youtube og medførte til at etterspørselen til slutt fikk noen til å innse at her kunne man forsøke å ferdiggjøre denne tapte "klassikeren", og ja, nesten 40 år senere og The Revenge er altså det man fikk igjen.

Gikk vel ikke inn med for høye forventninger, ettersom en tidlig ut skjønte hvem som hadde faktisk sett filmen og at samtlige 10/10erne virket litt for tvilsomme, som alltids med IMDb sine omtaler.
Men det lages ikke for mange slasher-thrillere med ei morderisk og hevnfull mammabjørn, selv om i disse dager er det mulig at kokain bamsen og den med ei morderisk Ole Brumm, kan bistå i at det vil bli langt mer av bamse brakar-slashere fremover.

Flust med kjentfolk er det jo, der Grizzly II pusher tungt på George Clooney, Laura Dern og Charlie Sheen, men denne trioen ankommer jo tidlig ut, og skrives så kjapt ut igjen, og det varer vel knapt mer enn maks 4-5 minutter i totalen.
Men i 1983 var jo alle nevnte langt fra å være særlig til stjerner eller kjentfolk, Sheen skal visstnok (sies så) ha sagt nei til en rolle i The Karate Kid og heller takket ja til Grizzly II, og vel, karrieren hans kom seg jo utover det tiåret, men må likevel ha føltes rimelig kjipt å se hvor ting endte med valg av film og rolle.

De som derimot henger godt med her, og var nok langt mer gjenkjennelige den gang, var Louise Fletcher og John Rhys-Davies.
Men ei annen fremtidig ung stjerne var jo flotte Deborah Foreman.

Det er ikke vanskelig å se hvilke scener som faktisk er fra originalen og hvilke som ser ut som de er hentet fra en langt nyere og generisk DTV/VOD drittfilm. Legg på en latterlig scene med et band som fremfører ei åpenbart splitter ny låt, midt oppi det som skal være ei typisk 80-talls konsert.
Så har man alle naturscenene med rådyr, bjørnunger og solfylte trær, som også benyttes tungt for å hale tiden ut enda mer.

Nevnte konsert innehar også noen av de mest bedritne 80-talls låtene og opptredener en kan huske å ha sett på veldig lenge, nesten synd de ikke er lastet opp i sin helhet, for de som sto for den mest imponerende skuespillerprestasjonen i denne filmen, var jo ikke noen av de nevnte kjentfolka, men stakkarene som faktisk hadde betalt for å oppleve slik søppelmusikk og attpåtil måtte forsøke å se overentusiastiske ut, hele tiden.

Eneste grunn til at denne ikke går enda lavere i rating, skyldes noen latterlige scener hvor John Rhys-Davies kledt opp som ei Davy Crockett bjørnejeger figur, bestemmer seg for å gå til kamp med nevene løs mot denne Godzilla monster bamsen. Og der han til slutt bruker ei lasso til å hale mammabjørnen inn, for deretter å kaste seg over det som ser ut som ei gammal skinnfell, og ja, komedie gull.

Dessverre tross av ei spilletid på knappe 70-75 minutter, blir det altfor mye dødtid og horrible musikkprestasjoner, så nei, langt fra tidenes verste film, men håpet jo på noe mer givende. Så da blir det ikke noe mer enn maks:

3,5/10

Pennywise: The Story of IT (2021) av John Campopiano og Chris Griffiths

Ei over 2 timer lang dokumentar bakom den klassiske miniserien fra 1990, hvor en får en bra innføring i overgangen fra Stephen Kings bestselger til tv-format. Mange av skuespillerne er tilbake, mens de få som mangler er det jo ganske åpenbare grunner til at ikke kunne stille opp.
Enda til gode å lese boka, så det får eventuelt bli noe man kan gjøre noe med utover høsten.
Filmene som ble utgitt for par år tilbake, ga ikke noe særlig mersmak, så beste med denne dokumentaren er vel at en fikk lyst til å se igjen miniserien.

Var ikke klar over at George A. Romero var tidlig ut en som kunne ha endt opp som regissør, men mulig at hans visjon ble for blodig med tanke på at det var ei tv-produksjon, og sikkert ikke så lett å få gjennom alt med den slags sensur, og hvor planen om ei oppunder 8 timer lang versjon, ble kjapt stykka ned til knappe 3.

Usikker på hvilken DVD/Blu-ray denne medvirker i, ettersom en har jo filmen både i VHS, DVD og Blu-ray format, men ingen særlig til bonus materiale å finne igjen der. Vel, foruten kommentarsporet.

Tviler på at en vil handle den inn for fjerde gang, så bra er den ikke, selv om Del 1 alltids er den man husker best, mens Del 2 visstnok hadde ulike manusforfattere og måtte også ta noen kreative løsninger, grunnet dårlig tid og ikke mulighet til benytte bedre effekter mot slutten, slik de sikkert helst skulle ønsket seg.

De i overkant 2 timene er fordelt over i ulike kapitler, der et eget tar for seg frykten for klovner som virkelig tok av med Pennywise og Tim Currys innsats, såpass at det var bad news for de som jobbet innafor klovneyrke i virkeligheten.
Alt i alt, spilletiden kunne nok ha vært nedjustert med minst en halvtime, men for blodfansen så er det nok mye av interesse å hente her.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Queen of Outer Space (1958) av Edward Bernds

"We don't know how fast we were traveling. Nor, how long we were unconscious. But, of one thing I'm sure of. This is Venus!"

Året er 1985, og ei gruppe med modige forskere er i full gang med å ta ferden ut mot ei større romstasjon.
Men underveis blir de utsatt for et mystisk angrep der totalødelegger deres reisemål, og samtidig kommer veldig nær å gjøre det samme med deres eget fartøy. Tross av å være fullstendig ute av kurs, så makter likevel besetningen å krasjlande samt navigere seg frem til en ukjent og tilsynelatende snødekt planet. Og her skal det snart viser seg at alt er ikke så veldig annerledes enn hvordan det er nede på moder jord. Vel, om de greier å overleve sjokket om at verden de nå har ankommet, kun er bebodd av høyreiste og vakre amazonkvinner.

Ei tidvis artig b-film fra en svunnen tid, hvor ei mindre besetning med menn ankommer "paradis" når fartøyet deres havner på Venus, og vel, gleden blir kortvarig når ei hevngjerrig heks av en dronning, ønsker å utrydde hele jorden, grunnet et ublidt møte for mange med det motsatte kjønn.

Filmen er del i en eldre Warner Bros DVD serie med den passende tittelen "Cult Camp Collection", der en tidligere har fått mye igjen av kult-filmen Attack of the 50 Foot Woman (1958), og håpet kanskje på noe lignende med Queen of Outer Space, der åpnes meget lovende. Spesial effektene og de superbillige filmsettene, fikk meg til å le godt flere steder ut. Likte spesielt den dramatiske biten hvor gutta har innredet romskipet som om det var ei fancy stue, med lenestol, sykehusseng og dasspapir hengende på veggen.

Og etter en innholdsrik 15 minutters intro, kommer filmen for alvor i gang når følget havner i klørne til en gruppe mannehatende damer, men hvor ikke alle er like hevnlystne, og enkelte planlegger et opprør for å kunne leve i harmoni med menn, fremfor sine hatske søstre.
Slikt blir selvsagt ikke tatt i mot med særlig glede, og nei, videre ut får man gigantiske plastikkedderkopper og noe så fælt og ondskapsfullt som ei Beta ødelegger, som skal destruere alle menn for evig og alltid.

Vel, det er kanskje ikke helt på Ed Wood Jr. nivå, men aldri et kjedelig øyeblikk, og mange vakre damer hjalp også godt på, mens de latterlige effektene og sjarmerende gjenbruken av kostymer og lignende (sikkert fra andre og bedre sci-fi eventyr), gjorde at en til slutt endte opp i en:

6/10

[Delvis]

The Towering Inferno (1974)

Hadde bare helt vage minner fra da jeg så den på 80-tallet
Ble ganske imponert. Et klassisk stjernegalleri som var i storform her.
Vel anvendte 2,45 timer. Anbefales

8/10
 

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (13 timer siden):

The Towering Inferno (1974)

Hadde bare helt vage minner fra da jeg så den på 80-tallet
Ble ganske imponert. Et klassisk stjernegalleri som var i storform her.
Vel anvendte 2,45 timer. Anbefales

8/10

Ikke sett på veldig lenge, men huskes for noen meget minneverdige scener, samt noe fra ei frustrert brannsjef der havna i disputt med arkitekten bakom dette nye "vidunderet", og at stigebilen kun nådde 8-9 etasjer, men likevel så skulle de bygges høyere og mer utilnærmelig for brannvesenet å gjøre jobben sin.

Den type disaster film som har nok medført (samt en del grufulle katastrofer for mange i virkeligheten) til at en aldri kunne tenke seg å bo noe høyere enn i maks 3-4 etasje. Det, og at en er ikke så altfor glad i å kjøre heisen for ofte.