Kommentar: Voldsmyten som nekter å dø

[Spillredaksjonen]

Kommentar: Voldsmyten som nekter å dø

Les hele saken på Gamer.no»

[Boss-Znakemaster]

Har spilt generelt alle GTA spillene. Alle 4 Postal spill. Alt av Doom spill og Mortal Kombat. Har aldri hadd interesse av å sloss eller skyte IRL, men er glad i skrekkfilm

[fwj__]

Så skrekkfilmer som 9 åring på 80-tallet, laget nunchaku, ninja stjerner og spilte spill. Ble ikke hardcore kriminell, var bare nysgjerrig, samt at vi hadde frihet til å utforske. Mulig de som blir pakket inn med bomull som blir frustrert og mer aggressiv.

[tsetsefluen]

De aller fleste vokser aggresjonen av seg når de blir voksen. Men en liten gruppe fortsetter den veien og ødelegger for andre 

[Duriello]

tsetsefluen skrev (18 minutter siden):

De aller fleste vokser aggresjonen av seg når de blir voksen. Men en liten gruppe fortsetter den veien og ødelegger for andre 

Det er nok uansett ikke spillene sin skyld, må nok dykke dypere ned i sinnet på dem det gjelder. Står nok ikke helt bra til med psyken. 🙂

Spillmediet er en effektiv syndebukk da, det er lettere å peke finger en å faktisk ta tak i problemet hos de det gjelder.

Endret torsdag kl 18:55 av Duriello

[herzeleid]

Jeg tror en har en utfordring når en på den ene siden sier (eller ikke motsier) at dataspill (og andre kulturuttrykk) med "problematisk" innhold påvirker spillerne og må korrigeres, samtidig som en sier at det innen akkurat vold ikke er noen sammenheng over hodet. 

Som et eksempel husker jeg godt hvordan en i "GTA3-æraen" så mye (ofte absurd) kritikk mot voldelige dataspill, gjerne fra kristenkonservative, som "spillpressen" var veldig raske til å imøtegå. Da GTA5 kom ut et drøyt tiår senere registrerte jeg tilsvarende (ofte absurd) kritikk, noe av det fra spilljournalister selv, som i svært liten grad ble imøtegått av spillpressen. 

Riktignok var ikke kampen mot "problematisk" innhold begrenset til spillpressen, og kanskje skal en ikke se bort ifra at det veien fra "dette mediet skaper skadelige holdninger til [x]" for noen har latt seg overføre til "dette mediet skaper skadelige holdninger til vold". 

[Yen-Zen AI]

Noen blir helt klart påvirket av spill men de folkene har allerede utfordringer i livet sitt. Vet om folk som blir sint og voldelige av å spille, disse folkene har allerede problemer som alvorlig ADHD. Selv har jeg ADHD og var vel 11 eller 12 år når jeg spilte mitt første GTA men jeg skader ikke en flue, jo kanskje en flue men ikke lenger enn det. Det har seg slik i denne verden at folk har en tendens til å dra alle under en kam slik at ugjerningen fra én person skal gå utover alle. 

[Lord_Kremmerhus]

Eksterne faktorer, først og fremst innenfor kultur, har "alltid" vært et yndet mål for politikere og styresmakter. Ved å flytte fokuset bort fra mekanismer, kultur og verdier i samfunnet og menneskene som utgjør dette, slipper man å ta grep politisk som både er dyrt og tidskrevende. 

 

Ved å stigmatisere og angripe kultur og kunst, gjerne de yngre mediene/retningene som de godt voksne ikke er vant til eller forstår, skaper man lett en 'dem og oss'-kultur hvor mange samles mot en felles, ekstern trussel. Da slipper politikerne å ta tak i problemet i samfunnet som fører til vold; psykiatri, mellommenneskelige relasjoner, oppvekstvilkår, fattigdom, rus og så videre. Den der two minutes of hate-metodikken er like effektiv som den er banal. 

På nittitallet kom videospill på radaren, på åttitallet var det voldsfilmer, og på 60/70-tallet var det den fæle rockemusikken som ødela sarte, unge menneskesinn, og man bruker det man har tilgjengelig. Eksempelvis var det tungt fokus på at Columbine-skytterne hørte på Marilyn Manson, og media klarte ikke å dy seg da de fant ut at Breivik spilte World of Warcraft. 

De eldre generasjoner har alltid hatt og vil nok alltid ha skepsis overfor de yngre generasjoners populærkultur. Dessverre er politikere og myndigheter så feige at de spiller på denne motsetningen for å slippe å gjøre noe som faktisk fungerer. 

Endret fredag kl 07:57 av Lord_Kremmerhus

[cosmic1981]

På barneskolen mine døtre gikk på, så gikk noen elever (gutter) i tottene på hverandre i skoletiden. Fortnite mente lærere var problemet, og kun det alene fikk skylden. Men det viste seg jo at det var det som skjedde da guttene spilte med hverandre, eller ikke med hverandre, nemlig utfrysing og mobbing på hvordan de spilte spillet. Men Fortnite fikk skylda, basta.

[Sersjant SEGA]

zombielies

[Sersjant SEGA]

cosmic1981 skrev:

På barneskolen mine døtre gikk på, så gikk noen elever (gutter) i tottene på hverandre i skoletiden. Fortnite mente lærere var problemet, og kun det alene fikk skylden. Men det viste seg jo at det var det som skjedde da guttene spilte med hverandre, eller ikke med hverandre, nemlig utfrysing og mobbing på hvordan de spilte spillet. Men Fortnite fikk skylda, basta.

tidligere lærer her, dette gjør meg oppgitt trodee vi var ferdig med å debunke dette og at spill i skolen var noe positivt nå

[NBT]

Nei eg har spelt voldig spel siden eg var 10. Starta med doom , gta ,postal og mye mye mer voldige spell. Aldrinhar hvert noe problem. Tvert imot det har kanje hjulpet fårnut frustrasjon.

Eg hsr aldri slått noen og aldri slått tastatur eller mus.

Den enneste gang et spell har påvirket meg tanke messig i 30 mimutter var når eg spelte GTA sand andreas når det kpm alkurat ut. Tror eg var 18 da. Hade laaanng sommer ferie allene i min hybel da uten menneskenkontakt. På vei til bensinstasjon slå meg tanken eg kunne stoppe en bilnig stjele den( spelte så mye gta at hodenikke kom ut av det) 5 sekunder etter tanken var eg sjokkert. Spelle gjørte meg ikke voldig eller ga meg voldige tanker. Selv om jeg bleinpåbirket forsi jeg var uten menneske kontakt engang. Men en film eller ingenting ville nok påvirket meg myyyeee mer en et spel. Og det var også enneste gang et spell påvirket tanke min i helle livet og jeg speller MYYYEEEEE forsatt

[LInnommable]

Tror det er viktig å heve debatten her. Når noe "nekter å dø" gjør formidlere åpenbart ikke en god nok jobb, og jeg tenker at vi heller bør ta dette som en utfordring enn å riste på hodet av den eldre generasjon som alltid får moralsk panikk. Det er jo ikke sant heller lenger. Her sitter vi som spillere i vårt eget eggeskall og enten klager på sensur av pupper og skritt, eller insisterer på at spill skal være så tilgjengelig og inkluderende at kjæledyrene våre får like mye ut av dem som oss. Da er det ikke rart at vi ikke overbeviser noen som helst om at spill er lavkultur, som uansett er den mer interessante av påstandene som kom frem. Det er flere parallelle debatter her, og ingen av dem stiller de som driver med overkonsum eller mener høyt om spill i et spesielt godt lys.

Det blir for enkelt å avskrive holdningene om spill som noe negativt med at "det er mange som ikke forstår" også. Så lenge spill blir konsumert som det er søppelmat, har det iallfall ikke positiv innvirking på mental helse, og at det er andre ting som ligger til grunn for voldsepidemier hindrer ikke underholdningskonsum til å være en potensiell trigger for utagering. Jeg har ikke sett Ibelin, men for meg virker det ikke som den egentlig handler om at spill kan redde deg, men mer om hvordan mellommenneskelige nettverk har forandret seg. Det er ikke spillet World of Warcraft som er det positive elementet uansett hvordan jeg vrir og vender på det, men ideen om at det finnes gode arenaer der ute som teknologisk nyvinning kan hjelpe oss å nå. Jeg har vært gjennom mine runder med internett som helhet, og det har egentlig befestet teorien om at det ikke er menneskene som har forandret seg så mye som at det er kommunikasjonsarenaen. Er det enklere å nå ut til likesinnede? Ja. Er det mer sannsynlig at disse likesinnede ikke er slemme med deg? Det virker ikke sånn på meg. Det finnes folk som er interessert i å hjelpe der ute (verdensvev eller ei), men gudene skal vite at det finnes arrogante og ignorante mennesker som ikke ser skaden de gjør også.

Så er spill en del av problemet? Neppe. Er det en del av løsningen? Det kommer an på jobben vi som spiller gjør med å kommunisere og formidle rundt en felles interesse. Akkurat nå vil jeg driste meg til å si at diskursen om spill ikke påvirker livet til spesielt mange i positiv retning.