Annerledes tilnærming til samboer

[Gjest 5b909...43b]

Ønsker egentlig bare tips fra andre sitt synspunkt, er jo selvfølgelig litt kompleks å skulle se for seg andre sine situasjoner og hvordan de er som person og følelser, men skader jo ikke høre hva andre ville gjort annerledes

 

Jeg kunne skrevet en lengre tekst om livet vårt, men i kort så er det at jeg i 10 år har følt at jeg har sidelagt mine behov, og egentlig prioritert min samboer sine. Mest fordi jeg er enkel å ha med å gjøre.

Samboer har venner som ikke er min "cup of tea" Det er mye baksnakking, høy "champagnefaktor" ( som i , de liker å leke at de rike mm og over andre) og genrelt litt for "mye" festing for min liking. Hver gang vi møtes er det liksom det samme hver gang.
Blir sittende å høre på karer som sier
" Jeg trodde jeg var mye jeg, men du er enda verre, og vi bare hauser hverandre opp HAÆHÆHÆH ( insert falsk latter) 
eller jenter som snakker om at forlovelsesringer må koste 100.000kr ellers er det jo ikke "vits" 
samtidig som alle kan snu litt når de innser at det de sier høres kvalmt ut, da kan de tøyse det bort i etterkant

Veldig TLDR versjon av festene det over altså, det er god stemning og folk prater også, men essensen er liksom den type fest.

Jeg som introvert trenger ikke disse festene, min samboer gjør derimot det. Hun trenger sosial kontakt.
Jeg tror mye av behovet dog kommer fra at hun har en mor som er ekstremt sosial og har vært "midtpunktet" lenge.
samboer sin bestefar var en mindre kjent atlet, så den siden av familien har alltid hatt mye mennesker rundt seg og det vises på den siden av familien, de klarer ikke være stille og må alltid le høyest, det er alltid overfladisk prat og de snakker aldri om "problemene" de har. 

Skeiet litt ut, men i kort er nok dette vært med å forme de behovene samboer har. 
Hun trenger ikke være den som skriker høyest og må være midtpunkt, men hun skal alltid..ALLTID ha noe med å gjøre i alt.
Er det noen som griner så er hun der, er det noen som kaster opp er hun der, krangler..you name it.  Uansett hva som skjer, så dras hun til det.
 

Jeg har prøvd i mange år å fortalt henne at hun trenger ikke dette, hun trenger ikke legge seg oppi alt som skjer alle andre.
Fokuser heller på kvelden og at vi kan kose oss sammen.

Men det skjer ikke, hver gang blir jeg overlatt til meg selv, vennene hennes klarer jeg ikke småprate med i lang tid før se innser at jeg kunne ikke brydd meg mindre om det de sier. For husk, jeg har kjent disse menneskene i 10 år, jeg var lei de samme samtaleemnene det første året. Det er alltid baksnakking, drama, klaging, syting.. Altså alt som "drar" energi ut av en.. Hvert fall slik jeg føler det.

Og da går det ikke lenge før jeg bare sitter der i baren e.l og bare tenker egne tanker.
Er jo klart at, hvis noen "nye" mennesker prøver å ta den standard " halla, hva drikker du da" så kan jeg fint prate med nye mennesker, og det er egentlig det jeg "livnært" meg på alle disse kveldene..For det er faktisk mye mer interessant å prate med nye mennesker for meg enn å sitte med venninnene / typene og snakke om hvor dårlig andre mennesker er.
Men dette blir også kjedelig i lengden.

Samboer vet godt hvordan jeg har det, jeg har sagt det alle gangene hvor hun forsvinner og blir borte i 30 minutter av gangen fordi en eller annen gråter eller kaster opp, eller at hun måtte bli med å kjøpe mat til ei som trengte det.
Altså det er alltid noe, det er det som er problemet mitt. Hadde det vært 2-3 ganger liksom hadde jeg aldri brydd meg.
men det er hver gang vi er ute, og vi er liksom ikke ute mer enn 5-6 ganger i året.
Og da syntes jeg kveldene bør handle om meg og samboer at vi koser oss i lag.

Og da kommer spørsmålet mitt, er det så ille å be om?  
er det min skyld at eneste gangene hun møter vennene sine så er det med fest og alkohol involvert? 

Hun ser jeg blir skuffet hver gang over at jeg i praksis er på byen alene, sier jeg bare kan prate med XY venninne ( en av de mer rolige som jeg faktisk kan sitte å prate litt mer med )  Men samboer skjønner jo ikke at denne venninna vil jo ikke alltid sitte med meg, det kan jo ingen forvente, ikke jeg heller forventer det. 

 

Blir jo litt kort det her. For det fanger ikke alle aspekter.
For jeg skjønner at samboer også vil være sosial med venner mm, men hun klarer liksom aldri å inkludere meg i det hele.

Hun sier selv at hun ikke vil være den personen som skal sitte med kjæresten sin hele kvelden og kose, for det syntes hun er irriterende hvis venninner gjør. Så hun skal liksom gå frem som et "godt eksempel" slik hun ser det.
Og når jeg da sier " Det har de gjort det i 10 år, men ekser og nye kjærester, vi er de eneste som nesten ikke er sammen ila hele kvelden, et kyss her og der gjør ikke opp for at du bare kan gå og forsvinne i 30 minutter flere ganger ila en kveld " 

 

I går tok jeg tiden faktisk så dumt som der høres ut som. Fra kl 17 - 01 var vi sammen i 50 minutter, og da er taxituren på 30 minutter inkludert i den perioden. Og da hadde vi først vært hos et vennepar med 10 andre og drukket der til kl 22, også fra 22-01 var vi på et utested.

Så igjen, er det ille av meg å forvente at når vi er ute så bør kvelden handle litt mer om oss ? 
Vi har kanskje 10 helger i året som vi får for oss selv, hverdagen går i et med barna uansett. Kveldene bruker vi ofte hver for oss, jeg meg mine hobbyer, og hun med å bare "coole" ned fra hverdagen.  Hun trenger "space" som hun sier og det har jeg egentlig blitt vant med over årene.. Hun jobber i barnehage så hun får mange inntrykk ila dagen så hun har alltid fått begeret fylt for dagen med tilnærming og kjærlighet fra småbarna på jobb. Det igjen gjør at hun ikke alltid orker "maset" fra sin egen familie.
 

Og er det andre måter å tilnærme seg en slik situasjon, hun blir alltid lei seg for at jeg blir skuffet over henne.
Og jeg lyver ikke å sier " det går bra" heller.. For jeg syntes ikke det går bra, så jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si noe uten at det enten sårer henne, eller virker egoistisk.

Men jeg vil heller ikke legge lokk på det jeg føler, for jeg syntes jo tiden og ressursene vi bruker på dette er totalt bortkastet også.

Anonymous poster hash: 5b909...43b

[Boing_80]

Gjest 5b909...43b skrev (5 minutter siden):

Ønsker egentlig bare tips fra andre sitt synspunkt, er jo selvfølgelig litt kompleks å skulle se for seg andre sine situasjoner og hvordan de er som person og følelser, men skader jo ikke høre hva andre ville gjort annerledes

 

Jeg kunne skrevet en lengre tekst om livet vårt, men i kort så er det at jeg i 10 år har følt at jeg har sidelagt mine behov, og egentlig prioritert min samboer sine. Mest fordi jeg er enkel å ha med å gjøre.

Samboer har venner som ikke er min "cup of tea" Det er mye baksnakking, høy "champagnefaktor" ( som i , de liker å leke at de rike mm og over andre) og genrelt litt for "mye" festing for min liking. Hver gang vi møtes er det liksom det samme hver gang.
Blir sittende å høre på karer som sier
" Jeg trodde jeg var mye jeg, men du er enda verre, og vi bare hauser hverandre opp HAÆHÆHÆH ( insert falsk latter) 
eller jenter som snakker om at forlovelsesringer må koste 100.000kr ellers er det jo ikke "vits" 
samtidig som alle kan snu litt når de innser at det de sier høres kvalmt ut, da kan de tøyse det bort i etterkant

Veldig TLDR versjon av festene det over altså, det er god stemning og folk prater også, men essensen er liksom den type fest.

Jeg som introvert trenger ikke disse festene, min samboer gjør derimot det. Hun trenger sosial kontakt.
Jeg tror mye av behovet dog kommer fra at hun har en mor som er ekstremt sosial og har vært "midtpunktet" lenge.
samboer sin bestefar var en mindre kjent atlet, så den siden av familien har alltid hatt mye mennesker rundt seg og det vises på den siden av familien, de klarer ikke være stille og må alltid le høyest, det er alltid overfladisk prat og de snakker aldri om "problemene" de har. 

Skeiet litt ut, men i kort er nok dette vært med å forme de behovene samboer har. 
Hun trenger ikke være den som skriker høyest og må være midtpunkt, men hun skal alltid..ALLTID ha noe med å gjøre i alt.
Er det noen som griner så er hun der, er det noen som kaster opp er hun der, krangler..you name it.  Uansett hva som skjer, så dras hun til det.
 

Jeg har prøvd i mange år å fortalt henne at hun trenger ikke dette, hun trenger ikke legge seg oppi alt som skjer alle andre.
Fokuser heller på kvelden og at vi kan kose oss sammen.

Men det skjer ikke, hver gang blir jeg overlatt til meg selv, vennene hennes klarer jeg ikke småprate med i lang tid før se innser at jeg kunne ikke brydd meg mindre om det de sier. For husk, jeg har kjent disse menneskene i 10 år, jeg var lei de samme samtaleemnene det første året. Det er alltid baksnakking, drama, klaging, syting.. Altså alt som "drar" energi ut av en.. Hvert fall slik jeg føler det.

Og da går det ikke lenge før jeg bare sitter der i baren e.l og bare tenker egne tanker.
Er jo klart at, hvis noen "nye" mennesker prøver å ta den standard " halla, hva drikker du da" så kan jeg fint prate med nye mennesker, og det er egentlig det jeg "livnært" meg på alle disse kveldene..For det er faktisk mye mer interessant å prate med nye mennesker for meg enn å sitte med venninnene / typene og snakke om hvor dårlig andre mennesker er.
Men dette blir også kjedelig i lengden.

Samboer vet godt hvordan jeg har det, jeg har sagt det alle gangene hvor hun forsvinner og blir borte i 30 minutter av gangen fordi en eller annen gråter eller kaster opp, eller at hun måtte bli med å kjøpe mat til ei som trengte det.
Altså det er alltid noe, det er det som er problemet mitt. Hadde det vært 2-3 ganger liksom hadde jeg aldri brydd meg.
men det er hver gang vi er ute, og vi er liksom ikke ute mer enn 5-6 ganger i året.
Og da syntes jeg kveldene bør handle om meg og samboer at vi koser oss i lag.

Og da kommer spørsmålet mitt, er det så ille å be om?  
er det min skyld at eneste gangene hun møter vennene sine så er det med fest og alkohol involvert? 

Hun ser jeg blir skuffet hver gang over at jeg i praksis er på byen alene, sier jeg bare kan prate med XY venninne ( en av de mer rolige som jeg faktisk kan sitte å prate litt mer med )  Men samboer skjønner jo ikke at denne venninna vil jo ikke alltid sitte med meg, det kan jo ingen forvente, ikke jeg heller forventer det. 

 

Blir jo litt kort det her. For det fanger ikke alle aspekter.
For jeg skjønner at samboer også vil være sosial med venner mm, men hun klarer liksom aldri å inkludere meg i det hele.

Hun sier selv at hun ikke vil være den personen som skal sitte med kjæresten sin hele kvelden og kose, for det syntes hun er irriterende hvis venninner gjør. Så hun skal liksom gå frem som et "godt eksempel" slik hun ser det.
Og når jeg da sier " Det har de gjort det i 10 år, men ekser og nye kjærester, vi er de eneste som nesten ikke er sammen ila hele kvelden, et kyss her og der gjør ikke opp for at du bare kan gå og forsvinne i 30 minutter flere ganger ila en kveld " 

 

I går tok jeg tiden faktisk så dumt som der høres ut som. Fra kl 17 - 01 var vi sammen i 50 minutter, og da er taxituren på 30 minutter inkludert i den perioden. Og da hadde vi først vært hos et vennepar med 10 andre og drukket der til kl 22, også fra 22-01 var vi på et utested.

Så igjen, er det ille av meg å forvente at når vi er ute så bør kvelden handle litt mer om oss ? 
Vi har kanskje 10 helger i året som vi får for oss selv, hverdagen går i et med barna uansett. Kveldene bruker vi ofte hver for oss, jeg meg mine hobbyer, og hun med å bare "coole" ned fra hverdagen.  Hun trenger "space" som hun sier og det har jeg egentlig blitt vant med over årene.. Hun jobber i barnehage så hun får mange inntrykk ila dagen så hun har alltid fått begeret fylt for dagen med tilnærming og kjærlighet fra småbarna på jobb. Det igjen gjør at hun ikke alltid orker "maset" fra sin egen familie.
 

Og er det andre måter å tilnærme seg en slik situasjon, hun blir alltid lei seg for at jeg blir skuffet over henne.
Og jeg lyver ikke å sier " det går bra" heller.. For jeg syntes ikke det går bra, så jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si noe uten at det enten sårer henne, eller virker egoistisk.

Men jeg vil heller ikke legge lokk på det jeg føler, for jeg syntes jo tiden og ressursene vi bruker på dette er totalt bortkastet også.

Anonymous poster hash: 5b909...43b

Det er slike ting man stort sett får et inntrykk av når man er i dating fasen. Spørsmålet er hva hva du vil gjøre med det. Om hun ikke ønsker å endre seg, og det er vel egentlig for mye forlangt at hun skal slutte å ha kontakt med vennene hennes, så er det vel du som må gå videre?

[Sebby]

Nei, det er selvfölgelig ikke ille av deg å forvente!
Kom deg ut av forholdet og finn noen som passer bedre deg og dine behov. Det er flere fisk i havet!
Når du har kommet til ett punkt der du tar tiden på hvor mye dere henger sammen fordi du vil "bekrefte at du ikke overdriver", da har det allerede gått for langt..

[Skandinav]

Elsker dere hverandre?

Hvis nei...vel.

Hvis ja. Da tåler deres forhold at dere helt enkelt slutter å feste sammen. Hun fester for seg selv med sitt stim. Og du fester for deg selv med din flokk.