Foredrag av tidligere sjefsarkitekt hos Intel

[snorreh]

Ja, dette var et meget interessant foredrag

 

Bob Colwell kom med flere gullkorn som jeg har oppsummert her:

 

Pentium 4

- Målet med P4-arkitekturen var å øke klokkehastigheten og ytelsen (som ikke nødvendigvis henger sammen) så mye som mulig:

• Problemet er at designet er veldig sårbart, for desto mer komplisert det blir jo enklere blir det feil på det (fikser man 1 feil, lager man 2 nye)
  
• Intel 'pusher' arkitekturen for hardt da strømforbruk, bugs og kompleksitet/designkostnader øker med antall transistorer/klokkehastighet og det representerer ikke en bærekraftig utvikling
  
• Den reelle ytelsen flater ut med økning av klokkehastigheten, men da dette har vært så lukrativt for Intel og deres aksjonærer så er man redd for å prøve noe nytt
  
• F.eks. ved å integrere ethernet-kontroller på prosessoren, men brikkesett-folkene var redd for å miste jobben så det ble uaktuelt
  

- Denne utviklingen er på ville veier da strømforbruket må ned siden fremtiden er mobil

 

Itanium

- Itanium-arkitekturen var dårlig planlagt siden man manglet et klart mål med den:

• I begynnelsen skulle den erstatte IA32 innen 1997, men P4 tok knekken på den idéen
  
• Deretter skulle den beregnes på arbeidsstasjoner og tjenere med stor vekt på flytetallsytelse/Spec-benchmarks, men kraftige grafikkort for desktop tok knekken på arbeidsstasjon-markedet
  
• Så var det bare tjener-markedet igjen som riktignok trenger 64-bits adressering, men ledelsen krevde likevel at den skulle være best på alle ting
  

- Ikke mange arkitekturer har klart å overleve kun i tjener-markedet ettersom man da må konkurrere med desktop-markedet (som utvikler seg parallelt og bruker samme komponenter (f.eks. minne og harddisk)) og det er høyst usikkert om man vil klare å være konkurransedyktig i lengden

- Hvis man mangler klare mål med arkitekturen så er man dømt til å misslykkes ettersom det bare representerer en god oppskrift på middelmådighet

 

- Itanium-arkitekturen var også dårlig designet og hadde masse unødvendig bagasje:

• Størrelsen på kjernen er den største man kunne produsere og man måtte stille tilbake klokkehastigheten for å få strømforbruket ned på et nivå hvor man hadde en tilfredsstillende kjøleløsning
  
• 1/3 av kjernen ble brukt for IA32-kompatibilitet til tross for dårlig ytelse
  
• Predikering fungerer dårlig i praksis siden det medfører tap av ytelse
  
• Økning av buss-bredde/hastighet ble nedprioritert siden det ble altfor kostbart
  

- Til tross for at det ikke er noe problem å få god flytetallsytelse (bl.a. ved å ha høy nok buss-hastighet og holde forsinkelsene ('latency') nede), så jukset man likevel med Spec-benchmarkene for Itanium ved å skrive en kraftig optimalisert 30 instruksjoner lang indre løkke i maskinkode for hånd

- Dette er lite representativ for reell ytelse så var det en altfor stor risiko å baserte hele arkitekturen på et så tynt grunnlag

- Man manglet også en troverdig plan om hvordan migreringen fra IA32 (P4) til IA64 (Itanium) skulle skje og et tidsskjema for arkitekturen på 10 år er altfor lite

 

Bob Colwell kom altså med mange interessante avsløringer om Intel her som alle bør få med seg

 

Når han snakker om "blue crystals" så tenker jeg på SSE, SSE2, SSE3, Hyper-Threading, PAT o.l. Det virket også som han sluttet i Intel fordi han var uenig i at de gikk i feil retning (les: satset alt på P4- og Itanium-arkitekturene).

Endret 27. februar 2004 av snorreh