Hvorfor er du "kristen"?

[user156890]

Må si meg enig med "satyrium"

[Prytz.]

Min oppfatning er at religion er skapt av menneskene, og ikke motsatt --ofte på grunn av frykt. Kan godt skjønne at frykten for at dette livet er det eneste vi får oppleve --noen gang --gjør en desperat.

 

Jeg tror på vitenskapen, kunnskapen på det området har gått dramatisk opp det siste århundret, når vi tenker på universet. Og ja, fysikk er jo også mye mer logisk enn at en Gud står bak alt.

 

Å henvise til en religion når det oppstår ting som ennå ikke kan forklares, blir for enkelt. Det er ikke mulig får menneskeheten å finne ut -alt- på én gang. Ting som virker utenomjordiske i dag, vil kanskje være like naturlig å vite om 100 år, som at jorda er rund. Apropos jorda, det var jo folkegrupper som trodde at den var flat tidligere, inntil det ble bevist.

Endelig noen som har skjønt det!

[carnage]

Jeg er ikke kristen, selv om hele slekta er kristne(til del OVER-kristne etter min mening), så holder jeg fast på mitt. Kristendom, og alle andre religioner er bare tull, for svake mennesker som ikke har mot til å stå på egne ben og å stole på seg selv.

Likevel respekterer jeg kristne, så vel som andre religioner. Men må si at når noen ikke er kristne, så må de også respektere det, og ikke begynne å presse deres religion på meg.

 

Statskirken har også mye av "skylden" for at flesteparten av Nordmenn er kristne, men selv tviler jeg på at alle i statskirken er kristne, noe som er dumt. Fordi antal medlemmer i statskirken blir brukt til å få støtte fra staten som sikkert er kjent. Saken er at siden så mange som ikke er kristne, (mange i konfirmant alder som blir "presset" av familie/slekt) er medlemmer, gjør at Kirken og kristendomen får mer penger enn de egnentlig skulle hatt... noe som ergrer meg litt..

 

..og helt til slutt.. hva har egentlig kristendomen med norge å gjør?? Kristendomen oppsto for 2000 år siden, LANGT fra Norge... i et landskap totalt ulikt norge, i et samfun ulikt norge... kristne nordmenn er som norrøne negere i vikingskip... blir litt feil.

(vennligst ikke feiltolk - er ikke ment som rasisme/nazisme!)

[darkness|]

Hva med å følge topicen litt? Dere begrunner jo kun hvorfor DERE ikke er kristne..

[haugsand]

Hva med å følge topicen litt? Dere begrunner jo kun hvorfor DERE ikke er kristne..

Er ikke topic at vi skal begrunne hvorfor vi har det livssynet som vi har?

[Nimzo]

må jo argumentere for hvorfor vi ser på oss selv som Guder. For om man ikke tror på Gud, sier bibelen at man opphever seg selv til Gud.

[Petrvs Romanvs]

Here it comes: (trekke pusten inn)

 

Jeg mener alt; potetgull, tv, ekteskap, frelse og dagdrømming er fluktmekanismer. Det uungåelige faktum er at noen mening i kaoset er rent illusorisk, å anse verden som solipsistisk er da det eneste rasjonelle man kan gjøre. Men man må ikke blindt godta språket og dets struktur for å få ett grep, for som regel ligger det neste skritt i misjonering. Egoet som proklamerer sin gospel til verden for å befeste sin posisjon, hehe the true evil of mankind.

 

Hva er det nå som er så ufordøyelig, hvor ligger frykten? I det ubegripelige? Er det så ubehagelig at man straks må binde det opp i ett konsept, hva skjer hvis man lar det løpe fritt, hva kjemper så mange imot? Denne kampen mot uforstanden har brakt vitenskapen i den rollen som kristendommen før hadde, rollen som despot i den vestlige verden, kontrollmekanismene er like åpenbare, men kanskje ikke så fantasifulle. Autoritet henviser alle til, enten forskingsrapporter, bibelen, erfaring eller sikkerhet. Den største autoriteten i dag som jeg ser an saken er kanskje ikke overraskende redselen.

 

Fra Dune:

"I must not fear. Fear is the mindkiller. Fear is the little death that brings total obliteration."

 

Alt er lov hvis vi tillater oss å se det åpenbare, moralistene kan forankre sin retorikk i at de har sett lyset og er frelst, å hevde nettopp dette er en sak, men mange moralister er ikke bare frelst, de er også aspektblinde.

 

Den pågående revolusjonen er i ferd med å smuldre opp den vestlige dualistiske verdensanskuelse, og kaosfysikken vil mer eller mindre legge den i grus. Vi vet i dag at Universet er mye mer komplekst enn at vi ordentlig kan sette merkelapper på det utifra å klassifisere motsetninger. Grunnleggende er kristendommen en kontrollmekanisme for hvordan ideer eller individer som er uvanlig eller atypisk innenfor ett samfunn blir stigmatisert og gjort om til stereotyper, slik at absolutte uttalelser klargjører for mobben hva som er trusselen. Så det er kanskje ikke så overraskende at vi ser igjen mange av de samme tendenser i vitenskapen.

 

De fleste fordømmende mennesker vet knapt hva forstand er, og mye mindre det evige. Evighet har egentlig ikke noe med tid og varighet å gjøre, men med vår forstand kan vi bare forstå nåtid ved hjelp av å se den som separate sekvenser som etterfølger hverandre. Vår forstand er ikke kapabel til å forstå helheten eller mer korrekt evigheten.

 

Sjel er bare ett ord som f.eks vegg. Ordene refererer til noe ute i den sansbare verden (og den tenkbare), ikke noe mer... I alt er det en viss sannhet, men den er begrenset ettersom den relaterer seg til ett annet faktum for å eksistere, den er m.a.o. ikke sann i seg selv. Kunnskap er relasjoner, fragmenter av det skapte. Mange som blir frelst er i nød, og søker etter en mening for deres lidelse, noe som vil gjøre den enklere å bære. Det samme går for vitenskapen, teorier som er modeller av noe sansbart, men begge leirer går utifra at det er reelt slik at det skal kunne gi en mening.

 

Alle kan gjøre det de måtte ønske, men hvem vet hva de egentlig vil med sitt liv? De fleste må ha en form for metafysiske struktur å forholde seg til, hvis dette fungerer vil de fleste istedenfor å forbedre seg selv, heller forkynne sin suksess til andre. Å se andres problemer er mye enklere enn å se hva som kan endres ved sitt eget vesen. Dette kommer klart frem i troen, ettersom jeg bor i vesten faller det meg naturlig å gå kristendommen nærmere i sømmene.

 

Det ubegripelige altså Gud er bortenfor kunnskap. Å tillegge Gud menneskelige egenskaper blir det samme som en trekant sier at Gud er trekantet. Virkelig ille blir det når man skal frelse andre med denne transcendentale "rene" kjærlighet, skremmende når man tenker på St. Paul's syn på sex: at sølibat burde velges, og til nød hetro ekteskap (bare reproduksjon ingen morro). Og bedre ble det ikke når det romerske riket fikk kristendom som offisiell religion, sex for gledens skyld ble da sett på noe som førte til at naturen tok igjen (sult, jordskjelv og pest). Dette båndet mellom "unaturlig" sex og landeplager forble populært igjennom middelalderen, og som vi ennå kan se er skammen tilstede også i vår tid. Selv om man kan splitte atomet, er selverkjennelses nivået hos enkeltmennesket i dag like lavt som for 2000 år siden.

 

"Jesus elsker deg" sier misjonærer, men hvor er det blitt av "Jeg elsker deg"? Hva er det som gjør det så vanskelig å si det, vise kjælighet uten baktanke? Når jeg tenker på dette dukker Hui-Nengs ord opp i mitt hode "When you cherish the notion of purity and cling to it, you turn purity into falsehood. Purity has neither form nor shape, and when you claim an achievement by establishing a form to be known as purity, you obstruct your own self-nature, you are purity-bound."

 

Greier ikke å se noe kjærlig ved utsagn som "Jesus elsker deg", bare blyghet og redsel. Budskapet om håp er for meg et filosofisk selvmord... å forlange et svar fra tilværelsen, forlange å få innsyn i dets innerste kjerne. Svarene som innfrir er skremmende nok fullkommne, og ikke på noen som helst måte formet av menneskedyrets voldsomme erkjennelsestrang. Mon tro bakom ordene "Jesus elsker deg" skjuler enten ######, Lucifer, Asmodeus, Belsebub, Belphegor, Mamon, Astaroth, Leonard, Taap/Gap, Abigor, Abraxas, Adrameleck, Alastor, Aamon, Azazel, Bael, Balan, Behemot, Belial, Beleth, Caim, Leviathan, Mefistofeles, Molech, Nephilim, Ophis, Paimon, Rahab, Rofocale, Wall eller Zophiel seg.

 

Hvem er det som lokker med lettelse gjennom klar logikk, å se ting i evighetens synsperspektiv? Tar man i betraktning Lukas 18:25: ("For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik mann å komme inn i Guds rike."), kan man begynne å lure på hva frelsens visshet smaker som. Smaken av det eple kan være søtt, men jeg syntes det var surt. Kunnskap tilhører den falske sephiroth Daath, barn av Chokmah og Binah i ett aspekt, men også det tomme og strukturløse forhold i Choronzon. I meningsløshetens golde ørken vil jeg heller spankulere rundt å se, uten å forringe opplevelsen av livets absurditeter med en tro på det transcendentale. I de fundamentalistiske kristnes øyne ser jeg det samme glassaktig blikk som limsnifferene på plata, "I'd rather have a bottle in front of me, than a frontal lobotomy"

 

Ser man verden gjennom ett par solipsistiske øyne er alt bare en projeksjon av egen_natur, men hvordan har det seg at f.eks en tobeint oppreist rasjonell skapning forakter ignoranse og dumhet?

 

Hmm... må være at vesenet stadig blir påminnet om at visse deler av ens uendelige sfære ennå ikke er blitt til aske, dette irriterer vesenet og særlig faktumet at alle/ alt har Buddha natur, men også sjangsen til å oppnå den enda en gang til etc... Selve ideén om at verden sees/ forklares gjennom materie/ mekanikk er rett og slett motbydelig, (tenker vesenet og ser videre inn i tathagatas vidunderlige mangfold). Hva var det nå hinudene mente... jo "Vi er alle bundet til hjulet som snurrer rundt, vi er alle blinde og kan ikke se at våre intensjoner fører oss i en sirkulær selvforherligelse, hvor momentumet er en stadig selvmotsigende mantra."

 

Men er man ærlig ovenfor seg selv innser man at den generelle plastisitet er en kamelons besværende konformitet, og at vi som alle andre dyr bare tilpasser oss miljøet som omgir oss, hva det nå enn måtte være... Det latterlige er når en ideologi blir mote, og overbevisningen dertil burlesk. Lurer på når Zapffe blir moteriktig, kjekt med en t-skjorte hvor backprint er "Vårt liv blir ikke bare preget av higen etter en meningsfull verdensorden, men like mye en flukt fra den uutholdelige visshet om at noe slikt ikke finnes."

 

...and that's all there is to it... want to hear more about "reason"?

 

Liber 333 - WINDLESTRAWS:

The Abyss of Hallucinations has Law and Reason; but in Truth there is no bond between the Toys of the Gods. This Reason and Law is the Bond of the Great Lie. Truth! Truth! Truth! crieth the Lord of the Abyss of Hallucinations. There is no silence in that Abyss: for all that men call Silence is Its Speech. This Abyss is also called "Hell", and "The Many". Its name is "Consciousness", and "The Universe", among men. But THAT which neither is silent, nor speaks, rejoices therein.

 

Zen koan:

Four monks decided to meditate silently without speaking for two weeks. By nightfall on the first day, the candle began to flicker and then went out. The first monk said, "Oh, no! The candle is out." The second monk said, "Aren't we not suppose to talk?" The third monk said, "Why must you two break the silence?" The fourth monk laughed and said, "Ha! I'm the only one who didn't speak.

[lodott]

Det ble for langt for meg...i allefall i kveld. God natt!

[Thlom]

Jævlig med fremmedord og ex-phil formuleringer, Nisje Olm, men forsåvidt meget bra Klarte til og med å fiske opp noen nye synspunkter i de sene nattestimer

[Prytz.]

Here it comes: (trekke pusten inn)

 

Jeg mener alt; potetgull, tv, ekteskap, frelse og dagdrømming er fluktmekanismer. Det uungåelige faktum er at noen mening i kaoset er rent illusorisk, å anse verden som solipsistisk er da det eneste rasjonelle man kan gjøre. Men man må ikke blindt godta språket og dets struktur for å få ett grep, for som regel ligger det neste skritt i misjonering. Egoet som proklamerer sin gospel til verden for å befeste sin posisjon, hehe the true evil of mankind.

 

Hva er det nå som er så ufordøyelig, hvor ligger frykten? I det ubegripelige? Er det så ubehagelig at man straks må binde det opp i ett konsept, hva skjer hvis man lar det løpe fritt, hva kjemper så mange imot?  Denne kampen mot uforstanden har brakt vitenskapen i den rollen som kristendommen før hadde, rollen som despot i den vestlige verden, kontrollmekanismene er like åpenbare, men kanskje ikke så fantasifulle. Autoritet henviser alle til, enten forskingsrapporter, bibelen, erfaring eller sikkerhet. Den største autoriteten i dag som jeg ser an saken er kanskje ikke overraskende redselen.

 

Fra Dune:

"I must not fear. Fear is the mindkiller. Fear is the little death that brings total obliteration."

 

Alt er lov hvis vi tillater oss å se det åpenbare, moralistene kan forankre sin retorikk i at de har sett lyset og er frelst, å hevde nettopp dette er en sak, men mange moralister er ikke bare frelst, de er også aspektblinde.

 

Den pågående revolusjonen er i ferd med å smuldre opp den vestlige dualistiske verdensanskuelse, og kaosfysikken vil mer eller mindre legge den i grus. Vi vet i dag at Universet er mye mer komplekst enn at vi ordentlig kan sette merkelapper på det utifra å klassifisere motsetninger. Grunnleggende er kristendommen en kontrollmekanisme for hvordan ideer eller individer som er uvanlig eller atypisk innenfor ett samfunn blir stigmatisert og gjort om til stereotyper, slik at absolutte uttalelser klargjører for mobben hva som er trusselen. Så det er kanskje ikke så overraskende at vi ser igjen mange av de samme tendenser i vitenskapen.

 

De fleste fordømmende mennesker vet knapt hva forstand er, og mye mindre det evige. Evighet har egentlig ikke noe med tid og varighet å gjøre, men med vår forstand kan vi bare forstå nåtid ved hjelp av å se den som separate sekvenser som etterfølger hverandre. Vår forstand er ikke kapabel til å forstå helheten eller mer korrekt evigheten.

 

Sjel er bare ett ord som f.eks vegg. Ordene refererer til noe ute i den sansbare verden (og den tenkbare), ikke noe mer... I alt er det en viss sannhet, men den er begrenset ettersom den relaterer seg til ett annet faktum for å eksistere, den er m.a.o. ikke sann i seg selv. Kunnskap er relasjoner, fragmenter av det skapte. Mange som blir frelst er i nød, og søker etter en mening for deres lidelse, noe som vil gjøre den enklere å bære. Det samme går for vitenskapen, teorier som er modeller av noe sansbart, men begge leirer går utifra at det er reelt slik at det skal kunne gi en mening.

 

Alle kan gjøre det de måtte ønske, men hvem vet hva de egentlig vil med sitt liv? De fleste må ha en form for metafysiske struktur å forholde seg til, hvis dette fungerer vil de fleste istedenfor å forbedre seg selv, heller forkynne sin suksess til andre. Å se andres problemer er mye enklere enn å se hva som kan endres ved sitt eget vesen. Dette kommer klart frem i troen, ettersom jeg bor i vesten faller det meg naturlig å gå kristendommen nærmere i sømmene.

 

Det ubegripelige altså Gud er bortenfor kunnskap. Å tillegge Gud menneskelige egenskaper blir det samme som en trekant sier at Gud er trekantet. Virkelig ille blir det når man skal frelse andre med denne transcendentale "rene" kjærlighet, skremmende når man tenker på St. Paul's syn på sex: at sølibat burde velges, og til nød hetro ekteskap (bare reproduksjon ingen morro). Og bedre ble det ikke når det romerske riket fikk kristendom som offisiell religion, sex for gledens skyld ble da sett på noe som førte til at naturen tok igjen (sult, jordskjelv og pest). Dette båndet mellom "unaturlig" sex og landeplager forble populært igjennom middelalderen, og som vi ennå kan se er skammen tilstede også i vår tid. Selv om man kan splitte atomet, er selverkjennelses nivået hos enkeltmennesket i dag like lavt som for 2000 år siden.

 

"Jesus elsker deg" sier misjonærer, men hvor er det blitt av "Jeg elsker deg"? Hva er det som gjør det så vanskelig å si det, vise kjælighet uten baktanke? Når jeg tenker på dette dukker Hui-Nengs ord opp i mitt hode "When you cherish the notion of purity and cling to it, you turn purity into falsehood. Purity has neither form nor shape, and when you claim an achievement by establishing a form to be known as purity, you obstruct your own self-nature, you are purity-bound."

 

Greier ikke å se noe kjærlig ved utsagn som "Jesus elsker deg", bare blyghet og redsel. Budskapet om håp er for meg et filosofisk selvmord... å forlange et svar fra tilværelsen, forlange å få innsyn i dets innerste kjerne. Svarene som innfrir er skremmende nok fullkommne, og ikke på noen som helst måte formet av menneskedyrets voldsomme erkjennelsestrang. Mon tro bakom ordene "Jesus elsker deg" skjuler enten ######, Lucifer, Asmodeus, Belsebub, Belphegor, Mamon, Astaroth, Leonard, Taap/Gap, Abigor, Abraxas, Adrameleck, Alastor, Aamon, Azazel, Bael, Balan, Behemot, Belial, Beleth, Caim, Leviathan, Mefistofeles, Molech, Nephilim, Ophis, Paimon, Rahab, Rofocale, Wall eller Zophiel seg.

 

Hvem er det som lokker med lettelse gjennom klar logikk, å se ting i evighetens synsperspektiv? Tar man i betraktning Lukas 18:25: ("For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik mann å komme inn i Guds rike."), kan man begynne å lure på hva frelsens visshet smaker som. Smaken av det eple kan være søtt, men jeg syntes det var surt. Kunnskap tilhører den falske sephiroth Daath, barn av Chokmah og Binah i ett aspekt, men også det tomme og strukturløse forhold i Choronzon. I meningsløshetens golde ørken vil jeg heller spankulere rundt å se, uten å forringe opplevelsen av livets absurditeter med en tro på det transcendentale. I de fundamentalistiske kristnes øyne ser jeg det samme glassaktig blikk som limsnifferene på plata, "I'd rather have a bottle in front of me, than a frontal lobotomy"

 

Ser man verden gjennom ett par solipsistiske øyne er alt bare en projeksjon av egen_natur, men hvordan har det seg at f.eks en tobeint oppreist rasjonell skapning forakter ignoranse og dumhet?

 

Hmm... må være at vesenet stadig blir påminnet om at visse deler av ens uendelige sfære ennå ikke er blitt til aske, dette irriterer vesenet og særlig faktumet at alle/ alt har Buddha natur, men også sjangsen til å oppnå den enda en gang til etc... Selve ideén om at verden sees/ forklares gjennom materie/ mekanikk er rett og slett motbydelig, (tenker vesenet og ser videre inn i tathagatas vidunderlige mangfold). Hva var det nå hinudene mente... jo "Vi er alle bundet til hjulet som snurrer rundt, vi er alle blinde og kan ikke se at våre intensjoner fører oss i en sirkulær selvforherligelse, hvor momentumet er en stadig selvmotsigende mantra."

 

Men er man ærlig ovenfor seg selv innser man at den generelle plastisitet er en kamelons besværende konformitet, og at vi som alle andre dyr bare tilpasser oss miljøet som omgir oss, hva det nå enn måtte være... Det latterlige er når en ideologi blir mote, og overbevisningen dertil burlesk. Lurer på når Zapffe blir moteriktig, kjekt med en t-skjorte hvor backprint er "Vårt liv blir ikke bare preget av higen etter en meningsfull verdensorden, men like mye en flukt fra den uutholdelige visshet om at noe slikt ikke finnes."

 

...and that's all there is to it... want to hear more about "reason"?

 

Liber 333 - WINDLESTRAWS:

The Abyss of Hallucinations has Law and Reason; but in Truth there is no bond between the Toys of the Gods. This Reason and Law is the Bond of the Great Lie. Truth! Truth! Truth! crieth the Lord of the Abyss of Hallucinations. There is no silence in that Abyss: for all that men call Silence is Its Speech. This Abyss is also called "Hell", and "The Many". Its name is "Consciousness", and "The Universe", among men. But THAT which neither is silent, nor speaks, rejoices therein.

 

Zen koan:

Four monks decided to meditate silently without speaking for two weeks. By nightfall on the first day, the candle began to flicker and then went out. The first monk said, "Oh, no! The candle is out." The second monk said, "Aren't we not suppose to talk?" The third monk said, "Why must you two break the silence?" The fourth monk laughed and said, "Ha! I'm the only one who didn't speak.

Jeg må ærlig talt spørre hvordan i huleste det er mulig å sitte å skrive et brev om temaet??? Det der var jo en særoppgave for svarte! Noe i mot at jeg bruker det, eller har du copyright på det?, hehe. © PS: Jeg må si du har et ordforråd man kan bli imponert av, hvis det ikke bare var aktiv bruk av synonym-ordboka da.

Endret 24. mars 2004 av The_Prytzinator

[Petrvs Romanvs]

Innlegget er bare copy & paste fra http://wb.sprayblogg.no som igjen for det meste består av copy & paste fra diverse innlegg på forskjellige fora. Materialet er delvis omformulert og til en viss grad satt i en ny sammenheng. Copy & paste gjelder både det skrevne ord og "meningene", har lånt fra både her og der...

 

Use, abuse, whatever... (all information is pr. def. free, those who claim otherwise is indeed a member of the black lodge)

 

Ordforrådet kommer av at jeg til stadig spør når noen bruker ett fremmedord, men som alt annet kan det både være positive og negative.

 

Man kan jo forsåvidt stille seg spørsmålet om hvorfor nettopp jeg svarte på tråden, vel jeg er kristen men av sorten gnostisk-katolsk, og tror med det ikke på Gud.

[gromgut32]

Noen har jo svelget ordboka og blitt kvalt av den...

 

Mennesket er kanskje ganske enkelt blitt så intellektuellt at det rett og slett ikke klarer å godta at det i likhet med alle andre organismer bare dør....

[Petrvs Romanvs]

I Zapffes forfatterskap er det således én grunntanke som er stadig tilbakevendende og som danner basis for hele hans humanistiske pessimisme: ideen om mennesket som overutrustet i forhold til det livsmiljø det med nødvendighet er henvist til. I hans øyne er mennesket et slags biologisk interessevesen uten mulighet til å få den vesentligste av sine interesser tilfredsstilt, nemlig kravet om en overordnet rettferdighet og mening i tilværelsen. Dyrene er ikke istand til å stille slike krav til tilværelsen, bare mennesket er istand til det – og bare mennesket har en ukuelig en trang til å stille slike krav. At mennesket er født nettopp med en slik trang, er et viktig poeng for Zapffe. Mennesket er dømt til å forlange et svar fra tilværelsen som tilværelsen ikke kan eller ikke vil gi det. Derfor er mennesket som artsvesen skjøvet ut i en nådeløs kosmisk ensomhet: mennesket forlanger å få innsyn i tilværelsens innerste kjerne, men istedetfor svar møter det kun taushet. Skulle noen likevel mene at kravene kan innfris, dvs. at det skulle finnes en mening som mennesket kan gripe med sine erkjennelsesevner (f.eks. en guddommelig orden), glemmer han at menneskets erkjennelse er, ikke ufullkommen, men tvertimot for fullkommen. Han glemmer at mennesket nettopp er overutrustet i forhold til det miljø det er plassert i, at menneskets voldsomme erkjennelsestrang nærmest er en misdannelse fra naturens side, at mennesket er en slags vanskapning, dømt til hvileløs søken, i angst og ensomhet.

 

Zapffe taler om fire veier til å innskrenke sin naturlige erkjennelsesinteresse, han kaller dem for fortrengningsmekanismer. Den ene vei kaller han for «isolasjon»: vi prøver å fortrenge eller isolere de forstyrrende og ødeleggende tanker i vår bevissthet. Dette kan skje på et utall av måter. En måte er å forholde seg utelukkende til den praktiske side av livet uten å tørre å åpne seg for de personlige og etiske dilemmaer som alltid oppstår i samværet mellom mennesker. Isolasjonen viser seg ellers i det daglige liv som en overenskomst om gjensidig fortielse: det er visse ting man ikke snakker om i daglig omgang med mennesker, f.eks. Gud, himmel og he|vete.

 

Forankringen representerer det nett av trygghet og sikkerhet som de aller fleste mennesker trenger for å kunne leve sine liv. Hva man tar sin forankring i, hva som gjør at en føler seg trygg, kan være så ymse. Ifølge Zapffe er forankringen egentlig ikke noe annet enn en mer eller mindre fantasifull livsløgn: valget av holdepunkter er jo når alt kommer til alt helt tilfeldig! Alle trenger vi visse holdepunkter i livet for at ikke tilværelsen skal oppløses i det rene kaos, altså finner vi noen holdepunkter som vi håper vil være tilstrekkelige for oss. En livsmening må stå over livet for å kunne gi mening til livet. Oftest er det vel ikke engang tale om noe bevisst valg hos den enkelte, men mer det at man overtar de tradisjoner og forventninger som møter en i ens sosiale miljø. Isåfall er ens forankring i enda større grad tilfeldig.

 

Slik forstått er forankringen en fortrengningsmekanisme som gjør det lettere for oss å isolere våre brysomme tanker. En lykkelig forankring i livet er det beste middel mot angst, utrygghet og fortvilelse. Men for altså å minne om Zapffes hovedpoeng: ved å sikre oss mot angst og utrygghet på denne måten, sviker vi nettopp den bestemmelse som naturen (ved en feiltagelse?) har nedlagt i oss, nemlig den bestemmelse som fordrer av oss at vi skal oppklare tilværelsens innerste gåte. Men forsøker vi nå å løse denne gåte, havner vi i angsten. Forsøker vi ikke å løse gåten, unnslipper vi kanskje angsten og fortvilelsen, men havner til gjengjeld i livsløgnen og forstillelsen. De fleste velger det siste. Menneskene er svake, mener Zapffe.

 

Å la seg distrahere er et meget effektivt vern mot tankens knugende ensomhet. Distraksjon vil si å holde vår oppmerksomhet innenfor den kritiske grense ved hele tiden å fengsle den med nye inntrykk utenfra. Vi søker adspredelser og fornøyelser, vi ønsker å oppleve noe og skjer det ikke noe med jevne mellomrom synes vi at vi kjeder oss. Og kjedsomheten er meget farlig for den kan få de «skadelige» tanker til å blusse opp igjen. Derfor må vi holde tempoet oppe: vi må skru opp lyden, få på TV'en, sette opp farten, få på hjelmene. Det hele tiden å la seg distrahere er å sammenligne med det å være på reise i et fly, sier Zapffe: så lenge farten er stabil, går alt tilsynelatende bra (selv om fortvilelsen alltid vil ligge der på lur).

 

Den som har rike evner i en eller annen retning, den som behersker et musikkinstrument, den som kan synge, den som gjennom språkets ord kan åpne sine innerste hvelv; denne person har mulighet til å bearbeide sin tragiske livsfølelse på en måte som gjør at den verste brodden av selve lidelsen forsvinner. Ved å omforme eller opphøye (sublimere) følelsen til kunstnerisk uttrykk, klarer han å distansere seg selv fra lidelsens direkte smerte. Dermed blir vel på sett og vis sublimasjonen en variant av isolasjonen siden resultatet nettopp blir at man distanserer eller isolerer seg fra livsproblemet. Zapffe mener likevel at dette er den mest høyverdige form for flukt. En form han selv benytter seg av idet han setter seg ned for å skrive bøker: nettopp fordi han skriver om problemet får han problemet på psykologisk avstand. Men flukt er det likefullt.

 

Finnes det så noe håp for menneskeheten ifølge Zapffe? Nei, Zapffe må sies å være en gjennomført pessimist. Noen steder i sine skrifter gjør han seg endog til talsmann for hva han kaller for det «kollektive selvmord»: dersom mann og kvinne kommer sammen, men aldri, aldri får mer enn ett barn, vil menneskeheten til slutt dø ut. Og det er alt i alt det beste som kan skje, mener han.

 

«Alt fra barnets færd paa livets elv staar dødens fossedur høi over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager paa dets glæde. Mennesket ser ut over jorden, og den aander som en stor lunge; aander den ut, da stimer der yndige liv fra alle porer og strækker armene mot solen, men aander den ind, da gaar der et bristningens støn gjennem vrimmelen, og likene pisker i marken som byger av hagl».

[slayerized]

Noe skal man tro på.

Hva er nå det for no? Skjønner ikke helt vitsen i å tro på noe som ikke finnes? Har du forresten sett gud eller jesus noen gang, eller noen andre fra bibelen?

De som tror på kristendommen er tydelig hjernevasket...

Forresten, er det mange slike på dette forumet?

[Suppelars2k]

De som tror på kristendommen er tydelig hjernevasket...

Forresten, er det mange slike på dette forumet? 

Du er ikke hjernevasket selv om du er kristen vet du.

 

Problemet er at noen (les: ganske få) kristne legger vekt på feil verdier. Selv om èn kristen er en idiot, betyr ikke det at resten er det, samme gjelder forøvrig muslimer osv. også.

Endret 29. mars 2004 av HalTan

[slayerized]

De som tror på kristendommen er tydelig hjernevasket...

Forresten, er det mange slike på dette forumet? 

Du er ikke hjernevasket selv om du er kristen vet du.

 

Problemet er at noen (les: ganske få) kristne legger vekt på feil verdier. Selv om èn kristen er en idiot, betyr ikke det at resten er det, samme gjelder forøvrig muslimer osv. også.

Hvis man velger å være kristen er det et tegn på at man tror på disse verdiene som religionen har. Hvis man da er uenige i dette er man ikke kristen, hvis man tror på det er man hjernevasket fordi man i det hele tatt velger tro på det. Det meste som står i Bibelen høres veldig usannsynlig ut..Etter hva jeg har hørt

[Suppelars2k]

Slayerized da. Jeg forsvarer ikke kristendommen som religion. Jeg er selv enig i at det er sprøyt (inntil det motsatte er bevist), men det betyr ikke at de som tror på det er hjernevaska, vet du. man har forksjellige synspunkter på ting, forskjellige kulturelle verdier og oppfattninger. Mye grunner i oppvekst. jeg synes bare det blir usannsynelig barnslig når sånne som deg kommer og klager på at "de krsitne er hjernevaska" og at de kristne er så forbanna teite osv. DET ER IKEK TILFELLE. Jeg får helt vondt av slike barnslige, utrolig unyanserte wannabehardcore ateistoppfattninger.

[Staalkontroll]

Tror på vitenskapen jeg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[slayerized]

Slayerized da. Jeg forsvarer ikke kristendommen som religion. Jeg er selv enig i at det er sprøyt (inntil det motsatte er bevist), men det betyr ikke at de som tror på det er hjernevaska, vet du. man har forksjellige synspunkter på ting, forskjellige kulturelle verdier og oppfattninger. Mye grunner i oppvekst. jeg synes bare det blir usannsynelig barnslig når sånne som deg kommer og klager på at "de krsitne er hjernevaska" og at de kristne er så forbanna teite osv. DET ER IKEK TILFELLE. Jeg får helt vondt av slike barnslige, utrolig unyanserte wannabehardcore ateistoppfattninger.

hehe, ta det med ro da! Ville jo bare si mitt syn på kristendommen! Kanskje du har rett, alle er ikke hjernevasket slik jeg sa, men når folk er så opptatt av religionen at det går ut over dem, da er det ille.. Har heller ikke sagt at kristene er forbanna teite, det var det du som sa, jeg har kun sagt at jeg ikke skjønner vitsen i å tror på kristendommen.

Forresten, er ikke noe "wannabehardcore" ateist, bare så du har det klart..

[slayerized]

Tror på vitenskapen jeg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

litt enig der ja...