ER vi i stand til å sette pris på det vi har?

[asad]

Jeg satt og tenkte over ting her om dagen...

 

Gjemmom åra har jeg sett mange forskjeller mellom måten folk lever på. Fattige, rike , syke og friske. Alle har vel sett dokumentarer om aids-smittede i Afrika, hjemløse rundt omkring i verden og alle andre slags mennesker som lever i ekstrem nød..

 

Men bare for å få sagt det, det som fikk meg til å skrive om det var en spesial-episode av Oprah ( ja, jeg så på Oprah, -fridag.hehe ), der hun dro til et flere land i afrika og delte ut gaver til barn..de viste også hvordan flesteparten av dem lever. Gleden i barnas øyne var SÅ STOR da de fikk sine første gaver noen-sinne..det var snakk om fortballer, kalkutaorer, dokker og sånt. Voksne gråt av glede, og alle var så lykkelige...det var mest sannsynlig de eneste gavene de kom til å få i sine liv.

 

Så ser jeg meg rundt omkring på rommet mitt, over 200 Vhs filmer på hylla, rå PC , adsl, haug av spill, Ipod, tv, og alt annet stash. Men vent litt....i tillegg til alt dette kommmer- Et sted å bo, eget rom, et trygt land, nok mat og drikke, nokså friske foreldre , mulighet til utdanning og min egen helse.

 

Så tenker jeg... er jeg så glad som jeg burde være for alt det jeg har?? Jeg synes nesten ikke dèt, dersom jeg finner megselv streve etter å tjene, og skaffe mer penger til "ting". Hva hvis en på min alder, fra feks fattig lang i afrika, hadde bytta plass med meg og fått alt det jeg har? Jeg kan jo ikke engang tenke meg den gleden.

 

Og jeg VET at mange sliter i verden... likevel gir jeg ingen penger til de uttalige organisjasjonene som hjelper dem. "er jo fattig student" tenker jeg... Men pils og Radeon 9800Pro har jeg råd til. Selv om jeg skriver dette innlegget og er klar over alt dette..tviler jeg på at jeg kommer til å gjøre det i nærmeste framtid.

 

Og hva er egentlig grunnen til dèt? Hmm.. kanskje det at jeg ikke kan gi så mye at det faktisk hjelper..eller kanskje jeg er redd for at pengene havner et annet sted enn hvor de er ment?Jeg vet ikke helt..

 

Jeg tror at for å virkelig forstå de i nød, måtte jeg halevd som dem en periode. Ellers er det bare snakk om å forstå dem. Men poenget mitt er egentlig et spøsmål hvorfor vi ikke setter pris på det vi har, slik vi burde. Eller.. jeg setter jo pris på det, men jeg vet jeg burde være mer glad enn det jeg er.

 

Jeg havna på sykehus for noen måneder siden, trodde det var noe med hjertet, jeg huser hvor sinnsykt redd jeg var og hvor sterkt jeg ønske jeg bare kunne bli frisk. Vel...det viste seg at alt var i orden med meg, og gleden jeg følte da var enorm. Men må vi miste noe for å sette pris på det? Er det sånn mennesker er bygd? Jeg tror ikke dèt...men vi trenger kanskje "reminders" - i form av tja...et oprah programm, en dokumentar , en bok eller hmm... kanskje et innlegg på Forumet. Vel, folk gidder sikkert ikke å lese hele innlegget.. men jeg måtte bare få det ut. For meg selv.

 

Ha en god dag alle sammen.

Endret 14. mai 2004 av asad

[aklla]

vi i norge og andre land har det alt for godt, vi bryr oss alt for lite om hvor bra vi faktisk har det, og kan derfor ikke bli skikkelig lykkelige over ting.

 

hvis du ser på indianerene som bor langt inne i amazon jungelen, så har de det bra, ingen penger, ingen saker, ingen bekymringer, ingen magesår...

det er slik og bare slik man kan bli lykkelig og sette pris på de tingene man har, når man har lite, så setter man mye mer pris på det man faktisk har, eller får...

 

grunnen til at man ikke blir glad er fordi man har så mye fra før, hvis du har verdier for 100.000 kr på rommet ditt, og får en ny bok til 50kr, så øker verdien av sakene med 0.05%(regnet riktig??), dette er veldig lite, og du blir nok ikke glad for det, men for fattige, som kanskje har verdier for 1 kr, og får en bok til 50kr, så øker verdien av sakene med 5000%, og man blir veldig glad, nå blir det kanskje ikke helt riktig å fremstille dette med penger, men det ble da bare slik.

 

btw bra innlegg

*stikke å kjøpe rc bil til 5k, så blir jeg litt gladere*

[Thorsen]

Og hva er egentlig grunnen til dèt? Hmm.. kanskje det at jeg ikke kan gi så mye at det faktisk hjelper..eller kanskje jeg er redd for at pengene havner et annet sted enn hvor de er ment?Jeg vet ikke helt..

Vel det er sørgelig å si det, men mennesket er som alle andre dyr. Grunnen til at noen er fattige mens andre er rike kan føres tilbake til Darwins utviklingslære. Den sterkestes rett. Det har vist seg blant annet i sojvet at et samfunn der alle er like ikke vil virke. Menneskets natur strider mot dette og trangen til å sørge for at man selv har det godt vil være større enn trangen til å hjelpe andre.

 

Men så er spørsmålet: skal vi fordi noe er naturbestemt godta det eller gjøre noe med det. Selv om det ser umulig ut, er det mulig å bekjempe fatttigdom og elendighet, det så også umulig ut for menneske å bygge båter av jern som flyter, fly som flyver i himmelen og ubåter som kan dykke ned til flere tusen meters dyp, for ikke å nevne måneekspidisjoner.

 

Den beste måten å beskjempe fattigdom på er ikke å sende gaver og annen nødhjelp, dette skaper latskap. Det man må gjøre er å utdanne folk gi dem kunnskap, slik at de selv kan gjøre noe med problemene de har. Samtidig må befolkningen i verden reduseres hvis alle skal ha det like godt som oss ellers må vi finne oss en ny planet. Derfor forundrer jeg meg over politikerne våre som er så beskymret for de lave fødselstallene, og som samtidig er beskymret over den lave veksten i økonomien.

Skal verden bli likere for alle må vi enten bli ferre eller ha det mindre "godt", vi kan ikke få begge deler. Så lenge lederne i verdens land ikke forstår dette kan det ta lang til før alle har det godt nok dvs får oppfylt alle de viktigste menneskelige behovene. Men ingenting er umulig det tar bare litt lenger tid.

[darkness|]

Nei, vi er nok ikke i stand til å sette pris på det vi har. Likevel tror jeg ikke det å gi bort alle pengene våre til hjelpeorganisasjoner er det riktige. Da har jeg heller tro på frivillig arbeid. Penger som gies til hjelpeorganisasjoner må forvaltes, og jeg kan ikke si at jeg stoler 100% at alle pengene kommer frem til riktig mottager. Hvordan skal man vite hvem man kan stole på?

 

Ellers så synes jeg heller ikke at minstepensjonister skal drive og gi bort hele pensjonen sin bare fordi de lever i Norge og har et hjem og klær å ta på seg. Norge er et rikt land, men det betyr ikke at alle er rike.

 

Når det gjelder å sette pris på ting, så vet jeg at jeg ofte ikke setter nok pris på ting generelt sett. Kjøper jeg meg noe dyrt er jeg kun glad i et par dager, så faller liksom gleden og ting går tilbake til slik det var før jeg kjøpte tingen. Men sånn egentlig så synes jeg ikke det er så galt. Det er ikke det generelle materielle som SKAL være viktig i livet. Det er at man får lov til å leve i frihet, at man har nok mat, ren luft og rent vann, trygghet, og ikke minst kjærlighet som skal være viktigst. Nå synes mange kanskje at problemet er sløsingen til den vanlige mann. Men der må jeg si meg uenig. Hvorfor skal ikke den vanlige mann og kvinne få unne seg LITT luksus i hverdagen? For det er bare snakk om LITT. Det som er problemet er de STORE pengesekkene. De som har altfor mye, og mye mer enn de kan greie å bruke opp. Det er DE som burde støttet u-land og trengende. Riktignok er Norge en av verdens rikeste land, men de fleste har nå ikke mer enn akkurat nok penger til mat og muligens litt ekstra penger til å unne seg noe ekstra. Om de velger å bruke det lille ekstra på noe fornuftig, eller sløser dem bort på noe unødvendig får være deres sak.

 

Og, nei, jeg har pleier ikke støtte hjelpeorganisasjoner, eller har jobbet frivillig selv. Det er så vidt jeg har nok til å overleve selv. Har jeg noe til overs og går forbi en trengende, gir jeg han gjerne en slant. Kanskje ikke så lurt, sier du? Mulig han bruker det opp til dop og annet dritt, men jeg vet nå i hvert fall at han får pengene. Så får han bruke de som han vil, akkurat som oss andre i samfunnet.

Endret 14. mai 2004 av darkness|

[asad]

vi i norge og andre land har det alt for godt, vi bryr oss alt for lite om hvor bra vi faktisk har det, og kan derfor ikke bli skikkelig lykkelige over ting.

 

hvis du ser på indianerene som bor langt inne i amazon jungelen, så har de det bra, ingen penger, ingen saker, ingen bekymringer, ingen magesår...

det er slik og bare slik man kan bli lykkelig og sette pris på de tingene man har, når man har lite, så setter man mye mer pris på det man faktisk har, eller får...

 

grunnen til at man ikke blir glad er fordi man har så mye fra før, hvis du har verdier for 100.000 kr på rommet ditt, og får en ny bok til 50kr, så øker verdien av sakene med 0.05%(regnet riktig??), dette er veldig lite, og du blir nok ikke glad for det, men for fattige, som kanskje har verdier for 1 kr, og får en bok til 50kr, så øker verdien av sakene med 5000%, og man blir veldig glad, nå blir det kanskje ikke helt riktig å fremstille dette med penger, men det ble da bare slik.

 

btw bra innlegg

*stikke å kjøpe rc bil til 5k, så blir jeg litt gladere*

Jeg skjønner hva du mener... og eksemplet med idianere var bra, MEN jeg synes ikke at det er den ENESTE måten å åppnå lykke på. Hvis det å streve etter penger og ha masse penger bringer en lykke, bør den personen fortsette med det, HVIS det gjør den lykkelig. Det er bare at streven etter det kan "overta" underveis.

 

Jeg vet at innlegget mitt virket "klishe-aktig" , hele den greia med " Sultne barn i afrika", men det er jo et viktig tema, og jeg ble virelig rørt av programmet jeg så, noe som fikk meg til å tenke mer over det. Det var bare noe jeg følte.

 

Jeg har lest noen bøker av Neal donald walsch ( En uvanlig dialog 1,2 og 3) og de har forandret synet mitt på hele livet..siden da har jeg vert mer oppmerksom på div temaer.. det er netopp slike "reminders" jeg tenkte på.

[Ueland]

Ved å se på alle streikene som foregår om dagen så svarer vel det på spørsmålet :roll : bla Journalister som tjener godt over en halv million i året med 7 ukers ferie forbereder seg på langvarig streik..

 

 

konklusjon: nei.

 

Dog igjen så er det nok noen av oss som klarer å være fornøyd med det vi har

[sweetness]

Steike bra post asad, alle trenger reminders. Husker godt de gangene man opplever lykke, og det er ofte over ikke-materielle-ting, f.eks sist sommer da jeg var ferdig med vgs. HVA i helsike skulle jeg gjøre, studere, folkehøyskole, militæret. osv. Jeg savnet tryggheten av å vite hva jeg skulle gjøre til neste år. Ikke om jeg kunne gjøre det, det er en selvfølge, men hva

Farfar, som har vært i krigen og opplevd trange tider, når han preiker om utdanningsmulighetene nå til dags og hvor godt vi har det, ser jeg på ham hva han snakker om, han nærmest "lyser" litt opp

 

Jeg setter alt for liten pris på ting, og kunne unvært meg 200 kr pr mnd til et barn nedafor slik at han får ting som jeg har glemt at jeg har og helt sikkert irriterer meg over at jeg har

 

*flink til å hive i gryta til frelsesarmen i jula" (seriøst)

Endret 14. mai 2004 av dub

[Thlom]

Ved å se på alle streikene som foregår om dagen så svarer vel det på spørsmålet :roll : bla Journalister som tjener godt over en halv million i året med 7 ukers ferie forbereder seg på langvarig streik..

Grunnlaget for journaliststreiken er jo at man ønsker trygghet etter at arbeidslivet er over. Altså pensjonen, i dag har arbeidsgiverne kontroll over pensjonen til journalistene og kan ødsle vekk alt på børsen, djournalistene streiker for trygghet.

 

EDIT: Og hvorfor klage på journalistene? Det er arbeidsgiver som ikke vil miste noen goder i denne saken, det er arbeidsgiver som ikke er fornøyd med det enorme han har. well well.

 

Jeg er fornøyd med mitt eget liv og det jeg har, men jeg er ikke fornøyd med hvordan samfunnet er og viten om at min overflod er ett resultat av andres fattigdom

Endret 14. mai 2004 av olsen

[Suppelars2k]

... det er mange som ikke har grunn til å være fornøyde også ...

[FiskePinna]

... det er mange som ikke har grunn til å være fornøyde også ...

...og som har seg selv og takke for det. De fleste "fattige" i Norge kan finne årsaken til fattigdom i seg selv, sine valg og sine holdninger.

[Boralis]

Tja, hva med å bytte ut militærtjenesten med feks 6 mnd veldedighetsarbieid i et fattig land, tror nok det hadde vert et fint tankekors for mange av oss og en lererik opplevelse å ta med seg i livet .

Bare en tanke

[asad]

Tja, hva med å bytte ut militærtjenesten med feks 6 mnd veldedighetsarbieid i et fattig land, tror nok det hadde vert et fint tankekors for mange av oss og en lererik opplevelse å ta med seg i livet .

Bare en tanke

Det der hørtes faktisk utrolig fornuftig ut...da kunne også kvinner bidra en del.

 

 

Tilbake til det jeg skrev om- Jeg husker hvor glad jeg ble for "småting" før i tiden. Som et sega mega drive spill, eller en helg hos fatter`n. ( folka mine er skilt) Eller et simpelt donald-blad...dere skjønner. Men det var kanskje fordi jeg var ung og alt var så "Nytt". Saken er også at man venner seg til å ha det godt og det blit "vanlig", alt annet er utenkelig.

[Elyas Machera]

Det høres bra ut, men mange hadde nekta å hjelpe "niggerne"

[Thorsen]

Det høres bra ut, men mange hadde nekta å hjelpe "niggerne"

Vel da kunne vel de hjelpa de narkomane og vanskeligstilt i Norge. Eller hjulpet fattige i russland og øst europa.

Mange nekter jo mietærtjeneste i dag også, men det er ikke alltid det nytter.

[asad]

Joa...men aller først må man jo forandre sin egen holding.Som jeg skrev, må en først virkelig sette pris på det man har, og være fornøyd med det, være veldig fornøyd ( hvis man har det da), da kan man gå videre og hjelpe andre. Da føles det ikke som man er "tvunget" til å hjlpe heller, da blir man bare glad for å hjelpe andre

[Thorsen]

Ved å se på alle streikene som foregår om dagen så svarer vel det på spørsmålet :roll : bla Journalister som tjener godt over en halv million i året med 7 ukers ferie forbereder seg på langvarig streik..

Grunnlaget for journaliststreiken er jo at man ønsker trygghet etter at arbeidslivet er over. Altså pensjonen, i dag har arbeidsgiverne kontroll over pensjonen til journalistene og kan ødsle vekk alt på børsen, djournalistene streiker for trygghet.

Journalistenen har som alle andre en grunpensjon gjennom folketrygden, når de har en lønn på 0,5 mill + + (selvfølgelig har ikke journaliseter i lokalaviser like bra lønn) kan de uten problemer kjøpe private pensjonsavtaler hvis de har et så stort forbruk at folketrygden ikke vil være nok.

 

Journalistene har ekstremt bra sikkerhet for livet etter arbeidslivet hvis vi sammenligner med en arbeider i afrika, mister han en arm i en ulykke mister han jobben i tilegg og får ingen støtte fra staten.

[Penneknekt]

...og som har seg selv og takke for det. De fleste "fattige" i Norge kan finne årsaken til fattigdom i seg selv, sine valg og sine holdninger.

 

I et samfunn hvor penger er ensbetydende med suksess faller den argumentasjonen på sin egen urimelighet. Å hevde at en fattig person A har de samme mulighetene som rike person B, bare han jobber godt nok, er tull. Jeg blir forbannet når jeg leser slikt.

 

Enhver er sin egen lykkes smed. Fy faen...

[bulldog]

Enhver er sin egen lykkes smed. Fy faen...

Enig. Men det er mer sånn her enn i Burkina Faso.. Her har de aller aller fleste det de trenger for å overleve.

[-kga-]

Bestemorra mi flyr konstant på loppemarked og kjøper klær, og noe leker som ho sender til steder som er i manko på klær, og leker. Blir store tillhenger lass noen ganger i året.

Ho har vert med på turanne noen ganger når de skjører klærna som blir sammla ut til de trengene også.

 

 

 

Jeg gjør desverre ikke det da, er litt gjernig av meg desverre. Har ikke alverdens med penger heller. Har ikke jobb, og det jeg har nå trenger jeg til studier.

[stian-hg]

Mange fine ord fra asad og andre her.

 

Når det gjelder å sette pris på hva man har er nok ikke dette noe som man kan lære seg selv desverre. Tror man faktisk må oppleve elendighet først og da er jo Snekker'n inne på noe veldig interessant med obligatorisk veldedighetsarbeid i utlandet istedenfor førstegangstjeneste. Dette virker på meg som ganske genialt. Sikkert mange som hadde reagert negativt, men tror mesteparten hadde returnert med mye verdifulle opplevelser.

 

Når det gjelder selve u-hjelpen så er kunnskapsoverføring en form for bistand jeg er tilhenger av. Hvert land trenger jo ulike typer bistand. Vår kunnskap hjelper ikke noen i en sultkatastrofe, men flere u-land er rike på naturressurser, i sær grad finner er det betydelige petroleumsforekomster i land som Nigeria, Angola, Mosambik og Sudan. Å overføre vår kompetanse innen petroleum, som faktisk er veldig etterspurt, til disse landene, samtidig som vi følger opp om forvaltningpolitikk, juss og andre styrings- og strategielementer er noe vi bør satse på.