"Hva om sannheten ikke er det vi tror – men det som alltid har vært?"

[Borgar B]

 

De fleste debatter handler om hva vi tror på: om Gud finnes, hva som skjedde før universet, hva som er rett og galt. Men hva om sannheten – det som virkelig er – ikke er en idé, men noe uforanderlig og tidløst?

Hva om sannheten ligner mer på stillhet enn på forklaring? Mer på fred enn på mening?
Og hva om den har vært der – før tankene, før troene, før vi ble født?

Jeg lurer på:
Har noen her erfart noe som ikke kan forklares med ord, men som kjentes mer virkelig enn noe annet?
Tror dere det finnes noe som er sant uansett hva vi måtte mene eller tro?

[Capitan Fracassa]

Borgar B skrev (41 minutter siden):

Tror dere det finnes noe som er sant uansett hva vi måtte mene eller tro?

For å ta ditt siste spørsmål først. Ja, alle beviser tyder på ta virkeligheten er en objektiv sannhet som eksisterer helt uavhengig av hva mennesker måtte tro og mene. 

Men jeg mener det er helt absurd usannsynlig at mennesker er i stand til å finne slike objektive sannheter bare ved å gruble og filosofere, uten faktiske observasjoner og bevis.

Borgar B skrev (45 minutter siden):

Men hva om sannheten – det som virkelig er – ikke er en idé, men noe uforanderlig og tidløst?

Jeg ser ingen grunn til å tro at det er én spesiell sannhet. Så vidt vi vet er de grunnleggende fysiske lovene uforanderlige og tidløse, men vi vet ikke, og selv om det er sant, er det mye som ikke er uforanderlig. 

Borgar B skrev (47 minutter siden):

Hva om sannheten ligner mer på stillhet enn på forklaring? Mer på fred enn på mening?

Det virker som om du mener sannheten er én spesiell ting, men jeg ser ingen grunnlag for det. Hva mener du skiller denne spesielle tingen fra alt annet som er objektivt sant? 

[Borgar B]

Capitan Fracassa skrev (5 timer siden):

For å ta ditt siste spørsmål først. Ja, alle beviser tyder på ta virkeligheten er en objektiv sannhet som eksisterer helt uavhengig av hva mennesker måtte tro og mene. 

Men jeg mener det er helt absurd usannsynlig at mennesker er i stand til å finne slike objektive sannheter bare ved å gruble og filosofere, uten faktiske observasjoner og bevis.

Jeg ser ingen grunn til å tro at det er én spesiell sannhet. Så vidt vi vet er de grunnleggende fysiske lovene uforanderlige og tidløse, men vi vet ikke, og selv om det er sant, er det mye som ikke er uforanderlig. 

Det virker som om du mener sannheten er én spesiell ting, men jeg ser ingen grunnlag for det. Hva mener du skiller denne spesielle tingen fra alt annet som er objektivt sant? 

Takk for svar. Du tar opp viktige poenger om vitenskap, observasjon og bevis – og jeg er helt enig i at disse er uvurderlige når det gjelder å forstå den målbare virkeligheten.

Men mitt spørsmål gikk kanskje i en litt annen retning: Ikke nødvendigvis om det finnes objektive fakta (som naturlovene), men hva det betyr at noe virkelig er – uavhengig av både mening og målbarhet. Altså, finnes det noe som er sant ikke fordi det kan bevises, men fordi det er – uforanderlig, tidløst, ikke skapt, ikke en idé?

Når jeg nevnte stillhet og fred, var det ikke ment som poesi, men som en pekepinn mot en mulig erfaring – at sannhet kanskje ikke alltid er noe som kan forstås intellektuelt, men som kan erkjennes direkte. Ikke som et svar på et spørsmål, men som fravær av spørsmål.

Jeg forstår godt at dette kan virke fremmed sett fra et vitenskapelig perspektiv, men det er nettopp det jeg synes er spennende å utforske: finnes det en annen måte å vite på, som ikke er basert på teori eller tro – men nærvær?

[Zepticon]

Borgar B skrev (6 timer siden):

Jeg lurer på:
Har noen her erfart noe som ikke kan forklares med ord, men som kjentes mer virkelig enn noe annet?

Erfaringer er ikke virkelige. Vi har bøttevis med vitenskapelige bevis for at vår oppfattelse av verdenen ikke nødvendigvis følger den faktiske virkeligheten. Så hva som "kjennes mer virkelig enn noe annet" er nettopp det du antyder, det er en følelse. Det føles mer virkelig ut. Men følelser er ikke virkelige, mne noe hjernen din leverer til bevistheten din.

Din følelse er virkelig for deg, fordi din virkelighet kontrolleres av hjernen din (uten at du nødvendigvis har så mye du skal ha sagt om hva den bestemmer). Alle kvinner vet hvordan følelser og virkelighet varierer etter en spesifikk hormonsyklus. Alle med hangry kjæreste vet hvor mye sult påvirker virkelighetsoppfattningen til folk. Alle som har stirret på skyer vet hvor hardt hjernen prøver å putte former i spesielle kategorier. Spesielt ansikter, noe man ser på typiske ting som biler og andre kjøretøy som plutselig får øyne nese og munn. Så har man alle audiovisuelle triks der den samme lyden spilles av gjentatte ganger, men man hører helt forskjellge ting hver gang om man får andre leppebevegelser eller undertekster. Eller hoppende høyspentmaster.
 

Sitat

Tror dere det finnes noe som er sant uansett hva vi måtte mene eller tro?

Klart det. De fysiske lovene til denne verdenen er sanne uansett om vi forstår dem eller ikke. Og de er like sanne nå som de var før vi oppdaget hvorfor planetene går i bane, eller at mikroorganismer gir sykdomer. Vi er bare ett av miliarder av arter i universet, så at vi skal ha noe påvirkning på hva som skjer er helt urealistisk.

Og om man skal antyde hva som faktisk er sant, så har naturvitenskapen vis seg å være den mest sansynlige leverandøren av dette, ikke religionen. Vi har ikke klart å enes om noen svar på det åndelige, til tross for titusenvis av år med overtro. Men naturvitenskapen har gitt oss et verktøy og jobbet frem konsensus der det før bare var overtro, og det på noen få hundre år.
 

Sitat

De fleste debatter handler om hva vi tror på: om Gud finnes, hva som skjedde før universet, hva som er rett og galt. Men hva om sannheten – det som virkelig er – ikke er en idé, men noe uforanderlig og tidløst?

Hva om sannheten ligner mer på stillhet enn på forklaring? Mer på fred enn på mening?
Og hva om den har vært der – før tankene, før troene, før vi ble født?

Alt dette er jo bare floskler. Ikke gir det mening heller. Sannheten var der uten tvil før tankene. Verden har eksistert lenge før noe selvbevist oppsto på jorden.

Dersom den IKKE var der før vi ble født så antyder du at vi er simuleringer eller i Matrix, der min virkelighet ikke er virkelig, men virituell, og kun gjelder for meg. Men selv da vil det jo eksistere en virkelig virkelighet utenfor min falske virkelighet.
Det er vell det nærmeste man kommer en vitenskapelig aproximasjon til "gudehypotesen", da siden at vi er en simulering betyr at det må finnes noen som kontrollerer en slik simulering, som igjen vil ha kontroll over simuleringen tilsvarende en guddom.

[Capitan Fracassa]

Borgar B skrev (1 time siden):

Men mitt spørsmål gikk kanskje i en litt annen retning: Ikke nødvendigvis om det finnes objektive fakta (som naturlovene), men hva det betyr at noe virkelig er – uavhengig av både mening og målbarhet.

Jeg sliter med å forstå spørsmålet. At det finnes objektive sannheter betyr nettopp at dette er sant helt uavhengig av mening og målbarhet, men skulle det bety noe annet?

Når du spør etter "hva det betyr", så virker det som om du leter etter en mening allikevel, noe jeg ikke ser noe virkelig spor av, eller grunn til å tro at finnes.

Borgar B skrev (1 time siden):

Altså, finnes det noe som er sant ikke fordi det kan bevises, men fordi det er – uforanderlig, tidløst, ikke skapt, ikke en idé?

Det finnes mye som er (objektivt) sant, helt uavhengig av om det kan bevises. Om det finnes noe som er uforanderlig, tidløst og uskapt har vi vel ikke noe grunnlag for å si noe om, men naturlovene er vel muligens en god kandidat.

Borgar B skrev (1 time siden):

Når jeg nevnte stillhet og fred, var det ikke ment som poesi, men som en pekepinn mot en mulig erfaring – at sannhet kanskje ikke alltid er noe som kan forstås intellektuelt, men som kan erkjennes direkte.

Jeg ser absolutt ingen grunn til å tro at mennesker er i stand til å erkjenne slike sannheter slik du indikerer, hverken direkte eller indirekte. Har du noen som helst grunn til å tro at dette er tilfelle?

Borgar B skrev (1 time siden):

Jeg forstår godt at dette kan virke fremmed sett fra et vitenskapelig perspektiv, men det er nettopp det jeg synes er spennende å utforske: finnes det en annen måte å vite på, som ikke er basert på teori eller tro – men nærvær?

Hvordan tenker du å utforske dette, og hva er det som i det hele tatt gir deg grunn til å spekulere på det? Dette høres ut som helt ubegrunnet og fri fantasi som ikke leder mot noen virkelig erkjennelse, men har du noen begrunnelse for hvorfor det eventuelt skulle være noe mer?

[Borgar B]

Zepticon skrev (18 timer siden):

Erfaringer er ikke virkelige. Vi har bøttevis med vitenskapelige bevis for at vår oppfattelse av verdenen ikke nødvendigvis følger den faktiske virkeligheten. Så hva som "kjennes mer virkelig enn noe annet" er nettopp det du antyder, det er en følelse. Det føles mer virkelig ut. Men følelser er ikke virkelige, mne noe hjernen din leverer til bevistheten din.

Din følelse er virkelig for deg, fordi din virkelighet kontrolleres av hjernen din (uten at du nødvendigvis har så mye du skal ha sagt om hva den bestemmer). Alle kvinner vet hvordan følelser og virkelighet varierer etter en spesifikk hormonsyklus. Alle med hangry kjæreste vet hvor mye sult påvirker virkelighetsoppfattningen til folk. Alle som har stirret på skyer vet hvor hardt hjernen prøver å putte former i spesielle kategorier. Spesielt ansikter, noe man ser på typiske ting som biler og andre kjøretøy som plutselig får øyne nese og munn. Så har man alle audiovisuelle triks der den samme lyden spilles av gjentatte ganger, men man hører helt forskjellge ting hver gang om man får andre leppebevegelser eller undertekster. Eller hoppende høyspentmaster.
 

Klart det. De fysiske lovene til denne verdenen er sanne uansett om vi forstår dem eller ikke. Og de er like sanne nå som de var før vi oppdaget hvorfor planetene går i bane, eller at mikroorganismer gir sykdomer. Vi er bare ett av miliarder av arter i universet, så at vi skal ha noe påvirkning på hva som skjer er helt urealistisk.

Og om man skal antyde hva som faktisk er sant, så har naturvitenskapen vis seg å være den mest sansynlige leverandøren av dette, ikke religionen. Vi har ikke klart å enes om noen svar på det åndelige, til tross for titusenvis av år med overtro. Men naturvitenskapen har gitt oss et verktøy og jobbet frem konsensus der det før bare var overtro, og det på noen få hundre år.
 

Alt dette er jo bare floskler. Ikke gir det mening heller. Sannheten var der uten tvil før tankene. Verden har eksistert lenge før noe selvbevist oppsto på jorden.

Dersom den IKKE var der før vi ble født så antyder du at vi er simuleringer eller i Matrix, der min virkelighet ikke er virkelig, men virituell, og kun gjelder for meg. Men selv da vil det jo eksistere en virkelig virkelighet utenfor min falske virkelighet.
Det er vell det nærmeste man kommer en vitenskapelig aproximasjon til "gudehypotesen", da siden at vi er en simulering betyr at det må finnes noen som kontrollerer en slik simulering, som igjen vil ha kontroll over simuleringen tilsvarende en guddom.

Takk for et engasjert og grundig svar. Jeg ser at du skriver med overbevisning, og at du er godt forankret i et vitenskapelig verdensbilde. Det har jeg respekt for – vitenskapen har gitt oss enorme framskritt og et språk for mye av det som før var uklart.

Men det jeg spurte om, var ikke en erstatning for vitenskap, eller et forsøk på å undergrave den. Jeg spurte noe menneskelig: Har du, eller noen andre her, noen gang kjent noe som ikke lot seg fange med ord? Noe som kjentes mer virkelig enn det daglige virkelighetsbildet vi pleier å operere med?

Du svarer at erfaringer og følelser ikke er virkelige, men bare «noe hjernen leverer til bevisstheten». Og her tror jeg vi tenker ganske forskjellig. For meg er det vi erfarer og opplever det eneste vi virkelig vet at eksisterer. Alt annet er modeller, tolkningsrammer – nyttige, ja, men fortsatt tolkninger. Også hjernen selv, slik vi forstår den, er en modell vi har laget basert på erfaring og observasjon.

Når jeg spør om noe som ligner mer på stillhet enn forklaring, mer på fred enn mening, så peker jeg på noe som ikke trenger å forklares for å erfares. Jeg tror ikke det er en «floskel», som du sier. Jeg tror det er en invitasjon til å lytte dypere enn vi vanligvis gjør – ikke til teorier, men til det vi faktisk er, bak alt det vi mener, tror og vet.

Jeg vet ikke om det finnes én objektiv sannhet som kan fattes i teorier. Men jeg vet at det finnes øyeblikk som ikke trenger teori – bare nærvær. Kanskje det også er en form for sannhet, ikke i konkurranse med vitenskapen, men som noe annet. Noe uendelig enkelt, og samtidig uendelig dypt.

[Borgar B]

Capitan Fracassa skrev (På 24.4.2025 den 15.54):

Jeg sliter med å forstå spørsmålet. At det finnes objektive sannheter betyr nettopp at dette er sant helt uavhengig av mening og målbarhet, men skulle det bety noe annet?

Når du spør etter "hva det betyr", så virker det som om du leter etter en mening allikevel, noe jeg ikke ser noe virkelig spor av, eller grunn til å tro at finnes.

Det finnes mye som er (objektivt) sant, helt uavhengig av om det kan bevises. Om det finnes noe som er uforanderlig, tidløst og uskapt har vi vel ikke noe grunnlag for å si noe om, men naturlovene er vel muligens en god kandidat.

Jeg ser absolutt ingen grunn til å tro at mennesker er i stand til å erkjenne slike sannheter slik du indikerer, hverken direkte eller indirekte. Har du noen som helst grunn til å tro at dette er tilfelle?

Hvordan tenker du å utforske dette, og hva er det som i det hele tatt gir deg grunn til å spekulere på det? Dette høres ut som helt ubegrunnet og fri fantasi som ikke leder mot noen virkelig erkjennelse, men har du noen begrunnelse for hvorfor det eventuelt skulle være noe mer?

Hei igjen, og takk for gjennomtenkt svar.

Jeg forstår og respekterer skepsisen din – særlig ønsket om etterprøvbarhet og begrunnelse. Det vitenskapelige perspektivet har gitt oss enorme framskritt, og det er klart at vi må være varsomme med påstander som ikke lar seg undersøke eller kritisere.

Samtidig er det nettopp derfor jeg synes disse spørsmålene er interessante: De handler ikke om hva vi kan måle, men om hva vi er – før målingen, før tanken, før teorien. Jeg forsøker ikke å erstatte vitenskapen, men å peke på at det finnes spørsmål som vitenskapen ikke har verktøy for å svare på. Som f.eks.: Hva vil det egentlig si at noe er virkelig? eller Hva er bevissthet, innerst inne – ikke som funksjon, men som erfaring?

Når jeg spør om nærvær eller stillhet, mener jeg ikke mystikk i betydningen tro eller eventyr, men erfaring i sin reneste form – det som er før vi fortolker det. Det kan kanskje høres svevende ut fra utsiden, men det interessante er: Dette er ikke noe man trenger å tro på. Det er noe man kan undersøke selv – ikke gjennom hypoteser, men gjennom oppmerksomhet.

Og kanskje er det nettopp dét som gjør slike spørsmål krevende: At ingen kan gå foran. At hvis man venter på at vitenskapen skal gi svaret først, så kan man gå et helt liv uten å undersøke selv.

For hvorfor skulle vi mene noe bastant om noe vitenskapen selv erkjenner at den ikke har tilgang til?

[Capitan Fracassa]

Borgar B skrev (På 26.4.2025 den 10.02):

Hei igjen, og takk for gjennomtenkt svar.

Og takk for svar tilbake, selv om jeg må si jeg er skuffet over svaret ditt. Du kommer med mange vage antydninger, men lot helt være å svare på mine konkrete spørsmål. Jeg antar dette er fordi du ikke har noe mer enn vage funderinger, men jeg kan selvsagt ta feil, og utfordrer deg derfor til å svare på spørsmålene.

Borgar B skrev (På 26.4.2025 den 10.02):

Jeg forsøker ikke å erstatte vitenskapen, men å peke på at det finnes spørsmål som vitenskapen ikke har verktøy for å svare på. Som f.eks.: Hva vil det egentlig si at noe er virkelig? eller Hva er bevissthet, innerst inne – ikke som funksjon, men som erfaring?

Jeg er helt enig i at dette er veldig interessante spørsmål.

«virkelig» er et begrep vi bruker, en merkelapp vi setter på det som er objektivt sant, noe vitenskapen i høyeste grad har verktøy for å svare på. Du ser ut til å mene noe annet med begrepet, kan du forklare?

Jeg lurer også på hva du mener med bevissthet som erfaring? Vitenskapen vet mye, men langt fra alt om hvordan hjernen fungerer og hvordan den bygger nye koblinger, som endrer vår bevissthet etter hvert som vi får nye erfaringer, men jeg tror ikke det er dette du tenker på.

Borgar B skrev (På 26.4.2025 den 10.02):

Når jeg spør om nærvær eller stillhet, mener jeg ikke mystikk i betydningen tro eller eventyr, men erfaring i sin reneste form – det som er før vi fortolker det.

Erfaring er jo nettopp vår fortolkning av verden rundt oss. Det er meningsløst å snakke om erfaring uten fortolkning. Hvis du mener det er noe annet må du nesten forklare hva det er, og hvilket grunnlag du har for å mene at det finnes.

Borgar B skrev (På 26.4.2025 den 10.02):

Og kanskje er det nettopp dét som gjør slike spørsmål krevende: At ingen kan gå foran. At hvis man venter på at vitenskapen skal gi svaret først, så kan man gå et helt liv uten å undersøke selv.

Jeg spurte deg sist, uten at du forsøkte å svare, så jeg forsøker igjen. Hvordan tenker du at det er mulig å undersøke dette, og hva er det som gir deg grunnlag for å tro at det i det hele tatt er noe å undersøke?

Borgar B skrev (På 26.4.2025 den 10.02):

For hvorfor skulle vi mene noe bastant om noe vitenskapen selv erkjenner at den ikke har tilgang til?

Her er jeg hjertens enig. Der vitenskapen mangler svar, er det interessant og kanskje også nyttig å spekulere. Men man må ikke da glemme at man gjør nettopp det, spekulerer og fantaserer. 

Endret 27. april av Capitan Fracassa

[Borgar B]

Capitan Fracassa skrev (21 timer siden):

Og takk for svar tilbake, selv om jeg må si jeg er skuffet over svaret ditt. Du kommer med mange vage antydninger, men lot helt være å svare på mine konkrete spørsmål. Jeg antar dette er fordi du ikke har noe mer enn vage funderinger, men jeg kan selvsagt ta feil, og utfordrer deg derfor til å svare på spørsmålene.

Jeg er helt enig i at dette er veldig interessante spørsmål.

«virkelig» er et begrep vi bruker, en merkelapp vi setter på det som er objektivt sant, noe vitenskapen i høyeste grad har verktøy for å svare på. Du ser ut til å mene noe annet med begrepet, kan du forklare?

Jeg lurer også på hva du mener med bevissthet som erfaring? Vitenskapen vet mye, men langt fra alt om hvordan hjernen fungerer og hvordan den bygger nye koblinger, som endrer vår bevissthet etter hvert som vi får nye erfaringer, men jeg tror ikke det er dette du tenker på.

Erfaring er jo nettopp vår fortolkning av verden rundt oss. Det er meningsløst å snakke om erfaring uten fortolkning. Hvis du mener det er noe annet må du nesten forklare hva det er, og hvilket grunnlag du har for å mene at det finnes.

Jeg spurte deg sist, uten at du forsøkte å svare, så jeg forsøker igjen. Hvordan tenker du at det er mulig å undersøke dette, og hva er det som gir deg grunnlag for å tro at det i det hele tatt er noe å undersøke?

Her er jeg hjertens enig. Der vitenskapen mangler svar, er det interessant og kanskje også nyttig å spekulere. Men man må ikke da glemme at man gjør nettopp det, spekulerer og fantaserer. 

Hei igjen, og takk for ditt engasjerte svar.

Jeg forstår godt at du etterlyser tydeligere definisjoner og begrunnelser – det er helt rimelig, særlig sett fra et vitenskapelig ståsted.
Samtidig vil jeg minne om at temaet i denne tråden ikke først og fremst var å etablere bevisbare påstander, men å utforske en annen måte å nærme seg slike spørsmål på – spørsmål som vitenskapen selv erkjenner at den foreløpig ikke kan gi endelige svar på.

Når jeg snakker om nærvær eller erfaring før fortolkning, peker jeg mot en form for erkjennelse som kanskje ikke kan beskrives eller måles, men som likevel kan oppleves som mer virkelig enn vanlige tanker og teorier.
Det betyr ikke at jeg avviser vitenskapen – tvert imot har jeg stor respekt for den – men jeg tror også at det finnes sider ved virkeligheten vi bare kan ane gjennom åpen, undersøkende oppmerksomhet, ikke bare gjennom begreper og logikk. En realitet som kan fylle en med dyp fred, glede, takknemlighet – og en følelse av det som ofte kalles "mening med livet."

Du spør hvordan man kan utforske dette.
Mitt svar er enkelt: Ved å vende oppmerksomheten innover, uten å kreve umiddelbare forklaringer.
Ved å lytte til stillheten bak tankene, og la erfaringen selv komme til syne, uten å presse den inn i faste former. Litt som Jon Fosse beskriver når han snakker om å følge pusten i skriveprosessen – eller som Dag Solstad har nevnt om sin måte å arbeide på. (Bare som eksempler.)

Dette er ikke "bevisføring" i vanlig forstand, men en praksis i nærvær.

Og kanskje viktigst:
Hvis vi venter på at vitenskapen eller andre skal finne svarene for oss, kan vi risikere at et helt liv går uten at vi selv undersøker hva disse spørsmålene peker mot.

Jeg håper dette gir en bedre forståelse for hvorfra jeg skriver.

[Capitan Fracassa]

Borgar B skrev (6 timer siden):

Samtidig vil jeg minne om at temaet i denne tråden ikke først og fremst var å etablere bevisbare påstander, men å utforske en annen måte å nærme seg slike spørsmål på – spørsmål som vitenskapen selv erkjenner at den foreløpig ikke kan gi endelige svar på.

Jeg er klar over dette, men jeg har allikevel (minst) to ankepunkter jeg ikke synes du har svart på:

1. Hva mener du egentlig med "sannheten" du ønsker å finne, og hvorfor tror du at noe slikt finnes?
2. Hvorfor tror du at din måte å utforske dette på, leder til å finne ut av dette?

Borgar B skrev (6 timer siden):

Når jeg snakker om nærvær eller erfaring før fortolkning, peker jeg mot en form for erkjennelse som kanskje ikke kan beskrives eller måles, men som likevel kan oppleves som mer virkelig enn vanlige tanker og teorier.

"oppleves" er kjernen her. Jeg betviler ikke at du opplever den som mer virkelig, men hvilket grunnlag har du for å mene at dette er noe annet enn din helt subjektive opplevelse?

Borgar B skrev (6 timer siden):

men jeg tror også at det finnes sider ved virkeligheten vi bare kan ane gjennom åpen, undersøkende oppmerksomhet, ikke bare gjennom begreper og logikk. En realitet som kan fylle en med dyp fred, glede, takknemlighet – og en følelse av det som ofte kalles "mening med livet."

Nok en gang blir spørsmålet mitt da, hva er det som gir deg grunnlag for å tro dette? Hva er det ved dine følelser som gir deg grunnlag for å tro at de viser veien til en objektiv sannhet?

Borgar B skrev (6 timer siden):

Du spør hvordan man kan utforske dette.
Mitt svar er enkelt: Ved å vende oppmerksomheten innover, uten å kreve umiddelbare forklaringer.
Ved å lytte til stillheten bak tankene, og la erfaringen selv komme til syne, uten å presse den inn i faste former.

Og nok en gang vil jeg da innvende at dette er en utmerket måte å bli kjent med egne følelser på, men jeg ser absolutt ingen grunn til å tro at dette er en måte å utforske en objektiv virkelighet på, og du har heller ikke, så vidt jeg kan se, kommet med et eneste argument om hvorfor du mener dette.

Borgar B skrev (6 timer siden):

Og kanskje viktigst:
Hvis vi venter på at vitenskapen eller andre skal finne svarene for oss, kan vi risikere at et helt liv går uten at vi selv undersøker hva disse spørsmålene peker mot.

Men uten noen metodikk til å skille fakta fra fantasi, egne subjektive følelser fra objektiv virkelighet, så ser jeg ikke at du undersøker noe annet enn ditt eget følelsesliv.

Borgar B skrev (6 timer siden):

Jeg håper dette gir en bedre forståelse for hvorfra jeg skriver.

Tja. Jeg får inntrykk av at du har svært stor tiltro til ditt eget indre, og hva det sier om en objektiv virkelighet, men jeg aner fortsatt ingenting om hvorfor du tror dette.

Å peke på at det finnes spørsmål vitenskapen ikke kan si noe om på nåværende tidspunkt, betyr ikke at en hvilken som helst ikke-vitenskapelig metode kan gi svar på spørsmålene. 

Eventuelle alternative metoder må begrunnes og kvalitetssikres individuelt. 

Endret 28. april av Capitan Fracassa

[Borgar B]

Capitan Fracassa skrev (På 28.4.2025 den 12.54):

Jeg er klar over dette, men jeg har allikevel (minst) to ankepunkter jeg ikke synes du har svart på:

1. Hva mener du egentlig med "sannheten" du ønsker å finne, og hvorfor tror du at noe slikt finnes?
2. Hvorfor tror du at din måte å utforske dette på, leder til å finne ut av dette?

"oppleves" er kjernen her. Jeg betviler ikke at du opplever den som mer virkelig, men hvilket grunnlag har du for å mene at dette er noe annet enn din helt subjektive opplevelse?

Nok en gang blir spørsmålet mitt da, hva er det som gir deg grunnlag for å tro dette? Hva er det ved dine følelser som gir deg grunnlag for å tro at de viser veien til en objektiv sannhet?

Og nok en gang vil jeg da innvende at dette er en utmerket måte å bli kjent med egne følelser på, men jeg ser absolutt ingen grunn til å tro at dette er en måte å utforske en objektiv virkelighet på, og du har heller ikke, så vidt jeg kan se, kommet med et eneste argument om hvorfor du mener dette.

Men uten noen metodikk til å skille fakta fra fantasi, egne subjektive følelser fra objektiv virkelighet, så ser jeg ikke at du undersøker noe annet enn ditt eget følelsesliv.

Tja. Jeg får inntrykk av at du har svært stor tiltro til ditt eget indre, og hva det sier om en objektiv virkelighet, men jeg aner fortsatt ingenting om hvorfor du tror dette.

Å peke på at det finnes spørsmål vitenskapen ikke kan si noe om på nåværende tidspunkt, betyr ikke at en hvilken som helst ikke-vitenskapelig metode kan gi svar på spørsmålene. 

Eventuelle alternative metoder må begrunnes og kvalitetssikres individuelt. 

Jeg har tiltro til sannheten som ikke har alternativer, vår årsak og opphav.  Dette siden sannheten eskluderer alternativer. Tro har jeg ikke behov for annet enn i praksiske saker. Men jeg tenker at denne tråden ikke var blink. Takker for deltagelse 🙂