Familie Konfliktens essens og dens forsoning

[thomas-the_train]

Familie Konfliktens essens og dens forsoning

Jeg satt å tenkte på et spm;
«hvordan starter en langvarig konflikt innad i familien?».

Svaret er enkelt;
bitterheten av å føle seg urettferdig behandlet,
og at den andre part tar ikke på seg sin rettmessige skyldighet.

Desto mer en part ikke tar på seg sin rettmessige skyldighet,
desto mindre samarbeids villig blir hele situasjonen,
og en bitter anklagelses krig starter.
Her er målet å anklage den andre part for å være skyldig,
med intensjonen å få den andre person til å underkue seg i skyldighet,
og en selv skal få sin vilje til å «eie situasjonen» som posisjons krig.

Det slo meg nemlig at de fleste handlinger er tilgivelige,
og kan forsones med,
men det forutsetter at partene tar på seg sin rettmessige skyldighet,
ellers blir situasjonen på stedet hvil.

Jeg kom derfor frem til en enkel retnings linje for en forsonings samtale;
intensjonen er å selv finne hva man er rettmessig skyldighet i,
og ikke drive anklagelses krig mot den andre part.

Det ligger nemlig en absurditet i å drive anklagelses krig,
da man i praksis bare prøver å underkue en annen person til å ha mest skyld,
og så kan man selv få tilbake en vilje til å gjøre som før.

Men så spurte jeg meg selv;
«hva om bare en av partene vil innrømme sin rettmessig skyldighet,
men ikke den andre part?».
Og situasjonen er da følgende;

den som vil ta på seg sin rettmessige skyldighet,
rydder vekk den bitterhet man hadde i konflikten,
og blir frigjort dens frustrasjon,
men også for personen man følte seg bitter ovenfor.
Konflikten vil ikke nødvendigvis forsvinne,
men man lever med seg selv i tilstrekkelig fred.

Den person som fremdeles fortsetter anklagelses krigen,
bærer på en bitterhet som forfølger personen i andre situasjoner,
fordi dem ikke får sin fulle og hele vilje,
og «reparasjon» i deres definisjon er å få tilbake sin hele vilje og «bli seg selv igjen».

Men hva om begge parter ønsker å ta på seg sin rettmessige skyldighet?
Da anerkjenner man hverandre,
og lager en relasjon hvor samarbeid og tilpasning blir muliggjort,
fordi anklagelses krigen er ikke lengre relevant som stolthetens posisjons krig.

I det store og hele så ligger fokuset som enkelt-individ på å forsone seg med sin egen bitterhet,
og så kan man prøve å endre samfunnet rundt seg på en klokere og empatisk måte;
Hvor man vinner respekt på å rettmessig være seg skyldig der man er skyldig,
og ikke sverter sitt navn med å drive anklagelses kriger.

[Milhouse85]

Jeg er enig i at en konflikt kan handle om manglende forståelse og forsoning.
Men det blir for enkelt å si at man skal "forsone seg med sin egen bitterhet." 

Mange, meg selv inkludert, har innad i en familie blitt utsatt for langvarig urett. Det kan være omsorgssvikt, misbruk, vold, utroskap eller andre tillitsbrudd. Det kan også komme av sykdom, avhengighetsproblematikk eller andre lidelser. + + +

Ta meg som eksempel.
Jeg kommer fra en svært dysfunksjonell familie. Min egen mor misbrukte tabletter i svangerskap med meg, samtidig som hun ble utsatt for vold av min far. Og på topp av det - var hun misbrukt seksuelt av sin egen stefar som barn. Alt dette, gjorde at hun dessverre var svært uegnet som mor. Så barnevernet flyttet meg over til far, som var en voldsmann som "ga faen".

Derfor var ikke oppvekstkårene mine helt ideelle - mildt sagt. Og jeg kan jo være bitter på min mor, for å at hu knasket piller og ødela ting for seg selv. Eller skal jeg skylde på denne stefaren som aldri ble dømt og tatt for systematisk voldtekt av et barn? Og hvorfor gjorde denne stefaren dette? Har han en "unnskyldning" for sin atferd? Skal alle bli tilgitt på løpende bånd?

Kontakt med egen familie i voksen alder ble tyngre og tyngre for min del. Mye grunnet det du selv skriver - mangel på forståelse og urettferdig behandling. Men allikevel, har jeg forsonet meg med dette. Og tilgitt, og lagt bak meg all bitterheten. Selv om det var en lang prosess. 

Du har plikt til å elske dine barn, men dine barn har ingen plikt til å elske deg. 
- Leste jeg i en bok for lenge-lenge siden.

Og ja - hvorfor skal jeg absolutt tviholde på en familiekontakt. Tviholde på en kontakt med mennesker som har gjort meg urett, utsatt meg for vold og en rekke andre ting. Er jeg bitter fordi jeg tenker slik? Neppe. Det å ta på seg "smile-maska" og bli konstant påminnet dette, gjennom å opprettholde en slik relasjon er ekstremt slitsomt og utmattende. Det koster rett å slett mer enn det smaker. Jeg (rettere sagt vi) har i årevis forsøkt å forstå hverandre. Men; jeg føler - for å si det brutalt - at manglende intellektualitet og innsikt, hindrer til dette.

Og hvorfor skal jeg fortsette å bli "straffet" - også i voksen alder? 

Nei; så valgte jeg omsider - etter å ha tenkt i mange år - å bryte alle bånd med min biologiske familie. 

Jeg kan velge å være bitter. Det er jeg ikke. Allikevel, er det vondt å vite at jeg er den "onde" - sett fra deres ståsted. Men det får jeg vel bare leve med. Dette er vel en av de bedre livsvalgene jeg har tatt. Noe jeg ikke angrer noe som helst på.

Så jeg er uenig i at - "I det store og hele så ligger fokuset som enkelt-individ på å forsone seg med sin egen bitterhet".

For selv om man som enkelt-individ forsoner seg. Hjelper ikke det - dersom man ikke har blitt forstått. Da vil konflikten alltid ligge der å ulme under overflaten. Og før eller siden igjen ta fyr og blusse opp. Noen ganger må man bare forsone seg med at en eller flere man har rundt seg er noen idioter. Så brutalt som det kan høres ut som.